I absurde omstendigheter

grøten er blandet sammen på en annen måte eller at klærne ikke matcher.
Det gjør trolig ingenting for barnet.
Den beste og enkleste måten å sørge for en rettferdig fordeling og
forebyggelse av samlivsbrudd, er en mer rettferdig deling av permisjonen.
Det viser alle statistikker, og det er også min erfaring. Faktum er at her i
Norge er vi kvinner svært bortskjemte med lang permisjon. Island er det eneste
landet i verden som har lengre svangerskapspermisjoner enn oss, og der
er det obligatorisk med tredeling (mor tar en tredel, far tar en tredel og så deler
de den siste delen). Vi har krav på betalt ammefri, og arbeidsgiveren plikter å
tilrettelegge for dette. Dersom man har lang reisevei til jobb, er arbeidsgiver
pliktig til å tilrettelegge, slik at man kan jobbe på toget eller ha kortere dager
på kontoret.
De færreste vet at den ettårige fødselspermisjonen i Norge ble innført
på 70-tallet, med tanke på at mor og far skulle dele. Tabben Myndighetene
gjorde var å la mor og far få styre dette selv, i den tro at de ville dele.
Men hva skjedde? Mor tok hele permisjonen selv- og far lot henne. Nettopp
derfor prøver myndighetene iherdig å føre ukene tilbake til far. Men moralsk
sett har han hatt krav på permisjonen hele tiden. Det å skylde på økonomi
er også et billig argument. Årsakene til at menn tjener mer er nettopp at det
ikke er likestilling i arbeidslivet, og dette opprettholdes av mors lange permisjoner.
Vi delte de to første permisjonene 50/50 mellom oss. Flere spurte
meg rett ut som hvem som tok seg av barnet mens jeg var på jobb, som om
de hadde glemt at barnet hadde en far. Med tanke på likestilling, har vi dessverre
ikke kommet så langt som vi liker å tro.
Å dele permisjonen var akkurat så lurt som jeg trodde. I begynnelsen, da
jeg hadde permisjon, forsto ikke mannen min hvor sliten jeg var da han kom
hjem. Og jeg var irritert fordi han ikke forsto noe av min verden hjemme.
Da han begynte å være hjemme derimot, forsto han hvor slitsomme
dagene kunne være. Han lærte seg også å stole på seg selv som omsorgsperson
for barnet, og tok mer ansvar. Forholdet mellom ham og barnet ble
bedre, og det samme ble forholdet mellom ham og meg. I dag har jeg fått en
mann som lett håndterer å ha tre barn alene hjemme, så jeg kan dra på tur
med venninner. Jeg har barn som like ofte løper til ham når de trenger en
brødskive eller plaster på såret, og som ikke klamrer seg til buksebeina mine
hver gang jeg skal noe sted. Du høster det du sår, rett og slett.