I absurde omstendigheter

Hvordan overlever jeg kolikken?
Man overlever som regel kolikk, det bare føles ut som om man skal dø.
Kolikk er en samlebetegnelse man bruker når man ikke vet årsaken
til barnets kolikkplager. Ofte er det luftsmerter. Definisjonen på kolikk er
”når barnet skriker tre timer eller mer, i tre eller mer av ukens dager”. Og
tro meg: De timene er ren tortur. Kolikk er som regel aldri mild skriking,
men en sirene. En sirene det er umulig å ignorere og som skaper et enormt
stressnivå i kroppen.
Selvsagt skriker ikke babyen fordi han er slem eller vanskelig. Det betyr ikke
at man ikke har lyst til å kaste ham ut av vinduet når han er på sitt verste.
Selv er jeg forundret over hvor mange nye banneord jeg klarte å finne opp i
løpet av et par måneder. Alt blir satt på prøve når man har en baby med kolikk.
Når man snakker med foreldre som har hatt kolikkbarn og foreldre som
har hatt sovebarn, er det som å møte to ulike kulturer. Jeg vet forskjellen, for
jeg har hatt begge deler.
Så hva gjør man? Hadde jeg hatt oppskriften på en kolikkur, hadde jeg
vært mangemilliardær for lengst. De fleste gjør omtrent alt de kan komme
på. Noen setter seg i bilen midt på natten og kjører en tur. Noen lager
hinderløyper til vognen, av filleryer i stua. Og triller barnet over i timevis
med vognen. Noen setter støvsugeren på full styrke. Noen går rundt med
barnet i armene og rugger (les: rister). Min svigermor var så desperat at hun
hadde sirup på smokken.
Min mor kjøpte en diger penisvibrator da vi fikk kolikkbarnet vårt. I ettertid
har hun innrømmet at hun syntes det var litt rart å gå på Kondomeriet og
kjøpe den største vibratoren de hadde – til barnebarnet sitt. Men det hjalp.
Støy og bevegelse kan dempe smertene noe, og vår sønn roet seg betraktelig
med en vibrator under madrassen.
Vi brukte også støvsugeren mye. Poden sovnet som regel når han lå på
magen på gulvet, med støvsugeren på full styrke ved siden av seg. I begynnelsen
synes vi lyden var slitsom, selv om den selvsagt var bedre enn sirenen.
Men etter hvert vennet vi oss til øresuset. En dag kom en kamerat av meg på
besøk. Han hadde nok sett for seg at jeg satt med babyen i favnen og et smil