I absurde omstendigheter

Kommer vi aldri ut av Vest-Europa
igjen?
Slik Helsevesenet i Norge omtaler babyer og utenlandsreiser, skulle man
tro det ikke vokste opp barn i andre land, og at man bør vente til barna har
begynt på skolen før man kan dem med seg over svenskegrensen.
Vår førstefødte hadde fløyet 14 ganger før han fylte to år, og smilte
verdensvant til flyvertinnene hver gang han steg inn i flyet. Først var han med
på rundreise i Asia da han var fire måneder. Det ble en fantastisk tur, der vi
opplevde mye og ble sammensveiset som en familie. For sikkerhets skyld
rådførte jeg meg med en barnepsykolog før vi dro. Han var klar i sin tale:
Så lenge dere er rolige og trygge, vil barnet være det samme. Og poden var
rolig og harmonisk hele turen. Rundt ham svinset to brune og blide foreldre
som hadde tid til ham hele tiden.
Barn skulle ikke begrense våre liv, ble vi enige om før fødselen. Nei
vel. Men det lønner seg å planlegge litt, fikk vi lære. Først gjorde vi den tabben
at vi bestilte tur til en tropisk øy som var full av malariamygg. Myggen
var ikke av den uskyldigste sorten heller, men såkalt hjernemalaria. Etter
hvert som jeg stirret på den forstørrede myggen på nettet, som lignet et
monster med en diger snabel, og leste om hvordan den kunne spise opp hele
hjernemassen til et menneske, ble jeg mer og mer redd. Jeg så for meg at
den snek seg inn under myggnettingen til babyen om natten, og dagen etter
våknet han opp med en halv hjerne. Etter noen netter hvor jeg våknet opp
og badet i min egen svette, endte det med at vi avbestilte hele turen. Det
hadde ikke blitt ferie hvis jeg skulle gått rundt med panisk blikk og barnet på
armen, innpakket som en mumie.
Vår sønns hjerne kostet oss noen tusen, ettersom vi ikke hadde
avbestillingsforsikring. Jeg ville selvsagt ha betalt en million, om så skulle være.
Men hadde vi brukt våre egne hjerner, kunne vi sluppet å betale noe i det
hele tatt.
I stedet valgte vi å reise til steder der det var et godt utbygget helse-