I absurde omstendigheter
I absurde omstendigheter
I absurde omstendigheter
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Gode råd når alt alt ikke går etter<br />
de andre bøkene:<br />
Jeg har slengt ut puppen. Hvorfor virker den ikke?<br />
Hva er det som er så himla vanskelig med å amme? Vi er skapt til det, ikke<br />
sant? Er ikke det den primære årsaken til at vi har pupper? Og hvordan<br />
skulle barna ha overlevd i steinalderen hvis mødrene ikke klarte å amme?<br />
Det var garantert ikke noe nantillegg å få.<br />
Uansett er det et statistisk faktum at mange kvinner har startproblemer<br />
med ammingen. Enkelte klarer ikke å amme i det hele tatt. Hvorfor i<br />
all verden virket ikke puppene? Jeg følte at alle kvinner i hele verden klarte å<br />
amme, unntatt meg. Trøske og brystbetennelser og indre stress gjorde at jeg<br />
ikke har klart å fullamme noen av mine barn. Så satt jeg der da. Inkompetent.<br />
Ukvinnelig. En defekt melkeku. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å sitte<br />
som Madonna med barnet, og kikke ned på det harmoniske, lille barnet som<br />
fornøyd glugget i seg melk. I stedet satt jeg der med vrengt ansikt, blødende<br />
brystvorte og en skrikende baby på armen.<br />
Jordmødrene på sykehuset brukte ulike metoder for å ”hjelpe til”<br />
med ammingen. Enkelte bare vrengte brystvorten min inn i munnen på barnet.<br />
Det er bannlyst med hjelpemidler også. Hver gang jeg syntes jeg hadde<br />
funnet en alternativ løsning, for eksempel brystskjold (en plastikkbrystvorte<br />
som legges som en beskyttelse over brystvorten), så jordmødrene på meg som<br />
om de vurderte å diske meg fra en konkurranse. Jeg lurte også på om jeg<br />
hadde nok melk, ettersom poden bare skrek hver gang han hadde spist. Jada,<br />
sa jordmødrene, naturen er viselig innrettet med hensyn til tilbud og etterspørsel.<br />
Men naturen har ikke alltid intelligens. Sønnen min gikk dramatisk<br />
ned i vekt, og dermed økte presset på ammingen.<br />
Til slutt følte jeg meg fanget i et ammefengsel, der de hvitfrakkede var<br />
fengselsvokterne og barnet min cellekamerat. Brystvortene og nervene ble<br />
gradvis mer tynnslitt, og etter noen dager fikk jeg et klaustrofobisk sammenbrudd:<br />
min mann stoppet meg, kliss naken under genseren.<br />
– Hjelp, ropte jeg.<br />
– Vi kommer aldri levende herfra!<br />
Da fikk jeg hjelp fra uventet hold. En av jordmødrene listet seg nærmere sen-