I absurde omstendigheter

Må alt være økologisk?
Som mange andre førstegangsforeldre var jeg en periode småhysterisk hva
kosthold angikk. Jeg, som aldri har høstet en frukt, rensket frukttreet i hagen
og laget hjemmelaget eplemost. Jeg satte av en kveld i uka til å tilberede
barnemat – laget fet fisk, magert kjøtt, grønnsaker og sunne oljer, og porsjonerte
på glass som jeg fryste ned. I ettertid ser jeg at jeg oppførte meg
som Martha Stewart på speed. Det gikk i speltbrød og brokkolistappe, og
jeg syntes jeg skeide ut da jeg ga ham tørket ananas fra helsekosten. Jeg
skal gladelig innrømme at jeg har blitt rundere i kantene etter hvert. Opp
gjennom har jeg brukt alle triksene jeg trodde jeg aldri skulle gjøre: Matet
dem med sjokolade på flyet så de skulle sitte i ro (noe som selvsagt fikk stikk
motsatt effekt - de var som sprettballer mellom serveringsvognene i stedet), lokket
dem med is for å få dem hjem fra barnehagen og gitt dem Biola på flaske om
natten for å få dem til å roe seg i sengen. I nødens stund nytter det ikke med
økologiske havrekjeks.
Den supersunne linjen, med esekielbrød og hirsegrøt, skled mer og mer
ut etter hvert som den førstefødte ble større og ungene strømmet på. Jeg
hadde rett og slett ikke det samme overskuddet til å være idealistisk. Makrell
ble til fiskepinner og kylling ble til pølser. Soyamelk hadde en tendens til å
bli til sjokolademelk og vann ble til saft. Jeg – som hadde sverget at de aldri
skulle få i seg så mye som et sukkerkorn! Men i en periode der jeg hadde
vært like sløv som jeg en gang var idealistisk, hentet jeg meg inn igjen. Saft ble
atter til vann – og av og til litt annet. Og det ble pølser og kylling og makrell
og fiskepinner om hverandre. Og jeg synes ikke det gjorde så mye at barna
fikk kaker når de var på besøk hos noen – men de fikk det ikke hjemme.
Tranen har jeg imidlertid tviholdt på oppi det hele, klamret meg til
som den siste rest av god samvittighet.