I absurde omstendigheter

Hvorfor gjør ikke pappaen som
jeg vil?
Jeg pleide å le overbærende av nybakte foreldre og deres sykelige rettferdighetssans.
Stressa og glefsete kranglet de om hvem som hadde skiftet den
siste bleia, hvem som hadde glemt å vaske gulpeklutene og hvem som hadde
sovet minst de siste nettene. Ikke rart folk går fra hverandre, tenkte jeg - og
det er en kjensgjerning at småbarnsårene er tidspunktet da flest par går fra
hverandre.
Da jeg selv fikk barn, forsto jeg den barnlige rettferdighetssansen altfor
godt. Når man får barn får man en felles arbeidsoppgave, døgnet rundt, som
mesteparten av tiden er kjedelig, krevende og slitsom. Og da opprettes egogrensene
raskt. Hvorfor i all verden skal du gjøre mer enn den andre, når du
ikke får mer belønning? Har du ikke egentlig skiftet dobbelt så mange bleier?
Og når hadde du sist en kveld ute?
Som oftest er det slik at vi føler mannen tar for lite ansvar, og blir
sure. Mannen på sin side, kan oppfatter oss som kjeftesmeller og besserwissere.
Som vet best hvordan alt skal gjøres. Dessverre er det fremdeles
slik at mor tar kommandoen på hjemmebane. Hun vet best hvor tykk vellingen
skal være, når barnet skal ha på seg lue og hvordan bleien skal festes
korrekt. I stedet burde vi gått ut av huset og la mannen gjøre tingene på sin
måte. Eller snu ryggen til og se et annet sted. Kanskje er han ikke en like god
multitasker som deg, som kan mate barnet i bæresjalet mens han bretter
tøy og snakker i telefonen. Men han gir kanskje barnet mer oppmerksomhet,
mer langsom tid. Kanskje må du finne deg i at bleien er festet annerledes, at