I absurde omstendigheter

seg betraktelig. Til slutt lente han seg fremover, klistret på seg et smil og sa:
– Ja vel. Da har vi ikke noe annet valg enn å ta denne ... eh … utfordringen.
Hvor langt er du på vei?
– Ganske nøyaktig fem måneder.
Pupillene hans utvidet seg om mulig enda mer, og det ble stille en stund. Da
han endelig var over sjokket, sa han noe jeg aldri skal glemme:
– Du gjorde rett i ikke å si noe. For selv om det ikke er lov, hadde jeg nok
diskriminert deg. Det er tross alt mer jobb med å ansette en gravid kvinne.
Han fjernet fem måneders dårlig samvittighet på et blunk og fikk meg til å
føle at jeg hadde gjort det eneste rette. Jeg gikk ut av kontoret med rett rygg
og stor mage.
Dagen etter, da jeg endelig kunne vise frem magen, fikk mine nyervervede
kollegaer seg et sjokk. En av dem sa forsiktig:
– Jeg synes du begynte å få en litt merkelig fasong.