I absurde omstendigheter

Hvorfor har jeg så
mange sprø tanker?
Hadde noen kikket inn i hodet mitt i løpet av de ni månedene jeg gikk gravid,
hadde jeg trolig fått en helt annen diagnose. Her er noen av tingene jeg gikk
rundt og funderte på:
Hvordan ville barnet se ut? Ville det bli en dårlig miks av mannen min
og meg? Hva om han arvet min manns tykke øyebryn, mine små øyne, min
manns nese og min lille munn? Jeg så for meg de merkeligste kombinasjoner,
og var sikker på at naturen hadde lurt oss inn i en dårlig genmatch.
Hvordan ville personligheten hans bli? Hitler, Hussein og Mugabe har
alle ligget ved sin mors bryst og blitt ammet. Hva skjedde på veien? Jeg så for
meg den internasjonale, prisvinnende dokumentaren: “The Monsters Mom”.
Bilder av meg som en blek, middelaldrende mor med nedsunkne skuldre og
skam i blikket. Overfor meg satt det en skarp reporter i mørk dress og stilte
spørsmål som: Når begynte han å vise tegn på å være et monster? Tenkte
du ofte at det var noe du gjorde galt? Fortvilet stotret jeg frem at han var
en snill og rolig gutt, og at jeg ikke forsto hva som hadde skjedd. Så brøt jeg
sammen foran kameraet: Ja, selvsagt klandret jeg meg selv til tider! Kunne
det ha vært sjokket da jeg oppdaget at jeg var gravid? Ørreten som viste
seg å være full av tungmetaller? Eller den gangen jeg sov så tungt at jeg ikke
hørte at han gråt på soverommet?