I absurde omstendigheter

du utslitt.
Jeg husker vi var på restaurant, mannen min, vår førstefødte og jeg.
Barnet mitt var 4 måneder, og vi hadde sett for oss en romantisk stearinlysmiddag
mens han sov fredelig i vognen. Vi hadde pyntet oss for hverandre,
kvelden var lun og lys, og vi hadde bestilt rødvin og biff. Akkurat den
kvelden valgte poden å ha verdens lengste og mest intense skriketokt før
han sovnet. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg gikk med ham, på høyhælte
sko på brostein, før jeg hoderistende kom tilbake til min mann. Så var
det hans tur. Hoderistende tilbake. Da barnet endelig sovnet, og hele den
utendørs restauranten trakk et lettelsens sukk, jeg hadde svettet bort all
sminken og vrikket begge anklene og min mann spratt vinen, begynte noen
å sette opp et stort lysanlegg over hodene våre. Blikket mitt vekslet nervøst
mellom vognen og arbeiderne. Min mann, derimot, hadde bare mord i blikket.
Hvis han vekker sønnen min nå, hveste han, så dreper jeg ham.
Det var ikke sagt med glimt i øyet. Jeg satt halve middagen ytterst på stolen,
mens min mann skulte bort på arbeideren. Denne kvelden kunne jeg fort ha
blitt vitne til mord.