I absurde omstendigheter

Skrikingen er uutholdelig. Hvor er
volumknappen?
Hva skal de med sirener? Hvorfor kan de ikke bare sette et spedbarn på
taket? Ti ganger mer effektivt, og overdøver enhver bilstereo. Det pussige er
at man gjerne tolerer andre babyers gråt bedre enn sitt eget. Det er som om
ditt eget barns gråt stiller seg inn på en spesiell frekvens i kroppen, så lyden
blir uutholdelig. Alt man klarer å tenke på er hvordan man skal få lyden av, og
desperat går man gjennom rekken av mulige behov: Sulten? Tørst? Bæsjet?
Trøtt? Oppmerksomhetssyk? For varm? For kald? Trolig er vi skapt slik fordi
vi ikke skal ignorere barnets behov (jo da, naturen glimter til også).
Vår førstefødte hadde kolikk, senere betegnet som melkeallergi, og
kunne skrike timevis i strekk. Jeg husker spesielt en episode, der mannen min
hadde tatt med seg en kamerat hjem fra jobben (ikke noe sjakktrekk i denne
perioden). Sønnen min skrek og skrek og jeg var milevis fra å finne avknappen.
Jeg tråkket opp en sti mellom stuen, vaskerommet og kjøkkenet. Etter hvert
gikk byssingen over i risting og hysjene ble til hvesing. Til slutt brøt jeg helt
sammen, og sto midt på gulvet og hylgråt om kapp med den bæljende ungen.
Kameraten til mannen min så på ham med store øyne og hvisket:
– Er det sånn det er å ha barn?
– Ja, hikstet jeg,
– Akkurat sånn er det! Kan du ta ham med deg hjem?
Jeg holdt frem den ildrøde, vrælende bylten, men av en eller annen grunn
vegret han seg for å ta i mot. Han har ikke barn den dag i dag.