I absurde omstendigheter

Forord
”Babyer er skapt søte fordi vi skal tåle så mye dritt fra dem”. Dette utsagnet
kom fra en av mine nærmeste venninner, i perioden da hun hadde et kolikkbarn.
Dritt? Jeg forsto ikke hva hun mente. Inntil jeg fikk barn selv. Da kunne
utsagnet like gjerne ha kommet fra meg selv. For man skal virkelig tåle en hel
del av disse babyene. Selvsagt finnes det unntak. Noen får smilende babyer
som sover hele natten. Andre får skrikende babyer som ikke sover i det hele
tatt. Og da blir tilværelsen alt annet enn rosenrød. For meg føltes den til
tider helt absurd – derav tittelen på boka.
Den absurde tilværelsen startet allerede da jeg var gravid. Jeg så på
alle kvinnene som gikk rundt med struttende mager, og visste at jeg snart
ville være en av dem. Tenk at de rommet miniatyrmennesker av alle slag. Og
i min mage levde det et lite frø som ble større dag for dag, og som skulle
være mitt ansvar i de neste 18 årene. Nei, la oss ikke starte boken med
underdrivelser. Hele livet ville dette mennesket være en del av mitt liv, og
kreve noe av meg. Pupp og kos. Bleieskift og godnattsanger. Lek og trilleturer.
Moteklær og lappen. Kjærester på overnatting. Penger til husleien. Ok, la oss
ikke hoppe for langt frem i tid heller. Det første året har man nok med nettopp
dette - det første året. Derfor har jeg valgt å fokusere på det. Og jeg
har tatt med litt om svangerskap og fødsel, ettersom dette tross alt er en
naturlig del av det å få barn.