I absurde omstendigheter

le jeg bare stående og stirre på strekene, stiv av skrekk. Så løftet jeg langsomt
hånden og tok på den, med samme mine som om det skulle vært en
giftig slange. Da jeg hadde de to røde strekene rett foran øynene, og hadde
blunket såpass mange ganger at jeg var sikker på at jeg ikke så dobbelt, var
det som om en alarm gikk av i hodet mitt. Jeg skrek så høyt at de må ha hørt
det på andre siden av Oslofjorden.
Mannen min dundret på døren med panikk i stemmen. Var alt i orden der
inne? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Var virkelig alt i orden? Var jeg
egentlig klar for å bli mor? Hadde det ikke vært mer slitsomt enn forventet
å ha en valp? Piping om natten, dotrening og ødelagte møbler? Og hva med
jobben jeg holdt på å søke? Jeg kunne vel ikke forvente å få den nå, som jeg
var gravid?
Jeg fortsatte å stirre på testen mens tankene raste gjennom hodet:
Jeg skal presse et hode ut av underlivet, jeg skal mate et annet menneske
med puppene, jeg skal forklare om blomster og bier og kriger i Midt Østen
og fotosyntesen, jeg skal se i pupillene deres om de har tatt narkotika, jeg
skal bake fotballkaker eller prinsessemuffins, jeg skal bruke sparepengene
mine på bilseter og barnevogner og bleier.
Det måtte fem tester til for å overbevise meg. Alle viste det samme: Jeg var
så gravid jeg kunne få blitt. Livet kom aldri mer til å bli det samme.
Da mannen min fikk se testen(e), ble han også hvit i ansiktet. Det mest
naturlige ville vært at vi satte oss ned og snakket sammen. Men i all min fortvilelse
var mamma, ironisk nok, den eneste jeg ville snakke med.
Akkurat denne helgen var selvfølgelig min mor og far på hytta på
fjellet, der de er omtrent en gang i året. Med begrenset mobildekning. Og
selvsagt var det min far som tok telefonen. Jeg begynte øyeblikkelig å hulke
som et barn.
– Få ... mamma ... på ... tråden, hikstet jeg.
– Men kjære jenta mi, hva er det for noe? Du vet du kan fortelle alt til pappa.
Jeg prøvde å spørre etter mamma igjen, men pappa ga deg ikke. Til
slutt hylte jeg det ut:
– Jeg er gravid! På tjukka! Jeg har en bolle i ovnen! Jeg er i ulykkelige omstendigheter!
Villere hulking. Jeg hørte lyden av løpende skritt, og brått var mamma i røret.
Da jeg fortalte henne det ”glade” budskap ble hun stille en stund. Så sa hun
forsiktig:
– Er dette en dårlig nyhet?
– Selvsagt er det en dårlig nyhet! Jeg skal bli mor! Hvordan skal jeg bli mor?