I absurde omstendigheter

hjemme og være deprimert, når jeg hadde fått en velskapt sønn? Et barn jeg
hadde ønsket meg i årevis? Det var jo nå livet skulle bli fullkomment, nå jeg
skulle transformeres om til urmoren, som bare ville bake boller, se på sitt
lille vidunder og trille plystrende turer i skogen. Først følte jeg meg som en
dårlig mor. Så stilte jeg spørsmålstegn til meg selv som menneske. Var jeg en
En kynisk og egoistisk person? Dermed var den negative spiralen i gang. Det
hjalp ikke at jeg holdt tankene inni meg heller. Jeg, som alltid pleier å være så
åpen, holdt munn i ren skam. Jeg ville ikke at noen skulle oppdage hva slags
menneske jeg egentlig var. Og inni meg vokste det seg stort og mørkt. Her
burde man lære noe av skrikebabyene – få ut gruffet i stedet.
Da mannen min dro tilbake på jobb etter fødselen, klamret jeg meg
til ham som om han var den siste planken på et synkende skip. Jeg så ned på
den fremmede lille mannen i fanget og tenkte: Hva nå? Hva skal vi to finne på
sammen? Og hva med mitt liv? Jeg hadde fått ny jobb for bare noen måneder
siden som jeg savnet allerede, jeg ville skrive bøker, jeg ville alt annet enn å
sitte her med dette sure mennesket. Brått så jeg på det lille barnet som en
enorm hindring – en frihetsberøvelse. Ikke nok med det - han skrek hele
tiden også. Jeg tenkte at han skrek fordi han var misfornøyd, noe som gjorde
at jeg følte meg som en enda verre mor. Jeg har ikke tall på hvor mange
ganger jeg rømte inn på do i den slitte, rosa morgenkåpen min, stakk fingrene
i ørene og gråt.
Ikke ble det bedre av at hele verden fortalte meg hvor fantastisk jeg hadde
det heller. Om og om igjen sa folk: Er det ikke stort? Er det ikke fantastisk?
De så på barnet i vognen. De så ikke det store krapylet ved siden av.
De mest trøstende ordene fikk jeg av min eldste venninne, som ikke har
barn selv. Hun svarte rasjonelt: Du kommer til å bli glad i ham. Du blir som
regel glad i et menneske du lever sammen med.
Jeg ble glad i ham. Men det tok tid før morsfølelsen kom strømmende.
Det føltes som å ha vært iskald, og så gå inn i dusjen og kjenne det
varme vannet omfavne hele kroppen. Uansett er det ikke noe poeng i å
forsøke å presse frem morskjærligheten, det blir som å tvinge seg til å bli
forelsket i en gutt. La det skje i et naturlig tempo, etter hvert som dere blir
kjent. Den første tiden får man ikke så mange tilbakemeldinger. Barnet smiler
ikke før etter noen uker. Han krever stort sett bare mat, og tørr bleie i ny og
ne, og ellers sover han. Kanskje har du barn som har kolikk, eller sover lite?
Da tar det ofte lengre tid før de varme følelsene kommer. Ville du virkelig
kjent kjærlighet for en mann som brølte deg opp i ansiktet, flere timer og
dagen, uansett hva du sa eller gjorde?