I absurde omstendigheter

Hvorfor er det en forventning i luften om at vi kvinner skal føle noe
for barnet vårt med en gang de blir født? Menn har lov til å bruke mer tid.
Min mann snakket ofte om at barnet føltes fremmed for ham. Samtidig hevdet
han at jeg hadde knyttet et bånd til barnet mens det lå i magen.
– Bånd, sa jeg og gjorde meg dum.
– Ja, du har jo kjent ham sparke inni deg og sånn …
– Hør her, sa jeg.
– Har du noen ganger sittet på et fly, og kjente et barn sparke i seteryggen
din?
Han nikket.
– Nøyaktig slik kjennes det ut. Hvordan i all verden skal jeg bli kjent med et
lite vesen ut fra bokseslag og spark i magen?
Ok, så var det litt mer enn det. Men jeg forsøker å være en motvekt til de
romantiske forestillingene om at mor og barn er tettere knyttet sammen,
fordi barnet har ligget i magen. Kanskje er det slik. Man kan også se det som
om man begynner på nytt når barnet kommer ut, at begge foreldrene må bli
kjent med og det nye mennesket. Og som i de fleste kjærlighetsforhold blir
man gjerne betatt først, og så kommer de dypere følelsene etter hvert.