En 60 år gammel femåring - Pedagogstudentene

Fagforeningene i Norge har en historie som strekker
seg tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Norges
Lærerforening ble stiftet i 1892, og er gjennom mange
ledd opphavet til Utdanningsforbundet. Fagforeningene
inngikk som en del av et trepartsamarbeid mellom
fagforeninger, politiske partier og kooperasjoner
i arbeiderbevegelsen. Bevegelsen søkte en mer eller
mindre drastisk omlegging av samfunnsforholdene, der
kravene strakte seg fra en oppmykning av forholdene
til arbeiderklassen innenfor de gjeldende økonomiske
rammer, til en drastisk og revolusjonær omkastning av
samfunnet. Gjennom Det norske arbeiderparti var arbeiderbevegelsen
i Norge i lang tid blant de mer radikale
arbeiderbevegelsene. Det er først og fremst samarbeidet
mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og
Det norske arbeiderparti (aP) arbeiderbevegelsen har
gjort seg gjeldende her hjemme. Utdanningsforbundet
står utenfor denne alliansen, men grunnlaget for fagorganisering
er likevel i stor grad sammenfallende.
Hvorfor danne fagorganisasjon?
Det er flere viktige grunner til å danne faglige sammenslutninger,
grunner som også bør være vesentlige
for alle som har valgt å slutte seg til en fagforening.
Fagbevegelsens mål, uavhengig av radikaliseringsgrad,
har alltid vært dobbelt. På den ene siden kommer det
konkrete arbeidet for egne lønns- og arbeidsforhold.
Tariffoppgjør og rettighetskamp har alltid vært sentrale
oppgaver for fagforeningene. De siste hundre åra har
man da også opparbeidet et bredt spekter av arbeidstakerrettigheter
som har ført til en voldsom bedring av
arbeidstakernes interesser. I tillegg til den formaliserte
lønnskampen kommer kampen om kontrollen av produksjonen.
Tidlige fagforeninger ønsket å ta kontrollen
over arbeidet fra eiere og direktører og å legge det på
arbeiderne sjøl. For pedagogene har retten til bestemmelse
over eget arbeid vært viktig. Da utdanningsfeltet
er av såpass stor samfunnsmessig betydning, har
dette relevans for alle. Det at profesjonen selv kan bestemme
over vesentlige sider ved arbeidet har hindret
mange lite gjennomtenkte reformer, og lærerstreikene
har ikke bare handlet om lønn. For framtidige pedagoger
bør kamp for lønns- og arbeidsforhold være av
største betydning. Vi vet at vi tilhører en gruppe som
stadig er under press, og som lett kan tilsidesettes da
vårt bidrag til samfunnsøkonomien vanskelig lar seg
måle på kort sikt.
På den annen side kommer solidaritetsperspektivet.
Det ble tidlig et mål for arbeiderbevegelsen ikke bare
å bedre egne medlemmers forhold,
men å kjempe for arbeidstakere
generelt, så vel nasjonalt som
internasjonalt. Forståelsen for at ”ingen er
fri før alle er fri”, har tradisjonelt vært mer enn bare
retorikk for fagbevegelsen. For de tidlige internasjonale
sammenslutningene var det viktig å hindre internasjonal
trafikk av streikebrytere. I dag ser vi behovet
for internasjonal solidaritet stadig sterkere gjennom
sosial dumping og internasjonal kapitalisme. Polske
arbeidere ville ikke truet norske arbeidsplasser dersom
lønns- og arbeidsforholdene i Polen var akseptable,
og det er en illusjon å tro at norske arbeidere er mer
verdige vår innsats enn noen andre. Å tro at vi som
pedagoger er fritatt fra en slik utvikling er naivt. Selv
om ingen kommer til å hente inn utenlandske lærere
og førskolelærere, vil en generell reduksjon av lønninger
i Norge ramme alle grupper med unntak av én: De
øverste lederne og eierne. arbeidet for andres beste er
derfor samtidig viktig som rein selvopprettholdelse og
som genuin felleskapsånd. Denne forståelsen har blant
annet ført til at Utdanningsforbundet smuglet penger
inn i Sør-afrika under apartheidregimet for å støtte
opp om de ulovlige lærerforeningene der. I dag organiserer
Utdanningsforbundet sitt internasjonale samhold
gjennom education International (eI).
arbeid for studentene
I tillegg til de viktige områdene nevnt over har fagforeningene
en del andre viktige funksjoner, som muligens
er mindre klart intendert, men likevel viktige. Gjennom
en organisering etter fag og profesjon bygger vi en
profesjonsbevissthet som knytter oss sammen og gjør
oss sterkere i det daglige arbeidet. Denne bevisstheten
om pedagoger som en gruppe med felles interesser var
én av de viktigste grunnene til å holde fram med en
selvstendig organisering, uavhengig av andre studentgrupper.
Noen kamper kjemper vi best aleine, og det
er av stor betydning at vi selv kan velge hvilke kamper.
For PS som en studentgruppering betyr posisjonen
som fagforening derfor både at vi kan kjempe for våre
egne medlemmer effektivt og målrettet, og at vi kan
se utenfor vår egen gruppering og delta i et generelt
arbeid for arbeidstakernes rettigheter og vilkår. Landsmøtet
valgte i 1999 å trekke oss inn i fagbevegelsen
og dermed sette organisasjonen inn i en langt større
sammenheng, men samtidig valgte man å beholde
organisasjonen som en spydspiss i arbeidet for pedagogstudentene.
Det er et vedtak vi har tjent på. n
under utdanning 3 • 2007
9