T ypog rafi k analen

1 En fremstilling av
utviklingen av sumerernes
skrift fra piktografi
med en semantisk
verdi til en mer stilisert
skrift med en fonetisk
verdi fins i DeFrancis
(1989:85).
Bokstaver og skriving
Fig. 2. Leirtavle fra ca 3000 f.Kr. funnet ved Jemdet
Nasr i det tidligere Sumer. Tegnet øverst til venstre er
et siv, men her betyr det altså tilbakebetaling.
med samme lyd som et annet, men med et
annet betydningsinnhold) som også kan bety
tilbakebetaling, et begrep som det ikke er lett
å fremstille grafisk. Dette er i våre øyne en
enkel teknikk som vi kjenner igjen fra rebuser.
Men DeFrancis (1989:75) kaller dette «a giant
step [...] toward the development of the first
full system of writing». Her er så å si lyden
trukket inn i bildet. Rebusteknikken var et
springbrett til videre utvikling mot en fonetisk
skriveteknikk.
Sumererne hadde åpenbart sett at det
fantes en mer direkte forbindelse mellom
tale og skrift, noe som kommer godt frem
i et sumerisk ordtak: «a scribe whose hand
matches the mouth, he is indeed a scribe».
(En skriver som lar hånden følge munnen, han
er virkelig en skriver.) (DeFrancis 1989:81.)
Sumererne utviklet sin bildeskrift videre
til en stavelsesskrift, dvs. en skrift der ulike
stavelser fikk sin faste grafiske representasjon
slik at ord kunne bygges opp av noen få
standardtegn. Bildeskriften ble også etter
hvert mer og mer stilisert og kunne til slutt
«skrives» ved hjelp av en pinne som var
kileformet i den ene enden og som ble presset
11
inn i en myk leirtavle i bestemte mønstre som
dannet tegn: kileskriften. 1 Etter at tavlen var
tørket eller brent, kunne den fraktes rundt.
Selv om sumerernes skrift fikk utvikle
seg over mer enn to og et halvt tusen år,
ble den aldri den virkelig enkle og effektive
stavelsesskriften den kunne blitt. Men den
fungerte åpenbart svært godt innenfor handel
og offentlighet, og den ble også brukt i
litterær sammenheng. En mulig forklaring på
at utviklingen stoppet opp kan være at bruken
av skrift var knyttet til en samfunnselite og
ikke en større del av samfunnet. (Melve
2001:33.)
Det kinesiske skriftspråket er et høyt utviklet
bildespråk, med omkring 60 000 tegn. Mange
tror at kineserne har et primitivt skriftspråk og
at det nærmest er et utviklingsmessig sidespor
som kineserne ikke har klart å komme seg
ut av. Men forklaringen ligger nok snarere i
noen spesielle egenskaper ved det kinesiske
talespråket. Svært mange kinesiske stavelser
består kun av én lyd, ett fonem – kineserne
uttrykker svært mange av sine begreper med
bare én lyd, altså tilsvarende våre fonemer.
Det høres bokstavelig talt halsbrekkende ut
– det er umulig å skape like mange ulike lydnyanser
som man har begreper. Kineserne løser
noe av problemet ved å bruke tonehøyde som
meningsbærer: Den samme lyden i to forskjellige
toneleier betyr to forskjellige ting. Med
et slikt talespråk blir det vanskelig å benytte
bokstaver. Enhver bokstav vil representere ikke
en stavelse, men et helt ord, og bokstavenes
grunnfunksjon faller bort: å bruke de
samme lydrepresentasjonene til stadig å sette
sammen nye ord. Derfor har kineserne store
vanskeligheter med å ta i bruk det vestlige al-
fabetet, dvs. romanisere det kinesiske språket.