T ypog rafi k analen

Øyvin Rannem
Øyvin Rannem har lang undervisnings­
erfaring innenfor typografi og visuell
kommunikasjon fra bl.a. Statens yrkes­
pedagogiske høgskole og Høgskolen i
Buskerud. Han har nå skrevet en bok
om typografi rettet mot studenter på
høgskolenivå.
Alfabet og bokstaver er noe vi i vårt
samfunn tar for gitt. Og folk flest har
bare en uklar forestilling om at boksta­
vene våre kommer fra romerne og at al­
fabetet har sin opprinnelse hos grekerne
og fønikerne. Men før det?
Og hva skjedde på veien?
Å skape et visuelt uttrykk for – en
representasjon av – tanker, ideer, frykt
og forhåpninger har mennesker drevet
med så å si siden tidenes morgen. I de
fleste tilfeller har det ikke ført lenger
enn til et mer eller mindre effektivt
system av piktografi, dvs. gjengivelse
av gjenstander eller situasjoner ved
hjelp av konkrete bilder.
Øyvin Rannem
Typografikanalen
Abstrakt
forlag
Abstrakt forlag

Typografikanalen
Typografi i teori og praksis

Øyvin Rannem
Typografikanalen
Typografi i teori og praksis
Abstrakt forlag
Oslo 2004

Copyright© Abstrakt forlag 2003
Utgitt med støtte fra Norsk faglitterær
forfatter- og oversetterforening
Boken er satt med Lucida Sans 9,5/12,5 pt
og trykt på 120 g silk hos PDC Tangen
Typografi og omslagsdesign: Eivind Johansen

Innhold
Forord 7
Innledning. Hva er typografi? 8
Bokstaver og skriving 24
Trykkskriftenes historie og utvikling 52
Skriftklassifisering og skriftanalyse 74
Skrifttaksonomi – bokstaver og skrift 102
Typografiske mål og verdier 116
Lesing 130
Leselighet eller lesbarhet? 164
Hva er visuell informasjon? 180
Innholdsstruktur og visuell struktur 204
Komposisjon og flatebehandling 216
Typografi – et budskap om budskapet 228
Metodikk – Typografen og typografien 242
Praktisk typografi 260
Skrive- og satssregler 278

okstaver og skriving
F r a b I l d e T I l
b o k s Ta v
Alfabet og bokstaver er noe vi i vårt samfunn
tar for gitt. Og folk flest har bare en uklar
forestilling om at bokstavene våre kommer fra
romerne og at alfabetet har sin opprinnelse
hos grekerne og fønikerne. Men før det? Og
hva skjedde på veien?
Å skape et visuelt uttrykk for – en
representasjon av – tanker, ideer, frykt og
forhåpninger har mennesker drevet med så å
si siden tidenes morgen. I de fleste tilfeller har
det ikke ført lenger enn til et mer eller mindre
effektivt system av piktografi, dvs. gjengivelse
av gjenstander eller situasjoner ved hjelp av
konkrete bilder.
Piktografi, ideografi – visuell kommunikasjon
ved hjelp av bilder der meningsinnholdet
ikke strekker seg ut over bildenes konkrete
innhold. Piktografi har flere steder utviklet
seg til omfattende systemer med hundrevis
eller tusenvis av piktogrammer eller tegn
med et noenlunde fast betydningsinnhold.
9
Men det avgjørende er at det ikke fins
noen fonetisk verdi knyttet til tegnene.
Det er uklare betydningsnyanser i de to
begrepene i faglitteraturen, noen bruker det
ene uttrykket, mens andre bruker det andre.
Det er vanskelig å finne definisjoner som
setter et klart skille mellom dem. Det er også
stor uenighet blant forskerne når det gjelder
vurderingen av piktografi som skriftsystem.
Noen steder utviklet bildeskriften seg videre til
omfattende systemer med tusenvis av forskjellige
tegn. Tegnene kunne ha et noenlunde
fast betydningsinnhold, men det kunne være
mange tegn som betydde omtrent det samme,
og et tegn kunne også bety flere ting.
Bare i ett område kan vi følge utviklingen
av skrift fra en primitiv bildeskrift og frem til
en effektiv og fullstendig lydrepresentasjon
– et alfabet: i Midtøsten og det indre middelhavsområdet.
Dette var i oldtiden et område som
var preget av mellomfolkelig kontakt, livlig handel
og delvis av store statsdannelser. Det er neppe
noen tilfeldighet at forsøkene på å lage skrift kom
først akkurat på et slikt sted. Administrasjon av

Typografikanalen
Fig. 1. Helleristning fra Borre i Østfold. Bilder var i bruk i mange tusen år som deler av religiøse handlinger eller for å
mane frem gode resultater i jakt og fiske.
store landområder krever effektiv kommunikasjon
både for å markere statens tilstedeværelse, for
å sørge for at myndighetenes vilje blir kjent og
for å lagre informasjon av sikkerhetsgrunner.
Også i forholdet mellom enkeltmenneskene kom
behovet for skriftlige avtaler og meldinger med
utbredelsen av handel.
Lyden inn i bildet
Utviklingen av skrift var ofte drevet av behovet
for bindende avtaler i forbindelse med handel
og byråkrati. Med økende handel var det viktig
å ha sikkerhet for hva som var avtalt, særlig
hvis handelen foregikk over lengre avstander.
Men det var også rituelle behov som knyttet
seg til stat og religion, kongers praktutfoldelse
og menneskenes livsfaser.
10
Et slikt bildespråk er temmelig primitivt
etter våre begreper og nærmest ubrukelig
til det vi er vant til å bruke skriftspråk til.
Det mangler alle de småordene – artikler,
konjunksjoner, adjektiver, adverb osv. – som
binder begrepene sammen, modifiserer
dem og skaper nyanser og som muliggjør
abstraksjon og resonnement; det som
gjør skriftspråket til et effektivt medium
til formidling av tanker både om fakta og
fiksjon.
Et av de første kjente eksemplene på
spranget fra ren piktografi til et fonografisk
basert skrivesystem skriver seg fra en sumerisk
leirtavle fra ca år 3000 f.Kr. og dreier seg
typisk nok om betaling. Blant tegnene på
tavlen fins et bilde av et siv. Det sumeriske
ordet for siv er gi, men gi er et homonym (ord

1 En fremstilling av
utviklingen av sumerernes
skrift fra piktografi
med en semantisk
verdi til en mer stilisert
skrift med en fonetisk
verdi fins i DeFrancis
(1989:85).
Bokstaver og skriving
Fig. 2. Leirtavle fra ca 3000 f.Kr. funnet ved Jemdet
Nasr i det tidligere Sumer. Tegnet øverst til venstre er
et siv, men her betyr det altså tilbakebetaling.
med samme lyd som et annet, men med et
annet betydningsinnhold) som også kan bety
tilbakebetaling, et begrep som det ikke er lett
å fremstille grafisk. Dette er i våre øyne en
enkel teknikk som vi kjenner igjen fra rebuser.
Men DeFrancis (1989:75) kaller dette «a giant
step [...] toward the development of the first
full system of writing». Her er så å si lyden
trukket inn i bildet. Rebusteknikken var et
springbrett til videre utvikling mot en fonetisk
skriveteknikk.
Sumererne hadde åpenbart sett at det
fantes en mer direkte forbindelse mellom
tale og skrift, noe som kommer godt frem
i et sumerisk ordtak: «a scribe whose hand
matches the mouth, he is indeed a scribe».
(En skriver som lar hånden følge munnen, han
er virkelig en skriver.) (DeFrancis 1989:81.)
Sumererne utviklet sin bildeskrift videre
til en stavelsesskrift, dvs. en skrift der ulike
stavelser fikk sin faste grafiske representasjon
slik at ord kunne bygges opp av noen få
standardtegn. Bildeskriften ble også etter
hvert mer og mer stilisert og kunne til slutt
«skrives» ved hjelp av en pinne som var
kileformet i den ene enden og som ble presset
11
inn i en myk leirtavle i bestemte mønstre som
dannet tegn: kileskriften. 1 Etter at tavlen var
tørket eller brent, kunne den fraktes rundt.
Selv om sumerernes skrift fikk utvikle
seg over mer enn to og et halvt tusen år,
ble den aldri den virkelig enkle og effektive
stavelsesskriften den kunne blitt. Men den
fungerte åpenbart svært godt innenfor handel
og offentlighet, og den ble også brukt i
litterær sammenheng. En mulig forklaring på
at utviklingen stoppet opp kan være at bruken
av skrift var knyttet til en samfunnselite og
ikke en større del av samfunnet. (Melve
2001:33.)
Det kinesiske skriftspråket er et høyt utviklet
bildespråk, med omkring 60 000 tegn. Mange
tror at kineserne har et primitivt skriftspråk og
at det nærmest er et utviklingsmessig sidespor
som kineserne ikke har klart å komme seg
ut av. Men forklaringen ligger nok snarere i
noen spesielle egenskaper ved det kinesiske
talespråket. Svært mange kinesiske stavelser
består kun av én lyd, ett fonem – kineserne
uttrykker svært mange av sine begreper med
bare én lyd, altså tilsvarende våre fonemer.
Det høres bokstavelig talt halsbrekkende ut
– det er umulig å skape like mange ulike lydnyanser
som man har begreper. Kineserne løser
noe av problemet ved å bruke tonehøyde som
meningsbærer: Den samme lyden i to forskjellige
toneleier betyr to forskjellige ting. Med
et slikt talespråk blir det vanskelig å benytte
bokstaver. Enhver bokstav vil representere ikke
en stavelse, men et helt ord, og bokstavenes
grunnfunksjon faller bort: å bruke de
samme lydrepresentasjonene til stadig å sette
sammen nye ord. Derfor har kineserne store
vanskeligheter med å ta i bruk det vestlige al-
fabetet, dvs. romanisere det kinesiske språket.

Typografikanalen
Fig. 3. Kileskriften var sterkt stiliserte symboler som ble presset inn i våt leire med den kileformede enden av en pinne.
Hieroglyfer – bilder eller bokstaver?
Det er et enormt sprang fra et bildespråk til et
alfabet. Alfabetisk skrift bygger på en fonetisk
representasjon på den måten at ord og stavelser
løses opp i enkeltlyder (fonemer) som
hver får sin grafiske representasjon (grafemer)
og kan kombineres på en hvilken som helst
måte. Med et begrenset antall lydrepresentasjoner
som er helt uten sammenheng med det
skriftlige innholdet, kan man bygge opp en
uendelighet av ord.
Hieroglyfenes historie spenner over et
tidsrom på nesten 3500 år – fra ca. 3000
f.Kr. til det fjerde århundre e.Kr. – et av
historiens lengstlevende skriftsystem.
Hieroglyfene var i utgangspunktet et
bildespråk, og symbolenes konkrete form
inviterte til å tro at det ikke var noe annet.
Helt til for to hundre år siden bygde vår
oppfatning av hieroglyfene på den greske
historiker Diodorus Siculus (omkring Kr.f.):
12
«skriften deres [egypternes] virker ikke på
den måten at man setter stavelsene sammen
for å gjengi en underliggende betydning, men
ved å tegne gjenstander hvis metaforiske
betydning gjør inntrykk på minnet.»
(DeFrancis 1989:151.) Problemet var at det
var en del innskrifter man ikke klarte å forstå
ut fra en slik tolkning. Ikke engang ved hjelp
av Rosettasteinen som har samme innskrift
med tre ulike skriftsystemer – hieroglyfer,
gresk og demotisk – klarte man til å begynne
med å løse gåten. Engelskmannen Thomas
Young (1773–1829) kom så langt at han
skjønte at hieroglyfene ikke kunne være et
rent bildespråk, men at det også hadde
alfabetiske egenskaper, og han klarte å
identifisere Ptolemaios’ navn i seks kartusjer.
Det endelige gjennombruddet kom i 1822 da
franskmannen Jean-François Champollion
(1790–1832) klarte å dechiffrere resten av
teksten ved hjelp av den greske.

Bokstaver og skriving
Fig. 4. Rosettasteinen ble funnet i 1799 av en løytnant i Napoleons hær ved den lille egyptiske landsbyen Rashid
under felttoget til Egypt. Steinen er av sort basalt og inneholder tre innskrifter: øverst en hieroglyfisk tekst, dernest
en demotisk tekst og nederst en gresk tekst. Steinen gjorde det slutt mulig å løse hieroglyfenes gåte.
13

Typografikanalen
Hieroglyfene var et konsonantsystem.
Tegnene ble kun brukt til å representere
konsonanter, ikke vokaler.
Akrofoni (gresk – akro: øverst eller foran
og foni: lyd) er betegnelsen på en slags
navnekonvensjon der en lyd symboliseres
ved avbildning av en gjenstand eller
et ikon der lyden som skal symboliseres
står først i ordet for gjenstanden.
Ordet for hånd på gammelegyptisk er
deret. Som piktogram betydde ikke bildet
av en hånd annet enn en hånd, men etter
hvert kom bildet også til å representere
den første lyden i ordet, nemlig d.
Den egyptiske akrofonien brøt sammen
etter hvert som lydsymbolene vandret via
semittiske folk til fønikere og grekere. Nye
kulturer misforstod lydenes betydning, hadde
ikke noe språklig forhold til ordene eller
brydde seg ikke noe om det. Semittene syntes
det demotiske ordet deret lignet deres eget
ord for dør, daleth, og når det demotiske
tegnet for hånd til og med kunne ligne en
dør, var veien åpen for at den egyptiske hånd
fikk betydningen d for den semittiske dør.
Mot et alfabet
Det hieroglyfiske systemet var både komplisert
og inkonsekvent. Tegnene ble brukt etter sin
piktografiske verdi og etter sin fonetiske verdi
om hverandre. Det var behov for en mengde
såkalte determinatorer, tilleggssymboler som
definerte hovedtegnet inn i en bestemt sammenheng:
hankjønn, hunkjønn, substantiv,
verb osv. Det totale antallet tegn er anslått til
2150. (DeFrancis 1989:163.)
Det går en linje fra egyptiske hieroglyfer til
det greske alfabetet via semittiske og fønikiske
skrifttegn og -systemer. Det er funnet
semittiske, bokstavlignende inskripsjoner
i Sinaiørkenen, bl.a. i gruvesjakter der
14
semittiske slaver arbeidet for egypterne, og
man antar at disse er utviklet fra hieroglyfer.
Fønikernes skrift var en konsonantskrift
med 19 (DeFrancis sier 22) bokstaver som de
hadde utviklet fra semittiske tegn. Grekerne
overtok dem fra fønikerne, men brukte noen
av dem til vokaler. Dermed var det grekerne
som først bygde alfabetet ut med både
konsonanter og vokaler. (Ca. 700 f.Kr.)
Når egypterne, semittene og fønikerne ikke
brydde seg om vokaler, var det ikke på grunn
av mangel på kreativitet og lingvistisk sans.
Disse språkene er vokalfattige, og vokalene
er ikke så nødvendige for å skape språklig
mening som f.eks. i norsk og andre germanske
språk.
Utviklingen av skriveretningen kan være et eksempel
på hvor vaklende teknikken var og hvor
søkende denne fasen må ha vært. Semittene
skrev alt overveiende fra høyre mot venstre.
Men grekerne famlet, og i en periode ble det
skrevet fra venstre mot høyre og fra høyre mot
venstre i annenhver linje. Og ikke nok med
det; bokstavene ble snudd slik at de fulgte
skriveretningen. Denne skriveteknikken kalles
bustrofedon (utt. bustråfedon, med trykk
på andre stavelse) som betyr noe slikt som
«med vending som en okse» (ved pløying med
plog), ofte kalt plogskrift for enkelhets skyld).
Bustrofedonskriften sier noe om hvor
usikre og ømtålelige tidlige teknologiske
stadier ofte er. Og vi kan spørre: Er det
tilfeldig at Vesten skriver fra venstre mot
høyre og Midtøsten skriver den omvendte
veien? Eller er det skjulte sammenhenger
som har styrt dette i to ulike retninger?
Grekerne falt ned på vår skriveretning i det
femte århundre f.Kr. og eksporterte den bl.a.
til romerne. De semittiske folkene beholdt
derimot den motsatte skriveretningen som ble
ført videre til hebraisk og arabisk.

Bokstaver og skriving
Fig. 5. Utviklingen av noen bokstaver fra semittiske til
romerske bokstaver.
Grekerne hogg sine bokstaver i stein,
og de skrev dem med penn på papyrus.
Greske bokstaver hadde til å begynne med
– etter våre begreper – en enkel og primitiv
form. Strekbildet er monolineært, dvs. uten
variasjon i tykkelse. Men bokstavformen
omfatter etter hvert flere ulike varianter. De
hugne innskriftene er stort sett versalskrift. På
papyrus finner vi i tillegg til versalskriften både
en hurtigskreven kursivform og en variant som
ligner mye på en uncial. Fra det 4. århundre
f.Kr. finner vi antydninger til seriffer som, selv
om de er små, tydeligvis er laget med hensikt.
Disse seriffene er et åpenbart dekorativt
element i hugne inskripsjoner, og de finner
også veien til litterære og andre tekster på
papyrus.
Romerne overtok grekernes bokstavform
og utviklet den videre, men fra det første
århundre e.Kr. har påvirkningen snudd,
og grekerne tar opp elementer fra romersk
skriveteknikk. (Morison 1972.)
Mellom det muntlige
og det skriftlige
Midt oppe i denne historien om skriftens
og alfabetets utvikling kan det være verd å
minnes at to av oldtidens største verk, nemlig
Odysseen og Iliaden, som i dag fins i overset-
15
telse på de fleste kulturspråk, antagelig ikke
ble skrevet i vår betydning av det ordet i det
hele tatt. Verkene er etter alt å dømme først
blitt til og blitt holdt levende i en muntlig
fortellertradisjon der rim, rytme og bunden
form har vært teknikker til å holde «informasjonen»
stabilt lagret over tid. Det var først
ca. 700 f.Kr. at disse tekstene ble skrevet ned
i den formen de da hadde – enten det nå var
Homer eller noen andre som gjorde det.
Det er fort gjort å tenke at før
skriveteknikken var det få eller ingen
muligheter for distribusjon og lagring av
informasjon. Men hvis et samfunn skal
bestå, er det helt avhengig av en viss flyt av
informasjon, både mellom individene og
mellom generasjonene. Samfunnet må holdes
sammen gjennom felles normer og felles
identitet, og konflikter må løses på et felles
grunnlag.
I orale kulturer (kulturer uten skriftlig
kommunikasjon) utvikler det seg også
en «teknologi» – eller iallfall en teknikk
– for å støtte lagring og distribusjon
av samfunnsviktig informasjon. Men
informasjonen vil gjerne ha form av myter,
Fig. 6. Bustrofedonskrift på steintavle fra Kreta år 703
f.Kr.

2 Forfattere som
Elizabeth Eisenstein
og Marshall McLuhan
argumenterer da også
for et tilsvarende
brudd i forbindelse
med introduksjonen av
Gutenbergs teknologi.
Typografikanalen
Fig. 7. En skrift som kanskje
ikke var så langt ifra
den som Platon skrev.
Skriften er monolineær,
skrevet med penn på
papyrus.
16
eventyr, sagn,
ordtak osv. Slike
samfunn kalles da
også ofte «mytiske».
Kommunikasjon
og tenking i et
slikt samfunn vil
være knyttet til
konkrete ting og
problemstillinger,
slikt som folk kan
kjenne igjen fra sin
egen hverdag.
Forskere som
Walter Ong og
Marshall McLuhan
hevder at evnen til
abstraksjon, distanse
og objektivitet stort
sett er fraværende i
et slikt samfunn. Og
de mener videre at
skriveteknikken og alfabetisme endrer dette
radikalt; det skaper nye samfunnsmessige
strukturer og endrer folks måte å tenke på.
Ong mener at et samfunns evne til å tenke
abstrakte tanker og bygge teori forutsetter
skriftlighet. McLuhan (1962:38) sier til og
med at «kineserne er stammefolk, et ørets
folk» (the Chinese are tribal, people of
the ear) fordi de mangler alfabet, og bare
alfabetet «har makt til føre mennesket fra
stammetilværelsen til en sivilisert sfære». Det
skjer et «brudd» i samfunnsutviklingen ved
innføring av skriftlighet.
Følger vi denne tankebanen videre, kan
vi ane hvilket ytterligere brudd som ligger i
Gutenbergs teknologi. 2
Det synet som McLuhan, Ong og flere
forfekter, kan virke både frapperende og
logisk. Men dette «bruddsynet» er blitt
imøtegått av flere forskere på 1970-, 1980-
og 1990-tallet. Disse forskerne hevder at
det er vanskelig å påvise slike brudd. De
hevder at innføring av skriftlighet ofte er
sosialt bestemt, knyttet til avgrensede sosiale
grupper, og at det ofte ikke får noen store
konsekvenser for samfunnet som helhet.
Det blir også argumentert med at orale
kulturer er i stand til å skape det nødvendige
ekstraminne for informasjonen sin gjennom
mnemoteknikker og litterær form. Bruddsynet
anser at skrift kan sette i gang viktige sosiale
endringsprosesser på egen hånd, mens
ideologisynet understreker vekselvirkningen
mellom bruken av en gitt teknologi og de
sosiale omgivelsene, sier Melve (2001:26).
Det kan imidlertid tenkes at de to skolene
snakker litt forbi hverandre, bl.a. fordi de
bruker ulike metoder. Representantene for
bruddskolen ser på de store historiske linjene,
mens deres motparter går inn i konkrete
samfunn og prøver å måle virkningene
statistisk. Da vil det kanskje ikke være så
vanskelig å finne unntak i en hovedsakelig
bruddpreget utvikling?
Men at innføringen av skriveteknikken
kan ha vært konfliktfylt, kan vi få et inntrykk
av i dialogen Faidros, der Platon tar for seg
en gammel myte om hvordan bokstavene
ble til. Ifølge denne myten var det den
egyptiske guden Thot som oppfant regne- og
skrivekunsten:
Theuth [Thot] kom til kong Thamus med
sin oppfinnelse og sa: «Denne kunnskap, o
konge, vil gjøre egypterne visere og minnessterkere.
For den er oppfunnet som et
middel for visdom og hukommelse.»
Men Thamus [som nok må betraktes som
Platons talerør] svarte: «Min fagkyndigste

3 Fonem – minste
lydenhet med betydningsskillende
funksjon
uten egen betydning.
Bokstaver og skriving
Theuth. Ett er å oppfinne tekniske ting, noe
annet å bedømme hvilken skjebne, til gavn
og til skade, oppfinnelsen medfører for dem
som vil anvende den. Som nu du, bokstavenes
far. Av velvilje hevder du det motsatte
av hva de formår. For denne oppfinnelse
vil inngi glemsel i lærlingenes sjel ved at
minnet forsømmes. Av tillit til skriften vil
de hente sitt minne utenfra, fra fremmede
tegn, ikke innenfra, fra dem selv. Så ikke et
minnets, men et påminnelsens middel har
du oppfunnet. Og du bibringer lærlingene
ikke visdommens sannhet, men dens skinn.
Mangt vil de høre – uten undervisning, så
mangt vil de tro seg å mene skjønt de er
menings-løse, for det meste. Og ubehagelig
blir deres omgang, da de ikke er blitt
vise, men skinnvise.» (Platon 1962:88.)
Hva er skriving?
Det er i grunnen merkelig at Platon (427–347
f.Kr.) er såpass skeptisk til en teknikk han selv
mestret så suverent. På Platons tid, ca. 300 år
etter Homer, var alfabetet og skriveteknikken
nokså godt etablert hos grekerne. Uten den
kunne verken Platon eller Aristoteles ha brakt
videre sine tanker og ideer.
Men kanskje heller ikke ha skapt dem slik
som de gjorde? Skriving var ikke bare blitt
en langt mer effektiv teknologi for lagring og
distribusjon av kunnskap og tanker enn orale
«formler» – den var en avgjørende støtte i
selve utviklingen av tanker og ideer. Det er
merkelig hva som skjer når man får tankene
sine ned på papir og kan se hvordan de
«ser ut». Den dialogen som kommer i stand
mellom tanken og «tankens manifestasjon»,
kan være en effektiv støtte for videre tenking.
(Med litt romslighet går det kanskje an å si at
«skriving er tenking»?)
Men her rører vi igjen ved en
grunnleggende uenighet mellom forskerne.
17
I en fremstilling av skriftspråkets utvikling
skritt for skritt fra en ren bildeverden til en
nøyaktig og detaljert fonemisk 3 registrering
av talen, blir man lett sittende igjen med et
inntrykk av at skriftspråket er nettopp det
– en grafisk fremstilling – en slags notasjon av
talespråket, og ikke noe mer.
Og ifølge enkelte er skrift ikke noe annet
enn lydrepresentasjon, en visuell kode for
språklig lyd. Da blir det også viktig å sette et
skille mellom rene bildespråk og de fonetiske
systemene. Det er kun fonetiske systemer som
kan kalles skrift, fordi det er kun gjennom
en fonetisk notasjon at talen kan registreres.
Med et nødvendig utvalg tegn som svarer
til språkets lyder, kan vi skrive alt vi ellers
ville sagt. Dermed er vi også nær ved å sette
likhetstegn mellom språk og tale. (DeFrancis
1998:48.)
I motsetning til dette er det noen som
mener at skriftspråket er noe mer – og ikke
bare en rekonstruksjon, et slags surrogat, av
hva forfatteren ville ha sagt om han isteden
hadde talt. Skriften legger noe til. Når
man skriver, skaper man et annet produkt
enn når man taler. Det som er skrevet
kunne ikke nødvendigvis vært talt. Skriving
inviterer til en annen komposisjon, en annen
måte å si ting på, enn talen. Romaner og
annen skjønnlitteratur har typisk sin egen
oppbygging, sin egen retorikk. Skjønnlitteratur
er skapt for å leses, dvs. sanses gjennom
øynene og ikke gjennom ørene. (Harris
2001:235.) Det disse synes å mene er at tekst
er skrevet språk, ikke skrevet tale, dvs. språk
manifestert på en annen måte: «teksten lever
sitt eget liv, som i sin ytterste konsekvens
er uavhengig av forfatteren og hans liv og
intensjoner [...] Den blir et selvstendig
lingvistisk objekt, som det ikke fins noen

Typografikanalen
parallell til i en prelitterær kultur» (s. 236).
Dermed åpner de for skrift som et eget språk,
ikke skrevet tale(språk). Kanskje vi ved å bruke
ordet forfatter istedenfor skriver signaliserer at
skrivingen har fått en annen dimensjon, at vi
skriver for å skrive og ikke for å registrere tale?
De er også skeptiske til den ensidige
fokuseringen på det fonetiske som kriterium
for skrift, og argumenterer for at det ikke kan
være det som er avgjørende. Det er mange
eksempler på skriftspråk der fonetikken er
langt mindre fremtredende, men som har
meget avanserte skrifttekniske kvaliteter og
en høyt utviklet litteratur og poesi. Harris
mener at tilbøyeligheten til å betrakte skrift
som skrevet tale er et resultat av at vårt
eget skriftspråk i utgangspunktet bygger
på fonetikk. Orientens språk er, kanskje
på grunn av sin piktografiske basis, mer
kalligrafiorientert. Orientens poesi er mer
knyttet til billedkunsten der vår er mer knyttet
til musikk og musikalsk rytme. (Men unntak
fins: Jan Erik Volds Faen i helvete-diktet
og Kulturuke,
Guillaume
Apollinaires
Lettres Océan
er eksempler på
hvordan språk kan
være helt avhengig
av og leve på en
visualisering.)
Nyere
tekstfenomener
som hypertekst
Fig. 8. Guillaume Apollinaires
Il pleut er et eksempel på
en tekst som er skrevet som
skrift og ikke som tale.
18
kan sies å trekke
i samme retning.
Hyperlenking
skaper en språklig
organisering
Fig. 9. Bibelutdrag på det etiopiske språket geez skrevet
på pergament.
innenfor en teknologisk ramme som verken
forfatter eller leser kunne mestre uten
teknologien.
Hvis vi går et skritt videre, trekker inn det
trykte ord og fortsatt holder på at skrift er
skrevet tale, kan neste spørsmål bli: Hva er da
typografien? Er det en koding av intonasjon,
stemmebruk, ja, kanskje også kroppsspråk?
Er ordmellomrom og andre avstander
mangel på lyd, dvs. pauser? Samtidig vet vi
at typografien har potensial for en visuell
strukturering som det er meget vanskelig å
fremstille i talespråket. Typografien har skapt
et metaspråk som utvider kommunikasjonspo
tensialet i skriftspråket i en annen retning enn
i det talte ord.
Dermed kan skrift betraktes som en egen
form for språk.

Bokstaver og skriving
r o m e r n e s
b o k s Ta v e r
Det er interessant å se hvilket raffinement romerne
klarte å utvikle i sine bokstaver, riktignok
først etter en tid. En viktig årsak kan være
at romerne brukte bokstaver som innskrifter
på monumenter og minnesmerker som særlig
keiserne reiste til ære for seg selv og til minne
om sine bedrifter – da var det viktig at utførelsen
var praktfull i alle detaljer.
De eldste romerske inskripsjonene vi
kjenner til stammer fra begynnelsen av det
tredje århundre f.Kr. Formen er ganske
primitiv, streken er monolineær og seriffene
mangler. Vi må til det første århundre f.Kr.
før vi finner spor av seriffer, og til neste
århundre før strekkontrasten begynner å
etablere seg. Både strekkontrast og seriffer
opptrer så mer regelmessig og blir etter hvert
en fast konvensjon, først i de monumentale
inskripsjonene til keisernes ære. Men de
sprer seg etter hvert til de mer uformelle og
håndskrevne formene. (Morison 1972.)
Romerne utviklet flere skriftformer.
Den som har satt mest spor etter seg, er
kapitalskriften, som etter hvert fremstod i
Fig. 10. Capitalis quadratae var romernes bokskrift,
noe mindre formell enn monumentalskriften, men
med samme grunnform. Det er rimelig å anta at denne
formen fantes forut for monumentalskriften.
19
Fig. 11. Capitalis rustica, her brukt i et Vergil-manuskript
fra 400-tallet e.Kr. Utviklingen av denne spesielt
smale formen kan kanskje forklares med at pergament
var dyrt, og det var viktig å spare plass. Det er et poeng
som går igjen i skrift- og trykkhistorien.
flere former. Men de utviklet også en mer
hurtigflytende kurrentskrift til bruk for mindre
formelle anledninger.
Kapitalskriften
Kapitalskriftens praktversjon var capitalis monumentalis,
den som fremdeles kan beundres
på monumenter og fasader i Roma og mange
andre steder i Italia. Det mest kjente eksemplet
er nok Trajansøylen ved Forum Romanum
i Roma. Trajansøylens bokstaver har vært
forbildet for våre egne store bokstaver, og de
er i sin grunnform nærmest identiske med våre
egne antikvaversaler – eller heller omvendt.
Bokstavene har en åpen og monumental
form, tydelig beregnet på å imponere. Utallige
skriftdesignere og -forskere har valfartet til
Trajansøylen.
Monumentalis har spesielt to trekk
som inviterer til kommentar: Fra det første
århundre f.Kr. har bokstavene en tydelig
kontrast i strekbildet, og strekavslutning
og -begynnelse har tydelige seriffer.
Strekkontrasten er svak og litt tilfeldig til å
begynne med, men blir tydeligere etter hvert,

4 Standardverket
om Trajansøylens
bokstaver er Edward M.
Catich’ The Origin of
the Serif. Brush writing
& Roman letters fra
1968.
Typografikanalen
Fig. 12. Romersk monumentalskrift fra Trajansøylen. Hver bokstav er formet som en fullstendig og selvstendig
enhet, en visuell form som kan stå alene. Denne inskripsjonen er blitt selve paradeeksemplet på romersk monumentalskrift.
Nyere historieskriving peker på at det fins mange tilsvarende eksempler i den enorme skriftflora rundt
omkring på romerske minnesmerker.
særlig fra Augustus’ tid. Det kan ikke være
tvil om at disse detaljene er med på å gjøre
bokstavene vakrere og mer levende.
Det er stort sett enighet om at ingen av
disse trekkene er noen nødvendig premiss
for eller resultat av selve steinhoggingen.
Fig. 13. Inskripsjon gjort med bred pensel på en
husvegg i Pompei en gang før år 79 e.Kr. Det interessante
her er at vi finner både en smal monumentalskrift
(øverst til venstre), en rustica og mellomformer
mellom disse to. Det viser at romerne i praksis trolig
hadde et mer fleksibelt forhold til bokstavformene enn
det som vanligvis fremgår av lærebøkene.
20
Begge skyldes trolig at bokstavene først ble
malt på steinen med en – sannsynligvis flat
og bred – pensel. Strekstrukturen har en
tyngdefordeling som godt kunne være en
naturlig følge av en bred penselføring med
oppstrøk og nedstrøk, m.a.o. den samme
som vi finner i renessanseantikvaen. På
samme måte er det nokså naturlig å gjøre en
markering der strøket begynnes og avsluttes
for å skape en ren og distinkt linje oppe og
nede. 4 Penselføringen skaper ulik strektykkelse
i oppstrøk og nedstrøk, og penselens bløte
og fjærende kontakt med underlaget tvinger
nærmest frem en markering av ansatser og
avslutninger for å skape en stringent form
og en definitiv avslutning. Men akkurat hva
slags pensel som ble benyttet og hvordan
penselen ble ført, er det fortsatt diskusjon
om. Morison (1972) peker på at seriffer også
finnes i greske inskripsjoner, og han ser ikke
bort fra at romerne kan ha fått ideen derfra.

Bokstaver og skriving
Men romernes seriffer er mer forseggjort og
har fine, avrundede konsoller (overganger)
mellom stamme og seriff. Den duolineære
streken ser imidlertid ut til å være et rent
romersk fenomen.
Kapitalskriften hadde også en mindre
formell sideform, capitalis quadratae.
Den fantes i en versjon skrevet med bred
pensel på pergament for mindre høytidelige
sammenhenger: Den ble brukt til bøker og
dokumenter, men også til inskripsjoner på
vegger. Og den fantes i en enda mer uformell
form, gjerne skrevet med vannrørpenn eller
bred pensel på pergament, på stein eller
direkte på husvegger, capitalis rustica. Denne
versjonen var smal, lett skråstilt med kraftige
seriffer og var mer tilpasset en hurtigere
skrivemåte.
Disse bokstavformene har vært
utgangspunktet for alle våre bokstaver
– gotisk så vel som antikva, versaler så vel
som minuskler – riktignok via mange omveier.
Hvordan kunne disse strunke og perfekte
bokstavene utvikle seg til et slikt mangfold?
Fig. 14. Uncialskrift fra 3.–4. århundre e.Kr. Allerede
her ser vi små ansatser til over- og underlengder.
Fig. 15. Halvuncialen har tydelige over- og underlengder.
21
e u r o pa s k r I v e r
Uncialer og halvuncialer
Romernes bokstaver spredte seg utover
Europa, ikke minst pga. Romerrikets utbredelse.
Når bokstavene først var kommet, var
det naturlig at de kom mer og mer i bruk,
og at skrivekunsten spredte seg også til nye
bruksområder. Etter hvert som det ble skrevet
mer, og omgangen med bokstavene ble mer
dagligdags (riktignok kun i visse kretser), ble
det behov for en raskere og mer flytende skrivestil.
På 300-tallet e.Kr. hadde bokstavene
mange steder begynt å få en rundere form
som egnet seg bedre for hurtigere skriving ved
at den var bedre tilpasset håndens bevegelser.
Endringene i bokstavformene skjedde
langsomt. Det er interessant å tenke på – gitt
at det til enhver tid fantes et «anerkjent»
og «akseptert» skrivemønster – at mange
slike endringer betraktes som «feil» eller
«slurv». Men det var slike feil og avvik,
kanskje sammen med noen kreative og
elegante løsninger, som langsomt førte til at
bokstavformene endret seg – og kanskje til
det bedre? Allerede ca. år 400 e.Kr. var det
utviklet bokstavformer med helt tydelige over-
og underlengder – halvuncialen. Uncialen, og
etter hvert halvuncialen, var den dominerende
bokskriften i århundrene frem til 700–800tallet.
Både uncialer og halvuncialer fins som
trykkskrifter.
Nasjonalskriftene
I løpet av århundrene fra ca. 400 til ca. 800
e.Kr. utviklet håndskriften seg mot lokale og
nasjonale skriftvarianter med til dels meget

Typografikanalen
store variasjoner. Noen av disse skriftene var
nærmest uleselige og var iallfall på den måten
et klart tilbakeskritt i forhold til halvuncialen.
Skriftformen må sees i lys av den funksjon
skrift hadde i datidens samfunn: Det var
skriveren som hadde makten i skriveprosessen,
og han måtte også få æren; det var skriverens
privilegium – og kanskje avsenderens – at han
fikk briljere med sin teknikk, dyktighet og
posisjon på bekostning av leseligheten. Det
å kunne skrive var en sjelden ferdighet, og en
kan tenke seg at det på den uinnvidde nesten
kunne virke som magi. En flott skrift må ha
vært tegn på dyktighet og makt. Nasjonale og
lokale varianter er f.eks. langobardisk (Nord-
Italia), merovingisk (traktene rundt Paris) og
vestgotisk (Spania) skrift.
Fig. 16. Beneventansk munkestil var en ekstrem skriftform
med sterke formalistiske trekk og en form som
gjorde den bortimot uleselig. Den ble dyrket av en
munkeorden knyttet til den hellige Benedikt av Nurcia i
nærheten av Roma.
Karls skrift
Den som så å si fikk merke problemene med
dette skriftrotet, var den romerske keiser
Karl den store (747–814). Han skjønte at de
mange og uleselige skriftvariantene var en
trussel mot tilliten til det skrevne ord og dermed
til rikets administrasjon – dokumenter,
brev, lover osv. Han skjønte rett og slett at
skrift ikke bare var til for å skrives, men også
for å leses. Hans mottiltak var en forordning
der han initierte utviklingen av en ny skrift-
22
normal som skulle gjelde i hele Frankerriket.
Det var Karls betrodde venn, den engelske
munken Alkuin fra York (735–804) som fikk
oppgaven, og han tok utgangspunkt i de
keltiske og angelsaksiske halvuncialene han
kjente fra før.
Denne skriften var en minuskelskrift. Den
ble innført som skriftnorm i hele Karls rike og
ble brukt ikke bare i statsadministrasjonen,
men også til avskriving og kopiering av en
rekke klassiske verker fra det gamle Hellas
og Roma. Resultatet var at det i klostrenes
biblioteker etter hvert fantes en mengde
klassiske verker av Platon, Aristoteles,
Cicero m.fl. i det som siden er blitt kalt karolingisk
minuskel. Vi kan i stor grad takke
Karl (latin: Carolus) og munkene hans for
at mange av disse verkene ble reddet for
ettertiden.
Og vi kan også foregripe og si at med
den karolingiske minuskelen er vi kommet
frem til en bokstavform som til slutt skulle
slå igjennom som en varig grunnform for
bokstavene i den vestlige verden.
Fig. 17. Karolingisk minuskel.
Gotisk
Men etter en tid startet «forfallet» på nytt.
Den vakre, åpne og leselige karolingerskriften
ble med tiden deformert i lokale varianter, og
mange steder ble bokstavformene drevet ut i
det ekstreme. Blant disse skriftvariantene var
de mange gotiske bokstavformene. Det som

5 Kalligrafen
Christopher Haanes
(1995:82–83) sier at
brukne skrifter både
er plassbesparende og
faktisk kan være raskere
å skrive.
Bokstaver og skriving
Fig. 18. Pakkseddel fra 1200-tallet: «Torkjell myntmester sender deg pepper» risset inn på en trepinne. Runeboksta-
særpreger gotisk er den strenge, vertikale,
smale formen. En kan spørre seg hvordan en
så ekstremt streng og rigid skrift som synes
like «uskrivelig» som uleselig, kunne oppstå.
Vi har tidligere vært inne på problemstillingen
med skriverens naturlige hang til å
vise sin kunst. En annen forklaring kan være
ønsket om å spare plass – skrivemateriale var
dyrt. 5 En tredje forklaring kan være at den
gotiske bokstavformen faktisk stemmer godt
overens med de rådende formidealer slik de
f.eks. kommer til uttrykk i de høye, spisse
buene i de gotiske katedralene. Det kan godt
være uttrykk for middelaldermenneskets
streben og søken mot det høye. I alle fall blir
gotisk håndskrift – og senere trykkskrift – ofte
assosiert med middelaldersk tankegang og
ideologi.
Gotisk skrift var den dominerende
håndskriftform i store deler av Europa
– Tyskland, Skandinavia, England og Frankrike
– da Gutenberg var klar til å lage de første
skrifttypene.
Til Norge kom det latinske alfabetet med
kristendommen på midten av 1000-tallet.
Runene hadde inntil da vært skriftsystemet
i Norden siden tiden omkring Kristi fødsel.
Runene var ikke brukt til litteratur, kun til
korte innskrifter som i de første århundrene
kanskje mest var av rituell karakter, risset
eller hogd i stein eller risset eller skåret i tre.
Med det latinske alfabetet ble det innført
en skrivekultur i Norden, noe som igjen førte
23
til en litterær oppblomstring. Men runene
fortsatte å leve sitt liv ved siden av det nye
alfabetet; folk hadde behov for å skrive i dagliglivet,
korte beskjeder, følgeskriv ved vareforsendelse,
signering av kunstverk, markering
av eierskap osv., og kalveskinn og latinske
bokstaver var for dyrt og utilgjengelig til denne
bruken. Runenes form derimot var perfekt
tilpasset kniv og tremateriale. Karakteren av
de runeinnskrifter som er funnet i Norge kan
tyde på at lese- og skrivekyndigheten var mer
utbredt blant folk flest enn vi vanligvis tror.
Det er flere teorier om opprinnelsen til
runene, men etter all sannsynlighet stammer
de fra det romerske alfabetet.
Humanistene og skriften deres
Men i Italia hadde nye ideer begynt å komme
til uttrykk – ideer om individets selvstendighet
og frihet til å skape sin egen fremtid og
lykke. Den kulturelle og åndelige bevegelsen
vi kaller humanismen var født. Italias
åndselite, forfattere, kunstnere, filosofer,
begynte å lete i klassisk litteratur etter uttrykk
for lignende ideer – og fant det i klostrenes
biblioteker. Og det de fant var skrevet i en
klar og åpen skrift som de antok måtte være
grekernes og romernes egen håndskrift, og
de grep skriften og gjorde den til sin. Men
de tok feil! Det de hadde funnet var ikke de
gamle, originale skriftene, men munkenes
kopier skrevet i Karl den stores og Alcuins
skrift fra 800-tallet. Resultatet av møtet ble
en ny håndskrifttradisjon som ettertiden

Typografikanalen
Fig. 19. Humanistisk minuskel.
har kalt humanistisk minuskelskrift og som
bygger direkte på den karolingiske minuskel.
Humanistene var dominerende innenfor
kunst, vitenskap og kultur i Italia, og litteratur
og vitenskapelige skrifter og dokumenter
ble nå skrevet i humanistenes skrift.
Humanistisk minuskel ble forbildet for de
første italienske trykkskriftene.
Humanismen var en åndsstrømning i renessansen
som søkte mot klassiske (gamle
romerske og greske) idealer og som satte
mennesket og dets jordiske liv i sentrum.
Humanismen startet i Italia på begynnelsen av
1300-tallet og bredte seg nordover i Europa.
De mest kjente førerskikkelsene i italiensk
humanisme var Dante, Boccaccio og Petrarca.
Humanismen representerer et klart skille i forhold
til middelalderens tenkemåte med Gud
og Kirken i sentrum. Humanistenes fokusering
på menneskets egenverdi var en viktig forutsetning
for den vitenskapen som satte spørsmålstegn
ved det gamle verdensbildet, og for fremveksten
av kapitalismen og protestantismen.
Med unntak av karolingisk minuskel, som
ble introdusert gjennom et keiserlig pålegg
omkring år 800 e.Kr., har utviklingen av
bokstavene fra capitalis til minuskel skjedd
24
ubevisst og uten
plan, med små
skritt og over lang
tid. Dette er en
utviklingsform
som var typisk for
tiden; grunnkunnskapenoverleveres
fra mester til
lærling, men nå og
da blir det gjort
ørsmå endringer,
og de som er
vellykket, får fotfeste og overføres til neste
ledd. (Tenk f.eks. på utviklingen av de norske
trebåtene som har foregått noenlunde
på samme måte over flere hundre år.)
Vi beundrer de gamle manuskriptene
for den utrolige jevnheten – men som
likevel ikke er «maskinelt» perfekt. Vår
fascinasjon for en vakkert skrevet håndskrift
ligger kanskje nettopp i denne spenningen
mellom det perfekte og det mangelfulle,
ambisjonen om å nå det perfekte med noe
som i utgangspunktet er mangelfult – den
menneskelige hånd. Skriverens dyktighet viser
seg f.eks. i:
· jevnheten i bokstavbildet
· den magiske, rette høyrekanten
· at han tillemper og tilpasser, tar individuelle
hensyn – en vanskelig oppgave for en
maskin.