T ypog rafi k analen

3 Fonem – minste
lydenhet med betydningsskillende
funksjon
uten egen betydning.
Bokstaver og skriving
Theuth. Ett er å oppfinne tekniske ting, noe
annet å bedømme hvilken skjebne, til gavn
og til skade, oppfinnelsen medfører for dem
som vil anvende den. Som nu du, bokstavenes
far. Av velvilje hevder du det motsatte
av hva de formår. For denne oppfinnelse
vil inngi glemsel i lærlingenes sjel ved at
minnet forsømmes. Av tillit til skriften vil
de hente sitt minne utenfra, fra fremmede
tegn, ikke innenfra, fra dem selv. Så ikke et
minnets, men et påminnelsens middel har
du oppfunnet. Og du bibringer lærlingene
ikke visdommens sannhet, men dens skinn.
Mangt vil de høre – uten undervisning, så
mangt vil de tro seg å mene skjønt de er
menings-løse, for det meste. Og ubehagelig
blir deres omgang, da de ikke er blitt
vise, men skinnvise.» (Platon 1962:88.)
Hva er skriving?
Det er i grunnen merkelig at Platon (427–347
f.Kr.) er såpass skeptisk til en teknikk han selv
mestret så suverent. På Platons tid, ca. 300 år
etter Homer, var alfabetet og skriveteknikken
nokså godt etablert hos grekerne. Uten den
kunne verken Platon eller Aristoteles ha brakt
videre sine tanker og ideer.
Men kanskje heller ikke ha skapt dem slik
som de gjorde? Skriving var ikke bare blitt
en langt mer effektiv teknologi for lagring og
distribusjon av kunnskap og tanker enn orale
«formler» – den var en avgjørende støtte i
selve utviklingen av tanker og ideer. Det er
merkelig hva som skjer når man får tankene
sine ned på papir og kan se hvordan de
«ser ut». Den dialogen som kommer i stand
mellom tanken og «tankens manifestasjon»,
kan være en effektiv støtte for videre tenking.
(Med litt romslighet går det kanskje an å si at
«skriving er tenking»?)
Men her rører vi igjen ved en
grunnleggende uenighet mellom forskerne.
17
I en fremstilling av skriftspråkets utvikling
skritt for skritt fra en ren bildeverden til en
nøyaktig og detaljert fonemisk 3 registrering
av talen, blir man lett sittende igjen med et
inntrykk av at skriftspråket er nettopp det
– en grafisk fremstilling – en slags notasjon av
talespråket, og ikke noe mer.
Og ifølge enkelte er skrift ikke noe annet
enn lydrepresentasjon, en visuell kode for
språklig lyd. Da blir det også viktig å sette et
skille mellom rene bildespråk og de fonetiske
systemene. Det er kun fonetiske systemer som
kan kalles skrift, fordi det er kun gjennom
en fonetisk notasjon at talen kan registreres.
Med et nødvendig utvalg tegn som svarer
til språkets lyder, kan vi skrive alt vi ellers
ville sagt. Dermed er vi også nær ved å sette
likhetstegn mellom språk og tale. (DeFrancis
1998:48.)
I motsetning til dette er det noen som
mener at skriftspråket er noe mer – og ikke
bare en rekonstruksjon, et slags surrogat, av
hva forfatteren ville ha sagt om han isteden
hadde talt. Skriften legger noe til. Når
man skriver, skaper man et annet produkt
enn når man taler. Det som er skrevet
kunne ikke nødvendigvis vært talt. Skriving
inviterer til en annen komposisjon, en annen
måte å si ting på, enn talen. Romaner og
annen skjønnlitteratur har typisk sin egen
oppbygging, sin egen retorikk. Skjønnlitteratur
er skapt for å leses, dvs. sanses gjennom
øynene og ikke gjennom ørene. (Harris
2001:235.) Det disse synes å mene er at tekst
er skrevet språk, ikke skrevet tale, dvs. språk
manifestert på en annen måte: «teksten lever
sitt eget liv, som i sin ytterste konsekvens
er uavhengig av forfatteren og hans liv og
intensjoner [...] Den blir et selvstendig
lingvistisk objekt, som det ikke fins noen