T ypog rafi k analen

More documents

Recommendations

Info

Bokstaver og skriving Men romernes seriffer er mer forseggjort og har fine, avrundede konsoller (overganger) mellom stamme og seriff. Den duolineære streken ser imidlertid ut til å være et rent romersk fenomen. Kapitalskriften hadde også en mindre formell sideform, capitalis quadratae. Den fantes i en versjon skrevet med bred pensel på pergament for mindre høytidelige sammenhenger: Den ble brukt til bøker og dokumenter, men også til inskripsjoner på vegger. Og den fantes i en enda mer uformell form, gjerne skrevet med vannrørpenn eller bred pensel på pergament, på stein eller direkte på husvegger, capitalis rustica. Denne versjonen var smal, lett skråstilt med kraftige seriffer og var mer tilpasset en hurtigere skrivemåte. Disse bokstavformene har vært utgangspunktet for alle våre bokstaver – gotisk så vel som antikva, versaler så vel som minuskler – riktignok via mange omveier. Hvordan kunne disse strunke og perfekte bokstavene utvikle seg til et slikt mangfold? Fig. 14. Uncialskrift fra 3.–4. århundre e.Kr. Allerede her ser vi små ansatser til over- og underlengder. Fig. 15. Halvuncialen har tydelige over- og underlengder. 21 e u r o pa s k r I v e r Uncialer og halvuncialer Romernes bokstaver spredte seg utover Europa, ikke minst pga. Romerrikets utbredelse. Når bokstavene først var kommet, var det naturlig at de kom mer og mer i bruk, og at skrivekunsten spredte seg også til nye bruksområder. Etter hvert som det ble skrevet mer, og omgangen med bokstavene ble mer dagligdags (riktignok kun i visse kretser), ble det behov for en raskere og mer flytende skrivestil. På 300-tallet e.Kr. hadde bokstavene mange steder begynt å få en rundere form som egnet seg bedre for hurtigere skriving ved at den var bedre tilpasset håndens bevegelser. Endringene i bokstavformene skjedde langsomt. Det er interessant å tenke på – gitt at det til enhver tid fantes et «anerkjent» og «akseptert» skrivemønster – at mange slike endringer betraktes som «feil» eller «slurv». Men det var slike feil og avvik, kanskje sammen med noen kreative og elegante løsninger, som langsomt førte til at bokstavformene endret seg – og kanskje til det bedre? Allerede ca. år 400 e.Kr. var det utviklet bokstavformer med helt tydelige over- og underlengder – halvuncialen. Uncialen, og etter hvert halvuncialen, var den dominerende bokskriften i århundrene frem til 700–800tallet. Både uncialer og halvuncialer fins som trykkskrifter. Nasjonalskriftene I løpet av århundrene fra ca. 400 til ca. 800 e.Kr. utviklet håndskriften seg mot lokale og nasjonale skriftvarianter med til dels meget
Typografikanalen store variasjoner. Noen av disse skriftene var nærmest uleselige og var iallfall på den måten et klart tilbakeskritt i forhold til halvuncialen. Skriftformen må sees i lys av den funksjon skrift hadde i datidens samfunn: Det var skriveren som hadde makten i skriveprosessen, og han måtte også få æren; det var skriverens privilegium – og kanskje avsenderens – at han fikk briljere med sin teknikk, dyktighet og posisjon på bekostning av leseligheten. Det å kunne skrive var en sjelden ferdighet, og en kan tenke seg at det på den uinnvidde nesten kunne virke som magi. En flott skrift må ha vært tegn på dyktighet og makt. Nasjonale og lokale varianter er f.eks. langobardisk (Nord- Italia), merovingisk (traktene rundt Paris) og vestgotisk (Spania) skrift. Fig. 16. Beneventansk munkestil var en ekstrem skriftform med sterke formalistiske trekk og en form som gjorde den bortimot uleselig. Den ble dyrket av en munkeorden knyttet til den hellige Benedikt av Nurcia i nærheten av Roma. Karls skrift Den som så å si fikk merke problemene med dette skriftrotet, var den romerske keiser Karl den store (747–814). Han skjønte at de mange og uleselige skriftvariantene var en trussel mot tilliten til det skrevne ord og dermed til rikets administrasjon – dokumenter, brev, lover osv. Han skjønte rett og slett at skrift ikke bare var til for å skrives, men også for å leses. Hans mottiltak var en forordning der han initierte utviklingen av en ny skrift- 22 normal som skulle gjelde i hele Frankerriket. Det var Karls betrodde venn, den engelske munken Alkuin fra York (735–804) som fikk oppgaven, og han tok utgangspunkt i de keltiske og angelsaksiske halvuncialene han kjente fra før. Denne skriften var en minuskelskrift. Den ble innført som skriftnorm i hele Karls rike og ble brukt ikke bare i statsadministrasjonen, men også til avskriving og kopiering av en rekke klassiske verker fra det gamle Hellas og Roma. Resultatet var at det i klostrenes biblioteker etter hvert fantes en mengde klassiske verker av Platon, Aristoteles, Cicero m.fl. i det som siden er blitt kalt karolingisk minuskel. Vi kan i stor grad takke Karl (latin: Carolus) og munkene hans for at mange av disse verkene ble reddet for ettertiden. Og vi kan også foregripe og si at med den karolingiske minuskelen er vi kommet frem til en bokstavform som til slutt skulle slå igjennom som en varig grunnform for bokstavene i den vestlige verden. Fig. 17. Karolingisk minuskel. Gotisk Men etter en tid startet «forfallet» på nytt. Den vakre, åpne og leselige karolingerskriften ble med tiden deformert i lokale varianter, og mange steder ble bokstavformene drevet ut i det ekstreme. Blant disse skriftvariantene var de mange gotiske bokstavformene. Det som
Page 1 and 2: Øyvin Rannem Øyvin Rannem har lan
Page 4: Øyvin Rannem Typografikanalen Typo
Page 8: Innhold Forord 7 Innledning. Hva er
Page 11 and 12: Typografikanalen Fig. 1. Helleristn
Page 13 and 14: Typografikanalen Fig. 3. Kileskrift
Page 15 and 16: Typografikanalen Hieroglyfene var e
Page 17 and 18: 2 Forfattere som Elizabeth Eisenste
Page 19 and 20: Typografikanalen parallell til i en
Page 21: 4 Standardverket om Trajansøylens
Page 25: Typografikanalen Fig. 19. Humanisti

T ypog rafi k analen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?