Det Store Spelet. Report om eksempelgårdene i ... - Levende læring

LEVANDESKULE
“Det store spelet”
Redaktør: Kristina Parow
Prosjektrapport: Levande skule (1996 - 2000)
Del 2: »Garden som pedagogisk ressurs»

Innhald
Innleiing 1
Presentasjon av eksempla 3
1. GRAUO 4
Eldre folk som lokale ressurspersonar
Årsløpet på garden
Ei investering i godt klassemiljø
Frå frø til lin
2. HEGLI GÅRD 9
Gjestebud, meningsbærer for gårdsarbeidet
Atmosfære for ro og ettertanke
Motivasjon i selve arbeidsoppgaven
3. LANGEGÅRDEN 14
Det er vår gård!
Befrielse fra fritiden
4. LATTERVIKA 17
Geiter og barn, - en flott kombinasjon
Vandringsstav og sanger, - om arbeid og etterarbeid
Internatsituasjonen
5. NYGÅRDEN 22
Restaurering av stabburet, - formidling av
håndtverkstradisjoner
Foreldremøte på Nygården
6. SLETNER 25
Motvekt til Tusenfryd
Skogsarbeid med 4. klasse på Sletner
7. SOGN JORD- OG HAGEBRUKSSKULE 28
Organisering av samarbeidet
Eplehagen
8. SVEIO 31
Integrering av spesialelevar
Mangfald av dyr; ei pedagogisk skattekiste
Sjøbruk
Hagebruk
Rammevilkår 37
1. FRISKT GREP PÅ LÆREPLAN OG ÅRSPLAN 38
Gården som skolens valg
Sameining av læreplanen og gardsarbeidet
Halvårsplan for Kløve skule
Integrering av praktisk jordbruk i teoretiske fag
Lin, - ein skatt i tverrfagleg undervisning
2. ØKONOMI 43
Status og utsyn
Bidrag få skulesjefen i Nannestad
Bidrag får helse- og sosialsjefen i Sveio
Oppsummering 49
KORT OM LEVANDE SKULE 50
KORT OM »GARDEN SOM PEDAGOGISK RESSURS» 52
- med adresseliste
SLUTTORD 53
- konklusjon og vegen vidare

Innleiing
Levande skule er inne i det avsluttande året for første fase av arbeidet
med utearealet som læringsmiljø. I del ein av rapporten, legg prosjektleiar
Aksel Hugo fram motiva for dette arbeidet til Levande skule1 . Der
vert òg røynslene frå eksempelutviklinga knytt til opprusting og bruk av
skulegården presentert. I denne delen av rapporten, tek vi for oss røynslene
knytt til den andre eksempelsamlinga vår: »Garden som pedagogisk
ressurs» 2 .
Under innspurten til rapporten fekk eg telefon frå ein av eksempelgardane.
Det var Sidsel Sandberg som ville fortelja korleis det hadde vore å
ha vel 30 bønder frå Bondelaget + jordbruksdirektøren i Akershus på
besøk. Dei hadde invitert seg til garden hennes i Nannestad for å høyra
om den pedagogiske verksemda ho hadde bygd opp der. »Jeg sa de
måtte huske på at de selv hadde bedt om å få komme» fortalte Sidsel »
- ja, for jeg er jo ikke ferdig; jeg føler at jeg bare så vidt har begynt!»
1 Sjå side 50 for presentasjon av Levande skule
2 Sjå side 52 for presentasjon av »Garden som pedagogisk ressurs»
1

Når ein les om kva ho har fått til med ungdomane på garden, er det lett
å smila litt til ei slik utsegn. Samstundes kjenner eg meg godt igjen når
vi no skal leggja fram kva som er oppnådd i prosjektperioden: arbeidet
har berre så vidt begynt. Parallelt med alt bøndene og lærarane i
eksempelsamlinga har fått til, er det dukka opp mange uløyste oppgåver
som utfordingar for framtida. Dei kjem eg nærare inn på til sist i rapporten.
Vi vil nytta mest plass på å få fram essensen av det som faktisk er oppnådd.
Og då er det gardane sjølv som har fått ordet. Vi har bede dei gje
oss ein smak av det som er særmerkt på garden deira, ut ifrå ein del
tema som vi frå prosjektet si side gjerne ville få fram:
På det pedagogiske området tek Grauo for seg verdien av å la elevane
følgja heile årsløpet, medan Langegården legg vekt på ungane sitt
behov for meiningsfylte arbeidsoppgåver utandørs. Sogn jord- og hagebruksskule
syner oss koplingane til L -97. Alle gardane freistar å levandegjera
mennesket si rolle i det storslegne kretsløpet, men Hegli gård –
som har ungdomsskuleelevar – får også fletta inn det globale perspektivet.
I Lattervika har dei lagt stor vekt på etterarbeid; å pleia bandet til
garden også når elevane ikkje er der. Sletner held fram behovet for ei
motvekt til opplevingssuget hjå ungane, medan Straumøy gard syner
oss verdien av å ha mange dyreslag på garden.
I det sosiale feltet tek Nygarden for seg foreldresamarbeid og integrering
av spesialelevar. Det siste er òg noko av det mest særmerkte med
Straumøy gard. Sogn jord- og hagebruksskule (Sjh) og Sletner fortel om
samarbeidsprosessen mellom gard og skule, medan Grauo held fram
verdien av å få eldre menneske med i arbeidet. Både her og på
Langegården kjem det fram kor viktig »gardsdagane» har vore for det
sosiale klimaet i småklassane. Langegården rettar òg søkjelyset mot
bonden som rollemodell.
2
Når det gjeld det organisatoriske, kjem vi ikkje unna grepet Straumøy
gard har gjort, med integrerte elevar som »berarar» av opplegget for dei
normalfungerande ungane. Sjh legg vekt på det koordinerande bindeleddet
mellom garden og skulen og tydinga av å få oppgåvene for alle klassetrinn
inn på ein felles plan. Nygarden organiserer delar av arbeidet
som elevbedrift, medan Hegli har fått til eit sinnrikt system for å husa
12 (!) ungdomsskuleklassar 3 x 4 veker i året. Der er det – naturleg nok -
stramme rammer rundt arbeidet og måltida. I Lattervika har dei berre
overnattingsbesøk - med dertil utvikla teft for organisatoriske grep på
opphaldet.
Økonomien er handsama for seg sjølv i eit eige kapittel om rammevilkår.
Der er det òg med eksemplar på ein leiken omgang med års- og
timeplanane.
For meg som har fylgt eksempelgardane og skulane dei samarbeider
med på nære hald over lengre tid, er det utruleg gledeleg å sjå kor mykje
desse bøndene og lærarane har fått til. No vonar eg berre at røynslene
deira kan inspirera andre til å gå sin veg for å nå det same målet: ein
levande skule og eit kulturberande jordbruk.
Ås, april 2000
Kristina Parow,
koordinator for »Garden som pedagogisk ressurs»

Presentasjon av eksempla
3

Eldre folk som lokale
ressurspersonar
Valborg Kløve Graue
Eldre folk utgjer ein verdifull, men altfor
lite nytta ressurs i skulen og i lokalsamfunnet.
Kvar skule bør kartleggja kva
spesialkunnskapar besteforeldre og
andre eldre som høyrer til i skulen sitt
nærmiljø sit inne med, og nytta dei
aktivt i undervisningssamanheng. Dette
har ein tredobbel funksjon, - minst:
Borna
har ofte liten kontakt med eldre.
Besteforeldre kan vera travle eller bu langt vekke.
Difor treng borna å knytta omgrepet »gamal» til
andre som dei kan møta i meiningsfulle samanhengar.
Berre samveret med eldre i seg sjølv gjer
born godt. Gamle menneske har ofte ei ro rundt
seg, forteljarglede, eit fang, eit lyttande øyre.
Eldre
har gjerne tid å avsjå. Dagane kan vere lange og
utfordringane få for mange pensjonistar.
Kvardagen vert rikare når dei kjenner seg nødvendige;
når dei vert tradisjonsberarar for etterslekta.
Mange eldre har ei unik forteljarevne. Dei nyttar
ord og uttrykk som er i ferd med å forsvinna frå
born og unge sitt sjargongspråk. Og så kan dei
mykje. »Å kunna» er noko meir enn å vita. Det sit i
hendene og i kroppen, og kan berre formidlast
gjennom aktiv deltaking. Slik handlingsboren kunnskap
er mangelvare for borna i dag.
4
Læraren
får dermed eit verdifullt tilskott til eiga undervisning,
og ikkje minst »vidareutdanning» av beste
slag. Det skriv eg ut ifrå eiga erfaring. Mange eldre
er som levande oppslagsverk; dei sit inne med
erfaringar som inga lærebok kan by på. Men, det
er ikkje berre kunnskapsformidling som oppstår
gjennom slike møte, - gjensidig forståing og
respekt får òg høve til å veksa fram.
STEMNINGSBILETE:
Det er seinhaustes. Elevane har fylgt sauen sitt
livsløp frå lamma vart fødde i vår, til me parterte,
salta og røykte slaktet no i haust. Delar av sauen
skal spesialbehandlast, og til det trengst fagfolk.
Me har kontakta ei bestemor og ein eldre granne.
Spinning
På ein stol midt på golvet i gamlestova tronar
Borgny (75) med rokken sin. Rundt henne på gol-
1. Øvre Grauo
Voss
Kontaktperson Valborg Kløve Graue
Beliggenhet Ygre, 3 km. øst for
Voss
Hovedproduksjon Melk, sau, urter
Samarbeidsskoler Kløve skule
Palmafossen skule
Besøksform Dagsbesøk
Særtrekk • eldre i bygda
som ressurspersoner
• hagebruk
• fra frø til lin
• lønn fra skolekontoret,
20% stilling.
vet sit 15 1. klassingar med open munn og blanke
auge og »tek inn» rørsler og røyst med heile seg.
På vedomnen putrar ei gryte med vatn. Det skal
vera varmt og fuktig i rommet for å kunna spinna
fin og elastisk tråd, var førehandsformaningane
over telefonen.
Borgny er komen, med rokken under armen, for å
syna oss gamle kunstar. Medan ulla glid fjørlett
mellom fingrane hennar og vert til garn, fortel ho
om andre flinke spinnersker, som kunne spinna
garn så tunt som sytråd: »Det ferdigspunne ulltyet
kunne treast gjennom gifteringen!».
Rokken, som står som eit taust klenodium i mange
stover, får liv. Forvandlar seg til ei genial oppfinning;
utforma med innsikt og kunstnarisk glede.

Kvar minste del har sin funksjon og sitt namn. Her
er »jomfruene» peikar Borgny. Dette kallar me
»sneldo». På rokken heng ei lita oljeflaske. Denne
olja vart kokt av saueføter, fortel Borgny, og me
brukte hønsefjør til å pensla snella med når den
byrja å knirka.
Borna får prøva å spinna etter tur. Borgny lyt trø,
for å halda rette farten. Det som ser så lett ut, var
ikkje så lett likevel. Snella »syg» ulla til seg og det
vert tråd i alle fasongar. Borna skjønar at her krevs
det øving og tolmod.
Suset av rokkehjulet, taktfast trøing og knitring i
omnen; - me er bergtekne, kjenner
at me fell til ro, glid inn i historia.
Slik har borna site ved
bestemors føter i generasjonar.
Tråden på snella vert vår felles
skatt.
Smalahovesving
Elden fresar på peisbålet i
eldhuskjellaren. Glørne får ekstra
næring frå ein gamal støvsugar i
revers.
I dag skal 4. og 5. klasse svi
smalahovud. Ved peisen står ferdig
tilspissa staur til å tre dei på.
Hovuda ligg blodige og stirer tomt
ut i lufta, ventar på å verta foredla
til mat.
Leif (80), grannen vår, er arbeidsleiar.
Smalahovesviing har han
vore med på sidan han var smågut.
Leif handsamar kvart hovud med ein sjølvfylgje
som gjer dette til handverk, slett ikkje noko makabert.
Han fortel frå gamle dagar då alt på sauen
vart nytta, medan han skjer av øyrene og trer
hovudet på staur.
Borna er med og svir av ulla over flammane, og
pussar vekk svidd hår og sot med ein gamal kniv.
Svir og pussar om att og om att til hovuda har fått
fin farge og mjukt skinn. Leif og borna vert varme
og småsvidde på framsida sjølve, mens kald trekk
frå døra kryp langsetter ryggen. Den rå haustlufta
blandar seg med eimen av svidd hår, røyk og blod.
Borna let seg ikkje merka med ukjende luktar.
Foto: Vera Gjersøe
Under Leif si kyndige rettleiing er dei del av ein
arbeidsprosess.
No skal hovuda kløyvast og reingjerast innvendig.
Leif skrapar og pirkar med kniven og fortel kva dei
ser inne i hovudskallen. Til slutt skal dei saltast og
røykjast og so vert det smalahovefest på skulen
med eigenproduserte poter og heimebaka flatbrød.
Leif er imponert: »Jammen er det tak i borna no tildags
også!»
Årsløpet på garden
Valborg Kløve Graue
Som bonde må ein leva i takt med årstidene på
ein inderlegare måte enn folk flest har høve til.
Kvar årstid har sine arbeidsområde. Fristane for å
få ting unnagjorte er ofte knappe, det er levande liv
vi arbeider med. Liv som ikkje ventar på at det
passar for meg! Onnene er ofte travle, likevel kviler
det ei eiga ro over gjeremåla: alt har si tid, ein
lever i ein rytme, naturen sin eigen pusterytme vert
spegla i kvardagen vår.
Vert ein for sein med alt ein hadde tenkt å få unna i
våronna, må det gjerne venta til neste vår, det hjelper
lite å gjera vårarbeid om hausten. Er ein slurvete
med saueparing eller inseminering av kyr om
hausten, vert det ikkje auke i buskapen komande år.
Livet rundt oss er krevjande, det forlangar planlegging
og system, og ikkje minst kjennskap til livsprosessane.
Når me tek imot skuleborn på garden,
er det fordi me meiner at me har noko å gje dei.
Kva er det borna kan få med seg gjennom å fylgja
livet på garden gjennom året?
5

Tidsoppleving
I den urbane kvardagen er tida lineær, ein lever
også lett i det ugjorte, framtida, det ukjende.
På ein gard kan ein framleis oppleva tida som
syklisk; ting gjentek seg år etter år, dag etter dag.
Det gjev ei eiga ro, ein tryggleik i det som er forventa.
Rytme
Aktivitet – kvile og søvn, speglar seg i årstidene.
Det pregar dermed arbeidet på garden.
Det ekstremt travle sommarhalvåret vert avløyst av
ein rolegare vinter, med meir tid til innesyslar; til
ettertanke, planlegging og foredling.
Etter ein intens arbeidsinnsats gjer det ekstra godt
å slenga seg nedpå. Nista smakar aldri så godt
som etter ei stri økt i urtehagen eller i skogen.
Arbeid og kvile høyrer saman, kvar for seg vert dei
meiningslause i lengda.
Innsats og utbyte
Tilhøvet mellom innsats og avkastning kjem så irriterande
tydeleg fram i arbeidet på garden. Gjer ein
dårleg førearbeid når ein skal så åkeren om våren,
vert resultatet deretter. Slurv er ein ikkje tent med.
Dette har stor overføringsverdi til skulearbeid! Å sjå
resultatet av eigen arbeidsinnsats gjev stor glede.
Respekt og omtanke
Når inntekta avheng dyr og natur, legg ein stor
vekt på pleie og velferd. For å kunne hausta gode
og reine varer frå naturen, må ein skjøtta den med
innsikt. Ein økologisk tankegang, der ein ser seg
sjølv som ein del av det store samspelet, bør difor
vera klar og tydeleg i alt som vert gjort på garden.
Borna skal forstå at liv og død er like naturleg, me
sår og haustar, gjev liv og tek liv. Og me gjer det
med takksemd.
6
Ei investering i godt
klassemiljø
Marta Liland, Palmafossen skule
Då vi vart med i Levande skule-prosjektet hausten
-98, var det 1. klassingane som fekk verta "pionerar"
på Grauo. Valet av klassetrinn var vel helst tilfeldig
der og då, men ved seinare vurdering
synest det å vera eit godt val. For ein ny og uetablert
klasse kunne den sosiale effekten kanskje bli
størst.
Starten er avgjerande
Ein god skulestart er med på å utvikla gode sosiale
mønster i klassen. Dette vart eg påmint om av
kurshaldar Erling Roland frå Statens senter for
atferdsforsking. Temaet hans var »God start; forebygging
av atferdsproblem». Han hevda at "systematisk
arbeid i 1. klasse kanskje er den mest hensiktsmessige
ressursbruken for å forebygge konsentrasjonsproblemer,
generell uro og atferdsproblemer
blant elevene."
Det er alltid ein spennande og krevjande jobb å ta
til med ein ny klasse. For meg har »Garden som
pedagogisk ressurs» vore til stor hjelp; eit kjempetilbod
som gjekk rett inn i L -97 sine målsetjingar.
Ikkje berre i høve til kunnskapar og ferdigheiter,
men også den viktige delen som går på elevane si
kjenslemessige og sosiale utvikling. Alt dette i eit
utvida læringsmiljø.
Foreldra
Eit godt foreldresamarbeid er ein føresetnad for å
få eit positivt klassemiljø. Alt frå det fyrste foreldremøtet
vart Levande skule ein samlande faktor.
Foreldra fekk høyra om prosjektet og dei fekk sjå
bilete. Dei var lukkelege over at borna deira skulle
få dette tilbodet; dvs. 12 dagar på Grauo gjennom
skuleåret. Mange ynskte å stilla opp med t.d.
skyss og elles anna oppfylgjing.
Då dei seinare fekk høyra at klassen kanskje fekk
tilbodet berre dette eine året, søkte dei i fellesskap
kommunen om at prosjektet også måtte halda fram
neste år.
Levande skule vart ein svært viktig del av 1. klassetida,
og det kunne henda at foreldra fekk forandra
time hjå t.d. tannlækjaren for at ungen skulle få
vera med til Grauo.
Det positive forholdet til garden viste seg òg i den
flotte sommarfesten på slutten av skuleåret.
Elevar, foreldre og gardsfolket samarbeidde om
låvefesten, og det vart ei minnerik oppleving for
alle partar. Eit synleg minne var også klassebilete
som vart teke i bakstekjellaren.
Elevsamarbeid
Ungane gledde seg til dagane på Grauo. Dei fryda
seg saman med dyra og fekk
utfordrande arbeidsoppgåver. Dei måtte innordna
seg i grupper og samarbeida, dei skulle utføra ein

jobb der og då som dei fekk sjå resultatet av.
Fysisk utfalding i arbeid og leik gjekk hand i hand,
og alle fekk erfara at det var ikkje noko som var
"gute-" eller "jentearbeid" på garden. I den samanhengen
var og dei vaksne viktige rollemodellar.
Attende på skulen var det samling med tekstskaping,
oppgåver i kunst og handverk, heimkunnskap,
engelsk m.m. Teikningar, blomar og andre
produkt frå Grauo smykka klasserommet og minna
oss om det vi hadde felles. Dei heime fekk gåver,
og på julefesten vart det dramatisert tema frå garden.
Eit synleg minne vart og den etter kvart så
fyldige klassealbumen med bilete frå ulike aktivitetar.
Nok vaksne, - med interesse
"Klassestyrar skal saman med foreldra arbeida
systematisk for å byggja opp tillit og autoritet slik
at det tidleg kan utviklast gode normer, sosiale
mønster og positiv åtferd". (L -97)
Dette kan høyrast greitt ut, men skulekvardagen er
ikkje alltid så enkel. Terje Ogden har gjort ei undersøking
- Elevatferd og læringsmiljø (-98) – der det
går fram at seks av ti lærarar har ein eller fleire
elevar med åtferdsproblem i klassen.
I Levande skule-prosjektet greidde vi "å få det til".
To pedagogar og ein assistent frå skulen var med
på garden. I tillegg kom Valborg som både er
pedagog og gardbrukar. Dette vart "uvanleg"
mange vaksne, men det er slik det bør vera. Ikkje
minst for å hjelpa elevane til å koma inn i eit meiningsfullt
arbeid som i seg sjølv er med på å redusera
problemåtferd.
Mange elevar treng ein "interessert vaksen" som
står bak når det gjeld oppfylgjing av reglar, innordning
i grupper osv. Dette er direkte førebyggjande.
I tillegg kjem den sosiale effekten av å sjå den
vaksne, dvs. læraren, i andre omgjevnader og
andre roller enn den tradisjonelle.
Positive fellesopplevingar
L -97 vektlegg at skulen skal arbeida meir med
elevane si sosiale utvikling. Då er det viktig å
begynna frå starten av med å få god felles kompe-
tanse og referanseramme i klassen. "Elevane
treng positive kollektive forestillingar, då kan dei
sjå notida i lys av ei god felles fortid, t.d. i reglar,
normer og symbol" (Roland).
Grauo har vorte eit slikt positivt symbol for klassen.
Eit symbol på det vi har hatt saman av opplevingar,
det vi har laga og lært. Gjennom å investera
i fellesskap og glede i eit utvida læringsmiljø,
har klassen fått ein "sosial kapital" som borgar for
eit godt samhald også i framtida.
7

Frå frø til lin
Sondre, 6. klasse
Eg vil fortelja om linprosjektet til 5., 6. og 7. klasse
ved Kløve skule. Me har helde på med dette sidan
våren 1999.
Me fekk kjennskap til lindyrking då me var på ei
utstilling på Mølster. Det var to damer som dreiv
med lin som viste og fortalde oss korleis me skulle
arbeida med den. Seinare kjøpte me linfrø som me
fekk så i Valborg sin urtehage på Grauo.
Fyrst vende me jorda og luka ut alt ugras. Deretter
sådde me; eit stykkje med oljelin og eit stykkje
med spinnelin. Sidan linen var veldig viktig før i
tida var det heilagt arbeid å så, difor måtte me ta
av oss luene då me gjorde dette. Så gjødsla me
med ei blanding av hønsemøkk og kalk. Det lukta
forferdeleg!
Etter ei god stund hadde linplantene vokse seg
store og fine. Det var tid for å hausta inn: me tok
tak rundt ein bunt med lin og drog den opp med
rota. Så bar me det inn på låven. Der lagde me
buntar og knytte tråd rundt. No måtte linen liggja å
røyta i eit badekar. Eg hugsar ikkje akkurat kor
lenge linen låg der, men det var like før han rotna
så han måtte henga ute i fleire dagar. Då linen var
i orden att, hang me han inn på sløyden.
Det som sto att no var klargjering for sal på
Kytesbutikken. Me skulle selja frø, frøkapslar,
kransar og bukettar. Me plukka frøkapslane av
linen og putta i glas. For å få tak i frøa knuste me
Se side 42 for oversikt over lin som tverrfagleg prosjektarbeid
8
kapslane, reinska ut frøa og la dei og i glas. Dei
som laga kransar knytte litt lin på ein krans av
halm, og bukettane var lin knytte saman med bast.
Torkjel, Anja, Anders og eg reiste ned for å laga til
på butikken. Me sette opp posar, glas, kransar,
bukettar og reiskapane som synte bearbeidinga av
linen. Sjølve salet gjekk ganske bra, me fekk inn
ein god del pengar.
Då me kom på skulen att etter helga, skulle me
bearbeida linen meir. Me byrja med bråking. Når
du bråkar, knuser du stilken på linen med ein kro-
kodillegap-liknande gjenstand. Etterpå slo me av
mest mogleg stilkrestar med ein slags tresigd.
Deretter drog me linen gjennom ei spikermatte for
å få av resten av stilken. No var det spinneklar lin.
Linen låg lengje inne på sløyden før me fekk
besøk av nokon som kunne spinna den. Den ferdigspunne
linen byrja eg å veva med, og eg er no
komen ganske langt.
Av dette prosjektet lærde eg korleis ein arbeidar
med lin, og at det ligg utruleg mykje arbeid bak eit
linprodukt!

Gjestebud
- meningsbærer for gårdsarbeidet
Sidsel Sandberg
Elevene er på gården en uke i mai i åttende klasse,
en uke i september i niende klasse og en uke i
januar i tiende klasse. På denne måten deltar de i
våronna og innhøstingen samme år. Den siste vinteren
på ungdomsskolen inviterer de til gjestebud
for besteforeldrene, i tillegg til det vanlige gårdsarbeidet.
Gjestebudet utgjør den praktiske høydepunktet
på de tre ukene.
Byggeskikk, - ute
Når elvene kommer til gården i 8. klasse, er noe
av det første de gjør å tegne bygningene. De
måler grunnflaten, forklarer funksjonen og beskriver
byggemåten; tømmer eller reisverk, dumlingens
oppgave osv. Vi vurderer arbeidsinnsatsen
som ble lagt ned i f.eks. byggingen av låven: Først
grunnpilarene av granitt som håndborres ut av
steinbruddet, så tømmeret som felles i allmenningen
før alt kjøres med hest til gården. Steinene graves
180 cm ned i bakken for å hindre telehiv, tømmerstokkene
laftes opp som grunnlag for reisverket
osv. Når vi sitter under låven og iakttar alle
steinene som er gravd ned – etter at elevene nettopp
har spadd opp en m 3 jord, og har sett hesten
slite med våre små vedlass - blir det stille en
stund.
- og inne
Under forberedelsene til gjestebudet, pusser elevene
jernovnene, de pusser messing og tørker
støv av møblene. Vi kommer inn på hvordan jernovner
ble støpt, messing som legering og statusgjenstander.
Vi ser på møblenes alder, stilart og
Foto: Ole Rangnes
»standsmessighet». Vi kalker peisen og merker
oss bruken av kjøpt murstein ytterst mens det er
gråstein i hovedkonstruksjonen. Vi ser at takbordene
er håndhøvlet og at panelbordene har profiler
og ulik bredde; de må altså være tilpasset på stedet.
Fra tre til grue
Elevene planter trær og feller trær, kjører dem opp
med hest, sager, kløver og stabler. Fra stablene
henter de tørr ved til det daglige peisbålet, til
bakerovnen og til bålet inne på det stor kjøkkenet
2. Hegli Gård,
Nannestad
Kontaktperson Sidsel Sandberg
Beliggenhet Nannestad i Akershus
Hovedproduksjon Melk
Samarbeidsskole Nannestad undomsskole
Besøksform Ukebesøk i 8.-10. kl.
Særtrekk • ungdomsskoleelever
• en uke vår, høst og vinter
• stram organisering
• byggeskikk, lokalhistorie
• god støtte fra
skolekontoret
under gjestebudet. De lærer å tenne og vedlikeholde
et bål og opplever hvordan ilden skaper glede
og trivsel. (Men vi nevner også Eldbjørgdagen da
man skvettet øl på bålet og sa: »Så høgt min eld,
men ikkje høgare!")
Dyrene i kretsløpet
De som har dyrestell, blir bedt om å ta seg tid til å
studere dyrene. Hvordan er de mot hverandre? Blir
noen utstøtt? Hvordan er forholdet mellom kalv og
ku? Mellom hest og gås? Har vi noe å lære av
dyrene? Vi fôrer dyr, inseminerer kuer, tar i mot
kalver, melker og drikker melk. Beiter gjerdes inn,
og vi ser på fôrvekstene og fôrsituasjonen for vinteren.
Sauen klippes, og oppe på loftet blir ulla kardet,
spunnet og vevet under kyndig veiledning. Vi
slakter. Kjøttet saltes, røkes og fryses - og taes
opp om vinteren til gjestebudet.
9

Fra eget bord til verdenshandel
Elevene er med på jordarbeiding, gjødsling, såing,
planting og innhøstning. De innhøstede råvarene
blir spist, syltet, saftet eller frosset - og servert i
gjestebudet. I 10. klasse kommer de selv frem til
hva slags mat de skal lage ut fra lokale mattradisjoner
og mest mulig ut fra de råstoffene vi har tilgang
til. Da oppstår det mange artige diskusjoner:
Hva med bladsalat midt på vinteren? Hva med
kiwikake? Eller rekesalat til forrett?
Under planleggingen av gjestebudet spør en elev:
"Hvor mange sausepose.... Åh, nei det går jo ikke.
Vi må nok......" Hun lo litt smått og kikket bort på
meg.
10
Foto: Ole Rangnes
Jeg innfører bevisst kolonivarer for å sette matproduksjonene
inn i en større sammenheng. Første
morgenen 10. klasse er på gården serveres de
kakao. Hvor kommer den fra? Hvem dyrker den,
og hvem tjener penger på den? Finnes det noe
som heter rettferdig handel? Slik fortsetter vi med
sukkeret, kaffen til gjestene, rosinene i bollene osv.
Også jordbruksarealet i verden blir gjenstand for
diskusjon: Hva med matjord og flyplasser, damanlegg,
boligbygging mm. Hva er matvaresikkerhet?
Skikken før
Før gårdsuken i 10. klasse ser vi »Babettes gjestebud»
og gjestebudscenene fra Emils Katthult. Vi
har også vært innom Wergelands forhold til prestegården
på Eidsvoll og Prøysens Kong Salomo og
Jørgen Hattemaker. Nå går praten livlig om forskjellen
på »sjølfolket», tjenestefolket og husmennene,
på festmat og hverdagsmat, på søkn og helg:
Sjølfolket satt gjerne inne med gjestene sine, mens
de som hadde stått for alle forberedelsene måtte ta
til takke med enkleste slag i strusset (bryggerhuset)
etter å ha servert den fine maten og satt hestene
tilbake i stallen. Rollen til elevene ligner mest på
den tjenestefolket hadde. Vi snakker om hvem som
utgjorde gårdens »bealag» og om samarbeidet
mellom gårdene rundt store høytider og dugnader
– om at gårdsgutten ofte utførte arbeidet, mens
bonden selv gikk til dugnadsfesten…
Oppgaver for enhver smak
Elevene velger selv oppgaver knyttet til gjestebudforberedelsene.
Noen vil lage hovedretten, noen vil
være vertskap, noen vil være ansvarlig for vedfyringen,
andre for underholdningen osv. Så langt
det lar seg gjøre, blir ønskene tatt til følge. Det
ryddes, vaskes og skures, pusses og strykes - og
Foto: Ole Rangnes
lages gjestebudskost. Borddekkingen er en sak for
seg selv.
Til slutt er kvelden der og spenningen er til å ta og
føle på. Gjestene blir hentet til gårds med hest og
slede. På tunet blir de høytidelig mottatt, og middagen
serves etter nøye instruks med en introduksjon
til hver rett. Elevene lykkes i å gjøre gjestene
overrasket, glade - og mette. Til gjengjeld kan de
fryde seg over mye ros!
Eleven som skulle introdusere tomatsuppen for
gjestene, begynte selvsikkert: "Suppen er laget fra
grunnen av med kraft fra oksen som ble slaktet
her i høst" Så fortsatte hun fort og unnvikende:
"Og diverse...." Hun prøvde å dekke over at vi
hadde kjøpt tomatpuré på boks, og at vi ennå ikke
kan separere og få fløte til suppen.
Underholdning
En gruppe har hatt i oppdrag å forberede et foredrag
som fremføres under kaffeserveringen. Det

lir en kort presentasjon av gården; alder, størrelse,
litt historikk, dagens driftsform mm. De forklarer
hvordan dagene er organisert og litt om hva
de har utført, med særlig vekt på sammenhenger.
(Fra hver dag på gården har de dagboknotater
som kommer til nytte nå.)
Et kulturelt innslag avslutter gjestebudet. Det leses
eventyr og spilles musikk. Elevene må huske på at
de skal lage underholdning for en annen aldersgruppe
enn dem selv. Denne gruppen har samarbeidet
med musikklærer på skolen. Det gir forventninger
å høre dem øve mens hjulvispene surrer i
naborommet.
Lønn for strevet; til elevene -
Etter at gjestene er ønsket grundig farvel, går elevene
til ferdig dekkede bord i strusset (bryggerhuset).
En gruppe har valg ut og laget maten til nattmåltidet.
Her serverer de seg selv et avskjedsmåltid
som belønning for vel gjort arbeid. Etter å ha
vært svært spente på hvordan gjestene ville
reagere på maten og opplegget i sin helhet, er lettelsen
og gleden stor over at alt har gått bra: »Det
så da virkelig ut som de koste seg og spiste med
god appetitt». Det har vanket blomster og konfekt.
En dag dukket det opp en bestefar med honning
som takk for sist.
- og til »slavedriveren»
På skolen drøfter vi nå organisering og prosjektperioder.
Det går litt varmere for seg enn ellers.
Innimellom lurer jeg på hva slags ide jeg har fått
som gjør at elevene må ut i søle og slit. Kanskje
det er bare tull ? Jeg tenkte alvorlig over dette på
vei ut av møterommet. Der møtte jeg tre jenter
som var med i det siste gjestebudet :"Skal vi ikke
mer til deg på gården?" "Nei," svarte jeg "dere er
ferdige med deres tre uker." "Men det var så
koselig der, kan vi ikke komme en gang til?"
Jeg foreslo at de kunne komme en dag på slutten
av skoleåret, lage seg nistemat i strusset, fylle en
kurv med mat og ha avslutningsfest på beitet. Det
falt i god jord. Jeg måtte smi mens jernet var varmt
og spurte om de hadde lært noe om hvor maten
kom fra. De ble alvorlige og nikket bekreftende.
Jeg trodde dem. Den ene skulle få besøk fra Italia
Foto: Ole Rangnes Foto: Ole Rangnes
11

til sommeren. Hun skulle vise dem Norge og ville
gjerne ta dem med på gården. Hun kjente jo ingen
andre andre gårder!
Dette var altså en positiv tilbakemelding til meg.
De negative kommer meg ikke for øre, men de er
der nok.
Atmosfære for ro og ettertanke
- organisatoriske grep på ungdomstrinnet
Sidsel Sandberg
Hvilket læringsmiljø stimulerer ungdommer til å
oppleve sammenhengene mellom mennesket og
naturgrunnlaget? Min innfallsvinkel er å gi dem
arbeidserfaringer og opplevelser knyttet til livsgrunnlaget
som åpenbarer en indre logisk
sammenheng. Det forutsetter rammer som innbyr
til ro og ettertanke.
Morgensamling
Elevene kommer gående eller syklende til
gårds. Da setter de pris på å sitte ned litt
under orienteringen om dagens program. Det
er fyr i gruen og bordene er dekket med varm
te. Ved hver kuvert ligger en oversikt som
viser hva gruppene skal gjøre denne dagen.
Dessuten får de vite hva som blir servert til
middag. Dette er litt spennende og elevene
fordyper seg et øyeblikk. Da griper jeg sjansen
til å gi en kort forklaring på den tematiske
borddekningen som oftest er knyttet til ett av
dagens gjøremål. Det er dekket slik at alle kan
smake eller ta på det som er lagt frem på bordene;
aller helst en "ting" til hver elev, f.eks.:
12
• ulike typer såkorn med eksempler på ferdige
vekster (og med linfrø i rundstykkene til middag).
• eksempler på hva skogen gir av materialer og
muligheter, - te av bl.a. nye granskudd.
• ullstabler, kardede tuller, ulltråd i ulike fager
sammen med planten som er opphav til farger,
strikkeplagg og vevnader.
Jo bedre elevene blir kjent med gården og
arbeidsrutinene, jo mindre tid trenger vi på å
instruere hver økt. Det er også viktig at instruksjonen
i dagens program er detaljert nok. Det må stadig
understrekes at de skal ha programmet med
seg - og bruke det.
Gruppeinndeling
Elevaktivitetene på gården er organisert i små
grupper som er spredt lengst mulig fra hverandre.
Før arbeidet begynner, tar de bånd på seg som
viser gruppens identitet. (Vi er i ferd med å lage
Foto: Ole Rangnes
egnede utrustninger som viser hvilket arbeid de
skal utføre - f.eks. en buserull til dem som har
dyrestell, snekkerforkle til dem som skal snekre,
forkle til dem som har kjøkkentjeneste osv.) Første
bud er at en gruppe oppholder seg der den skal
være. Det er nettopp for at elevene skal falle til ro i
sin virksomhet, både fysisk og psykisk. De skal
arbeide jevnt gjennom hele økten, omtrent to timer.
Men det er lov å ta en liten tenkepause og å skifte
på det tyngste arbeidet seg i mellom.
Middagsmåltidet
På omgang har alltid en gruppe ansvar for middagslagingen.
De har også ansvar for å dekke på
og pynte bordet med blomster eller annet som
passer til årstiden. Saft i glassene setter ekstra
farge på oppdekningen.
De samme elevene serverer ved bordene så det
skal bli minst mulig "styr" under måltidet. Det legges
vekt på hyggelig tone. Mat som ikke faller i
smak, sier man høflig "Nei, takk" til - etter
å ha smakt litt. I størst mulig grad blir det
servert en eller annen type brød til alle måltider.
Elevene blir bedt om ikke å ta med
annen mat. Viktigheten av matfellesskapet
på en gård blir understreket.
Middagen er et høydepunkt. Den skal være
klar klokken elleve. Siden det kan bli noen
forsinkelser, skal gruppene arbeide til de
hører matklokken. Men da kommer de også
løpende fra alle kanter, blide og sultne -
ofte også våte og frosne.
Arbeidsevnen og appetitten har økt med
antall dager på gården. I tiende klasse er
de nesten glupske! Jeg tror at nettopp de

pent dekkede bordene, peisbålet og matlukten
sammen med utelivet og anstrengelsene bidrar
vesentlig til dette. De spiser sammen og utveksler
ofte erfaringer fra arbeidet de nettopp er ferdige
med.
Oppsummering og evaluering ved dagens slutt
Gruppen som vasker opp etter middagen, dekker
også bordet igjen med varm eller kald saft og
gjerne med noe smått å bite i, for eksempel vafler
stekt i gruen, en smak av rognebærgeleen, et
sukkertøy laget av urter e.l. Også nå kommer elevene
inn med glede og forventning. Det å komme
inn og sette seg ned skal hele tiden være en slags
mål og en belønning. Det gir hvile, fellesskap og
mette - og oftest ros.
Etter middag og etter siste økt er det en liten runde
med evaluering. Kriteriene er slått opp på døren.
Uventet var det at elevene er så opptatt av dette.
Mange som ellers ikke får så mye ros, kan skåre
høyt her. Men de aller fleste ser ut til å ønske å få
bekreftet at de har gjort en skikkelig innsats.
Tilbake til spørsmålet om tid og ro til ettertanke
Oppnår virkelig elevene noen innsikt i menneskets
avhengighet av naturgrunnlaget i løpet av tre uker
på gård? Spørsmålet er vanskelig å besvare, men
små bemerkninger og utbrudd kan tyde på at elevene
er i ferd med å nå målet:
• En litt motvillig gutt satt en høstkald og fuktig
morgen i åkeren og så på en eldre bonde som
skar korn og hjalp elevene med å binde kornband.
Plutselig, mens han gnaget på et havrekorn,
utbrøt han: "Dette smaker jo akkurat som
brød!" Hva vi hadde sagt tidligere, var gått hus
forbi, men smaken nådde inn til ham.
• En gutt utbrøt, mens han ivrig sveivet på kjøttkvernen:
"Jeg ante ikke at kjøttdeigen så sånn
ut før den ble kjøttdeig!"
Når vi går rundt, oppdager vi ofte at elevene arbeider
stille og dypt alvorlig. Hvis vi da velger å stoppe
opp for å slå av en prat eller gi nærmere veiledning,
er det lett å nå dem. De er lydhøre og imøtekommende
- og tenksomme.
Mitt inntykk er at de unge får økt innsikt; av å følge
såkornet frem til brød, kalven frem til oksestek,
gras- og kraftfôrproduksjonen, beiting og fôring
frem til melking, gulrotfrøet frem til gulrotkake, treet
frem til bålet i gruen osv. Jeg tror også at det elevene
har opplevd og utført i løpet av de tre ukene
på gård, vil dukke opp i deres bevissthet igjen og
igjen. På den måten vil erfaringene bidra til nye
erkjennelser etter hvert som de får nye innfallsvinkler
til det å sette mennesket inn i den store
sammenhengen.
Motivasjon i selve oppgaven
Lars Øystad,
klasseforstander Nannestad ungdomsskole
Gjennom de tre ukene ukene elevene er på Hegli
gård lærer de å ta ansvar. Alle forventer f. eks. at
matgruppen gjør jobben sin. Ingen setter spørsmålstegn
ved nødvendigheten av å fôre dyrene.
Gjestebudet kan bare realiseres hvis alle yter sitt.
Det er da de får virkelig nytte av det arbeidet de
har utført og det de har lært i løpet av sine tre uker
på gården. De får også anvendelse for praktisk
ferdigheter de har med seg hjemmefra. Nå får de i
tillegg gjestenes bifall for det de har prestert.
Som klasseforstander vil jeg understreke betydningen
av samlingene rundt bordet som skaper
den nødvendige ro og trivsel. De letter også igangsettingen
av aktivitetene både for elever og lærere.
Dette at hver dag og hver gruppe har sitt detaljerte
program skaper orden i det som for en utenforstående
kan se kaotisk ut. Det gjør det også enkelt
for lærere som kommer med sine klasser å sette
seg inn i systemet.
Aktivitetene er varierte og reelle. Det er også en
progresjon fra første uken om våren, med meget
stram struktur - til ganske stor frihet i valg av aktivitet
og mye ekstra ansvar knyttet til den siste
uken med gjestebudet.
Forholdet mellom lærer og elev i tradisjonell forstand
blir borte og erstattes av et nærere arbeidsog
matfellesskap. Man får bedre anledning til å
småprate med hver enkelt i gruppene og observere
dem i andre situasjoner. Man "møter" sine
elever på en annen måte.
13

»Det er vår gård!»
- sterke bånd til gården i nærmiljøet
Solveig Slåttli, klasseforstander for 3. klasse,
Steinerskolen i Bergen
»Jeg vil bli bonde når jeg blir stor, frøken!» – »Det
vil jeg også, frøken, - men kan jenter også bli
bonde?» Mange var det som skulle bli bonde i 2.
klasse det året. Steinerskolen i Bergen hadde
gjennom prosjektet Levande skule satset på å gi 2.
klassingen en gårdsdag pr. uke gjennom hele året.
Hver mandag morgen ruslet vi opp den bratte bakken
mot gårdshusene på Langegården. 28 syvåringer
pludret i vei om det de hadde opplevd i helgen.
Men etter som vi nærmet oss gårdstunet forandret
gjerne temaene seg: Mon tro om kaninungene
hadde vokst mye, og hva med de små, lodne
kyllingene? Var hesten blitt bra av lungebetennelsen,
og hvordan var det med føllet når moren
måtte stå i en annen stall?
På tunet sto bonden, Erik, og tok i mot oss, og nå
fikk vi høre nærmere hva som hadde skjedd siden
sist. Vi samlet oss på låven. – Men hvordan var
det det så ut der? Det var en god stund siden sist
vi hadde vært der, og nå var det nesten fritt for
høy. Vi klemte oss sammen på de få høyballene
som var igjen og lyttet til Erik. Etter fôringen skulle
vi få være med på å åpne siloen. – Ja, for nå var
det slutt på tørrhøyet, det så vi jo selv. Godt var
det at det oppunder taket hang store knipper med
tørket løv som vi også kunne spe på med om det
skulle knipe. Det hadde vi samlet og hengt til tørk
sist sommer.
14
Saueklipping
Slik bød hver mandag på nye erfaringer og ny innsikt
i de sammenhengene i naturen og årsrytmen
som en gård står inne i. Opplevelsene, forventningene
og arbeidsoppgavene var nært knyttet til
årstidene. Om våren skulle beitene ryddes for stein
og kvist, slik at de små lammene fikk gode forhold
når de skulle ut av fjøset for første gang. En ellevill
fryd og opphisselse var det både blant barn og lam
da saueflokken ble hjulpet ut fjøsdøra og geleidet
ut på beitet.
3. Langegården
Bergen
Kontaktperson Erik Krohn Hansen
Beliggenhet Fantoft, rett sør for
Bergen sentrum
Hovedproduksjon Skolebesøk og sau
Samarbeidsskoler Steinerskolen
Minde skole
Besøksform Dagsbesøk
Særtrekk • bynær
• gangavstand
• kontinuitet; én fast
dag i uken
• liten agronomisk
produksjon
• ikke økologisk
Om høsten var spenningen likeså stor når saueflokken
kom tilbake fra fjellet og skulle samles og
klippes. Om vinteren arbeidet vi med ved i skogen,
og tok oss av det daglige stellet av dyrene. Etter
morgensamlingene med bonden ble små grupper
av barn fordelt på sauefjøs, stall, hønsehus, grisehus
og kaniner. Overalt skulle det mates, måkes
ut, stelles og koses.
Barnas fortrolighet og nærhet til livet på gården
vokste fra uke til uke. Dyrene ble kjente og kjære
venner, som trengte vår hjelp og omsorg for å ha
det bra. Gårdshusene med alle sine lukter og innretninger
som mange av barna til å begynne med
bare stakk hodet inn gjennom med en kraftig klype
for nesen, ble etter hvert arena for et nært og

Bonden sjøl
naturlig samspill mellom barn og dyr, og barna
imellom. Og sist, men ikke minst må nevnes den
fortrolighet og kjærlighet barna fikk til bonden. Han
var høvdingen på gården som innviet oss i dens
hemmeligheter og mysterier. Erik visste svaret på
alt man undret seg over, og han tok seg tid til å
vise og forklare. Men best av alt var det å se på
hvordan han arbeidet. Med sikre trygge håndgrep
var saken straks i boks enten det gjaldt å reparere
et gjerde, sage et tre eller klippe en sau. Så var
det å prøve på samme vis.
Noen av arbeidsoppgavene som gjentok seg fra
uke til uke, ble etterhvert en grei sak også for
barna: hestepærene ble ristet ut av sagflisen med
det store greipet og kjørt bort i kompostbingen og
det ble møkket ut fra grisefjøset. Å øve slike ferdigheter
ble etter hvert en like naturlig del av skolehverdagen
som å lære å regne og skrive. Men
ikke i noe fag på skolen hadde arbeidet vi gjorde
en slik umiddelbar betydning og viktighet, og ikke
noe annet sted fikk vi lære så mye om fellesskap
og samarbeid. Gjennom å arbeide i grupper ble
elevene svært godt kjent og lærte mye av hverandre.
Det stille møtet som oppsto mellom barna i
arbeidsøkter, der de trengte hverandres hjelp for å
løse en praktisk oppgave, var med på å skape en
grunnleggende fellesskapsfølelse.
Gårdsdagene var også en gylden anledning for
meg til å iaktta samspillet mellom barna og den
enkeltes evner til å mestre utfordringene: Hvordan
sto det til med de motoriske ferdighetene, evnen til
utholdenhet, ansvarsfølelse og samarbeid? Og
hvordan kunne jeg best mulig legge til rette slik at
hver enkelt fikk øvet de ferdigheter og evner som
han/hun hadde mest behov for? I denne tilretteleggelsen
var samarbeid og kommunikasjon mellom
Erik og meg viktig. De gangene vi hadde planlagt
arbeidet godt på forhånd og organisert grupper
som hver hadde sin egen lille arbeidsleder, var den
enkeltes utbytte og arbeidsinnsats atskillig større
enn de dagene vi voksne var nødt til å improvisere.
Med god planlegging ble også arbeidet fortere
unnagjort og det ble mer tid til å hoppe i høyet, leke
ved bekken eller ta en ridetur på hesten.
Det har vært et stort privilegium å kunne samarbeide
med en gård som ligger i gangavstand til skolen
og som dermed er en naturlig del av skolens
nærmiljø. Følelsen av tilhørighet blir også styrket
ved at Erik hver uke leverer egg til skolekjøkkenet,
og at vi i adventstiden kan gå i skogen som hører
til gården og samle inn det vi trenger til adventskranser
og juledekorasjoner. Mange av barna bor
også i nærområdet, slik at hele familien får et forhold
til gården.
Som 3. klassinger har vi måttet vike plassen for
årets 2. klassinger på gården, men vi får lov å stikke
innom iblant. Mandagene bruker vi fremdeles
utendørs til turer i skog og mark hvor jeg opplever
en sjelden interesse hos barna for alt som vokser
og lever. Ville denne vært like stor uten den sterke
intimiteten de fikk til dyr og planter gjennom livet
på gården i 2. klasse?
Vi gleder oss til vi skal få komme tilbake i
4. klasse. Da skal vi sette poteter og så havre.
Befrielse fra fritiden
Kaj Skagen
Da vi på et foreldremøte ble presentert for ideen
om at så mye som 20% av undervisningen til
andreklassingene skulle foregå på Langegården,
var oppslutningen stor blant foreldrene. På dette
tidspunkt forelå det ennå ingen økonomiske midler
til dekning av de ekstra utgiftene. For å sikre prosjektet,
garanterte foreldrene privat for disse utgiftene.
Først betaler jeg altså tusen kroner i måneden for
at min datter skal få gå på Steinerskolen, og deretter
er jeg villig til å punge ut enda en gang, for at
hun skal slippe å være på skolen en dag i uken.
Og jeg hadde gladelig betalt en tredje gang, om
hun fikk fri fra skolebygningen to dager i uken.
Hvorfor?
Fordi hun er altfor meget inne, og fordi ingen
Steinerpedagogikk kan kompensere for tapet av
det aktive liv i en landlig sammenheng.
15

16
Dagens barn, samtidig herskere og fanger, fotfølges
fra morgen til kveld. De kjøres til skolen,
stenges deretter inne i fritidsordningen, før de kjøres
hjem til pizza eller spagetti. Så kjøres de til en
organisert fritidsaktivitet, kjøres hjem igjen og tilbringer
tre timer foran fjernsyns- eller dataskjermen
før de legges til en natt med eller uten mareritt.
Skulle det gå en times tid uten at de foresatte har
full oversikt over hvor de er og hva de gjør, mobiliseres
familie, naboer og venner til hektisk leteaksjon,
mens mor og far gjennomlider fryktelige hallusinasjoner
om kidnapping, mishandling og trafikkulykker.
Barnets livsverden er blitt så radikalt innsnevret og
utarmet, så fattig på fysisk utfoldelse, naturlig
omgivelse og ikke-tekniske sanseinntrykk, at skolen
kan gjøre vondt verre for barna, simpelthen ved
å holde dem enda mere innendørs
enn i barnehagene.
Vektleggingen av teoretisk læring
stammer fra en tid da hele livet
forøvrig bestod av praktisk arbeid,
for det meste utendørs. Det greske
schola betyr fritid, nemlig fri fra
arbeidet. I dag er barna for det
meste innendørs, for det meste
uten kontakt med naturlige omgivelser
og for det meste passive i
forhold til praktisk arbeid. I en viss
forstand har de «fri» hele tiden,
og hvis dette skal oppveies, må
«arbeidet» komme inn i skolen.
Det som er begynt å mangle i barnas
hverdagsliv, nemlig fysisk
aktivitet, friluftsliv, naturlige sanseopplevelser
og praktisk arbeid, er
av de livets grunnting som gjør et barn sterkt, frimodig
og lykkelig. Barn som savner det frie utelivet
og den praktiske aktiviteten i hverdagen, blir
antageligvis urolige og uregjerlige, litt matleie og
engstelige, skoletrette alt før skolen er skikkelig
begynt. Ingen pedagogikk, heller ikke
Steinerpedagogikken, kan utrette noe for barn som
mangler selve grunnlaget for læring og interesse.
«Gården som pedagogisk ressurs», rammer i hjertet
av et grunnleggende problem. Dette prosjektet
må være en gylden anledning til å møte de utfordringer
som skolen står overfor i dag. Hvordan kan
man integrere pedagogikken i gårdsarbeid og friluftsliv?
Hvordan kan man unngå at skolebarna
bare blir små gjester på gårdsbruk som ikke på
alvor innlemmer dem? Kan man tenke seg enheter
av skole og gårdsbruk i én stiftelse? Kan man
tenke seg lange undervisningsperioder på gårdsbruk
med innkvarteringsmuligheter for barn, lærere
og foreldre? Kan en slik pedagogisk reform bidra
til kursendringer innenfor landbrukspolitikken og
bosettingsmønsteret? Her er det nok å gripe fatt i
for lærere med skapende trang. Hvis de gjør det,
kan de regne med begeistret oppslutning både fra
barna og foreldrene.
Omarbeidd utdrag frå artikkelen
"Barna, skolen og naturen", Steinerskolen 4/98

Geiter og barn,
- en flott kombinasjon
Angelika Bugjerdet
Har du sett noko til geitene mine
Ganga bort i liene dine?
Føre for ho Mjella
Fram over fjella,
Så kom Gulablå, med lyklar små
Etter kom Sylveline.
Det var alle geitene mine
Norsk hjuringlokk
Alle som kjenner geiter fra sin egen barndom, vet
at geita er det ideelle husdyr når det gjelder kontakt
med barn. De er nysgjerrige og vennlige, livlige
og morsomme. Det er en glede å se barn som
løper og leker med killinger. Alle flokker de seg om
barna og vil ha sin klapp og sin kos. Og barna
opplever at de er umåtelig velkomne og populære.
»Se den liker meg best!» er et vanlig uttrykk fra
barn som for første gang står inne i en killingbinge.
Ute er det vinter og mørketid. 1. klasse banker av
seg snøen og kommer inn i et varmt fjøs, - de fleste
for første gang. Geitene roper og killingene
mekrer. Snart har alle elevene oppdaget bingen
med de minste killingene. De små er de mest
interessante i første omgang. Først er det en stille
og undrende stemning. Men etter en kort stund
vrimler det av killinger og barn overalt. Det koses
og klappes og omsorgsfølelsen kommer tydelig til
syne. I hver en krok sitter det en elev med sin
»bestevenn». Det er varme koser mellom myke killing-
og barnekinn.
Andre elever er mer opptatt av de større killingenes
hopp og sprett og avanserte kunststykker.
Det blir mye latter og beundring. De som vil, får gå
oppi bingene deres, - men kun 3 om gangen.
Noen nøler, men de fleste tør. Noen vil ikke ut
igjen i det hele tatt. Da er det nyttig med en lærer
som tar jobben som køordner. Killingene kommer
til deg; hopper og klatrer opp. Smaker på håret!
»Den er så glad i meg at den nesten spiser meg
opp!»
Oppførselen til en geiteflokk og en skoleklasse kan
i mange tilfeller minne sterkt om hverandre. Det
morer barna når de blir oppmerksomme på slike
situasjoner.
Geita er ufarlig i omgang med skolebarn. På den
måten kan barna få selvstendige oppgaver i fjøset
uten at det går utover sikkerheten, eller produksjonen.
Etterhvert som elevene behersker arbeidsoppgavene
i fjøset, føler de seg stolte – og uunnværlige.
Det kan være både fôring, renhold, børsting
og melking. Med 2. og 3. klassinger har vi
erfart at elevgrupper på 3-4 er passende til slike
oppgaver. Nå er oppholdet i killingbingene blitt til
trekkplaster og belønning. »Vi har vært så flinke!
Nå er det vår tur til å kose med killingene!»
Stoltheten og gleden er stor når barna klarer å få
sine første melkedråper ut av juret. Noen blir rene
eksperter og klarer å fylle koppen. Elevene er blitt
flinkere til å melke for hvert gårdsopphold.
Neste skritt pedagogisk blir en mer utvidet forståelse
av at dette er matproduksjon. Da vil barna
kunne få være med på videreforedling og komme
hjem med en smørklump, et yoghurtbeger, eller en
ostebit.
4. Sletten Gård
Lattervika
Kontaktperson Angelika Bugjerdet
Beliggenhet Lyngen i Troms
Hovedproduksjon Geit
Samarbeidsskole Steinerskolen i Tromsø
Besøksform Overnattingsbesøk
Særtrekk • internatsituasjon
• vektlegging av
etterarbeid
Nå kan jeg melke
17

Vi har også lyst til å ha elevene med på å
foredle kasjmirulla som vi børster av
geita, bruke horna til pynte- eller nytteprodukter
og å berede og garve skinn.
Mulighetene er mange.
Gjeting i utmark
Fjøsdøra åpnes og geitene skal ut.
Dyrene strømmer ut som en elv i morgensola.
3. klasse henger seg på som best de
kan. Bjellene ramler og ungene fryder seg.
Men greier bare såvidt å holde følge. Et
stykke opp i lia starter beitingen. Elevene
slår seg andpustne ned i lyngen mens de
lytter til lyden av beitende dyr.
For oss voksne er utslippet et spennende
øyeblikk. Det er to flokker som skal holdes
under kontroll. Geitas totale mangel
på respekt for menneskeskapte regler,
som f.eks. at tulipaner ikke skal spises, krever god
innsikt i geitepsykologi. Samtidig må elevene få
klinkende klare instrukser slik at konflikt med naboenes
prydbusker ikke oppstår. Geita kan være en
ugagnskråke, men ved å utnytte instinktene kan en
beherske flokken. Barnas fysiske inngripen og
hjelp kan lett føre til at resultatet blir det motsatte
av det en ønsket. Men det går alltid bra. Og vel ute
gresser de fredelig omkring.
Barna opplever klart og tydelig for at det er forskjell
på dyr og menneske. Gjeting var tidligere
barnas ansvar. For dagens barn er dette en ny
opplevelse. Men når de får muligheten, oppdager
de den samme kvaliteten. Den er en viktig del av
vår kulturarv: ansvaret for dyra i utmarka, - en oppgave
som må gjøres uavhengig av vær og vind. Vi
fordyper stemningen med folkeviser, sanger, sagn,
18
fortellinger og eventyr. I tillegg er det massevis av
naturkunnskap og friluftsliv som kan trekkes inn til
sin tid.
Bjørkeløv og seljekvist var tidligere en viktig del av
vinterfôret. Dette er direkte helsebringende for
dyra. Elevene har kjervet (spikket) kvist og skaffet
til veie imponerende mengder. Fort og effektivt og
etter strenge regler:
• spikk fra deg
• ikke spikk mot noen
• hvis du skal gå, putt kniven i slira
• hvis du skal prate, putt kniven i slira
Når de så fôrer dyrene med løvknippene, viser
dyrene med all tydelighet at dette er det beste de
vet. Og ungene fryder seg over sin gode gjerning.
STEMNINGSBILDER:
Geiteflokken har lagt seg til ro. Noen tygger
drøv, noen blunder. En 5. klasse
ikledd tykke ullgensere sitter rundt
omkring. Det er kveld. Vi synger sanger
om geita. Til slutt stilner det med
Blåmann, Blåmann bukken min. Den
sangen glemmer barna aldri, så den får
nok neste generasjon også høre.
En 2. klasse glemte hele posen med votter.
Da de en måned senere fikk posen levert i
klasserommet ble det stormende jubel. Og
de ropte i munnen på hverandre: »Lukt på
mine votter, det lukter mi geit!» Barna var
øyeblikkelig tilbake til sine beste minner fra
fjøset. - Lettere fortvilelse fra en del foreldre
som strengt ble nektet å vaske vottene.
Et positivt forhold til fjøs og fjøslukt er etablert.
Vandringsstav og sanger
- om arbeid og etterarbeid
Bodil Marie Winther,
lærer på Steinerskolen i Tromsø
Min lille tredje klasse har, siden de begynte i 1.,
vært på fem overnattingsbesøk i Lattervika. Slik
har barna fått venne seg til dyra og gården, og
springer nå glade til morgenstell i fjøsen. Der kryper
de inn mellom geitene og hjelper til både med
melking og fôring. De har blant annet satt poteter i
kjølig vårvind, med snødekte Lyngsalper som bakgrunn,
og tatt dem opp igjen i strålende høstsol.
Jordstykket nede ved havet er best, der er det

svart, fin mold iblandet skjellsand. Første gang vi
satte poteter fikk vi lov å sette dem der.
Men, nå må klassen få overta:
"Den høsten var det masse poteter. Til sammen
hadde vi 37.5 kg. Vi veide dem på ei stor vekt inne
i naustet til Ågot. Det var ganske tungt, men vi fikk
det da med oss på bussen hjem, enda vi bare er
tolv stykker i klassen. Som dere skjønner ble det
ganske mye potet på hver. Men vi tok ikke med alt
hjem. Vi solgte mye av det på høstmarkedet på
skolen, og tjente penger til klassekassa vår.
Krøkebærsaft hadde vi også laga, og selv om alle
fikk ei flaske hver med seg hjem, ble det ganske
mange å selge på markedet. Alle som smakte på
safta vår, synes det var den beste safta de noen
gang hadde smakt, og så måtte de få oppskrifta.
Året etter var det mange flere enn oss som solgte
saft på markedet, men
det gjorde ingenting, for
vi fikk solgt vår saft likevel.
Vi prøver å tjene
oss litt penger, for i fjerde
klasse skal vi reise
på klassetur til Lofoten
og bo i rorbu, sånn som
Kristaver og mannskapet
hans når de rodde
fiske for mange år
siden, - det har Johan
Bojer skrevet om i "Den
siste viking". I Lofoten
skal vi ro og seile med
en fembøring, også skal
vi fiske. Men det er ikke
før om over et år. Vi
skal reise til Angelika og
Filip to eller tre ganger før det.
I Lattervika er vi hver gang vi skal på gårdsbesøk,
og det skal vi fortsette med. Vi har gjort ganske
mye artig, både når vi er der og etter at vi har
kommet hjem. En gang stakk den ene geita av,
den hadde vi døpt for Kjell Magne. Akkurat mens
vi holdt på å øve på et skuespill vi skulle ha seinere,
der Mikael kjemper mot dragen, kom Kjell
Magne inn der som vi øvde. Da ble det kjempemorsomt
og Kjell Magne ble drage i skuespillet
vårt. Men Angelika kom og henta han og da dikta
vi den sangen her (melodien på "Ilden blusser
friskt i flammer" passa helt akkurat):
:/:Angelika går med Kjell Magne til fjøsen:/:
"Kjell Magne", synger hun, "lyd du meg,
Jeg din dame byder deg."
På bussen hjem den gangen laga vi enda en sang
om Kjell Magne, og den sang vi på høstfesten på
skolen. Da flirte alle de voksne veldig. Det synes
vi var bra, men vi skjønte ikke helt hvorfor, - de
visste jo at sangen var om ei geit. Sangen heter
"Kjell Magne Bondevik over alle hauger dro" og
melodien er "Napoleon med sin hær":
:/:Kjell Magne Bondevik opp i skogen gikk:/:
Kjell Magne Bondevik, ja Kjell Magne Bondevik,
ja Kjell Magne Bondevik opp i skogen gikk.
:/: For der var det så mye tørt og deilig gress:/:
ja der var det så mye…..
:/: Og alle leita etter Kjell Magne Bondevik:/
ja alle leita etter….
:/: Og endelig så fant de ham ved brønnen rød:/
ja endelig så fant de….
:/: Og så måtte Bondevik til fjøsen igjen:/:
ja så måtte Bondevik…….
:/: Og så ble det sutter og sorg i låve og fjøs:/:
ja så ble det sutter…
Den sangen har vi sunget mange ganger på skolen.
Og Bodil dikta ingenting av den sangen. Det er
helt sikkert.
Når vi reiste til Lattervika våren etter, hadde vi våre
egne kniver med oss fordi vi skulle kjerve. Det er å
kappe de nye smale bjørkekvistene som har kommet
siden året før. Geitene liker veldig godt å spise
de nye grønne skuddene på bjørka, og så fikk vi
tynnet litt skog samtidig. Det er kjempemorsomt å
gå inn til killingene med. De river og sliter i det
fordi de synes det er så godt, og hvis vi holder
bjørkekvistene høyt i været så klatrer killingene på
oss for å få tak i det. Geitene spiser de tynne bjørkekvistene
helt reine for blad.
19

Etterpå tok vi med oss hver vår bjørkestav hjem til
skolen i Tromsø. Det var Bodil som sa vi skulle
gjøre det. Vi visste ikke hva de skulle brukes til.
Det skulle være en overraskelse, sa Bodil. Vi
hadde stavene i en krok, og da luktet det fjøs i
hele klasserommet. Da vi hadde avslutning på
skolen den våren, det var i 2.klasse, fikk vi alle
gaver. Vi fikk vår egen stav, den vi hadde tatt med
selv, og på den hadde Bodil hengt et tøystykke, så
det ble som ei vandringsskreppe. Den skulle vi ha
med oss ut i verden, sa hun. Oppi skreppa var det
et dikt til oss hver, pluss dukka som vi hadde strikka
i håndarbeidstimene. Grethe, håndarbeidslæreren
vår, hadde gjort alle dukkene helt ferdig. Da
ble vi glad da.
På Sletten gård har de også hønsehus med nettinggård
rundt. Alle ville være i hønsegården, men
vi fikk bare være tre stykker om gangen. Når vi
kom tilbake til skolen tegna vi på store ark noe fra
20
Lattervika. Noen tegna fra hønsegården, mens
andre tegna hele gården eller når vi var oppe på
fjellet med geitene. Da laga vi oss huler inne i
høyet, men så kom geitene og begynte å spise på
hula vår. Det var litt dumt.
På skolen laga vi også våre egne bøker som vi
sydde sammen i midten. Da brukte vi store ark som
Bodil delte opp og bretta sammen til ei bok for hver
av oss. I bøkene skulle vi skrive en historie om det
å være på gården, vi kunne dikte en historie eller
skrive noe av det vi hadde opplevd. Vi skrev på ei
side og tegna på den andre. Bodil er veldig nøye
med at vi har farger på hele arket når vi tegner, og
vi bruker lang tid på det.
Hvis vi slurver, sier hun at vi
må arbeide enda mer med
tegninga. Bøkene ble veldig
fine, og vi liker å sitte å se i
dem. Da er det nesten som
vi er i Lattervika igjen.
Neste gang vi kommer til
Lattervika skal vi gjete geitene
opp på fjellet. Det er
ganske langt å gå. Først
oppover en bilvei, og så
innover en kjerrevei.
Angelika og Filip har hesjer
helt der oppe. Det er derfor
vi kunne lage huler i
høyet. Vi gleder oss mest
til å se de nye killingene for
de er så søte og så hopper
de på oss. Vi kan håndmelke
alle sammen nå.
Alle i klassen tør det.
Hesten er veldig stor, og vi
kan ikke gå inn til den når den springer ute på jordet.
De har sagt at vi skal få ri neste gang vi kommer.
Det blir artig og litt skummelt."
Vi gleder oss masse til vi skal reise tilbake
igjen!
Hilsen 3.klasse

Internatsituasjonen
Angelika Bugjerdet
Når gårdsoppholdene forløper med overnatting,
må forholdene legges til rette deretter. Det blir
mange hensyn å ta. Men samtidig gir det rike
muligheter til å integrere elevene i livet på en gård
gjennom hele døgnet.
Teknikk:
• Etablere sosial trygghet i klassen før de kommer
• Grundige forberedelser mellom lærer – bonde –
og foreldre
• Kontinuitet; 2 gårdsopphold pr. klasse pr. år
• Trygge rammer på gården; oversiklige regler i
forhold til sikkerhet og i forhold til det sosiale
Husker dere reglene fra ifjor?
• ikke løpe etter dyrene; lokke dem til oss
• hviskestemmer i fjøset
• ikke røre maskiner og traktor
• ikke gå vekk uten å spørre; ikke lengre
enn vi ser huset
• ikke gå inn på låven uten voksen (silo)
• ikke gå til fjæra uten lov
• ikke gå inn til hesten
• bare tre om gangen inne hos hønene
• Nok voksne i forhold til elevene
• God tilvenningstid; hvert barn i klassen må få
etablert et positivt forhold til stedet.
• God rytme og variasjon gjennom arbeid, hvile,
egne sysler, sosiale aktiviteter, overraskelser.
• Ett nytt moment for hvert opphold.
• Faglig progresjon fra gang til gang
En forutsetning for å lykkes på sikt, er å ha godt
fungerende overnattingfasiliteter. Her gjenstår det
ennå en god del hos oss. Men som dere ser,
- ungene sover godt likevel:
21

Restaurering av stabburet
– formidling av håndverkstradisjoner
Anne Nygård og Knut Jermstad
Starten på det hele var omtrent slik: Man tager en
avis, i dette tilfellet Jordvett sept. -97, åpner den,
leser en artikkel om Levande skule, får en idé og
etterhvert en drøm, og tar den tiden det trenger for
å realisere den. Vi hadde nettopp overtatt Annes
hjemgård, og alle muligheter sto åpne for oss
ettersom gården ikke hadde vært drevet på 20 år.
Vi fant ut at vi gjerne ville bruke gården som en
pedagogisk ressurs, spesielt siden vi begge er
lærere (allmennlærer og faglærer i landbruk).
Praktisk prosjektarbeid
Høsten 1999 var vi kommet så langt at vår samarbeidspartner,
Fagerenget skole, hadde gården
som valgfag i ungdomsskolen. Tre elever valgte å
ha praktisk prosjektarbeid på gården, 3 timer pr.
uke. I samråd med skolen ble restaureringen av
det gamle stabburet vårt emne for prosjektarbeidet.
Grunnen til det, var at vi trengte et samlingsrom
for elevene når de var på gården, og at arbeidet
var av en sånn karakter at elevene ganske
raskt ville få se resultatene av det. Dessuten ville
gjøremålene medføre et innblikk i gammel
byggeskikk:
• hugge tømmer i skogen og lafte opp ny vegg;
gamle arbeidsmetoder
• skifte ut en golvås og deler av gulvet
• justere grunnpilarene
• settes opp brannmur
• sette inn vedkomfyr; oppvarming og forhåpentligvis
ferske, nystekte brød
22
Integrering av spesialelever
I Bjugn er alle skolene pålagt å ha et prosjekt som
også skal inkludere elever fra den alternative
grunnskolen, dvs. ungdommer fra barnevernsinstitusjoner.
Dette for at elevene skal kunne møtes i
en sosial sammenheng og i en læringssituasjon på
tvers av bakgrunn.
Fagerenget skole valgte å åpne gruppa som allerede
var hos oss for en gutt fra den alternative
grunnskolen. De tre elevene fra Fagerenget går i
8./9. klasse, og gutten fra den alternative skolen
går i 10. klasse.
Ungdommene deltok i alt arbeidet med restaureringen
av stabburet. De fikk etterhvert god kontakt
med hverandre, og har også truffet hverandre på
fritida. Stoltheten var stor den dagen feieren hadde
godkjent det nye ildstedet og vi kunne tenne opp i
vedkomfyren!
5. Nygården
Bjugn
Kontaktperson Anne Nygård
Beliggenhet Lysøysundet,
Sør-Trøndelag
Hovedproduksjon Kanin og fjærkre
Samarbeidsskoler Fagerenget barne- og
ungdomsskole
Nylandet (spesialskole)
Besøksform Dagsbesøk
Særtrekk • integrering av
spesialelever
• restaureringsarbeid
• elevbedrift
• gamle husdyrraser

Lokalhistorie
Etterhvert som arbeidet med stabburet skred fram,
vokste interessen for å finne ut mer om selve bygningen.
Den sto opprinnelig lengre nede i grenda
som bolighus for en familie med barn. Det ble oppsatt
like etter år 1900, men ble i 1934 fraflyttet.
Man tok det ned og flyttet det hit til gården hvor
det ble satt opp som stabbur. Huset het opprinnelig
»Kaiastua», etter kona som bodde der. Å finne
ut mer om historien bak Kaiastua, har etterhvert
engasjert mange personer i bygda vår.
Stabburet har møbler fra oldemors tid. Nå lager vi
benker, eller langskamler som det ble kalt, for å ha
på stabburet, etter gammel modell. Dette er også
et aktuelt produkt for elevbedriften som elevene er
i ferd med å starte; sopelimer av bjørkeris likeså.
Vi har allerede mottatt bestilling på en stor
mengde langskamler. Elevene - som øyner muligheten
til å tjene penger - er heltente på dette
arbeidet.
ELEVBEDRIFTEN FAGTRE
Utregning av utgifter:
Materialer til en benk:
4.8 m 21 x 95 mm a kr. 7,50 = 36,-
2.8 m 21 x 135 mm a kr 8,85 = 24,78
Skruer/spiker 5,-
Leie av lokaler/utstyr 10,-
75,78
Salgspris pr. benk : 250,-
- kostnader 75,78
Netto pr. benk: 174,22
Dette overskuddet skal deles på elevene som
utgjør elevbedriften.
Å ta vare på gamle tradisjoner og handverk er blitt
mer og mer viktig for oss, - ikke fordi vi skal tilbake
til 1800-tallet, men fordi vår generasjon har et
ansvar for å hente fram og å gi kunnskapene
videre. Og det er noen som har lyst til å ta imot:
Elevene elsker »oppdagelsesferdene» på låven,
eller i et av de andre lagringsrommene på gården
hvor vi spør »Hva er dette, og hva ble det brukt
til?» Det ligger en utfordring i å imøtekomme vitebegjæret
ved å fortelle om disse tingene slik at
interessen blir holdt ved like.
Håndtverk
Av samme grunn har vi stått i spissen for å få
arrangert et kurs i bereding av skinn. Når sauene
er vokst opp hos oss, og slaktet her (med 25 elever
tilstede!), da stemmer det bare ikke å sende
skinnene fra seg for å få dem beredt. Nå beredes
skinnene hjemme hos oss, og sirkelen blir på en
måte sluttet.
Målet er å kunne ha dette som tilvalgsfag for elever
slik at de kan lære teknikken ordentlig. Den har
forresten vært uforandret gjennom 10 000 år. Den
eneste forskjellen er våre metallskraper – forfedrene
våre brukte flintstein - så her kan man
virkelig snakke om et tradisjonsrikt håndtverk!
Gamle husdyrraser
Elevene får et nært kjennskap til dyra våre, og ser
i praksis at husdyra er helt avhengig av oss mennesker
for å overleve. Man holder virkelig livet i
sin hule hånd når man står der med en nyklekt kylling
i handa – og selv den tøffeste av de tøffe blir
omsorgsfull og varsom da. En sterk opplevelse å
være vitne til slike øyeblikk!
23

Vi legger vekt på de gamle norske husdyrrasene
representert ved jærhøns - den eneste norske hønserasen
- og trønderkanin, - den eneste helnorske
kaninrasen. Trønderkaninen står på lista over trua
norske husdyrarter. Kvit norsk gås vil også komme
i hus, og det er den eldste kjente fjærferasen i
Norge; den har vært her siden 1100-1200-tallet.
Å se på disse dyra, eller arbeide med gamle redskaper
og teknikker og vite at generasjoner før
oss så og arbeidet med de samme tingene, - det
føler vi er med på å skape en sammenheng
mellom fortid og nåtid. Tar vi vare på disse tradisjonene,
vil de også være her i framtida.
24
Foreldremøte på Nygården
Martha Stormo,
klassestyrer, Fagerenget skole
Ved skolen vår skal alle skoleklassene ha en dag
hver på Nygården i løpet av året. Men det er 5.
klassingene som har førsteretten til å bruke gården
i undervisningen. De får følge årssyklusen på gården
ved å være der 3 dager om våren og 3 dager
om høsten (i 6. klasse).
Dette var noe nytt for skolen vår, med oppstart
høsten 1999. Dermed var det nytt for foreldregruppa
også, og alt nytt har lett for å bli møtt med
skepsis, tvil, utrygghet, - og mange spørsmål.
For å være i forkant av dette, valgte jeg å høre
med Anne og Knut om det var greit at vi la et foreldremøte
til Nygården. Der var vi hjertelig velkomne.
Dermed ble foreldrene invitert til gården før det
var tatt opp i klassen eller planlagt noe opplegg i
samarbeid med gårdsfolket.
Målsettinga med foreldremøte var:
• Foreldrene skulle selv få se hva Nygården har å
by oss av muligheter
• Gårdsfolket skulle selv få legge fram »hva,
hvorfor og hvordan»
• Foreldrene skulle få bli litt kjent med eierne
• Foreldrene skulle få muligheten til å stille spørsmål
til eierne direkte
• Foreldrene skulle senere kunne »se for seg»
ungene når de er på gården
Slik ble foreldrene kjent med gården som pedagogisk
ressurs,- et sted hvor elevene gjennom opplevelse,
medvirkning og selvsyn ville lære mye av
det de ellers skulle ha lært i klasserommet eller fra
boka. Gården er ikke »i stedet for læring», men et
sted å lære.

Motvekt til Tusenfryd
- den vanskelige balansen mellom alvor og sirkus
Ketil Bilberg
Vi er i ferd med å avslutte enn vellykket dag i skogen
med 4. klasse. Det har vært felling, kapping,
kvisting og kvistrydding. Innsatsen til barna skal
belønnes med en hestetur.
Sleden suser over kornstubbene. 26 barn huier og
hviner – i vill fryd. Hesten begynner å merke far-
Kreftene må holdes i tømme
ten; jeg lar henne gå i skritt. Skuffede sukk og inntrengende
klaging: "åååh, kjedelig!", "kan du ikke
få den til å løpe?", "åååh, vi kan jo gå ved siden
av", "hypplaaa!".
26 skuffede forventninger, - en hel generasjons
underholdningssug velter over en skarve kusk.
Jeg får en ubehagelig følelse av å ha tatt opp
kampen med Tusenfryd – en temmelig håpløs
beskjeftigelse – og beslutter å ta resten av turen i
skritt. Med all verdens mobilisert selvfølgelighet,
forteller jeg hvorfor hesten må gå rolig tilbake til
6. Nordre Sletner
Slitu
Kontaktperson Ketil Bilberg
Beliggenhet Ved Mysen i Østfold
Hovedproduksjon Melk
Samarbeidsskole Steinerskolen på
Nordstrand, Oslo
Besøksform Dagsbesøk, enkelte
overnattinger
Særtrekk • eldste økologiske
gård i Norge
• biodynamisk drift
• arbeidshest
• tett samarbeid med
lærerkollegiet
gården; at den må få ned pulsen og ikke lære å
løpe hjem osv.
Jeg aner en hårfin og vanskelig balanse mellom
tilpasning og tilrettelegging på den ene siden, og
bevaring av gården som en autentisk landbruksenhet
på den andre. Bare gjennom gårdsidentiteten
har vi mulighet til å formidle arbeidets og jordbrukes
vesen. – Som noe ekte og reelt; ikke på
liksom.
Hvor grensen går, må hver gård finne ut og velge
selv. Men spørsmålene vil vi som bønder på gårder
med pedagogisk virksomhet måtte leve og plages
med.
25

Skogsarbeid med 4. klasse
på Sletner
Torstein Siverts, Steinerskolen på Nordstrand
1. februar står vi rundt leirbålet og sier morgenverset
etter en times busstur fra Oslo. En deilig
følelse å stå sånn i ring rundt et bål midt i den stille
skogen. Klassens 25 elever ble delt inn i tre
grupper. To av dem blir med hver sin voksen fra
gården som velger ut et tre. De får en grundig innføring
i hvordan treet skal felles med håndkraft. Så
går det på rundgang å prøve seg med øks og sag.
Samarbeid må til for å få sagen til å gli jevnt. Og
omsider så knaker det, – vil treet falle slik vi hadde
tenkt? Et herlig brak og treet deiser i bakken. Ikke
lenge etter gjentar lyden seg et annet sted litt lenger
borte i skogen. To trær må nå kvistes og deles i
passelige lengder. En iherdig virksomhet finner
sted; øksen svinges og sagen dras.
I mellomtiden humper den tredje gruppen med
hest og vogn noen hundre meter ned til stallen.
26
Der skal de møkke ut og børste Brynhild som får
hvile seg i dag. På veg tilbake tar de med halmballer
til å sitte på når sulten snart gjør seg gjeldende
og vi skal raste ved bålet. Etter en etterlengtet
matbit fortsetter vi arbeidet med trærne. Brimir får
med seg en annen gruppe ned til stallen. En liten
time før avreise er det tid til å springe fritt rundt og
leke i skogen. Mange blir etter hvert involverte i et
hytteprosjekt. Men flere av ungene vil ikke gi slipp
på øksa og saga og fortsetter ufortrødent videre til
vi må stoppe dem for å rekke bussen.
En uke senere er vi igjen på samme sted inne i
skogen. Mange unger uttrykte irritasjon over at vi
måtte dra forrige gang, men ble svært fornøyd
over å høre at det bare var en uke til neste gang.
Nå er det "skogvarme" unger som entrer bålplassen.
Men hyttebyggingen må vente, for flere trær
står for fall. Brimi er med oss denne gangen også,
selet opp med en drager til å trekke tømmeret ut
av skogen. En imponerende hestekraft får ut de
tykkeste stokker. Det gjelder å passe seg, for tømmer
i farta er ikke til å spøke med! Trøtte og slitne
sitter vi nok en gang på bussen hjem, duftende av
bål og skog. "Vi kunne godt ha vært på Sletner en
uke!", lyder det fra flere av barna.
Noen uker senere er vi igjen samlet på gården
"vår". Denne gangen på tunet der vi sier morgenverset
i vakkert vårvær. Så går halve klassen inn i
Foto: Vera Gjersøe

stallen og den andre halvparten til fjøset. Børsting
og møkking, men også mye kosing med søte små
kalver, er hva vi bedriver tiden med. Etter maten
blir barn og voksne fordelt i fire minibusser som
kjører til nærmeste sagbruk. I en tilhenger har vi
med oss 8 saftige tømmerstokker fra skogshog-
sten vår. I et magisk øyeblikk starter den store
saga og skjærer inn i den første stokken. Så kommer
det bord ut av veggen - bokstavlig talt på
løpende bånd – som med stor iver blir stablet på
tilhengeren.
Foto: Vera Gjersøe
Som klasselærer er det fantastisk å være med i
oppbyggingen av virksomheter som har så umiddelbar
positiv effekt. Vi møtes jevnlig hvor vi evaluerer
de siste besøkene og planlegger nye. Hele
kollegiet har flere ganger vært ute på gården, og
gårdsfolket har tatt del i våre lærermøter. Slik
utvikles et stadig tettere og mer spennende samarbeid
mellom to i utgangspunktet ulike verdener.
Det fineste er likevel å oppleve barna i aktivitet og
hva slags virkning kontakten med Sletner har på
dem. Under skogsturene våre havnet elevene i
uvante konstellasjoner. Barn som vanligvis ikke
har så mye med hverandre å gjøre måtte samarbeide.
Svært tilfredsstillende var det også å se
hvordan praktikerne kom til sin rett. Men aller viktigst
er det at barna blir stilt overfor meningsfylte
fysiske utfordringer.
27

Organisering av samarbeidet
Anne Karin Hatling,
koodinator på SJH
Då naboen vår, Aurland Barne- og Ungdomsskule
(ABU), skulle til å nytta garden på Jordbruksskulen
meir systematisk i undervisninga, fekk vi behov for
å gjera ein del organisatoriske grep.
Sameina gardsarbeidet og læringsmåla
SJH har ein stor gard med allsidig økologisk drift, så
her er det mange gjeremål å halda styr på. Vi utarbeidde
difor ei liste over ulike ting som gjekk føre
seg på garden gjennom året. Ut ifrå det kunne idérike
lærarar, i sær Kari med innsidekjennskap til L -
97, laga planar for klassane i høve til læreplanen.
Den første erfaringa vi gjorde med dette opplegget,
var at lærarar som hadde kjennskap til SJH
frå før, greidde å utvikla gode opplegg. Dei som
ikkje kjende garden så godt, fekk ikkje like mykje
ut av samarbeidet. T.d. kunne læraren koma på at
det stod potetplukking på planen når potetopptakinga
forlengst var over.
Tid til å koordinera
For å løyse dette, måtte vi ha ein person på garden
som kunne informera lærarane til rett tid, vera
med å planleggja opplegg for klassane og å ta
imot elevane på garden. Vi fekk ein avtale med
skulen tilsvarande 1,5 time p.r. veke til dette. Det
innebar at eg som koordinator kunne vera med på
planleggingsmøte og teammøte på alle klassetrinn.
No fekk vi tid til både evaluering og planlegging,
og det vart lettare for lærarane å få gardsarbeidet
med i halvårsplanen for sin klasse. Gjennom eva-
28
luering av planen for klassane er vi komne fram til
kor dei ulike opplegga høver best (sjå oversikt
side 39). T.d. stod det potetplukking for første
klasse, men det viste seg at hausten med skulestart
og alt den fører med seg, var travel nok, - det
vart liksom aldri tid til potetplukking. Då kom vi til
at det høver betre å setja potet på våren i første
klasse, - så får dei òg sett resultatet av arbeidet
neste haust. I 2. klasse kan så læraren fletta inn
litt rekning i åkeren: - kor mange poteter er det
under ei potetmor?
Tid til å leika
Når ein klasse kjem opp på garden for å vera med
på eit arbeid, er det viktig at læraren har sett av nok
tid til både arbeid og leik, og til å ha eit måltid i lag.
Ein vil naturlegvis leggja mest vekt på leik for småskulen,
men det er viktig også for dei litt større elevane
å få pausar i arbeidet. Betre "gymtimar" enn i
vedaskogen får du ikkje: ein ting er sjølve arbeidet
med veden, men 6.-klassingane vert fort inspirerte
til vill indianarleik, klatring og hyttebygging.
Eplepressing
Små smaksprøvar av garden sine produkt er viktig,
særleg for småklassane men også for lærarane...
Eplepressing om hausten egnar seg glimrande til
det og er moro for elevane. Dei kan ta med seg
nedfallsfrukt frå hagane heime og plukke litt på
SJH og få med seg saft i byte. Dette vart så populært
at vi på det meste hadde 1. - 6. klasse pluss
tre barnehagar på eplepressing. Gjennom evalueringa
kom vi fram til at opplegget passar best for 2.
klasse som skal følgje eit tre gjennom året. Dei tek
då for seg eit epletre som dei følgjer frå knopp og
bløming. Når dei så kjem i tredje klasse står eple
og eplepressing for tur.
7. Sogn jord- og
hagebruksskule
Aurland
Kontaktperson Anne Karin Hatling
Beliggenhet Nær Aurland sentum
Hovedproduksjon Allsidig demonstrasjonsbruk
Samarbeidsskoler Aurland barne- og
ungdomsskule
Besøksform Dags- og timebesøk
Særtrekk • ikke en bonde (men
koordinator)
• nærmeste nabo til
skolen
• eplepressing,
landskapspleie
Tunge tak…

Eplepressa er fin i forhold til mange ting. Først
vaskar og kvernar elevane opp eplene. Dei må
organisera seg, stå i kø for å sleppa eple opp i
kverna og læra seg å passa seg for henne. Etter
at eplene er kverna, pakkar vi massen inn i plagg
og former med rister mellom. Så vert safta pressa
ut med eit enkelt jekkesystem kor elevane sanneleg
kan få prøvd kreftene sine! Når dei går i lag og
verkeleg drar til, får dei pressa meir saft ut.
Smaksprøven går rett i koppen.
Oppsummering
Det er viktig å ha ein plan over gjeremåla som dei
ulike klassetrinna skal vera med på. Då veit ungane
at neste år, når vi er 3. klassingar, er det vår
tur å pressa eple, og når vi kjem i 4. klasse får vi
òg vår eigen sau i fjøsen på jordbruksskulen.
Lærarane er vortne betre kjende med SJH og det
vert lettare for dei å tenkja nytt, prøva ut nye idear
og nye måtar å undervisa på. Skulen har gjennom
samarbeidet med SJH fått ein gard som reiskap
for å nå måla i L97 og ungane vert kjende med
SJH på ein måte som er svært positiv for nærmiljøet
i Aurland.
POSITIVT UTLØP FOR AGGRESJON
7. klasse som kom opp på garden og skulle
jobba i det biologiske reinskeanlegget ved
kompostplassen. Ein av elevane hadde kome
i konflikt med ein lærar i skulegården før dei
skulle av garde, og klassen var svært opprørt
da dei kom. I tillegg hadde dei vikar (i høghælte
sko og svært så fine kle) og det var
vanskeleg å få roa dei ned. Vi sette i gang
med å spa i våtmarka og etterkvart vart tonen
betre, - dei fekk noko dei kunne ta ut aggresjonen
på og klassen hadde det moro med å
spa og planta i våtmarka.
… før safta piplar ut Våtmarka
29

Eplehagen
Torill Bruvik,
Aurland barne- og ungdomsskule
Våren 1998 var 3.klasse på leit etter eit fast uteområde
der vi kunne ha uteskule. Vi kontakta SJH,
og fekk lov til å halda til i den gamle eplehagen.
Der kunne vi rydda og hogga ned hassel. Området
ligg ved sauefjøset. Dette passa bra fordi 3. klasse
på vår skule skal følgja sauen gjennom eit år. Slik
vart det lett å besøkja sauen vår når vi var ute.
I den gamle eplehagen finst det ulike typar lauvskog,
nokre grantre og ur med store steinar, - eit
vell av gøymeplassar.
Det første vi gjorde var å laga ein bålplass, setja
opp sagkrakken og byrja å saga opp tre som var
hogge ned.
Om hausten hadde vi dugnad med foreldra. Vi
samlast ved bålplassen til felles middag, - suppe
som elevane hadde laga på skulen. Etterpå bygde
vi hytter, foreldre og born i lag. Alle gjekk til arbeidet
med full iver. Ein pappa hadde ikkje tid til å gå
heim for det var så moro, - dette hadde han ikkje
gjort sidan han var gutunge.
30
Vi var i eplehagen ein dag i veka. Det var mest
vellukka dei dagane vi hadde faste aktivitetar fyrst
og fri leik etter matpausen. Her er ein del av dei
aktivitetane vi hadde:
• bålbrenning
• farga garn med bjørkelauv i gryte
over bålet
• dramatisering av dyrefamilie og
indianerliv
• sjå på styvingstre i samband med
tema om Nikolai Astrup
• dramatisering av bilete
»Revebjeller» av Astrup
• laga bondegard i miniatyr utafor
hytta
• hausta eple som vi seinare pressa
til eplesaft på SJH
• studera insekt (insektfelle) og finna
dyrespor
• samla haustblad, og anna materiale
til å laga tredimensjonalt bilete
• samla småstubber til julekrubbe
• laga fuglemat: brødsmular og solsikkefrø
i feitt (varma feittet i gryte på
bålet)
• laga mat: pinnebrød, grilla pølser,
laga kakao på bål
• sjå etter vårteikn
• sommarfest med foreldre og søsken:
felles middag, laga pil og boge
Elevane lika godt å koma attende til
det same området. Det var greitt å
avslutta eit byggjeprosjekt for dagen
når dei visste at dei kunne halda fram
neste måndag. Utpå våren blei ein del
av elevane likevel leie av å vera her.
Då variete vi med å gå til stranda eller andre stader
i nærområdet. Vi valde måndag bevisst til uteskule,
- denne dagen er elevane ofte urolege og
treng å få bruka kroppen på praktiske oppgåver og
leika og prata med klassekameratane.

Integrering av spesialelevar
Anne Grutle
Elevane frå småskulen stod ved hyttene sine på
Langhaug og såg på dei lange slampane som kom
gåande oppover lia med motorsag i handa; fullt
utstyrte med verneklede. Ungdommane skulle laga
sitjebenker rundt samlingsplassen til småskulen.
Frå å bli oppfatta som litt skumle, store gutar i dei
små elevane sine auge, gjekk dei over til å bli heltane
som var med på å laga det triveleg for dei.
Ungdommane fekk visa at dei dugde til noko, og
oppleva at dei gjorde ein jobb som kom nokon til
nytte.
Hausten 1996 byrja me å ta imot elevar på garden.
Det starta med nokre skuletrøytte ungdommar, elevar
som hadde trong til noko meir handgripeleg for
å meistra skulekvardagen. Dei kom med jamne
mellomrom heile skuleåret, og var med på det
daglege arbeidet på garden. Etter endt motorsagkurs
hjelpte gutane småklassane på Førde skule
med å laga benkane til samlingsplassen deira i
skogen.
Skuleåret 97/98 tok me imot mellomtrinnet frå Førde
(eg arbeidde då som lærar på skulen). Dette opplegget
var basert på normalfungerande elevar, der
det og - som i dei fleste klassar - var elevar med
spesialpedagogiske behov. Klassane var med på
gardsarbeidet haust, vinter og vår. Dei blei delt i
grupper som jobba med dyrestell, hagebruk, sjøbruk
og skogbruk. Oppgåvene kravde samarbeid, og her
fekk ein tydeleg sjå at elevar som fell igjennom i
samarbeidsoppgåver av meir teoretisk karakter på
skulen, klarte dei praktiske samarbeidsoppgåvene
bra her på garden. I einskilde tilfelle blei rollene fak-
tisk bytta om; nokre av elevane som slit på skulen,
fungerte som leiarar i arbeidsgruppene.
Eit minne frå denne gjengen er guten som fekk i
oppgåve av bonden å gje mjøl til kalvane ute på
beitet. Eg stod på avstand og såg på det heile.
Dette er ein gut som lett kjedar seg på skulen, der
han gjer det han kan for å sleppa unna. Heile guten
smilte der han kryssa beitet på veg til kalvane med
mjølet. Kroppsspråket hans fortalde at han hadde
fått ei viktig og ærefull oppgåve, - han skulle sørgja
for at kalvane fekk det mjølet dei skulle ha. Dette
var ikkje ei oppgåve han fekk berre for å gjera
henne; ho var meiningsfull der og då.
8. Straumøy Gard
Sveio
Kontaktperson Anne Grutle
Beliggenhet Sunnhordaland
Hovedproduksjon Melk og sau
Samarbeidsskoler Ørevik skule
Førde skule
Einstabøvoll skule
Sveio skule
Besøksform Dagsbesøk, enkelte
overnattinger
Særtrekk • integrering av spesialelever
• sjøbruk
• hagebruk
• tverretatlig samarbeid
i kommunen
Dette er noko av dilemmaet på skulen; elevane blir
sett til å gjera oppgåver som dei ikkje alltid ser
meininga med. Som vaksne veit me at mange av
desse oppgåvene må gjerast. Ved å integrera skulen
i livet på garden, kan elevane få eit pusterom
frå ein teoretisk skulekvardag. Teorioppgåvene på
skulen kan i sin tur få betre »jording» ved at dei
tek utgangspunkt i konkrete røynsler på garden.
Guten som gav kalven mjøl, kunne fått i oppgåve å
vega kor mykje mjøl denne kalven fekk kvar dag,
rekna ut prisen på det, og finna ut kva det kostar
for bonden å halda kalven med mjøl i ei veke, ein
månad osb.
Hausten 1998 blei prosjektet utvida til å gjelda
småklassane på Førde skule. Dette året begynte
31

det ein elev med store spesialpedagogiske behov i
1.klasse Eleven kom hit kvar tysdag heile skuleåret,
og fire vanleg fungerande elevar blei med han
etter ei rulleringsordning saman med ein assistent.
I tillegg hadde bonden ansvar for ein elev i 9.klasse
Dette viste seg å bli eit vellukka opplegg som
går vidare dette skuleåret, 99/00. I år er alle elevane
på småskuletrinnet med i rulleringsplanen. I
tillegg er ein elev frå 4.klasse med kvar veke.
Even, som no går i andre klasse, fungerer veldig
bra her på garden. Han likar praktisk arbeid, og er
flink og ivrig. Her kan han visa dei andre elevane
kva som skal gjerast og korleis. Ein må kjenna han
godt for å sjå at det er nokon skilnad på han og
dei andre elevane når han er her. På skulen derimot,
viser han autistiske trekk, og går ofte inn i si
eiga verd for å takla tilveret. Her blir avstanden
mellom han og dei andre elevane berre større,
medan han i gardsarbeidet opplever at det er han
som er den som kan og veit. Neste skuleår vil tilbodet
sannsynligvis bli utvida til to dagar i veka.
Det å ta imot vanleg fungerande elevar samtidig
med integrerte elevar, har vist seg å vera særs vellukka.
Dei integrerte elevane blir ikkje så veldig
påpassa som i den vanlege skulekvardagen. I
gardsarbeidet er dei meir på lik linje med dei
andre. Dei meistrar oppgåvene og vert dermed del
av eit naturleg sosialt fellesskap.
Det er vinter og skogsarbeid på programmet. Tone
har funne ei tørr gran som ho har bestemt seg for
å hogga ned. Ho har fått hjelp av Grete som held i
treet medan ho høgg. Tone har fleire gonger sett
på når dei andre elevane høgg, men det er ikkje
før i dag, mange veker etter at me begynte på
arbeidet i skogen, at Tone vil prøva sjølv. Ho er ei
32
av dei som har kome til kort mange gonger, både i
skulen og i andre samanhengar, så ho må vera
heilt sikker på at dette vil ho klara før ho tør prøva.
Ho slit lenge med treet, men med litt hjelp av
Grete, klarer ho det. Ho er raud i andletet og varm
og sveitt når treet må gje seg over, og ho er eit
einaste stort smil. Det er tydeleg og sjå at no har
ho overvunne seg sjølv og kan ta endå eit lite steg
vidare.
Det er utruleg spennande og kjekt å følgja med i
slike utviklingsforløp. Overgangen kan vera stor frå
det å stå på sidelinja og betrakta det heile, til etterkvart
å bli spurt til råds av andre elevar og beden
om å hjelpa til. Ofte kan dei integrerte elevane
meistra oppgåvene betre enn dei elevane som
berre er innom
garden nokre
gonger. Ved at alle
elevane på skulen
er på garden med
jamne mellomrom,
blir den også
skulen sin gard.
Elevar som er der
meir enn andre
skil seg ikkje så
mykje ut når dei
andre veit kor dei
er og kva det
handlar om. Dei
vanleg fungerande
elevane får gjerne
auga opp for at dei
som fell gjennom
på skulen, klarer
seg godt i andre
samanhengar.
Mangfald av dyr
- ei pedagogisk skattekiste
Det var tid for morgonstell i sauehuset, og det
krydde av elevar som var med og jobba. Nokre
flidde, andre gav dyra silo. Jon hadde funne
plassen sin inne hos hundane. Han sopte og
gjorde det reint og triveleg, og etterpå sat han
der inne og godsnakka med dei. For nokre elevar
såg det nok litt skummelt ut å gå inn til hundane,
men etter å ha sett korleis det gjekk med Jon,
drista dei seg inn. 5-6 elevar sat det der på det
meste og klappa på dei tre hundane etter alle
kunstens reglar, og desse visste å nyta det!

Me driv ein gard med mange slags dyr. Hovudrifta
er 6-8 mjølkekyr og rundt 60 vinterfora sauer. I tillegg
har me høns, 4-5 geiter, ei purke, grisungar,
ein nordlandshest, 4 hundar, kattar og kaninar. Dei
fleste dyra har si oppgåve i drifta på garden, anten
det er for å få inn pengar eller for å halda garden i
hevd: Geitene beiter på ei lyngøy om sommaren
og er dermed med på å bevara lyngen og å halda
stiane opne slik at det er framkomeleg på øya.
Purka held oss med grisungar, og deira jobb er å
kultivera og delvis gjødsla beitene. Hundane blir
brukt til gjeting og hønsa held oss og naboane
med egg. Hesten, kaninane og kattene er mest til
stas. Dyra er komne til litt etter litt for å auka trivnaden
for oss som bur og jobbar her, samtidig som
dei er ein veldig ressurs i forhold til elevane.
Det viser seg at elevane ofte vel sitt favorittdyr.
Kvart dyreslag har sin eigen måte å vera på, og
det er som om ungane umedvitne vert dregne mot
den kvaliteten dei sjølv treng meir av. Mange elevar
spring til hønsa straks dei kjem til gards, og
kunne nok godt ha tenkt seg å bli der resten av
dagen. Dei samlar inn egg, gjev dei mjøl og finn
reint vatn til dei. Vanlegvis er fuglar umoglege å
komma inn på, men her i hønsehuset kan elevane
studera dei på nært hald. Dei er heller ikkje så
store og skremmande som mange av dei andre
husdyra. Høna er kvikk og vel nøgd med livet, og
har ei optimistisk haldning som kanskje smittar
over på elevane?
For mange jenter er sjølvsagt hesten ein klar einer.
Dei striglar og flettar man og hale, og pyntar henne
med blomar. Somme prøver seg på ein ridetur,
ofte for første gong. Gutane likar og å ri, men dei
har som regel ikkje same interessa for sjølve hesten.
Purka er eit kapitel for seg. Alle elevane blir
slått av kor stor ho er. Ho kan verka fryktinngytande,
men med ein gong dei byrjar å gni ho bak
øyra, gir ho frå seg godlydar; »- ho pratar med
meg!». Elevane går ikkje oppi bingen til purka,
men gjerne til grisungar på ein månad eller to. Dei
er veldig ivrige etter å snusa på elevane som kjem
oppi bingen, og dei set pris på å bli klødd bak
øyra. For ein del elevar blir dette for voldsamt,
medan andre kosar seg.
Som Angelika skriv om frå Sletten gard, er geitene
veldig populære. Nokre av dei er med oss i skogen
heile vinteren fram til dei kjear ut i februar. Elevane
leier dei i band, og geitene følgjer etter, - nett som
hundar. Kjea er og veldig etterspurde. Dei er tillitsfulle
og gir tydeleg uttrykk for at dei likar å bli kost
med. Så lenge elevane er der, har kjea alltid eit
fang å liggja i. Sauene slepp ikkje elevane så lett
innpå seg medan lamma har mykje den same
verknaden på elevane som kjea, men dei er meir
reserverte overfor ungane. Elevane må vera rolegare
og meir tålmodige for å få lamma til seg, og
nokre elevar tek dette som ei utfordring.
Andre ungar hamnar alltid i hundegarden. Border
colliane er glade og sprelske av gemytt, alltid fulle
av energi, og dette tiltrekker ein del av elevane.
Samtidig likar desse hundane kos, og legg seg
gjerne på rygg for å bli klappa. Somme gonger ligg
hundar og ungar i ein einaste stor haug inne i hundegarden.
Nyfødde kalvar står òg høgt i kurs. Elevane som er
her kvar veke, må alltid inn i fjøset for å sjå etter
nye kalvar, eller korleis det går med dei som allereie
er født. Kyrne derimot, kan nok verka skremmande
i starten, men det viser seg at dei fleste
elevane som er her jamt og trutt, får eit nært for-
hold til dei. Mjølkinga er unnagjort før dei kjem til
gards, men elevane er med på å måka og strø
under kyrne, strigla dei og gi dei silofôr. Kyrne er
rolege og staute dyr med eit varmt blikk, og dei
skvett ikkje vekk om elevane går mellom dei. Når
det kjem elevar som aldri har vore her før, mjølkar
me alltid ei ku slik at dei ser mjølka, og mange
reagerer med vantru på at dette er den mjølka dei
kjøper i butikken. Draumen er å få ein stad der
elevane sjølve kan vera med på å bearbeida noko
av mjølka, slik at dei verkeleg får forståing for kva
verdi kua har for oss menneske.
Me hadde pause frå arbeidet og sat i sola med
nistepakken vår. Marit fann fram datadyret sitt,
eller tamagotchien, som det heiter på originalspråket.
Dette datadyret melder ifrå når det treng stell,
og ved å trykka på knappar, ordnar det meste seg.
Unngår du å stella det til rett tid, vil det krepera,
men kan sjølvsagt vekkjast til live igjen med nokre
tastetrykk. Marit fortel meg at ho har fått den i staden
for katt, men ho gav og tydeleg uttrykk for at
ho heller ville hatt katt.
33

For mange ungar er dette det næraste dei kjem eit
dyr som krev deira omsorg. Det kan vera mange
grunnar til det: allergi, busituasjon, eller at foreldra
sjølve ikkje har noko positiv oppleving med dyr og
av den grunn ikkje vil ta på seg det meirarbeidet eit
dyr krev. For desse ungane vil det vera ekstra viktig
å ha kontakt med ein ordentleg gard med eit mangfald
av dyr. Ungar som ikkje er vane med dyr, er
ofte veldig skeptiske til dei i utgangspunktet, og for
desse ungane kan det vera dei små dyra dei først
får tillit til, slik som katt- og kaninungar. Det ser og
ut til at dei blir tiltrekt av hønsa som jobbar vidare
med sitt og let ungane få observera dei på avstand.
Etterkvart som dei lærer dyra å kjenna, kan dei
våga å ta kontakt med større og meir viltre dyr.
Dei elevane som er her gjennom heile året, får
oppleva dyra på ulike måtar: at dyra held meir
avstand når dei kjem ut på beita og at lam, kje og
grisungar veks opp og blir store. Det er no tid for å
fortelja dei at desse dyra er ein del av kjøtproduksjonen
på garden. Samtidig prøver me gjennom
handling å visa elevane at dyra skal ha eit godt og
verdig liv så lenge dei er hos oss.
Sjøbruk
Sjøbruksgruppa hadde fått både fisk i garnet og
krabbar i teina. Vel i land skulle elevane sløya fisken.
Nokre kunne det, og lærte opp dei som ikkje
hadde sløyd fisk før. Finn var meir oppteken av
krabbane ettersom han aldri hadde vore med på å
dra opp teiner. Læraren merka dette, og ba Finn ta
seg av krabbane. Han fann seg ein stein, og ville
gjera med dei som dei andre gjorde med fisken,
34
- slå dei i hel. Heldigvis såg
læraren kva som var i ferd med
å skje, og fekk stoppa han.
Han måtte då læra at krabbar
faktisk blir kokt levande etter
visse reglar.
Sjøbruk står høgt i kurs hjå elevane.
For oss er det naturleg å
ta sjøen i bruk i undervisningsopplegget,
då garden frå gammalt
av er eit kombinasjonsbruk,
slik dei fleste gardane
langs kysten var i tidlegare
tider. Me har lang sjølinje, og
har sommarbeite til geitene på
Midtvik, ei øy som ligg ute i fjorden.
Elevane er med på å frakta
geitene ut til øya i byrjinga
av mai, og å henta dei heim att
i oktober. Det er ei stor fysisk utfordring å få samla
inn geitene, og det er mykje spenning knytt til det.
Geitene er òg takknemlege dyr i pedagogisk forstand
ettersom dei er så lette å temja. Når vi er ute
og ser til dei, tek vi alltid litt mjøl med oss for at det
skal bli lettare å samla dei om hausten. Somme
vert så tamme at dei kjem rakt bort til matpakken,
så då gjeld det å passa på!
Me har observert ulike sjøfuglar på nært hald,
skarv, ender med ungar, hegre og ulike slag
måker. Om våren har me vore på Midtvik og sett
etter måkereir, egg og ungar. Då gjeld det å trø
varsamt og å sjå seg godt for. Dei er ikkje lette å
oppdaga då dei går i eitt med bakken.
Elevane har vore med på sjøen i all slags ver:
Blikkstille morgonar der ungane blir høgtidstemte
av roen og venleiken på sjøen. Og sterk vind med
orkan i kasta: Ein morgon dei gjekk ut på sjøen var
det litt kvitt i bølgjene, men ikkje verre enn at dei
kunne gå innover fjorden med båten. Utover dagen

las det opp til storm. Til alt hell vurderte læraren
sjøen så voldsam då dei skulle heim, at ho sette
elevane i land og sendte dei heim til fots medan
ho og ein assistent tok båten tilbake til naustet.
Det blas for mykje til å få opp garn og teine så dei
drog rett heim etter at assistenten hadde fått seg
ein badetur i forsøket på å fortøya båten. Eg vil tru
at elevane lærte noko om kor små me menneske
kan vera i forhold til naturkreftene denne dagen.
Det er vår. 1.klasse frå Sveio skule er på
Straumøy for siste gong dette skuleåret. Alle ungane
skal i båt, og dei blir frakta i puljar over til
halvøya Nappeid. Her er ein fin stad å vera når
det er mange elevar: ein ganske stor grasbakke
ved ei vik mot vest. Me har bål og grillar, og elevane
ser etter liv i fjæra. Me har sett ut garn like
utafor vika, og nokre av elevane vert med ut og
dreg garnet. Etter ei stund høyrer me ville jubelrop,
og til lands kjem dei med fleire fiskeslag i nevane.
Elevane stråler; det har tydeleg vore spennande å
dra opp garnet sjølv om det berre var småfisk i
fangsten.
Før elevane går ut i båt, får dei nøye instruks om
korleis dei skal oppføra seg i båten. Redningseller
flytevest må dei ha på seg, og dei får klar
melding om at ingen står eller samlar seg i ei side
av båten. Dette siste påbodet er vanskeleg å retta
seg etter når me trekker garn eller teine. Det er så
spennande når reiskapen bryt vass-skorpa at alle
reglar lett blir gløymde. Difor viktig å ta små grupper
ut i båten så han held seg stødig.
Hagebruk
»Eg var på hagebruksgruppa. Det var gøy. Først
gjekk me ner til gulerotåkeren og tok opp masse
gulerøter. Og dei gulerøtene me ikkje skulle ha til
mat gjidde me til hesten. Og når me var fardi med
det grov me og nokre poteter i potetåkeren. Så tok
me ein pause ved huset til Anne. Og ite på gjekk
me bort til garden for å henta såjord som var
sauaskit. Me fekk også smaka på så mange urter
som me ville. Mange av dei smakte godt. Også
planta vi nokre trer i hage. Det trur eg var alt me
gjorde den dagen.»
Torgeir, 6. klasse
I byrjinga fekk elevane velja kva område dei ville
jobba med. Det viste seg snart at sjøbruk, skog-
bruk og husdyr blei oppfatta som mykje meir spennande
enn hagebruk, og me måtte bruka alle våre
overtydingskunster for å få nok elevar med i
hagen. Dette var heller ikkje uventa, då plantene
ikkje kan gi uttrykk for takksemd slik som dyra gjer
når me steller godt med dei, eller har noko spenning
i seg samanlikna med fiske. For å fanga interessa
deira, måtte me laga til varierte oppgåver.
Likevel skulle dei gjera seg ferdige med det dei
hadde begynt på før dei fekk noko ny oppgåve.
Åkrane dei blei sette til å så og planta i, måtte vera
overkommelege i elevane sine auge, og ikkje minst:
dei måtte få vera fleire i lag på dei ulike oppgåvene.
I starten var det ein vaksen på kvar gruppe, inntil
elevane vart fortrulege med arbeidsoppgåvene.
Mellomtrinnet frå Førde skule var her første gong
om hausten, midt i innhaustinga. Dei var med på å
ta opp gulrøter, kålrot
og poteter. Elevane
delte seg inn i to grupper
i gulrotåkeren. Den
eine gruppa fekk gulrøtene
opp på låven i
ein fei. Den andre
gruppa brukte mykje
lengre tid på oppgåva
då dei aldri blei einige
om korleis dei skulle
frakta gulrøtene opp
på låven. Desse to
gruppene fekk verkeleg
sjå kva godt samarbeid
har å sei når
ein skal få utført ein
jobb. Dei hausta òg
urter til tørking, dei
prøvde seg på ulike
35

teblandingar og laga såjord som låg og godgjorde
seg til våren. På skulen jobba dei med emne i tilknyting
til gardsarbeidet, både før og etter vitjinga:
Dei skreiv om kva dei hadde opplevd på garden,
dei valde seg tema som dei ville læra meir om, og
dei laga bilete og skulpturar i kunst & handverk.
I januar kom dei igjen etter å ha løyst nokre matematikkoppgåver
på skulen, som tok utgangspunkt i
gardsarbeidet. Dei hadde m.a. rekna ut arealet på
eit stykke som skulle gjerdast inn og plantast til
med gran og kor mange meter gjerdenetting, kor
mange gjerdepålar og kor mange granplanter me
måtte ha for å kunna utføra denne oppgåva. Dei
skulle òg rekna ut kva det ville kosta. Ei oppgåve
36
knytt til hagebruket var å rekna ut kor mange
lavendelplanter som måtte lagast for å ha nok til ei
seng på 1x15 m. Dei hadde òg funne ut kor mykje
ein måtte ha av ulike sortar urter i ei teblanding ut
frå eit visst forhold. Då dei kom ut til oss, gjennomførte
elevane det dei hadde jobba med i teorien.
Utpå våren kom dei igjen, denne gong på overnattingstur.
Elevane planta til urtesengene, sådde kålrot,
sette ut kålplanter, fekk kompost ut i urtesengene
og laga meir såjord. Vårturen var ikkje knytt til
eit spesielt emne på skulen. Denne gongen var det
det sosiale som stod i fokus saman med arbeidsøktene,
og det å få kjenna gardsrytmen på kroppen
gjennom eit heilt døgn.
I tillegg til dei oppgåvene som kjem igjen for kvart
år, som å rydda i urte- og grønsaksenger, beskjæring
av buskar, så frø, planta ut planter o.l., er
dette noko av det elevane frå samarbeidsskulane
våre er med på:
• anlegga urtehage med grusgangar
• laga ulike klatrestativ av seljerenningar til solsikker
og humle
• anlegga froskedam
• finna froskeegg til dammen
• laga til grønsakhage
• laga til samlingsplass ved froskedammen
• anlegga eigen skulehage
Ut frå dei 3-4 åra me har drive med hagebruk
saman med elevar, er mi erfaring at det er viktig
med mange ulike oppgåver der elevane føler at
det er mogleg å velja litt. Det viser seg likevel at
dei fleste oppgåvene blir gjort dersom ein argumenterer
for kvifor det må gjerast. Det er òg viktig
at oppgåva er overkommeleg slik at elevane ser
ein ende på arbeidet. Medan dei arbeider, trur eg
det er viktig at dei blir fortalt litt om det dei held på
med, anten det er namn på planter, korleis plantene
tek til seg næring, økologiske samanhengar
eller t.d. kvifor det er ein froskedam i denne hagen.
I arbeidsfellesskapet er det naturleg at den som
skjønar seg på emnet forklarer litt utan at det verkar
påtrengande. Då kan elevane knytta det dei
høyrer til det arbeidet dei er i ferd med å utføra og
slik få betre knaggar å henga kunnskapen på.

Rammevilkår
37

1. Friskt grep på læreplan og årsplan
GÅRDEN SOM SKOLENS VALG
Per Thomassen,
rektor Nannestad ungdomsskole
Ideen til prosjektet "Hegli gård" kom fra Sidsel Sandberg, som er tilsatt i
full lærerstilling ved Nannestad ungdomsskole. Hun hadde gården, og så
muligheten i å få restaurert strusset (bryggerhuset) slik at det kunne
tjene som undervisningsrom for en gruppe elever. Sidsel var samtidig
opptatt av elevenes læringsmiljø og den økende fremmedgjøringen hos
dagens ungdommer i forhold til primærnæringene. For Sidsel har det
også vært viktig å få formidlet en forståelse av økologiske sammenhenger
gjennom praktisk arbeid på gården i de forskjellige årstidene.
Sidsel begrunnet sine ideer med henvisning til læreplanen så godt, at skolen
besluttet å bli med på et prosjekt som i første omgang omfattet 12
undervisningsuker i året. I så måte ble prosjektet "Hegli gård" skolens valg.
Prosjektet startet våren
1998 da hver av de fire
8. klassene tilbrakte en
uke på gården. Sidsel
ble frigjort fra lærerstillingen
i prosjektperioden.
I tillegg hadde klassene
med seg lærer.
Det samme opplegget
ble fulgt for 9. klassene
påfølgende høst og for
et nytt kull av 8. klasser
våren 1999. Det klassetrinnet
som var på gården,
inngikk i et felles
prosjektopplegg som vi
kalte 4U.
38
Foto: Ole Rangnes
Vi har vasket utedoen!
Enkeltprosjekter i klassene, temaundervisning, elevenes valg, klasseturer
og lignende ble lagt til denne perioden. I forhold til Hegli gård fungerte
opplegget bra, men det oppsto problemer for skolen der hvor lærere
som var med elever på gården hadde timer på andre trinn, eller der hvor
lærere på grunn av omdisponeringer måtte inn i undervisningsopplegg
de ikke hadde noe eiendomsforhold til. I noen tilfelle ble ikke tilbudet til
elevene godt nok.
Fra og med høsten 1999 prøver vi ut en organisering der skoleåret for
alle klassene deles inn i 3 prosjektperioder sammenfallende med at
klassene er på Hegli gård - i grove trekk mai, september og januar. Hvert
klassetrinn er en samarbeidsenhet og får tildelt et bestemt antall lærere
med samlet ansvar for det pedagogiske opplegget. Elever som får
spesialundervisning, skal også bli ivaretatt i periodene, og de individuelle
opplæringsplanene må gi anvisning på mål og metoder. En av lærerne
på hvert trinn har noe godtgjøring for å være trinnplanlegger, dvs. fordele
lærerne på de aktivitetene som blir lagt inn i prosjektperioden.
Det er for tidlig å si noe om hvor vellykket denne organiseringen av skoleåret
er. En hver omlegging trenger tid til å finne sin form, og det vil hele
tiden være nødvendig med justeringer og endringer. At årets 8.klassinger
ble kastet ut i en prosjektperiode med en gang de hadde satt foten inn
gjennom skoleporten, var uheldig. På den annen side må vi leve med at
høstperioden på Hegli gård er september. Utfordringen for oss blir å
sette fokus på utvikling av klassemiljøet i 8.klassene og bruke perioden
til å skape trygge og forutsigbare rammer for nybegynnerne våre. Det
klarer vi.
"Hegli gård"- prosjektet har tvunget skolen til å se med kritisk blikk på
måten vi organiserer undervisningen, og behovet for gode løsninger har
fremprovosert både undring og kreativitet. Det registrerer vi som et pluss
for skolen i tillegg til de erfaringene elevene får gjennom sine opphold på
gården i løpet av ungdomsskoletiden.
En mer omfattende evaluering av prosjektet er ikke planlagt i år, men vil
være nødvendig når det har fått virket en stund.

PLAN FOR SAMEINING AV LÆREPLANEN OG ARBEIDET PÅ GÅRDEN
Aurland barne- og ungdomsskule og Sogn jord- og hagebruksskule.
KLASSESTEG AUGUST, SEPTEMBER, OKTOBER, NOVEMBER JANUAR, FEBRUAR, MARS APRIL, MAI, JUNI
1. KLASSE • vel ut eit referanseområde i utmarka t.d.
Eventyrskogen
• hausta korn, treske, male, lage brød, bollar
o.l.
2. KLASSE
3. KLASSE
4. KLASSE
5. KLASSE
6. KLASSE • hausta alle grønsakslag på Sjh til bruk på
skulekjøkenet
• hausta bær og frukt til saft og syltetøy på
skulekjøkenet
• laga saft på ulike måtar
7. KLASSE
• plukka poteter - foredla poteter, laga potetkaker,
potetstappe, baka/ koka poteter
• følgje sauen gjennom eit år
• saueklipp
• bruke ull til formingsaktivitetar
• plukke eple, tørke eple, presse eplesaft,
lage eplekake
• laga fuglekassar
• samle inn planter, lav og sopp til farging av
ull
• laga vasshjul
• bli kjend med drivhuset på SJH
• vekstskifte, følgja med årstidene
• stølsdrift , vitja stølen Stonndalen
• undersøkja kulturlandskap ved å arbeida
med kulturstien, rydda lauvskog o.l.
• jamlege turar til referanseområdet, leikar,
følgjer med endringane i årstidene, teiknar,
fortel
• følgja eit epletre gjennom året
• rydda i frukthagane
• laga vedskjul
• hogga ved til eige bruk - bålbrenning,
renna ved på rennestreng
• arbeida med kyr og kalvar
• flatbrødbaking til jul
• leggja potet til groing
• setje poteter på Sjh og passe på gjæs som
er i åkeren for å ete ugras
• fylja med epletreet i knopp og bløming
• lamming • følgja sauen på beite, setje ut saltstein
• setja ut fuglekassar
• bli kjend med hesten, korleis han vert brukt •
på garden
• vekstskifte, følgja med årstidene
• arbeida med geita som husdyr, sjå på kjeing
• studera geita i kulturlandskapet
• vera med å pløya med hest
• vekstskifte, følgja med årstidene
• prosjekt "einer"
• hogga ved/ rydda lauvskog
• rydda beite
• beite og fôr til kyr, vera med å planta ulike
fôrvokstrar
• kløvja ved med hest.
• mjølkeforedling: ysta ost, laga mylsa og
kinna smør
• hausta forvokstrar, forsukkerbetar og kålrot • kompostplassen • vitja kunstig våtmark på kompostplassen -
studera vedlikehald og planting
• innføra frosk i våtmarka
39

HALVÅRSPLAN FOR GARDEN SOM PEDAGOGISK RESSURS, VÅR 2000, 1. – 2. KLASSE
Eit samarbeid mellom Kløve skule og Øvre Grauo.
40
DATO TEMA Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Utstyr Merknader Etterarbeid Ymse
21.02
14.03
03.04
15.05
29.05
Veke 24
Verta kjende
i skogen
I vedaskog
I tømmer-skogen
Våronn/helsa på
lamma
Såtid
Me møtest på velteplassen på Repål. Går skogsvegen til
vårfloren. –Undersøkja "Bjødnaholo"-fortelja frå gamle
dagar. Samla emne til forming, fastelavnsris. Dyrespor.
Fella bjørk.
Samla greiner
til sopelime,
m.m.
Fella furu,
kappa greiner,
telja årringar.
Arbeid i skulehagen
Utbetra "indianartelt
Plante i skulehagen.
Legga ved i
storsekk
Laga sess av
granbar,
passa bålet.
Arbeid i skulehagen
Plante i skulehagen.
Legga ved i
liten sekk.
evt. vedakløyving
Saga smågreiner.
"Sjodna"
helsa på
lamma.
Arbeid med
indianar
telt.
Legga ved i
vedala
Byggja
barhytte
"Sjodna"
helsa på
lamma.
Brenna kolstift
til teikning
Sager,
hekkesaks.
Kniv
Sekker
Hekkesoks
Kniv
Bogasag,
kniv,
hekkesoks
Hageutstyr
Hageutstyr
Bål
SOMMARFEST
Me avsluttar med ein sommarfest/ enten ved vårfloren eller på Grauo. Me vil gjerne ha med foreldre.
Spørsmålet er om me skal ha festen på dag- eller kveldstid. Kva passar best???? Gje oss eit vink.
Kan borna t.d. "avspasera" nokre timar hvis me har den om kvelden?
Me bestiller i allefall fint ver denne veka!!!
HUGS varme
kle, nista, varm
drikka, vottar.
Som sist.!!!!
Gruppene rullerar,
to før mat,
to etter
Varme kle, drikka,
pylse el.
anna som kan
grillast .
Me må ha
bestemt kva me
skal plante
Evt. sanka lauv
og lav til plantefarging
Eventyr.
Tema 13.03 –14.04:
"Eventyrskogen"
Laga eventyr, fakta
Meir fakta om
bjørka.
Tekstskaping.
Laga sopelim og
oppvaskekost
Meir fakta om furu.
Arbeid i tema.
Laga dyrefamiliar av
tre.
Fargar i blomeenga
- me malar etter
bilete tekne av
blomane i fjor
Teikning med kolstift
Evt. laga seljefløyte.
Plantefarging
Laga "sess"
av granbar.
Laga tvore.
Fortelja om
staden me
er på, læra
stadnamn
Evt. lage
oss ei
fane/våpenskjold
som
dei hadde i
gamle
dagar.

INTEGRERING AV PRAKTISK JORDBRUK I TEORETISKE FAG
Valborg Kløve Graue
Språk • Erfaringar knytt til sansar og kjensler som grunnlag
for teoretiske emne
• Tekstskaping og lesing knytt til noko sjølvopplevd.
- lydar og luktar, arbeidsglede og strev gjev
innlevingsevne
- andre sine tekstar vert nærare, eigne opplevingar
ålmenne
Matematikk • Uendelege moglegheiter knytt til m.a. mål og vekt
Kroppsøving • Øva grov- og finmotoriske ferdigheiter gjennom
meiningsfylt kroppsarbeid
• Kva kroppen vår kan brukast til
• Øving gjer meister
Livssyn • Livssyklusen; liv og død i naturleg samanhang
• Åtferd andsynes dyr og plantar; det umælande livet.
Stemmebruk, kroppsspråk
• Respekt og omsorg for alt liv. Empati, medkjensle.
Naturfag • Detaljar og samanhengar i naturen
• Samspelet mellom natur og menneske
• Kulturlandskap, ulik bruk av naturressursar før og no
• Økologisk landbruk; korleis og kvifor
Historie • Gamle arbeidsteknikkar. Lokale ressurspersonar
• Samværsformer. Forteljartradisjonar
Kunst/handverk • Ull og ullprodukt; kle og motar
• Frå tre i skogen til sløydmaterial
• Plantefarging
• Byggja hytte, gapahuk, steinmurar, enkle
konstruksjonar av rynningar
• Laga sopelimar, vispar og kransar
• Tægerarbeid; fletta kiper
• Teikne- og målestudiar
• Laga enkle arbeidsreiskapar
• Estetikk og funksjon
Heimkunnskap • Kvar kjem maten vår ifrå?
• Kva arbeid ligg eigentleg bak det å kunne eta
seg mett?
• Tradisjonsmat
• Laga mat av råvarer dei har hausta eller dyrka
sjølve. Smak på all "ny" mat!
Foto: Vera Gjersøe
41

LIN, - EIN SKATT I TVERRFAGLEG UNDERVISNING
Valborg Kløve Graue
Prosjekt "Dyrking og foredling av spinnelin", 5.-7. klasse ved Kløve
skule, 1999-2000
Lokalhistorie • Lin som historisk kulturvekst; lokal dyrking og bruk
av før krigen
• Kvifor er det ikkje ein levande tradisjon?
• "Frå linfrø til bunadssaum"
Naturfag • Linplanten; botanikk, vekstvilkår
• Protokoll over jordbearbeiding, gjødsling, såing,
spiring, bløming og hausting
• Kva skjer med linen når den vert røytt?
• Bruksmåtar: mat, klede, industrielt
Norsk • Ordliste over arbeidsteknikkar og reiskap som held
på å døy ut i språket vårt
• Arbeidsrapportar
Matematikk
- mål og vekt • Frømengd og gjødsel per m2 ?
• Kor mange rader på eit gjeve jordstykke?
• Kva veg frøpakka, kva veg avlinga?
- økonomi • Pris på frø?
• Kva tener me på ulike linprodukt? Timeløn?
• Setja opp budsjett. Nyinvesteringar, verdiauke?
• Selja eigne produkt. Elevbedift?
- tverrfagleg • Arbeidsreiskap: kombinasjon av sløyd
og matematikk
42
Heimkunnskap • Næringsverdi som matplante
• Bruk av linfrø i matrettar
• Linolje
Kunst/handverk • Teikning og måling
• Dekorasjon av turka lin
• Framstilla eige lingarn, brodera på lin
• Arbeidsreiskap til framstilling: kniv, frøreiningskam,
linhekle
• Respekt for arbeidskrevjande framstilling;
kvifor klyppa fint i stoff!
Foto: Vera Gjersøe
42

2. Økonomi
STATUS OG UTSYN
Kristina Parow
Finansieringa er det tilsynelatande vanskelegaste området for dei som
ønskjer å få til eit samarbeid mellom gard og skule. Som helse – og
sosialsjefen i Sveio skriv lenger bak, er det inga sak å få forståing for at
både skulen og garden treng eit slikt samarbeid; langt verre er det å få
plassert det økonomiske ansvaret. Når eg skriv tilsynelatande, er det for
å åtvara mot ei overfokusering på økonomien. Først og sist er det kvaliteten
som er avgjerande – at opplegget og samarbeidet er knakande
godt! Med dette kan henda provoserande bakteppet, skal vi koma inn
på dei ulike sidene ved finansieringa: Kva type utgiftspostar det er tale
om, kva løysingar vi er komne fram til - på kort og på lang sikt, korleis
dei fungerer og - ikkje minst - korleis vi kan koma vidare.
1. Type utgiftspostar
1.1. LØN TIL BONDEN
Den største utgiftsposten knytt til gard-/skulesamarbeidet er løn til bonden
for tida elevane er på garden, planlegging med læraren og anna
førebuing. Det har vore tradisjon for å tenkja at dette ikkje treng å kosta
noko; elevane hjelper då trass alt til på garden og det må vera triveleg å
få litt liv på tunet. Men så har omfanget av samarbeidet heller ikkje vore
så stort. Skal bonden ta imot elevar jamleg, er det heilt avgjerande at
han får skikkeleg betalt; gjerne som ein ekstern del av lærarkollegiet.
1.2. LEIGE-/SLITASJEUTGIFTER
Dette er ein post som har lett for å koma i skuggen av den førre. Det er
ikkje til å undrast over når lønsmidla er så vanskelege å oppdriva.
Likevel burde det vera sjølvsagt at bonden slepp å stå for «leiga» av
lokala sjølve. Her burde ein koma fram til ein slags standardsats.
1.3. INNKJØP AV UTSTYR
Skal elevane ta aktivt del i praktiske arbeidsoppgåver, må det finnast nok
reiskap med høveleg storleik og anna utstyr. Det same gjeld for utstyr til
den kunstnariske bearbeidinga, anten ho går føre seg på garden eller på
skulen. Alternativt kan elevane ha med seg heimafrå, men det fungerer
oftast dårlegare.
1.4. STØRRE INVESTERINGAR
Her er det naturleg nok store skilnader frå gard til gard på kva som
trengst; frå trygging av låvebru til overnattingsfasilitetar. Overnatting eller
ikkje, - så godt som alle gardane opplever behov for opphaldsrom (og
toalett) skilt frå våningshuset, - både med tanke på le for uvêr, måltid,
andre samlingsstunder, evt. etterarbeid/vidareforedling og for å skjerma
privatlivet til gardsfolket. Relativt sett, er det minst problematisk å skaffa
finansiering til dette.
1.5. SKYSSUTGIFTER
Transport av elevane til og frå garden der skulen ikkje ligg like ved garden,
- m.a.o. i dei langt fleste tilfella.
1.6. MAT
Der ein har fått til å laga i stand eit måltid i lag med elevane (gjerne
varmt), opplever ein at dette vert eit høgdepunkt på gardsdagen. Jamvel
om ein del av råvarene kjem frå garden, er dette ei utgift som må synleggjerast.
2. Eksisterande ordningar
2.1. OPPSTARTINGSFASEN
Det enklaste har vore å skaffa midlar til å koma i gong; til ein avgrensa
prosjektperiode. Mest alle eksempla har starta opp ved hjelp av bygdeutviklingsmidlar
(BU-midlar), private fond og stiftingar eller kommunale prosjektmidlar.
Utfordringa ligg i å ikkje la dette incitamentet verta ei sovepute,
men å - heilt ifrå starten - bu seg på å kunne bera verksemda
vidare i økonomisk forstand den dagen drahjelpa fell bort.
43

2.1.1. BU-midlar, etablering og investering
Grauo: fått 50.000.- i etablerarstipend
Hegli: fått 80.000,- i etablerarstipend, 150.000,- i investeringstilskott, og
investeringslån 154.000,-
Lattervika: fått 130.000 i etablerartilskott
Nygården: fått inntil 33.000,- i etablerartilskott
Straumøy: fått 72.000 i etablerarstipend. Fått 14.000,- til spes.ped. kompetanseoppbygging.
2.1.2. Prosjektmidlar frå kommunen
Grauo: fått 10.000,- til oppstart. Palmafossen og Kløve tildelt nokre timar
øyremerkte Valborg
Hegli: fått 200.000,- til restaurering av «skulestove» + lånegaranti på
334.000,- . Skulebudsjettet vart det første året styrkt med 4 ekstra timar
mynta på Sidsel og ein lærar til for å leggja til rette for prosjektet (152
årstimar) og med 20.000,- til innkjøp av utstyr osb (sjå skulesjefen i
Nannestad)
Langegården: Steinerskolen, Minde skole og garden fått 14 000,- i lag
av skulekontoret.
SJH: Fått 40.000,- til forprosjekt
2.1.3. Prosjektmidlar frå andre
Grauo: Lærarskulen betalte opphaldet til studentar med å kjøpa inn reiskap
til garden
Hegli: 5.000,- frå Husmorlaget
Langegården: Steinerskolen fått 35 000,- x 2 frå EIR-stiftelsen. Erik søkjer
om 25.000,- frå Samarbeidsrådet i Hordaland og Sogn og Fjordane.
Lattervika: Steinerskolen fått 30.000,- x 2 av EIR-stiftelsen. Garden får
1200,- per opphald (to netter) inkl. 300,- til mat. Foreldra dekkjer skyss.
Søkjer Eckbos legat.
Sletner: Steinerskolen fått 30.000,- av EIR-stiftelsen.
2.2. LANGSIKTIG FINANSIERING
2.2.1. Einskilde skulebudsjett
Grauo: Valborg fekk nokre timar frå dei to skulane før skulekontoret tok
over det finansielle ansvaret (sjå under).
44
Hegli: Sidsel får vanleg lærarløn for den tida ho er med elevane på garden.
Skulen dekkjer alle utgifter til inventar, utstyr, læremidlar, kopiering, matvarer,
medisinar osb. Sum avtalast år for år. Til no omlag 50.000,- årleg.
Langegården: Minde skole og Steinerskolen løner Erik med kr. 250,inkl.
«alt» per time elevane er på garden (3 timar per dag for
Steinerskolen). Steinerskolen set av 20.000,- per år til garden på eige
budsjettet. Erik ønskjer å heva dette beløpet til 1.000,- per besøk (3
timar med elevane + tilrettelegging, møteverksemd, slitasje osb.).
Nygården: Fagerenget skole betaler kr. 1200,- + 2 lærartimar (lt. 25) per
dagsbesøk med heile klassar (ekskl. kjøp av matvarer). I tillegg får gardsansvarleg
_ time i veka for ungdomstrinnsgruppa som har praktisk prosjektarbeid.
Sletner: Får kr. 2.500,- per dagsbesøk (4 _ time), inkl. at elevane får
med seg noko grøde heim.
SJH: ABU gjev SJH økonomisk kompensasjon ein gong i halvåret etter
kor mykje tid medarbeidarane på garden har vore i lag med elevane
(200,- per time). I tillegg løner ABU SJH 1,5 undervisningstime i veka for
å koordinera samarbeidet.
Straumøy: Leif har vore tilsett i 15% stilling som ufaglært lærar ved
Førde skule. Anne har nytta si ordinære lærarløn frå same skule. Dei har
no gått over til ei ordning der skulane betaler 135,- per time per person,
uavhengig om det er Leif eller Anne eller båe to. I tillegg skal kvar skule
betala 40,- per time i »gardsavgift», les slitasje. Ein av skulane får òg tilbod
om skyss frå garden som inkluderer køyretid (ein time til saman
fram og tilbake) + køyregodtgjersle i tråd med statens satsar.
2.2.2.Sentralt i kommunen
Grauo: Valborg tildelt 20% stilling frå skulektr. med garden som undervisningsstad
frå hausten -99. Førebels ingen kompensasjon for slitasje osb.
Hegli: får utbetalt «elevkontingent» frå skulektr. kvart skuleår, kr. 24.000,for
12 undervisningsveker til nedbetaling av lån som vart teke opp for å
setja i stand strusset. Avtalen gjeld for ti år!
Nygården: Bjugn kommune har løyvd kr. 35.000,- til Fagerenget skole for
år 2000, - først og fremst m.t.p. "tilpasset grunnskoletilbud på ungdomstrinnet"
men òg heile klassebesøk.
Straumøy: Helse- og sosialetaten har gått saman med skule og landbruk
for å få til tverretatleg løysing.
44

3. Utsyn
3.1. KOMMUNAL FINANSIERING
I alle høve når garden samarbeider med fleire offentlege skular, er det ei
stor føremon at bonden ikkje får godtgjersle frå den einskilde skule, men
frå sentralt hald i kommunen. Anten frå skulekontoret eller frå eit spleiselag
mellom fleire etatar. Det står att å utvikla gode døme på at for
eksempel, helse– og sosial, landbruk og kultur går saman med skule om
eit slikt tiltak. Føresetnaden er – som i Sveio kommune – at ein ser med
nye auge på helse– og sosialbudsjettet som er det største pengesluket
når det gjeld midlar til barn og unge. Ein må våga å vri bruken over frå
reparasjon til førebygging.
Levande skule har til no – både med tanke på eksempelgardane og
pilotskulane – konsentrert seg om topp- og grasrotnivå. Vi har fått nasjonale
styresmakter si støtte til eit utviklingsarbeid lokalt, - på skular og på
gardar. Utfordringa no er å få mellomskiktet - kommunane - til å ta
ansvar for at det som er oppnådd kan halda fram. Det er tydeleg trong til
å gjera ein offensiv andsynes dei aktuelle departementa for å få til ei
utvikling av eksempelkommunar i Noreg.
Det står òg att ein jobb å gjera m.o.t. lønstrinn for bønder utan pedagogisk
utdanning. Slik det no er, må ein lura seg rundt regelverket for å få
rimeleg betaling. Å endra på dette er eit langt lerret å bleikja. Når KUF
oppmodar skulen til å nytta ressurspersonar i nærmiljøet meir aktivt, må
dei òg vera opne for ein dialog om korleis desse menneska - som representerer
spisskompetansen på sine område - skal verdsetjast.
3.2. EINSKILDE SKULEBUDSJETT
Det finst vel ikkje den skule som ikkje slit med dårleg økonomi. Og så
skal ein på toppen av det heile finna pengar til dette? Nei, nettopp ikkje
på toppen. Dersom tida på garden vert ein vesentleg del av skulekvardagen,
snakkar vi om ein annleis måte å driva skule på, - langt mindre timeplanstyrt
og klasseromorientert enn i dag, og med langt lågare terskel for
å blanda aldersgrupper (fadderordningar som minkar behovet for vaksne)
og å integrera spesialelevar (sjå Straumøy gard). Altså ikkje ei verksemd
som kjem i tillegg til alt anna. Berre då vil det vera mogleg – og forsvarleg
- å omdisponera knappe budsjett slik at gardsarbeidet får plass.
Der garden samarbeider berre med ein skule, eller når skulen er privat,
kan det vera like greitt å ha ein direkte økonomisk avtale med skulen.
Men her, som for midlar frå sentralt hald i kommunen, er det viktig at
avtalen går over fleire år, slik at begge partar kan leggja langsiktige planar.
Om ikkje anna, så lyt det finnast ein intensjonsavtale mellom partane
der det går fram kva omfang skulen ønskjer at verksemda på garden
skal ha, inklusive dei økonomiske føresetnadene ein vil arbeida for å
få på plass.
3.3. FORELDREBETALING
For dei private skulane er ikkje foreldrebetaling noko heilag ku, men nett
der foreldra i utgangspunktet betalar nokså mykje for skulegongen til
ungane sine, kan det vera vondt å spørja om meir. Privat eller offentleg,
eg trur ikkje ein kjem utanom å ta denne finansieringsforma på alvor. Ein
ting er at dei kommunale tilskotta truleg alltid vil liggja under det ein meiner
trengst. Men viktigare: er det ikkje rett at foreldra bidrar til noko som
dei aller fleste gladeleg ville ha betalt for at ungane deira skulle få vera
med på i fritida. Vi har opplevd fleire døme på at foreldre i offentleg skule
har ønskt å oppretta ei klassekasse for "gardsdagen" når alternativet var
at tilbodet fall vekk pga. skulen sin dårlege økonomi. Då er det for gale
at loven hindrar skulen i å gå inn på ei slik ordning.
3.4. LANDBRUKET
Kvifor skal overføringane til landbruket berre gå til agrar produksjon?
Etterkvart lyt den "pedagogiske produksjonen" jamstillast med den
agrare når det gjeld tilskottsordningane for bøndene.
45

NANNESTAD KOMMUNES
ØKONOMISKE STØTTE TIL HEGLI GÅRD
Kjell C. Hovde,
Skole- og barnehagesjef
Planleggingen og idéskapningen for opplegget på Hegli gård ble i sin
helhet kreert av Sidsel Sandberg, lærer ved Nannestad ungdomsskole
og eier av gården.
Skolesjefen innvilget 4 lærertimer per uke for skoleåret 1997/98 til planlegging
av prosjektet i samarbeid med lærerne på 8. trinn ved skolen.
Høsten 1997 tok
Sidsel Sandberg
kontakt med skolesjefen
for å drøfte
mulighetene for
finansiering.
Skolesjefen tente
på ideen og fikk til
et givende samarbeid
med økonomiseksjonen.
Forutsetning for
realisering av prosjektet
var at elevene
fikk en fast
base på gården.
Tanken var at et
gammelt bryggerhus
(struss) skulle
restaureres og tjene
som skolestue og et
sted der elevene
kunne skifte klær
og vaske seg og å
lage mat og spise.
46
Foto: Ole Rangnes
Taktekking av strusset
Skolesjefen og økonomikonsulenten jobbet videre med det finansielle og
fant ledige midler på 1997-budsjettet som var overførbare til 1998.
Ordfører Hans Fr. Bang ble brakt inn i saken, og det ble enighet om å
skrive en sak til politisk behandling.
Restaureringen av strusset var kostnadsberegnet til 389.000,- kr. (av
Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus). I tillegg
kom restaurering av bakerovn og pipe/peis med 145.000,- kr.
Det ble fremmet sak for Omsorg- og oppvekstutvalget 23.10.97 og for
Kommunestyret 10.11.97, som vedtok et tilskudd på 200.000,- kr. dekket
av overførte midler på skolebudsjettet, og en lånegaranti på 334.000,- kr.
Det ble forutsatt en kontrakt som skulle sikre Nannestad kommune etterbruk
av strusset til skoleformål.
Skolesjefen sørget deretter for en bindende avtale på 10 år undertegnet
av ordfører og Sidsel Sandberg. Det ble også avtalefestet at det hvert år
på skolebudsjettet fra 1998 skulle avsettes midler til prosjekt på
Nannestad ungdomsskole/Hegli gård, som skulle dekke driftsutgifter
utenom lærerlønn. For 1998 ble dette stipulert til 73.000,- kr.
Midlene sikres på skolens budsjett hvert år i tråd med avtalen.
Oppsummering: Ideen lot seg realisere ved forente krefter og tilfeldig tilgjengelige
midler. De forente krefter var: Sidsel Sandberg, skolen, skolesjefen,
økonomikonsulenten, tjenestesjefen (rådmannen), ordføreren
og de politiske myndigheter.

TVERRETATLEG SAMARBEID I SVEIO KOMMUNE
Bjørn Gilje,
Helse- og sosialsjef
Det er lett å bli samde om at det er verdt å satse på garden som unik
læringsarena. Verre har det vore å finna forståing for tydinga av tverretatlege
finansieringsløysingar. I ei tid der ein diskuterer korleis garden
kan få fleire bein å stå på, melder slike tiltak seg som svært interessante.
Korleis kan ein skaffe eit finansielt grunnlag slik at det vert mogleg
for garden å satse økonomisk i form av bygningar og utstyr?
I Sveio har oppvekstetaten, jordbruksetaten og helse- og sosialetaten
drøfta desse spørsmåla i lag med skulane knytt til Straumøy gard. Vi er
midt i ein prosess, men vil likevel peike på følgjande muligheiter:
1. Garden som læringsarena for elevar i grunnskulen
Det er ei kjent sak at skuleverket nyttar betydelege midlar til tilrettelagt
undervisning, ei undervisning som i det store og heile går føre seg i skulen
sine bygningar. Kven har sagt det skal vere slik? I praksis - med veleigna
lokalar på garden - kan ei mengd undervisningstid med fordel flyttast
ut til «den levande skulen». Dette vil vere heilt i tråd med intensjonane
i L-97! Sjølvsagt krev dette god planlegging: Skal gardsfolket vere
ansvarleg for undervisninga? Kva med skyssutgifter? Og kva med garden
som allmennpedagogisk læringsarena? Bygg også dette inn i ein
intensjonsavtale mellom garden og kommunen. Garden treng eit basisfundament
økonomisk sett. Kva med å omdisponere midlar frå rammetimetalet
for å sikre denne basisen, der gjenytinga t. d. kan vere eit
bestemt antal klassebesøk i året?
2. Psykisk helsevern for vaksne
Dersom ein utvidar målgruppa til også å gjelde vaksne, vil det vere mogleg
å nytta statlege øyremerka midlar til psykisk helsevern. Dette er
pengar som kvar kommune mottek på bestemte vilkår. Då vil personar
med lettare eller tyngre psykiske lidingar kunne få eit arbeids- og aktiviseringstilbod
på garden. Sjølvsagt må dei ulike aktivitetane og målgruppene
som er på garden organiserast slik at dei ikkje forstyrrar kvarandre.
Det føreset vidare at gardsfolket kan takle slike problemstillingar og bru-
kargrupper. Til ein viss grad vil det også krevje sitt i høve til bygningsmessige
utforming og utstyr. Dette er utfordringar vi trur kan la seg
løyse.
3. Psykisk utviklingshemma
Vi ser ofte desse brukarane aktivisert i produksjonsbedrifter. Det kan
ikkje vere særleg tvil om at garden som lærings- og aktiviseringsarena i
mange tilfelle vil vere ein gunstigare stad å utfolde seg på for denne målgruppa.
Også i ein slik samanheng vert det sett krav til bemanning og
fasilitetar på garden, men kan hende ikkje større enn til dømes for funksjonshemma
grunnskuleelevar. Desse vil i praksis krevje same type tilrettelagde
bygningsmessige løysingar. Kommunen har dessutan plikt til å
skaffe høvelege arbeids- og aktiviseringstilbod til psykisk utviklingshemma.
Vi skal heller ikkje sjå bort i frå at enkeltpersonar med yrkesvalhemmingar
eller sosiale vanskar kan koplast inn i slike tiltak via arbeidsformildinga
som ledd i ei yrkesmessig attføring.
Førebels konklusjon:
Dei finansielle utfordringane er der sjølvsagt, men muligheitene til å
møte dei og finne løysingane skulle så absolutt vere til stades! Ved å
nytta garden til ulike brukargrupper, opnar ein for fleire finansieringskjelder.
Gjennom eit tillitsfullt samarbeid ønskjer vi at verksemder av det slaget
dei har fått til på Straumøy gard skal verta permanente tilbod; ei
trygg ramme som gjer at gardane vågar å investere i bygningsmessig tilrettelegging
til beste for dei ulike målgruppene. Løysingane ligg der om
vi vil sjå dei og nytta oss av dei!
47

Oppsummering
49

KORT OM LEVANDE SKULE
«Levande skule» (1996-2000) ble utviklet som et landsomfattende samarbeidsprosjekt
mellom Norges landbrukshøgskole og Det norske hageselskap,
støttet av Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet,
Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet, Sosial- og helsedepartementet,
Norsk kulturråd og Landbruksbanken.
Ny kunnskap og erfaringer
Prosjektets siktemål har vært å bidra til nasjonal kunnskapsutvikling på
feltet planlegging, utforming og bruk av skolens uteareal og nærmiljø
som læringsarena for virkeliggjøring av sentrale intensjoner i grunnskolereformen.
De utfordringene som skolene, kommunene og fylkene står
ovenfor i forbindelse med Reform 97, trenger et kunnskapsfundament
som både er tilpasset deres lokale behov og i forhold til internasjonale
forsknings- og utviklingsresultater.
Pilotskoler og pilotgårder
Over en 4-årsperiode er det utviklet to landsdekkende sett av eksempler.
I den ene eksempelsamlingen er det utearealet på skolen som står i sentrum:
Hvordan den enkelte skole kan gå frem for å forbedre omgivelsene
sine med vekt på pedagogisk bruk, samt funksjonell og estetisk utforming.
Økologisk skolehage inngår her som et viktig element. Den andre
eksempelsamlingen ble bygget opp rundt i alt 8 gårder som inngår et forpliktende,
pedagogisk samarbeid med en eller flere skoler. Hensikten er å
bruke gården som læringsarena for tema- og prosjektbasert undervisning.
Informasjons og nettvettverksarbeid
Prosjektet har utviklet et bredt faglig nettverk både i Norge, Norden og
internasjonalt. Dette er i første rekke bygget opp gjennom de tverrfaglige
team som har veiledet utviklingsarbeidet ved pilotskolene (i skjæringsfeltet
mellom landskapsarkitektur / pedagogikk og hagebruk/-naturbruk). I tillegg
er det etablert ulike faglige nettverk, uavhengig av prosjektet.
Prosjektet har knyttet kontakter til tilsvarende forskningsmilijøer internasjonalt
(i første rekke Sverige, Danmark, Tyskland og England).
Hageselskapets faglige nettverk er en del av dette.
50
Etterutdanning for lærere
«Levande skule» har utviklet et modulbasert 10 vektalls kurstilbud for
lærere og andre som arbeider med planlegging, utforming og bruk av
skolens uteareal. Tilbudet har vært utviklet i et nært samarbeid med 4
kurssteder knyttet til regionale gartnerskoler/landbruksskoler (Kvæfjord,
Staup, Aurland og Grimstad):
MODUL 1 (1 vekttall)
Utearealet som tverrfaglig læringsarena
MODUL 2 (4 vekttall)
Prosjekt på egen skole (skolehagedrift)
MODUL 3 (3 vekttall)
Naturen som naturfaglærer
MODUL 4 (2 vekttall)
Opprusting og rehabilitering av skolens uteareal
Læremidler
Prosjektet har utviklet egne sider på internett som er ment som en hjelp til
lærere - både m.h.t. faglig stoff, kontakter og tilgrensende prosjekter. Det
vil være et viktig arbeid å oppdatere disse sidene og knytte videre lenker
til tilsvarende kunnskapskilder nasjonalt og internasjonalt. I samarbeid
med Norsk Form er det utviklet en egen litteraturoversikt over relevant litteratur,
som også (finansiert av KUF) er distribuert til alle landets skoler.
Levande skule har som mål å gi ut to håndbøker: En om skolehagedrift
(vår 2000), og en om gården som pedagogisk ressurs (høst 2000).
Forskning
Prosjektet hadde også som siktemål å generere ny, relevant forskning på
felter knyttet til utemiljøet som del av skolens læringsarena. I prosjektperioden
er det satt i gang to større forskningsarbeider i tillegg til det
løpende FoU-arbeidet i hovedprosjektet:

• Med utgangspunkt i erfaringsmaterialet fra Levande skule er det igangsatt
et eget Dr.scient.-arbeid ved NLH tilknyttet Institutt for landskapsplanlegging
(Tema: Fysisk tilrettelegging og pedagogisk bruk av skolenes
uteareal). Kristin Kreul er tilsatt som stipendiat i en fireårig periode
(1999-2003).
• Det er gjennomført et separat forskningsprosjekt rettet mot bruk av planter
i forhold til skolenes inneklima: INNEMILJØ OG TRIVSEL I SKOLEN,
i samarbeid med Lørenskog kommune. Det foreligger en sluttrapport fra
prosjektet forfattet av Dr.scient Tove Fjeld og overlege Finn Levy. De har
fremlagt interessante resultater m.h.t. hvordan planter i kombinasjon
med fullspektret lys påvirker læreres og elevers helse og trivsel.
Internettadresse: http://levandeskule.nlh.no.
51

KORT OM EKSEMPELSAMLINGA
«GARDEN SOM PEDAGOGISK RESSURS»
Målsetting: Å utvikla kunnskap om korleis garden kan nyttast som allmennpedagogisk
læringsarena i tråd med Reform -97.
Avgrensing: Pedagogisk verksemd på garden kan femna om alt frå meir
uforpliktande "klappegards-besøk" til såkalla "grøn omsorg". Vi har retta
fokus mot eit forbindtleg, pedagogisk samarbeidet med grunnskulen.
Problemstilling: Kva må til for at eit slikt samarbeid skal fungera godt
med omsyn til pedagogikk, økonomi og organisering?
Utvalskriterium: Under utveljinga av gardsbruk, la vi vekt på at:
1. gardsfolket hadde røynsler med eller ynskje om å integrera pedagogisk
verksemd i livet på garden, og at dei ville gå inn i ein dialog
med skulen for å få dette til.
2. garden hadde ein stor grad av mangfald m.o.t. dyr og vekstar, og at
dette mangfaldet var eit resultat - og ein del av - den ordinære drifta.
3. den geografiske plasseringa av garden gjorde at vi fekk god dekning
på landsbasis og i høve til bynære/landlege strok.
Overføringsverdi: Som det går fram av utvalskriteria, har vi ikkje vore
ute etter "det norske gjennomsnittsbruket". Overføringsverdien ligg i at
andre gardar og andre skular kan dra lærdom av slike døme på samarbeid
gjennom å sjå kva desse eksepla har fått til ut ifrå sine lokale føresetnader.
Lokalt utviklingsarbeid. Nykkelpersonane i eksempelutviklinga er bonden
og lærarane. Det er desse som forbind seg med oppgåva det er å skulle
gå opp eit nytt spor, der både omfang, form og innhald må vera tilpassa
ynskja, kapasiteten og økonomien til garden og skulen.
Nasjonalt utviklingsarbeid. Oppgåva til Levande skule er å stø opp om
dette lokale utviklingsarbeidet gjennom å:
52
1. formidla kontakt mellom gard og skule og delta på sams møter,
evt. med offentleg forvaltning
2. gje hjelp til å sikra lokal finansiering (formulering av søknader,
direkte kontakt osb.)
3. skipa til årlege samlingar for erfaringsutveksling og å gje ut
nyheitsbrev to gongar i året
Levande skule har eit ansvar for at røynslene frå eksempelutviklinga
kjem omverda til del. Vi vil arbeida for at denne kunnskapen vert med i
vurderingsgrunnlaget på politisk nivå under revideringa av rammevilkåra
for både skuleverket og landbruket. Ved å visa til eksempla, har vi høve
til å få fram korleis sider av læreplanen fungerer i praksis og kva hindringar
ein støyter på av økonomisk art i freistnaden på å få til eit fruktbart
samarbeid.
Tidsperspektiv. Prosjektperioden har vore på fire år. Det seier seg sjølv
at arbeidet med dette temaet må ha ein meir langsiktig karakter, der fruktene
fyrst kjem til syne om 10-20 år. I løpet av prosjektperioden har likevel
menneske forbunde seg med eit slikt arbeid på ein måte som vi
vonar kan inspirera andre med ein tilsvarande ambisjon.
ADRESSER:
Hegli gård, 2030 Nannestad, tlf.: 63 99 80 79, E-post: sidserk@online.no
Langegården, Straumev. 17, 5042 Fjøsanger, tlf.: 55 91 06 94
Nordre Sletner, 1810 Slitu, tlf.: 69 89 44 67 faks: 69 89 37 86
Nygården, 7168 Lysøysundet, tlf.: 72 52 72 34, E-post: knjer@online.no
Sletten gard, Lattervika, 9064 Svensby, tel./fax: 77 71 29 79
SJH, 5745 Aurland, tlf.: 57 63 32 05, faks: 57 63 36 76,
E-post: hagebruk@online.no
Straumøy gard, 5534 Kvalvåg, tlf.: 52 74 22 81,
E-post: annegrutle@hotmail.com
Øvre Grauo, Ygre, 5700 Voss, tlf.: 56 51 51 85
KONTAKTPERSON "GARDEN SOM PEDAGOGISK RESSURS":
Kristina Parow, Inst. for plantefag, Pb. 5022, NLH, 1432 Ås
Tlf.: 64 94 79 19, Faks: 64 94 78 02 (måndag/tysdag)
E-post: kristina.parow@ipf.nlh.no

SLUTTORD
- oppsummering og vegen vidare
Kristina Parow
Skal ein freista å trekkja ut essensen av dei pedagogiske 1 røynslene frå
eksempelutviklinga så langt, er det fem hovudmoment som peikar seg ut:
1. Medverknad. Elevane må få ta del i gjeremåla på garden. Di meir
demonstrasjon, di mindre engasjement. Det må vera nok oppgåver til alle.
2. Reelle oppgåver. Di eldre elevane vert, di varare er dei for om det som
ikkje er ekte. Det må vera meining i oppgåva, - om ho er aldri så tilrettelagd.
Føresetnaden for dette, er at garden har eit mangfald av manuelle
arbeidsoppgåver som i hovudsak er ein del av den ordinære drifta.
Inga oppgåve er for lita om ho vert lagt fram med alvor frå den vaksne si
side.
3. Kontinuitet. Elevane treng tid på å etablera eit forhold til garden. Ved
å fylgja gardslivet gjennom heile året - og gjennom så stor del av skulegangen
som mogleg - får dei eit sjølvsagt forhold til dei økologiske
samanhengane garden står inne i.
4. Førebygging. Det er naudsynt for heile klassen å vera på garden,
jamvel om den umiddelbare effekten kan vera større hjå elevar med
særskilte behov. Tida på garden gjev klassen ei sams referanseramme
som styrker samhaldet. Det vert lettare for læraren å konkretisera teoretisk
stoff ved å setja det inn i denne referanseramma.
5. Samarbeid. For at tida elevane er på garden skal koma på innsida av
skulekvardagen, må ein mjuka opp det tradisjonelle skiljet mellom tilbydar
og etterspørjar. Ferdigtygde opplegg frå garden si side kan verka
passiviserande på lærarane. To ulike arbeidsverdener treng å koma
kvarandre i møte.
I tillegg til, - og som ein konsekvens av desse momenta, kjem ein siste
fellesnemnar for eksempelutviklinga; kan henda den tydelegaste. Og det
1 for ei oppsummering når det gjeld økonomi, sjå side 43 Alvor,
er gleda! Gleda over å kunne dela noko av det mest dyrebare ein har
med ungane; over å sjå at dei tek imot, - at dei tørstar etter det. Gleda
over si eiga undervisninga; at ho vert rikare, - meir konkret; over at elevane
lettare ser samanhengane i det ein freistar å leggja fram. Men kanskje
mest av alt: ungane si glede, i leiken og alvoret på garden.
Utordringar for framtida
Det som er oppnådd på eksempelgardane kan verta ståande som eksotiske
prosjekt; - noko det er triveleg å vita om, men som er milelangt frå
det ein sjølv har von om å få til. Dei økonomiske rammevilkåra for eit forpliktande,
allmennpedagogisk samarbeid mellom gard og skule er førebels
såpass lite tilrettelagde, at terskelen for å starta opp er høg. For å
sikra overføringsverdien, og for å vidareutvikla det som er gjort, er det
naudsynt å ta fatt på fylgjande oppgåver:
1. Eksempelkommunar. Utvikling av døme på tverretatlege samarbeid i
kommunen der ein ser midla til barn og unge under eitt.
Finansieringsordninga må inkludera helse- og sosialsektoren, jamvel om
verksemda i hovudsak har eit allmennpedagogisk fokus (sjå pkt. 3.1.
side 45).
53

leik
2. Regionale ressurssenter. Eksempelgardane må få hjelp til å fungera
som ressurssenter i sine regionar. Dei må kunne ta imot bønder og
lærarar som ønskjer å ta del i røynslene deira, utan at det går ut over
verksemda elles på garden.
3. Sertifisering. Landbruket har lang tradisjon for å ta imot skuleklassar.
Skal tida på garden verta ein viktig del av skulekvardagen, er det ei føremon
å kunne skilta med kompetanse som forsvarer ressursbruken.
Hausten 2000 startar vi opp det første 2-årige etterutdanningskurset for
bønder og lærarar, - dette må vidareutviklast til ei sertifiseringsordning
for gardane.
54
og kvile.
4. Tryggeleik. I dag er regelverk og forsikringsordingar knytt til det å ha
elevar på garden delvis til hinder for den pedagogisk verksemda (ikkje
lov å smaka på mjølka rett frå spenen, særs strenge hygieniske krav
m.o.t. vidareforedling, slakting osb.). Her trengst det ei betre avveiing
mellom regelverket og sunn fornuft.
5. Nettverksbygging. Det er behov for å samordna verksemda til dei
nasjonale aktørane som arbeider for tettare band mellom gard og skule.
Vi treng ei klårare oppgåvefordeling og ein sams strategi andsynes styresmaktene.
På bakgrunn av det som er oppnådd, og at oppgåvene som ventar ikkje
ser ut til å vera uoverkomelege, har eg tru for at døra inn til "Det store
spelet" 2 etterkvart skal opna seg for ungane.
Då står det berre att å takka alle bøndene og lærarane i "Garden som
pedagogiske ressurs". Deira idealisme, entusiasme og pågangsmot har
vore berebjelken i dette arbeidet.
2 Jfr. boka med same tittel av Tarjei Vesaas

Skapande hender
Kvinnor sit og onnar
med bunding og vev og saum.
Onnar med hug og hender
og skapar liv av draum.
Lokkar fram liv og blomar,
fuglar og dyr i skog.
Kallar fram sol og stjernor,
skapar med hand og hug.
Farge og form og linor
gøymde i jarn og tre,
ventar i togn og stille
til skapningsgneisten slår ned -
Og det er ei visse i vanmod,
ei trøyst i dei tyngste stunder:
Alt medan hender kan forme
skal menneska ikkje gå under.
Olav H. Hauge
55