Det Store Spelet. Report om eksempelgårdene i ... - Levende læring

Når ein les om kva ho har fått til med ungdomane på garden, er det lett
å smila litt til ei slik utsegn. Samstundes kjenner eg meg godt igjen når
vi no skal leggja fram kva som er oppnådd i prosjektperioden: arbeidet
har berre så vidt begynt. Parallelt med alt bøndene og lærarane i
eksempelsamlinga har fått til, er det dukka opp mange uløyste oppgåver
som utfordingar for framtida. Dei kjem eg nærare inn på til sist i rapporten.
Vi vil nytta mest plass på å få fram essensen av det som faktisk er oppnådd.
Og då er det gardane sjølv som har fått ordet. Vi har bede dei gje
oss ein smak av det som er særmerkt på garden deira, ut ifrå ein del
tema som vi frå prosjektet si side gjerne ville få fram:
På det pedagogiske området tek Grauo for seg verdien av å la elevane
følgja heile årsløpet, medan Langegården legg vekt på ungane sitt
behov for meiningsfylte arbeidsoppgåver utandørs. Sogn jord- og hagebruksskule
syner oss koplingane til L -97. Alle gardane freistar å levandegjera
mennesket si rolle i det storslegne kretsløpet, men Hegli gård –
som har ungdomsskuleelevar – får også fletta inn det globale perspektivet.
I Lattervika har dei lagt stor vekt på etterarbeid; å pleia bandet til
garden også når elevane ikkje er der. Sletner held fram behovet for ei
motvekt til opplevingssuget hjå ungane, medan Straumøy gard syner
oss verdien av å ha mange dyreslag på garden.
I det sosiale feltet tek Nygarden for seg foreldresamarbeid og integrering
av spesialelevar. Det siste er òg noko av det mest særmerkte med
Straumøy gard. Sogn jord- og hagebruksskule (Sjh) og Sletner fortel om
samarbeidsprosessen mellom gard og skule, medan Grauo held fram
verdien av å få eldre menneske med i arbeidet. Både her og på
Langegården kjem det fram kor viktig »gardsdagane» har vore for det
sosiale klimaet i småklassane. Langegården rettar òg søkjelyset mot
bonden som rollemodell.
2
Når det gjeld det organisatoriske, kjem vi ikkje unna grepet Straumøy
gard har gjort, med integrerte elevar som »berarar» av opplegget for dei
normalfungerande ungane. Sjh legg vekt på det koordinerande bindeleddet
mellom garden og skulen og tydinga av å få oppgåvene for alle klassetrinn
inn på ein felles plan. Nygarden organiserer delar av arbeidet
som elevbedrift, medan Hegli har fått til eit sinnrikt system for å husa
12 (!) ungdomsskuleklassar 3 x 4 veker i året. Der er det – naturleg nok -
stramme rammer rundt arbeidet og måltida. I Lattervika har dei berre
overnattingsbesøk - med dertil utvikla teft for organisatoriske grep på
opphaldet.
Økonomien er handsama for seg sjølv i eit eige kapittel om rammevilkår.
Der er det òg med eksemplar på ein leiken omgang med års- og
timeplanane.
For meg som har fylgt eksempelgardane og skulane dei samarbeider
med på nære hald over lengre tid, er det utruleg gledeleg å sjå kor mykje
desse bøndene og lærarane har fått til. No vonar eg berre at røynslene
deira kan inspirera andre til å gå sin veg for å nå det same målet: ein
levande skule og eit kulturberande jordbruk.
Ås, april 2000
Kristina Parow,
koordinator for »Garden som pedagogisk ressurs»