Det Store Spelet. Report om eksempelgårdene i ... - Levende læring

Bonden sjøl
naturlig samspill mellom barn og dyr, og barna
imellom. Og sist, men ikke minst må nevnes den
fortrolighet og kjærlighet barna fikk til bonden. Han
var høvdingen på gården som innviet oss i dens
hemmeligheter og mysterier. Erik visste svaret på
alt man undret seg over, og han tok seg tid til å
vise og forklare. Men best av alt var det å se på
hvordan han arbeidet. Med sikre trygge håndgrep
var saken straks i boks enten det gjaldt å reparere
et gjerde, sage et tre eller klippe en sau. Så var
det å prøve på samme vis.
Noen av arbeidsoppgavene som gjentok seg fra
uke til uke, ble etterhvert en grei sak også for
barna: hestepærene ble ristet ut av sagflisen med
det store greipet og kjørt bort i kompostbingen og
det ble møkket ut fra grisefjøset. Å øve slike ferdigheter
ble etter hvert en like naturlig del av skolehverdagen
som å lære å regne og skrive. Men
ikke i noe fag på skolen hadde arbeidet vi gjorde
en slik umiddelbar betydning og viktighet, og ikke
noe annet sted fikk vi lære så mye om fellesskap
og samarbeid. Gjennom å arbeide i grupper ble
elevene svært godt kjent og lærte mye av hverandre.
Det stille møtet som oppsto mellom barna i
arbeidsøkter, der de trengte hverandres hjelp for å
løse en praktisk oppgave, var med på å skape en
grunnleggende fellesskapsfølelse.
Gårdsdagene var også en gylden anledning for
meg til å iaktta samspillet mellom barna og den
enkeltes evner til å mestre utfordringene: Hvordan
sto det til med de motoriske ferdighetene, evnen til
utholdenhet, ansvarsfølelse og samarbeid? Og
hvordan kunne jeg best mulig legge til rette slik at
hver enkelt fikk øvet de ferdigheter og evner som
han/hun hadde mest behov for? I denne tilretteleggelsen
var samarbeid og kommunikasjon mellom
Erik og meg viktig. De gangene vi hadde planlagt
arbeidet godt på forhånd og organisert grupper
som hver hadde sin egen lille arbeidsleder, var den
enkeltes utbytte og arbeidsinnsats atskillig større
enn de dagene vi voksne var nødt til å improvisere.
Med god planlegging ble også arbeidet fortere
unnagjort og det ble mer tid til å hoppe i høyet, leke
ved bekken eller ta en ridetur på hesten.
Det har vært et stort privilegium å kunne samarbeide
med en gård som ligger i gangavstand til skolen
og som dermed er en naturlig del av skolens
nærmiljø. Følelsen av tilhørighet blir også styrket
ved at Erik hver uke leverer egg til skolekjøkkenet,
og at vi i adventstiden kan gå i skogen som hører
til gården og samle inn det vi trenger til adventskranser
og juledekorasjoner. Mange av barna bor
også i nærområdet, slik at hele familien får et forhold
til gården.
Som 3. klassinger har vi måttet vike plassen for
årets 2. klassinger på gården, men vi får lov å stikke
innom iblant. Mandagene bruker vi fremdeles
utendørs til turer i skog og mark hvor jeg opplever
en sjelden interesse hos barna for alt som vokser
og lever. Ville denne vært like stor uten den sterke
intimiteten de fikk til dyr og planter gjennom livet
på gården i 2. klasse?
Vi gleder oss til vi skal få komme tilbake i
4. klasse. Da skal vi sette poteter og så havre.
Befrielse fra fritiden
Kaj Skagen
Da vi på et foreldremøte ble presentert for ideen
om at så mye som 20% av undervisningen til
andreklassingene skulle foregå på Langegården,
var oppslutningen stor blant foreldrene. På dette
tidspunkt forelå det ennå ingen økonomiske midler
til dekning av de ekstra utgiftene. For å sikre prosjektet,
garanterte foreldrene privat for disse utgiftene.
Først betaler jeg altså tusen kroner i måneden for
at min datter skal få gå på Steinerskolen, og deretter
er jeg villig til å punge ut enda en gang, for at
hun skal slippe å være på skolen en dag i uken.
Og jeg hadde gladelig betalt en tredje gang, om
hun fikk fri fra skolebygningen to dager i uken.
Hvorfor?
Fordi hun er altfor meget inne, og fordi ingen
Steinerpedagogikk kan kompensere for tapet av
det aktive liv i en landlig sammenheng.
15