Katalog, Theodor Kittelsen, Trollbundet av ... - Bomuldsfabriken

der er i hans billeder en sund fantasi, en kraftig og karakteristisk udførelse. det maa
være en intelligent mand den samme Kittelsen, en mand, der forstaar at sætte sig ind i
folkets følelser og fantasi, han er jo selv en ”folkets søn”, og derfor er det vel rimeligt,
at han forstaar at sætte sig ind i deres tankegang og omgivelser (naturen)». 29
Et av de mest kjente trekkene ved jugendstilen var stilisering og deformasjon.
Bare tenk på jugendstilens langstrakte stilker og overdrevet lange kvinnefigurer.
for å forsterke et motiv ble gjerne en detalj plukket ut og fokusert på. Når norske
jugendstilkunstnere hentet inspirasjon fra dragestilen, tok de eksempelvis ut en enkelt
drageslynge og forstørret denne. Et helt annet eksempel kan være Ernst Haeckels,
Kunstformen der Natur ( 899- 904), med sine illustrasjoner av «gigantiske»
mikroorganismer. Slikt satte fantasien i sving for mange jugendstilkunstnere.
Hos Kittelsen er det også en klar tendens til stilisering og deformasjon; og
overdrivelser og fokus på en detalj er et av hans mest karakteristiske kjennetegn.
Særlig er dette framtredende i hans skildringer av troll, i de burleske mennesketypene
og deres ofte selsomme foretagender.
Sammenligner man tidlige og sene verker av Kittelsen, er det en tendens at hans
kunst formalt sett går mot forenkling og stilisering. Kunsthistoriker Knut Ljøgodt
har påpekt at: mens Kittelsens «eventyrtegninger fra 880-årene var detaljert og
realistisk utført, er tegningene fra tiden etter 900 mer forenklet i formen, delvis
preget av jugendstilens klare linjeføring». 30 En organisk, bølgende linjeføring finner
man både i de sene eventyrtegningene og i mange av Kittelsens vinterbilder.
Et av jugendstilens mest populære motiv var den vakre, unge kvinnen. Sett i lyset av
sin samtid, er det derfor forunderlig at man i Kittelsens kunst finner svært få kvinner.
Når man først finner dem, er disse som regel ganske heslige. Kvinnen blir heller aldri
skildret som et erotisk vesen. det nærmeste man kommer en erotisk undertone, er
kanskje tegningen døden og prinsessen (danse macabre) – selv om Kittelsens pike
også her er påkledd. Tegningen ble gjengitt i Mathias Skeibroks Nye og sandfærdige
88