Ordin Høiland, eldste fra Betania Vigeland, har sammen med ... - DFEF

Prekenen / Per Braaten
Hvorfor larmer hedningene?
Del 3:
Tidligere har
forfatteren vist
hvordan Lucifers
opprør i himmelen
forplantet seg til
jorden. Her får vi se
hvordan Gud seirer
over djevelen.
Profetordets gjentagende oppfyllelse
Det profetiske
innholdet i Salme
2, med hele sitt
«larmende» opprør
mot Herrens
salvede, utgjør –
fra en side sett –
en linje gjennom
mange sekler.
De bibelske
profetier har ofte
en gjentagende
oppfyllelse
gjennom historiens
gang, samtidig som
de stadig kommer
nærmere det
endelige klimaks.
Dette er en viktig
nøkkel til forståelse
av guddommelig
profeti. «Historien
gjentar seg selv.»
På samme måte
som det finnes
en lang rekke
antikristelige personer både i den
bibelske og profane historie, som alle
peker fram mot endetidens dominerende
og maktsyke antikirst (kfr. 1. Joh. 2, 18)
– så finnes det også et larmende opprør
mot Herrens salvede, ofte synliggjort i
angrep på Israel og Guds menighet, som
kan høres med troens øre gjennom hele
historien. Kfr. Jesu ord til Saulus fra
Tarsus da han forfulgte Guds menighet
– «Saul, Saul, hvorfor forfølger du
MEG?» Og det til tross for at det jo var
de kristne han forfulgte. Apg. 9, 4. All
bibelsk profeti går mot et klimaks.
Larmen i Salme 2 nådde et foreløpig
høydepunkt i Jesu lidelse og død. Dette
kommer særdeles til uttrykk i Apg. 4,
23-28. Her blir nettopp dette avsnittet
fra Det gamle testamente sitert som
en «forklaring», eller en kommentar
– til det drama som utspant seg under
den siste påskehøytid i Jesu liv. Da
var det mye «bråk» i Jerusalem i
forbindelse med arrestasjonen av Jesus
i Getsemane have, folkemengdens
høye rop, de skriftlærdes falske
beskyldninger, løgnaktige påstander,
hånlige bemerkninger, soldatenes rå
latter, susende sveper og bødlenes
tunge hammerslag på Golgata. All
denne larmen må ha lydt som den
skjønneste musikk i helvete, for det
var djevelen som var inspiratoren til
det hele. Judas forræderi hadde ikke
sitt oppkomme i hans egen livlige
fantasi eller pengegriske intelligens.
Bibelen sier uttrykkelig at det var
satan som inngav Judas den tanke å
forråde Jesus. Judas burde i hellig frykt
og med avsky i hjertet avvist denne
blasfemiske forestilling, men han lot
den djevleinspirerte tanke med vitende
og vilje få makt over sitt sinn – og det
førte til at satan i neste omgang for inn
i Judas. Han ble besatt! Joh. 13, 2 og
27. Og da Jesus i Getsemane henvendte
seg til sine menneskelige motstandere,
erklærte han med åpenbaringens klarhet
at «dette er deres time og mørkets
makt». Det var avgrunnens krefter som
var på ferde.
Djevelen ante nok ikke selv rekkevidden
av det han gjorde, for på Golgata
vendte Gud nederlag til seier. Historiens
største forbannelse ble til den rikeste
velsignelse i hele kosmos. Korsets
anstøt skulle bli evangeliets kraft. På
Golgata «avvæpnet Jesus maktene og
myndighetene og satte dem åpenlyst til
skue, da han viste seg som seierherre
over dem på korset». Kol. 2, 15
All den demoniske «larm» som djevelen
stelte i stand på Golgata er av Gud blitt
forvandlet til den skjønneste lovsang
som skal fylle himmelen og hele det
forløste univers gjennom alle evigheter.
For så stor er forsoningens rekkevidde.
Djevelen nekter å
innse at slaget er tapt
Djevelen burde for lenge siden ha
innsett at slaget er tapt, men han nekter
tydeligvis å akseptere de åndelige
frelsesrealiteter. «Han vet at han bare
har en liten tid» Åp. 12, 12b – og han
vet, sammen med demonene, at deres
endelige skjebne er beseglet (Matt. 8,
29). Men dette til tross så fortsetter
han å larme, og larmen øker i styrke.
Til slutt vil denne profetiske larmen
– opprøret mot Herrens salvede som
en gang startet i himmelen – utarte
til et øredøvende spetakkel før denne
tidsalder blir avsluttet med dunder og
brak. Djevelens hat mot Jesus Messias,
Israels folk og Guds menighet synes
bare å øke i intensitet.
Ingen bør forundre seg over den
antisemittisme som brer seg rundt
omkring i verden. Den lar seg ikke løse
ved noen diplomatisk forhandlingsbord,
men vil bare tilta i styrke og omfang –
og antagelig også i voldsomhet, inntil
Antikrist, ved en forførende sjarmoffensiv,
vil lykkes å lure Israel inn i en falsk
fredsavtale, som i neste omgang vil vise
seg å være en pakt med døden. Da vil
«larmen» for en kort periode bli ombyttet
med «lokkende fløytetoner», men
hensikten er hele tiden den samme – å
tvinge Israel i kne.
Gud har imidlertid sagt at Israel som
folk skal bestå. «Så sier Herren, som
satte solen til å lyse om dagen, og lover
for månen og stjernene, så de lyser om
natten, han som opprører havet så dets
bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud,
er Hans navn: Dersom disse lover ikke
lenger står ved makt for mitt åsyn, sier
Herren, da skal også Israels ætt opphøre å
være et folk for mitt åsyn alle dager.» Jer.
31, 35-36.
Nettopp på grunn av slike løfter – og
mange flere – er det den falne Lucifer
intenst ønsker å tilintetgjøre Israel, for på
den måten å «beseire» både Bibelen og
Bibelens Gud og hele hans frelsesplan.
Sett i dette perspektiv er det alvorlig å
tenke på at Koranen så utilslørt oppfordrer
til kamp mot Israel. De jøder som ikke vil
bøye seg for islam skal drepes! Tydeligere
kan det ikke sies. Innser vi hva som er
inspirasjonskilden til denne boken som
i dag er blitt så aktuell – med all sin
forvirrende blanding av sannhet og løgn
og med sin klare fornektelse av alle de
grunnleggende frelsessannheter om Jesus
forsonende død og seierrike oppstandelse?
Om dette kunne det være mye å si!
Den endelige oppfyllelsen av Salme 2
hører ennå framtiden til. Da vil opprøret
mot Herrens salvende anta globale
dimensjoner. Endetidens mennesker, med
de politiske ledere i spissen, vil legge for
dagen et sterkt ønske om å «frigjøre» seg
fra Guds lover, som de oppfatter som en
hemmende tvangstrøye for moderne moral
og kultur, så vel som fra Guds makt og
autoritet.
«Jordens konger reiser seg og fyrstene
rådslår sammen mot Herren og mot hans
salvede: La oss sprenge deres bånd og
kaste deres rep av oss!» Salme 2, 2-3
Det vil en verdensvid antikristelig og
antijødisk allianse mot Herrens salvede.
De ti profetiske konger som vi leser om i
Daniel 7, 19-25 – og som vi i avslutningen
av denne tidsalder gjenfinner i Åp. 17,
12-14 – gir alle samstemmig og frivillig
sin makt til dyret, det er Antikrist. Den
siste kamp er ikke i første rekke en strid
om geografiske territorier, men en krig
mot lammet. Det er en ideologisk konflikt.
Slik som historiens første konflikt – da
Kain slo sin bror Abel i hjel – var en slags
«religionskrig», så vil også den siste kamp
på den historiske arena, før opprettelsen
av det messianske fredsrike, ha klare
«religiøse overtoner».
Og kampen gjelder ikke bare et opprør
mot Lammet, Herrens salvede, men også
et angrep på Israel og Jerusalem. Og
her skal «alle hedningefolkene» være
med (kfr. Sak. 14, 1f). I siste instans
vil Israel bli stående helt alene mot et
helt internasjonalt kobbel av rasende
motstandere. Djevelen vil få i stand et
«lurveleven» – et demonisk inspirert
rabalder, i et siste krampaktig, men
fullstendig mislykket forsøk på å beseire
Israel og jødenes sanne Messias. Vi går
mot en larmende avslutning!
Gud lar seg ikke spotte
Men i avslutningen av denne
tilsynelatende uløselige konflikten skal
Den Allmektige selv intervenere, ikke
bare i den usynlige, åndelige sfære, men
på den historiske slagmark. Jesu Krist
naglemerkede føtter skal på ny berøre,
fysisk – oljeberget. Antikrist og den falske
profet, dette gudløse «radarpar», skal bli
kastet levende i ildsjøen (Åp. 19,20) – for
deretter aldri mer å vende tilbake til denne
jord. Og Lucifer selv, dragen, den gamle
slange, han som kalles djevelen og satan,
som gjennom hele historien har forført,
narret og bedratt jordens folk og nasjoner
på alle nivåer – skal kastes i avgrunnen
og settes i foreløpig arrest i 1000 år (Åp.
20, 1f). Da skal det endelig bli slutt på
den larm – det bråk, den spetakkel og det
rabalder, som har vært en vond virkelighet
gjennom så mange ulike tidsbolker.
Tusenårsriket vil bli en velsignet
fredsperiode. Da skal Herrens salvede,
Jesus Messias, herske over jordens
konger og riker – og «fra hav til hav og
fra elven til jordens ender» – sammen
med sin forløste menighet på en måte
som vi i dag knapt kan forestille oss.
Det leder en tydelig profetisk linje fra
Salme 2 i Det gamle testamente og fram
til Bibelens siste bok (Åp. 2, 26-27 og 3,
21). Underveis har det vært mye larm,
men larmen skal stilne og en vidunderlig
fred senke seg over hele Guds skaperverk.
Endelig skal den krigstrette jord få hvile.
Der hører med til det profetiske bilde
som Skriften tegner for oss at etter
Tusenårsrikets velsignede fredsperiode,
skal djevelen på nytt få slippe ut fra
sitt fengsel. Og det første han gjør –
tenk det – er blåse nytt liv i den gamle
antisemittismen! Han har ikke forandret
seg noe under sitt lange fengselsopphold.
I djevelens vesen og natur er det verken
anger, omvendelse eller noe forbedring å
spore. Han vil i all evighet bli stående i
et fiendtlig forhold til den levende Gud.
Mellom disse to personer, Gud og satan,
har det aldri vært – og vil det heller
aldri bli – noen «våpenhvile». Det er
ingen broforbindelse, og heller ikke noe
forhandlingsbord, mellom himmel og
helvete. Det siste djevelen gjør – før han
for all evighet blir kastet i ildsjøen – er,
enda en gang, å stille seg i spissen for et
angrep på Jerusalem. Han en uforbederlig
jødehater! Da begynner det å larme igjen,
det ser det samme bråket som før, men
denne gangen vil Gud gjøre kort prosess.
Opprøret blir slått kontant ned og Gud
setter den endelige sluttstrek for alle
urostiftere i hele sitt skaperverk. «Hit skal
du komme, og ikke lenger, her skal dine
stolte bølge legge seg.» Job. 38,11
Stormen stilner og det blåser ikke lenger
noen antikristelige eller antijødiske vinder
gjennom Guds univers. I den nye himmel
og på den nye jord, hvor rettferdighet
bor, og i hele det forløste kosmos, skal
det ikke være den minste antydning til
«opprørslarm» av noe slag, for her skal
Gud være alt i alle. Han skal herske med
uinnskrenket makt – og det skal bli vår
evige lykke! For til dette er vi skapt!
20 21 nr. 2 • februar 2011