Cand.du.huske Sosial mobilitet - Norsk Lektorlag

knapper. For forelesningene startet ofte
med iherdig knappetrykking der fremme.
Noe som førte til at persiennene bak gikk
ned, lyset gikk på, lyset gikk av, den høyre
persiennen bak gikk opp, lyset gikk på,
persiennene bak gikk opp, bortsett fra
den høyre som gikk ned, og lerretet som
egentlig skulle vise overhead ble i stedet
badet i spotlight. Hvorpå foreleseren sukket
tungt, holdt opp et gjennomsiktig
plastark mot det fullsatte auditoriet og sa
”som dere kan se på denne foilen…”.
Alt mens den høyre persiennen bak
brummende prøvde å bestemme seg for
om den hadde lyst til å være oppe eller
nede. For min del satt jeg og lurte på om
den iherdige knappingen der fremme ved
et uhell kunne føre til at en intetanende
familie kom til å få et pizzabud fra Peppes
på døra, eller i det minste at det ringte i en
rød telefon i Kreml.
I kjelleren
Jeg husker at jeg studerte sammen med en
gjeng hyggelige mennesker. Jeg husker fester
i instituttkjelleren. I hvert fall at det var
fester i instituttkjelleren, og at jeg vet at
jeg var der. Jeg husker fulle kantiner. Søte
jenter. Pulverkaffe i melkeglass, som rommet
mer varmtvann enn en kopp og derfor
var billigere.
Jeg husker at det var bokhyller på lesesalene.
Jeg har noen svette minner om eksamen
på gjennomslagspapir med 17 kopier,
og tissetanter som spiste knekkebrød
innpakket i spesialbestilt ekstra bråkete
matpapir.
Det er slik studenttiden skal være. I
hvert fall sett i ettertid.
Det jeg imidlertid ikke husker så
mye av, er at jeg leste. Eller, jeg husker jo
selvfølgelig det om jeg tenker etter. Men
det er ikke det første jeg kommer på. Ikke
det andre eller tredje heller. Jeg vet at jeg
leste, masse, og kunnskapene mine er det
ingen som får tatt fra meg. I dag er det å ha
disse kunnskapene jobben min.
Noe helt annet
Kanskje er det de som har studert biologi
som husker at de har lest. Eller de som
har hovedfag i middelalderhistorie og etterpå
har skrevet bygdebok om mellomkrigstiden.
Slike som jeg, da jeg gikk på
videregående skole, ble litt forundret over.
Folk som virkelig brenner for sitt fag.
Det rare er at det også skjedde meg,
og det var kanskje noe av det viktigste ved
STUDENTLIV
hele studieløpet mitt. Jeg oppdaget ”mitt”
fag, og jeg fant mine egne ting å brenne
for. Mine egne ting å fordype meg i. Og
brått ble alt mye mer interessant.
Studietiden er en dannelsesreise. Jeg
kom ut av det som et annet menneske. I
dag er det nok mine elever som forundres
over meg. Jeg for min del forundres
over hvorfor jeg enda ikke får julekort fra
Lånekassen, på tross av alle år jeg har vært
og kommer til å være storkunde.
Brum
Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg for noen
år siden så mine egne småbarn bakse rundt
i ti centimeter nysnø i den lille svenske
byen der jeg nå bor. Det vaaaaaar så mye
snø, og brøytekantene vaaaar så høye. Det
var da jeg innså at den byen på 2000-tallet
kom til å bli husket for sine vanvittige
snøvintre. I hvert fall av ungene mine. Og
jeg lærte litt om mine egne minner. Det
var kanskje ikke alt som var nøyaktig som
jeg husker det.
Men sist jeg gikk forbi studiestedet
mitt, hadde den bakre høyre persiennen
enda ikke bestemt seg. Det er jeg helt
sikker på.
Knut A. G. Hauge
KNUT A. G. HAUGE er cand.polit. med
hovedfag i sosiologi og har bakgrunn
som journalist og humorforfatter.
Tegneserien Mille, som
han lager, gikk seks år i bladet
Pondus og går nå i bladet Rutetid.
Hauge er til daglig lektor i media
ved Sentrum videregående skole
i Kongsvinger, og er fungerende
hovedtillitsvalgt for Norsk Lektorlag
i Hedmark.
Lektorbladet 05/2012
11