Lektorbladet nr 4 - Norsk Lektorlag

Lektorbladet 

Magasin for fag, kultur og utdanning 

Nr. 4 - 2008 • 7. årgang www.norsklektorlag.no 

Kunnskapsdepartementet vil ha 

mer utdanningssamarbeid 

mellom Norge og USA/Canada

Norsk Lektorlag mener 

2 Lektorbladet nr. 4-08 

Av Gro Elisabeth Paulsen, NLLs leder 

Elevrettigheter uten plikter? 

Mot slutten av forrige skoleår fikk Norsk 

Lektorlag en del henvendelser i forbindelse 

med karakteroppgjørene i videregående 

skole. Det viser seg at det ved ganske mange 

skoler er stor forvirring omkring elevenes 

rettigheter til faglig vurdering. Det diskuteres 

om eleven har rett til å få vitnemål for gjennomført 

videregående skole, uansett stort og 

ureglementert fravær. 

Det finnes tilsynelatende ingen formelle 

grenser for hvor stort fravær en elev kan 

ha før elevrettighetene går tapt. Det vil si: 

Enkelte skoler prøver å håndheve slike grenser, 

men opplever at naboskolene tar meget 

lett på elevfravær. Slik oppstår en gradvis 

utglidning. Faglærere for elever som kun sporadisk 

har deltatt i undervisningen og knapt 

har deltatt på felles prøver i klassen, settes 

under sterkt press mot slutten av skoleåret: 

Det skal uansett settes standpunktkarakter for 

disse elevene. Faglærere presses ikke bare av 

elevene, men også av egen skoleledelse, og 

føler at de må sette karakterer selv om det 

faglige grunnlaget er uforsvarlig tynt. 

Standpunktkarakteren er som kjent en sluttvurdering 

basert på de faglige kunnskaper og 

ferdigheter eleven viser ved avsluttet opplæring, 

altså ved skoleårets slutt. Dette betyr at 

elevenes prestasjoner – og innsats – i løpet 

av skoleåret ikke skal ha direkte innvirkning 

på sluttkarakteren. Kunnskapsløftet legger 

vekt på faglige læringsresultater – og det er 

et godt prinsipp. For de fleste elever vil det 

være en positiv og klar sammenheng mellom 

jevn arbeidsinnsats i løpet av skoleåret 

og sluttresultatet i juni. Verden er imidlertid 

urettferdig, og det finnes nok av eksempler på 

at talentfulle og late elever kan vise atskillig 

bedre prestasjoner i et gitt fag, enn mer pliktoppfyllende, 

men faglig svake medelever. At 

en elev deltar i samtlige timer i faget, utfører 

samtlige arbeidsoppgaver og deltar på samtlige 

prøver, er ingen garanti for godt resultat. 

De fleste er enige i at slik må et redelig faglig 

vurderingssystem virke. For elevene er det en 

fordel at i Kunnskapsløftet skal holdningsmål 

og atferdsmessige forhold ikke blandes 

inn i den faglige sluttvurderingen. 

Men prinsippet om at standpunktkarakteren 

skal relateres til elevens kompetanse i faget 

på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes, 

innebærer i sin ytterste konsekvens at 

elever kan skulke gjennom hele året for så å 

kreve at faglærer foretar en faglig vurdering 

de siste par ukene. Både elever, foreldre 

og skoleeiere tolker elevenes rettigheter til 

tilpasset opplæring dit hen at skolen skal 

arrangere nye prøver i slutten av skoleåret 

for slike elever. Faglærere får valget mellom 

å lage grundige og tidkrevende vurderingsopplegg 

som ubetalt overtid, eller å sette 

karakter som de egentlig mener er uforsvarlig. 

Skolens tidsressurser er ikke tilpasset et 

økende antall elever med sterke rettigheter til 

spesialbehandling. 

Man bør derfor diskutere hvordan elevenes 

rettigheter til standpunktkarakter kan knyttes 

til klarere plikter til å delta i undervisning og 

på prøver. Den gamle ordningen med hospitantstatus 

som alternativ til elevstatus, bør 

vurderes som løsning for elever som ikke vil 

forplikte seg til fellesløsninger. Hospitanter 

hadde rett til å delta i undervisningen når 

de selv ville, men ikke rett til standpunktvurdering. 

Alternativet var da å gå opp som 

privatist; altså en grundig vurdering av sluttkompetansen 

i faget. Både skolesystemet og 

vurderingssystemet mister legitimitet dersom 

rettighetsbevisste elever kan skaffe seg gode 

vitnemål fordi faglærere ikke våger sette 

grenser for hva som er faglig forsvarlig.

I 2003 frarådet Utdannings- og 

forskningsdepartementet universitetene 

å bruke ordet lektor i 

betegnelser på den nye femårige 

lektorutdanningen. Nasjonalt råd 

for lærerutdanning var uenig og 

vedtok i 2007 at tittelen lektor 

tvert om bør stå på vitnemålene. 

NTNU vil nå følge dette rådet. I 

sin begrunnelse viser ledelsen til 

at studiet har behov for et navn 

og en identitet som skiller det fra 

allmennlærerutdanningen. Når 

departementet godtar betegnelsen 

master i teknologi/sivilingeniør, 

burde det være fullt mulig å anvende 

ordet lektor på samme måte, 

skriver ledelsen i et notat. 

Også andre universiteter bruker nå 

ordet lektor i gradsbetegnelsen. Vi 

konstaterer at tittelen er i full bruk 

igjen, noe som ikke minst skyldes 

Norsk Lektorlags arbeid for å gi 

lektorene den identitet mange 

lenge bevisst har villet ødelegge. 

LEKTORBLADET 

Magasin for fag, 

kultur og utdanning 

Nr. 4, september 2008 • 7. årgang 

ISSN: 1503 – 027X 

Keysers gate 5, O165 Oslo 

Tlf.: 23327994, faks: 23327990 

E-post: 

lektorbladet@norsklektorlag.no 

Ansvarlig utgiver: 

Norsk Lektorlag 

Desk/red.: 

Svein Magne Sirnes, Tlf.: 48263310 

Norsk Lektorlag mener 

Elevrettigheter uten plikter? ......................................................................side 2 

Fra generalsekretæren 

Stor medlemsvekst og entusiasme .............................................................side 4 

Lønnsoppgjøret i havn for NLL-medlemmer i Oslo-Filharmonien ..............side 5 

Fra sentralstyret 

Treffsikker og nedslående rapport ..............................................................side 6 

Innspill 

En ny strategi for lærerstanden .................................................................side 8 

Aktuelt 

Elevene får ikke de timene de har krav på ..............................................side 10 

– Ingen overraskelse ................................................................................side 11 

– Unge mennesker må motiveres for realfag ...........................................side 12 

Foreslår egne realfagsklasser ...................................................................side 13 

Hvordan skal lærere og lektorer oppnå høyere lønn? ..............................side 14 

Over og ut for mappevurdering? .............................................................side 16 

Fortsatt mulig å bruke mappevurdering ...................................................side 17 

Styrking av utdanningssamarbeidet mellom Norge og USA og Canada ..side 18 

– Skolen er en mislykket merkevare! .......................................................side 20 

Også lektorutdanningen vil bli drøftet i stortingsmeldingen 

om lærerutdanning ..................................................................................side 22 

Intervjuet 

KS har ikke tatt dårlig imot lærerne! ........................................................side24 

Fra fagutvalgene 

Ny eksamensordning i engelsk, ikke ny læreplan ....................................side 25 

Håndtering av feil i matematikkeksamen ................................................side 26 

Utsyn 

Sveriges største skolesuksess ...................................................................side 27 

Debatt 

Skolepolitikk på en gylden middelvei .......................................................side 29 

Verken persilleblad eller pusekatt ............................................................side 30 

Individtilpasset opplæring eller ufrivillig drukning ...................................side 32 

Juridisk talt 

Kontradiksjon og anonymitet i saker om mobbing og trakassering ........side 33 

Forfatterne vil ha mer av fortjenesten .....................................................side 34 

Wenche Bakkebråten Rasen ny kommunikasjonsrådgiver 

i Norsk Lektorlag ....................................................................................side 36 

Forside: Union University, Jackson, Tennessee, USA (Sara Moses) 

Årsabonnement: kr. 280,– 

Annonser: 

Marit Sola 

Cox Bergen AS 

C. Sundts gate 51, 5004 Bergen 

Tlf.: 55 54 08 00 

Faks: 55 54 08 40 

E-post: marit.sola@cox.no 

Design & trykk: 

Flisa Trykkeri AS 

ane.marte@flisatrykkeri.no 

www.flisatrykkeri.no 

Utgivelsesplan høsten 2008: 

31/10 og 12/12. 

Materiellfrist: 1 måned før 

utgivelsesdato 

Redaksjonen av dette nummer 

avsluttet 25. august 2008. 

Fra innholdet 

Lektorbladet nr. 2-08 3

Fra generalsekretæren Otto 

Kristiansen 


Stor medlemsvekst 

og entusiasme 

Av Otto Kristiansen 

– Det er en fornøyelse å være generalsekretær i en fagforening som for tiden opplever stor 

medlemsvekst og veldig entusiasme. Vi har nå passert 2 200 medlemmer med klar margin, og 

med normal vekst resten av året vil vi ha vokst med 18 % i 2008. Det er ikke mange fagforeninger 

som kan vise til slik vekst, skriver generalsekretær Otto Kristiansen. 

Lønn 

Sett med lektorøyne var vårens 

lønnsoppgjør ganske bra. Flertallet 

av våre medlemmer er ansatt i 

KS-området, og her førte hevingen 

av minstelønnssatsene til at 

lektorene fikk klart mer enn de 

2,5 % som var det generelle tillegget. 

En fersk lektor fikk en 

heving av minstelønnssatsen på 

10,8 %, og en lektor på topp en 

heving på drøyt 7 %. I og med at 

de fleste av våre lektormedlemmer 

før dette oppgjøret hadde en lønn 

som var lik eller bare litt høyere 

enn de gamle minstelønnssatsene 

(de fleste lokale tillegg ble spist 

opp i 2007), fikk de uttelling for 

det meste av hevingen av minstelønnssatsene 

pr. 01.05.08. 

Men det skulle bare mangle om 

ikke lektorene endelig skulle få et 

brukbart oppgjør etter den negative 

lønnsutviklingen de har hatt 

etter overføringen fra statlig til 

kommunalt tariffområde i 2004. 

Det gjenstår å se om den positive 

tendensen i årets oppgjør fortsetter, 

for det har vist seg vanskelig å 

bedre lektorenes lønnsnivå innenfor 

det eksisterende systemet med 

sentral lønnsfastsettelse. 

Oslo kommune 

Oslo kommune er et eget tariffområde, 

og her er dessverre ikke 

lønnsutviklingen god for lektorene. 

Selv om vi tar hensyn til 

at den oppgitte årslønnen i Oslo 

er fratrukket innskuddet i Statens 

Pensjonskasse (disse 2 % må trekkes 

fra årslønnen i KS-området), 

og det faktum at de fleste av våre 

medlemmer har lokale tillegg, tillegg 

som i Oslo flyter på toppen 

av sentrale hevinger, er forskjellen 

mellom lønnsnivået i Oslo og en 

nabokommune i Akershus fortsatt 

stor. Det var en markert forskjell 

før årets tariffoppgjør, og det 

brukbare sentrale KS-oppgjøret 

har gjort forskjellen større. 

I Oslo kommune skal det være justeringsforhandlinger 

i andre uken 

i september, og det er satt av 1, 5 

% pr. 01.05.08. I protokollen fra 

årets sentrale oppgjør står det at 

undervisningspersonalet skal prioriteres, 

så det er naturlig å håpe 

at den negative forskjellen som 

er omtalt ovenfor, bli tatt hensyn 

til. Dessuten er den lokale potten i 

Oslo på hele 3,0 % pr. 01.07.08, så 

her bør det være mulig å få gode

tillegg til våre medlemmer. 

KS-området 

I KS-området er den lokale potten mindre, 

1,6 % pr. 01.05.08. Det gledelige i 

år er at det etter Unios streik i våres ble 

avklart at lokale tillegg gitt i høstens 

lokale forhandlinger skal flyte oppå den 

hevingen av minstelønnssatsene som 

allerede er avtalt pr. 01.05.09. Dermed 

unngår vi den meningsløse situasjonen 

at lokale tillegg blir spist opp av neste 

sentrale heving av minstelønnssatsene. 

Foreløpig gjelder dette bare for 2009, 

men det er å håpe at ordningen blir permanent. 

Vi forventer at arbeidsgiver også i de 

lokale forhandlingene følger opp sine 

ord om å satse på kvalitet i skolen, og 

at dette synliggjøres i de lønnstilleggene 

som blir gitt. 

Statlig tariffområde 

I det statlig tariffområdet ble det sentrale 

oppgjøret brukbart, og det er satt av 1,4 

% til lokale forhandlinger pr. 01.08.08. 

Det er positivt at man i disse forhandlingene 

skal prioritere utdanningsgrupper 

som det er vanskelig å rekruttere og 

beholde. 

Spekter 

I Spekter befinner alle medlemmene i 

Oslo-Filharmonien seg, og vi har nettopp 

fullført vårt første lønnsoppgjør for 

dem (se under). Vi er godt fornøyd med 

resultatet. At det ble bra, skyldes godt 

arbeid av de involverte tillitsvalgte i 

Oslo-Filharmonien og NLL. 

Medlemsvekst 

NLL er i den heldige situasjon at vi 

har mange dyktige og engasjerte lokale 

tillitsvalgte. Dette lover godt foran de 

lokale lønnsforhandlingene som står for 

døren. 

Det er en fornøyelse å være generalsekretær 

i en fagforening som for tiden 

opplever stor medlemsvekst og veldig 

entusiasme. Vi har nå passert 2 200 med- 

lemmer med klar margin, og med normal 

vekst resten av året vil vi ha vokst med 

18 % i 2008. Det er ikke mange fagforeninger 

som kan vise til slik vekst. 

Den store veksten utfordrer organisasjonen, 

men den gir også nye ressurser til å 

utvikle og styrke den. Vi gjør vårt beste 

for å sikre god oppfølging av medlemmene 

med et forsvarlig bemannet sekretariat, 

men det er de lokale tillitsvalgte 

som er pilarene i organisasjonen, og derfor 

er det flott å registrere den entusiasmen 

våre tillitsvalgte viser. Et eksempel 

på dette er den rekordstore oppslutning 

om vårt grunnkurs for tillitsvalgte 22. og 

23. september. Her har vi måttet doble 

kapasiteten, og selv da er det så vidt vi 

får med alle interesserte. 

Den optimismen vi gikk inn i 2008 med, 

er absolutt ikke svekket. Situasjonen i 

Norsk Lektorlag spesielt, og på det skolepolitiske 

området generelt, lover godt 

for fremtiden. 

Lønnsoppgjøret i havn for NLLmedlemmer 

i Oslo-Filharmonien 

Ny overenskomst og bedre lønnsbetingelser for musikermedlemmer i Oslo-Filharmonien. 

Den nye overenskomsten er Norsk 

Lektorlags første lokale overenskomst 

(tariffavtale) i privat sektor (tariffområde 

Spekter). – Vi er godt fornøyd 

med å ha gjennomført en fornyelse av 

tidligere overenskomst samtidig som 

viktige etablerte rettigheter og plikter 

er videreført, sier Nina Sandborg, leder 

for NLLs juridiske avdeling, som roser 

de lokaltillitsvalgte for deres ledelse av 

forhandlingene. 

Resultatet av lønnsforhandlingene ble 

at alle lønnstrinn økes med 6,02 % med 

virkning fra 1. juni 2007. Videre ble det 

gitt et ansiennitetstillegg (ett lønnstrinn) 

til musikere som har mer enn 20 års 

ansiennitet, med virkning fra 1. januar 

2009. 

Protokollen og overenskomsten er tilgjengelig 

på NLLs nettsider. Det vil komme 

mer utfyllende informasjon om resultatet 

i neste nummer av Lektorbladet. 


Fra sentralstyret 


Treffsikker og ne 

Etter to år med 

Kunnskapsløftet får vi de 

første rapporter om reformen. 

Også under R94 og L97 

hadde skolepolitikerne høye ambisjoner 

om en bedre skole, og skuffelsen 

har vært desto større ved 

hver rapport om resultatene. Gapet 

mellom intensjon og effekt ble 

pinlig stort, og større for hvert år 

som gikk etter 90-tallserformene. 

Det store spørsmålet er nå om 

Kunnskapsløftet lykkes med å snu 

trenden. 

God nok start? 

Har Kunnskapsdepartementet, 

Utdanningsdirektoratet og de kommunale 

skoleeiere gitt reformen en 

god nok start? Den første rapporten 

som nå foreligger, er dessverre 

nedslående lesning 1. Rapporten 

søker å analysere sammenhengen 

mellom de ulike strategidokumenter 

som kom fra øverste nivå med 

de operasjonaliseringene som blir 

gjort på neste nivå i styringslinjen, 

altså i kommuner og fylkeskommuner. 

Rapporten peker på flere svakheter. 

Blant annet oppviser læreplanverket 

tre - fire, delvis motstridende 

kunnskapssyn. Den inkonsistens 

og manglende logikk som dette 

medfører, er pakket inn i uttrykket 

”et bredt kunnskapssyn”, altså 

i tåketale. Som rapporten påpe- 

ker, kan læreplanverkets vaklende 

kunnskapssyn ”begrunne nesten 

ethvert pedagogisk standpunkt og 

nesten enhver form for opplæringspraksis”. 

Tre fagplaner er 

analysert, og det viser seg at kompetansemålene 

ikke alltid er entydige 

eller retter oppmerksomheten 

mot sluttprestasjonen. Alle mål ser 

like viktige ut, enten det dreier seg 

om faktakunnskap eller avansert 

bruk av sådan. Rapporten peker 

også på den manglende sammenhengen 

mellom grunnleggende 

ferdigheter og allmenndanning. 

Ren retorikk 

Et gjennomgående trekk ved styringsdokumentene 

er bruken av 

mange store ord – og til dels 

ren retorikk – som så gjentas og 

gjentas i de lokale dokumentene. 

De store ordene handler gjerne 

om ”tilpasset opplæring”, ”sosial 

kompetanse”, ”skolen som 

lærende organisasjon” – og forblir 

mangetydige og diffuse også 

i de lokale ”strategidokumenter”. 

Forfatteren, professor Britt Ulstrup 

Engelsen, peker på at slike store 

ord tilhører sjangerkarakteristika 

ved politiske utdanningsdokumenter. 

Men man kunne forvente 

at dokumentene videre nedover 

i systemet blir mer presise og 

konkrete. Dette skjer i liten grad. 

Gjennomgang av tekstene viser 

at når Utdanningsdirektoratet 

informerer om Kunnskapsløftet, 

gjøres det i stor grad som parafrasering 

av sentrale tekster. 

Utdanningsdirektoratet synes ikke 

å ville – eller kunne – komme med 

mer konkret rettledning om hvordan 

intensjonene kan oppfylles. 

Frustrasjon 

Norsk Lektorlag har registrert 

at det skapes mye frustrasjon i 

skolen når man fra sentralt hold 

kun gir diffuse svar på hvordan 

Kunnskapsløftet skal virkeliggjøres. 

Norsk Lektorlag pekte allerede 

under opptakten til reformen 

på at tydeligere faglige vurderingskriterier, 

og ikke minst gode 

eksamensordninger, vil være 

avgjørende for å få til et kunnskapsløft. 

Gang på gang har vi 

etterlyst klarere nasjonale faglige 

standarder. Utdanningsdirektoratet

dslående rapport 

har ikke vært villig til å gå inn på dette, 

og har i stedet skjøvet ansvaret over på 

lokalt utviklingsarbeid. Rapporten omtaler 

”erfaringsspredning” eller ”erfaringsdeling” 

som Utdanningsdirektoratets 

hovedgrep. Dette kan ha sine positive 

sider – i form av tillit til lokale krefter. 

Det kan imidlertid også oppfattes som 

ansvarsfraskrivelse og styringsvegring. 

Desto verre er dette når de dokumenter 

som produseres lokalt, bære preg av å 

være etterplapring av sentrale dokumenter. 

Erfaringsspredning er ingen garanti 

for at intensjonene i Kunnskapsløftet 

iverksettes – man kan like gjerne risikere 

at misforståelser og uheldig praksis 

legitimeres og spres. Rapporten peker 

da også på at man lokalt like gjerne kan 

unngå å tilpasse seg reformen og i stedet 

tilpasser reformen til seg og den måten 

man tradisjonelt har drevet sin skole. 

Da er det ikke gitt at man oppnår forbedringer. 

Det er dessuten en tungvint og 

uøkonomisk arbeidsform når alle skoler 

og alle lærere skal utarbeide egne, lokale 

læreplaner. 

Byråkratisk 

Norsk Lektorlag fikk flere henvendelser 

om håpløst tidkrevende, byråkratisk og 

lite fruktbart lokalt utviklingsarbeid i 

forrige skoleår. Mange var også skuffet 

over skoleeiernes tilbud om kompetanseheving. 

Rapporten viser at både 

Utdanningsdirektoratet og lokale skoleeiere 

forveksler begrepene læringsstrategi 

og læringsstil. Mange lærere ble sendt på 

kurs i læringsstiler – lansert som et satsningsområde 

i Kunnskapsløftet. Etter min 

mening er dette et eksempel på hvordan 

sentral uklarhet fører til lokale misforståelser 

som igjen fører til feilsatsning. 

Mange har tenkt at kun små kommuner 

med få ressurser har problemer med 

Kunnskapsløftet. Fylkeskommunene har 

gjerne store opplæringsavdelinger, og 

man bør kunne forvente høyere kvalitet 

på de pedagogiske styringsdokumentene 

derfra. Rapporten sier at ingen tydelig 

forskjell kan påvises, parafraseringen og 

klisjeene er de samme. En forklaring kan 

være at de lokale strategidokumentene 

ikke adresseres til dem som arbeider i 

skolene, men er innrettet på å tilfredsstille 

utdanningsmyndighetene. De er 

eksempler på fenomenet ”fabrication”: 

Organisasjoner og institusjoner gir en 

beskrivelse av seg selv som ikke stemmer 

helt med den reelle virksomheten, 

men beskrivelsen er fabrikert for 

å bli tildelt midler 

fra det offentlige. 

Dette fenomenet er 

velkjent i skolen, 

og bidrar nok til at 

reformer strander. 

Klare svakheter 

Mange av Norsk 

Lektorlags medlemmer 

er kritiske 

til det lokale 

reformarbeidet. Det 

er derfor interessant 

å gjenkjenne den samme kritikken i rapporten 

fra professor Engelsen. Hennes 

omfattende og systematiske tekstanalyse 

avslører at de problemer som våre medlemmer 

opplever i hverdagen, handler 

om klare svakheter i styringssystemet. 

Det er ingen grunn til å dempe denne 

systemkritikken, selv om vi nå fra politisk 

hold blir oppfordret til å ikke svartmale 

situasjonen i skolen. 

1. KUNNSKAPSLØFTET, SENTRALE 

STYRINGSSIGNALER OG LOKALE 

STRATEGIDOKUMENTER. Rapport nr. 1: 

Reformens forutsetninger. Professor Britt Ulstrup 

Engelsen, Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt, 

juni 2008. 

Medlemsfordeler på bank- 

og forsikring. Alt på et sted! 

Ring oss på telefon 04700 eller 

se www.medlemsradgiveren.no 


Innspill 


En ny strategi 

for lærerstanden 

Av førsteamanuensis Espen Andersen 

Hvis lærerne skal øke sin status og inntekt, må de begynne å oppføre seg som kunnskapsarbeidere, 

ikke som industriarbeidere slik de gjør i dag. Det skriver førsteamanuensis Espen 

Andersen ved BI i denne artikkelen. 

Ikke lett å være lærer 

Det er ikke lett å være lærer for 

tiden. Streiken i midten av juni 

resulterte i at arbeidsgiversiden 

skal tenke over saken. PC-satsinger 

sliter med variable kunnskaper og 

dårlig implementering. Elever og 

studenter surfer i vei og forlanger 

stadig mer tilpasset og oppdatert 

undervisning hvis de skal gidde å 

følge med. Og Matematikkrådets 

test av lærerskolestudenters matematikkunnskaper 

er en årviss og 

populær grøsser. 

Læreren var en gang høyt respektert 

– en av få i bygda med utdannelse, 

gjerne en mer progressiv 

innstilling enn prest, fut og lensmann, 

som representerte en port 

mot en videre verden for ungdom 

med evner og motivasjon. I 

takt med befolkningens stigende 

utdanningsnivå er ikke lenger 

lærerskole noe å slå i bordet 

med. Økt byråkratisering, gradvis 

overføring av oppdrageransvar fra 

foreldre til skole, og manglende 

differensiering har gjort at lærere 

har falt i status. Når vi beundrer en 

lærer nå, er det for vedkommendes 

idealisme og evne til å omgås barn 

og ungdom, sjelden for hans/hennes 

kunnskaper. 

Industriell strategi 

Lærerne er offentlig ansatte kunnskapsarbeidere 

som leverer en tjeneste 

det er vanskelig å spesifisere 

og enda vanskeligere å måle. I 

motsetning til leger, jurister og 

teknologer i samme situasjon 

har lærerne valgt en industriell 

strategi for sin interaksjon med 

arbeidsgiver: Kollektive oppgjør, 

lite differensiering, krav om prosessorienterte 

retningslinjer slik 

at man måles på at man har fulgt 

reglene heller enn oppnådd resultater. 

Problemet er at man da blir 

å betrakte som industriarbeidere – 

som en relativt anonym og utbyttbar 

innsatsfaktor, som i hvert fall 

i teorien jobber innenfor en fast 

arbeidstid og representeres av en 

ikke-faglig fagforening. 

Ikke kompensert 

De fleste lærere har imidlertid en 

helt annen hverdag enn industriarbeidere. 

De er i praksis ansvarlige 

for sin egen kunnskapsoppdatering, 

de tar med seg jobben hjem, 

både fysisk og mentalt, de for- 

Espen Andersen 

ventes å løse problemer på bredt 

grunnlag og representere skolen 

utad i mye større grad enn hva 

noen forventer av en fagarbeider. 

Men de er ikke kompensert for 

verken jobben eller ansvaret, og 

oppfattes ikke i samme grad som 

kunnskapsarbeidere av verken 

kunder (foreldre) eller sin ledelse. 

Fokus er i stedet på omsorg og 

service – læreren skal løse foreldrenes 

tidsklemme og sørge for 

fornøyde barn i en hverdag der 

foreldrene har mindre og mindre 

uorganisert tid avkommet.

Tenk nytt! 

Lærerne, både i seg selv og deres fagforening, 

må tenke nytt. Det er på tide å 

slutte å betrakte seg selv som premisstakere 

og begynne å ta initiativet – siden 

intet betyr mer for barns læring enn 

lærerens kvalitet, er det på tide at lærere 

begynner å dyrke kvalitet og initiativ 

fremfor middelmådighet og konformitet. 

Skal lærerne øke respekten for sin profesjon 

og bedre sine kår, må de begynne å 

oppføre seg som de som er godt betalt 

og/eller høyt respektert i samfunnet – 

leger, advokater, teknologer, folk med 

forretningsutdannelse. Her er noen konkrete 

tiltak: 

Gjør det vanskelig å bli lærer. I dag 

kan man komme inn på lærerskolen hvis 

man kan lese og har puls. Lærerne bør 

insistere på høye opptakskrav og tøff 

utdannelse, slik at antallet utdannede 

lærere går ned – men deres kompetanse 

går opp. Samtidig må man få regelfestet 

at bare lærere med skikkelig utdannelse 

skal kunne undervise i skolen 

– først i videregående, deretter nedover 

til barneskolen. Lærerne bør kreve 

«superlærer»-stillinger, der de flinkeste 

lærerne får ansvaret for å gjøre de andre 

bedre 

Få sentralisert skoleeierskapet. I dag 

er videregående skoler et fylkeskommunalt 

ansvar og barne- og ungdomsskolen 

kommunalt. Denne oppsplittingen 

gjør at faglige hensyn må diskuteres og 

prioriteres vis-à-vis mange ulike beslutningstakere, 

med varierende kunnskap 

om skole og med utdanningsnivå og 

-kvalitet som et av mange hensyn å ta 

(og kanskje ikke det som gjør seg best i 

en lokalvalgkamp). Fylkeskommunene 

er i dag en parkeringsplass for folk som 

ikke får jobb andre steder og roter videregående 

skole til med distriktspolitiske 

hensyn og revirtenking. Kommuner 

underinvesterer systematisk i vedlikehold 

og oppdateringer. Statlig ansvar 

for alle skoler flytter diskusjonen og 

kriteriene dit kunnskapen og pengesekken 

sitter, hindrer kommuner i å tappe 

skolebudsjetter til fordel for andre ting, 

og ansvarliggjør regjeringen på en helt 

annen måte enn nå. 

Lag en faglig basert, alternativ karrierestige. 

En lærer som ønsker å gjøre 

noe mer enn å være lærer – å gjøre 

karriere – har i dag få muligheter uten 

å bli administrator. Lærerne bør kreve 

«superlærer»-stillinger, der de flinkeste 

lærerne får ansvaret for å gjøre de andre 

bedre. Dette er en parallell til faglig 

ledende stillinger i andre profesjoner, 

og gir de flinke lærerne en mulighet til 

å utvikle seg selv og andre uten å måtte 

slutte å gjøre det de kan best. Samtidig 

bør man jobbe for flere faglig baserte 

spesialiststillinger ved hver enkelt skole 

– det gir mulighet for lønnsdifferensiering. 

Oppmuntre til private alternativ. 

Private alternativ til offentlig skole – 

enten det nå er privatskoler eller lærere 

som er ansatt i konsulentselskaper og 

leier seg ut til skoler som trenger hjelp 

– gir lærerne flere karrieremuligheter, 

gir en mulighet for de som ønsker mer 

lønn i bytte for mindre sikkerhet, og er 

en utmerket brekkstang for å få opp lønninger 

og betingelser for de ”vanlige” 

lærerne. Om ønskelig kan jo fagforeningen 

gjøre en hestehandel som krever 

fagorganisering for å tillate dette. 

Få inn folk med annen høyere utdannelse. 

Egentlig bør ikke lærerhøgskolen 

være et studium i seg selv – den bør 

være en påbygning, fokusert på pedagogikk, 

til en allerede eksisterende høyere 

utdannelse. Ved å oppmuntre til rekruttering 

av folk med annen utdannelse 

som lærere får man inn folk med profesjonsforståelse 

og initiativ – og man 

kan, igjen, drive opp lønnsnivået for de 

«vanlige» lærerne. 

Slåss for arbeidsvilkår i stedet for 

lønnstillegg. Det er ikke lett å skaffe seg 

kollektive lønnstillegg – og når det gis, 

gis det av medynk og ikke av respekt. 

Lærerne bør i stedet slåss for bedre 

datautstyr, skikkelige hjemmekontor, 

fine klasserom, skikkelige budsjetter 

til skoleturer, og – hvorfor ikke – firmabil 

og bonusordning. Dette muliggjør 

rekruttering og bedre leveranser, 

og man unngår sammenligning med 

grupper man ikke bør sammenligne seg 

med. Lønnsøkningene kommer da som 

et resultat av tilbud og etterspørsel. 

Samarbeid elektronisk om å gjøre 

skolen bedre. Lærernes største problem 

er at deres kommunikasjonsform 

er for forsiktig og for langsom i forhold 

til samfunnsutviklingen. De bør bruke 

Internett-verktøy – hva med et dedikert 

Facebook for alle norske lærere – for å 

utvikle undervisningsplaner, profesjonsstrategier 

og undervisningsmateriell som 

ligger i forkant av det politikere og 

obskure undervisningsideologier klarer 

å koke sammen. Neste skolereform bør 

komme fra lærerne selv i stedet for å bli 

tredd ned over hodet på dem! 

Et kompetansesamfunn krever nye organisasjonsformer 

preget av initiativ, kvalitetsfokus 

og aggressiv satsing på faglig 

utvikling. Er lærernes nåværende organisasjoner 

klare for den oppgaven? 

Espen Andersen er førsteamanuensis 

ved Institutt for strategi og logistikk ved 

Handelshøyskolen BI, hvor han foreleser 

innen strategi og teknologi. Les flere 

av Espen Andersens aktuelle ytringer 

på hans hjemmeside: www.espen.com 

Flyttet? Skiftet arbeidsplass? 

Husk å melde adresseendring 

til Norsk Lektorlags sekretariat. 

Epost: sekretariatet@ 

norsklektorlag.no 


Aktuelt 


Elever får ikke de timene 

de har krav på 

Et nasjonalt tilsyn viser at elever i videregående skole får færre timer til opplæring enn de har 

krav på. Det er spesielt ved avvikling av eksamen, oppstart av skoleåret, idrettsdager og andre 

aktiviteter at elever mister timer. 

Ni av ti kommuner oppfyller ikke 

elevenes rettigheter på sentrale 

områder. For tredje år på rad er det 

avdekket omfattende mangler. 

– Det er nedslående at loven 

brytes på sentrale områder, 

sier direktør Petter Skarheim i 

Utdanningsdirektoratet. – De 

nasjonale tilsynene de siste tre 

årene har vist at det er svak tradisjon 

i utdanningssektoren for å 

forholde seg til regelverket. Dette 

er alvorlig, fordi regelverket inneholder 

en rekke sentrale rettigheter 

for enkeltindivider, fortsetter han. 

Ingen av fylkeskommunene oppfylte 

lovens krav til forsvarlig system 

til minste årstimetall, mens 93 

av de 108 kontrollerte kommunene, 

fylkeskommunene og private 

skoler hadde avvik når det gjaldt 

spesialundervisning. 

Rektorer er ofte overlatt til seg 

selv, uten videre oppfølgning fra 

skoleeier. Hele 75 prosent av de 

kontrollerte kommunene, fylkeskommunene 

og private skolene 

mangler et forsvarlig system for å 

sikre at lovkravene blir oppfylt. 

Særlig betenkelig er det at etter 

gjentatte nasjonale tilsyn av kravene 

til forsvarlig system forholder 

kommuner, fylkeskommuner og 

private skoler seg i hovedsak ikke 

til regelverket på dette området. 

Tallene fra kommunene viser at 

hele 67 av 72 kontrollerte kommuner 

ikke har et forsvarlig system. 

Situasjonen er noe mer tilfredsstillende 

for privatskolene, hvor 

10 av 18 kontrollerte privatskoler 

har mangler. 

– Direktoratet vil følge opp 

fylkeskommunene tett, slik 

at elevene får det timetallet 

de har krav på, sier Skarheim. 

– Utdanningsdirektoratet har dessuten 

invitert skoleeierne til samarbeid 

om hvordan manglene på 

forsvarlig system skal følges opp. 

Nye tiltak 

Utdanningsdirektoratet vil vurdere 

nye tiltak som sikrer at fylkeskommunene 

tar det ansvaret loven tillegger 

dem og oppfyller elevenes 

rett til et minste årstimetall. 

– Vi vil invitere fylkeskommunene 

til et samarbeid, slik at vi kommer 

fram til en ordning som oppleves 

som god for både skolene og elevene, 

sier Petter Skarheim. 

– Manglende opplæring er en klar 

overtredelse av opplæringsloven 

og har direkte betydning for elevenes 

læringsutbytte. Derfor er dette 

en viktig sak, legger han til.

I det nasjonale tilsynet ble det kontrollert 

om fylkeskommunene har et 

forsvarlig system for å sikre elevenes 

rett til et minste årstimetall. Samtlige 

fylkeskommuner hadde avvik etter dette 

kravet i opplæringsloven § 13-10 og 

læreplanverket. 

Behov for bedre systemer som sikrer 

elevenes rettigheter 

– Norsk Skolelederforbund (NSLF) er 

glad for at fylkesmennene har fokus på 

denne problemstillingen i norsk skole og 

oppfordrer skoleeiere til snarest å gjøre 

sitt ytterste for å følge opp påleggene og 

lukke avvikene. 

Det sier leder i NSLF Solveig Hvidsten 

Dahl i en kommentar til Lektorbladet. 

Hun understreker at NSLF mener det 

er svært viktig at det i de forskjellige 

kommuner og fylkeskommuner etableres 

systemer som sikrer elevenes rettigheter. 

NLL-leder Gro Elisabeth Paulsen: 

– Ingen overraskelse 

– Funnene i denne rapporten kommer ikke 

som en overraskelse på Norsk Lektorlag, 

sier NLL-leder Gro Elisabeth Paulsen i en 

kommentar. – Særlig i fylkeskommunene 

har vi sett sterke ønsker om å spare inn 

på budsjettene ved å kutte ned på undervisningstimer 

i fag. Slagordet har vært at 

undervisning skulle erstattes av ”læring” 

– og at elevene skulle arbeide på egen 

hånd uten undervisning. I en del fylkeskommuner 

blir det regnet som progressiv 

skoleutvikling når undervisningstimer 

reduseres. Norsk Lektorlag er glad for 

at Utdanningsdirektoratet gjør det klinkende 

klart at minstetimetallet gjelder. Det 

er også meget positivt at direktør Petter 

Skarheim lover å følge opp fylkeskommunene 

slik at elevene heretter får det 

timetallet de har krav på. Norsk Lektorlag 

har fått henvendelser som tyder på at flere 

skoler planlegger redusert undervisningstid 

i fagene også i dette skoleåret. 

Konsentrer undervisningen 

Det vanlige i dagens videregående skole er 

at elevenes timeplaner legges fra kl.08.00 

til kl.15.00. Det fører til at elevene tilbringer 

35 klokketimer i uken på skolen. Tiden 

inkluderer lunsjpause og andre pauser, 

anslagsvis en klokketime pr. dag. Da gjenstår 

30 klokketimer per uke til disposisjon 

for undervisning, totalt 1140 timer per år. 

Totalt over 38 skoleuker tilbringer disse 

elevene 1330 klokketimer på skolen, men 

190 timer går bort til pauser. 

Kunnskapsløftet krever 841 timer per år 

– i gjennomsnitt 22,13 timer per skoleuke. 

Dermed tilbringer elevene nesten 13 timer 

uten undervisning per uke på skolen. Selv 

med nødvendig pause på en time per dag 

gjenstår 8 timer per uke. 

– Det er ikke tvil om at det er fullt mulig å 

konsentrere undervisningen mer for disse 

elevene. På årsbasis er det snakk om 299 

fritimer. Bare ved å tette rundt en tredjedel 

av disse hullene i elevenes timeplaner 

vil man kunne rydde plass til 4 ukers 

undervisning, sier Paulsen. – De lange 

skoledagene for elevene ved allmennfag- 

– Vi vil likevel minne om at tilsynet 

som er foretatt i mange kommuner og 

i fylkeskommunene, avdekker avvik i 

forhold til lovverket når det gjelder skoleeiers 

system for å sikre at elevene får 

oppfylt sine rettigheter. Tilsynet gjelder 

ikke hver enkelt skole, og sier således 

ikke noe om hvorvidt elevene faktisk får 

oppfylt sine rettigheter, det er jo nettopp 

det systemet skal gi svar på. 

lig studieretning kom med R94. Tidligere 

hadde disse elevene mye mer konsentrerte 

skoledager, med timeplan lagt fra 

kl. 08.30 – 14.00, altså 5,5 klokketimer 

per dag. Forlengelsen av skoledagene har 

ikke betydd noen kvalitetsheving for disse 

elevene, snarere mange fritimer som somles 

bort. Skoleeierne hevder ofte at det er 

lærernes arbeidstidsavtaler som står i veien 

for mer effektive organisasjonsmåter. Jeg 

vil hevde at problemet sitter hos skoleeierne 

– som velger å la undervisningen 

”falle bort” i stedet for å bruke den tiden 

og de mulighetene som finnes innenfor 

gjeldende rammer. 

Her er et eksempel som viser at det er mulig å organisere undervisningen i 

studiespesialiserende program slik at den fordeles på 34 uker / 170 undervisningsdager. 

De resterende 4 uker / 20 skoledager disponeres til studiedager, 

kulturaktiviteter, avvikling av eksamen osv. 

Fellesfag 

Fag Krav 34 uker Sum 

Religion 84 timer 2,5 t/u 85 

Norsk 168 timer 5 t/u 170 

Historie 113 timer 3 t/u 102 

Kroppsøving 56 timer 1,5 t/u 51 

Programfag I, II og III 

Fag Krav 34 uker Sum 

140 timer 4 t/u 136 x 3 

Sum etter 34 uker: 816 


– Unge mennesker 

må motiveres for realfag 

I de senere årene er det tatt en rekke initiativer for å øke interessen for realfag blant ungdom under utdanning. 

Men hvor vellykkede er de ulike kampanjene? En undersøkelse som mediebyrået Vizeum har utført for 

Kunnskapsdepartementet, gir grunn til bekymring. 

• 5 av 10 elever i 10. klasse i grunnskolen 

vet ikke hva realfag er. 

• Bare 2 av 10 elever vet at kjemi og 

fysikk er realfag. 

• 4 av 10 sier at de vet for lite til å kunne 

velge realfag på videregående skole. 

Ifølge statsråd Tora Aasland bør de som 

jobber med rekruttering til realfagsstudier, 

vurdere måten de kommuniserer 

med ungdommene på. 

– Mange unge finner ingen mening i 

naturvitenskap og velger derfor bort 

realfag til fordel for fag som virker 

mer spennende, sier forsker Camilla 

Schreiner ved Naturfagsenteret ved 

Universitetet i Oslo i en kommentar. 

– Etter min mening er naturvitenskapelige 

idealer som objektivitet og fokus 

på fakta utdaterte. Realfagene blir ikke 

oppfattet som relevante for det ungdom 

i dag ønsker for livene sine. De vil ha 

en jobb som oppleves som viktig og 

meningsfullt. Utfordringen for feltet blir 

derfor å vise at realfag kan gi mening til 

unge menneskers selvutviklingsprosjekt. 

Schreiner etterlyser flere ulike typer rollemodeller 

fra realfagene som unge kan 

identifisere seg med, og som passer med 

ønsket om å kommunisere identiteten 

sin gjennom en bestemt livsstil. Bare 


da kan realfag konkurrere med jobber 

som skuespiller, designer eller ”noe 

med mediene” og ”å redde verden”. 

– Alle som jobber med naturvitenskap 

og teknologifag, bør forsøke å gjøre noe 

med måten de selv framstiller fagene 

sine på. Da kan unge forstå at også jobber 

innen disse feltene er både viktige og 

meningsfulle. Jeg mener ikke at alle skal 

bli kjendiser og stille opp i talkshow på 

tv, men en kan i det minste ta tak i seg 

selv som foreleser. En kan kommunisere 

sine tanker rundt faget, hva en synes er 

spennende med de, og hvorfor en gjør 

akkurat det en gjør og ikke noe annet, 

sier hun. 

Camilla Schreiner

Foreslår egne realfagsklasser 

Egne klasser for realfag og teknologi kan være løsningen for å gjøre ungdommen bedre i matematikk, fysikk 

og andre realfag. 

Det mener et utvalg ledet av Arild 

Underdal, professor i statsvitenskap og 

tidligere rektor ved Universitetet i Oslo. 

Utvalgets rapport er et ledd i arbeidet 

med Høyres partiprogram. 

– Vi vil skape undervisningstilbud som 

er bedre enn dem vi har i dag. Da foreslår 

vi å etablere egne klasser eller egne 

skoler for realfag og teknologi. Vi synes 

Norge bør prøve ut dette, sier Underdal 

til Lektorbladet. 

Utvalget ser for seg egne skoler i byene, 

mens egne klasser kan etableres over 

hele landet. En rekke steder finnes det 

bedrifter og folk som trolig vil bidra med 

sin kompetanse i egne klasser, mener 

utvalget. Utvalget ser for seg at det først 

gjennomføres et forsøk med et titall 

realfagsklasser. 

Ifølge Underdal vil slike spesialiserte 

realfagstilbud fungere best hvis elevene 

får se den praktiske nytten av realfagene. 

Utfordringen er å vise realfag og teknologi 

i bruk. En 14-15-åring som skal 

pugge matematikk uten å se bruken av 

faget, vil fort miste motivasjonen. 


Hvordan skal lærere og lek 

høyere lønn? 

– Endring av forhandlingsstrukturen 


– Det viktigste grepet er å endre 

forhandlingsstruktur og lønnsstrategi. 

Det er i Norge en klar positiv 

sammenheng mellom lønnsvekst 

og grad av desentralisert og 

individualisert lønnsdannelse. Det 

sier professor Geir Høgsnes ved 

Universitetet i Oslo. 

– Se f. eks. på funksjonærer i NHOområdet, 

som stort sett har en høyere lønnsvekst enn arbeidere 

og offentlig ansatte. Arbeidere med minstelønnskontrakter 

og lokale forhandlinger har samtidig høyere lønnsvekst enn 

arbeidere på normallønnskontrakter uten lokale forhandlinger. 

Etter Høgsnes’ syn burde lærerorganisasjonene legge mer 

arbeid i å finne fram til kriterier for å begrunne individuelle 

lønnsforskjeller. – Å akseptere differensierte lønninger for 

samme type lærere gjør det også mulig å utnytte markedssituasjonen 

som varierer i ulike deler av landet. Det kunne 

også åpne for at man utnyttet det faktum at det er større 

etterspørsel etter realister enn f. eks. humanister. Man burde 

arbeide for å øke forståelsen av at når noen i første omgang 

drar fra flertallet, vil det på lengre sikt bidra til å trekke 

andre opp etter seg. Man får en form for lokomotiveffekt. 

Lokal lønnsdannelse innebærer at lærere med lik utdanningslengde 

og ansiennitet blir lønnet ulikt. Motstanden 

skyldes primært en frykt for at utfall vil bryte 

med prinsippet om lik lønn for likt arbeid, gitt utdanningslengde 

og ansiennitet. Det vises ofte til begrepet 

”trynetillegg”, som er uttrykk for illegitim ulikebehandling. 

Med klare kriterier for hva som skal utløse lokale tillegg basert 

på individuelle ytelser vil ikke dette være et problem. 

– Differensiering av begynnerlønnene 

– Det er vanskelig å tenke seg at 

alle lærergrupper, uansett fag, trinn 

og skoleslag, skal få økt lønn, sier 

professor Kjell G. Salvanes ved 

Norges Handelshøyskole. 

Etter hans syn er det største og 

mest presserende problemet uten 

tvil rekruttering til lektoryrket, og 

utfordringene er størst innen realfag. 

Dermed er det vanskelig å tenke seg at en ikke må differensiere 

begynnerlønnen for ulike fag 

– Må en satse på lokal lønnsdannelse og mer markedstilpasning? 

– Jeg vil svare tja. Differensiering ut fra fag er enda viktigere! 

– Hva kan være grunnen til at mange lærere går imot lokal 

lønnsdannelse? 

– Det er ikke noe mysterium. Fagforeninger har ofte som mål 

at alle medlemmene skal ha samme lønn. Det er nemlig ytterst 

vanskelig å differensiere innen en forening. Men vi kommer 

nok ikke utenom realitetene, og de er at realister har langt 

flere alternativer når det gjelder karriere- og yrkesvalg enn 

humanister, som stort sett havner i offentlige stillinger. Skal en 

greie å rekruttere realister til lektoryrket, er det derfor vanskelig 

å tenke seg at en kan unngå å gi dem relativt høyere lønn. 

Hvor mye som skal til, er det vel ingen som vet noe eksakt 

om. Mitt forslag er å tillate forsøk. Dette er et generelt råd når 

det gjelder utfordringene i utdanningssektoren. Alle vet at noe 

må gjøres – og bedre rekruttering er opplagt en oppgave som 

må tas alvorlig, men vi vet ikke helt hvor mye som trengs, og 

eventuelt hvilke andre tiltak som er nødvendige. Så mitt forslag 

er å sette i gang mindre og avgrensede forsøk, istedenfor 

nasjonale virkemidler.

torer oppnå 

Audun Lysbakken (SV): 

– Politisk mulig å legge føringer for å 

løfte bestemte arbeidstakergrupper 

Audun Lysbakken 

– Mer lokal lønnsdannelse vil 

slå ut vilkårlig og urettferdig. 

Erfaringen viser at det ikke er 

lokal lønnsdannelse som gir de 

beste resultater for arbeidstakerne. 

Det er Audun Lysbakken, nestleder 

i SV, som sier dette til Lektorbladet. 

Vi spurte ham hva som etter SVs 

syn må til for at lærernes lønninger 

skal øke. 

– Det er et spørsmål om vilje og evne til å prioritere offentlig 

sektor og utvikling av velferdsstaten generelt og skolen 

spesielt. SV mener lærernes status og lønnsnivå må heves, 

det er ikke minst nødvendig for å sikre rekrutteringen av dyktige 

lærere. Det er politisk mulig å legge føringer for å løfte 

bestemte grupper arbeidstakere, og det ønsker SV å gjøre. 

Likelønnskommisjonens forslag om en statlig likelønnspott 

for kvinnedominerte yrkesgrupper vil få SVs støtte, og vi 

ønsker å gjennomføre dette i neste stortingsperiode. 

– Hva kan være grunnen til en viss skepsis til lokal lønnsdannelse? 

– Lærerne har historisk sett vært godt organisert med sterke 

fagforeninger som har representert sine medlemmer og deres 

interesser på en god måte. Dessuten er det jo en kjensgjerning 

at det ikke nødvendigvis blir flere lønnsmidler til fordeling i 

et system med mer lokal lønnsdannelse, men snarere at man 

bruker tid og krefter på å omfordele lønnsmidler mellom kolleger. 

Jeg tror det de fleste lærerne ønsker er en generell økning 

av lærerlønnen, og da vil de beste resultatene oppnås gjennom 

sentrale forhandlinger. 

Lønningene må bli mer 

differensierte 

Av Kristin Clemet 

Hvis lærerlønningene 

skal øke, må de 

samtidig bli mer differensierte. 

Dersom 

alle lærere skal tjene 

(omtrent) det samme, 

blir det altfor dyrt å 

gi lærerne et skikkelig 

lønnsløft. Det 

er heller ikke rettferdig 

at alle lærere 

skal tjene det samme 

– helt uavhengig av 

dyktighet, innsats og 

resultater. 

Kristin Clemet 

Også lærere bør, i likhet med andre arbeidstakere, få 

anledning til å bli vurdert individuelt. Det kan også 

være en spore til innsats. Ikke bare på grunn av utsikter 

til økt lønn, men også på grunn av lønn. Undersøkelser 

viser at lærere er som andre mennesker: De er glade for 

å få ros, for å få gå på kurs og for å ha en god sjef. Men 

de liker også å få mer i lønn. 

Mer individuell lønnsfastsettelse vil gjøre det mulig å 

lønne de beste lærerne skikkelig. Andre vil ikke få like 

mye, men det er da heller ikke rimelig. En lærer som 

ikke bidrar i lærerkollegiet, som ikke er spesielt dyktig, 

og som ikke anstrenger seg for å gjøre det bedre, fortjener 

ikke å få like mye i økt lønn som en lærer som 

virkelig strekker seg. 

Det hender at lærere påstår at det ikke finnes dårlige 

lærere, men det er det ingen som tror på. Vi har alle 

vært elever, og mange er foreldre. Alle har påtruffet 

dårlige lærere. Så veien frem til økt lønn og rekruttering 

av de beste til læreryrket er at en større del av lønnen 

fastsettes individuelt. 


Over og ut for 

mappevurdering? 

”Standpunktkarakteren skal ikke være noe ’gjennomsnitt’ av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, 

men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 

4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova). 

Det skrev Utdanningsdirektoratet under 

overskriften ”Presisering av forskrifter 

om underveis- og sluttvurdering” på sitt 

nettsted 18. desember 2007. 

Mange spør seg om denne presiseringen 

i realiteten innebærer at det ikke lenger 

er mulig å bruke mappevurdering når en 

skal fastsette standpunktkarakter. 

– Det er i alle fall klart for meg at den 


nye måten å sette standpunktkarakterer 

på har gitt dødsstøtet til mappevurdering, 

sier lektor Svein Einar Bolstad, 

som er leder for Hordaland Lektorlag. 

– Den konklusjonen kan en trygt trekke 

etter at Utdanningsdirektoratet slår 

fast at en standpunktkarakter skal si 

noe om elevens sluttkompetanse og 

ikke være et snitt av prestasjoner gjennom 

skoleåret eller det siste halvåret. 

Etter Bolstads mening går nå mappevurdering 

over i historien som en form 

for ”bestemors skrytealbum” som skulle 

legges til grunn for årskarakter eller 

standpunktkarakter. – Noen ville til og 

med at det samme albumet skulle legges 

fram for en ekstern sensor til vurdering 

som om det var en eksamen. De kalte 

det mappeeksamen. En slik ”liksomeksamen” 

vil som en følge også måtte 

erklæres død. Heldigvis.

Fortsatt mulig å bruke 

mappevurdering 

Av Siv Hilde Lindstrøm, avdelingsdirektør Utdanningsdirektoratet 

Presiseringen på Utdanningsdirektoratets 

nettsted er publisert for å tydeliggjøre at 

underveis- og sluttvurdering har ulike 

formål: Underveisvurdering skal gi 

informasjon til eleven om hva han eller 

hun mestrer i forhold til kompetansemålene, 

og hva som må mestres for å bli 

bedre faget, mens sluttvurdering skal gi 

informasjon om nivået til eleven etter 

endt opplæring i faget. 

Samtidig tydeliggjør presiseringen sammenhengen 

mellom underveisvurdering 

og sluttvurdering. Det er selvsagt fortsatt 

mulig å bruke mappevurdering som vurderingsverktøy, 

det er ett av flere verktøy 

som kan skape et godt grunnlag for å 

sette standpunktkarakter. 

Svein Einar Bolstad hevder at de nye 

bestemmelsene ”har gitt dødsstøtet til 

mappevurdering”. Dette er en tolkning 

vi ikke ser kan leses ut av forskriftens 

bestemmelser, da det er gjennom underveisvurdering 

læreren blir kvalifisert til 

å sette standpunktkarakter. Det er prestasjonene 

gjennom året som danner 

vurderingsgrunnlaget, men karakterer 

og vurderingene som gjøres underveis, 

skal ikke bli vektet inn mot en standpunktkarakter. 

Standpunktvurderingen 

må ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag 

(både vurdering med og 

uten karakter). Dette betyr at det i de 

fleste fag ikke kan legges avgjørende 

Siv Hilde Lindstrøm 

vekt på en enkelt prøve. Som sagt er 

det ikke lenger en direkte kobling mellom 

terminkarakterer og standpunkt. 

Standpunktkarakteren skal relateres til 

elevens kompetanse i faget på det tidspunktet 

standpunktkarakteren fastsettes. 

Forskriften gir nå med andre ord større 

faglig handlingsrom til den læreren som 

setter standpunkt. Dette innebærer at 

læreren i større grad kan legge vekt 

på elevens faglige utvikling og ikke er 

like bundet av terminkarakterene som 

før. Elevene skal på samme måte som 

tidligere ha muligheten til å utvikle sin 

kompetanse gjennom hele opplæringsløpet. 

Slik sett kan mappevurdering være 

godt egnet for underveisvurdering, gi 

elevene mulighet til egenvurdering og 

opparbeide seg et grunnlag for å sette 

standpunktkarakter. 

Konkrete tilbakemeldinger, innspill og 

eksempler fra skoler som deltar i den 

nasjonale utprøvingen av felles kjennetegn 

på måloppnåelse, ligger på 

www.skolenettet.no/vurdering. Skolene 

gir blant annet tilbakemeldinger om at 

arbeidet med kjennetegn på måloppnåelse 

bevisstgjør lærere og elever i arbeidet 

med underveisvurdering og faglig 

relevante tilbakemeldinger. I tillegg blir 

elevene bevisstgjort på egen læring og 

tryggere på hva som skal til for å oppnå 

de ulike karakterene. Gjennom arbeidet 

med kjennetegn gjennom året har både 

elever og lærer opparbeidet seg et godt 

grunnlag på hvor elevene står i forhold 

til kompetansemålene i læreplanen – 

også ved avslutningen av opplæringen 

i faget. 


Styrking av utdanningssamarbeidet 

I oktober 2007 lanserte Kunnskapsdepartementet en egen Nord-Amerika-strategi for høyere utdanningssamarbeid 

(2008-2011). 

Nettverksarenaer 

I strategien legges det vekt på fire dimensjoner: 

Samarbeid på myndighetsnivå, 

stimulering til økt studentutveksling, 

etablering av et partnerskapsprogram og 

styrking av informasjonsarbeid og nettverksarenaer 

for økt samarbeid. 

– Nord-Amerika har vært et kontinent 

det alltid har vært interesse for, og de 

siste årene har det virkelig begynt å gå 

opp for både institusjoner og myndigheter 

at vi må komme på banen dersom vi 

skal få ta del i den kunnskapsutviklingen 

som skjer ved store og viktige institusjoner 

i USA og Canada, sier rådgiver 

Linda Prestegård ved Senter for internasjonalisering 

av høgre utdanning (SIU). 

Målsettingen for satsingen er at innen 

2011 skal antall studenter som reiser til 

USA, økes til 2400 (1200 på utveksling 

og tilsvarende på hel grad), og antallet 

som reiser til Canada, skal økes til 600 

(300 på utveksling og tilsvarende på hel 

grad). Samtidig ønsker man å øke antall 

innreisende studenter fra USA til 400 

(237 i 2006), og fra Canada til 100 (54 

i 2006). 

Norsk satsing 

Satsingen mot Nord-Amerika er i 

utgangspunktet en norsk satsing, der 

målet er å øke både samarbeidet mellom 

norske og nordamerikanske institusjoner, 

og interessen for Norge som studie- 

og forskningsland. Høyere utdanning 

og internasjonalisering i USA er svært 

desentralisert, og det finnes derfor ingen 


statlig institusjon som kan ta et lignende 

løft som det Norge nå gjør. Interessen for 

samarbeid er imidlertid stor, og i oktober 

2007 undertegnet Norge og USA 

den såkalte Washington-deklarasjonen. 

Statsråd Tora Aasland undertegnet for 

Norge, mens en representant for det 

amerikanske utenriksdepartementet 

undertegnet for USA. Deklarasjonen 

understreker de to landenes intensjoner 

om å arbeide for å fremme felles forståelse 

mellom mennesker gjennom utveksling 

av kunnskap og utdanningskontakt, 

oppmuntre til og utvikle samarbeidsaktiviteter 

på områder av felles interesse 

og redusere hindringer for samarbeid 

mellom utdanningsinstitusjoner. 

Partnerinstitusjoner 

– SIU besøker jevnlig ulike fagmiljøer 

ved sentrale partnerinstitusjoner i både 

USA og Canada, og tilbakemeldingene 

på satsingen er veldig positiv, forteller 

Prestegård. – Vi opplever imidlertid også 

at kunnskapsnivået om norske forhold er 

relativt lavt, slik at vi for eksempel må 

gjøre kjent hvor mange mastergrader 

som tilbys på engelsk i Norge. 

– Det første året på et amerikansk college/universitet, 

freshman-året, har hittil 

ikke vært sett på som et år som ligger på 

høyskolenivå i Norge. Er det endringer i 

dette synet? 

– Lånekassens støtteordninger og eventuelle 

endringer i disse styres fra politisk 

hold i Kunnskapsdepartementet, og er 

således ikke noe SIU er involvert i. Det 

stemmer at Norge, på linje med de øvrige 

landene i det europeiske Bolognasamabeidet, 

ikke betrakter det første 

året av en amerikansk bachelorgrad som 

høyere utdanning. Dette betyr likevel 

ikke at det er umulig for en norsk student 

å søke seg inn på en bachelorgrad 

i USA. SIU administrerer den såkalte 

”tilleggstipendlisten”, et utvalg særlig 

anerkjente institusjoner med høy kvalitet, 

hvor norske studenter får et ekstra 

stipend for å dekke de høye skolepengene. 

Ved disse institusjonene får norske 

studenter også støtte til Freshman-året 

og kan søke seg inn på en bachelorgrad 

fra første år. I tillegg er det en rekke 

institusjoner i USA som vil vurdere 

norske studenter for såkalt ”advanced 

placement”, hvilket vil si direkte opptak 

til andreåret. En slik vurdering skjer på 

grunnlag av studentens fagsammensetning, 

karakterer, modenhet og andre faktorer 

som indikerer hvorvidt studenten 

er egnet for dette. 

Engelsklærere 

– Mange engelsklærere i videregående 

skole sier de gjerne skulle ha vært i 

USA, men det har blitt med ønsket. 

Innebærer Nord-Amerika-satsingen at 

det vil bli lettere for denne gruppen å 

få stipend eller annen støtte til kurs og 

etterutdanning i USA og Canada? 

– Det finnes allerede en del ordninger 

for å sende lærere på kurs og kortere 

opphold i USA, blant annet gjennom 

Norge-Amerika-Foreningen og 

Fulbright-stiftelsen. I den nåværende

mellom Norge og USA og Canada 

satsingen er det fokusert på høyere 

utdanningssamarbeid, og det er derfor 

ikke lagt inn særskilte tiltak mot lærere i 

videregående skole. 

– Hvordan er norske ungdommers generelle 

interesse for USA for tiden? 

– Interessen for USA er generelt høy, 

noe som blant annet kommer til uttrykk 

gjennom en økt interesse for å ta et år 

på videregående i USA, og det relativt 

høye antall studenter som kontakter rådgiverne 

i ANSA, på Fulbright-kontoret 

og på de internasjonale kontorene ved 

universiteter og høyskoler rundt om i 

landet. USA tiltrekker seg i dag omtrent 

7 % av de gradssøkende norske studentene 

i utlandet og 9 % av utvekslingsstudentene, 

og vi håper den nye satsingen 

vil føre til at enda flere ønsker å reise 

til USA. 

lektorbladet@norsklektorlag.no 

Senter for internasjonalisering 

av høgre utdanning (SIU) er eit 

kompetanse- og informasjonssenter 

som fremjar internasjonalt 

samarbeid innan utdanning og 

forsking. SIU, som held til i Bergen, 

er eit statleg forvaltingsorgan under 

Kunnskapsdepartementet. Les meir 

på nettstaden til SIU: http://siu.no/ 

Rådgiver Linda Prestegård 


– Skolen er en 

mislykket merkevare! 

– Tenk om det å være en del av skoleverket var prestisjefullt og gjorde dem som jobbet der, virkelig stolte! 

Det sier Lene Thowsen i en samtale med 

Lektorbladet. Hun er utdannet cand. 

philol. og har arbeidet i skolen, men er 

nå redaksjonell rådgiver i web–byrået 

Digitroll AS. 

Bevisst karrierevalg 

– Tenk om det å gå inn i skolen ikke ble 

betraktet som et kall, men som et bevisst 

karrierevalg! Tenk om assosiasjonene 

ordet skole vakte, utelukkende var positive 

og forbundet med kvalitet! Tenk om 

skolen var en vellykket merkevare – en 

virksomhet som lærerne uten forklaringsbehov 

ønsket å vise sin tilknytning 

til: ”Jeg er lærer og stolt av det!” fortsetter 

hun. 

Etter hennes syn mangler skolen en 

tydelig og gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi. 

– Skolen som institusjon skal være et 

sted å være, men først og fremst et sted 

å lære. Skolen skal representere trygge 

omgivelser, kompetente lærekrefter, 

moderne utstyr og tilstrekkelig med ressurser. 

Den skal være en arena for god 

læring og oppvekst. Slik ønsker skolen å 

fremstå, men møter på store utfordringer 

i sin strategi. 

– Og det skyldes? 

– Det skjer noe med en merkevare som 


Rådgiver Lene Thowsen 

nærmest utelukkende får negativ omtale. 

Mediene forteller om skolereformen 

som står til stryk, lærerskolestudentenes 

manglende kompetanse, om lektorer 

som forlater yrket, skolebygg i forfall, 

manglende vikarressurser, norske elevers 

nedslående skolefaglige resultater 

og lærere som kjemper om oppmerksomheten 

i konkurranse med PC–er, 

MP3–spillere og mobiltelefoner. Det er 

trist at ordet skole rommer for mange 

negative beskrivelser. Å være en del av 

det og å knytte egen identitet opp mot 

skolen, blir belastende. Dessverre satses 

det for lite på å gjøre skolen til meningsfull 

og viktig merkevare. En konsekvens 

av dette er at mange kompetente lærere 

søker seg bort. 

Manglende faglig kompetanse 

– Kan det ha sammenheng med at mange 

settes til å undervise i fag uten den 

nødvendige faglige og didaktiske grunnlaget?

– At utdannelse og spesialisering ikke er 

en forutsetning for å undervise, bidrar 

til å undergrave viktigheten av faglig 

kompetanse. Tro det eller ei – men det 

var fritidssysselen min, og ikke hovedfaget 

mitt i nordisk språk og litteratur, 

som førte meg inn i skolen! En basketballkarriere, 

hvis mine 12 år som aktiv 

basketballspiller kan legitimere karrierebegrepet, 

gjorde meg i stand til å undervise 

ungdom i kroppsøving. Nå i ettertid 

forstår jeg skepsisen og motviljen jeg 

møtte blant de andre gymlærerne på skolen. 

Jeg ser at jeg med min manglende 

faglige kompetanse trampet på deres 

faglige integritet. I min glanstid var jeg 

god til å putte ballen i kurven, men jeg 

var ikke kompetent nok til å undervise 

ungdomsskoleelever i crawl, forlengs 

og baklengs rulle, orientering eller lengdehopp. 

I tillegg måtte jeg undervise i 

samfunnsfag – et fag jeg ikke har utdannelse 

i, som ikke er «mitt» nettopp fordi 

jeg ikke har den faglige kompetansen. 

Igjen opplevde jeg det ubehagelige med 

å tråkke i andres bed. Samfunnsfag 

er sammensatt av geografi, historie og 

samfunnskunnskap. Min formelle kompetanse 

manglet, og gjorde meg til en 

samfunnsfaglærer på gyngende grunn. 

Det gjør noe med læreren og lærerens 

faglige integritet og yrkesstolthet når 

den faglige kompetansen ikke utnyttes 

riktig. 

Merkevarebygging 

Nå arbeider Lene Thowsen bl.a. med 

merkevarebygging og kommunikasjon 

på internett. Hun bidrar med tekstkompetanse 

og forståelse, tenker navigasjon 

og strukturerer nettsider, utformer tekster 

og gir veiledning og råd om hvordan 

man kommuniserer et budskap. 

– Det er viktige kompetanseområder 

som har dominert min utdannelse. Som 

filolog er jeg en viktig og annerledes 

del av byråets forretningskonsept. 

Kompetansen min blir verdsatt! Det gjør 

meg stolt – og får meg til å spørre: 

Hvorfor er jeg mer stolt over å si at jeg 

jobber som redaksjonell rådgiver i et 

web–byrå, enn å si at jeg jobber som 

lærer i ungdomsskolen? 

"Hva jobber du med?" 

Lene Thowsen legger ikke skjul på at 

spørsmålet ”hva jobber du med?” dukker 

opp i ulike sammenhenger og er sterkt 

knyttet opp mot identiteten vår. Det gjør 

derfor godt når man gjennom sitt yrkesvalg 

får brukt kompetansen sin på riktig 

måte. Det er også fint å være en del av en 

virksomhet som vekker gode assosiasjoner. 

Da hun jobbet i skolen, følte hun et 

sterkt behov for å legitimere yrkesvalget 

sitt. Hvorfor var hun ikke stolt? 

– Jeg vil besvare spørsmålet med å gjøre 

et tankeeksperiment, nemlig å se på 

skolen som en merkevare. Det er spennende, 

ikke minst fordi det kan lede 

til en viktig verdidebatt. Samtidig er 

eksperimentet skremmende avslørende. 

Skolen fremstår nemlig som en feilslått 

merkevare! Merkevarebygging handler 

først og fremst om følelser, om å finne 

veien til folks hoder og hjerter. I tillegg 

handler suksessrike merkevarer om penger 

– et viktig moment som dessverre er 

mye av grunnen til at skolen som institusjon 

ikke helt fungerer slik den burde 

og kunne. 

Felles forankring 

– I alle yrker må man forholde seg til 

noe overordnet en selv. Lærerne forholder 

seg til reformer og bestemmelser for 

hvordan skolen skal fremstå og agere. 

I næringslivet snakker man om at en 

visjon må ligge i ryggmargen til hver 

enkelt ansatt i bedriften. Det er viktig å 

ha en felles forankring og en eierskapsfølelse 

i forhold til målene man sikter 

mot, forklarer hun. 

– Skal lokale eller sentrale myndigheter 

fastsette slike mål? 

– De spiller en viktig rolle, men det 

beste er å la kompetente og faglig sterke 

medarbeidere selv få være med på å formulere 

og definere virksomhetens mål. 

At ryggmargsfølelsen er svak hos lærerne, 

er ingen overraskelse. Ei heller er det 

en kritikk. Det er imidlertid et faktum 

at lærernes manglende innvirkning på 

egen arbeidssituasjon får alvorlige konsekvenser. 

Først når lærerne blir hørt, vil 

skolen utvikle seg positivt. Lærerne vil 

ha faglig fokus og spesialisering, ikke 

uklare styringsverktøy og byråkratiske 

retningslinjer. Det å jobbe som lærer er 

meningsfullt. Lærerne har et stort faglig 

og sosialt ansvar. "Jeg ser at jeg er viktig 

for skolen. Jeg vet at skolen taper på å 

miste meg og andre lærere." Men det 

å være nødvendig og ønsket er ikke tilstrekkelig. 

Å bli brukt riktig og verdsatt 

for det man bidrar med, gjør noe med 

selvfølelse, identitet, faglig integritet og 

yrkesstolthet. 

– Føler du at du er ”viktigere” for samfunnet 

som medarbeider i et reklamebyrå 

enn da du var lektor i skolen? 

– I et samfunnsperspektiv er nok min 

nåværende jobb mindre meningsfull. 

Men jeg mener noe er alvorlig galt når 

skolen ikke klarer å fremstå som et 

attraktivt yrkesvalg for folk som meg. 

Skyldspørsmålet er komplekst. Vi er 

mange som må ta ansvar for skolen 

som en mislykket merkevare. Som lektordesertør 

kan jeg like godt være den 

første til å påta meg en del av skylden. 

Lærerflukten vil fortsette dersom ikke 

skolens og lærernes status oppgraderes. 

Å tenke merkevarebygging i den forbindelse 

er kanskje ingen dårlig begynnelse. 

En forutsetning for å lykkes er imidlertid 

at mediene bidrar positivt i byggeprosessen. 

Skolen som merkevare trenger god 

og konstruktiv omtale. 


Venstres nestleder Trine Skei Grande: 

– Også lektorutdanningen vil bli drøftet 

– I forbindelse med en utvidelse og endring av allmennlærerutdanningen må vi også se på hvordan den nåværende 

lektorutdanningen er innrettet, samt hvilke justeringer som eventuelt trengs. Dette er noe vi forventer vil 

bli grundig drøftet i stortingsmeldingen om lærerutdanning som er varslet rundt årsskiftet. 

Det sier Venstres nestleder Trine Skei 

Grande i et intervju med Lektorbladet. 

Fordypning 

– Selv om vårt forslag om femårig allmennlærerutdanning 

blir vedtatt, mener 

vi at lektorutdanningen fremdeles vil 

være svært attraktiv og viktig, ikke minst 

for studenter som ønsker større faglig 

fordypning enn det en femårig allmennlærerutdanning 

vil kunne tilby. 

Slik lektorutdanningen er nå, gir den 

større faglig dybde og dermed en unik 

kompetanse som en generell allmennlærerutdanning 

– selv om den er femårig 

– vanskelig kan konkurrere med. En 

ny femårig allmennlærerutdanning vil 

nødvendigvis måtte skille seg fra lektorutdanningen 

når det gjelder fordypning, 

antall fag osv. 

Adjunktutdanning 

– Universitetet i Oslo (og de andre 

universitetene som tilbyr lektorutdanning) 

utdanner også adjunkter. Der tar 

fire år å bli adjunkt – og fem år å bli 

lektor i UiOs lektor- og adjunktprogram 

(LAP). Vil Venstre opprettholde fireårig 

adjunktutdanning? 

– Det følger av vårt forslag om femårig 

allmennlærerutdanning at vi ønsker at 

alle nye lærere i grunnskolen skal ha 

minimum fem års utdanning. Samtidig 

har vi foreslått å innføre en systematisk 

videreutdanningsordning – et lærerløft 


– for lærere som allerede er i skolen. På 

generelt grunnlag vil vi understreke at 

det er svært viktig å styrke kompetanseoppbyggingen 

i skolen. 

– Hva mener Venstre må til for at skolen 

skal konkurrere med andre sektorer om 

medarbeidere med høy kompetanse? 

– Venstre ønsker å gjenreise respekten 

for læreren som kunnskapsformidler og 

sjef i klasserommet. Vi politikere skal 

legge de ytre rammene, men det er læreren 

– som profesjonell fagperson – som 

skal styre det som skjer i det enkelte 

klasserom, og den tilliten skal vi gi den 

enkelte lærer. Vi skal også sørge for at 

lærerne har en solid grunnutdanning – 

uansett hvilke(t) trinn de underviser på, 

og vi skal sørge for at de får en jevnlig 

og systematisk kompetanseheving. At 

økt kompetanse i form av dokumentert 

utdanning m.v. gir høyere lønn, ser vi 

på som naturlig. Lønnsdannelse er imidlertid 

et spørsmål som avgjøres mellom 

partene i arbeidslivet og ikke noe vi som 

politikere er involvert i. For Venstre er 

det viktig å understreke at vi ønsker mest 

mulig kompetanse i skolen. I vårt skolepolitiske 

manifest er vi tydelige på at vi 

vil bidra til fortsatt å sikre et kompetanselønnssystem 

for lærere. I sum mener 

vi at dette vil gjøre det mer attraktivt for 

høyt utdannede å søke seg til skolen, slik 

det nok i større grad var tidligere. 

Trine Skei Grande 

– Noen hevder at det er sutring blant 

skolens folk. Er Venstre enige i det? 

– Nei, det er flåsete sagt. Som tidligere 

lærer har jeg forståelse for frustrasjonen 

mange lærere til tider føler. Det er 

vår oppgave som politikere å ta denne 

frustrasjonen på alvor, lytte til den og 

forsøke å bidra med konstruktive løsninger. 

Når vi som samfunn stiller krav 

til lærerne, kan også lærerne stille krav 

tilbake. Så får vi ta diskusjonene som 

de kommer. Det handler om gjensidig 

respekt og demokratiske prosesser.

i stortingsmeldingen om lærerutdanning 

Oslo Filharmoniske Orkester 

– I Lektorbladet nr. 3-08 sier den kjente 

dirigenten Herbert Blomstedt: ”I lys av 

at Oslo Filharmoniske Orkester gjennom 

en lang årrekke har holdt en internasjonalt 

høy standard, burde både Staten og 

Oslo kommune i større grad bidra til at 

orkesteret får den økonomiske friheten 

til å fortsette den kvalitative veksten det 

har hatt.” Hva er din kommentar til det 

synet? 

– Et økonomisk handlingsrom er selvsagt 

viktig for at Oslo-Filharmonien 

kan utvikle seg videre, og er et spørsmål 

som naturlig nok henger sammen 

med de årlige budsjettprosessene. Med 

status som nasjonalorkester er finansieringen 

hovedsaklig statlig, og det er 

viktig at bevilgningene er tilstrekkelig. 

Når det er sagt, mener jeg nok at Oslo- 

Filharmonien i større grad kunne vært 

mer inkluderende og hatt et nærmere 

samarbeid med Oslo by, og på den måten 

skapt ytterligere entusiasme rundt orkesteret 

lokalt. Jeg synes det har vært klar 

bedring i forhold til dette nå i den senere 

tid, og tror at en slik strategi er avgjørende 

for å ha et publikum med hjerte 

for sitt orkester. 

– Herbert Blomstedt kommer også med 

denne kraftsalven: ”Det er bra at det 

satses på kulturtiltak i distriktene, men 

kultur-Norge vil skjemme seg ut internasjonalt 

om det ikke tar vare på institusjoner 

som over lang tid har opparbeidet 

seg et internasjonalt kvalitetsstempel.” 

Han rister på hodet når han får vite at 

Oslo by ikke bidrar med en eneste krone 

til et orkester som har byens navn i seg, 

og som i årevis har promotert byen på 

”Jeg valgte å bli medlem av Norsk Lektorlag fordi det er fagforeningen som taler 

lektorenes sak best. I tillegg er det et veldig bra lokallag på Strinda videregående 

skole, der jeg er ansatt. Jeg har hovedfag i idrett, pluss matematikk og geografi, og 

er for tiden engasjert i Rosenborg som hovedtrener for juniorlaget, med permisjon 

fra lektorjobben. I november blir jeg for øvrig fysisk trener for Rosenborg! 

Jeg mener det er veldig viktig at lærere har solid faglig tyngde. Det er 

med på å sikre kvalitet i skolen, som ikke skal være en oppbevaringsplass, 

men et sted der man skal lære!” 

Geir Håvard Hjelde 

Norsk Lektorlag organiserer 

akademikere i mange yrker. 

en så positiv måte over hele verden. Han 

kan simpelthen ikke tro det. Hva er din 

kommentar? 

– Jeg er ikke helt enig i at Oslo kommune 

ikke bidrar med en eneste krone 

til orkesteret. Kommunen stiller tross 

alt med et tilpasset bygg der orkesteret 

er hovedleietaker, og det mener jeg er 

et relativt omfattende bidrag. I den grad 

det er snakk om ytterligere bevilgninger, 

vil dette være opp til lokale folkevalgte, 

og da må det også bli byens orkester. 

Blomstedts utsagn tror jeg ikke fører til 

mer velvilje lokalt. 


Intervjuet 


– KS har ikke tatt 

dårlig imot lærerne! 

Per Kristian Sundnes, forhandlingssjefen i KS, er ikke enig i påstanden 

om at KS har tatt lærerne imot på en dårlig måte. 

– Den oppfatningen må eventuelt 

være knyttet til lønnsutviklingen 

generelt og lokale forhandlinger i 

2006 spesielt. Men husk at kommunesektoren 

har mange oppgaver og 

utfordringer, flere enn de får penger 

til, samtidig som vi har et annet 

og – for undervisningspersonalet 

den gang – ukjent lønns– og avtalesystem. 

Jeg mener at påstanden 

om en mindre god mottakelse ofte 

serveres på et noe tynt grunnlag, og 

ofte av folk som ikke helt vet hva de 

snakker om. Men slik får en oppfatning 

lov å sette seg. 

– Hva overrasket deg mest under 

Unio-streiken i vår? 

– At den i det hele tatt ble satt i 

gang. Vi mente, og mener fortsatt, 

det ikke var grunnlag for den. 

– I hvilken grad trakk KS’ politiske 

ledelse i trådene under forhandlingene 

og meglingen? 

– Vi har alltid tett kontakt med politisk 

ledelse, både under forhandling 

og mekling. Det hadde vi denne 

gangen også. 

– Under streiken skrev en avis at KS 

har en viss sympati med sykepleierne, 

men ikke med lærerne. Hvis 

det stemmer, kan du utdype det? 

– Det eneste jeg har sagt, er at jeg 

mener at ”høyskoleminstelønningene” 

i kap. 4 B kanskje var det 

området som kom ”minst bra” ut, 

i forhold til det vi kunne ønske å 

gjøre. Men den rammen vi fikk 

til disposisjon, ble det slik det ble. 

Utdypning for øvrig tror jeg bestemt 

jeg skal avstå fra. 

– Flere kommentatorer har sagt at 

lærerne må akseptere større lønnsforskjeller 

og lokal lønnsdannelse. 

Hva tror du motstanden mot disse 

prinsippene i Utdanningsforbundet 

skyldes? 

– Det vet jeg ikke om jeg skal spekulere 

så mye rundt, men det er aldri 

lett når en tungt forankret kultur og 

et etablert lønnsregime skal byttes 

ut med et nytt over natten. Det vil 

ta tid å få akseptert dette systemet 

og etablert en annen kultur. 

– Mange skoleledere mener de er 

blitt stemoderlig behandlet i det 

siste lønnsoppgjøret. Skjønner du 

det? 

– Det er for det første helt nytt for 

meg, jeg har snakket med mange 

som er fornøyd. Det er vel dessuten 

en hel del av dem som ikke er 

”forhandlingstema” for de sentrale 

parter, men i stedet får sin lønnsutvikling 

avgjort lokalt. Så denne 

påstanden skjønner jeg da ikke så 

godt. 

– Hva må og kan gjøres for å gjøre 

skolen til en interessant arbeidsplass 

for folk med mastergrad? 

– Det er mange tiltak som kan bidra 

til det. KS kan bidra med noe, statlige 

myndigheter med noe, kommunene 

med noe og lærerne selv med 

noe. Rimelig gode lønnsforhold er 

bare ett av flere tiltak. Tiltak knyttet 

til å bedre lærerutdanningen og å 

styrke kompetanseutviklingen etter 

avsluttet lærerutdanning er andre 

aktiviteter som jeg mener kan bidra 

positivt. Men så mener jeg da også 

at vi i større grad må gi ansvaret 

til lærere og arbeidsgivere lokalt 

og tillate at de definerer sine egne 

utfordringer og finner sine egne 

løsninger. Dette tilsier et mer rammepreget 

avtaleverk. 

– Er det muligheter for at lektorene 

kan komme over i kap. 5? 

– Muligheter er det jo alltids, men 

akkurat det spørsmålet er det mange 

forhandlingsparter som har synspunkter 

på! 

– Det er ikke så veldig lenge til det 

skal forhandles om arbeidstid i skolen. 

Hvem bestemmer hva som skal 

være KS’ standpunkter og strategi? 

– Medlemmene våre. 

– Kan vi f.eks. vente oss krav om 

at lærere skal være på skolen fra 

8 til 16? 

– Våre interne prosesser knyttet til 

2010-oppgjøret har ikke kommet 

så langt ennå, så jeg verken kan 

eller vil si noe om kravene i denne 

prosessen. 

Sundnes, som er utdannet tannlege, 

savner ikke sitt opprinnelige yrke. 

– Nei, jeg trives stort sett med den 

jobben jeg har nå. ”Dager finns i 

alle farger, også grå.., men så…,” 

synger Knutsen og Ludvigsen. Slik 

er det på de fleste arbeidsplasser, 

også KS Forhandling, og jeg mener 

jeg har en spennende og interessant 

jobb blant mange flinke medarbeidere. 

Og det får man være fornøyd 

med.

Fra fagutvalgene 

Ny eksamensordning i 

engelsk, ikke ny læreplan 

Av lektor Silje Moen, leder for NLLs fagutvalg for engelsk 

Like før sommerferien pågikk en 

debatt om den nye læreplanen i 

engelsk for videregående skole på 

Norsk Lektorlags nettsider. Arild 

Høie Henriksen i Fagforum for 

engelsk i Aust-Agder ønsker seg 

to ulike læreplaner og eksamener 

for yrkesfaglige og studieforbedende 

klasser, mens Desmond 

McGarrighan, lektor, lærebokforfatter 

og medlem av eksamensnemnda, 

mener at Kunnskapsløftet 

gav oss en mye bedre læreplan for 

engelskfaget med nye og mer krevende 

elementer enn den gamle. 

Utfordringen er etter hans syn å 

lage en eksamen som fungerer 

godt for både yrkesfaglige og studiespesialiserende 

elever. 

Med unntak av Arild Høie 

Henriksen ved Dahlske videregående 

skole i Grimstad er det 

få lærere og lektorer Fagutvalg 

for engelsk har vært i kontakt 

med, som ønsker seg to forskjellige 

læreplaner. Det som derimot 

ser ut til å bekymre mange 

engelsklærere, er at nettopp deres 

yrkesfagklasser skal bli trukket 

ut til sentralgitt eksamen. 

Forhåndssensuren viste da også 

en nesten elleve prosent av yrkesfagelevene 

som var oppe til årets 

engelskeksamen, ikke bestod. Når 

vi samtidig vet at innbakt i disse 

tallene ligger det også sensur av 

elever fra Media og kommunikasjon, 

som nok de fleste steder er 

med på å trekke gjennomsnittet 

opp og ikke ned, er det grunn 

til å spørre seg selv om det er 

eksamensordningen det er behov 

for å gjøre noe med, og ikke læreplanen. 

Med styrkingen av matematikkfaget 

i videregående opplæring 

i Kunnskapsløftet fikk elevene 

anledning til å velge mellom en 

praktisk og en teoretisk variant. 

Riktignok varierer kompetansemålene 

her mellom den praktiske 

og den teoretiske matematikken, 

men man kunne likevel 

enkelt tenke seg noe tilsvarende 

innenfor engelskfaget. En mulighet 

kunne være at hver enkelt 

elev fikk avgjøre om han eller 

hun ville gå for studiekompetanse, 

og alle som valgte å gå 

for ”S-engelsken,” ville kunne bli 

trukket ut til sentralgitt skriftlig 

eller lokalgitt muntlig eksamen. 

En annen mulighet kunne være at 

det ble utarbeidet to forskjellige 

eksamensvarianter: Én som var 

studiekompetansegivende, og en 

annen som fokuserte mer direkte 

på yrkesfagene. 

Uansett hva som blir utfallet av 

Silje Moen 

denne debatten, er i hvert fall 

Fagutvalg for engelsk sikre i sin 

sak: Det er eksamensordningen 

som trenger en justering, ikke 

læreplanen! 


Håndtering av feil i 

matematikkeksamen 

Av lektor Sigrid Skogan, leder av NLLs matematikkutvalg 

Utdanningsdirektoratet må skjerpe seg som profesjonell eksamensarrangør, skriver Sigrid Skogan. 

Første eksamen i matematikk i 

Kunnskapsløftet er avlagt. I eksamensoppgaven 

i R1 forekom det dessverre en 

feil. Utdanningsdirektoratets håndtering 

av feilen har med rette fått stor oppmerksomhet 

i etterkant. 

Dagen etter eksamen, 29. mai, hadde jeg 

et oppslag på Norsk Lektorlags nettsider. 

I etterkant kom det mange henvendelser 

til Norsk Lektorlag om saken. Derfor 

ble følgende brev sendt til direktør Petter 

Skarheim i Utdanningsdirektoratet: 

Våren 2008 avholdes de første eksamener 

i matematikk i Kunnskapsløftet. Ved eksamen 

i det mest krevende matematikkurset 

på VG2, R1, onsdag 28.mai, forekom det 

en feil i oppgave 2. Denne feilen villedet 

svært mange av eksamenskandidatene og 

gjorde eksamenssituasjonen utrygg. 

Ved noen skoler ble feilen oppdaget, enten 

ved at lærer hadde fått sett oppgavesettet 

eller ved at elever dristet seg til å 

spørre. Flere av disse skolene kontaktet 

straks Utdanningsdirektoratet, men skolene 

melder om at det var svært vanskelig 

å komme gjennom på telefon. Ved 

disse skolene ble alle elever varslet, men 

Direktoratet unnlot å varsle de andre 

skolene om feilen. Elevene opplever dette 

som svært urettferdig, det gjør også faglærere 

og foreldre. 

Saksbehandler i Direktoratet begrunner 

manglende varsel til skolene med at tiden 

ble for knapp ettersom del 1, der feilen 


forekom, skulle leveres inn kl. 11. Ved en 

slik situasjon burde det vært funnet løsninger 

der alle elever fikk lengre tid på 

del 1. Det ville kreve en rask avgjørelse, 

en slik beredskap bør finnes. 

Matematikkutvalget i Norsk Lektorlag 

er blitt kontaktet av radiokanaler, aviser 

og foreldre om saken, og da har vi gitt 

uttrykk for et syn som er overensstemmende 

med det som her formidles. Det er 

viktig at elevene skal bli så lite skadelidende 

som mulig. 

Mandag 2. juni ble det avholdt forsensurmøte 

i Direktoratets regi i Oslo, og 

det er utarbeidet en sensorrapport. Vi er 

mange som mener at denne rapporten 

ikke kommer elevene godt nok i møte. I 

rapporten anbefales at punkt 2b) evalueres 

fullt ut. Der har feilen forstyrret 

betydelig, så en slik anbefaling er 

urimelig. Det bør vurderes om ikke hele 

oppgave 2 skal trekkes fra vurdering. 

R1-elever har funnet sensorrapporten på 

Utdanningsdirektoratets nettsider og er 

frustrerte over omtalen av oppgave 2. De 

er nå spente på Utdanningsdirektoratets 

håndtering av saken. 

Fellessensur er 19. juni, så endring av 

sensorveiledningen haster. 

Norsk Lektorlag oppfordrer 

Utdanningsdirektoratet til å gjøre sitt 

ytterste for at elevene ikke skal betale 

prisen i denne saken. 

I tillegg til å ønske enda bedre kontroll 

av eksamensoppgaver for å hindre feil, 

må Utdanningsdirektoratet skjerpe sin 

beredskap under sentralgitt eksamen. Det 

gjelder både mottak av varsling fra skoler 

og rask varsling om feil til alle skoler. 

Det er viktig at Utdanningsdirektoratet 

framstår som en god og rettferdig forvalter 

av eksamen. 

– Årets sensur er forlengst avsluttet. 

Uten å annonsere det tydelig så fulgte 

Utdanningsdirektoratet oppfordringene 

våre om å se bort fra det meste i oppgave 

2. Elevene ble imøtekommet godt i denne 

uheldige situasjonen. 

Men vi understreker sterkt det vi 

skrev i brevet til Petter Skarheim: 

Utdanningsdirektoratet må skjerpe seg 

som profesjonell eksamensarrangør.

Utsyn 

Rinkebyskolan 

Sveriges største skolesuksess 

Skolefolk fra inn- og utland, politikere, byråkrater, eksperter og journalister – alle valfarter 

de nå til Rinkebyskolan i Stockholm, en skole som i løpet av et par tiår har gått fra å være 

Stockholms verste til Sveriges aller beste. 

1989 var et kriseår for 

Rinkebyskolan. Ledelsen bad seg 

fritatt fra sine stillinger – og 16 

lærere søkte seg bort. Det var da 

Börje Ehrstrand ble bedt om å 

overta rektorstillingen ved skolen, 

som befinner seg i en bydel 

med mange innvandrere. 

Kommunikasjon 

I rektor Ehrstrands visjon spiller 

kommunikasjon en nøkkelrolle. 

Etter hans syn har Rinkebyelevenes 

gode resultater i bl.a. 

matematikk sammenheng med 

grundig og målbevisst språkopplæring. 

– Skal elevene gjøre det 

bra på skolen, er det avgjørende 

at de behersker det svenske 

språket godt, sier han. – Våre 

beste matteelever ligger et par år 

foran jevngamle ved andre skoler. 

Avansert matematikk er for 

en stor del språk og kommunika- 

sjon, understreker han overfor 

Lektorbladet. 

Elever ved Rinkebyskolan leser 

i snitt 10-20 bøker hvert år, som 

er langt mer enn det som er vanlig 

i Sverige. – Jo mer elevene 

leser, jo bedre blir de i stand til 

å lære, uansett fag. Gode språkkunnskaper 

er nemlig en forutsetning 

hvis elevene skal utvide sine 

ferdigheter og kunnskaper, sier 

Ehrstrand. 

Når elevene går ut av ”högstadiet” 

(ungdomstrinnet) på 

Rinkebyskolan, har enkelte hatt 

opplæring i hele fem fremmedspråk. 

Skolen satser primært på 

språklærere som har målspråket 

som morsmål. Foreldrene vil ikke 

ha ”svengelsk”. 

Rektor Ehrstrand har en visjon 

Rektor Börje Ehrstrand 

om at elevene skal bli vinnere 

på framtidens arbeidsmarked. 

Skolen har derfor etablert samarbeid 

med flere bedrifter i nærmiljøet, 

der elevene kan ha praksis 

og knytte kontakter. Målet 

er tredelt. Elevene skal få gode 

kunnskaper, de skal bli sosialt 

kompetente – og de skal ha god 


helse. Helhetstenkning er et sentralt element 

i rektor Ehrstrands visjon. 

Tre profilklasser 

Ved skolestart i 7. klasse drøfter skolens 

ledelse, sykepleier, sosialkurator, foreldrene 

og elevene hva slags spesialisering 

elevene bør satse på. Deretter blir de fordelt 

på tre profilklasser med ulikt faglig 

fokus: scienceenheten, europaenheten 

og idrottsenheten. 

Allerede fra dag én blir foreldre og foresatte 

trukket inn. De får som oppgave å 

kontrollere at hjemmearbeid gjøres, og 

at reglene blir fulgt. 

Disiplinen er streng på Rinkebyskolan. 

Her er det ikke lov å slåss – og det er 

forbudt å bråke. Brytes disse reglene, 

gripes det umiddelbart inn. Alle nye 

elever og foreldre/foresatte må i et møte 

med nye lærere. Der undertegner de en 

kontrakt med skolen om kravene som 

gjelder, og målene som skal oppnås. 

Stiller ikke foreldrene opp når kontrakten 

skal signeres, kommer en representant 

for skolen hjem til dem. 

Samarbeid med foreldrene er ifølge rektor 

Ehrstrand svært viktig for å få til et 

godt skolemiljø. 

– Vi tilbyr kursing av foreldre, der vi 

forklarer skolens reglement og gjør det 

klart for dem hva det innebærer å være 

elev hos oss. Opplegget er helt frivillig, 

men oppslutningen er meget høy, sier 

han. 

Rinkebyskolan har 46 lærere som alle 

har som mål å få så god kontakt med 


hver enkelt elev som mulig. Hver lærer 

fungerer som mentor for en gruppe på 

10-15 elever. 

Individuelle utviklingsplaner 

Alle elevene har sin individuelle 

utviklingsplan – fra de er tre til 16 

og går ut av ungdomsskolen. Også 

på fritiden blir elevene fulgt opp. 

Bygningene er åpne fra morgen til 

kveld, sju dager i uken hele året. En 

nedlagt tannlegeklinikk på skolens 

område er ombygd til et ungdomshus 

som drives av skolen og bydelen 

i fellesskap. En stort flertall 

av jentene på skolen er muslimer. 

Foreldrene gir dem ikke lov til å 

gå ut på kveldstid, men her kan 

de være sammen med jenter på 

samme alder. 

Grunnpilarer 

Gode kunnskaper, sosial kompetanse og 

god helse er Rinkebyskolans grunnpilarer. 

Rinkebyskolan har egen helsesøster 

og to sosialkuratorer på heltid, som samarbeider 

med lege og psykolog. Halve 

dagen er helsesøsteren ute blant elevene 

og snakker med dem for å danne seg et 

inntrykk av hvordan de har det. 

Trivsel er et viktig mål – og mobbing 

er det nulltoleranse for. At man har tatt 

slike problemer på alvor, og samtidig 

lagt vekt på å bygge opp elevenes selvtillit, 

gjør at skolen de tre siste årene har 

ligget på topp i trivselsundersøkelser på 

skolene i Stockholm. 

– Skolen skal gi kjærlighet og trygghet, 

samtidig som den må sette grenser. 

Unger trenger voksne som de kan stole 

på, og på skolen har ungene voksne 

rundt seg hele 365 dager i året, dag som 

kveld, sier rektor Ehrstrand, som understreker 

betydningen av at ungene har tro 

på framtiden. 

– På skolen vår får ungene besøk av 

mennesker som har lyktes til tross for 

en vanskelig bakgrunn. Vi har en rød 

tråd gjennom hele skolehverdagen vår: 

Det er nytten av å kunne kommunisere 

gjennom ord. Det er viktig å uttrykke 

seg med ord og skrift om det man vil, 

sier Børje Ehrstrand, som sammen med 

sitt gode lærerteam har greid å omskape 

Rinkebyskolan til en mønsterskole. – 

Men alt som er bra, kan bli enda bedre, 

understreker han. 

lektorbladet@norsklektorlag.no

Debatt 

Skolepolitikk på en 

gylden middelvei 

Av lektor Trine Lise Gressløs 

Statsminister Jens Stoltenberg 

har som kjent sagt at regjeringen 

jobber for at norsk skole skal bli 

verdens beste. Jeg tviler ikke på 

at Jens Stoltenberg, eller andre 

politikere, har et reelt ønske om 

å få dette til. Men jeg tror partienes 

ideologiske forpliktelser 

står i veien på den måten at 

ideologi, mer enn skolens reelle 

utfordringer, styrer skolepolitikken. 

Dermed glipper det som bør 

være skolepolitikkens hovedfokus, 

nemlig å finne løsninger 

som fremmer mest mulig læring 

for alle elever. 

Politikere burde derfor begrave 

sine ideologiske kjepphester og 

gå sammen i et tverrpolitisk skoleforlik 

for å sikre et skikkelig 

løft for norsk skole. For verdens 

beste skole er ikke foranket i én 

ideologi, den er forankret i flere. 

Ideologiske kjepphester – to 

eksempler 

Det må være det sosialistiske 

prinsippet om likhet, og ikke 

målet om verdens beste skole, 

som ligger til grunn for at den 

rød-grønne regjeringen velger å 

gi alle elever i den videregående 

skole muligheten til å låne skolebøker. 

Det er ikke noe galt med 

et prinsipp om likhet, tvert imot, 

men hovedproblemet i norsk 

skole i dag er jo på ingen måte at 

elever og foreldre flest ikke har 

råd til å kjøpe skolebøker. 

Reform 94 var preget av detaljerte 

og omfattende læreplanmål. 

Disse skulle bidra til at elevene 

lærte det samme og var således 

en viktig del av enhetsskolen. 

Anført av de ikke-sosialistiske 

partiene blir læreplanene i 

Kunnskapsløftet utformet med 

motsatt fortegn; de blir vidåpne. 

Ja, de blir så åpne at Henrik 

Ibsen ikke nevnes eksplisitt i 

læreplanen i norsk. Med tanke på 

at Kunnskapsløftet skulle være, 

ja nettopp, et kunnskapsløft for 

norsk skole, er dette en merkelig 

ting å gjøre. For det er jo 

ikke kunnskapsorientert å fjerne 

omfattende kunnskapskrav. Kan 

det tenkes at disse vidåpne læreplanene 

handler mer om å fjerne 

seg fra enhetsskolen enn om å 

sikre kunnskap i skolen? 

Stimulere til innsats 

Jenter gjør det bedre i norsk skole 

enn gutter. i gjennomsnitt er forskjellen 

på 0,37 karakterpoeng, 

mens den i norsk er på hele 0,56. 

Det er rimelig å tro at det henger 

sammen med at jenter, jevnt 

over, jobber hardere med skolen 

enn guttene. Vi er her inne på 

noe vesentlig, nemlig at elevenes 

egen innsats er avgjørende 

for skoleprestasjoner. Dette viser 

at liberalismen er uunnværlig i 

skolepolitikken. For her møter vi 

en stor tro på menneskets egen 

skaperevne og ansvarsfølelse, og 

sentralt i den liberalistiske politikken 

står arbeidet for et system 

som stimulerer individets egeninnsats. 

Dette handler blant annet 

om det Thomas Hylland Eriksen 

har påpekt, nemlig at vi må ha 

et samfunn der det å gjøre noe 

vanskelig blir anerkjent og verdsatt. 

Slik må det være i skolen 

også. Derfor er tellende karakterer 

gjennom hele skoleåret viktig. 

Derfor må lærernes faglige og 

pedagogiske kompetanse være 

høy – slik at det lønner seg for 

elevene å møte til timen. Og 

derfor må vi ha et samfunn som 

verdsetter kunnskap. 

Prioritering av de svakeste 

22 % av dagens 15-åringer har 

så dårlige leseferdigheter at de 

faller ut når teksten blir kom- 


plisert. Når disse elevene når videregående 

skole, blir de svake i alle fag fordi 

de ikke leser godt nok. Dermed er det 

riktig som Finn Bergersen jr. skriver i 

Aftenposten 21.02.08: ”Vi er i ferd med 

å skape en ny generasjon tapere”. 

Det heter seg at stikkprøven på om et 

samfunn er sivilisert handler om hvordan 

de svakeste blir behandlet. Skal skolen 

bestå den moralske lakmustesten må 

derfor de svakeste elevene, blant annet 

de som ikke leser godt nok, bli prioritert 

i skolesystemet. Skolen må derfor også 

forankres i sosialismen. For denne ideologien 

bygger på et virkelighetssyn som 

vi lærere opplever daglig, nemlig at dårlige 

skoleprestasjoner ofte handler om 

andre ting enn latskap og dårlige evner. 

Og med et slikt virkelighetssyn det blir 

det forpliktende, ikke bare samfunnsnyttig, 

å prioritere de ”svakeste”. Derfor er 

satsningen på tilpasset opplæring som 

er lovet med Kunnskapsløftet, positivt. 

Men dette forutsetter økt kompetanse og 

bedre rammevilkår, og så langt har vi i 

videregående skole sett lite av dette. 

Endring og stabilitet 

Skolen har i takt med den teknologiske 

revolusjonen endret seg radikalt de 

Hva slags rektorer ønsker vi? 

Rekruttere de beste 

Kristiansand kommune har begynt å tilby 

interesserte lærere rektorkurs på den greske 

øya Lesbos. Grunnen er at kommunen 

sliter med å få søkere til de mange ledige 

skolelederstillingene. Hovedhensikten med 

en slik rektorutdanning er å rekruttere og 

å kvalifisere nye rektorer. Det er etter min 


seneste årene. De fleste er i dag enige i 

at pc-en gir mulighet for økt læringsutbytte. 

Uansett vil hverdagen i framtiden 

være digital, og således må elevene lære 

å beherske denne virkeligheten. Dette 

viser at skolen må endre seg og faktisk 

være åpen for å være radikal. 

Men det finnes grenser for hvor mye 

skolen kan endres i et jafs. Det er derfor 

uheldig at politikere, med ulike ideologiske 

utgangspunkt, bidrar til store 

omveltninger og pendelbevegelser, slik 

tilfellet har vært i norsk skole. Blant 

annet har vi sett hvordan læreplanene har 

gått fra å være detaljerte til å bli vidåpne. 

Det er fordeler og ulemper med både 

åpne og detaljerte læreplaner. Men det er 

jo nettopp det som er problemet – at man 

tror at et sett med nye læreplaner løfter 

kunnskap fram i skolen. Lærere bruker 

nå nevneverdig mye tid på å forstå hva 

som skal kreves av kunnskapsløftsbarna. 

Skal de kunne sin Ibsen? Skolen finner 

nok ut av det, men jeg tror det ville vært 

mer effektivt å endre eksisterende læreplaner 

framfor å lage en helt ny reform. 

Ikke minst fordi mye av tolkningsarbeidet 

med Kunnskapsløftet handler om 

å finne veien hjem igjen. Slik må det 

være, men det er å sløse med ressurser! 

mening en stor og viktig oppgave! 

En dyktig person 

En rektor skal være en organisator for et 

skolesamfunn som er i stadig endring. En ny 

reform blir innført hver gang en ny minister 

inntar Kunnskapsdepartementet, og Norge 

er en del av det globale arbeidsmarkedet. 

Og mens man i en årrekke har flagget 

elevorientert aktivitetspedagogikk, har 

flere politikere nå tatt til orde for at vi 

skal tilbake igjen, tilbake til tradisjonell 

lærerstyrt kunnskapsformidling. Vi må 

da passe på at vi ikke gjør samme feil 

som sist og dytter pendelen like kraftig 

tilbake. For vi trenger både elevaktivitet 

og kunnskapsformidling i skolen. 

Dette viser at også konservatismen, retningen 

som forsvarer det eksisterende 

og maner til sakte forandringer, har noe 

å tilføre norsk skolepolitikk. 

Skolens utfordringer krever løsninger 

forankret i ulike ideologier. Vi trenger 

derfor et tverrpolitisk skoleforlik i 

Norge der det er skolehverdagens behov 

og hovedutfordringer, og ikke ideologiske 

målsettinger, som styrer politikken. 

Selvsagt, sier kanskje noen. Men 

om det hadde vært tilfellet, tror jeg at 

man hadde prioritert tilpasset opplæring 

framfor gratis skolebøker i videregående 

skole, og man hadde endret eksisterende 

læreplaner framfor å iverksette en hel 

ny reform. 

Trine Lise Gressløs er lektor ved Frederiik 

II videregående skole i Fredrikstad. 

Verken persilleblad eller pusekatt 

Av lektor cand. philol. Hege Annette Fredriksen 

Rektorer bør kvalitetssikres. De trenger noen å snakke med som ikke har 

baktanker eller agendaer, skriver Hege Annette Fredriksen. 

Hege Annette Fredriksen

Altså står hun overfor press fra mange 

kanter. I tillegg skal hun vise til bedring i 

faglige resultater fordi norske elever sakker 

akterut i basisferdighetene lesing, skriving 

og regning i forhold til resten av Europa. 

Hun bør også være et godt forbilde, en 

inspirator for dem som har ambisjoner om 

å klatre i systemet. Dette er krevende, derfor 

må rektor være en dyktig person. 

Mangfold av lederstiler 

Selv er jeg lektor i videregående skole med 

erfaring fra ungdomsskole, folkehøgskole 

og videregående skole (allmennfag, landbruks- 

og yrkesfag). Jeg har også undervist 

på mange ulike steder i landet, både i 

bygd og i by. Av den grunn har jeg opplevd 

et mangfold av lederstiler på godt og 

vondt: Den motiverende, forståelsesfulle 

med gjennomslagskraft, den som er forståelsesfull, 

følsom og utydelig (persilleblad 

og pusekatt) og den diktatoriske som bruker 

splitt- og herskteknikker i sitt daglige virke 

(med fare for å bli kalt en pusekatt). 

Krystallklare krav 

Enhver leser av Lektorbladet vet hvilken av 

disse tre ”prototypene” folk foretrekker og 

respekterer som rektor, ikke sant? Nettopp, 

det er ett av mine hovedpoeng: Man må 

forvente at en rektor som skal lede en skole, 

er egnet til jobben! Det må derfor være 

krystallklare krav til hvilke kunnskaper og 

egenskaper denne personen må ha. Det 

minste jeg forventer som pedagogisk ansatt 

med en lang akademisk utdanning i sekken 

er at rektor setter seg inn i og prøver å forstå 

verdien av denne utdanningen, og deretter 

bruker mine kvalifikasjoner der de kommer 

mest til nytte. 

Felles mål 

Å ha kunnskap om ulike typer utdanning, 

og ha en god utdanning selv, er derfor en 

forutsetning for en rektor. Som nummer to, 

vil jeg si at menneskekunnskap og evne til 

å forstå hvordan andre tenker og opplever 

ulike situasjoner, er helt nødvendig. For det 

tredje må rektor være en samspiller. Hun 

må ha evne til å samle menneskene på alle 

nivåene i skolen om felles mål. Av disse 

grunner må derfor en rektor være synlig 

både fysisk og strategisk. 

Hvis dette ikke er tilfellet, kan man ikke 

forvente at elevene, staben og pedagogene 

yter sitt beste. Da ønsker man seg i grunnen 

til et annet sted, hvor det er bedre vilkår for 

faglig og menneskelig utvikling. Jeg tror 

nemlig at hvis en rektor ser og verdsetter 

det pedagogiske personalet, vil det spre 

arbeidsglede til hele organisasjonen. 

Mentor Agder 

Så tilbake til rekrutteringen. Jeg er så heldig 

å være engasjert i noe som heter Mentor 

Agder. En mentor er en erfaren person som 

skal hjelpe en mindre erfaren (i mitt tilfelle 

nyutdannede pedagoger) til å gjøre jobben 

som lærer på best mulig måte. Det har til nå 

vært svært tilfeldig hvordan nyansatte og 

nyutdannede blir tatt imot i skolen. Nå blir 

dette forsøkt satt i system. Penger er tilført 

til kommuner og fylkeskommuner, men 

mange skoler glimrer med sitt fravær. Har 

rektorene noe med dette å gjøre? Forstår 

de ikke verdien av å ha mentorordning ved 

skolen sin? Er det ikke lurt å kvalitetssikre 

nye lærere, på samme måte som man har 

opplæringsprogrammer i private bedrifter 

og læretid i legeyrket? 

Kvalitetssikring av rektor 

Man bør også kunne kvalitetssikre en rektor. 

Av den grunn tror jeg at også rektor 

trenger en mentor. Hun trenger noen å 

samsnakke med som ikke har baktanker 

eller agendaer. Disse mentorene bør ha 

inngående kjennskap til skoleverket, i tillegg 

til den menneskelige ballasten. Jeg vet 

at skoleledere bruker ulike eksterne firmaer 

til slik kvalitetssikring, men dette er jeg 

skeptisk til. Like lite som jeg ønsker meg 

en rektor som ikke selv har undervist ulike 

elevgrupper, ønsker jeg at rektor skal ha en 

mentor uten disse erfaringene. 

Skoledirektøren og fylkesskolesjefen må 

gjerne invitere meg og andre pedagoger til 

Lesbos. Men det skal mer til enn nydelige 

aristoteliske omgivelser for å få meg til å 

vurdere en slik stilling – som for eksempel 

konkurransedyktig lønn, gode rammebetingelser 

og frihet til å markedsføre skolen. 

Lykke til med rekrutteringen! 


Individtilpasset opplæring 

eller ufrivillig drukning 

Av lektor Finn Rønnebu 

Individtilpasset opplæring har vært et av de siste årenes store slagord i skolepolitiske debatter. Det har funnet 

klangbunn både på høyre- og venstresiden i politikken. Rent ideologisk er dette en pussighet og neppe basert 

på en felles forståelse av hva problemet egentlig er. 

Venstresidens tiljubling 

Det er relativt lettere å forstå høyresidens 

argumentasjon: en tradisjonell plassering 

av individet i sentrum som kan ta 

egne valg og konsekvensene av valgene. 

Det er her underforstått at private løsninger 

også er en del av pakken. 

Mye verre er det å begripe venstresidens 

tiljubling av individtilpasningen. Vi kan 

trygt slå fast at individtilpasset opplæring 

neppe er basert på en grundig marxistisk 

analyse av hvorfor det går så dårlig 

i norsk skole. Nå er det likevel sånn at 

analyser ikke trenger å ha et marxistisk 

utgangspunkt for å ha validitet, men for 

venstresiden må det tross alt fortone 

seg underlig at Høyre så hemningsløst 

bruker samme sjargong i skolepolitikken 

som SV. Men det er kanskje sånn at 

politisk populisme i sitt vesen er preget 

av bevisst prinsippløshet? 

Individualisme 

Det er grunn til å tro at unger i skolealder 

(og det er en lang periode: 6-19) er i 

ferd med å drukne i sin egen individualisme. 

De er etter hvert blitt så individuelle 

at lærere nesten jobber livet av seg 

med rapporter om hver enkelts skjebne i 


det lange skoleløpet. Noen elever klarer 

riktignok å få med andre størrelser enn 

seg selv, noe som i stor grad skyldes foreldres 

sosiale og økonomiske posisjon, 

og bare i liten grad skolen. 

Elever har gjennom diverse politiske 

vedtak fått et utall rettigheter, sikkert 

flere enn både de selv, foreldre og lærere 

er klar over. Ingen av disse rettighetene 

har hatt noen positiv innflytelse 

på læringsutbyttet, snarere tvert imot, 

viser alle målinger. I samme tidsrom, 

og helt parallelt, har pliktene, dvs. krav 

til faglige prestasjoner til elevene, blitt 

redusert. 

Kollektivet 

Det ville ha betydelig troverdighet hvis 

også venstresiden tok fatt i kollektivet 

som læringsarena, der felles undervisning 

og felles standarder blir retningsgivende, 

i stedet for å stimulere til 

enkeltindividets umettelige behov for 

oppmerksomhet. Det er grunn til å tro 

at det store flertall av norske skoleunger 

får betydelig mulighet til å dyrke seg 

selv utenfor skolen. Både mediene, ikke 

minst internett, og samfunnet for øvrig 

er veldig fokusert på å stimulere den 

narsissisten som bor i oss alle, spesielt i 

de yngre årsklasser. 

Finn Rønnebu er lektor ved Fauske 

videregående skole og konservator ved 

Salten Museum.

Juridisk talt 

Kontradiksjon og anonymitet 

i saker om mobbing og 

trakassering 

Av Nina Sandborg, leder for NLLs juridiske avdeling 

I en tidligere artikkel har jeg skrevet om forståelsen av begrepene mobbing og trakassering. 

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva som kreves av kontradiksjon og anonymitet i 

slike saker. 

Kontradiksjon 

Det kontradiktoriske prinsipp 

er et juridisk prinsipp som ivaretar 

partenes rettssikkerhet og 

sikrer at avgjørelser fattes på et 

tilstrekkelig fundert grunnlag. 

Kontradiksjon er partenes rett til 

å få komme med sine anførsler 

og til å få imøtegå det motparten 

eller andre har anført i sakens 

anledning. 

Arbeidsgiver skal ifølge arbeidsmiljøloven 

§ 4-3 (3) sørge for 

at arbeidstaker ikke utsettes for 

trakassering eller annen utilbørlig 

opptreden. Leder har et ansvar 

for å gripe fatt i og følge opp 

meldinger om mobbing og annen 

utilbørlig opptreden. 

Dersom en arbeidsgiver ser eller 

får melding om at noen opple- 

ver seg mobbet eller trakassert i 

virksomheten, bør arbeidsgiver 

undersøke om påstandene om 

mobbing eller trakassering er riktige. 

Stemmer det at det foreligger 

mobbing eller trakassering 

slik dette er definert i arbeidsmiljøloven? 

Er det hold i påstandene? 

Påstander om mobbing og 

trakassering bør altså undersøkes, 

på linje med den undersøkelsen 

virksomheten foretar i andre personalsaker. 

Hensynet til kontradiksjon må 

veies mot hensynet til en rask 

og effektiv saksgang. Eventuelle 

tiltak må baseres på undersøkelse 

av fakta, og begge involverte parter 

må få anledning til å uttale seg 

og gi sin versjon av saken. Dette 

er viktig både for at beslutninger 

skal tas på et tilstrekkelig balan- 

serte og korrekte opplysninger, 

og for at partene skal føle seg 

rettferdig behandlet. Samtidig 

skal personvernet for alle parter 

ivaretas. 

Anonymitet 

En ansatt kan ønske å samtale 

i fortrolighet med sin leder om 

forhold han/hun finner belastende 

på arbeidsplassen. Det er da 

meget viktig at lederen passer på 

og ikke blander kortene. Lederen 

er lovpålagt en plikt til å gripe 

fatt i konflikter som kan føre til 

uheldige psykiske belastninger 

for en eller flere medarbeidere, 

jf. arbeidsmiljøloven § 4-1 andre 

ledd andre punktum og § 3-1 

andre ledd og internkontrollforskriften. 

Det vil være umulig å 

ta fatt i situasjonen på en hensiktsmessig 

måte og samtidig la 


involverte være anonyme og/eller bevare 

taushet om opplysninger som kan ha 

betydning for saken. De underliggende 

forhold må fram i lyset for at en leder 

skal kunne håndtere en konflikt ordentlig. 

Kravet til kontradiksjon blir umulig å 

oppfylle om man samtidig skal la noen 

involverte være anonyme og bevare taushet 

om visse type opplysninger. 

I boka ”Håndtering av konflikter og trakassering 

i arbeidslivet” skriver Harald 

Pedersen følgende: ”En medarbeiders 

ønske om anonymitet eller at det bevares 

taushet om visse typer opplysninger, 

Fjoråret var et gullår for forlagene 

som har satset på Kunnskapsløftet – 

omsetningen av skolebøker økte med 

rundt 80 prosent som følge av reformen. 

Før påske i år delte Aschehoug 

ut en ekstra månedslønn til alle sine 

ansatte. Nå mener forfatterne at de 

fortjener en større andel av potten. 

Det er normalavtalen for faglitterære 

forfattere som bestemmer størrelsen 

på vederlaget til skolebokforfatterne. 

Fagbokforfatterne har et flatt vederlag 

på 13 prosent av salgsprisen, 

mens skjønnlitterære forfattere har 

krav på 15 prosent fra solgte 3.000 

eksemplarer. 

I løpet av de siste 30 årene har 

normalavtalen blitt reforhandlet tre 

ganger, sist i 1999. Rammevilkårene 

for skolebokforfattere har derimot 

utviklet seg i negativ retning. Det 


må vike for lederes lovpålagte plikt til å 

gripe fatt i de forhold som legges frem. 

Personopplysningsloven med forskrift 

gir lederen adgang til å samle og nyttiggjøre 

seg de opplysningene som legges 

frem, når hensikten er å oppfylle 

arbeidsmiljølovens arbeidsmiljøkrav. 

Videre vil det ulovfestede personvern 

ikke kunne anføres som grunnlag for at 

det skal bevares taushet om fremlagte 

forhold en leder finner det nødvendig å 

gripe fatt i, for at den eller de det gjelder 

skal få et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.” 

Imidlertid må lederen bevare taushet om 

sensitive personopplysninger og vurdere 

nøye hvem som trenger å bli informert 

mener Norsk faglitterær forfatter- og 

oversetterforening (NFF). 

Det er ingen hemmelighet at det er 

så å si umulig å basere seg på å være 

skolebokforfatter over flere år. Hver 

gang det kommer en ny reform, er 

det blitt vanlig at forlagene skifter ut 

mange av forfatterne sine. Dessuten 

vil forlagene gjerne ha team av forfatterne, 

som av den grunn må dele på 

vederlagene. Det er ikke som i gamle 

dager, da enkelte lærebokforfattere 

kunne tjene millioner i royalties. 

NFF frykter også at mange av foreningens 

medlemmer har tapt på den 

nye bransjeavtalen som trådte i kraft i 

2006, og som opphevet fastprisen på 

bøker. Foreningen har derfor bestilt 

en undersøkelse som skal kartlegge 

inntektene til medlemmene, og den 

regner med knallharde forhandlinger 

om saken for å gi den en hensiktsmessig 

håndtering. 

Jeg har erfart at saker hvor leder har 

akseptert anonymitet, blir særlig vanskelige. 

Disse sakene er selvfølgelig svært 

belastende for den som opplever seg 

mobbet. Men jeg har også erfart at den 

som påstås å være en mobber, opplever 

det som svært belastende når man ikke 

får vite hva som er de underliggende 

forhold, og ikke gis en mulighet til å fortelle 

sin versjon av de faktiske forhold. 

Man får beskjed om å endre sin atferd, 

men får ikke konkret informasjon om 

hva man har gjort feil overfor hvem. 

Lærebøker 

Forfatterne vil ha mer av fortjenesten 

når normalavtalen skal reforhandles i 

høst. NFF har varslet at den vil kreve 

en gjennomgang av vederlagssatsene 

nå som fastprisen er borte. 

Av foreningens 5.300 medlemmer, er 

det om lag tusen forfattere som livnærer 

seg på å skrive lærebøker for skoleverket. 

I forkant av Kunnskapsløftet 

hentet forlagene inn et stort antall 

forfattere som ble engasjert på heltid 

for å skrive nye lærebøker til grunnskolen 

og videregående. 

I en del fag er det opptil åtte-ni titler 

som konkurrerer mot hverandre. Selv 

om noen av forfatterne får utbetalt 

lønn og royalties på forskudd, er det 

mange som ender som tapere i den 

knallharde konkurransen.

Norsk Lektorlag 

Keysers gate 5, 0165 Oslo 

Telefon: 23327994 

Telefaks: 23327990 

www.norsklektorlag.no 

sekretariatet@norsklektorlag.no 

LEDER 

Gro Elisabeth Paulsen, Gjøvik 

Tlf. 23327994 (a) 

91327691 (m) 

gro.elisabeth.paulsen@ 


1. NESTLEDER 

Helge Bugge, Skien 

Tlf. 35905850 (a), 

35545630 (p), 98439426 (m) 

buggeriksen@hotmail.com 

2. NESTLEDER 

Svein Einar Bolstad, Bergen 

Tlf. 56310200 (a), 

55266439 (p), 

90041170 (m) 

bolstad@lektor.no 

Kari Handeland, Hønefoss 

Tlf. 32 10 99 10 (a), 

32 12 79 28 (p), 

91 33 84 86 (m) 

kari.handeland@skole.bfk.no 

GENERALSEKRETæR 

Otto Kristiansen 

Tlf. 23327994 (a) 

48171611 (m) 

otto.kristiansen@ 


SENTRALSTyRET 

Just Almås, Lillehammer 

Tlf. 61224214 (a), 

61257261 (p), 99381118 (m) 

justalmas@hotmail.com 

Solveig Ryeng, Oslo/Akershus 

Tlf. 67 07 31 20 (a), 

41 56 04 34 (m) 

solveigryeng@c2i.net 

Morten Trudeng, Asker 

Tlf. 93 45 02 05 (m) 

morten.trudeng@ 

asker.vgs.no 

Geir Haagensen, Steinkjer 

Tlf. 74160170 (a), 

41200323 (m) 

geir.hagensen@ 

steinkjer.kommune.no 

Fylkeslagene 

KOMMUNIKASJONS- 

RÅDGIVER 

Wenche Bakkebråten Rasen 

Tlf. 23327995 (a) 

wenche.bakkebraten.rasen@ 


LEDER FOR JURIDISK 

AVDELING 

Nina Sandborg 

Tlf. 23327993 (a), 

40853800 (m) 

nina.sandborg@ 


SEKRETæR 

Marit Hansen, 

tlf. 23 32 79 94 

marit.hansen@ 


Jon Hybert Sand, Oslo 

Tlf. 23381510 (a), 

66807078 (p), 45428594 (m) 

jon.sand@nordstrand.vgs.no 

Akershus Lektorlag Leder Morten Trudeng Asker vgs. 93 45 02 05 morten.trudeng@asker.vgs.no 

Aust-Agder Lektorlag Leder Gabriel F. Knudsen Møglestu vgs. 90 57 60 53 vivere@start.no 

Buskerud Lektorlag Leder Victoria Nilsen Torvik Drammen vgs. 66 84 50 05 victoria.torvik@skole.bfk.no 

Finnmark Lektorlag Leder Liv Grøneng Nordkapp maritime 90 01 59 48 le.groneng@gmail.com 

fagskole og vgs 

Hedmark Lektorlag Leder Brit Paulsen Trysil vgs 46 95 14 36 bop@lektor.no 

Hordaland Lektorlag Leder Svein Einar Bolstad Sotra vgs. 55 26 64 39 bolstad@lektor.no 

Møre og Romsdal Lektorlag Heidi Kjørsvik Molde vgs. 71 24 41 71 heidi-kj@online.no 

Nord-Trøndelag Lektorlag Leder Bjørn Frosthammer Olav Duun vgs. 74 27 37 99 bjoern@frosthammer.net 

Nordland Lektorlag Leder Åse Jektvik Fauske vgs. 75 64 69 64 aasejekt@online.no 

Oppland Lektorlag Leder Just Almås Gausdal vgs. 61 25 72 61 justalmas@gmail.com 

Oslo Lektorlag Leder Jon Hybert Sand Nordstrand vgs. 66 80 70 78 jon.sand@nordstrand.vgs.no 

Rogaland Lektorlag Leder Torill Aursland Kopervik vgs. 52 81 41 00 taursland@hotmail.com 

Sogn og Fjordane Lektorlag Leder Aud Sissel Hestenes Hafstad vgs. 57 72 13 00 aud.sissel.hestenes@sfj.no 

Sør-Trøndelag Lektorlag Leder Dan Røbergshagen Tiller vgs. 72 89 40 00 dan.robergshagen@stfk.no 

Telemark Lektorlag Leder Anne Stuvøy Klosterskogen vgs. 35 50 69 00 astuvoy@online.no 

Troms Lektorlag Leder Geir-Åge Svenning Kvaløya vgs. 77 60 54 00 geir-age.svenning@tromsfylke.no 

Vest-Agder Lektorlag Leder Hege A. Fredriksen Tangen vgs. 38 17 76 00 hefr1@isyd.no 

Vestold Lektorlag Leder Henning Wold Greveskogen vgs. 33 36 80 11 henni-w@online.no 

Østfold Lektorlag Leder Rita Helgesen Mysen vgs. 48 06 90 89 rithel@mysen.vgs.no

Hun har graden Master of Arts (European 

Studies of Societies, Science and 

Technology) fra Universitetet i Oslo. I 

tillegg er hun cand. mag i samfunnsfag. 

Som kommunikasjonsrådgiver skal hun 

ta seg av kommunikasjon internt og 

eksternt. Hennes arbeidsoppgaver vil 

bl.a. være redigering og videreutvikling 

av Norsk Lektorlags nettsider, informasjonsbistand 

for ledelsen, politiske utredninger, 

utvikling av en informasjonsstrategi 

for organisasjonen, profilering, 

medlemsverving, utarbeidelse av statis- 

tiske analyser og medlemsundersøkelser 

– Jeg ser fram til å bli kjent med medlemmer 

og tillitsvalgte i Norsk Lektorlag 

i tiden som kommer, og jeg håper jeg 

kan bidra i videreutvikling av organisasjonen 

på en positiv måte, sier hun til 

Lektorbladet. 

Wenche Bakkebråten Rasen er bosatt på 

Jessheim i Akershus. På fritiden trener 

hun yoga og pilates. Hun er også svært 

interessert i musikk og film. 

B-BLAD 

Returadresse: 

Lektorbladet 

Keysers gt. 5, 0165 OsLO 

Vennligst meld fra ved adresseendring 

Wenche Bakkebråten Rasen ny 

kommunikasjonsrådgiver i Norsk Lektorlag 

Wenche Bakkebråten Rasen tiltrådte 1. september 2008 i nyopprettet stilling som kommunikasjonsrådgiver i 

Norsk Lektorlag. Rasen kommer fra en informasjonsstilling ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale 

studier ved Høgskolen i Oslo. Hun har også solid erfaring fra informasjonsarbeid i frivillige organisasjoner. 

Tyskkurs for lærere 

Deutsche Auslandsgesellschaft i Lübeck har en rekke tilbud om kurs, hospitasjonsopphold m.m. for norske tysklærere. 

Nærmere informasjon og søknadsskjema fås ved henvendelse til Norsk Lektorlags sekretariat (sekretariatet@norsklektorlag. 

no). Merk at søknadsfristen for 2009 er 15. nov. 2008!

Lektorbladet nr 4 - Norsk Lektorlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?