nr.1 2006 - KFB

More documents

Recommendations

Info

- Hvor skal De, frue? Jeg skvetter til. En rad skinnende hvite tenner kommer ut av mørket. De sitter i et fjes som er like mørkt som den afrikanske natta. Det er en vakt med gevær. Jeg peker forskrekket bort på annekset hvor jeg skal tilbringe natten. Det ligger bare 15 - 20 meter fra hotellinngangen og skulle normalt ikke være noen større utfordring for en – i hvert fall i egne øynes - forholdsvis oppegående kvinne - oppvokst på et småbruk på Vestlandet og dermed vant til atskillig tøffere ting å bakse med enn 20 flate meter mellom to hus, det være seg mørke natta eller ikke. Følge hjem? Ha, ha, det er i hvert fall lenge siden.. - Det kan ligge en løve under treet, frue, sier vakten rolig og retter litt på geværet. Ti sekunder senere takker jeg for eskorten og låser jeg meg inn. - God natt, frue, hilser vakten og går tilbake til sin plass i mørket mellom buskene. Vel inne åpner jeg døren til terrassen. Da hører jeg den: Løven. Den knurrer helt tydelig i buskene nedenfor. Siden en neglefil sannsynligvis vil bli et noe veikt våpen mot villdyret, velger jeg å trekke innendørs. Mens jeg gjør de siste beredskapstiltakene før natten, myggolje på kroppen, myggnettet tett dandert rundt senga og lommelykta på nattbordet, ser 16 l KFB 1. KVARTAL 06 og hører jeg en vortesvin familie komme tanende over terrassen min i fullt firsprang. Redde seg den som redde seg kan, tenker de vel. De usynlige vaktene i mørket er ikke ment for dem. Jeg er i Afrika, nærmere bestemt i Queen Elisabeths nasjonalpark i Uganda. Her har vi lagt inn et par hviledager i en to ukers rundreise i Uganda og Kenya. Målet med reisen er å besøke prosjekter som Kvinne- og Familieforbundet, en av KFBs medlemsorganisasjoner, støtter gjennom FOKUS/NORAD. Mitt reisefølge og jeg har skranglet, ristet og humpet i timevis og milevis på veier som får hytteveien i Valdres til å minne om tyske motorveier. (Aldri mer klaging på hytteveien, kors på halsen og ti kniver i hjertet). Burde nyrebelte kanskje stått på listen over ”må ha-beredskapsting” for reisen? En slik reise starter ikke på Gardermoen, slik mange kanskje tror. Den starter med et febrilsk og til slutt forgjeves forsøk på å finne helsekortet mitt. Jeg kan så tydelig se det for meg, grått og litt skrukkete, med gamle helsesøster Livs nydelige skjønnskrift utenpå, og BBCvaksinen prydelig notert sammen med ufattelig mange pirquetprøver fra en for lengst forsvunnet tid. Men hvor har jeg arkivert det? Under ”H” for helse, ”A” for Det kan ligge en løve Målfrid Bolstad Tegninger: Cathrine Ulrikson attest eller ”S” for sykdom? Eller kanskje ”V” for vaksine? Tja. Min mangel på konsekvente arkiveringsrutiner – velkjent for resten av familien, men vanligvis velfungerende for meg, kombinert med mange flyttinger gjennom et langt liv - tvinger meg til kommunens vaksinasjonskontor der jeg blir fylt med vaksiner mot det meste som kan fly, krype, gå eller på andre måter trenge seg inn i kroppens indre organer, samt resept på malariatabletter, med tilhørende inngående kunnskap om moskitoens liv og levemåte. Ingen skal komme og si at ikke helsesøster tar sin informasjons oppgave alvorlig! Beriket med informasjon og atskillig fattigere på kontanter kan koffertpakkingen endelig starte. Afrika, here I come! Lommelykten fra KFB er på plass, våtservietter, solkrem, solhatt, et par vannflasker, plaster, malariatablettene.. Jeg planlegger og pakker det beste jeg kan mens den ene dramatiske historien etter den andre, om solstikk og magesjau, tyverier og ran, serveres via elektronisk post og telefon. Man kan
under treet tydeligvis ikke være forutseende og forsiktig nok! For en vimse der beredskap (skam deg, skam deg) stort sett dreier seg om å finne broddene før issvullene blir for høye og påse at brannvarsleren blinker som den skal, blir dagene under Afrikas himmel en ny øvelse. En personlig beredskapsøvelse, så å si. Etter 14 dagers øvelse er vimsa blitt en beredskapsfrik og helsefrik av de helt store: Det starter om morgenen – da gjelder det å huske malariatablettene. Siden vimser generelt er dårlige på systemer, blir reisefølget enige om å minne hverandre på det. Det viser seg da at vimsa ikke er alene om å være vimsete. Felles skjebne er en trøst, tenker vi, og starter morgenen med: Har du husket malariatablettene? Dernest: Hva er trygt å spise? Er eggene gjennomstek/gjennomkokt? Er det trygt å spise salaten? Har alle vann nok med seg til turen? Skal vi ta med oss litt reserve proviant? Alle har solkrem og solhatt? Avstandene er lange, det blir mange forsinkelser, oppsatte lunsjpauser forsvinner i det blå og spisestedene blir av vårt lokalkjente reisefølge stadig karakterisert som ”rottehull”. ”Another rathole” fnyser hun hver gang vi stopper i håp om å få noe nytt i magen og tømme den for noe annet. Toalettene er heller ikke delikate, flislagte saker slik vi kan beundre i boligbladene her hjemme. Takk til antiseptiske servietter! Den dagen jeg forbytter de antiseptiske serviettene med Samarin, og i halvmørket prøver å vaske meg med mageregulerende middet, blir en skjellsettende opplevelse sett fra et hygieniskog hudpleieteknisk synspunkt. Vi vasker hender og vasker hender og vasker hender, vi spiser bananer og bananer og bananer siden de har skall og dessuten metter noe, vi passerer utallige plakater med informasjon om aidssmittefaren – det er tydelig at myndighetene tar denne oppgaven alvorlig – vi tenker rent vann, rent vann, rent vann. Solen steker, det er varmt i bilen og frykten for å gå tom for rent vann er alltid til stede. Vi besøker små landsbyer langt ute på landet, kvinnegrupper som har satt i gang ulike tiltak for å bedre livet for seg og sine, skoler og organisasjoner. Behovene er mange – fra rent vann til opplæring i juridiske rettigheter. Vi lytter og lærer. Om kvelden er det på med myggolje, krype inn under myggnettingen og forsikre seg om at lommelykta ligger på nattbordet. Det er tidlig opp om morgenen, det er tryggest å kjøre om dagen, etter mørkets frembrudd er det mindre hyggelig. Veistandarden er som en dårlig gårdsvei i vårløsninga, veisperringene mange, spikermattene skremmende. Noe hvilehjem er den ikke, den vesle minibussen som vår sjåfør Hemington, trakterer som om han var blitt født med bussen på bena. Penger, pass og dokumenter holdes trygt bevart. Sikkerhet, sikkerhet, trygghet, trygghet. Og der – der ligger lommelykta! Og der – en liten ekstra tørr brødskive i bunnen av veska, myggoljen, serviettene, vannflaska, solkremen.. Herrejeremias – så mye å tenke på! Men så går da også allting bra. Mange opplevelser rikere og med en setning fra barndommens bibelhistorietime sildrende gjennom hodet - ”alt du gjør mot en av mine små, gjør du mot meg” vender vi tilbake til eget, garantert myggfritt område. Jeg skrur på springen og drikker rett fra strålen. Endelig hjemme! Om natta våkner jeg og kaver rundt etter myggnettet før jeg konstaterer at myggnett er et tilbakelagt stadium og at jeg nå ligger under to dundyner med tykke ullsokker på beina. En beredskapsfrik er født: Nå gjelder det å gardere seg mot en eventuell norsk forkjølelse. KFB 1. KVARTAL 06 l 17
Page 1 and 2: Nr 1/2006 Bastioner faller En
Page 3 and 4: Bastioner faller Oberstløytnant In
Page 5 and 6: for å dele sine tanker omkring må
Page 7 and 8: 2007 blir europeisk likestillingså
Page 9 and 10: Dette har Camilla lært Å VÆRE EN
Page 11 and 12: Beredskapsmøte i Oppdal Fylkeskomi
Page 13 and 14: ektemannen Tore overtok, og som dri
Page 15: Sammenslåing av Oslo og Akershus P
Page 19 and 20: Bodil i hjemlige omgivelser - i en
Page 21 and 22: melde seg inn i NS og kvinner som g
Page 23 and 24: l.i.haug

nr.1 2006 - KFB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?