Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
20 l<br />
EIGA FANGEBOK FRÅ OTTOSEN<br />
Kristian Ottosen har skrive ei rekkje bøker om<br />
konsen trasjonsleirane, verk som det knapt fins maken til<br />
nokon stad i verda. Først då han vart 85 år, kom hans eiga<br />
krigssoge. Han hadde eigentleg ikkje tenkt å skrive denne<br />
soga, men let seg overtale av Wilhelm Nygaard, og takk for<br />
det. Det er ein verdig sluttstein i eit stort forfattarverk.<br />
Kristian Ottosen kom allreie som gymnasiast med i etterretningstenesta.<br />
Han vart arrestert og spela galen for å<br />
kome på sjukehus og så røme. Han vart mishandla grovt,<br />
men greidde å halde tett om dei andre i gruppa. Han kom<br />
ikkje på sjukehus, men på Grini, og vidare til ei rekkje fangeleirar<br />
i Tyskland, Sachsenhausen, Natzweiler, Dartmergen,<br />
Vaihingen m.fl. I tre år sat han i dei ymse leirane og kom<br />
heim med dei kvite bussane i 1945. Boka gjer eit sterkt<br />
inntrykk. Han er nøktern i framstillinga si, lågmælt kan ein<br />
seie, og får fram både det vonde og det gode.<br />
Brutaliteten i fangeleirane var stor. Ottosen skriv om det,<br />
men han skriv også om samhaldet mellom fangane. Det er<br />
rørande å lese om korleis medfangar tok vare på den nattblinde<br />
Arnulf Øverland, slik at han ikkje virra seg bort i det<br />
elektriske gjerdet. Julaftan 1943 las Øverland sitt nyskrivne<br />
dikt ”Jul i Sachsenhausen”. Allereie etter dei første<br />
linene var kontakten mellom diktaren og hans publikum<br />
etablert, skriv Ottosen.<br />
Han fortel om fangekameratar, dei som er yngre enn han,<br />
og personar som Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli.<br />
Vi har fått eit ordskifte om at i eit framlegg til ny læreplan<br />
går ein inn for at verdskrigen skal ut av obligatorisk<br />
historiepensum. Rart i denne samanheng å lese slutt linene<br />
i Ottosen si bok, der han understrekar kor viktig det er at<br />
minnet om dei tragiske hendingane som den andre verdskrigen<br />
førde til, vert haldne levande. Så sant, så sant. Alle,<br />
ikkje minst dei unge, burde lese Ottosen sine bøker.<br />
Kristian Ottosen:<br />
Motstand, fangenskap og frihet<br />
Erindringer 1940 -1945<br />
Aschehoug forlag<br />
FANGE I KINA<br />
Mange minnest sikkert Tore på sporet sitt program om<br />
Anwei Jensen, som vart fødd i Kina av norske misjonærar<br />
under 2. verdskrigen. Ho var berre eit halvt år gamal då<br />
faren vart skoten av japanarane. Mora og den vesle jenta<br />
vart sett i japansk fangenskap i fangeleiren Weihsien. Der<br />
måtte dei vere til august 1945. I 1946 var dei trygt attende<br />
i Noreg. Anwei var då seks år gamal, og det var ikkje lett<br />
å bearbeide dei traumatiske minna frå den japanske fangeleiren,<br />
den tapte barndomen.<br />
Tore på sporet fekk høyre om Anwei Jensen, som ho heiter<br />
i dag, og ville gjerne lage eit fjernsynsprogram.<br />
<strong>KFB</strong> 1. KVARTAL 06<br />
I 1997 reiste han og Anwei til Kina, der ho opplevde fangeleiren,<br />
og fekk oppspora opp faren si grav.<br />
No er det blitt bok, og ei mykje lesverdig slik.<br />
Ho byrjar med å fortelje om foreldra Gerhard og Inger<br />
Danielsen som reiste til Kina som misjonærar, han først,<br />
sidan ho. I 1940 vart Anwei fødd.<br />
Dei var på reise til ein ny arbeidsplass då faren vart skoten<br />
av japanske soldatar, eller som ho skriv, røvarar.<br />
Då japanarane gjekk til åtak på Pearl Harboar, vart alle<br />
utlendingar sett på som fiendar. Mor og dotter vart internert,<br />
og i mars – april 1943 kom dei til Weihsien.<br />
Anwei minnes ein god del frå åra i leiren og fortel mykje om<br />
det i boka, mykje vondt, men også positive opplevingar.<br />
Via Hong Kong og England kom dei til Noreg og Grimstad,<br />
der besteforeldra budde.<br />
Det var ei sterk oppleving for Anwei å kome attende til<br />
Kina, til fangeleiren og til faren si grav. Ho fann rett nok<br />
ikkje grava. Men ei gamal kinesisk kvinne kunne peike på<br />
det ho var sikker på var gravplassen i si tid.<br />
Det har alltid vore noko i livet hennar som vanta. Etter<br />
Kinaturen kjende ho seg som eit heilt menneske.<br />
Buketten med dei turka blomane ho hadde med for å leggja<br />
på faren si grav, gav ho til den kinesiske kvinna. Med<br />
seg heim tok ho ein kvist av ein sypress som også stod<br />
der i 1940. No heng den på stoveveggen. Siste del i<br />
puslespelet har falle på plass.<br />
Anwei Jensen:<br />
Med mor<br />
Fange i Kina 1941 – 45.<br />
Fra konsentrasjonsleiren Weihsien.<br />
Lunde forlag<br />
Nye l bøker<br />
KVIFOR OPPLEVDE<br />
VI KRIGEN SÅ ULIKT?<br />
For alle som er interessert i okkupasjonsåra 1940 – 1945<br />
vil boka ”Der veien skiltes”, med undertittelen ”Hvorfor<br />
opplevde vi krigen så ulikt”, vere av stor interesse.<br />
Boka har tre forfattarar. Ole Kristian Grimnes gir ei samla<br />
vurdering av okkupasjonsåra og dei vegval ein stod ovanfor.<br />
Anders Christian Gogstad tek for seg ei rekkje sider<br />
ved einskildgrupper under krigen, både på alliert og tysk<br />
side. Kjartan Rødland har redigert og gjeve att ca 25 timelange<br />
videointervju, der han tek sikte på å kaste lys<br />
over dei personlege vala einskildmenneske måtte ta.<br />
For dei som har lese mykje av vår okkupasjonshistorie vil mykje<br />
av det som Grimnes og Gogstad skriv vere kjent. Difor vil kan<br />
hende intervjua være det mest interessante. For denne lesarane<br />
er ein del av intervjuobjekta kjende frå før, andre ikkje.<br />
Av dei vi møter er mellom anna motstandskvinnene Eva<br />
Kløvstad og Klara Nybø. Det er også intervju med kvinner<br />
som var på den andre sida – frontsøstre, kvinner som