Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

demens 

tema: 

En pårørende forteller s. 17 

nr. 3 

2006 

Sansehager 

nytt 

Medlemsblad for 

Nasjonalforeningen Demensforbundet 

Intervjuet: Tor Atle Rosness s 19 

nr. 1 – 2003

2 

Demensnytt nr 3 - 2006 

Forsidefoto: 

Erik Norrud 

Utgiver av Demensnytt er 

Nasjonal foreningen for folkehelsen. 

Ansvarlig redaktør: 

Anne Cathrine Seland 

Redaktør: 

Jannicke Bardo Stavseng 

Demensforbundet Rådet for demens: 

Sigurd Sparr, Kjersti Wogn-Henriksen, 

Joar Bergin, Kristin Borg, Øyunn 

Krokann, Randi Marit Storaas 

Trykk: 

PDC Tangen, opplag: 6 000 

Grafisk utforming: 

Jan-Erik Austad 

Neste materiellfrist: 10. oktober 

Neste utgave: 15. november 2006 

Abonnement: 200 kr., fi re nr. pr. år. 

Medlemskontingent: Medlemmer i 

Nasjonalforeningens demensforeninger 

betaler 200 kroner per år, som inkluderer 

Demensnytt og Aktuelt, medlemsbladet i 

Nasjonalforeningen for folkehelsen. 

Nasjonalforeningen Demensforbundet 

Rådet for demens organiserer 

demensforeninger for personer med 

demens, deres pårørende og andre 

interesserte. Du kan få støtte og 

informasjon ved å melde deg inn i 

nærmeste demensforening. Som 

medlem i en av Nasjonalforeningens 

demensforeninger får du tidsskriftet 

Demensnytt fi re ganger i året. 

Nærmere opplysninger får du 

ved å ringe Nasjonalforeningens 

Demenslinje, 815 33 032. 

Adresse: 

Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Demensnytt 

Pb. 7139 Majorstuen, 0307 Oslo 

Tlf. 23 12 00 00 

E-post: 

demensnytt@nasjonalforeningen.no 

innhold 

Frivillig arbeid frem i lyset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 4 

Aktuelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 6 

Tips til pårørende: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 10 

En pårørende forteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 17 

Demenslinjen svarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 18 

Intervjuet: Tor Atle Rosness . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 19 

Foreningsnytt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 22 

Dikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 24 

tema: 

Sansehager 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2006 

s. 12 - 16 

Ved Manglerudhjemmet 

i Oslo har de forvandlet 

et lite jorde om til en 

sansehage. Til glede for 

beboere og besøkende. Her 

ser vi Tor Olav Jensen i 

full sving med luking. 

Foto: Erik Norrud.

Som ringer i vann 

Dette nummeret 

av Demensnytt 

har fl ere tema. Ett 

er sansehager og 

betydningen av å 

erindre og glede 

seg ved hjelp av 

sanseopplevelser 

som å se, høre, berøre, lukte og fornemme. 

Det er viktig at vi legger til 

rette for at personer med demens kan 

få bedret livskvalitet og gode opplevelser 

gjennom sansing og erindring! 

Samtidig pågår et viktig arbeid på 

høyt politisk nivå for å gjøre livet 

bedre for personer med demens og 

deres pårørende. Det er i gang et 

arbeid med en Helhetlig plan for en 

styrket demensomsorg. Denne planen 

har utgangspunkt i regjeringens Soria 

Moria-erklæring. En rekke områder 

blir berørt, og det er positivt at Nasjonalforeningen 

Demensforbundet er 

med i utformingen av denne planen! 

Planen inneholder elementer som 

vi har i vårt prinsipprogram for å 

sikre en helhetlig tiltakskjede; utredning 

og diagnostisering, forskning, 

organisering, rettigheter og bruk av 

tvang, kompetanse og rekruttering av 

helsepersonell og annet. 

Vi har bedt om at planen også skal 

ha rom for en landsomfattende kampanje 

for informasjon og opplysning 

om demens. Gruppen av mennesker 

som rammes av demens er stor og 

sammensatt, det samme gjelder de 

som blir berørt av demens gjennom å 

være pårørende, venner eller gjennom 

sitt yrke. 

Informasjonsspredning og kompetansebygging 

er viktig for at allmennheten 

generelt og ulike grupper 

spesielt skal kunne forholde seg til 

demens på en god måte slik at personer 

med demens og deres pårørende 

får den hjelpen og støtten de trenger i 

sykdommens ulike faser. Nasjonalforeningen 

Demensforbundet har utredet 

behovet og antydet kostnadene for 

en slik kampanje. 

Arbeidet på høyt politisk nivå 

erstatter ikke demensforeningenes 

innsats for en bedre demensomsorg 

i hver enkelt kommune. Høstens planer 

innebærer også at vi skal styrke 

demensforeningene til å drive helsepolitisk 

arbeid. Nå når vi skal feire 

100-årsdagen for Alzheimers sykdom, 

er det tilfredsstillende å oppleve at 

Leder 

den innsatsen Nasjonalforeningen 

Demensforbundet yter er til nytte, at 

vi har innfl ytelse og at vi har et landsomfattende 

nettverk for å sette ting ut 

i livet! Hver eneste demensforening 

har stor betydning! 

Lykke til med arbeidet utover høsten og 

videre fremover! 

Sigurd Sparr 

Leder Nasjonalforeningen 

Demensforbundet 

Illustrasjon: Karl Gundersen 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2006 3

4 

■ Reportasjen 

Frivillig arbeid 

fram i lyset 

I Hedmark har man laget en tiltaksguide som skal hjelpe 

foreninger til aktivitet og samarbeid om demenssaken. 

Slik slipper de å finne opp kruttet på nytt. 

Tekst og foto: Cecilie Bille 

– Kjenner du til sangstrofen ”I det 

stille skal vi virke”, spør Kari Marie 

Gundersen. – Jeg tror det er fra en 

sang tilknyttet sanitetskvinnene. Tittelen 

er ganske betegnende på samfunnets 

respons på frivillig arbeid. 

Det kom fram i kritikken av Demokrati 

og maktutredningen også. Kvinner 

og frivillig arbeid blir ofte veldig 

usynlig. 

For halvannet år siden startet 

arbeidsgruppa demens og demenskontakt 

i Hedmark, Kari Marie Gundersen, 

arbeidet med å samle dokumentasjon 

over tiltak som ble gjort for 

pårørende og personer med demens i 

fylkets demensforeninger. Resultatet 

er en perm som hun beskriver som 

en tiltaksguide. Permen er ment som 

et hjelpemiddel ved igangsetting av 

nye tiltak, samt en honnør til det frivillige 

arbeidet demensforeningene 

står bak. 

– Frivillig arbeid har en viktig 

plass i dagens samfunn, sier Gundersen. 

Det er så mye fantastisk arbeid 

som blir gjort i demensforeningene. 

Denne guiden er en honnør til og en 

synliggjøring av alt det fl otte arbeidet 

som blir gjort. 

Bruke hverandre til felles beste 

Tiltaksguiden Gundersen har hatt 

hovedansvaret med å utforme inneholder 

konkrete beskrivelser av planlegging 

og gjennomføring av noen 

ulike aktivitetstiltak som demensforeningene 

i Hedmark fylke har 

gjennomført, så som demenskafeer, 

ferieturer, erindringsarbeid, trim og 

turpatrulje. Initiativtakere er også 

nevnt slik at disse kan kontaktes for 

ytterligere råd og vink. 

– Vi har et håp om at guiden kan 

være et insitament for demensforeningene 

til å ta kontakt og søke 

samarbeid med hverandre, sier 

Gundersen. – Det er ofte vanskelig 

for demensforeningene å møtes. 

Foreningene har lite penger, medlemmene 

er ofte pårørende som 

har stort omsorgsansvar, og de geografi 

ske avstandene er store. Som 

demenskontakt møter du ofte en og 

en forening av gangen. Men nå som 

jeg har guiden, har jeg samtidig 


med meg alle de andre foreningene 

når vi møtes. Hovedtanken med 

guiden er å dele erfaringer og å gi 

støtte til hverandre. Vi må bruke 

hverandre til felles beste. Slik slipper 

vi å fi nne opp kruttet på nytt. 

Til bruk i hverdagen 

Tiltaksguiden er ennå fersk og nesten 

uprøvd, understreker Gundersen. 

– Men hver gang vi har demenssamlinger 

vil vi sette av tid til evaluering 

og videreutvikling. Allerede nå ser jeg 

at en enkel litteraturliste burde vært 

med, den kommer til høsten. Dessuten 

vil det alltid være aktivitetstiltak 

i fylket som skal dokumenteres etter 

hvert som de blir arrangert. 

– I våres kom det ut en rapport 

over Hedmark fylke som konkluderte 

med at det var altfor få aktivitetstilbud 

for beboere på sykehjemmene 

her. Det er et godt argument for å 

lage en guide som denne her. I Tiltaksguiden 

har vi vært opptatt av å 

ikke bare gi konkret informasjon om 

hvordan ulike tiltak kan settes i gang, 

men også si litt om hvorfor det er så

– Tiltaksguiden er en honnør til og en synliggjøring av alt det flotte arbeidet som blir gjort, sier demenskontakt i Hedmark, 

Kari Marie Gundersen. 

viktig. Alt i alt består guiden ikke 

av mange sidene, men det var heller 

aldri meningen. Informasjonen som 

gis er så konkret som mulig, og enkel 

og kortfattet nok til å kunne tas i bruk 

i hverdagen. 

Tilgjengelig og inspirerende 

Enda så fersk tiltaksguiden er, så har 

den allerede blitt tatt i bruk. Eksempel 

fra guiden er blitt brukt som mal 

for å komme i gang med samtalegruppe, 

og medlemmer av demensforeningen 

i Kongsvinger har satt 

i gang med trim på sykehjem med 

utgangspunkt i trim-programmet 

og CDen som følger guiden. – Æres 

den som æres bør, sier Gundersen. 

– Prosjektet ”Toner i glemselens skoger”, 

som ble satt i gang av demensforeningen 

i Trysil for tre år siden, 

resulterte i CDen ”Trimmen” med 

instruksjon. Men når instruksjon og 

CD ligger klart i tiltaksguiden er det 

sjølsagt en inspirasjon til å ta det i 

bruk! 

Vi-følelse 

Gundersen selv har lenge arbeidet 

med demenssaken. Da hun som ung 

intensivsykepleier på slutten av syttitallet 

opplevde at pasientene på hjerteovervåkningen 

hun jobbet ved ble 

forvirret og fi kk økte problemer med 

hukommelsen over natten, begynte 

hun å lete etter en forklaring. De 

neste tjue-tretti årene har hun vært 

med i arbeidet med å sette fokus på 

demenssaken som sykepleier, lektor 

ved Høgskolen i Gjøvik, og som medlem 

i Nasjonalforeningen. De siste to 

årene har hun vært demenskontakt i 

Hedmark fylke. 

– Jeg har et ønske om at vi skal 

være en hær av frivillighetsarbeidere 

tilsluttet Demensforbundet i Nasjonalforeningen, 

som jobber mot et 

felles mål: bedre omsorg og støtte for 

pårørende og personer med demens. 

Da er det viktig å skape en vi-følelse. 

Hensikten med tiltaksguiden er både 

å dokumentere alt det som gjøres i 

demensforeningene, og hjelpe foreninger 

til aktivitet og samarbeid om 

en viktig sak. Håpet er at den skal 

fylles opp med framtidige tiltak slik 

at fl est mulige foreninger kommer 

med og blir sett gjennom guiden. Slik 

håper jeg den kan være med å styrke 

arbeidet for en stadig bedre omsorg 

for personer med demens og deres 

pårørende. 

Guiden kan skaffes mot at man betaler 

kopieringsutgiftene på rundt 70 kroner. 

Om man også ønsker å få med trim-CD 

og informasjonsmateriellet fra Trysilprosjektet 

”Toner i glemselens skoger” 

kommer ”pakken” på rundt 350 kroner. 

Kontakt Kari Marie Gundersen på 

tlf: 62 53 11 14, eller fylkeskontoret, 

tlf 62 51 79 10. 


6 

■ Aktuelt 

Omsorgsmelding kommer 

Regjeringen vil ta initiativ til en egen 

handlingsplan for demensomsorg i 

omsorgsmeldingen den vil legge fram i 

løpet av høsten. 

– I handlingsplanen 

vil vi være 

spesielt opptatt av 

forskning, utviklingstiltak,kompetanseheving, 

rekruttering av 

personell, bofor- 

Foto: Olav-Johan Øye 

mer for demente 

og samarbeid med 

pårørende, sa helseminister Sylvia 

Brustad da hun hilste Nordisk prosjekt 

demens i mai. 

– Andre viktige tema i handlings- 

Til Kilimanjaro på Alzheimerdagen 

Toppen av Afrikas høyeste fjell er målet for ti mennesker 

fra åtte ulike land på Verdens Alzheimerdag i 2006. Bestigningen 

av Kilimanjaro er en symbolsk handling for 

internasjonal enhet i kampen mot demens. 

De ti som tar turen kommer fra Den dominikanske 

republikk, USA, Canada, Storbritannia, Ungarn, Romania, 

Danmark og Hong Kong (Kina). Hver av deltakerne har 

som mål å få 10.000 amerikanske dollar i sponsormidler 

til sitt lands alzheimerorganisasjon. 

Hanne Sørensen fra Danmark er en av deltakerne. Hun 

er med på bestigningen av Kilimanjaro i håp om å bidra 

til større oppmerksomhet rundt Alzheimer, og for å gi en 

hyllest til pasienter og omsorgspersoner hun møter i sitt 

daglige arbeid som sykepleier ved hukommelseklinikken i 

København. 

Verdens Alzheimerdag blir markert i mange land verden 

rundt. I 2005 ble dagen markert i 64 land. Det er et 

nytt tema hvert år, og i år fokuseres det på at det har gått 

100 år siden Alois Alzheimer beskrev sykdommen som senere 

fi kk hans navn. Verdens Alzheimerdag markeres 21. 

september. 

planen blir hvordan bo- og tjenestetilbudet 

skal være utformet når personer 

med demens har behov for oppfølging 

hele døgnet. Vi vil også legge vekt på 

tiltak som kan settes inn før det blir 

aktuelt med et heldøgnstilbud: tidlig 

diagnostisering av dem som er rammet 

av sykdommen, og informasjon 

og opplysningstiltak til pasienter, 

ansatte, pårørende og befolkningen 

ellers. Pårørende og ansatte må dessuten 

få opplæring i hvordan de skal ta 

seg av og forstå de som er rammet av 

demens, sa Brustad. 

– Vi vil legge til rette for fl ere og 

bedre dagtilbud og aktivitetstilbud 

for demente. Vi vet at dette er god 

forebygging både for den som er syk 

og for pårørende. Å ha et sted å være 


og et sted å treffe andre mennesker 

kan bedre livskvaliteten i en vanskelig 

livsfase, samtidig som pasientene 

kan klare seg hjemme lenger uten 

sykehjemsplass. Vi må også sørge for 

avlastningstiltak for alle de pårørende 

som kan ha slitsomme dager med 

sine kjære i den fasen de er syke, sa 

Brustad. 

– Regjeringen vil prioritere forskning 

og fagutvikling som har som 

mål å utvikle gode, forebyggende tiltak, 

og forskning på nye behandlingsmetoder, 

la Brustad til. 

Sylvia Brustad lover en handlingsplan 

for demensomsorg i omsorgsmeldingen 

som kommer i høst. 

Til topps på Kilimanjaro på Alzheimerdagen. 

Foto: Georg Langerak.

Sansehagekurs på Hamar 

I sommer holdt Nasjonalt 

kompetansesenter for aldersdemens 

sitt femte sansehagekurs. Det 

populære kurset var fulltegnet, og 

mer en 130 personer kom reisende til 

Hamar, fra hele landet, for å lære mer 

om terapeutiske hager. 

Tekst og foto: Jannicke B. Stavseng 

– Nå kommer hagene rundt om i hele 

Norge, men en av de store utfordringene 

er hvordan vi skal bruke dem! 

Hvordan bruken av hagene skal gå 

inn i de daglige rutinene er et svært 

viktig spørsmål å se på nå, sier Arnfi 

nn Eek, spesialist i klinisk psykologi 

ved kompetansesenteret. Han ledet 

kurset og kunne fortelle at interessen 

for kurset har vært økende for hvert 

år. – Pågangen har økt veldig og vi 

har fått fl ere påmeldinger enn vi har 

klart å ta unna. Så vi kommer til å 

fortsette med kursene. 

Årets sansehagekurs varte i to 

dager og tok i hovedsak for seg utearealet 

som en del av miljøbehandlingen 

av personer med demens. Kurset er 

Lysthuset på Labo bo- og servicesenter 

på Lena. 

beregnet på landskapsarkitekter, 

arkitekter, 

anleggsgartnere, helsearbeidere,institusjonsplanleggere, 

politikere 

og spesielt interesserte. 

Enkelte demensforeninger 

hadde også 

sendt deltakere på sansehagekurset. 

Tema som var i 

fokus på dette kurset 

var fysisk aktivitet i 

sansehagen, skjøtsel 

av sansehagen – hvem 

gjør hva, og en presentasjon 

av resultater fra 

det fem-årige nasjonale 

prosjektet med åtte 

sansehager. – Vi har 

fått tilbakemeldinger 

om stor interesse for 

temaene vi har tatt 

opp, og deltakerne har 

vært fornøyde med den 

faglig biten. Det er en 

utfordring når vi skal 

sy sammen kurs for et så bredt spekter 

av faggrupper. Men jeg tror vi har 

lykkes. Jeg mener det er veldig positivt 

med en tverrfaglig deltakerliste. Da 

får vi belyst utfordringene, fordeler 

og ulemper med sansehager fra fl ere 

ståsteder, mener Eek. 

Befaring av sansehager 

Etter en hel dag med foredrag, var 

halve dag to satt av til befaring av to 

sansehager. Dette var også for å se 

teori gjort om til praksis. Kursdeltakerne 

besøkte Labo bo- og servicesenter 

på Lena og Fjellvoll bo- og sevicesenter 

på Kolbu. Begge disse hagene 

er tegnet av landskapsarkitekt Inger 

Gjøby MNLA. 

Jan Arild Brandshaug er ansvarlig 

for demensavdelingen på Labo bo- og 

■ Aktuelt ■ 

Fuglebadet i sansehagen til Fjellvoll bo- og servicesenter 

er veldig populært. 

servicesenter og han kunne fortelle 

om svært gode og positive erfaringer 

gjennom bruk av sansehagen. 

– Det er en lettelse å kunne åpne 

døra, fortalte han. Han understreket 

også at de pårørende har engasjert seg 

i stor grad i hagen og bruken av den. 

I hagen har de plantet epletrær og 

kirsebærtrær, og store pioner av den 

gamle typen prydet hagen. 

Neste kurs er allerede i planleggingsfasen 

og vil bli holdt i Trondheim 

i mai/juni neste år. Kurskatalogen 

til Nasjonalt kompetansesenter 

for aldersdemens vil bli lagt ut på 

Internett i oktober. Da kan du melde 

deg på og få mer informasjon om kurset. 

Internettsidene til Nasjonalt kompetansesenter 

for aldersdemens fi nner 

du her: www.nordemens.no 


8 

Punkt 8 

■ Prinsipprogrammet 

Alle pårørende til personer med demens må få tilbud om opplæring og må gis informasjon 

om hvor de kan innhente ytterligere kunnskap og støtte. De pårørendes vilje til å yte omsorg 

må ikke frita det offentlige fra ansvaret for å samarbeide med og gi støtte til familien. 

Pårørende og demensforeninger må bli hørt og respektert, ikke bare fordi det offentlige hjelpeapparatet 

og de demenssyke er avhengig av dem, men også fordi pårørende trenger støtte. Den 

uformelle innsatsen de pårørende yter, må derfor bygge på et samarbeid med det offentlige 

hjelpeapparat. Pårørende trenger informasjon og opplæring for å mestre utfordringer de møter 

i hverdagen. Mange pårørende har stor nytte av å delta på pårørendeskoler, i samtalegrupper og 

lignende. Helse- og sosialarbeidere og leger i kommunenes førstelinjetjeneste må ha et spesielt 

ansvar for opplæring. 

Nasjonalforeningen Demensforbundet krever at: 

• Førstelinjetjenesten må gi pårørende et tilbud om opplæring i demenssykdommer og deres 

konsekvenser, gjerne i samarbeid med Nasjonalforeningens lokale demensforeninger. 

• Kommunene må bidra til oppstart og drift av samtalegrupper for pårørende, gjerne i samarbeid 

med demensforeninger. 

• Førstelinjetjenesten må informere pårørende om demensforeninger, Nasjonalforeningens 

Demenslinje, litteratur og annet demensarbeid. 

• Førstelinjetjenesten må innføre regelmessige samtaler med demenssyke og deres pårørende for 

å inkludere og avklare en arbeidsfordeling mellom offentlige tjenester for de pårørende som 

frivillige omsorgsytere. Dette gjelder også for dem som bor på institusjon. 

• Helsepersonell, ikke pårørende, har ansvaret for å koordinere tjenestene og skape kontinuitet. 


© Arne Strømme / Samfoto

H. Lundbeck A/S 

Lysaker Torg 10 

Postboks 361, N-1326 Lysaker 

Tlf 67 52 90 70, Fax 67 53 77 07 

www.lundbeck.no 

Nye brosjyrer 

Nå kan du bestille disse tre nye brosjyrene: 

Idéhefte: Det melder seg en rekke spørsmål for den som vil etablere 

eller lede en samtale- eller studiegruppe. I dette heftet finner du verdifulle 

tips. 

Gode dagtilbud til personer med demens: Dette er en veileder som beskriver 

eksempler og anbefalinger for et kreativt godt dagtilbud som tar 

utgangspunkt i demenssykes og pårørendes behov. Målet med heftet 

er å øke forståelsen for betydningen av gode dagtilbud. 

Avlastningsopphold for personer med demens: Denne veilederen er et 

resultat av et samnordisk prosjekt med støtte fra Nordisk Ministerråd i 

2002. Prosjektet er gjennomført av Alzheimer- og demensforeningene i 

de nordiske landene. Heftet beskriver gode eksempler og anbefalinger 

for kvalitativt godt tilrettelagte, midlertidige opphold i sykehjem. 

Brosjyrene er gratis og bestilles på tlf. 23 12 00 20, faks 23 12 00 01, 

eller du kan finne de på våre internetsider: 

www.nasjonalforeningen.no under demens/bestilling av materiell. 

Spesialister i psykiatri I Pionerer i nevrologi

10 

■ Tips til pårørende 

Sanser og erindri 

Enkelte sykehjemsbeboere har tilbud om organisert erindringsarbeid, 

for eksempel i forbindelse med en sansehage. Dette er til stor 

glede for mange, og det er ingen grunn til at denne kunnskapen 

ikke skal tas i bruk av hjemmeboende og deres pårørende. 

Tekst: Randi Kiil 

Illustrasjon: Karl Gundersen 

Hensikten med erindringsarbeid er 

å gi personer med demens mulighet 

til å hygge seg og delta i aktiviteter 

som er kjent for dem. Opplevelsen av 

gjenkjennelse og mestring gir trygghet, 

selvtillit og trivsel – noe som alle, 

uansett livssituasjon, har behov for. 

Demens innebærer kognitiv svikt, 

men det betyr ikke nødvendigvis at 

sanseapparatet er redusert. Det er 

evnen til å tolke og integrere sanseinntrykkene 

som kan være svekket på 

grunn av sykdommen. Menneskets 

sanser består av syn, hørsel, følelse 

ved berøring, lukt og smakssans. 

Disse sansene endrer seg ikke annerledes 

for mennesker med demens enn 

for andre eldre, bortsett fra luktesansen. 

Skjerp våkenheten 

Demens medfører gradvis svekkelse 

av ulike funksjoner og ferdigheter, 

som oppmerksomhet, hukommelse 

og språk. Samtidig får mange problemer 

med å tolke sanseinntrykk og 

gjenkjenne objekter. Stimulering av 

sansene kan medvirke til økt våkenhet 

i hjernen. 

Pårørende og andre kan lett bistå 

personer med demens til å stimulere 

sansene. For dem som kjenner den 

syke godt vil det ofte være enkelt å 

fi nne fram til situasjoner som kan 

vekke positive minner, enten det er 

hagearbeid, baking, snekring eller 

annet. 

Enkelte situasjoner har mulighet 

til å gi positive opplevelser for de fl este, 

gåsunger om våren, markjordbær 

om sommeren, stein, skjell og bark. 

Noe så enkelt som sand og jord kan gi 

mange sterke og positive minner fra 

barndommen og senere i livet. 

Hva er erindring? 

Erindring er å se tilbake, noe de aller 

fl este har glede av. Det er godt å dele 

minner med andre, og det skaper 

sammenheng og forbindelse i livet. 

Personer med demens har vansker 

med å hente fram disse minnene ved 

egen hjelp, og de trenger hjelp fra 

omgivelsene. 

Erindringsarbeid bør fokusere på 

de gode opplevelsene i livet, men det 

er også viktig å takle vonde minner 

som kommer fram, påpeker Randi L. 

Olstad, kulturleder ved Paulus sykehjem. 

– Det er viktig å snakke om 


vanskelige 

og tunge 

minner, 

men ta kontakt 

med en 

sjelesørger, 

prest eller 

andre den 

syke har tillit 

til dersom 

situasjonen 

blir vanskelig, 

anbefaler 

hun. 

De aller 

fl este eldre 

opplever 

mange tap, 

ikke minst 

de som får 

en demenssykdom. 

Erindringsarbeid kan være god medisin. 

Den som minnes er ekspert på 

egne opplevelser, og prosessen kan 

styrke både identitet og selvfølelse. 

Når vi snakker om minner bidrar det 

til å fortelle både andre og oss selv om 

hvem vi er.

ng 

Praktisk erindringsarbeid 

Det viktige er å komme ut i naturen, 

der muligheten for sanseopplevelser er 

så mye større enn innendørs. Spesielt 

gjelder dette for mennesker som bor 

i sterile institusjonsomgivelser, men 

selv hjemmeboende kan oppleve det 

begrensende å bevege seg innenfor de 

samme husveggene mesteparten av 

tiden. Bare det å kjenne ulike temperaturer, 

vær og vind kan være godt. 

For dem som ikke kan bevege seg 

ut noe særlig lenger, kan en hyggelig 

samtale være godt erindringsarbeid. 

Gode hjelpemidler kan være billedbø- 

ker med avisillustrasjoner fra gamle 

dager, bilder av kongefamilien, kunnskap 

om den sykes interesser og aktiviteter 

tidligere i livet. 

Personer med demens trenger 

gjerne sterkere minnevekkere enn 

andre. Å se på illustrasjoner eller bilder 

kan være til god hjelp. 

Å holde i gamle gjenstander 

er enda bedre. Å bruke 

gamle gjenstander er aller 

best. En sydvest på hodet 

vekker minner om høst 

og regnvær. Å male kaffe 

på håndkvern, lage pletter 

på takke eller vaske klær 

for hånd, er fi ne aktiviteter. 

Der ordene ikke når 

fram, kan syn, lukt, smak 

og bevegelser gi gjenkjennelse, 

samhandling, glede 

og trivsel. 

Å snakke sammen om 

minner kan skape mer meningsfylt 

samvær. Når vi 

deler minner er det lettere 

å se den sykes ressurser 

istedenfor deres funksjonssvikt. 

Det er både hyggelig 

og spennende å snakke 

med eldre om deres erfaringer 

fra tidligere tider. 

Det er en mulighet til å 

komme i berøring med 

levende kulturhistorie. 

Kilder: Vibeke Hasselø: Sansestimulering 

i behandling av personer med demens, i 

Demens, vol.7/nr.1 2003 

Bengt-Ole Nordström: Huskehåndboka, 

Nasjonalforeningen for folkehelsen ISBN 

82-91231-06-0 

Sansene våre 

Det er gjennom sansene vi opplever 

verden. Noen er godt kjent for 

de fleste, andre har vi kanskje ikke 

reflektert så mye over nytten av. 

Synssansen registrerer lys/mørke 

og fargekonturer. Det er viktig å 

kartlegge synet og ha tilpassete briller 

eller tilrettelegge med farger. 

Noen kan også ha plager som dybdesyn, 

synsutfall og annet. 

Hørselssansen registrerer lydbølger. 

Det er viktig å få tilpasset 

høreapparater, jevnlig sjekke at de 

virker og huske på at deprimerte 

og personer med demens kan være 

overfølsomme for støy. 

Luktesansen er den sansen som 

kan svekkes først hos demensrammede. 

Allerede tidlig i sykdommen. 

Luktimpulsen kommer ikke opp på 

det bevisste plan, derfor kan man 

ikke beskrive en duft uten samtidig 

å få et bilde eller en lyd. 

Smakssansen registrer søtt, surt, 

salt og bittert. Ved aldring bevares 

oppfattelsen av det søte lengst. 

Følesansen forteller om vi blir berørt, 

hvor vi blir berørt og er avgjørende 

for opplevelsen av et avgrenset 

”jeg”. Denne sansen er avgjørende 

for viljestyring av bevegelser og 

er med på å bestemme hvor mye 

vi skal reagere dersom vi opplever 

smerte, temperatur og lignende. 

Ledd- og muskelsansen er viktig 

for oppfatningen av musklenes og leddenes 

spenningstilstand, stilling og 

bevegelse. Den er med på å bestemme 

hastigheten, samordningen og retningen 

og kraften i våre bevegelser. 

Balansesansen har reseptorene 

liggende i det indre øret, i balanseorganene. 

Sansen er viktig for evnen 

til å holde seg oppreist. Nedsatt funksjon 

kan føre til svimmelhet, dårlig 

balanse, ruggende bevegelser og 

grovmotoriske vanskeligheter. 

Kilde: Geria-tema nr. 5 2005 


12 


Svein Løchens mor hadde både Alzheimers 

og vaskulær demens. Han tenker naturlig 

nok på at han selv kan bli syk en dag. 

Foto: Jannicke B. Stavseng

I resepsjonen på Manglerudhjemmet 

blir jeg møtt av Anne Moseby. Hun 

er ergoterapeut ved institusjonen og 

en av initiativtagerne til sansehagen 

vi skal besøke. Vi hilser og venter 

på Ellen-Elisabeth Grefsrød. Hun er 

landskapsarkitekt MNLA, og den i 

Norge som har mest erfaring med 

planlegging og oppfølging av sansehager. 

Mens vi venter forteller Anne. 

– Det som var avgjørende for realiseringen 

av sansehagen var at lederen 

på Manglerudhjemmet var engasjert 

i prosjektet og støttet oss så langt det 

var mulig. Hun fungerte også som et 

talerør oppover i bydelsorganisasjonen. 

Det er, og var et budsjettspørsmål 

naturligvis, men vi har fått det til 

likevel, og kunne ikke gjort dette uten 

den lederen vi har, understreker Anne 

med sikkerhet og stolthet i stemmen. 

Så dukker Ellen-Elisabeth opp og 

vi tre setter kursen mot hagen. Jeg har 

vanskelig for å tro at en grønn oase 

er knyttet til denne åtte etasjers blokken 

av en bygning. Vi går opp et par 

trapper. Her er det er lavt under taket. 

Gjennom noen korridorer, litt til høyre 

og litt til venstre. – Utfordringen vår, 

forteller Anne, er at vi har altfor lang 

vei å gå før vi kommer til hagen. Vi har 

fi re etasjer med til sammen 55 personer 

med demens. Det er ofte slik at når 

vi skal gå ut i hagen, så har brukerne 

glemt hva vi skulle underveis og kan 

bli litt urolige. Men så snart vi kommer 

ut er uroen borte, smiler Anne. 

■ Tema: Sansehager 

En duft av syrin 

Solen steker, det klirrer i kopper og glass og vaffelhjerter smøres med 

sæterrømme og syltetøy. Lyd av strålene fra en vannkanne. Solkrem 

blir smurt på blek hud. Gul husholdningssaft skjenkes i blanke glass. 

En spade blir kjørt i jord. Treffer stein. Latter høres og glede kan leses 

i ansiktene til dem som sitter på benk og ved bord. Her er det godt å 

være for liten og stor – gammel og ung. Stedet er sansehagen på 

Manglerudhjemmet i Oslo. 

Tekst: Jannicke B. Stavseng 

Foto: Erik Norrud 

Mormors hage 

Både Ellen-Elisabeth og jeg er spent 

på å komme i friluft. Hun – fordi 

hagen er tegnet av hennes kollega og 

planlagt etter hennes anbefalinger. 

Og jeg – fordi jeg aldri har sett en 

sansehage før – og vet egentlig lite om 

terapeutiske hager. Vi er svært heldige 

med været denne dagen og sola lyser 

mot oss i døråpningen ut til hagen. 

Først blir vi bare sanselig stående og 

smile til hverandre alle tre. 

Det er som å komme til mormors 

hage – bare at her sitter mormorer 

og morfarer på rekke og rad. Og alle 

er de tilfredse og glade for å være 

akkurat her – akkurat nå. Det samme 

er Ellen-Elisabeth og jeg. – Så fl ott 

å se så mye aktivitet, sier hun og tar 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2006 13 

➤

➤ 

14 

Harriet Anny Spantell er glad for å være ute i hagen. 

frem kameraet sitt for å dokumentere 

denne hagen også. Vi spaserer litt 

rundt, og mens hun knipser litt bilder, 

forklarer hun meg litt om tanken 

bak sansehager. – Et av målene med 

slike hager er å få i gang en kommunikasjon 

som du ikke har tilgang til 

ellers. Naturen og hagen er kanalen 

inn til en samtale. De som bor her og 

de som bruker dagsentrene skal få 

følelsen av at dette er noe kjent og at 

jeg kan ta den i bruk. Sånn som her, 

smiler hun. 

Noen sekunder etter blir Anne 

engasjert i luking av bed sammen 

med Tor Olav Jensen, en av de ivrige 

i hagen denne dagen. Han er travelt 

opptatt med å fjerne ugress. Jeg hører 

en av pleierne kommentere: – Se som 

han jobber, gjett om han kommer til å 

sove godt i natt! Anne legger til: – Vi 

prøver å legge til rette for aktivitet og 

det igjen gir jo livskvalitet for beboerne 

og de som benytter våre to dagsenter. 

Det er det som er målet vårt 

med denne sansehagen. Sansehagen 

er også en fi n måte å inkludere de 

pårørende på. Hos oss har de vært en 

viktig ressurs og en god støtte for å få 

realisert hagen. 

Vi nærmer oss en av benkene i 

hagen og damen som sitter der og 

slapper av, smiler hjertelig til oss. 

Hun sitter med en krykke i hånden og 

har på seg en lilla kjole med blomster 


på, og en lett og lys kappe over. Kan 

jeg få ta et bilde av deg, spør Ellen-Elisabeth. 

– Er jeg noe å ta bilde av da?, 

sier damen og smiler. – Ja, det er klart 

du er. Det så ut som du koste deg 

på benken her. Og så har du så fi n 

kjole, sier Ellen-Elisabeth. Den gamle 

damen lyser opp. – Synes du det? Så 

blir bildet tatt. En av pleierne kommer 

gående forbi arm i arm med en av 

beboerne. – Har du blitt fi lmstjerne 

du da Marie? – Ja, det har jeg vel. Og 

det er jammen på tide, ler Marie. Vi 

ler med og får vite at hun heter Marie 

Bratvold, er over 90 år og at hun besøker 

et av dagsentrene ukentlig. – Jeg 

er så heldig å få hjelp til å komme 

meg hit to ganger i uken. Her er så 

mye fi nt å se! Ser du, de har fått det så 

veldig fi nt her nå. Jeg synes det er så 

deilig å komme seg ut av leiligheten. 

Du vet ellers så er det å sitte inne å 

glo på fi re vegger. Jeg er litt dårlig til 

beins skjønner du, sier hun smilende. 

– I dag nyter jeg bare å være her i 

hagen i det fi ne været. 

Hva er en sansehage? 

Men hva er en sansehage – egentlig? 

Marie Bratvold trives veldig godt i sansehagen. Her med en Hurdalsrose i hånden.

Ordet gir kanskje noen bilder i hodet. 

– En sansehage er en terapeutisk hage 

med et organisert uterom hvor brukerne 

opplever en følelse av velvære 

som påvirker humøret. Uterommets 

organisering avhenger av formgiveren. 

Opplevelse av ulike stemninger i 

hagen, krever ikke annet enn at man 

ser – eller går tur i hagen. Impulsene 

de mottar fra uterommet gir oftest 

en følelse av velvære i kropp og sinn. 

Sansehager er ment både for pasientene, 

personalet og besøkende, forteller 

Ellen-Elisabeth. Gjennom studien har 

hun laget sju punkter man bør tenke 

på når man planlegger en sansehage: 

1) hagen skal ha et gjenkjennende 

grønt miljø, 2) avgrensing, 3) stiføring, 

4) sitteplasser, 5) beplanting, 

6) fysiske kjente elementer (gråtass/ 

utedo/lysthus), 7) aktiviteter. – Hagen 

skal ikke bare være et sted å se på, 

men et sted å være. Den skal være et 

sted for menneskelig impulsivitet og 

aktivitet. Det at pasienten er med å 

skape noe og gjøre noe gir en viktig 

følelse av mestring og prestasjon, 

mener Ellen-Elisabeth. 

Hager for personer med demens 

I fem år har Ellen-Elisabeth ledet et 

omfattende prosjekt som heter 'Hager 

for personer med demens', i regi av 

Husbanken, Hageselskapet og Nasjonalt 

kompetansesenter for aldersdemens. 

Prosjektet er nylig avsluttet og 

nå skal resultatene gjennomgås. Åtte 

institusjoner fordelt over hele landet 

har deltatt. Institusjonene hadde 

uteareal tilrettelagt for personer med 

demens. I løpet av de fem årene har 

de hvert halvår registrert medisinbruk, 

uro, ADL-funksjon og klinisk 

demensvurdering. Det er også registrert 

hvilke effekter personalet har 

sett hos pasientene under og umiddelbart 

etter tur i hagen. 

Prosjektet har hatt registreringer 

av 270 pasienter og de fl este er registrert 

to ganger. Omtrent halvparten 

av det totale antallet pasienter er registrert 

tre ganger. Til sammen er det 

■ Tema: Sansehager 

Tor Olav Jensen og ergoterapeut Anne Moseby samarbeider om luking i hagen. 

gjennomført 780 pasientkartlegginger 

(registreringer). – Dette er et unikt 

materiale i verdenssammenheng. 

Ingen har gjort en lignende studie 

på terapeutiske hager før, kan Ellen- 

Elisabeth fortelle. Hun er en populær 

foredragsholder og har vært invitert til 

Amerika, og senest i mai holdt hun et 

innlegg på en stor nordisk kongress i 

Finland. Her ble hun gjort oppmerksom 

på at de nordiske landene ser til 

Norge for å lære mer om sansehager/ 

terapeutiske hager. De ønsker å bruke 

resultatene fra prosjektet i sine planer 

for fremtidige sansehager tilknyttet 

sykehjem og dagsenter. 

Effekt og erfaringer 

Anne har gjort seg noen tanker og erfaringer 

etter at sansehagen på Manglerudhjemmet 

ble tatt i bruk. – Vi 

ønsker å skape gode øyeblikk for dem 

som bruker hagen. Det er øyeblikkene 

vi tar utgangspunkt i. Vi har for eksempel 

brukt hagen bevisst i forhold 

til uro. Jeg har selv sett at å komme 

seg ut i hagen har like bra effekt som 

en tablett. Så da kutter vi heller tabletten. 

Da bruker vi en person som følger 

vedkommende ned i hagen, men 

siden alternativet er medisin ønsker 

vi – når det er mulig – å bruke hagen 

aktivt. Vi har hatt beboere som har ➤ 


➤ 

16 

Tid for Boccia i hagen. Fra venstre Gerd Flesvik, Marion Nordby og Reidun Larsen. 

kastet krykkene. De har lyst å gjøre 

noe og tar selv initiativ til å bidra med 

hagearbeid. Det er veldig fl ott å oppleve! 

Mange snakker mye mer når de er 

i hagen og når vi snakker om hagen. 

Det er helt tydelig, det har jeg merket 

mange ganger. Da hører jeg litt av 

hvert, ler Anne. 

Sansehager har også en positiv 

effekt på ansatte. I prosjektet til Ellen- 

Elisabeth har nesten alle ansatte rapportert 

at hagen betyr svært mye eller 

mye for miljøet på avdelingen. – Hagene 

påvirker også forholdet mellom 

primærkontakt og beboer. Av pasientene 

har over halvparten gitt uttrykk for 

glede og humøret blir bedre. De viser 

større interesse for omgivelsene og de 

virker roligere og snakker mer. Det 

som blir kommentert hyppigst er helt 

klart været, smiler Ellen-Elisabeth. 

Interessen for sansehager har 

blitt større og større de siste årene. 

Mange ser verdien av et tilgjengelig 

uteareal og at man skal bruke 

utearealet som en del av den daglige 

miljøbehandlingen. – Vi ønsker at 

man skal oppfatte utearealet som en 

mulighet. Det tar tid å fl ytte seg ut 

og det krever ressurser, men gevinsten 

er stor. Saltdal sykehjem i Rognan 

er et godt eksempel på hvordan 

en hage kan utnyttes. Når frisøren 

kommer, sitter de ute og blir klippet. 

Fotmassasjen og kroppsøvingen fl ytter 

de også ut, så sant været tillater 

det. Dette gir hagen en økt verdi, 

og både de ansatte og beboerne får 

en ekstra dimensjon. Jeg tror vi må 

hjelpe hverandre til å se muligheter 

for bruk av sansehagene! 


En duft av syrin 

En del av beboerne har sammen med 

noen pleiere startet en rundtur på stiene 

i hagen og kommer ruslende i retning 

av Marie. – Nei, se der kommer 

senilgjengen, ler hun, – da er det vel 

bare å slå seg med på en liten gåtur, 

smiler Marie og kommer seg opp fra 

benken ved hjelp av krykken. Jeg slår 

følge. Vi går og småprater på den lille 

asfalterte stien som etter hvert tar 

oss tilbake til start. – Nei, se der er 

en hvit tulipan. Det har jeg aldri sett 

før, utbryter Marie i forundring. Har 

du sett! Ved syrintreet som står i full 

blomst stopper Marie opp: – For en 

deilig duft det er av syrin. Det minner 

meg om da jeg var liten. Vi smiler 

til hverandre og rusler videre. Det er 

ikke alltid så mye som skal til.

Inger Grønvolds mor Ester Johansen (70) 

hadde hatt Parkinsons sykdom i fem år 

da hun begynte å få hallusinasjoner og 

oftere ble deprimert sommeren 2000. 

– Demens etter Parkinsons 

– Til å begynne med var vi usikre på 

hva det var. Mor tok nemlig medisiner 

som kunne gi hallusinasjoner. Vi kontaktet 

geriatrisk poliklinikk, som tok 

vekk en del av medisinene mor fi kk. 

Det ble også gjennomført en demenstest. 

Den viste ganske gode resultater, 

så det var ikke mulig å slå fast at det 

dreide seg om demens. Men situasjonen 

ble ikke bedre av at hun ikke 

lenger fi kk medisinene som kunne 

gi hallusinasjoner. Funksjonsevnen 

ble derimot dårligere, og forverret seg 

raskt, forteller Inger. 

Kraftige symptomer 

– Hjemme holdt far på å bli gal av de 

kraftige symptomene. Når mor skulle 

lage kaffe kunne hun bruke potetmos 

i stedet for kaffe. Når hun skulle koke 

middag, la hun kopper og kar opp i 

gryta, og trodde det var poteter. Far ble 

etter hvert veldig sliten, og reagerte 

med å bli sint i stedet for å hjelpe til. 

Mor holdt seg heller ikke hjemme hele 

tiden. Hun stakk av, og vi fant henne 

igjen forkommen. 

Demens med Levy legeme 

– Allerede i julen 2000 var det kommet 

så langt at hun ikke gjenkjente meg, 

forteller Inger. Etter jul ble det tatt en 

ny demenstest. Den viste vesentlig dårligere 

resultater. Mor hadde fått demens 

med Levy legeme, som kan være en 

følge av Parkinsons sykdom. Symptomene 

på sykdommen er stivhet i armer 

og ben, treghet i bevegelsene, periodevise 

synshallusinasjoner, vrangforestillinger 

og hukommelsesvikt. 

– Vonde hallusinasjoner gjorde tilværelsen 

vanskelig for mor. Hun så mye 

stygt og var ofte redd. Hun kunne for 

eksempel se svartkledde menn bakfra. 

Far kunne være en fremmed mann i 

huset som hun var redd for, mens hun 

trodde at far var ute en tur. Hun gikk 

inn og ut av forvirringen. 

Kontrasten var stor til den aktive 

og glade damen moren alltid hadde 

vært. 

Dårlig oppfølging 

Det ble snart klart at det trengtes mer 

hjelp for å kunne takle situasjonen. 

Hun fi kk plass på et sykehjem, uten 

skjermet enhet, i nærheten av hjemmet 

i april 2001. Bemanningen var 

liten, og oppfølgingen var dårlig. 

– Mamma rotet mye rundt på sykehjemmet, 

gikk feil etter toalettbesøk, 

En pårørende forteller 

Navn: Inger Grønvold (44). 

Pårørende til: Moren Ester 

Jonassen. 

Ingers far og mor i en god stund. Foto: Privat. 

Tekst: Olav-Johan Øye 

og hallusinasjonene ble verre. Det ble 

snart klart at det bare gikk en vei, forteller 

Inger. 

– Vi fi kk svært lite informasjon om 

hvorfor hun ble dårligere, og hvorfor 

hun fi kk medisiner som for eksempel 

penicillin. At vi ikke fi kk informasjon, 

og måtte spørre om alt, var en grusom 

opplevelse for pappa. Det ble også en 

vond avslutning på livet til mor, som 

døde i slutten av mai, etter en måned 

på sykehjemmet. 

Etterpå kom skyldfølelsen. Inger, 

som er psykiatrisk hjelpepleier, har 

bebreidet seg selv: – Jeg skulle ha klart 

dette bedre, tenkte jeg. Jeg fi kk dårlig 

samvittighet for det jeg ikke greide. Og 

faren min så ikke mening i det som 

skjedde før lenge etter på. Men i dag 

husker han henne mer som hun var da 

hun var frisk. Det gjør Inger også. 


18 

www.nasjonalforeningen.no 

TV til besvær? 

Mor bor på skjermet enhet 

sammen med syv andre 

damer. Hver gang jeg 

kommer, uansett tidspunkt 

på dagen, står TVen på med 

full styrke. Damene virker 

ikke spesielt interessert, 

men pleierne påstår at det 

underholder dem og roer 

dem ned. Er dette riktig? 

På mange sykehjem settes 

dessverre TV automatisk 

på fra morgenen av og står 

og durer mer eller mindre 

hele dagen. For mennesker 

med demens kan dette 

være en kilde til økt forvirring 

og uro, fordi de fl este 

har redusert evne til å følge 

med eller tolke det de ser 

og hører. TV er et sterkt 

medium og kan bidra til 

for mange meningsløse 

stimuli for mennesker 

med mental svikt. Enkelte 

kan oppleve at situasjonen 

på TV foregår i stuen og 

at menneskene fysisk er 

tilstede. Det bør derfor 

utvises stor forsiktighet og 

nøye utvelgelse av programmer. 

Enkelte programmer 

kan gi glede og engasjement 

og særlig hvis pleiere 

og beboere gjør det til 

en hyggestund sammen. 

Dette sikrer også at man 

kan ivareta reaksjoner og 

kommentarer underveis. 

I mange tilfeller vil radio 

eller cd-spiller være et 

bedre alternativ, men også 

det kan bli meningsløst og 

overstimulere hvis den står 

på til enhver tid. Høy lyd i 

seg selv kan være plagsomt 

og øke forvirringen. 

Bilkjøring 

Min mann har Alzheimers 

sykdom og kjører fortsatt 

bil. Sist vi var hos legen sa 

han til mannen min at nå 

må han la bilen stå. Han 

fikk samtidig resept på 

Alzheimermedisin. Min 

mann tar dette svært tungt, 

tror det er tablettene som har 

skylden for at han ikke får 

kjøre og vil ikke ta tablettene. 

Hva skal jeg gjøre? 

I utgangspunktet er ikke 

medisinene årsaken til at 

han ikke kan kjøre bil, selv 

om de nok hos enkelte kan 

ha bivirkninger som blant 

annet tretthet, hodepine 

og svimmelhet. Det er sykdommens 

utvikling som 

ligger til grunn for legens 

anbefaling. Tvert imot kan 

man håpe på at medisinene 

bedrer hans mentale funksjonsevne, 

som oppmerksomhet, 

initiativ og hukommelse. 

Demensdiagnose fører 

ikke automatisk til tap av 

førerkort, men sykdommen 

vil etter hvert påvirke evnen 

til forsvarlig bilkjøring. Det 

er derfor viktig at legen ved 

hvert legebesøk vurderer 

sykdomsutviklingen med 

tanke på dette. Ved demens 

Nasjonalforeningens Demenslinje 

er et tilbud til alle med spørsmål 

om demens. Her får du informasjon 

om behandling og omsorg for demenssyke 

og pårørende. Veilederne 

Elisabeth Bjering og Ellen Lundh 

Berner sender deg gjerne informasjon 

om demens, og gir råd om 

er det svært mange som 

kan kjøre tilfredsstillende 

og trygt i kjente omgivelser, 

men det er likevel viktig å 

vite at sykdommen påvirker 

både dømmekraft og 

reaksjonstid. Det er også av 

betydning at man ved mental 

svikt er mer sårbar for 

stress. Selv små uforutsette 

episoder kan redusere sjåføregenskapene 

og skape farlige 

situasjoner i trafi kken. 

Førerkortet vil dessverre 

inndras en eller annen 

gang i sykdomsforløpet. 

Hvis man er uenig i legens 

konklusjon om at man ikke 

bør kjøre lenger, kan man 

be om å få en vurdering av 

kjøreferdighetene hos biltilsynet. 

Frontotemporallappdemens 

Min mann er 52 år 

og har fått diagnosen 

frontotemporallappdemens. 

Det er ett år siden jeg 

merket de første endringene 

hos ham. Han begynte å 

si så mye rart, ikke bare til 

meg, men også til andre. 

Han kan kommentere 

andres utseende uten å bry 

seg om de hører det. Når vi 

spiser kan han godt forsyne 

seg med mesteparten uten 

å ta hensyn til at det blir 

noe igjen til andre rundt 

bordet. Han virker likeglad, 

men hukommelsen hans er 

stort sett like god som før. 

Er dette vanlig hos dem som 


hvordan du går fram for å få hjelp 

og støtte. Demenslinjens veiledere 

er helsepersonell med taushetsplikt, 

og bemanner telefontjenesten 

mandag til fredag fra 9.00 - 15.00, 

tors. 9.00 - 18.00. Tellerskrittene 

koster 55 øre det første minuttet, 

deretter 39 øre per minutt. 

har denne sykdommen? 

Symptomene du beskriver 

sees ofte hos mennesker 

med frontotemporallappdemens, 

men det er viktig å 

vite at symptomene varierer 

og man kan ikke forutse 

hvilke symptomer som vil 

utvikles hos den enkelte. 

Sykdommen fører svært 

ofte til en reduksjon i sosiale 

hemninger. Ofte er de 

første endringene familien 

legger merke til forandringer 

i humøret, med økt irritasjon, 

likegyldighet eller 

apati og passivitet. Hos 

noen kan det være endringer 

i atferd og personlighet 

som er fremtredende, mens 

andre mister interessen 

for familie og venner, har 

mangelfull selvkritikk og er 

selvopptatte. Symptomene 

skyldes at skaden sitter i et 

område i hjernen som styrer 

impulskontroll, initiativkraft, 

planlegging, vurdering 

og utholdenhet og som 

gjør at en mister evnen til 

å vurdere sine handlinger. 

Hukommelsen derimot 

kan være relativt god tidlig 

i forløpet. Mange mangler 

dessuten sykdomsinnsikt 

og benekter at det er problemer. 

Ca. fem prosent av alle 

som får en demenssykdom 

har frontotemporallappdemens 

og den rammer oftest 

personer mellom 40-60 år. 

Kilde: ”Frontotemporaldemens” 

utgitt av Alzheimerforeningen, 

Danmark.

Demensdiagnose før 65 

Moren til Tor Atle Rosness fikk Alzheimer da hun var 56 år. Da var Tor 

Atle 19 år. Hun døde av sykdommen seks år etter. – Det var sånn jeg, som 

pårørende, kom i kontakt med hukommelsesklinikken, forteller han. I dag 

er han assistentlege ved samme klinikk og arbeider i tillegg med sin doktorgradstudie 

der yngre personer med demens og deres barn står i fokus. 

– Vi forstod ikke så mye da min mor 

fi kk Alzheimer. Da var det nytt for 

oss, og man visste mye mindre enn 

hva vi gjør i dag. Det tok lang tid før 

vi kom gjennom, men vi ga oss ikke. 

Så jeg har erfart noe av dette selv, sier 

lege og stipendiat ved Nasjonalt kompetansesenter 

for aldersdemens, Tor 

Atle Rosness. Han har fått støtte fra 


Demensforbundet til forprosjektet til 

sin påbegynte doktorgradsstudie. 

I doktorgradsstudien fokuserer 

han på den psykiske innvirkningen på 

ektefeller og barn til yngre personer 

som rammes av demens. – Dette er 

en svært omfattende studie som aldri 

før har blitt gjennomført i Norge. 

Og fordi ingen har gjort det før må 

vi trø varsomt, sier Rosness. Han er 

prosjektleder for studien og med seg 

har han professor Knut Engedal, også 

fra Nasjonalt kompetansesenter for 

aldersdemens. Engedal er veileder og 

prosjektansvarlig. Per Kristian Haugen 

og Aase-Marit Nygård er prosjekt- 

medarbeidere, og begge er spesialister 

i klinisk alderspsykologi ved kompetansesenteret. 

Prosjektet 

Det overordnede målet med prosjektet 

er å fremskaffe kunnskap som kan 

anvendes slik at unge personer med 

mistanke om demens raskest mulig 

skal få en korrekt diagnose, dersom 

demens foreligger. Diagnosen er en 

forutsetning for at gode tiltak kan 

settes inn for å gjøre livet bedre for 

pasientene og deres pårørende. – De 

tre minst berørte områdene innen 

demensforskningen er frontotemporallappdemens 

(FTLD), barn som pårørende 

til yngre personer med demens 

og unge personer som får demens. 

– Dette ønsker vi å gjøre noe med, 

sier Rosness. – Vi ønsker å fi nne forklaringer 

på hvorfor det tar så lang tid 

å sette en riktig demensdiagnose hos 

personer under 65 år. Vi vil fi nne ut 

hvilken belastning barn og ektefeller 

til yngre personer med demens har, 

■ Intervjuet 

– psykisk innvirkning på ektefeller og barn 

Tekst: Jannicke Bardo Stavseng 

Tor Atle Rosness 

• Lege og stipendiat ved Nasjonalt 

kompetansesenter for aldersdemens. 

• Assistentlege ved Hukommelsesklinikken 

ved Ullevål universitetssykehus. 

Prosjektleder for doktorgradstudie. 

• Aktuell nå med doktorgradstudie: 

Demensdiagnose før 65 år – psykisk 

innvirkning på ektefeller og barn. 

• Har fått støtte fra Nasjonalforeningen 

for folkehelsen i to år til forprosjektet til 

doktorgraden. Pengene er fra overskuddet 

etter Demensaksjonen. 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2006 19 

➤

➤ 

20 

og hvordan deres psykiske helse påvirkes. 

Videre ønsker vi å fi nne ut hvilke 

behov for informasjon og støtte ektefellene 

og barna har. Hva er forskjellen 

i belastningen hos pårørende til 

yngre og eldre personer med demens. 

Denne kunnskapen skal så brukes til 

å sette inn riktige tiltak. Vi vil ikke at 

dette bare skal være papir og artikler. 

Vi ønsker å skape konkrete praktiske 

tiltak som en direkte følge av studien, 

understreker Rosness. 

Ting tar tid 

For en person som blir rammet av 

demens er tiden svært kostbar. Det er 

tiden det tar før diagnostisering som 

ofte er den vanskeligste, både for de 

pårørende og den som blir rammet av 

demens. Det er vondt når 

man ikke helt vet hva som 

skjer og hvorfor – det bare 

skjer – og tiden går fra en. 

– Noe av det som er alvorligst 

er mangelen på kompetanse 

hos primærhelsetjenesten. 

Mange møter 

ingen forståelse for sin situasjon og 

det tar ofte unødvendig lang tid før 

diagnose blir stilt. Det å ikke bli trodd 

er kanskje det største problemet som 

fører til alvorlige konsekvenser for 

den syke – og de pårørende, forteller 

Rosness. 

I gjennomsnitt tar det nesten to 

og et halvt år før en demensdiagnose 

blir stilt. FTLD er den mest tidkrevende 

diagnosen å stille. Her er gjennomsnittet 

på hele fi re og et halvt år. 

– Dessverre går det ofte tre til fi re 

år – kanskje mer – før diagnose blir 

stilt. Men denne tiden kan kortes ned, 

dersom vi får høyere kompetanse på 

dette området i primærhelsetjenesten. 

Men, vi må også heve nivået på spesialisthelsetjenesten; 

psykiatere, nevrologer 

og geriatere. Det vi erfarer er at 

det ofte er de pårørende som tvinger 

frem en CT-undersøkelse. Og den er 

ikke komplisert, men rask å ta! Det er 

ingen grunn til ikke å gjøre det, i alle 

fall når man ikke har stilt diagnose. 

Når noe ikke er typisk for mor eller 

far, bør man gjøre absolutt alt for å 

fi nne ut hva som er feil, sier Rosness. 

Forveksling av diagnoser 

I Norge er mellom 1000-1400 personer 

under 65 år rammet av demens. 

Hvert år rammes nye 100-120 personer 

mellom 40-65 år av sykdommen. 

Men, her er det en del mørketall, 

forteller Rosness. – Det er veldig mye 

å takle for dem som blir rammet av 

demens i ung alder. Og det påvirker 

mange ulike plan i livet. Her er det 

svært viktig at man får informasjon 

på et tidlig tidspunkt. Noe av utfordringen 

her er diagnostiseringen. 

FTLD er den demenssykdommen 

som er mest utfordrende for hjelpeap- 

«Det hadde vært veldig fint om vi 

kunne bygge opp spesiell kompetanse i 

Norge om unge pårørende og yngre 

personer som får demens.» 

paratet når det gjelder diagnostikk 

og utredning, og som vil være en 

stor belastning for ektefeller og barn. 

Det fi nnes kliniske forskjeller mellom 

FTLD og Alzheimer blant annet 

i hukommelse, kognitive funksjoner, 

nevrologiske og kanskje mest framtredende 

er sosiale egenskaper og atferd. 

FTLD forveksles ofte med andre diagnoser. 

De vanligste forvekslingene 

er depresjon, angst og mani. Men 

psykose, alkoholisme og utbrenthet er 

også diagnoser personer med FTLD 

får før det blir riktig. 

Økende interesse for barn som 

pårørende 

I Norge er det gjort svært lite systematisk 

forskning om barn som pårørende. 

Det er et vanskelig og tidkrevende 

arbeid som har hatt lite fokus. – En av 

årsakene til det er nok tilgangen på 

pasienter og pårørende, de rette ressursene 

og noen som kan – og ønsker 

– å utføre en sånn studie, mener Ros- 


ness. At demens i ung alder fortsatt 

er tabu er også en utfordring. Men 

nå er tiden moden for forskning på 

dette området. Rosness og hans team 

merker at oppmerksomheten er større 

nå enn tidligere. – I faglige og sosiale 

sammenhenger opplever vi mange 

positive tilbakemeldinger på studien. 

Informasjonen er sårt trengt, sier 

mange til meg, spesielt det med barns 

opplevelser som pårørende knyttet til 

demens, understreker Rosness. 

Hvordan er situasjonen for unge 

pårørende i Norge? 

– Veldig vanskelig og frustrerende. 

Det er svært lite hjelp å få, og de jeg 

har snakket med har gått en lang 

prosess før de har fått hjelp. Noen demensforeninger 

arrangerer 

møter for unge pårørende 

og der kommer det frem at 

de har veldig få personer 

å snakke med. Unge pårørende 

blir i fl ere tilfeller 

oppnevnt som hjelpeverge. 

Det er et stort og tungt ansvar, 

og det er vanskelig å vite hvilke 

krav man har og hvilken hjelp man 

kan få. Ofte blir også den økonomiske 

situasjonen snudd på hodet. Mange 

opplever at det er vanskelig å bli trodd 

av trygdeetaten. Demens er jo som 

regel knyttet til eldre personer, sier 

Rosness. 

Hvordan tenker dere å nå de unge 

pårørende? 

–I dag er det viktig at opplysninger 

også kan gis via datateknologi i form 

av nettside, online støtte, chattelinjer 

og e-post for at informasjonen kan 

være tilgjengelig for fl est mulig. 

Det vil bli opprettet en egen nettside 

om demens hos yngre, der tilbud om 

råd, oppfølging og oppdatert informasjon 

stadig vil være under utvikling 

og utbedring for å nå fram til fl est 

mulig pasienter og pårørende. Dette 

har vist seg svært nyttig i blant annet 

England og Sverige. Unge pårørende 

i Sverige har fått tilbud om en chatte-

linje der de kan dele sine tanker og erfaringer. 

Det har vært svært populært 

og fungerer veldig bra på et nasjonalt 

nivå. – Spesielt er dette ment for barn 

av unge personer med demens. Når 

de endelig får den informasjonen de 

trenger, så viser det seg at det ofte 

ikke er som de har tenkt og vært bekymret 

for. Det er absolutt på høy tid 

at vi i Norge får utviklet og utbedret 

oss på dette området, mener Rosness. 

Større politisk interesse 

Rosness erfarer at den politiske interessen 

for yngre personer som blir 

rammet av demens, og deres pårørende, 

har blitt større den siste tiden. 

– Mediene spiller også en viktig rolle. 

Ukeblader, aviser, tv og radio har vært 

med på å skape en holdningsendring 

ved å vise og skrive om personer som 

blir rammet av demens i ung alder. 

Negativt. 

Det er godkjent og tillatt, og dette 

fører til at fl ere har søkt legehjelp tidligere, 

tror Rosness. – Og jo før man 

tar kontakt jo bedre. Da har man mulighet 

for tilrettelegging. Tidligere i år 

hadde Rosness og hans team et møte 

med stortingsrepresentanter på Diakonhjemmet 

i Oslo. Der presenterte 

de et detaljert tallmateriale knyttet til 

yngre personer som blir rammet av 

demens. – De var svært interesserte 

og ble overrasket over de fakta og tall 

vi presenterte. De ga uttrykk for at 

de ønsket mer informasjon om yngre 

personer med demens og deres pårørende. 

Vi håper resultatet fra studien 

skal bli presentert til høyeste nivå i 

Stortinget og Regjeringen. Vi ønsker å 

gjøre en forskjell på dette området! 

Bygge opp kompetanse i Norge 

– Siden lignende prosjekter ikke har 

blitt gjort tidligere, har vi i Norge 

ingen faglig tyngde som kan si at 

yngre personer med demens har det 

tøffere enn eldre personer med demens. 

Da tenker jeg spesielt i forhold 

til barna som blir berørt når mor eller 

far blir syke. Gjennom denne studien 

vil vi få et vitenskapelig grunnlag for 

vår argumentasjon for informasjon 

til unge mennesker som blir rammet 

– være det seg unge personer med 

demens eller deres pårørende, sier 

Rosness. 

Det hadde vært veldig fi nt om vi 

kunne bygge opp spesiell kompetanse 

i Norge om unge pårørende og yngre 

personer som får demens. Da vil det 

også være noe vi kunne presentere internasjonalt. 

Noe vi kunne være stolte 

av å ha fått til i Norge! 

Noen ganger er negativt det mest positive. 

Når du får vite at prøven legen tok er negativ, 

betyr det at du er frisk. En god nyhet. 

Pfizers verden handler både om de gode og 

dårlige nyhetene. Men først og fremst om de gode. 

Om nye muligheter for å forebygge, helbrede og 

lindre sykdom. Vi samarbeider med leger og 

myndigheter slik at pasientene kan få best mulig 

behandling. 

Pfizer er verdens største legemiddelfirma. 

Årlig investerer vi mer penger enn noen andre på 

forskning og utvikling av nye medisiner. 

Vi har spesielt fokus på sykdommer som angår 

oss alle. Psykiske lidelser, hjerte- og karsykdom, 

diabetes, demens og kreft. Og de store folkesykdommene 

i utviklingsland, som malaria og 

HIV/AIDS. 

Heldigvis ser vi at det nytter å lete etter nye og 

bedre medisiner. Hvert år blir det enklere for oss å 

bidra til at du og dine får et best mulig liv, også når 

dere er syke. 

Det skal vi bruke til noe positivt. 

Verdensledende innen legemiddelforskning 

www.pfizer.no

22 

■ Foreningsnytt 

FAKTA OM DEMENS 

Selv om det ikke er mulig å kurere 

demens, er legeundersøkelse og 

fastsettelse av diagnose viktig. 

Ikke minst fordi hukommelsessvikt 

og forvirring ikke alltid er 

symptomer på demens. Det finnes 

en rekke andre tilstander som 

kan føre til forvirring og som kan 

behandles: 

• Hjernesvulst. 

• Infeksjoner, som lungebetennelse 

og urinveisinfeksjon. 

• Sviktende hjertefunksjon. 

• Depresjon. 

• Lavt stoffskifte og vitaminmangel 

(særlig av vitamin B-12) 

• Bivirkninger av medisiner, for 

eksempel bruk av beroligende 

midler eller midler mot depresjon. 

Hvis pasienten er spesielt 

følsom overfor medisinen, 

dosen er for høy eller han tar 

flere typer medikamenter samtidig, 

kan dette føre til symptomer 

som til forveksling ligner 

demens. 

For å få et bilde av hukommelse 

og evne til å mestre dagliglivet 

undersøker primærlegen pasientens 

mentale og praktiske ferdigheter. 

Det er vanlig å gjøre tester 

for å vurdere evnen til å: være orientert 

om tid, sted og situasjon, 

lære nye ting, gjenkalle nære og 

fjerne hendelser, gjenkjenne bilder 

og gjenstander, tenke abstrakt, 

uttrykke seg forståelig og selv 

forstå det som blir sagt, og utføre 

praktiske handlinger 

I tillegg til kroppslig undersøkelse 

og blodprøver, tas det røntgenbilde 

av hjernen. Er primærlegen i 

tvil om diagnosen, henviser han til 

utredning på sykehus. 

Kilde: Demens – en håndbok for 

pårørende 

ÅRETS HØSTDUGNAD: 

DEMENSAKSJONEN 

Dersom du skal være 

med på en dugnad 

denne høsten, så er 

Demensaksjonen et 

svært godt alternativ. 

Midlene fra fjorårets 

aksjon ga grunnlaget 

for mer enn 175 tiltak 

fordelt over hele landet 

dette året! Flere innsamlede 

midler betyr 

fl ere tiltak i året som 

kommer. 

Demensaksjonen 2006 

går av stabelen 22.-24. 

september. Målet vårt i 

år er 100. 000,- kroner 

mer fra hvert fylke. I fjor 

var Hedmark, Møre og 

Romsdal og Hordaland 

de tre fylkene med best 

resultat. Hedmark samlet 

inn 276. 200,- kroner 

i 2005. Det blir spennende 

å se hvem som 

slår dette tallet i år! 

Den tiden som er igjen 

kan brukes til å få mest 

mulig blest om aksjonen. 

Lokalmediene er 

et godt utgangspunkt 

for dette. Alle demensforeninger 

og helselag 

har fått tilsendt en pressemeldingsmal 

og en 

mediestrategi. Dette 

er gode hjelpemidler å 

støtte seg til. 

Ta en telefon eller møt 

opp selv i din lokale avis 

eller radiostasjon. De er 

ganske sikkert interessert 

i å formidle hva 

helselaget og demensforeningene 

deres er 

engasjert i og hva dere 


Når mamma 

Har mamma eller pappa forandret seg slik at du lurer på 

om det kan skyldes demens? Nasjonalforeningen har nå 

utarbeidet brosjyre, informasjon på internettsidene og 

kontaktmuligheter for unge pårørende. 

Internettsidene og brosjyren tar for seg tegn på demens, 

hva demens er, hva demens hos yngre (under 65 år) 

pleier å skyldes og vanlige reaksjoner hos unge pårørende. 

Du får også informasjon om ulike problemstillinger 

som er aktuelle for unge pårørende. 

Trenger du noen å snakke med, kan du kontakte Nasjonalforeningens 

Demenslinje, 815 33 032. Demenslinjen 

er betjent mandag til fredag mellom 0900 og 1500, torsdag 

til 1800. Demenslinjen kan også kontaktes via 

e-post, demenslinjen@nasjonalforeningen.no, eller 

sms: send tekstmelding med kodeord demens til 1933. 

Etter hvert vil det også komme et samtaleforum på 

Nasjonalforeningens internettsider. 

Brosjyren kan bestilles fra Nasjonalforeningens 

ekspedisjon, 23 12 00 00, eller 

e-post: ekspedisjonen@nasjonalforeningen.no 

Prosjektet er støttet av Helse og Rehabilitering. 

bidrar med i lokalmiljøet. 

Bruk de kontaktene 

dere har, hvis dere kjenner 

noen som jobber i 

media. Har dere arrangementer 

i forbindelse 

med den internasjonale 

Alzheimerdagen 21. 

september, kan det 

være en fl ott måte å få 

omtalt Demensaksjonen 

på. Alle nyhetssaker 

konkurrerer om plass i 

mediene, selvfølgelig vil 

man ha så stort oppslag 

som mulig, men fortvil 

ikke om dere bare får en 

liten notis. All omtale er 

god omtale! 

Får dere til en omtale i 

forkant av aksjonen er 

det også veldig bra. Da 

vet folk hvorfor dere ringer 

på døra deres. Vi vet 

at der det er bøsser, er 

det som regel også stor 

giverglede. Spesielt i år 

er Den internasjonale 

Alzheimerdagen 21. 

september, som feires 

over hele verden, da det 

er 100 år siden Alois 

Alzheimer stilte diagnosen 

for første gang! 

Dagen markeres over 

hele Norge.

glemmer 

Når mamma glemmer 

Informasjon til unge pårørende 

FRA AVMAKT TIL MAKT 

Fra avmakt til makt er et 

prosjekt for styremedlemmer 

i demensforeningene i 

regi av Nasjonalforeningen. 

De vil få opplæring i likemannsarbeid 

og rådgivning 

for pårørende til personer 

med demens. 

Det arrangeres kurs i rettigheter 

for personer med 

demens og deres pårørende 

i tre fylker denne høsten. 

Et kurs i Hedmark 6.-7. 

oktober og et felles kurs for 

Trøndelagsfylkene 20.-21. 

oktober. Styremedlemmene 

i demensforeningene 

vil blant annet lære om 

pasientens rettigheter og 

kommunens plikter, om 

økonomiske rettigheter og 

saksbehandling. Vi utveksler 

erfaringer og planlegger 

hvordan demensforeningen 

kan jobbe helsepolitisk i 

egen kommune. 

Det er også planlagt et kurs 

i Østfold våren 2007. Andre 

fylker kan gjerne melde sin 

interesse. Kontakt Maija 

Juva på tlf. 23 12 00 42. 

D 

SAMTALEGRUPPER PÅ 

SAMISK 

Nesseby demensforening 

har planer om å starte samiskspråklige 

samtalegrupper 

for pårørende denne høsten. 

En stor del av befolkningen 

i Finnmarkskommunen 

Nesseby snakker samisk. 

Blant de eldre er fl ertallet 

samiskspråklige. 

– For dem som bruker språket 

til daglig er det lettere å 

uttrykke tanker og følelser 

på samisk. Og for eldre over 

60 år i Nesseby er det vanlig 

å snakke samisk, sier 

leder Gunvor Olsen Bjørklund 

i Nesseby demensforening, 

som selv er samisktalende. 

Hun har bakgrunn 

som aktivitør og hjelpepleier 

innen vernepleie, og skal 

være med på å lede gruppen 

sammen med en sykepleier 

i kommunen som også kan 

samisk. 

Nesseby er en liten kommune 

med 900 innbyggere. 

Bjørklund mener derfor det 

er tilstrekkelig med en samtalegruppe 

i første omgang. 

Planen er at kommunen 

sender brev til pårørende 

med invitasjon om å være 

med i gruppen. Nesseby 

demensforening har fått 

penger fra overskuddet til 

Demensaksjonen for å drive 

samtalegruppen. 

– Det er viktig å kunne 

snakke med andre i samme 

situasjon, og kunne få informasjon 

om hvilken hjelp 

som er å få, sier Bjørklund. 

DEMENSKONTAKTEN I 

VESTFOLD 

Gerd Lervik Sandvand (bildet) 

er Nasjonalforeningens 

demenskontakt i Vestfold. 

Hun skal blant annet være 

bindeledd mellom demensforeninger, 

fylkesleddet og 

sentralleddet i Nasjonalforeningen, 

rådgiver for 

demensforeningene i fylket 

i samarbeid med daglig 

leder ved fylkeskontoret. 

Hun vil også være med i 

behandlingen av søknader 

om demensaksjonsmidler. 

Demenskontakten er med 

i styret i fylkeshelselaget. 

Gerd Lervik Sandvand kan 

treffes på telefon 33 19 85 

68 eller 922 48 783, eller 

kontaktes via fylkeskontoret 

for Nasjonalforeningen for 

folkehelsen i Vestfold, Pb. 

7139 Majorstuen, 0307 Oslo, 

tlf. 23 12 00 88. 

Åpningstid for 

Demenslinjen 

Man. - fre. 9.00 - 15.00, 

torsdager til kl. 18.00. 


JEG SYNES JEG SELV 

MÅ STRÅLE 

Jeg synes at verden skinner, 

jeg synes at blomstrene ler. 

jeg synes at alt blir gyldent 

hvorhen så mitt øye ser. 

Jeg hører musikk i luften, 

en lys, vidunderlig klang. 

Det er som går jeg i takt med 

en brusende sommersang. 

Jeg synes jeg selv må stråle 

imellom de grønne trær, 

fordi min elskte, min elskte, 

vandrer meg ganske nær. 

VILHELM KRAG 

B-blad 

Returadresse: 


Demensnytt 

Pb. 7139 Majorstuen 

0307 Oslo 

Foto: Erik Norrud

Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?