Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

demens 

Monna Tandberg: 

nr. 3 

2008 

– Jeg må gjennom 

smertepunktene 

nytt 

Medlemsblad for 

Nasjonalforeningen 

Demensforbundet 

nr. 1 – 2003 

Demensnytt nr3-2008.indd 1 12.08.2008 10:24:58

2 

Demensnytt nr 3 - 2008 

Forsidefoto: 

Johs Bøe 

Utgiver av Demensnytt er 

Nasjonal foreningen for folkehelsen. 

Ansvarlig redaktør: 

Vibeke Johnsen 

Redaktør: 

Jannicke Bardo Stavseng 

Demensforbundet Rådet for demens: 

Sigurd Sparr, Kjersti Wogn-Henriksen, 

Roy Samuelsen, Åse Wisløff Nilssen, 

Kristin Borg og Petter Wetterberg. 

Trykk: 

07 Gruppen AS, opplag: 6 000 

Grafisk utforming: 

Jan-Erik Austad 

Neste materiellfrist: 17. oktober 

Neste utgave: 17. november 

Abonnement: 275 kr., fi re nr. pr. år. 

Medlemskontingent: Medlemmer i 

Nasjonalforeningens demensforeninger 

betaler 250 kroner per år, som inkluderer 

Demensnytt og Aktuelt, medlemsbladet 

i Nasjonalforeningen for folkehelsen, fi re 

ganger i året. 

Nasjonalforeningen Demensforbundet 

Rådet for demens samler 

demensforeninger for personer med 

demens, deres pårørende og andre 

interesserte. Du kan få støtte og 

informasjon ved å melde deg inn i 

nærmeste demensforening. 

Nærmere opplysninger får du 

ved å ringe Nasjonalforeningens 

Demenslinje, 815 33 032. 

Adresse: 

Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Demensnytt 

Pb. 7139 Majorstuen, 0307 Oslo 

Tlf. 23 12 00 00 

E-post: 

demensnytt@nasjonalforeningen.no 

innhold 

Alzheimer Europe-konferansen . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 4 

Tips til pårørende: Gjør det lett å lytte . . . . . . . . . . . . . . . s. 8 

Helsepolitikk: Vil kommunene bygge nok sykehjem? .s. 11 

Intervjuet: – Jeg må gjennom smertepunktene . . . s. 16 

En pårørende forteller: Ikke bare en hund . . . . . . . s. 20 

Demenslinjen svarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 21 

Foreningsnytt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . s. 22 

Tema s. 12-15: 

Med blanke ark og fargestifter til – hver dag ... 

En møteplass for yngre personer med demens ble arrangert på Molde denne 

sommeren. Ove og Kristin Snekkermo fra Helgådalen i Nord-Trøndelag var 

blant de femten parene som var med. Ove fikk diagnosen Alzheimer for fem 

år siden. 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2008 


Gratulerer med vel 

gjennomført europeiskAlzheimerkonferanse 

i Oslo! 

Konferansen 

samlet ca 650 deltagere, 

som er ny 

rekord. Evalueringen 

fra de aller 

fl este deltagerne var svært 

positiv, og vi som arrangører 

opplevde det hele som 

svært vellykket. 

Det var enighet om at 

temaene var relevante og 

spennende, at foredragsholderne 

for det meste 

holdt et meget høyt nivå, 

og at det i tillegg var hyggelig 

og nyttig sosialt. Det 

var også fl ott å registrere at 

hele Nasjonalforeningens 

apparat sentralt gikk 100 

prosent inn for arrangementet, 

og gjorde en stor 

innsats. Takk til alle som 

bidro! 

Mange fremhevet det positive 

i at enkeltpersoner 

sto frem med sykdommen, 

og viste at det går an å 

leve med demens og ha 

et rimelig godt liv. Den 

katolske presten Chiesa 

sa til og med at han aldri 

før i livet hadde hatt det 

så bra, som etter at han 

fi kk Alzheimers sykdom. 

Jan Henry T ”no fi sh” Olsen 

fi kk stående applaus, og gjorde sterkt 

inntrykk. Jeg er ganske sikker på at vi 

har bidratt til å ”bryte barrierer”. Vi 

fi kk mye medieomtale, og kunnskap 

om sykdommen og oppmerksomhet 

rundt demens ble effektivt spredd ut 

over hele landet. 

Det er kanskje dristig å trekke frem 

enkeltforedrag, men jeg vil likevel 

nevne åpningsforedraget til professor 

Mary Marshall, som gjorde rede 

for den globale utfordringen som 

demenssykdommene utgjør. Konferansen 

hadde en fi n og inspirerende 

blanding av tungt fag, korte monologer 

fremført av skuespillere om å leve 

Leder 

Vellykket konferanse! 

Illustrasjon: Karl Gundersen 

med demens, og sosiale og kulturelle 

innslag. Nå gjelder det å følge opp 

overfor myndigheter og befolkning! 

Det er verdt å merke seg at på europeisk 

nivå får demenssykdommene 

stadig mer oppmerksomhet. Nåværende 

leder av Europakommisjonen, 

den franske presidenten Sarcozy, har 

proklamert demens som 

et satsningsområde, og får 

trolig hele Europaparlamentet 

med seg på dette! 

I vår egen profi lering av 

demenssak, vil vi satse 

på at forskning er viktig, 

sammen med gode tiltak 

for personer med demens 

og deres pårørende. 

Jeg synes at vi denne 

våren har fått et løft, og 

siden myndighetene også 

har vedtatt demensplan 

2015, er det grunn til å 

være forsiktig optimistisk. 

Men vi må ikke slappe 

av, men stadig være på 

vakt og passe på at det blir 

praktiske resultater ut av 

fagre ord og løfter! 

Om en liten måned venter 

lokale utfordringer. Jeg vil 

ønske dere alle lykke til 

med årets Demensaksjon! 

Husk at årets tema er 

trygg med demens! 

Sigurd Sparr 

Leder Nasjonalforeningen 

Demensforbundet 

DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2008 3 


4 

Brøt barrierer! 

– Dette var tidenes beste konferanse, dere har satt en standard som det vil bli 

vanskelig å følge opp, sa Jean Georges, generalsekretær i Alzheimer Europe, 

etter at den attende Alzheimer Europe-konferansen var avviklet i Oslo i mai. 

Tekst og foto: Randi Kiil 

Leder av Nasjonalforeningen Demensforbundet, 

Sigurd Sparr, og Nasjonalforeningen 

for folkehelsens leder, John 

K. Kjekshus, åpnet konferansen. Begge 

ga uttrykk for sine ønsker om at programmet 

ville bli nyttig for deltakerne. 

Innholdet i de ulike foredragene 

var rettet mot fl ere ulike målgrupper, 

forsamlingen besto av fagfolk, 

personer med demens, pårørende 

og frivillige. Flere av foreleserne ga 

uttrykk for hvor positivt de syntes 

dette var. De hadde aldri tidligere 

deltatt i en konferanse hvor alle 

disse gruppene var representert 

samtidig. 

Godt program 

At programmet var interessant 

vitnet ikke minst påmeldingen 

om. Konferansen i Oslo hadde 

nesten dobbelt så mange deltakere 

som disse konferansene har hatt 

de siste årene, og det til tross for 

det høye prisnivået i Norge. Det 

kom deltakere fra Japan, Australia, 

USA, Canada, Algerie, Tyrkia, 

Mexico og Iran, for å nevne landene 

lengst borte, og selvfølgelig svært 

mange fra Skandinavia og Europa 

forøvrig. Dette avspeiler at demens er 

et enormt og voksende folkehelseproblem 

på verdensbasis. Professor Mary 

Marshall fra Skottland, som holdt 

åpningsforedraget, kunne blant annet 

fortelle at forekomsten internasjonalt 

har doblet seg de siste 40 årene. EU 

hadde 5,4 millioner mennesker med 

demens i 2006, et tall som vil dobles 

innen 2040. Mange utviklingsland 

står overfor en tilsvarende utvikling, 

ikke minst land som Kina og India, 

der velstanden og dermed leveralderen 

er økende. 

– Faktisk er dette den beste tiden av mitt liv. Jeg er så fri. 

Jeg er fri til å be, møte venner og gå. Det er livet for meg, 

sa Carlo Chiesa, som ble intervjuet av Peter Wetterberg 

til venstre. 

I tillegg til forelesninger i plenum, 

var det foredrag i mange mindre fora, 

underholdning, mottakelse i Oslo 

Rådhus og festmiddag lørdag kveld. I 

plenumssalen ble de faglige foredragene 

myknet opp med monologer fra 

skuespillere som satte ord på følelsene 

til personer med demens og deres pårørende. 

Det ble en viktig påminnelse 

om hvert enkelt menneskes betydning 

og krav på respekt. 


Den beste tiden 

Andre dag av konferansen startet med 

en gripende samtale mellom Carlo 

Chiesa, katolsk prest fra Italia, som har 

Alzheimer og Petter Wetterberg, lege 

og medlem av Rådet for demens. – Det 

jeg ikke liker, er å glemme, 

ikke bare menneskers ansikt og 

navn, men venners navn. Noen 

ganger møter jeg mennesker 

som jeg vet er gode venner, og 

som jeg har vært mye sammen. 

Men jeg husker ikke navnet. 

Det er veldig stressende, fortalte 

Chiesa. Han har utviklet 

teknikker for å hjelpe seg, han 

skriver ned alt han skal og alt 

han skal si og passer på å se 

på hva han har skrevet så han 

ikke mister tråden når han skal 

snakke. Carlo Chiesa er åpen 

om sykdommen sin, og anbefaler 

det samme til alle. – Det 

gjør alt så mye enklere! 

Til tross for problemene sier 

Chiesa at han trives svært godt 

med livet. – Ja, jeg liker livet 

nå. Så lenge jeg vet at jeg ikke må ta 

ansvar. Jeg leser masse. Før kunne jeg 

ikke det. Jeg liker å gå, jeg går minst 

en time, raskt, hver dag. Ved bekken, 

ved fjorden, ved havet, der går jeg, 

forteller han. 

På konferansens nettside ligger oversikt 

over hele programmet. De fl este 

foredragene fra plenumssesjonene fi nnes 

også der, se www.alzheimer-conference2008.org/program.cfm 


Ingenting om oss, uten oss 

– Snakk med personer som har demens, ikke bare snakk om oss, 

sa Agnes Houston. Hun holdt et personlig foredrag om hvordan 

det er å få en demensdiagnose, hvordan det er å leve med 

demens, og hva hun mener er viktig i demensomsorgen. 

– Det er et tap å få en slik diagnose, 

sier Agnes Houston. Selv fi kk hun 

sjokk da hun ble diagnostisert med 

demens. – Jeg følte at livet var over. 

Jeg kunne ikke jobbe, jeg hadde ikke 

inntekter og jeg hadde ikke evnene 

mine, forteller Houston. Hun ble 

med i en gruppe for demenssyke. – Å 

møte andre i samme situasjon var en 

åpenbaring og det har betydd mye for 

hvordan jeg takler sykdommen. 

Stemmen til demenssyke 

Agnes Houston kommer fra Skottland 

og representerer Scottish Dementia 

Working Group, en uavhengig organisasjon 

som drives av personer med 

demens. Et viktig mål er å øke kunnskapen 

om personer med demens. 

Gruppen har stor innfl ytelse i Skottland, 

og jobber aktivt for å bli kvitt 

tabuer knyttet til demens. – Det å få 

en diagnose er tøft, men jeg vil også 

fortelle at det å ha demens også kan 

handle om å oppdage nye sider av seg 

selv, mener Houston. Hun ønsker å 

formidle at selv med en demensdiagnose 

kan man lære nye ting. – Jeg går 

på kunstskole en gang i uka der jeg 

både lærer noe nytt og får trent meg 

sosialt. 

Tidlig diagnose 

Scottish Dementia Working Group 

jobber for at de det gjelder skal få riktig 

diagnose og at denne skal komme 

på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet. 

– Jeg fi kk min diagnose tidlig og 

Demensforeningen i Nome på konferansen 

Alzheimer Europe-konferansen hadde rekordmange deltagere, 

og det var mange fra Nasjonalforeningens lokallag 

som hadde funnet veien til konferansen. Demensforeningen 

i Nome hadde sendt (fra venstre) Haakon F. Meyer, 

Randi Staurheim, Torgjerd Lahus og Unni Madsen til Oslo 

for å lære mer om demens og bli inspirert til videre arbeid. 

– Det var først og fremst tittelen på konferansen som 

gjorde at vi ble interessert i å komme. Å bryte barrierer er 

det demensarbeidet handler om, også lokalt. 

De fi re medlemmene fra Nome håper konferansen 

bidrar til økt fokus på demenssaken. De er opptatt av å 

videreformidle kunnskapen de får på konferansen. – Vi 

føler oss privilegerte som kan være her og vi skal sørge for 

å videreformidle kunnskapen til de andre i demensforeningen. 

Kanskje et åpent møte, lurer de før alle fi re haster i 

vei for å rekke enda et foredrag på konferansen. 

Tekst og foto: 

Kari Randen 

det har gitt meg mulighet til å ta viktige 

avgjørelser om hvordan jeg vil at 

livet mitt skal bli fremover, sier Agnes 

Houston. 



6 

Fem på konferansen 

Av 650 deltakere har vi plukket en liten promille av de som var til 

stede. Vi spurte dem om hva de synes om konferansen, litt om 

lokale utfordringer og hva de tar med seg hjem fra konferansen. 

Aud G Helgetun 

Aud G Helgetun 

kom reisende fra 

Rindal kommune i 

Møre og Romsdal. 

Hun arbeider som 

sykepleier i hjemmesykepleien 

i kommunen, 

som har to 

tusen innbyggere. I tillegg er hun med 

i Demensforeningen i Rindal. – Jeg 

er her som eneste representant fra 

foreningen og synes det er veldig spennende 

å treffe folk her. Foredraget til 

Peter Whitehouse vil jeg trekke fram. 

Det likte jeg godt. Alt i alt har det vært 

veldig interessant og lærerikt. Det faglige 

nivået er høyt, mener hun. – Jeg 

har funnet noen nye bøker som jeg vil 

få arbeidsplassen min til å kjøpe. Det 

er viktig med kompetanseheving for 

de som skal arbeide med demens. 

Sabine Jansen 

Sabine Jansen kommer 

fra Tyskland 

der hun er direktør 

for Det tyske Alzheimerforbundet. 

Hun 

er på konferansen 

primært for å holde 

seg oppdatert og 

representere Det tyske Alzheimerforbundet. 

– I Tyskland har vi store utfordringer, 

over én million mennesker 

har demens. Det er mye å takle for 

hver enkelt person som får demens, 

også for vedkommendes familie. På 

den andre siden har du samfunnet. 

Vi mener at målet for begge sider er 

å skape et godt liv for dem som har 

demens. En stor utfordring er de som 

bor alene og får denne sykdommen. 

Det er vanskelig. Jansen gir konferansen 

toppkarakterer. – Det var svært 

imponerende da den tidligere ministeren 

Jan Henry T Olsen stod på talerstolen. 

Det var rørende. Han er med 

på å skape større oppmerksomhet om 

sykdommen på en fantastisk måte, 

mener Jansen. 

Patricia Hallahan 

Fra Dublin, Irland 

kom Patricia Hallahan. 

Hun er direktør 

på et informasjons- 

og uviklingssenter 

for helsetjenester 

knyttet til demens. 

Befolkningen i 

Irland er på 4,2 millioner og man 

antar at rundt 38 000 mennesker 

har demens. – Skulle jeg peke på en 

hovedutfordring så må det være å gjøre 

demens til et nasjonalt prioritert helseområde. 

Det er det ikke i dag. I Irland 

har du ikke en lovfestet rett til helsetjenester 

dersom du bor hjemme. Også 

hun har lovord om konferansen. – Alle 

foredrag er interessante og har noe 

av verdi jeg kan ta med meg. Jeg har 

notert meg noen gode ideer til hvordan 

relasjonen mellom pleier og pasient 

kan bli bedre. Dette er en svært velorganisert 

konferanse, understreker hun. 

Rolf Arne 

Gustavsen 

Rolf Arne Gustavsen 

er leder i 

Demensforeningen 

i Oslo. Han er pårørende 

til sin mor 


Tekst: Jannicke Stavseng 

Foto: Kari Randen 

og sin kone som begge har demens. 

– Dette må jeg bruke tid på å fordøye. 

Jeg har lært enormt og jeg håper at 

jeg klarer å bruke noe av det i min 

relasjon til min kone og min mor. Et 

av de foredragene jeg likte best var 

Inge Lønning. Det var fantastisk! Det 

handlet generelt om hvordan man 

takler sykdom. – Det kom også fram 

at den franske presidenten har satt 

av store summer nettopp til demens, 

så verden begynner å våkne opp! Jeg 

har et veldig positivt inntrykk av konferansen. 

Veldig gøy at så mange fra 

Norge også er med. Jeg har snakket 

lenge med personer fra Alzheimerforeningen 

i Polen, det var interessant, 

konkluderer han. 

Myrra Vernooij 

Myrra Vernooij er 

professor i det psykososiale 

aspektet i 

omsorgen av utsatte 

eldre personer. – Jeg 

er her for å lytte og 

lære. Vi skal også ha 

et symposium der 

vi skal presentere resultater fra en ny 

studie vi har avsluttet. I Nederland 

har de også store utfordringer knyttet 

til demensomsorgen. – Vår største 

utfordring er kompetanseheving og 

utdanning av de som allerede er i demensomsorgen. 

I tillegg vil ikke stat/ 

kommune betale for å ansette folk 

med utdanning. Det må endres, sier 

hun bestemt. – Foredragene denne 

morgenen var en hyggelig overraskelse. 

De var veldig interessante og 

hadde høy kvalitet. Kvalitet er viktig, 

framhever hun. 


– Viktig å være glad for det vi har! 

– Vi oppfordrer forskerne til å 

finne en medisin som kan stoppe 

ødeleggelser i hjernen ved 

Alzheimer, sa Laila Lanes og Jan 

Henry T. Olsen til 650 deltakere 

på Alzheimer Europe-konferansen 

i Osloi mai. 

Forskere, personer med demens og 

pårørende fra hele verden var samlet 

for å utveksle erfaringer, presentere 

forskning og møte andre berørte. Til 

en varm applaus ble Jan Henry T. 

Olsen og hans kone, Laila Lanes, ønsket 

velkommen. 

Lanes takket for velkomsten og 

ga ordet til sin mann. – Jeg heter Jan 

Henry og kommer fra Tromsø, en fantastisk 

by, innledet han. – Jeg har fått 

Alzheimer, en sykdom som bare har 

døden som utgang, dersom det ikke 

kommer en medisin. 

Blir redd 

– Jeg får god hjelp fra familie og venner, 

og særlig fra kona mi, som er 

min beste venn. Men noen ganger 

blir jeg lei meg over det livet jeg har 

fått etter jeg fi kk Alzheimer. Det 

hender jeg blir redd når jeg ikke har 

noen kjente rundt meg. Jeg kan bli 

redd for å ta initiativ, slik jeg gjorde 

før i min jobb som politiker, og da jeg 

satt i regjeringen. Det virker som jeg 

har problemer med å orientere meg i 

mørket, og å fi nne tilbake til dem jeg 

er sammen med til enhver tid. 

– Jeg blir veldig sint på meg selv, 

og det plager meg egentlig ganske 

mye. Det er vanskelig å leve et godt 

liv med demens. Men jeg ser at det 

går an å bygge seg opp igjen, og se på 

veien videre. Det er viktig å være glad 

for det vi har, avsluttet han. 

– Dere er i sannhet med på å bryte ned barrierene. Vi vil takke dere for den 

innsatsen dere gjør, og at dere står fram på denne måten, sa Sigurd Sparr, 

leder av Nasjonalforeningen. 

Demens er ingen forbrytelse 

Laila Lanes uttrykte sine erfaringer 

etter at ekteparet for et par måneder 

siden fortalte sin historie i Nordlys 

og i Grosvold på NRK 1. – Det var en 

lettelse å stå fram, en lettelse for oss, 

for familie og venner, og for folk i 

Tromsø. Folk har kommet bort til oss 

på gata, vi har fått brev, telefoner og epost. 

Mange har en historie å fortelle, 

historier om skam og dobbeltliv. Det 

er jo forferdelig. Demens er en sykdom, 

ikke noe kriminelt! 

– Vi er optimister, sa Lanes. – Det 

å gripe dagen, har virkelig en mening. 

Jan-Henry får noen medisiner som 

hjelper ham litt i hverdagen. Men det 

er et skrikende behov for forskning 

for å fi nne bedre medisiner. Det er 

viktig å søke hjelp. Vi må ikke bort- 

forklare og skjule sykdommen. Det er 

mulig å få hjelp og gode år, hvis man 

er åpen. Da kan vi klare å bryte barrierene, 

sa hun, med henvisning til 

konferansens tittel. 

Tilhørerne ga ekteparet stående 

applaus. – Takk for at dere er her med 

oss! Dere er i sannhet med på å bryte 

ned barrierene. Vi vil takke dere for 

den innsatsen dere gjør, og at dere 

står fram på denne måten, sa Sigurd 

Sparr, leder av Nasjonalforeningen 

Demensforbundet. – Vi er veldig glad 

for samarbeidet med dere. Vi håper at 

vi kan bidra til å løse demensgåten, 

avsluttet Sparr. 

Tekst: Randi Kiil 

Foto: Kari Randen 



8 

■ Tips til pårørende 

Gjør det lett å lytte 

Hørselen reduseres hos de fleste av oss med årene. For personer 

med demens kan det få omfattende konsekvenser fordi det 

å tolke lyden kan være vanskelig nok i seg selv. Tilrettelegg med 

hjelpemidler i tide for å gjøre det lettere å lytte. 

Når trykkbølger, vesentlig i luft, svinger 

mellom 20 og 20.000 Hertz kaller 

vi det lyd. Hørselsansen registrerer 

disse lydbølgene og inviterer oss til å 

delta i samtaler, lytte til radio og TV, 

og til å orientere oss i lydlandskapet 

rundt oss. 

Å høre er en sammensatt prosess. 

Det ytre øret hjelper oss med å fange 

inn lyden. Du har sikkert erfart at 

du kan holde hånden bak øret for å 

”forstørre” øret og høre litt bedre? 

Svingningene du innhenter treffer så 

trommehinnen, setter igang svingningene 

i væsken i det indre øret, og 

fører opplevelsen videre til hørselsnervene. 

Nervesignalet sorterer hva 

som er støy og hva som gir mening 

ved å gjenkjenne og assosiere med 

tidligere erfaringer. Tolking av lyd er 

med andre ord en kognitiv funksjon 

som er utfordrende for personer med 

demens. Ettersom selve evnen til å 

tolke og integrere sanseinntrykk er 

redusert, blir det naturligvis vanskelig 

å oppfatte lydbildet og engasjere seg 

i det. Hørsel og demens blir således 

gjensidig påvirket av hverandre. 

Start tidlig med hjelpemidler 

Omlag halvparten av alle med demenssykdom 

har også nedsatt hørsel. 

Alle hørselshemmede må ofte gjette 

seg til hva som sies, men for perso- 

ner med demens kan dette bli ekstra 

vanskelig siden ”gjettefunksjonen” 

allerede er betydelig redusert på 

grunn av sykdommen. I tillegg kan 

mistolking av lyd forsterke tendensen 

til vrangforestillinger, som også er et 

problem hos personer med demens. 

Konsekvensene av dette vil avhenge av 

hvor langt personen er kommet i sykdomsforløpet, 

og hvor redusert selve 

hørselen er. Å få tilpasset høreapparat 

individuelt på et tidlig tidspunkt er 

derfor avgjørende. 

En samlestudie publisert i det franske 

tidsskriftet Psychol Neuropsychiatr 

Vieil, i juni 2007, viste at personer 

med demens får positive effekter både 

kognitivt og atferdsmessig av å bruke 

høreapparat. Bruk av høreapparat vil 

bidra positivt til å opprettholde den 

intellektuelle kapasiteten hos personer 

med demens, eller i det minste forsinke 

en negativ utvikling. 

Fordreiet lydlandskap 

Språket er vår nøkkel til ”den gode samtalen”. 

Gjennom det utveksler vi meninger, 

gir beskjeder, får respons, trøster og 

irettesetter. Som sosiale individer kan 

livskvaliteten raskt forringes når språket 

svikter. Men å høre dårlig betyr ikke det 

samme som å skru ned volumet. Bass 

og andre dype lyder kan høres tilnærmet 

normalt, mens svært høye lyder kan 


Tekst: Charlotte Berrefjord Bergløff 

Illustrasjon: Karl Gundersen 

være umulige å oppfatte. Lydlandskapet 

vi omgir oss med vil derfor oppleves forvrengt 

når hørselen svikter, på samme 

måte som et manipulert fotografi med 

unaturlige farger vil utfordre synet. 

Noen av språklydene er lette å oppfatte, 

slik som vokaler, men konsonantene kan 

være vanskelige å oppfatte for en hørselshemmet. 

Ved å snakke tydelig og konkret 

med enkle ord legger vi grunnlaget 

for den gode samtalen. 

Bruk høreapparat 

Ergoterapeut Ellen Pihl i Bærum 

kommune råder alle hørselshemmede 

til å benytte seg av de hjelpemidler 

som eksisterer for å bedre hørselen 

så tidlig som mulig. På den måten vil 

man kunne innarbeide gode hørselsvaner 

før man eventuelt får en demenssykdom 

og apparatene kan føles 

fremmed. Legg forholdene til rette 

ved å huske på følgende: 

Har personen med demens et høreapparat 

fra før er det viktig å bruke 

dette, og sørge for at det blir brukt 

riktig. Det kan ta opptil 1000 brukstimer 

å vende seg til apparatet. Et høreapparat 

gir aldri normal hørsel. Tapte 

hørselsceller kommer ikke tilbake, så 

det hjelper ikke å forsterke lyder som 

ikke kan oppfattes. Proppen er støpt 

til den enkelte pasient, så det er viktig 

å sette den i riktig øre. 


Det kan være slitsomt å bruke apparatet 

hele dagen. Det kan føles tett, presser 

i øregangene, kan føre til påtrengende 

lyder og smerter i hodet. Bruk 

kun apparatet en avgrenset periode 

hver dag hvis ubehaget blir for stort. 

Felles for alle ulike høreapparater 

er at de har: 

• Mikrofon, som fanger opp lydbølgene 

og gjør dem om til 

elektriske signaler. 

• Forsterker, som forsterker signalene. 

• Batteri, forsterkeren trenger strøm 

og derfor et batteri. 

• ”Telefon”, som gjør de forsterkede 

signalene om til lyd igjen. 

OBS: Det skal ofte lite forsterkning til 

før det gjør vondt! Vær derfor forsiktig 

med volumknappen. 

Samtaleforsterker 

En samtaleforsterker er et slags høreapparat, 

med de samme komponentene 

som på et høreapparat, men vanligvis 

utstyrt med hodetelefoner. Selve apparatet 

er stort og kan holdes i hånden 

eller helst ligge på bordet. Husk at alle 

lyder man lager i nærheten av apparatet 

forsterkes og at volumet ikke nødvendigvis 

avgjør oppfattelsen. Det er 

derfor viktig å snakke tydelig, bli sett 

i godt lys, ta seg god tid, bruke enkle 

ord og setninger, være så konkret som 

mulig, og sørge for at personen med 

demens har riktige og rene briller slik 

at ikke synet hindrer oppfattelsen. 

Kilder: Ergoterapeut Ellen Pihls kapittel 

”Demens og hørsel” fra Eldreomsorgens ABC 

og informasjonssjef Anders Hegre, i HLF. 

Musikkterapi 

Terapeutisk bruk av musikk gir gode 

helseeffekter. 

Nyere forskning har vist at systematisk 

bruk av sang og musikk for 

personer med demens, og eldre, kan 

gi klinisk effekt. Musikkterapeuter 

landet rundt bruker nå kjente viser 

som et verktøy for å nå inn til eldre og 

personer med demens når språk og 

medisiner svikter. 

Med prosjektet «Musikk i siste livsfase», 

utført i samarbeid med stiftelsene 

Helse og Rehabilitering og Kirkens 

Bymisjon Oslo, viste overlege Audun 

Myskja nettopp hvordan dette fungerer 

i praksis. I løpet av tre år ble musikksmaken 

til over hundre eldre ved 

tre sykehjem i Oslo nøye kartlagt. Det 

ble gjort presise målinger av hvilken 

helbredende og stimulerende virkning 

ulike kategorier musikk har på eldre, 

plaget av depresjon og angst. 

– I min ryggmarg sitter medisinens 

tankegang. Det er symptomer, tabletter 

eller kirurgi. Jeg blir like forundret 

hver gang jeg ser at en enkel, banal 

sang virkelig kan nå inn og gi klinisk 

virkning. Jeg kaller det å sette muskler 

på de myke verdier, sier Myskja. 

Målet til prosjektet var å utvikle metoder 

for terapeutisk bruk av sang og 

musikk i eldreomsorgen. Resultatene 

vekker oppsikt. De eldre deltar nå 

aktivt, noe som fører til mindre depresjon 

og angst, og bedrer både hukommelse 

og ordforråd. 

Du kan benytte deg av musikkterapi 

hjemme ved å følge musikksmaken til 

personen med demens for å nå inn. 

Prøv deg frem. Responsen vil raskt avklare 

hvilke viser som fungerer best. 

– For husk, ei heller med musikk kan 

smak og behag diskuteres! 



10 

Er det fordi 

det fi nnes 

så mange fi ne 

medisiner at folk 

jogger så lite? 

Mange mener at legemiddelbransjen 

sykelig gjør friske folk. Til og med toneangivende 

helsepolitikere hevder at vi 

lurer folk til å ta medisiner, mens man 

heller burde spise sunt og ta seg en 

joggetur. Som verdens største legemiddelfirma 

burde vi føle oss truffet, 

men vi blir mest av alt litt oppgitt. 

Det er mange grunner til at folk blir syke. 

Blant annet bidrar stillesittende arbeid, 

stress, røyking og dårlig kosthold til at 

enkelte sykdommer er på fremmarsj. 

Derfor er vi selvsagt helt enige i at folk 

flest bør spise sunnere og være mer aktive. 

Vi bør alle spasere til jobben og 

spise fem om dagen, men det finnes 

utallige sykdommer som kan ramme 

uansett hvor sunn livsstil man har. 

Så samme hvor mye du jogger, er 

det sannsynlig at du før eller senere får 

behov for gode medisiner. 

Enkelte hevder at vi forsøker å flytte 

sykdomsgrenser for å tjene mer penger. 

Men faktum er at vi nordmenn er blant 

de som bruker aller minst legemidler i 

hele Europa. 

Tidligere brukte vi enda mindre 

medi siner, men det betyr ikke at alt var 

bedre før. Tvert imot: Ny forskning har 

gitt oss mer kunnskap om hvordan legemidler 

kan bidra til at folk får et bedre 

og lengre liv. 

Pfizer investerer desidert mest i de 

store folkesykdommene. Nesten all vår 

medisinske forskning er rettet mot alvorlige 

og kroniske sykdommer. 

Mange synes vi skal nøye oss med å 


kurere. Vi mener at det er minst like 

viktig å forebygge. Riktige medisiner 

kan nemlig sørge for at folk i risikosonen 

unngår å bli syke. Dermed kan vi bidra 

til bedre helse for store grupper av 

befolkningen. 

Dette er ikke bare viktig for alle de 

som får et bedre liv – det er også samfunns 

økonomisk fornuftig: Forebyggende 

medi sinering sparer oss nemlig for både 

lidelser og liggedøgn. 

God helse er et resultat av en helhet 

som Pfizer er en viktig del av – blant 

annet fordi vi investerer mer enn noen 

andre på forsk ning. 55 milliarder kroner 

i året, for å være rimelig presis. Vi er 

sikkert langt ifra perfekte, men vi gjør 

i hvert fall alt vi kan for å utvikle enda 

bedre medisiner – med færrest mulig 

bivirkninger. 

Og vi jobber hardt for å oppfylle vår 

visjon om å være en partner for bedre 

helse. 

www.pfizer.no 


I 2005 var det i overkant av 40 000 institusjonsplasser for 

eldre, og nesten 50 000 boliger til omsorgsformål, hvorav 

halvparten var omsorgsboliger. Eldremilliardene, som 

Stortinget bevilget i forbindelse med Handlingsplan for 

eldreomsorgen fra 1997, gikk i hovedsak til modernisering 

og eneromsreform. I tillegg foretok kommunene en storstilt 

utbygging av omsorgsboliger, som erstattet de gamle 

aldershjemmene. Tallet på sykehjemsplasser var omtrent 

det samme i 2005 som i 1997, og fremdeles har mange 

eksisterende bygninger behov for omfattende arbeider for å 

oppfylle dagens og morgendagens krav. 

Statistisk sentralbyrå har beregnet at det fra 2020 blir 

en kraftig vekst i antall eldre over 80 år. Veksten er ulikt 

fordelt, i Akershus kommer den tidligere, i noen kommuner 

blir det en reell nedgang i antall eldre. I omsorgsmeldingen, 

som kom i 2006, antyder regjeringen et behov for 

om lag 60 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger 

fram til 2030. Et jevnt utbyggingsnivå de neste 20 årene 

innebærer 3 000 plasser og boenheter per år. Regjeringen 

antyder imidlertid at takten blir litt lavere de første årene 

og økende fram mot 2030. 

En halv milliard i år 

I statsbudsjettet for 2008 er det bevilget 500 millioner kroner 

til et statlig investeringstilskudd som kommunene kan 

søke på, for å bygge og fornye sykehjem og omsorgsboliger. 

Andelen er lavere enn den var under Handlingsplanen 

for eldresomsorgen, 20 prosent til omsorgsboliger og 30 

prosent til sykehjem og fellesarealer. – Ettusen tilsagn skal 

godkjennes i år, kan Åse Ribe i Husbanken fortelle. Foreløpig 

ser hun ingen tegn til at kommunene ikke vil ta seg råd 

til å søke tilskuddene. – Det er fl ere søknader enn vi har 

penger til i år, men vi er ikke bekymret. Regjeringen har 

lovet mer penger. Planen er å bygge 12 000 nye enheter 

fram til 2015. 


■ 

Helsepolitikk 

Vil kommunene bygge nok sykehjem? 

Mange kommuner har i dag for få plasser med heldøgns pleie og omsorg, 

og bare en liten andel er tilpasset personer med demens. Om få år vil 

behovet for slike plasser øke sterkt, etter hvert som det blir stadig flere eldre 

over 80 år. Vil kommunene ta seg råd til å bygge de 60 000 nye plassene 

som regjeringen anslår det blir behov for? 

Tekst: Randi Kiil 

Det er et åpent spørsmål om alle kommuner har økonomisk 

handlingsrom til å bygge de institusjonsplassene 

det er behov for. Planleggingsprosessene i byggesaker er 

langvarige, så demensforeninger som vet at det er eller vil 

bli behov for fl ere plasser i sin kommune, kan gjøre lurt i å 

undersøke hvordan det står til lokalt. 

Smått er godt 

I motsetning til under Handlingsplanen, er målsettingen 

denne gangen å bygge plasser for personer med behov for 

heldøgns helse- og sosialtjenester. Det er ikke satt begrensninger 

i forhold til alder eller diagnose. Det er også en stor 

gruppe yngre, både mennesker med utviklingshemning 

og psykiske lidelser som har behov for heldøgns pleie og 

omsorg. – Men gruppen med demens er nok den største, 

sier Ribe. 

Husbanken skal ikke prioritere blant de ulike søknadene 

helt på egenhånd, de får bistand fra fylkesmennene. Det 

er utarbeidet retningslinjer, forskrifter og en veileder, men 

det er rom for skjønn og den kommunale selvråderetten er 

sterk i Norge. Hensynet både til beboer og ansatte skal ivaretas. 

Sykehjem er både arbeidsplasser og hjem. 

Hva er heldøgns pleie og omsorg? 

Kvaliteten på omsorgen er varierende, det ser vi av skandaleoppslag 

i avisene og henvendelser Nasjonalforeningen 

får fra medlemmer og andre innringere til Demenslinjen. 

Mange steder er det for få ansatte, samtidig som svært 

mange som jobber i eldreomsorgen er ufaglært. Handlingsplanen 

for eldreomsorgen ble kalt en boligreform, 

denne gangen skal boligene fylles med omsorg. Løftet er 

at det skal bli fl ere hender og bedre kvalifi serte hender. 

Demensplan 2015 ”Den gode dagen”, peker i riktig retning, 

men alle ledd i Nasjonalforeningens organisasjon har en 

oppgave i å følge med på om planene blir til virkelighet, 

som kan skape gode dager for personer med demens. 


12 

Med blanke ark og 



fargestifter til 

Det er ett år siden sist gruppen møttes. En ekte, hjertelig gjensynsglede 

finner sted mellom de femten parene, hvor en er pårørende 

og den andre har demens. Alle er like glade over å møtes. Endelig, 

nå kan de slappe av. 

Tekst og foto: Jannicke Bardo Stavseng 

Dette andre treffet i gruppens historie 

fi nner sted i juni 2008 på Eventyrlige 

Skaret, ti minutter fra Molde 

sentrum. Sammen med de femten parene 

fi nner vi også en datter som har 

invitert seg med. En sønn blir med 

den siste dagen. Fagpersoner er også 

en viktig del av samlingen, som varer 

en kveld og tre hele dager. De fl este 

av parene kjenner hverandre, men tre 

av dem har ikke vært med før på arrangementet 

En møteplass for yngre 

personer med demens. 

Det er demenskontaktene i Møre 

og Romsdal, Inger Storheim og 

Jorunn Ellingsgård, som leder samlingen. 

Ellingsgård, leder av Demensforeningen 

i Molde, søkte Helse og 

Rehabilitering om prosjektmidler 

gjennom Nasjonalforeningen. Prosjektet 

fi kk tildelt 200 000,- kroner, 

og dermed ble det mulig for ildsjelene 

å gjennomføre to samlinger for yngre 

personer med demens og deres ektefeller. 

– hver dag ... 

Grip dagen 

På Skaret er velkomstmiddagen fortært 

og de første håndtrykk, varme 

blikk, klemmer og oppdateringer 

gjennomført. Ellingsgård og Storheim 

ønsker velkommen til parene 

og til fagpersonene, Kjersti Wogn- 

Henriksen og Torhild Hanem, begge 

fra Molde sykehus, alderspsykiatrisk 

avdeling på Hjelset. De kommer raskt 

i gang med en oppdateringsrunde for 

dem som er her for andre gang og en 

presentasjonsrunde for de nye parene. 

Sterke historier og bruddstykker 

fra en vanskelig virkelighet kommer 

frem idet deltakerne deler sine tanker 

og opplevelser om året som har 

gått. Lytterne kan bare ane at dette 

er toppen av isfjellet. Noen sier mye, 

andre lite, en gråter og en annen er 

frustrert, noen er glade. I rommet 

fi nnes et fellesskap, en uttalt støtte. 

En følelse av takknemlighet går igjen. 

Takknemlige for at de er blant de heldige 

som har fått mulighet til å være 

■ Tema: Yngre personer med demens 

med på samlingen. – Jeg har hatt 

veldig nytte av samlingen som var i 

fjor. Siden da har jeg skrevet i avisen 

og stått fram med vår historie, forteller 

en kvinne. – Det gjelder å gripe 

dagen, sier en. 

Blanke ark 

– Jeg kan ikke få satt nok pris på dere 

på Hjelset! Vi har fått være med i en 

samtalegruppe som har vært uvurderlig, 

takker en tredje. – Hva skal man 

bruke resten av livet til? Det er greit 

å gjøre seg noen tanker om det, deler 

en av kvinnene med forsamlingen. 

Flere nikker gjenkjennende. – Vi tok 

dette litt på sparket. Lederen i vår 

demensforening sa jeg måtte ringe 

til Jorunn for å høre om vi kunne bli 

med på dette. Og det gjorde jeg uten 

å tenke meg om. Det måtte en god 

del overtalelser til, men vi ser på dette 

litt som en ferietur, forteller et av de 

nye parene, som sammen har to døtre 

på ni og 12 år. De ønskes spesielt vel- 


Demensnytt nr3-2008.indd 13 12.08.2008 10:27:14 

➤

14 

Kristin Snekkermo, i turkis, er ansvarlig for morgentrimmen, til stor glede for alle. Hun er på samlingen sammen 

med sin mann som har hatt Alzheimer i fem år. 

➤ kommen. Det er mye følelser i rommet 

allerede første kvelden. – Jeg kan 

ikke spise så mye som jeg har gjort i 

dag. Latteren runger og stemningen 

letter litt. 

Øystein Ørjasæter reiser seg, går 

bort til pianoet og oppfordrer forsamlingen 

til å ta fram sangboka som 

ligger på hver plass. – Nå er det på 

tide å synge litt. Vi tar nummer 192 

i sangboka, foreslår han. De synger 

verset og når refrenget kommer, stiger 

lyden kraftig. – Du ska få en dag 

i mårå som rein og ubrukt står, med 

blanke ark og farjestifter tel. Og da kæin 

du rette oppatt æille feil ifrå i går og da 

får du det så godt i mårå kvell… Teksten 

får en ny dimensjon og en helt annen 

mening i denne gruppen. 

Å leve med demens 

Dag går mot kveld, natten kommer 

og går, og etter en solid frokost er deltakerne 

klare for en ny dag sammen. 

Kristin Snekkermo, som har drevet 

med teater i 30 år, leder morgentrim- 

men. – Da foretar vi en reisning! 

Leende reiser kvinner og menn seg, 

klare til dyst. Dag to er i gang. På 

programmet står også foredrag og 

samtalegrupper. ”Hvilke rettigheter 

har vi?”, ”Hva er demens? Årsaker, 

typer og kjennetegn”, fanger interessen. 

Det første innlegget handler om 

”Å leve med demens”, og er rettet mot 

deltakerne som har demens. 

Kjersti Wogn-Henriksen er sjefspsykolog 

på alderspsykiatrisk avdeling 

på Hjelset. – Ingen vil ha demens, 

men dette er en sykdom som fi nnes i 

verden og som vi må forholde oss til. 

Vi vet at demens påvirker oss følelsesmessig. 

Og det handler om å tilpasse 

oss endringene sykdommen inviterer 

til. Men vi mennesker er ulike, og det 

fi nnes mange ulike måter å takle sin 

sykdom på. Noen legger seg ned og 

gir opp. Motsatsen er de som tenker 

at nå må jeg stå på og bruke det beste 

jeg har. Følelsesmessige reaksjoner 

er vanlige. Er det noen som har kjent 

på angst, tristhet, uro og bekymring, 


spør Wogn-Henriksen. En arm går 

spontant i været, en nikker med tårer 

på kinnene, og en annen tar hånden 

til ektemannen. 

Åpenhet 

– En evig og universell gyldighet er 

å snakke med noen, understreker 

Wogn-Henriksen. – Ærlighet og åpenhet 

er det du kommer lengst med! 

Hos fl ere av parene skjer det noe når 

Wogn-Henriksen snakker om åpenhet. 

En ektefelle dytter en blyant i 

låret under bordet på sin kjære. Åpne 

blikk til hverandre som forteller at 

de har gjort det riktige, for dem. 

Reaksjoner viser sorg, forståelse og 

erkjennelse. – For det er ikke lett, 

fortsetter Wogn-Henriksen. – Vi snakker 

om ulike mennesker med ulike 

diagnoser, som er på ulike stadier av 

sykdommen. 

Musikk en del av livet 

Oppholdet på Skaret byr også på hyggestunder. 

For fl ere av deltakerne er 


musikk en viktig del av livet. For et 

år siden lovet fl ere av deltakerne med 

demens hverandre at dersom det ble 

nok en samling, så skulle de ta med 

instrumentene sine. Det var en dristig 

avtale. For ikke alle deltakerne har 

greid å holde spillingen ved like siden 

sykdommen rammet. Ove Snekkermo, 

som har skrevet musikk og gitt 

ut CDer siden han var unggutt, har 

ikke spilt gitar på tre år! Men løftet 

fra i fjor har han holdt. I dag har han 

tatt fram gitaren. Ved hyggestunden 

i lavvoen begynner han å klimpre på 

gitaren. Makkeren på trekkspill hjelper 

ham på vei. Etter noen minutter 

treffer de hverandre på et sted der 

bare mennesker med musikk i blodet 

kan være! Fingrene går av seg selv! 

Resten av gjengen er overveldet og 

stemningen stiger. Etter hvert danses 

og synges det, og takten trampes ved 

hvert bord. Etter siste tone er spilt er 

Ove selv litt forbauset over egen innsats. 

– Ja, det ble artig. Jeg vet ikke 

hva som kom over meg. Musikken har 

jeg hatt hele tiden. Skjønte ikke bæra 

jeg, sier han smilende. – Musikken er 

helt klart en del av ham, legger hans 

kone Kristin Snekkermo til, med 

stolthet i stemmen. 

Samtalegrupper 

– Vi gikk bare og venta på at det 

skulle bli samling i år også. Vi gikk 

rett i taket da vi fi kk brev om at vi var 

velkommen på samling igjen, forteller 

Kristin Snekkermo fra Helgådalen i 

Nord-Trøndelag. Mannen hennes, Ove 

Snekkermo, fi kk diagnosen Alzheimer 

i 2003. – Mye har forandret seg 

på disse fem årene, forteller Kristin. 

– Han arbeidet på den tiden som journalist 

i Innherreds folkeblad og Verdalingen, 

og skrev musikk. Den siste 

CDn kom ut i 2001. Han hadde også 

begynt på en roman som vi gjorde 

ferdig sammen etter han ble syk. – Ja, 

jeg har skrevet en bok. Jeg likte godt å 

skrive, sier en beveget Ove. 

Fra dag én valgte de å være åpne 

om sykdommen blant venner og 

familie. Et valg de er enig om, og sikker 

på, er det eneste riktige. – Det å 

komme sammen med likemenn, det 

er helt spesielt. Vi føler oss trygge. 

Det er til stor hjelp. Her kan vi slappe 

av, sier Kristin med trykk i stemmen. 

– Jeg synes det er veldig kjekt å få 

møtes igjen, jeg gleder meg allerede 

til neste gang, legger Ove til med et 

godt smil. 

I løpet av samlingen deles deltakerne 

i fi re grupper. To for dem som 

har demens og to for de pårørende. 

– Samtalegruppene er svært viktig 

for alle deltakerne i samlingen. Her 

kan de komme med det som skjer i 

det daglige. Og erfaringer og tanker 

rundt demens deles, sier psykologspesialist 

Torhild Hanem. – Samtalegruppene 

er en plass hvor man kan 

være ærlig, si det akkurat som det er 

og fortelle om hvordan man egentlig 

har det. Tårer kan komme og det kan 

være følelsesmessig tungt. Men det 

er likevel godt. Vi viser ikke tårene 

til daglig, men her kan vi gjøre det, 

forteller Kristin Snekkermo. – Samtalegruppene 

er viktige. Jeg liker dem, 

supplerer Ove Snekkermo. 

– Vi er veldig heldige som har fått 

være med i dette fellesskapet. Det er 

godt å vite at jeg, som pårørende, har 

en liste med navn å ringe til. Det er 

veldig forebyggende. Når en i familien 

blir rammet av sykdom, så må man 

inn i en prosess og man må jobbe 

med seg selv. Nå har jeg noen jeg 

kan kontakte. Det gir styrke å være 

sammen med likesinnede, de som 

har opplevd noe av det samme som 

en selv. Mannen min kjenner på sitt 

og jeg kjenner på mitt. Samtalegruppene 

gir en mulighet for oss begge til 

å snakke om ting. Det er krevende og 

en vanskelig jobb, men veldig lærerikt, 

føler Guri Nevstad Vatne. 

Optimisme og pågangsmot 

Arrangørene Inger Storheim og Jorunn 

Ellingsgård er glade, ydmyke 

og svært engasjert under samlingen. 

Begge har lang erfaring fra demensar- 

■ Tema: Yngre personer med demens 

beid. – Jeg er ikke i tvil om at dette er 

noe som bør holdes hvert år. Jeg blir 

til stadighet imponert over både de 

pårørende og de syke. For et pågangsmot, 

en optimisme, og styrke de har! 

Det er bare til å ta av seg hatten for! 

Oppholdet styrker fellesskapet, og det 

beviser at demens blant yngre ikke er 

lett, men at det kan lette tilværelsen 

en del å komme sammen med andre 

i samme situasjon. Jeg føler meg privilegert 

som får være med på en slik 

samling med slike fl otte mennesker, 

sier Storheim. 

– Gruppearbeid og samtalegrupper 

med fagfolk som ledere gir styrke, og 

de lærer av hverandres erfaringer. De 

har sagt at samlingen hjelper dem til 

å klare utfordringene som oppstår. 

Noen har fått ny giv til å stå på for å 

endre forholdene for yngre personer 

med demens. Vi har også mye moro 

med en fantastisk morgengymnastikk, 

turer, fi n musikk, dans og sang. 

Etter stemningen å dømme tror jeg 

vi har lyktes med samlingen, sier Ellingsgård 

oppriktig. 

Og at takknemligheten og ydmykheten 

er gjensidig er det ingen tvil 

om. – Jeg har lyst å takke dere som 

er ildsjelene bak denne samlingen. 

Det er fantastisk det dere får til. Det 

å møtes sånn er veldig viktig for oss. 

Alle i samme situasjon skulle hatt 

muligheten til å være med på noe 

lignende, sier Guri Nevstad Vatne 

bestemt. – Det var så artig å treffes 

igjen! Virkelig! Det samme tilbudet 

skulle vært i alle fylker, mener Kristin 

Snekkermo. 

– Beskjeden fra årets deltakere er 

at ”Jorunn, skaff penger så det blir 

samling også neste år”! Jeg håper 

bare at vi lykkes med det, avslutter Ellingsgård. 



16 



Monna Tandberg mistet sin første ektemann, 

Arild Brinchmann, til kreft 

i 1986. Det gikk to år etter hans død 

før hun følte hun hadde leverett igjen. 

Da blir det ekstra tragisk når du 

så opplever kjærligheten på nytt med 

Lars Andreas Larssen, og han blir 

rammet av en uhelbredelig sykdom? 

– Jo, men vi hadde det veldig fi nt 

på alle måter før han ble syk. Det tok 

lang tid før jeg – før noen – skjønte 

hva det var. Lars Andreas trodde selv 

det var stress. At noe var galt ble klart 

da vi skulle ta opp igjen vår Ibsen- 

Intervjuet 

Navn: Monna Tandberg 

Tre barn. Bor i Oslo. 

Kjæreste med Lars Andreas Larssen. 

Skuespiller ved Nationaltheateret, hvor 

hun har tolket mer enn 70 roller. 

– Jeg må gjennom 

smertepunktene 

Monna Tandberg har opplevd både suksess og sorg, og sier hun er takknemlig 

for alt hun har erfart. Kanskje det er derfor hun har så mye å gi til andre, 

både fra scenen og privat. Ikke minst vet hun mye om å elske – og å miste 

sin elskede til sykdom. 

forestilling som vi hadde spilt 100 

ganger, og han fi kk problemer, ikke 

bare med teksten, men også med situasjoner 

som han kanskje husket en 

dag, men som neste dag var borte. Jeg 

visste så lite om Alzheimer den gangen, 

det tror jeg gjelder mange mennesker. 

Han var igjennom mange prøver 

før han kom til Hukommelsesklinikken 

på Ullevål, spesialsenteret for 

Alzheimer, der de har en vidunderlig 

overlege som sørget for en fantastisk 

behandling og oppfølging. 

Tekst: Astrid Gunnestad 

Foto: Johs Bøe og Scanpix 

Lars Andreas visste vel heller ikke 

så mye om Alzheimer, og han ville 

absolutt ikke godta diagnosen. Det 

som opptar meg er ordet Alzheimer, 

det er blitt en slags stigmatisering. 

Det er noe tabubelagt ved Alzheimer, 

omtrent som man i gamle dager ikke 

skulle si at man gikk til psykolog. 

Jeg går til psykolog, jeg, og synes det 

er storartet. Det fi nnes faktisk 36 

000 her i landet som er rammet av 

Alzheimer. Det er 250 000 pårørende 

til personer med demens. Derfor er 

det viktig å snakke åpent om sykdom- 



➤

➤ 

➤ 

18 

– Folk må innse at det er ikke noe flaut å ha Alzheimer, mener Monna Tandberg. Hennes kjæreste er rammet av Alzheimer. 

men, få folk til å innse at det er ikke 

noe fl aut å ha Alzheimer. Det er en 

sykdom på linje med kreft eller en 

hvilken som helst annen sykdom. 

Det er ikke første gang Monna og jeg 

snakker om denne sykdommen. Min 

mann har fått samme diag- 

nose, og i den første fasen 

med skrekk og tusen spørsmål, 

delte hun sjenerøst sin 

erfaring med meg. Jeg har 

hatt mye å lære av hennes 

måte å takle livets brottsjøer 

på. 

En forfatter har beskrevet 

Alzheimer som at den sykes univers 

sprenges, slik at det bare blir fragmenter 

av et sinn tilbake. Man gjenkjenner 

jo fragmentene, men likevel 

er det et annet menneske enn den du 

forelsket deg i? 

– Ja, et helt annet menneske. Derfor 

er det så forferdelig vanskelig å 

være pårørende. Det blir en veldig stor 

sorg, fordi det mennesket du har kjent 

på en måte blir borte. Lars Andreas og 

jeg, som bare kunne se på hverandre 

for å vite hva den andre tenkte, alt det 

var plutselig vekk. Så det var nesten 

en lettelse da han fi kk vite diagnosen. 

« Til det daglige snakker jeg ikke stort 

om dette, for jeg har ikke lyst å være 

påtrengende med min sorg, 

men de som spør, får svar. » 

Da ble jo det viktigste å hjelpe ham. 

Jeg husker godt da jeg fortalte det til 

hans beste venn, og han sa: ”Ja, men 

da forstår jeg.” Det har jeg etter hvert 

opplevd at mange har sagt: ”Da forstår 

jeg.” Derfor mener jeg – og det er 

i samråd med samtlige leger – at noe 

av det viktigste man kan gjøre er å 


fortelle om sykdommen. Fremdeles er 

det nok mange som ikke skjønner at 

Lars Andreas er syk, men sykdommen 

blir bare verre og verre, så da er det 

bedre at de får vite det, slik at de kan 

se på ham med større forståelse hvis 

han sier eller gjør rare ting. 

Det blågrå, langgrunne blikket 

viker ikke mens hun 

forteller, lavmælt, intenst, 

men hun spiller på mange 

strenger Monna Tandberg, så 

humoren er aldri helt fraværende. 

Og om hun er aldri så 

åpen, er det noe gåtefullt over 

henne, som om hun vet noe vi andre 

ikke vet – og det er kanskje akkurat 

det smerten har gitt henne? 

– En ting er å lese om sykdommen, 

fortsetter hun. Noe helt annet er å 

erfare den i det daglige, det vet du jo 

selv. Bare det at du får samme spørsmål 

17 ganger med et halvt minutts 


mellomrom kan være slitsomt. Jeg har 

hatt mye sinne, jeg, særlig før man 

visste, men selv etter at han hadde fått 

diagnosen har det vært perioder da 

jeg har kunnet bli irritert, og da forakter 

jeg meg selv. Noe som også hører 

med til sykdommen, er voldsomme 

raserianfall. Jeg tror det er vanlig i 

den perioden da de selv skjønner at 

noe glipper, men ikke skjønner hva, 

og da er det de nærmeste det går ut 

over. 

– Har du aldri tenkt: Hvorfor skal 

dette hende meg? Først har jeg fått en 

mann som dør av kreft, og så får den 

neste Alzheimer? – Aldri. Jeg er lykkelig 

for mine år med Arild, og det er 

klart at dette med Lars Andreas også 

er en sorg, men en annen slags sorg, 

og en annen slags følelse av å miste. 

Det er en prosess som er vond og vanskelig, 

men som jeg begynner å bli 

fl inkere med, tror jeg. Jeg vet ikke… 

Jeg synes det er deilig ikke å vite, så 

jeg tenker ikke så mye på hva som 

H. Lundbeck A/S 

Lysaker Torg 10 

Postboks 361, N-1326 Lysaker 

Tlf 67 52 90 70, Fax 67 53 77 07 

www.lundbeck.no 

kommer til å skje, unntatt om natten 

da sånne svarte greier kan ramle inn 

i hue’ på deg. Jeg har forresten lært 

at man ikke skal si man, man skal 

si jeg. Så noe av det som skjer er at 

JEG har fått en tendens til å isolere 

meg. Jeg opplevde noe av det samme 

da Arild ble syk. Det har å gjøre med 

verdiskalaen; jeg blir mer fokusert på 

hva som er viktig og hva som ikke er 

det. Jeg trives i mitt eget selskap, så 

jeg har litt for lett for å isolere meg, 

det kan være litt farlig. Lars Andreas 

og jeg hadde noe vi kalte hummerdager, 

da vi var turister i egen by. Det vil 

jeg anbefale alle. Det er sånne ting jeg 

savner fryktelig, men det husker han 

ingenting av. 

Utdrag fra intervju i 

Tara september 2007. 

– Noe av det viktigste man kan 

gjøre er å snakke om sykdommen, 

mener Monna Tandberg. 

Spesialister i psykiatri I Pionerer i nevrologi 



20 

En hund med navnet Ingo gjorde hverdagen bedre 

for ekteparet da Thor ble rammet av demens. – På 

tross av fremskreden demens kunne mannen min 

bo hjemme i mange år på grunn av hunden vår, 

Ingo. 

Tekst: Kari Randen 

Foto: Privat 

Ikke bare en hund 

– Når Thor var ute og ikke husket 

veien hjem, sa han til hunden "fi nn 

Ellen!", så fant hunden veien og de 

kom trygt hjem begge to. Det forteller 

Ellen Fjeldheim. Det var hun 

som fi kk ideen til å bruke hund for å 

hjelpe mannen sin, Thor, da han fi kk 

diagnosen demens. – Den dagen Thor 

ble uføretrygdet og ikke kunne holde 

rede på hvor han var, hadde vi et problem, 

forteller Ellen som så en mulighet 

i den vanskelige situasjonen. – På 

samme tid fi kk vi en forespørsel om 

å ta oss av en førerhund for blinde 

som hadde fått allergi og derfor ikke 

kunne brukes som førerhund. Jeg 

grep begjærlig sjansen, for jeg skjønte 

at det var en god mulighet for oss. 

En god trøst 

Thor var under 60 år da han ble syk. 

Han fi kk en type demens som heter 

frontotemporal demens. Dette førte 

til endring ikke bare i hukommelsen, 

men også i oppførsel og personlighet. 

– Thor ble deprimert da han fi kk 

diagnosen. Å ha en ung, glad hund i 

huset gjorde en veldig viktig forskjell, 

sier Ellen. Legen til Thor var opptatt 

av at han skulle være i fysisk aktivitet. 

Derfor fi kk Thor i oppgave å gå tur 

med hunden. Da fi kk han ikke bare 

være ute i frisk luft, men også en helt 

annen frihet enn han ellers kunne 

hatt. Ingo fant alltid veien hjem. 

Frikvarter 

– Da Thor bodde hjemme var vi 

sammen hele tiden. Det var mange 

ting som var vanskelig, men når mannen 

min var ute med hunden fi kk jeg 

et frikvarter. Det var min sjanse til 

å lese litt i en bok eller ringe noen, 

sier Ellen. Hun mener hunden har 

gitt Thor veldig mye i de årene han 

bodde hjemme. – Thor hadde med 

seg hunden over alt. Ingo har et helt 

annet forhold til Thor enn til andre. 

Hunden passer på og tar hensyn og 

han skjønner at Thor er syk. 

Kontaktpunkt 

Thor jobbet i butikk, hadde mange 

venner og var veldig utadvendt. Å 


En pårørende forteller 

Ellen Fjeldheim (67) 

Thor Fjeldheim (69) 

Hunden Ingo (schæfer 7 1/2) 

gå tur med hunden hjalp Thor til å 

komme i kontakt med andre mennesker. 

– Når du går tur med en hund 

er det alltid mange som tar kontakt 

med deg. På grunn av Ingo kunne 

han komme seg ut og ikke bli sittende 

inne med fortvilelsen. Både livet hans 

og mitt ble helt annerledes, og vi fi kk 

en fi nere tid. Vi greide oss uten hjelp i 

mange år, bare vi tre, forteller hun. 

– Nå er Thor på sykehjem. Hos 

Ingo og Ellen er savnet stort. Når 

hun går på besøk tar hun alltid med 

hunden. Også de andre beboerne setter 

stor pris på den fi ne schæferen. 

– Thor stråler opp hver gang vi kommer, 

sier Ellen. 

Hun mener at hund kan være en 

ide for fl ere. – Vi er veldig glad i Ingo 

begge to. Jeg så muligheten i det å ha 

hund, men jeg visste ikke da at det 

skulle bli så stor hjelp. Nå er hunden 

min samboer og min trøst. 


Sikkerhet i hjemmet 

Min mor fikk for et år siden 

diagnosen Alzheimers 

sykdom. Hun bor alene i en 

blokkleilighet og klarer seg 

relativt bra i hverdagen. Men 

jeg er engstelig for brann 

hjemme hos henne fordi 

hun fremdeles lager seg mat 

på komfyren. Det er jo vel og 

bra det, men jeg ser jo hvor 

fort hun glemmer og hvor 

lett hun lar seg distrahere 

når hun holder på med noe. 

Jeg er redd hun skal glemme 

at hun holder på med 

matlaging hvis for eksempel 

telefonen ringer og hun blir 

opptatt. Vi må gjøre noe 

med brannvarslingsanlegget 

i leiligheten, hvor kan vi 

henvende oss for å få hjelp 

til dette? 

Det er enkelt å gjøre komfyren 

tryggere ved å koble 

til en komfyrvakt. Den er 

lett å montere, lett å bruke 

og passer til alle komfyrer. 

Dette reduserer faren for 

brann. Komfyrvakten bryter 

strømtilførselen etter 

angitt tid. Komfyrvakt kan 

man søke om ved å henvende 

seg til ergoterapeut 

eller hjemmetjenesten i 

kommunen. Det fi nnes 

også tidsbrytere, for eksempel 

autostopp 60 minutt, 

som kan brukes på andre 

elektriske apparater som 

strykejern, kaffetrakter og 

lignende. Bryteren er en 

stikkontakt som settes mel- 

Nasjonalforeningens Demenslinje er 

et tilbud til alle med spørsmål om 

demens. Her får du informasjon om 

behandling og omsorg for demenssyke 

og pårørende. Veilederne Elisabeth 

Bjering og Liv Anita Brekke sender 

deg gjerne informasjon om demens, 

lom apparatet og kontakten. 

En knapp må trykkes ned 

og da har apparatet strøm i 

60 minutter. 

Når det gjelder brannvarslingsanlegg, 

anbefaler 

vi å ta kontakt med det lokale 

brannvesen for å høre 

hva de kan tilby. Det fi nnes 

fl ere typer boligalarmer 

med brannvarsling direkte 

til brannstasjon. Det kan 

også være andre tiltak som 

kan være nyttig å kjenne til 

i forhold til brannsikring 

av boligen. Ta kontakt med 

ergoterapeut i kommunen 

for å høre om andre muligheter 

for sikring. 

Fastlegen tror meg ikke 

Min mann har forandret 

seg så mye i det siste. Bare 

de siste månedene merker 

jeg og resten av familien, at 

han glemmer mer og stiller 

de samme spørsmålene om 

og om igjen. Han er 76 år 

og er sprek fysisk, han går 

tur nesten hver dag. Jeg er 

bekymret for ham og har 

snakket med fastlegen vår. 

Vi har samme lege, han 

har vi hatt i alle år. Men 

fastlegen avfeier det med 

at vi glemmer alle mye når 

vi blir eldre. Men jeg tror 

det er noe mer, dette er 

annerledes! Hva kan jeg 

gjøre? 

Det er viktig å fi nne ut hva 

som feiler din mann, både 

og gir råd om hvordan du går fram 

for å få hjelp og støtte. Demenslinjens 

veiledere er helsepersonell med taushetsplikt, 

og bemanner telefontjenesten 

mandag til fredag fra 9.00 - 15.00, 

Tellerskrittene koster 55 øre det første 

minuttet, deretter 39 øre per minutt. 

fordi symptomene du beskriver 

kan være tegn på at 

det er en demenssykdom 

under utvikling og fordi det 

kan ha andre årsaker, som 

lar seg behandle. Du bør 

henvende deg til fastlegen 

igjen og understreke at han 

må undersøke din mann 

grundigere. Beskriv detaljert 

din bekymring, skriv 

gjerne ned episoder og 

handlinger som illustrerer 

endringene hos ham. Hvis 

legen fortsatt ikke tar det 

alvorlig, kan du be om en 

henvisning til spesialisthelsetjenesten. 

Du kan selvsagt 

også bytte fastlege hvis 

du og din mann ikke har 

tillit til ham. Det er mulig 

å bytte fastlege to ganger 

pr kalenderår. Dette gjøres 

enkelt via internett (www. 

nav.no/helsetjenester/fastlege) 

eller på telefon 810 59 

500. Ha fødselsnummer og 

postnummer til dere begge 

klart når du ringer. Man 

kan velge fritt hvilken lege 

man vil ha, så sant det er 

ledig kapasitet hos vedkommende. 

Medisiner mot demens 

Min mor har vært inne 

på sykehuset til flere 

undersøkelser og har nå 

fått diagnosen vaskulær 

demens. Hun er ikke blitt 

satt på medisiner mot 

demens og det synes jeg 

er så rart. Min far, som har 

vært med henne til alle 

undersøkelser, sier at det 

ikke finnes medisiner mot 

demens, stemmer dette? 

Det fi nnes fortsatt ingen 

legemidler som kan helbrede 

demenssykdom eller 

stoppe sykdomsprosessen. 

De medisiner som fi nnes 

kan bedre pasientens 

symptomer eller forhindre 

forverring av symptomer en 

begrenset tid. Medisinene 

brukes for det meste til 

behandling av Alzheimers 

sykdom. Det er antakelig 

derfor din mor ikke har 

fått disse ettersom hun har 

fått diagnosen vaskulær 

demens. Demens er en 

samlebetegnelse for mange 

ulike typer demenssykdommer, 

deriblant vaskulær demens 

som rammer omtrent 

20 prosent av alle med 

demens. Vaskulær demens 

skyldes karskader i hjernen 

(hjerneslag og såkalte 

drypp) og kan starte plutselig 

eller gradvis. Forverring 

av tilstanden oppstår ved 

eventuelle nye hjerneslag 

eller drypp. Mange har en 

blandingsform av Alzheimers 

sykdom og vaskulær 

demens. Hun bør benytte 

de medisinene hun har fått 

mot hjerte- og karsykdommen 

for å forebygge ytterligere 

skade. 



22 

■ Foreningsnytt 

FAKTA OM DEMENS 

Gode dagtilbud som avlastning 

Et tilrettelagt dagtilbud for personer 

med demens kan utsette behovet 

for institusjonsplass. Samtidig gir 

det pårørende et pusterom i hverdagen. 

Allikevel er dagtilbud, mange 

steder, det manglende mellomleddet 

i omsorgskjeden. Undersøkelser 

viser at kun fire prosent av personer 

med demens som mottar hjemmetjenester, 

har tilbud om dagaktiviteter. 

I følge demensplan 2015 ønsker 

regjeringen å heve kapasiteten og 

kvaliteten i dagtilbudene til denne 

gruppen. 

Kommunen har plikt til at mennesker 

som er helt avhengig av praktisk 

eller personlig hjelp, får mulighet til 

å leve og bo selvstendig, og til å ha 

en aktiv og meningsfylt tilværelse i 

felleskap med andre. Dette kommer 

tydelig fram i rundskriv I-5/2007 om 

”Aktiv omsorg”, som ble sendt ut 

til alle kommuner i juni 2007. Her 

legges det spesielt vekt på dagaktivitetstilbud 

for mennesker med 

demenslidelser. 

Kriterier for et godt dagtilbud: 

• gode prosedyrer for motivering 

og tilvenning 

• fast kontaktperson som brukeren 

og den pårørende kan forholde 

seg til 

• fleksible åpningstider 

• nødvendig transportordninger 

• høye krav til ansattes kompetanse 

• ser på pårørende som en viktig 

samarbeidspartner og har faste 

rutiner for samarbeid 

• samarbeider godt med hjemmetjenesten 

og andre impliserte parter. 

Kilde: Sosial-og helsedirektoratets 

rapport ”Glemsk, men ikke glemt”, 

Helse- og omsorgsdepartementets 

Demensplan 2015 ”Den gode dagen” 

og ”Gode dagtilbud til personer med 

demens”, brosjyre med anbefalinger 

og erfaringer fra Norden. 

DEMENSKONTAKT I 

MØRE OG ROMSDAL 

Inger Storheim har vært 

demenskontakt siden 

2003. Hun er den andre 

av to demenskontakter i 

Møre og Romsdal. Hun 

bor i Ålesund, og har 

ansvar for Sunnmøre. 

Inger har arbeidet i eldreomsorgen 

siden hun 

ble ferdig sykepleier i 

1971, tok videreutdanning 

i geriatri i 1998, 

og har siden jobbet som 

spesialsykepleier både i 

bokollektiv for personer 

med demens og nå på 

skjermet avdeling for 

personer med endret 

atferd. Der har hun 

vært i ni år nå og synes 

det er både givende og 

interessant å jobbe med 

personer med demens 

og deres pårørende. I 

jobben fi kk hun være 

med på et prosjekt med 

Marte Meo. Det var interessant 

å se hvilken 

positiv innvirkning det 

hadde i samarbeid med 

personer med demens. 

Inger ble medlem av 

Ålesund demensforening 

i 1998, og har da 

vært med nesten fra 

starten av. Hun har vært 

styremedlem, og er nå 

nestleder. Hun er også 

nestleder i demens- 


Nytenkning i H 

Svært liten aktivitet i Demensforeningen i Stange har 

gjort at de nå slår seg sammen med demensforeningen i 

Hamarregionen. 

Dette ble resultatet av et revitaliseringsmøte for Stange 

demensforening i mai. Demensforeningen i Hamarregionen 

representerer nå medlemmer i fi re kommuner, 

Hamar, Stange, Ringsaker og Løten. Utfordringen blir 

å skape et lokalt engasjement og et godt tilbud for pårørende 

og mennesker med demens i et så stort område. 

Demenskontakt Kari Marie Gundersen og daglig leder 

på fylkeskontoret i Hedmark, Terje Hagen, presenterte 

for styret to ulike modeller for organisering. Valget falt 

på en modell hvor det opprettes ulike arbeidsgrupper 

innenfor de satsningsområdene demensforeningen ønsker 

å arbeide med. Demensforeningen vil fra høsten 

2008 ha åtte ulike arbeidsgrupper, i hver av gruppene 

oppnevnes fra 4-6 personer. 

En gruppe har ansvar for planlegging og gjennomføring 

av årets temamøter, en arbeidsgruppe har ansvar 

for pårørendeskoler og samtalegrupper i regionen, noen 

andre har ansvar for å videreføre kafeen som Stange 

komiteen i fylket. På 

Sunnmøre er det en demensforening, 

Ålesund 

og omland demensforening, 

men det arbeides 

med å få i stand en 

demensforening på Søre 

Sunnmøre også. Interessen 

for demens er stor 

i fylket. Det er mye å 

jobbe med, og hun synes 

at Ålesund og omland 

demensforening har et 

godt samarbeid med 

kommunen. 

Åpningstid for 

Demenslinjen 

Man. - fre. 9.00 - 15.00. 

NYE VISITTKORT 

Nytt visittkort for samisk 

demenstelefon er 

nå trykket opp. Det kan 

fås ved henvendelse til 

Demenslinjen eller til 

fylkeskontoret for Nordland, 

Troms og Finmark. 

SAMISK DEMENSLINJE 

Samiskspråklig Demenslinje 

er åpen tirsdager kl. 

1800 – 2100, og telefonnummeret 

er 78 46 74 66. 


dmark 

demensforening har drevet. Demensaksjonen ivaretas 

av en gruppe representanter fra de ulike kommunene. 

Andre deltar i helsepolitisk gruppe, som er en annen 

svært viktig oppgave for demensforeningen når det 

gjelder oppfølging av statlige føringer i Demensplanen. 

Spennende er også at det ble opprettet en arbeidsgruppe 

som skal være kontakter for nye familier som rammes 

av demens. 

De lokale helsetjenestene skal vite at demensforeningen 

i Hamarregionen er forberedt og godt skikket til å 

treffe familier i en utfordrende og ofte vanskelig fase. 

En arbeidsgruppe vil ha ansvar for det årlige kurs- og 

ferieoppholdet for mennesker med demens og deres pårørende, 

som arrangeres på Sjusjøen hver høst. Videre 

opprettes en arbeidsgruppe som vil ha hovedansvaret 

for de sosiale arrangementene for medlemmer gjennom 

året. Det var stor entusiasme i den nye demensforeningens 

styre denne dagen. Styremedlemmene spredte seg 

på de ulike arbeidsgruppene etter interesser. I tillegg vil 

en lang rekke personer som i dag ikke sitter i styreverv 

bli mer engasjert og få konkrete arbeidsoppgaver. 

NY DEMENSKONTAKT! 

Velkommen til ny demenskontakt 

i Sør-Trøndelag, 

Arnt Bjørkvik. 

Han er selv pårørende, 

og var med å starte Demensforeningen 

i Fosen 

i 2006. Han er yrkesaktiv 

i full stilling, og 

skulle gjerne hatt mer 

tid til arbeidet for demenssaken. 

– Dette er et 

viktig arbeid, en viktig 

gruppe å ta vare på, og 

å stå opp og snakke for, 

sier han. 

VERVEKAMPANJEN 

FORTSETTER! 

Vi blir stadig fl ere! Det 

er registrert 220 nye 

medlemmer i Nasjonalforeningensdemensforeninger 

i tidsrommet 

fra 1.mars til 15. juni. 

Demensforeningen i 

Søgne og Sogndalen har 

fått rundt 30 nye medlemmer 

fra 1. mai. Dette 

er et strålende resultat. 

Takk til alle som verver 

nye medlemmer! Velkomstboken, 

”Demens 

– en håndbok for pårørende”, 

sendes fortsatt ut 

til nye medlemmer. Ta 

kontakt med Demenslinjen 

hvis du ønsker å få 

tilsendt fl ere vervekort. 

NYE 

DEMENSFORENINGER 

I Møre og Romsdal har 

tre demensforeninger 

endret navn; Ålesund og 

omland, Molde og omland 

og Kristiansund og 

omland. Dette betyr at 

de dermed får et større 

geografi sk område å 

arbeide på. I Hedmark 

har demensforeningen i 

Stange slått seg sammen 

med demensforeningen 

i Hamar og dannet Demensforeningen 

i Hamarregionen. 

Akershus 

har en nyopprettet demensforening 

i Asker. 

ORDTAKSKORT 

Disse kortene kan brukes 

som en hyggelig 

aktivitet sammen med 

den som glemmer. De 

kan brukes en til en, 

eller i en gruppe. Man 

leser opp første del av et 

ordtak og så skal deltakerne 

komme på resten 

av ordtaket. For eksempel: 

Ingen roser…(uten 

torner), liten tue…. (kan 

velte stort lass). Kortene 

er laget i solid plastmateriale 

og fås kjøpt ved 

henvendelse til GERI 

PRESS, tel: 55 90 06 63. 

RABATTAVTALER 

Få rabatt på mobiltelefoni, 

online ADSL, 

bredbåndstelefoni og 

fasttelefon. 

Spar penger på drivstoff 

med Esso MasterCard. 

På www.nasjonalforeningen.no/rabattavtaler 

kan du lese mer om 

rabattene og knytte deg 

direkte til avtalene. 

Omtale ■ 

Så lenge jeg kan vil jeg fortelle 

Agneta Ingberg om sitt liv med Alzheimers 

sykdom 

Birgitta Andersson 

ISBN: 978-82-531-4576-1 

Luther forlag 

Agneta Ingberg er 58 år gamal og får beskjeden 

ho frykta. – Du har Alzheimer. 

Ho har merka ei stund at noko er gale. Ord 

forsvinn, ho går seg bort på kjende stader. 

Lydane rundt ho er eit mareritt og ho greier 

ikkje å halde ein samtale lenger. 

Ho har arbeidd som prest. Tala framfor 

hundrevis av menneske, vore ein lytter og 

gitt støtte til personar i livskrise. No er det 

hennar tur. No må ho lære seg å ta imot 

støtte. Og mest av alt – sleppe kontrollen. 

Vi får vere med på hennar funderingar 

kring den store omstillinga. 

Boka gir eit sterkt og varmt møte med ei 

sterk og uredd kvinne som er ramma av 

Alzheimer. Vi får eit innblikk i kvardagen 

til Agneta og korleis ho med humor og 

sjølvironi greier å takle sin eigen situasjon. 

Ho vel openheit framfor stoltheit, men er 

likevel plaga med tankar om skam kring 

sjukdomen. 

Dette er ikkje ei bok om dei pårørande eller 

om det medisinske knytt til sjukdomen, 

men om personen sjølv som blir ramma. 

Men det er absolutt ei bok for pårørande, 

helsepersonell – og naturligvis personen 

som sjølv har fått diagnosen Alzheimer. 

Mange av kjenslene Ingberg deler med 

lesaren gjev rom for ettertanke. 

Boka kom ut første gong i 2005 på svensk. 

Ho er no oversatt til norsk med støtte av 

Nasjonalforeningen for folkehelsen. Boka kan 

kjøpast for 175 kroner. Kontakt Demenslinjen 

815 33 032. 



LIVET RAMMER OSS 

Livet rammer oss når vi minst venter det 

Vi forsøker å si noe til et annet menneske 

Vi åpner munnen i det som gjør oss vondt 

Men innenfor språket står vi 

som lammet, som stumme forstenede barn 

Da, plutselig, innenfor det som gjør så vondt 

at det ikke er til å bære 

men heller ikke er til å fl ykte fra 

springer språket og tiden lekk 

og det evige strømmer inn i øyeblikket 

STEIN MEHREN 

FRA ”VINTERSOLVERV” 

( 1979 ), ASCHEHOUG FORLAG 

Postabonnement B 

Returadresse: 

Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Demensnytt 

Pb. 7139 Majorstuen 

0307 Oslo 


Foto: Colorbox??????????

Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?