Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

More documents

Recommendations

Info

14 Kristin Snekkermo, i turkis, er ansvarlig for morgentrimmen, til stor glede for alle. Hun er på samlingen sammen med sin mann som har hatt Alzheimer i fem år. ➤ kommen. Det er mye følelser i rommet allerede første kvelden. – Jeg kan ikke spise så mye som jeg har gjort i dag. Latteren runger og stemningen letter litt. Øystein Ørjasæter reiser seg, går bort til pianoet og oppfordrer forsamlingen til å ta fram sangboka som ligger på hver plass. – Nå er det på tide å synge litt. Vi tar nummer 192 i sangboka, foreslår han. De synger verset og når refrenget kommer, stiger lyden kraftig. – Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel. Og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå i går og da får du det så godt i mårå kvell… Teksten får en ny dimensjon og en helt annen mening i denne gruppen. Å leve med demens Dag går mot kveld, natten kommer og går, og etter en solid frokost er deltakerne klare for en ny dag sammen. Kristin Snekkermo, som har drevet med teater i 30 år, leder morgentrimmen. – Da foretar vi en reisning! Leende reiser kvinner og menn seg, klare til dyst. Dag to er i gang. På programmet står også foredrag og samtalegrupper. ”Hvilke rettigheter har vi?”, ”Hva er demens? Årsaker, typer og kjennetegn”, fanger interessen. Det første innlegget handler om ”Å leve med demens”, og er rettet mot deltakerne som har demens. Kjersti Wogn-Henriksen er sjefspsykolog på alderspsykiatrisk avdeling på Hjelset. – Ingen vil ha demens, men dette er en sykdom som fi nnes i verden og som vi må forholde oss til. Vi vet at demens påvirker oss følelsesmessig. Og det handler om å tilpasse oss endringene sykdommen inviterer til. Men vi mennesker er ulike, og det fi nnes mange ulike måter å takle sin sykdom på. Noen legger seg ned og gir opp. Motsatsen er de som tenker at nå må jeg stå på og bruke det beste jeg har. Følelsesmessige reaksjoner er vanlige. Er det noen som har kjent på angst, tristhet, uro og bekymring, DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2008 spør Wogn-Henriksen. En arm går spontant i været, en nikker med tårer på kinnene, og en annen tar hånden til ektemannen. Åpenhet – En evig og universell gyldighet er å snakke med noen, understreker Wogn-Henriksen. – Ærlighet og åpenhet er det du kommer lengst med! Hos fl ere av parene skjer det noe når Wogn-Henriksen snakker om åpenhet. En ektefelle dytter en blyant i låret under bordet på sin kjære. Åpne blikk til hverandre som forteller at de har gjort det riktige, for dem. Reaksjoner viser sorg, forståelse og erkjennelse. – For det er ikke lett, fortsetter Wogn-Henriksen. – Vi snakker om ulike mennesker med ulike diagnoser, som er på ulike stadier av sykdommen. Musikk en del av livet Oppholdet på Skaret byr også på hyggestunder. For fl ere av deltakerne er Demensnytt nr3-2008.indd 14 12.08.2008 10:27:16
musikk en viktig del av livet. For et år siden lovet fl ere av deltakerne med demens hverandre at dersom det ble nok en samling, så skulle de ta med instrumentene sine. Det var en dristig avtale. For ikke alle deltakerne har greid å holde spillingen ved like siden sykdommen rammet. Ove Snekkermo, som har skrevet musikk og gitt ut CDer siden han var unggutt, har ikke spilt gitar på tre år! Men løftet fra i fjor har han holdt. I dag har han tatt fram gitaren. Ved hyggestunden i lavvoen begynner han å klimpre på gitaren. Makkeren på trekkspill hjelper ham på vei. Etter noen minutter treffer de hverandre på et sted der bare mennesker med musikk i blodet kan være! Fingrene går av seg selv! Resten av gjengen er overveldet og stemningen stiger. Etter hvert danses og synges det, og takten trampes ved hvert bord. Etter siste tone er spilt er Ove selv litt forbauset over egen innsats. – Ja, det ble artig. Jeg vet ikke hva som kom over meg. Musikken har jeg hatt hele tiden. Skjønte ikke bæra jeg, sier han smilende. – Musikken er helt klart en del av ham, legger hans kone Kristin Snekkermo til, med stolthet i stemmen. Samtalegrupper – Vi gikk bare og venta på at det skulle bli samling i år også. Vi gikk rett i taket da vi fi kk brev om at vi var velkommen på samling igjen, forteller Kristin Snekkermo fra Helgådalen i Nord-Trøndelag. Mannen hennes, Ove Snekkermo, fi kk diagnosen Alzheimer i 2003. – Mye har forandret seg på disse fem årene, forteller Kristin. – Han arbeidet på den tiden som journalist i Innherreds folkeblad og Verdalingen, og skrev musikk. Den siste CDn kom ut i 2001. Han hadde også begynt på en roman som vi gjorde ferdig sammen etter han ble syk. – Ja, jeg har skrevet en bok. Jeg likte godt å skrive, sier en beveget Ove. Fra dag én valgte de å være åpne om sykdommen blant venner og familie. Et valg de er enig om, og sikker på, er det eneste riktige. – Det å komme sammen med likemenn, det er helt spesielt. Vi føler oss trygge. Det er til stor hjelp. Her kan vi slappe av, sier Kristin med trykk i stemmen. – Jeg synes det er veldig kjekt å få møtes igjen, jeg gleder meg allerede til neste gang, legger Ove til med et godt smil. I løpet av samlingen deles deltakerne i fi re grupper. To for dem som har demens og to for de pårørende. – Samtalegruppene er svært viktig for alle deltakerne i samlingen. Her kan de komme med det som skjer i det daglige. Og erfaringer og tanker rundt demens deles, sier psykologspesialist Torhild Hanem. – Samtalegruppene er en plass hvor man kan være ærlig, si det akkurat som det er og fortelle om hvordan man egentlig har det. Tårer kan komme og det kan være følelsesmessig tungt. Men det er likevel godt. Vi viser ikke tårene til daglig, men her kan vi gjøre det, forteller Kristin Snekkermo. – Samtalegruppene er viktige. Jeg liker dem, supplerer Ove Snekkermo. – Vi er veldig heldige som har fått være med i dette fellesskapet. Det er godt å vite at jeg, som pårørende, har en liste med navn å ringe til. Det er veldig forebyggende. Når en i familien blir rammet av sykdom, så må man inn i en prosess og man må jobbe med seg selv. Nå har jeg noen jeg kan kontakte. Det gir styrke å være sammen med likesinnede, de som har opplevd noe av det samme som en selv. Mannen min kjenner på sitt og jeg kjenner på mitt. Samtalegruppene gir en mulighet for oss begge til å snakke om ting. Det er krevende og en vanskelig jobb, men veldig lærerikt, føler Guri Nevstad Vatne. Optimisme og pågangsmot Arrangørene Inger Storheim og Jorunn Ellingsgård er glade, ydmyke og svært engasjert under samlingen. Begge har lang erfaring fra demensar- ■ Tema: Yngre personer med demens beid. – Jeg er ikke i tvil om at dette er noe som bør holdes hvert år. Jeg blir til stadighet imponert over både de pårørende og de syke. For et pågangsmot, en optimisme, og styrke de har! Det er bare til å ta av seg hatten for! Oppholdet styrker fellesskapet, og det beviser at demens blant yngre ikke er lett, men at det kan lette tilværelsen en del å komme sammen med andre i samme situasjon. Jeg føler meg privilegert som får være med på en slik samling med slike fl otte mennesker, sier Storheim. – Gruppearbeid og samtalegrupper med fagfolk som ledere gir styrke, og de lærer av hverandres erfaringer. De har sagt at samlingen hjelper dem til å klare utfordringene som oppstår. Noen har fått ny giv til å stå på for å endre forholdene for yngre personer med demens. Vi har også mye moro med en fantastisk morgengymnastikk, turer, fi n musikk, dans og sang. Etter stemningen å dømme tror jeg vi har lyktes med samlingen, sier Ellingsgård oppriktig. Og at takknemligheten og ydmykheten er gjensidig er det ingen tvil om. – Jeg har lyst å takke dere som er ildsjelene bak denne samlingen. Det er fantastisk det dere får til. Det å møtes sånn er veldig viktig for oss. Alle i samme situasjon skulle hatt muligheten til å være med på noe lignende, sier Guri Nevstad Vatne bestemt. – Det var så artig å treffes igjen! Virkelig! Det samme tilbudet skulle vært i alle fylker, mener Kristin Snekkermo. – Beskjeden fra årets deltakere er at ”Jorunn, skaff penger så det blir samling også neste år”! Jeg håper bare at vi lykkes med det, avslutter Ellingsgård. DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2008 15 Demensnytt nr3-2008.indd 15 12.08.2008 10:27:24
Page 1 and 2: demens Monna Tandberg: nr. 3 2008 -
Page 3 and 4: Gratulerer med vel gjennomført eur
Page 5 and 6: Ingenting om oss, uten oss - Snakk
Page 7 and 8: - Viktig å være glad for det vi h
Page 9 and 10: Det kan være slitsomt å bruke app
Page 11 and 12: I 2005 var det i overkant av 40 000
Page 13: fargestifter til Det er ett år sid
Page 17 and 18: Monna Tandberg mistet sin første e
Page 19 and 20: mellomrom kan være slitsomt. Jeg h
Page 21 and 22: Sikkerhet i hjemmet Min mor fikk fo
Page 23 and 24: dmark demensforening har drevet. De

Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?