«Straks var det som skjell falt fra øynene hans, og han kunne ... - DFEF

Ekteskapet - del 4
”Få ting griper så dypt inn
i personligheten som det
grunnleggende livssyn et menneske
har.” (Gordon Johnsen)
”Det finnes ingenting som er så
lykkelig og godt som dette: Når man
er kvinne og mann som deler samme
livssyn og holder sammen i hjemmet.
Det gjør deres fiender rasende og
deres venner glade, men bare de
selv vet egentlig hva det betyr.”
(Homer)
Fellesskap i livssyn: I det flerkulturelle
samfunnet blir det større og større ufordringer.
Fellesskap i religion – tro – idelogi – politiske
meninger – hjemmekultur osv., det blir nesten
som å vinne en stor lottogevinst.
Det ville bli fryktelig i et ekteskap hvor de
to ikke hadde ulikt syn på mange ting og
forskjellige bilder av virkeligheten. For barn
som vokser opp er ikke to hjem like, og barna
drar med seg hjemmets kultur inn i voksen
alder. Noen synger ”Hjem, hjem, kjære
hjem”, og har det lykkelige minnet om at
barndomshjemmet var et lite paradis på jorden.
Dessuten glemmer man fortere skyggesidene
enn de gode stundene. Det har med menneskets
lykkelige evne til fortrengning å gjøre. Andre
igjen har virkelige traumatiske minner fra
sin barndoms miljø. Med disse menneskene
kan det skje to ting: Man kan bevisst i
voksen alder ta avstand fra det foreldrene
nr. 11 desember 2007
Med Gud i hverdagen
av Bjarne Staalstrøm
gjorde feil, og etablere et mønsterhjem. I min
ungdoms gate var det et hjem hvor det var
mye alkoholmisbruk og bråk. En datter fikk i
meget ung alder en sønn og oppdrog han alene
etter beste evne. Gutten vokste opp, meget
selvstendig og ble etter hvert en av byens
største forretningsmenn. Han fikk selv en god
familie og et godt liv.
Eller man kan uten motstand overføre sitt
barndomshjems negative kultur – til sitt eget.
Dessverre kan også alvorlige hjemmekulturer
være arvelig, men det ikke håpløst. Jeg kjenner
ektepar som har jobbet trofast sammen, og
som med klarsyn på fortiden har løst seg
fra foreldregenerasjonen og blitt seg selv –
sammen.
Det er vanskeligere med politiske og religiøse
forskjeller, ettersom de ofte går dypere inn
i hverdagen. I det postmoderne samfunns
virkelighet, må det advares mot å kjøre på rødt
lys. Eksempelvis har store verdensreligioner
et annet kvinnesyn enn vestens kristne
demokratier. Hva skal man lære barna?
Prinsippet må være å ha så mye som mulig
felles. Dersom synet på de viktigste verdiene i
livet er på kollisjonskurs, må man på forhånd
overveie om man har styrke nok til å takle
sterke følelsesmessige reaksjoner, og krevende
praktiske utfordringer. Det handler uansett
om å gi og ta: ”Å gifte seg betyr å halvere
sine rettigheter og fordoble sine forpliktelser”
(Schopenhauer).
Les 2. kor. 6, 14-15 og Forkynneren 9, 9-10
Vi var nylig på teater sammen
med barnebarn. Det er alltid
fascinerende å oppleve
teater sammen med barn.
Motforestillinger eksisterer ikke,
de lever seg hundre prosent inn i
stykket. Stas var det også ved endt
forestilling da alle skuespillerne
gjentatte ganger kom fram og
høstet sin velfortjente applaus.
Dersom forestillingen gjør et
spesielt inntrykk på publikum
applauderer man også gjerne
stående for å uttrykke begeistring
og takknemlighet.
I slike tilfeller rettes takken fra «menig
mann» til dem som profesjonelt har gjort
seg fortjent til takksigelsen – de store
hylles. At derimot skuespillerne skulle
reise seg og applaudere for sitt publikum
ville være helt utenkelig, selv om
publikum er aldri så positive og oppfører
seg pent.
Så kan vi trekke det hele enda lenger
inn i et utradisjonelt tankemønster:
Skuespillerne går ut på gaten, leter opp
de svake i samfunnet, dem som verken
har klær eller penger og gjerne heller
ingen interesse for å sette sine ben i
et teater. De hentes inn i teateret, og
skuespillerne gir dem en opplevelse
de aldri vil glemme. Deretter flokker
skuespillerne seg om sitt publikum og gir
dem stående applaus!
Hvorfor raljere med slike hypotetiske
tankeeksperimenter? Jo, av én god grunn,
nemlig den at i den åndelige virkelighet
vi er født inn i, er dette ikke hypotetisk.
Det som er naturlig for oss mennesker
gjelder ikke på vår Herres arena. Guds
kjærlighet manifesterer seg ved at den
svake og mislykkede hylles av den
største!
Vår Frelser ga avkall på sin herlighet for
«å hylle oss frem» til et evig liv sammen
med seg selv. Drivkraften var kjærlighet
Refleksjoner
av Kjell Andenæs
Stående applaus
som lå der som en forløsende kraft,
allerede før verden ble til. Tryggheten
vår på vandringen «her nede» er at vår
Frelser til enhver tid spiller en aktiv
rolle for oss ved å utøve sin allmakt
i kjærlighet. Guddommen er aktiv i
forhold til oss vandrere, Han har skapt
oss og vet hva vi trenger til enhver tid.
Det er mange som velger å leve uten
at de involverer Gud i sine liv. Det blir
tilsvarende «den fortapte sønn» som
krevde sin arv, og som ga seg av sted
fra faderhuset (Luk. 15:12). Noen som
lever slik vil møte vanskeligheter og
bekymringer. Innerst inne ligger gjerne
bevisstheten om at det finnes en «far»
langt der borte, men skam og selvforakt
kan lett hindre at man vender seg til ham.
Man kan lett tenke, som «den fortapte
sønn» gjorde, at «faren» – guddommens
representant – ble så skuffet over barnet
som dro sin vei at han heller konsentrerer
seg om dem som valgte å bli i faderhuset.
Men vår Far tenker ikke som vi tenker!
Han glemmer ikke sitt barn som dro bort.
Han speider stadig etter den bortkomne,
og i det samme øyeblikk som hun eller
han tar en beslutning om å vende hjem,
hviler farens kjærlige blikk på barnet:
«Og han stod opp og kom til sin far. Men
da han ennå var langt borte, så hans far
ham, og han fikk inderlig medynk med
ham. Han løp ham i møte, falt ham om
halsen og kysset ham». (Luk. 15:20).
Vår Far har for lengst reist seg opp. Han
applauderer sin bortkomne sønn tilbake
til faderhuset, gir ham alt det beste
som tenkes kan, langt mer enn det som
sønnen tenkte var mulig.
For oss som befinner oss i vår fars hus,
men likevel mer eller mindre strever med
vår jordiske tilværelse, er det avgjørende
at vi har en venn, en bror, som er
medfølende med oss. Og ikke nok med
at han er medfølende, han vil til enhver
tid tilgi oss alle våre synder – han er vår
yppersteprest! I utgangspunktet har han
satt seg ned for å hvile etter sitt fullbrakte
verk (Heb. 10:12), samtidig som han
kontinuerlig renser oss fra alle tenkelige
og utenkelige synder. Også vi kan hvile!
Noen ganger kan vi likevel bli utsatt for
ekstra prøvelser og vanskeligheter som
vi føler at vi ikke kan bære. Men Han
som var til før alt ble til, vet om alt. Han
følger oss med årvåkent blikk til enhver
tid. Og best av alt, Han lever seg helt
inn i vår situasjon. Han er selv prøvd i
alt som vi kan tenkes å bli belastet med.
Og fordi Han elsker hver enkelt av oss
med en uendelig kjærlighet føler Han
tilsvarende stor medlidenhet med oss.
David var inspirert av den hellige Ånd,
og beskrev noe av dette. I Salme 34:16
står det: «Herrens øyne er vendt til de
rettferdige, og hans ører til deres rop»,
og i Salme 139:1-3 finner vi: «Herre, du
ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg
sitter eller står opp, så vet du det. Langt
bortefra forstår du min tanke. Enten jeg
går eller ligger, ser du det, du kjenner
nøye alle mine veier».
Også når livet forandrer seg i en spesiell
negativ retning følger Jesus nøye med.
Stefanus ble inspirert av Ånden og talte
til jødene (Apgj. kap.7). Denne talen
kostet ham livet. Stakkars Stefanus, kan
vi mennesker tenke, han måtte avslutte
sin jordiske tilværelse i dødsangst og
usikkerhet. Men hva forteller Guds
ord? Stefanus hadde en frelser og venn
som fulgte nøye med. Han hadde selv
inspirert Stefanus til å tale, og Han lot
ikke sin bror i stikken! I sin iver reiste
Jesus seg, og stående applauderte Han
ved å la sin bror få skue like inn i det
himmelske da han mest av alt trengte
det: «Men han var fylt av Den Hellige
Ånd og rettet blikket opp mot himmelen.
Han så Guds herlighet og Jesus stå ved
Guds høyre hånd. Og han sa: Se, jeg ser
himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå
ved Guds høyre hånd! » (Apgj. 7: 55-56).
Menneskelig applaus uttrykker
begeistring, mens guddommelig applaus
har kraft til å gi evig liv!