Nr 1 2003 - Helse Nord-Trøndelag HF

I en seng på
hospitalet...
I natt kunne Bodil Aune (61) lukke døra til
dagligstua for å få ro til å sove. I dag er hun
flyttet ut på korridoren. Intervjuet må avbrytes
et par ganger, fordi samtalen overdøves av
støvsugeren.
Korridorpasienter. Ordet blir
brukt så flittig av helseledere
og medier at det begynner
å bli et uttrykk som knapt
handler om mennesker lenger.
Korridorpasienter er et tall.
Det er tallet som skal ned.
Statistikken skal bli bedre.
Fra stua til korridoren
Bodil Aune er i en eller annen
statistikk der hun ligger i ei
seng sirlig plassert i korridoren
på Sykehuset Namsos. Da hun
kom inn dagen før, var det fullt
på sengeposten. Dagligstua var
løsningen. I dag har noen
andre overtatt dagligstua, og
Bodil Aune har fått sin egen
kvadratmeter i korridoren
sammen med en annen dame.
Bråk dag og natt
Hun er fornøyd, tross alt.
Bodil Aune får komme inn til
behandling selv om det er fullt
overalt på sengeposten. Men
hun skulle gjerne hatt ei dør
å lukke igjen.
– Du blir jo mer forstyrra,
både dag og natt. Det er jo
ikke noen dør å lukke igjen
her i korridoren. Betjeningen
prøver så godt de kan å ta
hensyn, men det er ikke så
enkelt for noen av partene
egentlig, sier Aune.
– Du føler deg litt på utstilling her
du ligger, sier Bodil Aune (61). Hun
kom inn kvelden før, men da var
alle rommene fylt opp. Dagligstua
ble løsningen. Morgenen etter ble
hun flyttet ut på korridoren.
Liv på gangen
Aune får maten servert i
gangen. Visitten tas som regel
i gangen. Besøk tas imot i
gangen. Omtrent alt hun gjør,
må hun gjøre i alles påsyn i
korridoren.
– Nå gjør det meg ikke så
mye, men det er klart det er
bedre å ligge på et rom. Men
når vi vet at det er så fullt, er
vi glade for å komme inn. Det
virker ikke som personalet liker
å legge oss i korridoren heller.
Men du kan tenke deg hvordan
det er med store smerter – da
er ikke det artigste å få bråket
i gangen inn i ørene hele tiden.
Og hvis du må ligge med
apparater er det verre, for
eksempel med surstofftilførsel
i ei seng i korridoren, sier
Aune.
På utstilling
Ro og privatliv er det mindre
med i gangen på Sykehuset
Namsos. Samtalen må stoppe
flere ganger under intervjuet,
fordi vi ikke hører hverandre.
Støvsugeren summer forbi,
besøk prater seg veg til et
annet rom, ansatte småløper
fram og tilbake mellom
pasientene på posten, ringeklokkene
kimer.
– Du blir jo mer forstyrra
og føler deg litt på utstilling
her du ligger. Jeg har ligget på
korridoren mange ganger før,
og godtar at det av og til er så
fullt. Men er du heldig, får du
ligge på badet og kan ta igjen
døra, sier Bodil Aune.
Av Trond G. Skillingstad
•••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••• FRESKMELDINGA 1•2003 ••• 19 •••