Knut Walde: - den 12. mann

Den innerste kjernen i
fotball er følelser. Sterke
følelser. Det er kjærlighet
og hat, glede og sorg,
tap og seier, oss mot
dem. Det er på den bakgrunnen
reaksjonene
mot Azar Karadas må
sees.
Debatten etter Azars overgang fra Brann
til Rosenborg har dessverre dreid seg om
ordbruken min for å beskrive overgangen
– ikke det han faktisk har gjort. Sånn
sett fremstår jeg som en nyttig idiot for
dem som mest ser fotballen som et
underholdningsspill, kamp om penger og
gode jobber for spillerne. Sånn sett har
jeg gjort oss alle en bjørnetjeneste.
Naive supportere og spillere
Azarsaken tok fra meg naiviteten rundt
spillere. I den nye fotballverdenen er ord
som lojalitet og klubbfølelse fremmedord.
Å tro på den slags fra spillerne er
naivt, og stort sett har jeg ikke forventet
det. Unntaket er en spiller som benyttet
en hver anledning til å fortelle hvor høyt
han elsket Brann og hvor uaktuelt det
var å spille for andre klubber i Norge.
Azar var kanskje ung og naiv han også.
Han kunne vel ikke forutse at han ville
få et godt tilbud fra Rosenborg, samtidig
som han fremsto som et klart fjerdevalg
på midtstopperplass? For det er det paradoksale
i denne saken. Azar har – etter
at beslutningen om kun å være midtstopper
var tatt – vært så dårlig som
midtstopper i Brann at det nærmest er et
mirakel å få penger for ham.
En av oss
Likevel: Azar fremsto som en av oss – en
som like gjerne kunne stått på tribunen
og sunget seg hes på Brann som å spille
på banen. Til syvende og sist står vi igjen
med to alternativer for det han har gjort.
Enten har han ikke snakket sant om at
Fotball er
følelser
det bare var Brann som var aktuelt å
spille for i Norge, eller så har han gitt de
prinsippene på båten da det buttet mot
og han fikk sjansen til mer spilletid og
mer penger en annen plass.
Sviktet
Da nyheten om Azars overgang til
Rosenborg kom, føltes det omtrent som
om kjæresten min skulle fortelle meg at
hun hadde funnet en annen mann –
etter at hun senest i går hadde forsikret
meg om hvor høyt hun elsket meg. Da
føler jeg meg lurt, sviktet og tråkket på.
Vi kan ha hatt mange fine stunder sammen,
men det er sviket som står igjen.
Følelsen av å ha blitt lurt av en kynisk
person som utnyttet følelsene mine for
det de var verdt og deretter tråkket på
dem.
Salt i såret
Azar presterte også noen enestående klønete
uttalelser i forbindelse med overgangen
til Rosenborg. Da han slet som
verst på midtstopperplass i Brann og
Teitur ymtet frempå om han heller skulle
spille spiss, kom svaret kontant: – Det er
midtstopper jeg er. Vil de bruke meg en
annen plass, får de heller selge meg. Det
gjorde for så vidt også Brann. Etter to
dager i Rosenborg-drakt debuterer Azar,
som spiss. Denne gang er det en litt mer
spak nordfjording. – Det er Eggen som
tar ut laget. Jeg spiller der det er behov
for meg. Det gir ikke akkurat inntrykk av
enestående lojalitet og vilje til å sette
Brann fremfor seg selv. For mange av oss
var det også tungt å lese uttalelsene fra
Azar da han ble vist frem for publikum i
Abra-hallen i Trondheim… bare timer
etter at kontrakten var klar. – Rosenborg
er min klubb, uttalte Azar da. Dette
bidrar ikke akkurat til å dempe gemyttene.
Kunne vært en ikke-sak
Azarsaken kunne vært en ikke-sak hvis
det ikke var for at han har vært så tydelig
på at han elsker Brann og for at han
gikk til Rosenborg. Brann er i en despe-
rat økonomisk situasjon og har derfor
ikke særlig mange valg når det kommer
et tilbud fra trønderne, men i prinsippet
bør vi holde oss for gode til å selge til
dem. For Brann kan det ikke være lett å
selge til Rosenborg. Skal vi bli bedre enn
dem, nytter det ikke at de får forsyne seg
av spillere hos oss. Samtidig er de den
eneste klubben i Norge som virkelig har
økonomi til å kjøpe kostbare spillere.
Brann har nok ikke hatt noe valg, og
denne gangen har de satset på at Azar
fikk ta støyten. Det fikk de rett i.
Samtidig kan vi ikke fortsette å svekke
vårt eget lag samtidig som vi styrker konkurrentene.
Her har Brann en for defensiv
holdning når det gjelder hvem som
skal selges hvor. Samtidig har det ikke
vært noe stort problem med spilleravgang
til andre norske klubber. Det skyldes
nok at alt annet blir litt smått og
uengasjert etter noen år i Bergen og
Brann. Brann-spillere går liksom ikke
direkte til Odd, Molde eller Stabæk.
Derfor vil nok Rosenborg være de som
fortsetter å forsyne seg – også hos oss –
også de neste årene.
Hva har vi lært?
Vi bør ha lært ganske mye av Azarsaken.
Det viktigste er kanskje dette:
Ingen spillere har det samme forholdet
til klubben som vi har. Uansett hva spillerne
sier, er klubben bare en vanlig
arbeidsgiver for dem. En arbeidsgiver de
lett forlater om de får noen ekstra kroner.
For oss er klubben noe mye mer.
Det andre vi kan lære, er at klubben er
det som bør holde oss sammen. Å hylle
spillere som kommer og går, har lite for
seg.
Det tredje jeg har skjønt, er at vi skal
være takknemlige for de få spillerne vi
har igjen som kjenner betydningen av
ordet lojalitet. De finnes fortsatt. La oss
vise at det er noe vi setter pris på.
Av Per Arne Flatberg
Foto: Tom Engelbrecht
Den 12. mann 2/2002 Side 23