aktuelt om misjon og kirke - Det Norske Misjonsselskap

a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e 

Vandring 

i Addis Abeba 

mai 2008 

5 

163. årgang

Utgitt av 

Det Norske Misjonsselskap 

(NMS) 

Adresse: 

Boks 226 Sentrum, 

4001 Stavanger 

Besøksadresse: 

Seehusensgt 41, 

4024 Stavanger 

Telefon 51 51 61 00 

Telefax 51 51 61 61 

E-post: 

misjonstidende@nms.no 

www.nms.no 

Redaksjonen: 

Generalsekretær: 

Kjetil Aano 

Redaktør: 

Eivind Hauglid (eha@nms.no) 

Redaksjonssekretær: 

Marit Rødland (70 %) 

(mro@nms.no) 

Redaksjonssekretær: 

Åsmund Johansen (40 %) 

(ajo@nms.no) 

Grafi sk formgiver: 

Inger Marie K. Stangeland 

(50 %) (ims@nms.no) 

Abonnement: 

Tlf. 51 51 61 00 

infosenter@nms.no 

Årsabonnement kr 360,- 

Studenter kr 180,- 

Utlandet utenom 

Skandinavia kr 420,- 

(med fl y kr 520,-) 

Lyd-cd: KABB A/S. 

Årsabonnement kr 360,- 

Bankgironr.: 

8220 02 85030 

Annonser: 

Halsne Reklame & Media 

tlf 51 31 57 00 

Dette bladet er trykt på 

svanemerket, klorfritt og 

100 % resirkulert papir hos 

Gunnarshaug Trykkeri AS 

i Stavanger. 

3 

faste spalter 

innhold 

faste spalter 

16 

17 

26 

28 

31 

32 

34 

35 

Kjære lesar 

Utgangspunkt 

Nistepakken 

Misjonærkontakten 

Rundturen 

Bokomtaler 

Nytt 

Nettverk 

Sprell 

Neste utgave er sommernummeret 

som kommer ut rundt St. Hans. 

4 

6 

7 

8 

9 

10 

11 

12 

14 

16 

i dette nummer 

i dette nummer 

norge: Det hender jeg sliter med å tåle livet 

norge: Vi må gjenlære urfolks kunnskap 

gf-sangen: Jorden bæres i Guds gode drøm 

norge: Utsendt, bortsendt og tilbakesendt 

norge: Ønsker kontakt og innspill 

norge: Fra barnehjem til internatskole 

kamerun: Miljø som misjon 

thailand: Sjelesorg er nøkkelen 

mali: Inderlig og ekte 

etiopia: En by i endring 

4 Komponisten Per 

Tveit har laget melodien 

til årets GF-sang. 

– Det hender jeg sliter 

med å tåle livet, 

sier han. 

forside: 

vandring i addis abeba, etiopia 

foto: erlend berge

9 Aslaug Austbø er 

NMS sin leder av pro- 

sjektet ”Internatbarn i 

NMS”. – Jeg vil kom- 

me i dialog med dem 

det gjelder, sier hun. 

12 – Min største 

drøm er at kirken i 

Thailand skal forstå at 

den trenger sjelesorg, 

sier Wandee Wajanat- 

hawornchai i Laksi 

menighet i Bangkok. 

Som fersk misjonær i Thailand fekk eg i 1982 boka 

Siamese Gold, skreve av Alex G. Smith, ein aust- 

ralsk misjonær som hadde arbeidd mange år i 

landet. Han vart sjokkert av det han fann då han 

studerte medlemslistene til den største protestan- 

tiske kyrkja i landet. I 1913 var det ca 7 000 full- 

verdige medlemer i kyrkja. I perioden fram til 

1940 vart det døypt 16 000. Likevel var det berre i overkant 

av 9000 medlemer det året. Kvar vart dei resterande 14 000 

av? Ein del døydde sjølvsagt, men det er ikkje god nok for- 

klaring. Alex Smith forklarar det slik: Mangel på oppføl- 

ging og opplæring i den kristne trua førte til at fl esteparten 

av dei nye kristne forsvann ut den ”store” bakdøra. 

Som misjonærar opplever vi oft e som Paulus skriv det: 

”Om nokon er i Kristus, er han ein ny skapning. Det gam- 

le er borte, sjå, noko nytt har vorte til!” Men det er likevel 

14 En gudstjeneste 

i Douentza i Mali er til 

å bli glad av. Menighe- 

ten er ikke så stor, med 

medlemmene tar an- 

svar. Bli med, du også. 

kjære lesar helsing frå redaktøren 

eivind hauglid 

ikkje som å slå av eller på ein brytar når ein budd- 

hist velgjer å fylgje den kristne guden. I buddhis- 

men er alt avhengig av den enkelte, for Buddha 

var berre ein vegvisar. I kristendomen handlar det 

om å ha eit tilhøve til ein levande gud som til og 

med høyrer og svarar på bøn. 

17 Gud inviterer 

oss til å komme 

til ham med bekym- 

ringer og plager, og 

lære av fuglene un- 

der himmelen og lil- 

jene på marken. 

Ha dett e i baktanke når de les artikkelen på side 12. Wandee 

Wajanathawornchai har arbeidd i over 20 år i Laksi kyrkje- 

lyd i Bangkok. Ho har ein mastergrad i teologi med tema 

innanfor sjelesorg frå Misjonshøgskolen, og har nå starta eit 

sjelesorgsenter i Bangkok. Her fortel ho om kor viktig det 

er å ta bakgrunnen til dei nye kristne på alvor. Dersom ikkje 

evangeliet gjev dei svar på spørsmål og problem som dei 

kjem med, vil dei fort miste interessa for kristendommen. 

misjonstidende 5 - 2008 3

Det hender jeg sliter 

med å tåle livet 

– Vi snakker ofte om tro og kjærlighet, men burde kanskje snakket mer om håpet, sier 

komponist Per Tveit. Sammen med Vidar Kristensen har han laget GF-sangen ”Jorden 

bæres i Guds gode drøm”. 

tekst og foto: r anveig rønningen saaghus 

Per Tveit har ikke tall på hvor mange melodier han har 

komponert, men det har blitt mange. I hvert fall noen 

hundre. Oft e er melodiene enkle å synge og huske, oppskrift 

en for en slager og et varemerke for komponisten fra 

Sandefj ord. 

Han har spilt piano siden han var gutt unge, men i dag er 

selv enkle klunk på piano umulig. Sykdommen MS har 

forsynt seg grovt av muligheter, hverdagslige selvfølgeligheter 

og livskvalitet. Per snakker ærlig om det siste. 

Mange har hørt Pers svar da kameraten Per Arne Dahl en 

dag spurte ”hvordan har du det?”. 

– På en skala fra 0 til 10 vil jeg si 1,7, svarte Per. Så forklarte 

han hvordan sykdommen sakte men sikkert hadde 

fj ernet ått e tall på skalaen og at hans skala nå besto av intervallene 

mellom 0 og 2. 

4 

misjonstidende 5 - 2008 

– På en skala fra 0 til 2 er ikke 1,7 så verst, men det er krevende 

å innse at 2-10 er borte, sier Per. 

Orakel 

Sykdommen har stjålet mye av livskvaliteten hans. Når 

Per ved fl ere anledninger har delt tanker om troen ett er 

han ble syk, har han evnen til å skape ett ertanke. 

– Men jeg er redd for å bli et orakel, sier han og tar en 

lang tenkepause. 

– Jeg merker nok at jeg noen ganger kan bli et slags orakel, 

noe jeg både liker og misliker. Sykdommen har knekt 

meg mye ned, og det har tvunget meg til å tenke mye på 

forholdet mitt til Gud. Innimellom er jeg så inderlig lei 

meg over alt i livet mitt jeg må innse er borte. Jeg klager 

mye, og det har jeg rett til. Når jeg roper: ”Hvor er du 

Gud?”, uten å få svar, må jeg slå meg til ro med at svaret 

fi nnes på et annet plan enn jeg forventer.

– Innimellom sliter jeg med 

å tåle livet og skjelne mellom alle 

hvorfor. Det er ikke alltid like enkelt 

å akseptere at jeg som har spilt siden 

jeg var en guttunge ikke lenger 

kan spille en skala eller smøre en 

brødskive selv. 

Så klarer jeg kanskje av og til 

å formulere noe som betyr 

noe for noen. Jeg sett er pris 

på tilbakemeldinger om at 

formuleringene mine får verdi 

for andre, men må innrømme 

at det ikke alltid er like 

enkelt å ha den rollen. 

Fyrlys og gode minner 

Musikk har alltid hatt en sentral 

plass i Pers liv. Han ber 

assistenten hente frem en trefi 

gur som illustrerer dett e. 

Ved pianoet sitt er Per, mens 

far Kåre og bestefar Anders 

synger og spiller. 

– Slike stunder tenker jeg tilbake 

på med stor glede. Jeg 

liker å ha fyrlys og gode minner bak meg. Kanskje høres 

det litt deprimerende ut, men for meg er det også viktig å 

ha gode fyrlys der fremme. 

Gjennom far og bestefar møtt e Per NMS fra pianokrakken 

og som møtedeltaker. 

– Dett e har skapt bånd som gjør at jeg alltid har følt meg 

hjemme i NMS, og organisasjonen står for et kirkesyn jeg 

føler meg vel i. 

Så mimrer han tilbake til 1963, da misjonsfolket i Bodø 

var vertskap for GF. Mens de strevet med forberedelsene, 

pakket familien Tveit på fem den lille bobla på Heistad 

ved Brevik og satt e kursen mot Bodø. Per var 11 år og 

ante lite om at han et par dager senere skulle oppleve det 

han i dag kaller en av sine største musikkopplevelser. 

– På møtene i Bodø Domkirke satt jeg på orgelgalleriet og 

ble nesegrus betatt av domorganist Ove Kristian Sundberg. 

Da han spilte salmer på orgelet var det så rocka! 

Han sto og spilte og sang av full hals. Aller best husker 

jeg ”Din rikssak Jesus være skal”. Det var en kjempeopplevelse 

da hele domkirken ble fylt av toner. 

Han er oppvokst med misjonstanken og registrerer at verden 

virker mindre og mindre. 

– Når vi kan sende sms fra den kinesiske mur og hjem 

blir verden liten og mulighetene mange. Men vi må aldri 

miste av synet at misjonens dypeste anliggende er å forkynne 

Jesus som Guds sønn til forskjellige kulturer. Som 

kristne bør vi også forkynne for våre naboer slik at ryktet 

om Jesus holdes levende her hjemme. 

To dager i uken er Stian, som 

er kirkemusiker i Åmot kirke, farens 

funksjonsassistent. Ordningen gir 

Per mulighet til å komponere, og 

far og sønn som begge arbeider 

med musikk, får være sammen. 

Årets GF-sang var en av de første 

Per komponerte via et nytt noteprogram 

på datamaskinen. 

Lykkelig treff 

En kveld i april synger Sandefj 

ord Kammerkor sommerens 

GF-sang ”Jorden bæres 

i Guds gode drøm” i Sandefj 

ord kirke. Ved pianoet sitt er 

Pers sønn Stian, kirkemusiker 

i Åmot kirke. Sangen skal 

spilles inn slik at alle som 

kommer på GF får mulighet 

til å lære sangen før de samles i Bergen. 

Per har bidratt med evnen sin til å skape melodier for 

NMS før. I 1989 tonesatt e han musikalen ”Ikke for nær” 

som ble urfremført på TMF. På GF i 1992 ble jubileumssangen 

”Det viktigste vi har” sunget i Stavanger Idrett shall. 

Også denne gangen med tekst av Vidar Kristensen. 

Kontakten med Kristensen startet da Per var musikalsk 

leder for Youngspiration i Drammen på starten av 80tallet. 

Vidar Kristensen sa ja til å skrive en sang til koret 

på en betingelse: Per Tveit skulle komponere melodien. 

Kunstnermøtet ble en lykkelig kombinasjon mange er 

takknemlig for. 

– Jeg hadde bare så vidt møtt ham, og den dag i dag vet 

jeg ikke bakgrunnen for betingelsen hans. Vidar skriver 

fl ott e tekster, og ”I Guds drøm er verden såre god” har 

mange gode formuleringer. Spesielt refrengets første strofe 

er varm og fl ott , og ga meg raskt noe av ideen til musikken. 

Slipper ikke håpet 

Det er lenge siden Per kunne sett e seg til pianoet og komponere. 

Nå er sønnen Stian og et note-program på datamaskinen 

gode hjelpere. 

- Hvis jeg hadde vært komponist selv, ville det nok vært 

vanskelig, smiler Stian. 

- Pappa har laget mye musikk jeg synes er fl ott . Nå har 

han full oversikt og hører alle melodiene i hodet, mens 

jeg er opptatt av det tekniske. Hvis jeg kommenterer noe, 


Fortsettelse fra forrige side: 

er han utrolig mottagelig. Jeg er evig takknemlig 

for alt mamma og pappa har gjort for 

at jeg skulle bli glad i musikk. Da jeg ville 

slutte med piano, hjalp de meg heldigvis over 

kneika. 

I GF-sangen skriver Kristensen om Guds 

gode drøm for verden: ”Han vil bevare verden 

som et sted for lekedom og framtidshåp 

og fred”. Hos Per berører teksten hans dypeste 

fortvilelse og største håp. 

- Innimellom er det vanskelig å tro, våge og 

håpe på at det er sant at Gud har en drøm for 

verden som jeg er med i. Jeg klynger meg til 

håpet om at drømmen skal bli sann en dag. 

Ole Paus har betegnet sin tro ved å si: Jeg er 

en klamrende. Det er vakkert sagt, og en beskrivelse 

jeg kjenner meg godt igjen i. 

Per begynner å snakke om håpet. Håpet om 

en ny himmel og ny jord, håpet om en himmelsk 

virkelighet annerledes enn det jordiske 

nuet. 

- Det hender jeg sliter med å tåle livet og 

skjelne mellom alle hvorfor. Det er ikke alltid 

like enkelt å akseptere at jeg som har spilt siden 

jeg var en guttunge ikke lenger kan spille 

en skala eller smøre en brødskive selv. Men 

det er en ting jeg ikke har mistet. Håpet om å 

oppleve at det vi bekjenner er sant. Selv om 

troen innimellom er skrøpelig, slipper jeg 

ikke håpet. 

Selv har han erfart at håpet er det viktigste 

holdepunktet i troen når den revner i møte 

med livets slitasje. 

- Hvis vi er flinke til å forkynne håpet for 

folk, kan vi være med på å formidle en tro 

som tåler mye av det livet bringer oss. Vi 

snakker ofte om tro og kjærlighet, men burde 

kanskje snakket mer om håpet. Selv om jeg 

slutter meg til trosbekjennelsen, har jeg ofte 

ønsket meg en håps-bekjennelse. 

Fyrlys i Bergen 

Sommerens mål er å komme til Generalforsamlingen 

i Bergen, og Per kaller turen et 

kvantesprang. 

- Jeg håper virkelig jeg får det til! Det er mye 

organisering, ikke minst for å få meg på og 

av flyet. Stian kjører bilen min over fjellet 

og blir med i Bergen. Nå gleder jeg meg til å 

høre sangen. 

For Per er opplevelsen allerede et fyrlys han 

ser frem til. Og håpet er at det også kan bli et 

av de gode fyrlysene han kan se tilbake på. 


Vi må gjenlære 

urfolks kunnskap 

– Det moderne storsamfunnet har mistet kunnskapen om hvordan 

skaperverket henger sammen, det må vi gjenlære av de som fortsatt 

eier kunnskapen. Selv om vi har prøvd å presse vår levemåte 

på fattige land, finnes svarene og sammenhengen hos urfolk. Det 

sier tekstforfatter Vidar Kristensen om årets GF-sang ”Jorden bæres 

i Guds gode drøm”. 

Sangen, som er skrevet på bestilling fra GF-komiteen, har stort fokus 

på skaperverket, et aktuelt tema for tiden. – Det er flott at NMS, 

som jobber globalt, setter dette på dagsordenen, for det er i de fattigste 

landene klimaendringene rammer hardest. Det angår mange 

av NMS’ samarbeidskirker, og det angår NMS som organisasjon. 

Strofen ”Kunnskapen om livets skjøre vev behøver vi på ny å få tilbake” 

er en poetisk kreditt til noe urfolk vet, og som vi må gjenlære. 

Dessverre kommer ikke Vidar til Bergen og får ikke høre sangen 

sammen med Per Tveit. 

– Per har en egen evne til å lytte seg inn på teksten, løfte den fram 

og forsterke den gjennom melodien, som regel skriver jeg teksten 

først, så komponerer Per. Det er ikke fritt for at jeg tar litt av æren 

for at Per begynte å lage egne melodier, selv om han antagelig ville 

begynt uten mildt press fra meg. 

– Teksten er skrevet på bestilling, og det er en veldig allright måte 

å jobbe på. Jeg har forsøkt å løse en oppgave som GF-komiteen 

har gitt mange gode føringer for, i form av mottoet ”Guds draum” 

og disposisjonen for bibeltimene. Min oppgave har vært å finne de 

gode formuleringene, sier Vidar Kristensen om årets GF-sang ”Jorden 

bæres i Guds gode drøm”. 

tekst: åsmund johansen 

foto: sindre kr istensen hilden

GF-sangen 2008: 

Jorden bæres i Guds gode drøm

Ønsker 

kontakt & innspill 

–Til alle som er utålmodige og lurer på når tid det skal 

skje noe ut fra mitt kontor, vil jeg si: Dere er velkomne til 

å ta kontakt og komme med synspunkt som kan bidra til 

en god prosess! 

tekst: mar it rødland 

foto: eivind hauglid 

Dett e sier prosjektleder Aslaug Austbø 

til Misjonstidende. Prosjektet ”Internatbarn 

i NMS” er ennå i planleggingsfasen. 

Videre forteller hun at fokuset på 

stillingen hennes er barn i alle aldre 

som har hatt en oppvekst på internat 

eller har gått på internatskole. 

Påkjenninger 

– Jeg tenker at denne stillingen er 

opprett et fordi NMS har en erkjennelse 

av at barn har blitt utsatt for 

opplevelser og erfaringer de aldri 

skulle hatt . 

– Det er en erkjennelse i dag, både 

i Norge og internasjonalt, at det å 

vokse opp i spennet mellom to kulturer; 

foreldrenes hjemland og barnas 

eget oppvekstland, innebærer 

spesielle utfordringer. Når en i tillegg 

har vokst opp på internat, betyr 

det å ha blitt utsatt for påkjenninger 

som lett blir for store. Men hvordan 

barna har taklet dett e, avhenger av 

mange faktorer. Det kan bety noe 

hvilket nummer de er i søskenfl okken, 

hvordan tilgjengeligheten til 

foreldrene var om noe skulle skje, 

hvordan foreldrene taklet det, og 

hvem som var personell ved skolen 

og internatet akkurat da de var 

der. Miljøet var også sårbart for ting 

som skjedde og som ALDRI burde 

skje: mobbing, psykiske overgrep, 

manglende omsorg når de ble syke, 

og i de mest krenkende tilfellene; 

seksuelle overgrep, sier Aslaug 

Austbø. 

– Dett e skjedde fordi organisasjonen 

ikke hadde rutiner som 

skulle sikre kvaliteten og fange 

opp svikt og problemer. 

I dag er det uforståelig at ordninger 

som medførte atskillelse 

fra foreldrene i lange perioder, 

kunne forsvares. Foreldrene 

ble også en lidende part. 

De ble frarøvet muligheten til å 

være sammen med barna sine i en 

normal familiesammenheng. 

Ydmyk 

Austbø har fått innspill fra 

folk som ”bare” gikk på 

den norske skolen, men 

ikke bodde på internatet. 

De har alltid følt 

seg utenfor i skolemiljøet 

fordi de ikke 

bodde der. Nå er de 

Misjonstidende vil følge denne prosessen videre, og du kan følge 

den i Misjonstidende. Det går også an å kontakte Aslaug Austbø 

for mer informasjon. (51 51 61 00 eller mail: aau@nms.no) 

redde for å bli holdt utenfor i prosjektet 

også! 

Aslaug Austbø begynte i stillingen 

som prosjektleder for ”Internatbarn 

i NMS” i april i år. Forventningene 

er der, både fra dem som har hatt en 

oppvekst i et misjonsland og bodd på 

internat, fra organisasjonen som hadde 

sendeansvaret, men ikke minst fra 

henne selv. 

– Jeg føler meg veldig ydmyk i forhold 

til dett e. Jeg er mest opptatt av 

å komme i dialog med dem det gjelder. 

Det er de som har erfaringene, 

sier Aslaug Austbø. Hun er også 

glad for det gode samarbeidet som 

fi nnes mellom NMS og de andre organisasjonene 

og kirkesamfunnene 

som er i den samme prosessen. 

Verken hun eller andre vet nå hva 

som vil bli konsekvensene for NMS 

som organisasjon ett er at de neste to 

årene er over. Det en vet er at organisasjonen 

er villig til å gå inn i disse 

vanskelige problemstillingene. 

_ Jeg er 

mest opptatt 

av å 

komme 

i dialog 

med dem 

det gjelder, 

sier 

prosjektleder 

Aslaug 

Austbø. 


Miljø som misjon 

– Miljø er viktig for oss her i Kamerun, men det er ikke det folk er mest opptatt av! sier 

min kollega til meg. 

– Å, hva er folk opptatt av, da? spør jeg. 

– Av hva de skal spise i morgen. Det er ikke så lett å være opptatt av miljøet når alt du 

orker å tenke på er hvordan du skal få brød og vann på bordet til i morgen. 

tekst & foto: tom sverre tomren, 

misjons - og miljøprest i kamerun 

kamerun: Denne lille samtalen mellom meg og en 

prestekollega her i Kamerun er illustrerende for miljøengasjementet 

i Vest-Afrika. Folk med utdannelse forstår at 

miljø er viktig, men kampen for det daglige brød tar all 

energi. Når du er sulten tenker du på mat! Når barna må 

være hjemme fra skolen fordi dere ikke har betalt, tenker 

du på skolepenger! 

Mindre regn – mer krig 

Som misjonsprest i Kamerun og gammel leder av Naturvernforbundet, 

vet jeg at mangel på mat og rent vann i 

stor grad er et miljøproblem. Et konkret eksempel: I nord 

grenser Kamerun til Tchad-sjøen. Tchad-sjøen er ikke en 

hvilken som helst innsjø. Den er enorm, og går inn i Nigeria, 

Niger, Kamerun og Tchad. Forresten, vi får vel heller 

si at den var enorm. Om NMS-misjonærene fra 1960-tallet 

hadde sett sjøen i dag, ville de ikke kjent den igjen. Innsjøen 

har skrumpet inn med nesten 90 prosent de siste 40 

årene. Den gang strakk den seg over 15000 kvadratmiles, 

nå er den omlag 2000. Det er fl ere årsaker til at sjøen minker. 

Overdreven irrigasjon er hovedproblemet. Men dett e 

henger sammen med at det har regnet mindre enn før de 

siste tiårene. De siste 15 årene har det falt 25 prosent mindre 

regn i området. Klimaforskere mener at mindre regn 

skyldes menneskeskapte klimaendringer. Havstrømmene 

utenfor Afrika har endret seg og svekket monsunen. Resultatet 

er at der det en gang lå vann, ligger nå fj ellet Elephant 

Rock. Tchad-sjøen fordamper, og Sahara kryper sørover. 

Men med økt tørke, mindre avlinger og lengre veg til vannet, 

vokser også misnøyen blant folk. Og i en ekstrem 

hverdag kan misnøye bli til krig. Det er fl ere krigsanalytikere 

som har utt alt at krigen i Tchad har bakgrunn i 

tørken. Klimaendringer skaper tørke, tørke skaper sult, 

og med sulten kommer krigen. Og med krigen kommer 

fl yktningene. Om denne analysen stemmer, betyr det at 

fl yktningene vi hadde her på misjonsstasjonen i februar 

dypest sett var miljøfl yktninger. Verdens fatt igste kontinent 

får svi for Co2-utslippene i nord. 

Menneskeskapt 

For problemet skapes ikke her i Kamerun. Det skapes 

lengre nord, mellom annet i Norge. Noen tall fra FN kan 

illustrere hva jeg mener: 

Hver nordmann slipper ut 40 ganger så mye Co2 som en 

kameruner (da er ikke de nye gasskraft verkene regnet 

med). I forhold til befolkningsmengden har vi 60 ganger 

fl ere biler i Norge enn i Kamerun. Vi bruker 40 ganger 

mer strøm enn kamerunerne. Hver nordmann forbruker 

7 ganger så mye av jordens biologiske ressurser som en 

Kameruner. Det er med andre ord forbruket og utslippene 

i nord som skaper problemene her. 

Her kan ikke folk fl est gjøre mye for klimaet. Mopedistene 

som raser rundt i byen, slår gjerne av motoren i nedoverbakkene. 

I husene rundt oss er det mørkt om kvelden, ingen 

har råd til å la lyset stå på. Om vinteren fryser folk i sengene. 

Veden koster. Veiene er uten gatelys. Sånn lever folk her. 

Ikke for å spare miljøet, men for å spare CFA; penger. 

Paradokset er at fatt igdommen forårsaker lavere energiforbruk, 

den minsker utslippene av CO2, folk her forbruker 

mindre av naturressursene enn vi gjør. Hva kan vi så 

gjøre som miljøengasjert misjonsorganisasjon i denne virkeligheten? 

Klimaendringene 

Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre er å fortelle folk i Norge, 

og spesielt politikere, hva vi som misjonærer ser. Jo visst 

ser vi at det fi nnes miljøproblemer som afrikanerne bør engasjere 

seg i: Her har de ikke rutiner for avfallshåndtering, 

de hugger ned regnskogen, og de svir av skogene hvert år. 

Dett e er miljøproblem som prestekollegaene mine, kirken 

her i Kamerun, og NMS kan og bør engasjere seg i, men det 

er ikke det største problemet. Det store problemet handler 

om klimaendringene. I forhold til klimaendringene er ikke 

det mye en kan gjøre her i Afrika. Afrikanerne får betale 

prisen for klimaendringene, men de er maktesløse i forhold 

til å gjøre noe med problemet. Det er i nord CO2 slippes ut, 

og det er i nord en kan minke utslippene. 

Dett e ser jeg som misjonær. Dett e må jeg utfordre hver enkelt 

kristen i Norge på. Dett e må jeg utfordre politikerne i 

Norge på. 


Sjelesorg er nøkkelen 

– Hvis ikke evangeliet blir svaret på spørsmålene 

og problemene, vil de miste interessen 

og bli skuffet. 

tekst: merete hallen, foto: eivind hauglid 

thailand: Wandee Wachanatawornchai har 22 år 

bak seg som menighetsleder i Laksi menighet i Bangkok. 

Hun var bare 21 år gammel da hun med en fersk 

bachelorgrad i teologi begynte som evangelist i menigheten. 

Adjarn (=lærer) Wandee, som hun kalles i Thailand, 

har i disse årene sett sjelesorg og samtale som en viktig 

del av det å bygge en menighet. 

– For å forstå menneskene i menighetene må vi ta på alvor 

at de aller fl este er tidligere buddhister. Når de blir 

kristne ønsker de å være gode kristne, men som vi alle 

vet er ikke det så enkelt. Når de ikke får det til, blir de 

12 


Menighetsleder og sjelesørger 

Wandee Wajanathawornchai, 

sammen med Khangkhen 

som har begge sine foreldre 

som aktive medlemmer 

i menigheten. 

gjerne forvirret eller skuff et over at kristendommen ikke 

var ”svaret”. Noen forsvinner da ut av menigheten igjen. 

Kirken i Thailand vokser sakte, og jeg tror noe av grunnen 

ligger her. Vi må ta bedre vare på de nye kristne. Vi 

må huske på hvilken bakgrunn de har. Hvis ikke evangeliet 

blir svaret på spørsmålene og problemene deres vil de 

miste interessen og bli skuff et. Klarer vi å formidle evangeliet 

så det blir svaret på spørsmålene, vil de kunne utvikle 

seg til modne kristne, sier Wandee. 

Opplæring 

Menighetslederen mener at det samme gjelder opplæring 

i den kristne tro. Det er altfor lett å overse den kulturelle 

og religiøse bakgrunnen. Mange av de som søker kirken 

og en ny religion har problemer. Problemer som den 

gamle religionen ikke klarer å gi godt nok svar på. Disse 

problemene må tas på alvor, derett er kan de bygges opp 

som kristne.

Kommentarer fra to i menigheten: 

Pom: Wandee er god til å se ting i sammenheng, og det er alltid godt å snakke med henne. Det er første gang jeg 

har sett et sånt senter i Thailand, som ikke bare er for psykisk syke. For å drive et slikt arbeid trengs det helt klart 

både kunnskap og erfaring. 

Ball: Sjelesorg er nytt i Thailand. Dett e hører hjemme i kirken, for det er bare Gud som kan fylle tomrommet i hjertene. 

Sjelesorgsenteret som Wandee driver er i ferd med å endre folks holdninger om at man må være ”gal” for å oppsøke 

hjelp. Jeg har selv brukt Wandee helt fra jeg var student. Hun er fl ink til å lytt e og veilede. Jeg synes hun passer 

til dett e arbeidet. Det er fl ott at det fi nnes mennesker i Norge som støtt er dett e arbeidet både med forbønn og gaver. 

– Jeg har fulgt opp mange i menigheten helt siden de var 

ungdommer. Nå er de gift og har fått barn. De er i dag 

ikke bare voksne mennesker, men også modne kristne. 

Jeg tror dett e er en av grunnene til at Laksi nå er en moden 

menighet. Å ta vare på de enkelte medlemmene slik, 

får også positive følger for menighetsarbeidet. De har tillit 

til meg ”privat”, og vil også ha tillit til meg som menighetsleder. 

Sjelesorgsenter 

Wandee forteller at hun i årene som menighetsleder mer 

og mer har sett betydningen av sjelesorg. I 2002 tok hun 

en mastergrad ved Misjonshøgskolen, med tema fra sjelesorgens 

verden. Ett er det har hun ønsket å bygge opp et 

sjelesorgsenter. 

I 2007 ble drømmen virkelighet. Da Laksi menighet fl yttet 

inn i nye lokaler, ble også et rom avsatt til det formålet. 

Samme året stengte den tyske misjonæren Eirin Hoff sitt 

seks år gamle sjelesorgsenter. Hoff hadde da arbeidet i 20 

år med sjelesorg i Thailand. Hun gjorde grundige forundersøkelser 

og holdt seminarer, men svært få kom til senteret 

hennes. 

– Hun oppmuntret meg likevel sterkt til å sett e igang arbeidet 

i tro på at jeg som thai vil få lett ere innpass. Jeg 

tror at det hun opplevde bl.a. henger sammen med usikkerheten 

som kristne i Thailand har til å søke hjelp. Den 

vanlige oppfatningen er at psykologhjelp kun er for de 

psykisk syke. Psykologer fi nnes bare på sykehusene, og 

de har heller ikke kapasitet til å ta seg av andre enn de 

virkelig syke. At vanlige folk skal få hjelp av psykolog eller 

lignende oppfatt es som rart. 

En person skrev et langt brev til meg og fortalte om alle sine 

problemer, og avslutt et med dett e spørsmålet. ”Kan jeg be 

om sjelesorg hos deg, og fortsatt stole på Gud og hans makt 

til å hjelpe?” Sjelesorg og samtale om vanlige tema er noe 

nytt , både for oss kristne og de som ikke er kristne. 

Hva galt har jeg gjort? 

På spørsmål om hvilke spørsmålsstillinger som er mest 

vanlig svarer Wandee slik: 

– Det vanligste spørsmål er nok, ”hvorfor meg, hva galt 

har jeg gjort?” Ellers er spørsmål knytt et til familie og ekteskap 

svært vanlige. Kvinnene føler det urett ferdig at 

makten er så skjevt fordelt. Tradisjonelt er det mannen 

som skal ta alle avgjørelser og forvalte familieøkonomien. 

Det er også svært vanlig for menn å ha en kone på si. De 

kristne kvinnene er forvirret. De vet det er sånn for de 

som ikke er kristne, men for de kristne burde det være annerledes. 

Hvordan skal egentlig det kristne samlivet fungere? 

En annen gruppe som oft e oppsøker meg er kirkelige 

arbeidere. De spør meg oft e – ”hvordan har du klart å 

holde ut så lenge i menighetsarbeidet?” Det er ensomt og 

tøft å jobbe i en thaimenighet og mange sliter med samarbeidsproblemer 

og konfl ikter. 

Drømmer 

– Min største drøm er at kirken skal forstå at den trenger 

sjelesorg. Alle vet at kirken er til for syndere, men mitt 

mott o er at kirken er til for syndere og ”gale”. Tror vi at 

kirkene vil vokse hvis vi bare får tak i de som ikke har 

problemer? Jeg føler at vi handler mot vår teologi. Kirken 

må våge å ta imot de som er litt anderledels, de ”rare” og 

de som kanskje ikke er så ressurssterke. 

Skal vi nå dett e store målet må vi begynne i det små. Her 

i Laksi menighet har jeg begynt med 15 frivillige. Jeg 

har delt visjonene mine med dem, og jeg lærer dem opp. 

Noen av disse har allerede fått et menneske som de følger 

opp. Andre vil starte med sjelesorg over telefon. Her samarbeider 

vi med Youth for Christ, som allerede driver et 

arbeid med sjelesorg over telefon. 

I fj or underviste jeg også 100 studenter ved et teologisk seminar 

her i Bangkok. Noen av dem utdanner seg til å bli 

barne- og ungdomsarbeidere, andre er prestestudenter. Det 

er veldig viktig å kunne være med å påvirke denne gruppen. 

Det jeg ønsker å se en kirke som er sterk nok til å ta 

seg av problemene. Jeg håper derfor at sjelesorgsenteret 

kan være et sted hvor vi både trener opp og støtt er sjelesørgere 

så vi kan nå lenger ut, avslutt er Adjarn Wandee. 

Vil du støtte Sjelesorgsenteret i Bangkok, 

gi din gave på kontonummer 8220 02 85030. 

Merk giroen med 640445 


Inderlig & ekte 

Det er ikke fritt for at vi kan kjenne oss litt motløse i blant, vi som er misjonærer i Mali. I 

løpet av tjue år har vi kun etablert to små menigheter. Hvorfor går det så sakte her? 

tekst & foto: stina neergård 

mali: Svaret er nok for en stor del at kombinasjonen 

muslim – nomade er en utfordring. En 

annen del av svaret er at Gud kanskje ser bedre 

enn oss hva som er den rett e tid. Og det er da 

bedre å bygge noe lite, men i gull, for å si det 

med Paulus, enn å bygge noe stort som bare 

er halm og strå og uansett vil falle sammen. 

Ja, sånn tenker vi for å trøste oss selv i tunge 

stunder. Vi kan jo ikke begynne å tro at det er 

vi selv som er helt ubrukelige, heller? 

Kirken i Douentza 

Men sannheten for min egen del er at disse tunge 

stundene faktisk ikke er så veldig mange. 

Det meste av tida er jeg ganske entusiastisk 

med tanke på arbeidet 

her. Hva er det så å glede seg 

over her i Mali? Bli med på 

en gudstjeneste i Douentza 

og se! 

Søndag 24. februar. I stillhet 

går vi inn i den knøtt - 

lille kirkebygningen i Douentza. 

Skoene står igjen 

utenfor. Snart blir det så 

fullt at barna må sitt e nesten 

oppå hverandre nede i hjør- 

net. Rundt tjue voksne og et titalls 

barn trykker seg sammen 

på matt ene, menn og kvinner på 

hver sin side. Jibi leder gudstjenesten. 

Det er fi re år siden han ble døpt. 

I ett ertid har han gått på disippeltreningsskole 

med UIO og er en ivrig kristen. 

Vi følger liturgien i bønneboka vår, 

med syndsbekjennelse, trosbekjennelse 

og veksellesning fra salmene. Så blir det 

tid for sang. Da fi nner vi fram den splitter 

nye sangboka vi nett opp har utgitt , 

14 


der nesten halvparten av sangene er laget av lokale fulanier 

fra vår egen menighet. I seg selv et lite mirakel 

her hvor sang og musikk tradisjonelt ikke 

hører til i den religiøse sfære. Det er under 

ti år siden vi i det hele tatt begynte å synge 

på gudstjenestene våre, men nå er det 

i Douentza hele tre personer som har fått 

den nådegaven det er å kunne lage sanger, 

både tekst og melodi. 

Kirketomt 

Ett er sangen skal det være ofring. I dag 

går ofringen til kirketomt-kassa, informerer 

Jibi. I fj or bestemte menigheten her seg 

for at de vil spare til kirketomt, for å 

kunne bygge seg noe eget, 

noe som er større enn 

denne bitt elille kirka 

inne i gården der 

familien Idris, våre 

misjonærkollegaer 

fra Nigeria, bor. For 

øvrig en bestemmelse 

de tok helt 

på egenhånd. En 

del av oss misjonærene 

prøver nemlig 

å følge ”missiologimoten” 

og har fått 

sans for husmenigheter. 

Men menigheten 

i Douentza har 

sine egne tanker, og det 

er veldig bra! Så nå går vi 

alle for at det skal bli egen 

kirke i Douentza, med tid 

og stunder. 

Til ofringen pleier vi å 

synge en sang igjen. 

– Jeg har laget en ny 

sang, sier en av sang-

makerne. –Kanskje dere vil lære den? ”Jeg er syk og lider…” 

synger han som forsanger, og får oss til å stemme 

i på refrenget: ”Jesus, hjelp meg!” En rørende tekst 

for oss som kjenner familien. Kona hans har vært døden 

nær fl ere ganger dett e året, og han er ikke så frisk 

selv, heller. Men hvor fantastisk er det ikke at han vet hvor 

han kan gå med fortvilelsen sin, og at gaven til å lage sanger 

kan gi ham trøst? 

Vi synger, og alle gir sine gaver i kurven. Beløpene minner 

om enkens skjerv, men kirketomt-kassa vokser stadig, den. 

Når sangen stilner, bryter kommentarene løs fra de andre: 

Det var en fi n sang! Flott laget! Viljen til å gi hverandre 

oppmuntringer er på plass. 

Å lære utenat 

Neste punkt på programmet er utenatlæring av vers. Det 

var Jibi som tok initiativet i høst, og foreslo at vi skulle lære 

oss et nytt bibelvers utenat hver uke. Først må vi høre om 

det er noen som kan forrige ukes vers. Det blir musestille, 

kanskje ingen har hatt tid til versepugging denne uka? Jibi 

åpner munnen, antakelig i ferd med å foreslå at vi kanskje 

må ha det samme verset en uke til, da det plutselig fyrer 

løs nederst på damerekka. Det er Jenaba, som vanlig. Hun 

er rett og slett en racer til å lære utenat, versene renner ut 

uten nøling! Denne gangen er versene fra Åpenbaringen 

22 om elva med livets vann og om livets tre. Det var visst 

bare vers én som var foreslått , men Jenaba fortsett er med 

vers to og tre også. Og hylles med bifallende tilrop fra menigheten. 

Det er som om hun vokser noen centimeter der 

nede i kroken, hun er faktisk best i noe! 

Så er det kunngjøringer. Samba tar ordet, og sier at han 

gjerne vil fortelle litt om den fi re-ukers kortt idsbibelskolen 

som nett opp er avslutt et i Sevaré. Han var med som student 

og syntes at opplegget var skikkelig bra. Pastor Idris 

har også noe på hjertet, han vil gjerne ønske spesielt velkommen 

til sangmakerens kone som i dag hadde kreft er 

nok til å gå på gudstjeneste for første gang siden jul! Vi er 

alle glade for å se henne igjen. 

Før prekenen går barna ut på 

søndagsskolen. Vi har søndagsskole 

hver søndag i Douentza, 

og nå er tre av fulaniene fra menigheten 

vår med som søndagsskoleledere. 

Men vi er fremdeles 

tre misjonærer som tar våre tør- 

ner, vi også. Kanskje mest fordi vi egentlig ikke vil gi 

dett e helt fra oss. Søndagsskolebarna er nemlig også 

en kilde til oppmuntring. De synger av full hals, sier 

fram sine puggede bibelvers på rams, og fl ere av dem 

ber gjerne høyt, både inderlig og velformulert! Snart 

akkompagneres prekenen av glade stemmer som er i full 

gang med dramaaktiviteter der ute. 

Menighetsplanter 

Det er Moussa Issa som preker denne dagen. Han er (på 

eget initiativ) menighetsplanter i en by lenger øst som heter 

Boni, men er kommet på besøk denne søndagen. Temaet 

er om hvordan vi kan være sterke i vår svakhet, slik 

Paulus var det. Moussa er en god forkynner, og tok også 

noen økter som lærer på kortt idsbibelskolen i Sevaré. Neste 

søndag skal en gjeng fra menigheten vår kjøre til Boni og 

feire gudstjeneste med Moussa og familien der. 

Prekenen følges av forbønnen, og Jibi oppfordrer alle til å 

komme med bønneemner. - Jeg vil gjerne at vi takker for 

at dere kom og viste Jesus-fi lmen i landsbyen der jeg arbeider, 

sier en afrikansk misjonær fra Ungdom i Oppdrag, 

som er med oss denne dagen. Et team fra vår menighet 

besøkte ”hans” landsby tirsdag kveld. - Og så må vi be for 

neste visning, sier en annen, for en ny fi lmtur er planlagt 

neste uke. Moussa sier at han ønsker forbønn for boksalget 

på markedsdagene i Boni. Han har tatt kontakt med 

myndighetene for å få tildelt en plass på markedet der han 

kan selge kristne bøker og kassett er. Sidemannen Boreima 

tilføyer at vi må be om at vi får til et slikt utsalgssted her 

i Douentza også. Boreima er da også en bokelsker, da han 

og familien var på bibelskole i Benin brukte de alle penger 

de kunne avse på å kjøpe bøker, og viste stolt fram en drøy 

hyllemeter til oss misjonærene da de kom tilbake til Douentza 

før jul! 

Biroller 

Gudstjenesten avslutt es med natt verd ledet av pastor Idris, 

og velsignelse, og vi går smilende ut. Og jeg tenker 

at det er faktisk lett å holde motet oppe i 

denne menigheten nå om dagen! Vi misjonærene 

spiller i hovedsak biroller når de samles 

til gudstjeneste, og det mangler sannelig 

ikke på tiltakslyst og vilje til å bruke 

sine gaver til menighetens beste! 

”Når dere kommer sammen, har den ene en 

salme, en annen har lære…”, skriver Paulus 

til Korinterne. ”Men la alt tjene til 

å bygge opp.” Dett e bibelske prinsipp 

ser det ut til at menigheten 

i Douentza har begynt 

å leve og praktisere. Mått e 

vi bare kunne fortsett e å 

bygge slik vi nå er begynt, 

så skal det nok 

bli kirke blant fulaniene 

i Mali også, bare 

vent og se! 


utgangspunkt 


(NMS) 

er en selvstendig organisasjon 

innenfor Den norske kirke 

og ser seg som et redskap 

for å realisere denne kirkes 

misjonsoppdrag. 

Visjon: 

En levende, handlende og 

misjonerende kirke i alle land. 

Arbeidsprogrammer: 

• Evangelisering og 

menighetsbygging 

• Diakoni og bistand 

• Lederutvikling og 

organisasjonsbygging 

Felt: 

Brasil, England, Estland, Etiopia, 

Frankrike, Japan, Kamerun, 

Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, 

Madagaskar, Mali, Midtøsten, 

Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. 

Misjonærer/ettåringer: 

Ca. 100, inkludert misjonærer 

i norgestjeneste. 

Norge: 

NMS/NMS U består av nesten 

2 500 foreninger/grupper og 

arbeider i ni regioner. 

Gavebudsjett 2008: 

ca. 87,3 millioner kroner. 

Gaver til NMS: 

Bankgiro: 8220 02 85030 

NB! 28 % skattefradrag for gaver 

inntil kr 12 000 per år. 

Skattefrie gaver til MHS: 

Bankgiro: 

8220 02 85073 

1 


utgangspunkt 

kjetil aano, 

generalsekretær i nms 

Forandring 

startar i hovudet 

Norsk utviklingsarbeid og trusbaserte organisasjonar 

Meir enn ein milliard menneske lever i dag i absolutt fattigdom. Mange av dei 

bur i land der NMS arbeider. Skal menneske løftast ut or fattigdomsspiralen, må 

det endring til. Og endring startar oftast i hovudet. Menneske må få eit nytt syn 

på seg sjølv, og ei ny forståing av eige forhold til dei med makt og naturen som 

omgir dei. Derfor er det også samanheng mellom den kristne forteljinga og utviklingsarbeidet 

vi gjer. Vi gjer ikkje det eine for å oppnå det andre. Men, som Gro 

Harlem Brundtland ein gong så slåande uttrykte det, alt heng saman med alt. 

Noreg gir kvart år eit stort bidrag til utviklingsarbeid. I år er talet 28 milliardar, 

og det er mange kroner. Av desse milliardane går 144 millionar til Bistandsnemnda 

(BN) sine medlemsorganisasjonar. Det er også mykje pengar, noko 

som i beste fall kan bety svært mykje for eit stort tal menneske. 

Det har det også gjort. Eg vil påstå at desse pengane faktisk har ført til at den 

verda vi bur i, er endra. Gjennom ein kombinasjon av eigeninnsats og utviklingshjelp 

er livsvilkår for mange millionar menneske betra, mange har fått 

reinare vatn og sanitæranlegg og betre livskvalitet. 

Likevel er ikkje samanhengen alltid like tydeleg. Etter kvart har vi fått avdekka 

at korrupsjon også rammar norske pengar. Derfor etterlyser ein nå stadig klarare 

tilbakemeldingar om resultat og effekt av utviklingsarbeidet. Det er rett å 

stilla krav til korleis pengar skal forvaltast, og kva resultat ein får av å bruka 

dei, også til medlemene i Bistandsnemnda. 

Men noen gonger blir forventningane om kva vi med våre pengar skal oppnå, 

heilt urimeleg. Kor mykje er det rimeleg å oppnå med i underkant av 30 milliardar 

kroner i året? Ei enkel samanlikning kan vera på sin plass: I år er helsedepartementet 

sitt budsjett ca. 95 milliardar kroner. Staten Noreg brukar altså 

mellom tre og fire gonger så mykje på å halda ved like helsa til eit folketal på 

litt over fire og ein halv million menneske, som vi årleg løyver til å utrydda fattigdommen 

i verda. 

I eit slikt perspektiv er det grunn til å hevda at vi får svært mykje fattigdomsbekjemping 

ut av våre 28 milliardar kroner til bistand. Og det er endå sterkare 

grunn til å hevda at BN’s medlemsorganisasjonar får svært mykje godt arbeid 

ut av dei 144 millionane som vi i år har fått tildelt over statsbudsjettet. Gjennom 

oss oppnår Den norske staten at det blir utført eit arbeid som er både målretta 

og effektivt. Den norske staten er også tent med at ein del av pengane som den 

gir, blir kanalisert gjennom friviljuge kanalar som BN. Dermed oppnår staten 

eit langt større mangfald i arbeidet med å kjempa for positiv endring. 

Den norske staten bør halda oppe satsinga på bistand. Det er eit viktig signal 

i vår tid. Og vi som misjons- eller trusbaserte organisasjonar bør med stort frimot 

halda fram med dette arbeidet. Det er i tråd med vår overtyding om alle 

menneske er like mykje verd. Samtidig bør vi meir frimodig bruka vårt trusgrunnlag 

i arbeidet med å kjempa mot naud og undertrykking, fattigdom og 

urettmessige skilnader. For endring startar i hovudet.

nistepakken 

foto: eivind hauglid 

helene kristiansen, 

områdeleder i region agder 

”Vær ikke bekymret” 

Det er vår, – bekker og elver svulmer over og fi nner veien mot sjøen og havet. 

Snøen som har ligget meterhøy utenfor hytt edøra, svinner bort i solsteiken. Det 

er ikke sikkert du har boltret deg i snøen denne vinteren, men minner har vi sikkert 

alle: Små snøballer som ble rullet rundt og rundt i kram snø, og som til slutt 

ble så store at de ikke kunne fl ytt es. Snøballer kan sammenlignes med bekymringer, 

tenker jeg. 

Vi tenker oft e på framtiden, på ting vi er opptatt e av, hvordan det vil gå og 

hvordan jeg skal klare det. Alt dett e skaper bekymring som virvler rundt inne 

i oss, kanskje i seg selv små og ubetydelige. Men får de være i sinnet vårt lenge 

nok, ”baller” de på seg, akkurat som med snøballen! 

Teksten i Matt eus 6.25 ff . møter oss med ordene ”Vær ikke bekymret”. Teksten 

er full av bilder. Gud ber oss se på fuglene under himmelen og liljene på marken. 

Han sørger for det alt sammen. ”Er ikke dere mer verd enn de” spør han. 

Teksten innbyr oss til å tro på ”den Far dere har i himmelen”, som vil sørge for 

oss og gi oss det vi trenger. 

”Søk først Guds rike og hans rett ferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” 

Gud ber oss altså om å søke inn til han først, så vil han gi oss det vi trenger. 

Hvordan møter vi en slik tekst? 

Hvordan takler vi bekymringene våre? 

Noen er robuste, andre mer engstelige, noen optimistiske, andre ser mer svart 

på livet, noen har alt og surfer gjennom livet, andre sliter, mens noen møter 

sykdom og andre vanskeligheter. Slik kan vi fortsett e. Alt dett e virker inn på 

livene og på bekymringene våre. 

Vi startet med å sammenligne bekymringer med snøballer. Da vi skulle se nærmere 

ett er, var snøballen borte. Sola hadde tint den lag for lag. Snøballen smeltet 

i varmen. 

Gud inviterer oss til å ta med bekymringene inn i hans nærhet og inn i hans 

varme. Det handler ikke om å koble av fra bekymringene, men å koble dem til 

Gud. Vi skal få møte denne teksten i lys av 1. Peter 5,7 som sier: ”Kast alle bekymringer 

på ham, for han har omsorg for dere” 

Kjære Gud! 

Hjelp meg til å leve her, og møte hver ny dag med frimodighet fordi du er med meg og 

sørger for meg. 

Vi ber for: 

• Sommerens generalforsamling i Bergen, 9.-13. juli 

• Misjonærer som avslutter tjenesten eller som kommer på kortopphold til Norge 


18 

Få byer passer bedre klisjébeskrivelsen ”en by full av kontraster” 

enn Addis Abeba. 

En ortodoks prest utenfor den ortodokse 

kirken Saint George. Jenta 

kysser trekorset til presten for å vise 

respekt og hengivelse til Gud. 

tekst & foto: 

erlend berge 


En by i endring 

En familie på veg til morgengudstjeneste 

i den etiopisk ortodokse kirken. Moren er 

kledd i det tradisjonelle klesplagget Gabi. 

Datteren og sønnen har på seg Nettela, som 

er et tynnere og kortere plagg.

Utsikten fra fjellet Entoto, tidligere 

hovedstad og det høyeste punktet 

i Addis Abeba. Tidligere keiser 

Menelik II fl yttet hovedstaden 

ned fra fjellet i 1889. 

Det er fortsatt bekmørkt, men fl ere hvitkledde skikkelser 

kan skimtes mellom gatehjørnene denne søndags 

morgenen. Det er tid for morgengudstjeneste for 

tusener av ortodokse i hovedstaden. Som en elv kommer 

de ut sidegater og smug, samles på hovedvegen og 

renner sammen mot målet; en av de mange etiopisk 

ortodokse kirkene i Addis. 


20 

Fortsatt frakter esler matvarer fra landsbygda og inn i byen. 

Uredde går de på rødt lys og krysser fi refelts motorveger, ned- 

lesset med matvarer. Langs vegen sitter grønnsaksselgere og på 

hvert hjørne er det en fruktbutikk. Noen ganger kan 


Addis Abeba føles som et eneste stort marked. 

Etiopia opplever en enorm prisvekst. Prisen på teff, som bru- 

kes i injera, har nærmest doblet seg. Injera er det pannekake- 

liknende brødet som brukes til alle måltider. De høye prisene 

gjør livet enda vanskeligere for den store befolkningen som 

allerede sliter med å få mat på bordet.

En by i endring 

Samtidig som deler av den etiopiske hovedstaden 

ikke er til å kjenne igjen etter all nybyggingen de 

siste årene, er andre sider av byen uendret. Her 

fra gatene i bydelen Kechene, nord i Addis Abeba. 

Addis Abeba betyr ”ny blomst” på amharisk 

og har ofte blitt beskrevet som ”en forvokst 

landsby”. Det er mye som stemmer med den- 

ne beskrivelsen, men mye har også endret seg 

i denne storbyen på Afrikas horn. 

Myndighetene frister diaspora-etiopiere med billige 

tomter for å få dem hjem igjen til fedrelandet. Mange 

lar seg friste og har med seg friske penger tilbake. 

Addis opplever dermed en enorm byggevekst. På hvert 

hjørne popper det opp tietasjers bygninger. 


22 

6793 INNVIK 

18.-22. juni: ”Midtsommar v/fjorden” 

Talar: Gunnar Prestegård. Song: Jostein Mulelid 

24.-29. juni: ”Bibelferie v/fjorden” 

Talar: Åge Hunnestad Song: Hagaviktrioen 

2.-6. juli: ”Vandreveke” Talar: Rolf Kjøde. 

Lokale songkrefter 

22.-24. aug: ”Mat ved fjord og fjell” 

19.-21. sept: Fotosafari 

22.-26. sept: Seniortreff. Talar: Otto Høvik. 

17.-19. okt: Kvinnehelg. Talar: Randi Bufl aten. 

24.-26. okt: Ekteparhelg. 

14.-16. nov: OASE-helg 

23.-27. des: Julefeiring 

Tlf: 57 87 42 52 post@innvikfj ordhotell.no 

Fax: 57 87 43 95 www.innvikfj ordhotell.no 

Det nære østen! 

Angkor Wat 

Foto: Georg Tumyr, Ravinala Reiser 


-Det fjerne østen! Det lyder eksotisk det, i Marco Polos fotspor, 

far east og spennede mat. Nå er det mye nærmere. 

Det vil si avstanden er den samme, det er like eksotisk, 

men vi har gjort det mer tilgjengElig for deg. Med norske 

reiseledere, gode lokale samarbeidspartnere og SAS via 

København har vi gjort drømmen om det fjerne østen mye 

nærere. 

THAILAND / KAMBODSJA 

26. sept. -11. okt. 

Reiseledere: Per og Norlys Nilsen 

Grimsby 

Denne turen starter i Bangkok 

med sightseeing og møte med 

misjonsarbeid, før vi reiser til 

nordøst- Thailand. Vi besøker Ubon 

og Mukdahan, tar turen innom 

Vientiane i Laos før turen går til 

Pattaya og gode dager på stranden. 

Her kan man også besøke den 

Norske Sjømannskirken. Eller du 

kan bli med på en tredagers tur 

til Kambodsja, se Angkor Wat og 

Phnom Phen, en innholdsrik og 

spennende reise. Denne turen har 

utreise fra Kristiansand, med mulig 

tilslutning fra andre flyplasser. 

THAILAND 

27. sept. -12. okt 

Reiseledere: Eva og Knut Inge 

Tokheim 

På denne turen starter vi i nordøst- 

Thailand. Vi besøker Phibun, Ubon 

og Mukdahan, som er et knutepunkt 

for norsk misjon i Thailand. Her kan 

du være med på ”ekte” misjonsarbeid, 

enten det er skolebesøk, malerarbeid, 

landsbybesøk eller bibelgrupper. Det 

blir dagstur over grensen til Laos før 

vi setter kursen mot Bangkok. Der får 

vi se byen, severdigheter og NMS ’ 

misjons- og bistandarbeid på en nær 

måte. Turen avsluttes med late dager 

på stranden i Hua Hin. Utreise fra 

Sandefjord, med mulig tilslutning fra 

andre flyplasser. 

info@ravinala.no 

telefon 51 51 61 47 

www.ravinala.no

Israel er 60 år og Fokus har 

arrangert turer til Israel i 30 år. 

”Bli med oss i jubileumsåret”. 

Totalt 10 direktefl y til Israel i år. 

Sommer og høst har vi følgende avganger: 21/6, 4/7, 18/7, 1/10, 

11/10, og 25/10. 

Sommerturer: 

21/6-4/7 Direktefl y fra Stavanger tur/retur. Rundtur i samarbeid 

med Radio Filadelfi a. Reiseledere: Margrethe Tveit, Wiggo 

Skagestad,Lillian Frigstad og Erling Drøsdal. 

4/7-18/7 Direktefl y fra Stavanger tur/retur. 15 dagers opplevelse for 

hele familien. Reiseledere: Evy- Gunn Knotten, Henrik Petersson, 

Liv Randi, Oddfrid og Kjetil Morken ,Geir Idar Knotten. 

ISRAEL PÅ EGENHÅND TIL SOMMEREN 

På våre direktefl y til sommeren. 21/6 Stavanger, 4/7 Stavanger, 18/7 

Bergen tilbyr vi fl y- hotell-leiebil. Egen kibbutszpakke som er gunstig 

for familieier. 

Spania, Solgården 1-15/7 og 15-29/7 Familietur, Per Magne Skogstad 

og Torhild Nødland på begge turene. Bibeltimehoder tur 1, Stinar 

Tverrli og tur 2 Ole Magnus Olafsrud. Eget opplegg for barna. 

Postboks 723, 46 66 Kristiansand 

Tlf: (47) 38 12 56 60, Fax: (47) 38 12 56 61 

post@fokusreiser.no www.fokusreiser.no 

Bibelcamp for hele familien: 

Sørlandssommer 2008 

7. - 20. juli på Drottningborg i Grimstad 

Kom innom, eller vær på 

hele Sørlandssommer! Vi sees! 

For mer info/påmelding: Tlf: 37 25 77 77 

www.drottningborg.vgs.no 

www.norea.no 

Arr: Norea Mediemisjon, NLM og Drottningborg 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjøp 

klimakvoter! 

www.nms.no 


24 

misjonstidende 5 - 2008

En spire til 

kunnskap, kall 

og tjeneste 

www.nms.no 

Ta gjerne med brukte frimerker til 

generalforsamlingen i Bergen! 

Ønsker du å bli abonnent? 

Send en sms med navn og adresse 

til 40 40 60 26 eller en 

e-post til mt@nms.no 

a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e 

26. - 29. 

juni 2008 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

FAMILIE 

Familiefestivalen på Åpta ved Farsund 

er familieferie med mening. Vi har tilbud 

for hele familien, voksenparkering og 

badebasseng. Thomi & Dani fra Norske 

talenter skal tulletrylleshowe, konsert 

med Torolf Nordbø og familieunderholdning 

med hans alter ego “Han 

innante”. Fokus på 

Kamerun og gode bibeltimer. 

Se nmsu.no for 

detaljer, priser og 

program. Påmelding på 

telefon 51516100. 

www.nmsu.no www.nms.no 

FESTIVALEN ÅPTA 


misjonærkontakten 

2 

ill. foto: 

henr ik seglem grydeland 


hverdagshilsener 

Vårhelsing 

frå Madagaskar 

Ambalahatsaka er ein av dei mange landsbyane som ligg i området mellom 

bilvegen Fianarantsoa-Mananjary og Det indiske hav. Kartet synte 

at dett e er ein stor by, og eg lurte på om vi kunne nå den best frå kanalen 

i aust eller frå bilvegen i vest. Det vart greiast frå vest. Då treng vi ikkje 

kano, men kan gå til fots. Evangelisten Velomaro bur nærast det området, 

og det er eit par timar til fots austover frå der han bur. Eg gløymer 

ikkje første gongen vi kom dit i fj or haust, ein stor by, mykje folk og det 

yrte av born ! Folk lurte på kven vi var, men vi vart bedne inn i huset til 

høvdingen. Dei vart trygge då dei høyrde at vi kom frå kyrkja og ikkje 

var politi. Det hadde aldri vore noko kyrkje i området, og dei ville gjerne 

at evangelisten skulle koma og undervisa dei. Søndagen var dagen dei 

ville samlast, for den dagen arbeidde dei ikkje. Kvifor arbeider de ikkje 

på søndag? ville vi vita. Her fi nst jo inga kyrkje ? Dei visste ikkje svaret, 

berre at forfedrene deira hadde kvilt den dagen, og det hadde dei halde 

fram med ett er at dei fl ytt a hit og slo seg ned for lenge sidan. 

Dei bad oss og om hjelp til at borna kunne få læra å lesa. Næraste barneskule 

ligg så langt borte at det nytt ar ikkje for dei små. Dei hadde 

høyrt at den nye regjeringa vil at alle born skal gå på skule. Dei som held 

borna borte frå skule må betala mulkt! Folk sett e i gang med dugnad og 

bygde eit enkelt hus til kyrkje om søndagen og skule dei andre dagane. I 

desember starta så Denis som lærar. Han har ikkje lærarutdanning, men 

har gått på bibelskule. Nå underviser han midlertidig i lesing, skriving, 

rekning og bibelfag. Han har 60 elevar i ulik alder. Alle startar med abc. 

Sist vi var på besøk var huset fullt av små og store. Songen lydde lang 

veg, og høvdingen takka for dett e som var starta i byen. Foreldra var 

stolte over det borna alt kunne. 

Takk for forbøn for Tanambao og katekisten Lava. Det var ein stor dag 

med første dåp i nykyrkja der, første søndag ett er påske. 

Takk og for forbøn for Marofariha, dei nye kristne og Jakoba med familie. 

Dei planlegg å reisa kyrkjehuset i byen der 24. mai. Då skal vi dit på 

besøk. Fantastisk kjekt. Det kjem og folk frå byane omkring til søndagsmøta. 

Dett e er eit område som har venta lenge på evangeliet. 

Guds signing over arbeidet i misjonen til kvar og ein og god sommar. 

beste helsing helga eikeland

kjære misjonsvener dåpsfest 

Sist søndag var eg ”tilfeldigvis” i 

Senboku kyrkje på formiddagen, og 

presten talte over dagens tekst, som 

var om den gode hyrdingen. Og han 

talte om at hyrdingen kjenner sine 

og kallar dei på navn. I Japan kallar 

dei no spedalskhet eller lepra 

for Hansen-sykja, og det er framleis 

koloniar der det bur menneske 

som lir av denne sjukdomen. Presten 

hadde vore på vitjing i ein slik 

spedalskekoloni, og oppdaga at dei 

ikkje brukte sine rette navn. Sidan 

det framleis finst fordomar mot spedalske, 

var dei redde for at dei ville 

verta til bry og skam for slekt og familie 

dersom dei brukte familienavnet 

sitt. Dei torde ikkje stå fram som 

den dei var. 

Presten hadde også vore på besøk i 

ei koreansk kyrkje i Osaka. Der var 

det ein stor plakat på veggen som 

reklamerte for ein kampanje som dei 

hadde gåande for å bruka sine rette, 

opphavelege navn. Også koreanarar 

har vore utsett for mykje diskriminering 

gjennom åra, av og til vart dei 

tvinga til å ta japanske navn. Navnet 

er viktig for oss, det fortel noko om 

oss, plasserer oss, gjev oss tilknytning 

og identitet. 

Poenget var at når Jesus kallar på 

oss, brukar han våre rette navn, - 

han kjenner oss som den me er, han 

kjenner vår identitet, sjøl om me 

prøver setja andre navn på oss, sjøl 

om me prøver skjula vår veike sider, 

våre sjukdomar og vår smerte. 

beste helsing, 

åshild bjørkum furukawa 

utdrag av brev fra NMS-misjonærer 

Det er ikke hvert år det skjer dåpshandlinger 

i vår sammenheng her i 

Mali. Men vi gleder oss desto mer 

når noen døpes! Hittil i år har hele 

seks personer blitt døpt, og fem av 

disse ble døpt i Douentza 1. påskedag. 

En av disse var en gammel mann på 

nesten 80 år som har hatt kontakt 

med oss misjonærer i årevis. Han 

kan ikke lese, men har lyttet til Lukas-evangeliet 

på kassett hundrevis 

av ganger. Vi har lenge visst at han 

så på Jesus som Frelser, men hadde 

nesten gitt opp håpet om at han noen 

gang ville ta skrittet fullt ut. Men etter 

jul begynte han å snakke om at 

han ville bli døpt, og vi skjønte til 

slutt at han mente det alvorlig. 

Siden han er så gammel og har litt 

skral helse, hoppet vi over en del av 

det omstendelige dåpsopplæringsprogrammet 

vi vanligvis bruker 

når noen ønsker dåp, og lot det skje 

raskt. Det var veldig sterkt å høre 

ham bekjenne troen på den treenige 

Gud foran menigheten, og så se det 

gamle hodet bøyd over dåpsfatet 

med vannet rennende over. Denne 

mannen har fire koner og utallige 

barn og barnebarn. Vi kjenner allerede 

ganske mange i hans familie, og 

håper vi kan få enda bedre kontakt 

med dem. Den ene kona hans sier nå 

at hun vil ha undervisning om kristen 

tro. 

Etter dåpshandlingene hadde vi en 

flott påskegudstjeneste og deretter 

middag for hele menigheten. 

ole har ald og stina neegård 

i mali 

Misjonærblogger 

14. mars ankom ekteskapsgruppa 

vår fra Ål Ivato flyplass. Det 

var nesten surrealistisk å ha våre 

gode venner her ”ute”, plutselig 

tilstede i en verden som har 

så lite til felles med Ål og Hallingdal, 

men som allikevel er en 

viktig del av vår identitet og livserfaring. 

Det ble mange minneverdige 

episoder i møte med gassisk 

kultur, fattigdom og naturrikdom, 

vekkelsesbevegelsen, osv. 

Takk for to flotte uker sammen, 

kjære venner, – og lykke til i 

snøkavet der oppe i nord, leste at 

det nå ligger 170 cm snø i Ål! 

Gunn Elén A. og Arild Ø Hansen, 

Madagaskar 

www.gunnogarild.blogspot.com/ 

Torsdag 1. mai begynte Malaïka 

plateinnspilling på radiostasjonen 

”Sawtu Linjiila”. Koret Malaïka 

består av 17 kamerunske 

ungdommer som i sommer skal 

få reise på turné i Norge. Ingen 

av dem har vært i Norge før, så 

dette er stort. De skal bl.a. være 

på generalforsamlingen i Bergen. 

Nå har de begynt å spille inn 

sanger til cd-en de skal selge i 

Norge. De var i studioet i mange 

timer og danset og sang selv om 

rommet var både tett, varmt og 

klamt. Malaïka synger helt nydelig, 

og jeg (Kristin) har blitt glad i 

alle sammen! Jeg har blitt veldig 

god venn med mange av dem, 

og kan ikke vente med å få møte 

dem igjen i Norge i sommer!! 

Astrid, Bjarte, Elias og Kristin 

Tangedal Madland, Kamerun. 

www.tangmad.blogspot.com/ 


und turen ansvarlig for rundturen: marit rødland 

28 

Hei 

Det finaste eg 

veit er ein stor 

bukett blomar 

med mange 

fargar i. Det er fint med einsfarga 

bukettar også, men dei mangefarga 

er likevel vakrast, tykkjer eg. 

Eg hugsar ein slik bukett. Eg fekk 

ein flott bukett med tulipanar i alle 

fargar, dei strålte som heile regnbo- 

gen. Eg vart kjempeglad! 

Slik trur eg at Gud blir glad også, 

når vi menneske går i saman og 

samarbeider. Resultatet vert best 

og flottast når vi har samla alle dei 

forskjellige ”fargane”, og då mei- 

ner eg ikkje hudfarge. Men vi er 

ulike, og likar så forskjellige ting. Vi 

er gode på heilt forskjellige områ- 

de, og vi uttrykker oss veldig ulikt. 

Menn og kvinner opplever også i 

stor grad det same forskjellig. –Det 

var ikkje slik det var, som mannen 

sa til kona då ho fortalte noko til 

felles vener. 

Men viss alle hadde opplevd ting 

heilt identisk, alle såg likt på alt og 

alle likte dei same tinga, då ville alt 

blitt utruleg fargelaust og keisamt 

og lite spanande! 

Nei, gje meg ein bukett i alle fargar, 

også i det verkelege livet! La oss 

vere takksame for forskjellighetene, 

glede oss over kvarandre sine ulike 

evne og anlegg, og utnytte 

ressursane på best mogleg 

vis og til Guds ære. 


Marit 

Sørreisa Misjonsforening 161 år 

Lørdag 12. april var det stor bursdagsfest i Straumen kapell i Sørreisa. 

Det Norske Misjonsselskaps Sørreisa Misjonsforening var 161 år gammel. 

Da forstår man at jubilantens runde år var i fjor, og det ble også 

markert på fjorårets områdestevne. Etter planen skulle det også jubileres 

mer lokalt, men av forskjellige grunner ble feiringen utsatt – til nå. 

Over 40 personer hadde funnet veien til festen. Det har lenge vært kjent 

at Sørreisa har vært ei misjonsbygd med mange foreninger og etter 

hvert også flere misjonærer. Tidligere byprest John Daniel Solhaug var 

den første fra Sørreisa som studerte ved Misjonshøgskolen i Stavanger! 

Hvert år avholdes ei stor misjonsjulemesse med mange salgsvarer og 

fine gevinster på loddsalg. Julemessa trekker folk langveisfra, og arbeidet 

gir om lag 90-100 000 kr til misjonen hvert år. 

Leder i Sørreisa Misjonsforening, Jostein Mathisen, ledet festen. Sogneprest 

Brun åpnet arrangementet og talen var senere ved Charles Taylor, 

områdeleder i Det Norske Misjonsselskap (NMS). 

Sørreisa har hatt mange foreninger, og i protokollene ble mange innskrevet 

som medlemmer. Kvinner og barn ble ikke innskrevet. De deltok 

på møter og stevner, men kunne ikke ha verv. Per Eirik Mathisen 

fortalte om misjonens historie i Sørreisa på en lettfattet og engasjerende 

måte. Solveig Ljones Mathisen hadde innlegg om dagens misjonsarbeid 

som rommer større andel av diakonale tjenester og humanitært arbeid 

i tillegg til evangeliseringsarbeid. En moderne satsing er lokal støtte til 

Sat-7, en kristen tv-stasjon som har sendinger i midt-østen. 

Det kom inn vel 6000.- kroner i gave til Det Norske Misjonsselskap 

(NMS). Selv om det i dag er få foreninger igjen i Sørreisa, er disse til 

gjengjeld aktive, og samler medlemmer fra 9-90 år. De har aktiviteter 

fra hver andre uke til en gang årlig. Julemessen er årets høydepunkt i 

denne sammenheng. Og hovedforeningen, jubilanten, er fortsatt aktiv i 

dette arbeidet og har planer om flere arrangement framover.

MT-kruset ut- og 

hjemreiser 

mange frivillige i nms fortjener litt ekstra oppmerksomhet. 

misjonstidende plukker ut noen og gir dem et mt-krus. kjenner du 

noen frivillige som fortjener et mt-krus? kontakt oss: mt@nms. 

no eller ring redaksjonen på 51 51 61 54. 

MT-kruset er ei spalte me har fått god respons på frå lesarane, dei 

tykkjer det er fi nt å lese om menneske som på denne måten vert heidra 

for innsatsen sin i misjonsarbeidet. 

Nå vil me gå ut til dykk lesarar og be om at de sender namn på kandidatar 

til MT-kruset til oss. Sei litt om kvifor de tykkjer akkurat 

denne kandidaten bør få MT-kruset, og kva ho eller han har gjort 

i misjonen si teneste. Hugs å skrive kvar denne / desse personane 

bur, og eventuelt telefonnummer. 

Vi treng altså nye forslag til MT-krus-kandidatar, og utan dykk er det 

vanskeleg å fi nne fram til dei. Takk for at de vil hjelpe oss med dett e. 

Nå lyder jubelsang 


i kirkerommet, 

en mektig lovsang 

fylt av takkens ord 

til Ham som sjøl 

er Sannhet, Veien, Livet – 

Nå lyder sangen 

som fra englekor. 

med helsing oss i misjonstidende-redaksjonen 

For lenge siden 

såddes Ordets frøkorn 

her under tropesol 

på rødbrun jord. 

Nå samles tusener 

i katedralen 

til lovsang, bønn og samling 

om Hans ord. 

gratulasjoner 

• Gratulasjoner til: 

Brit Helene Nilsen Frøystein fyller 

50 år 09. juni 2008. Hun har vært 

tilsatt som økonomimedarbeider 

ved hovedadministrasjonen i 

Stavanger fra 15.02.2001. 

Adresse: Nøkkveien 62, 

4314 SANDNES 

Gratulerer! 


mot kirkehvelvet 

i tropevarmen 

på en rødbrun jord. 

Vi ber en bønn 

at den vil favne fl ere 

til dåp og samling 

om Hans alterbord. 

karla ber it log 

• Gratulasjoner også til: 

Ingeborg Berg, f. 02.06.38, Ragnhild 

Stranden, f. 10.06.58, Nils Gerhard 

Romarheim, f. 18.06.48, Anne 

Grete M. Lauritzen, f. 19.06.58, 

Rune Rasmussen, f. 21.06.58, 

Aud Bredeli Storfl or, f. 26.06.28 og 

Gunn Berit Torvik, f. 30.06.58. 

gratulasjoner 

Kamerun 

Sandra og Erik Bischler kom 

til Norge fra Kamerun 10. mai, 

sammen med barna Theodor, 

Samuel og Erik Aaron. De er i 

Norge på kortopphold. 

Jan Erik Askjer kom til Norge 29. 

april, mens Stine Næss Askjer 

og barna Gregor, Einar og Peder 

kom til Oslo 9. mai. Familien blir 

i Norge inntil videre. 

Madagaskar 

Sonja Angela 

og Klaus- 

Christian 

Küspert kommer 

til Norge 

fra Madagaskar sammen med 

datteren Alma Elisabeth. De drar 

først til Tyskland, så til Norge. Er i 

Norge etter endt periode. 

Mali 

Ane Føleide Nesse dro fra Mali til 

Norge etter endt ettåringstjeneste 

den 18. april. Hun ankom Oslo 

19. april. 

Håvard Tveit dro fra Mali til Norge 

etter endt ettåringstjeneste 

den 18. april. Han ankom Trondheim 

19. april. 

Øydis Antun dro fra 

Mali til Norge 2. mai 

etter endt periode. 

Hun ankom Bergen 3. 

mai. 08 

Stina Aa. og Ole Harald Neergård 

dro fra Mali til Oslo 2. mai 

sammen med barna Nils Jonatan 

og Samuel Birger. De er i Norge 

på kortopphold. 

Janne Evje Hinderaker kommer til 

Norge 6. juni sammen med barna 

Sven Emil, Sindre Elias, Stein 

Oskar og Simen Ingar. De skal 

være på forlenget kortopphold. 

Stein Olav Hinderaker kommer til 

Norge 12. juni. 

ut- og hjemreis 


undturen 

Kanelkake 

(langpannekake) 

7 kopper hvetemel 

4 kopper sukker 

4 kopper kulturmelk 

250 g smeltet smør 

2 ts natron 

2 ts kanel 

Alt blandes sammen. Stekes i 

langpanne. 

180 grader i ca 35-40 minutter 

Avkjøl. Ha melisglasuer iblandet 

kanel på toppen. 

Hilsen 

Ragnhild K. Ellefsen 

30 

Løsning på 

kryssordet i MT 4: 

Jesus Kristus døde på korset 

for oss 

To heldige vinnere er: 

Gerd Bovim, Saltnes og Aslaug 

Vingen, Almenningen. De 

får tilsendt et MT-krus hver i 

posten. 


dagbok 

unge misjonærer på 

skattejakt i thailand 

Tilretteleggere 

Når har vi det helt topp i jobben som NMS sine utsendinger til Thailand? 

Jo, det er når vi ser at Gud gjør noe iblant oss, og vi er med på å 

legge til rett e for det. Det er greit at vår jobb består i å planlegge undervisning 

og gjennomføre ulike seminarer, men det er kun Gud som berører 

mennesker slik at det får varig betydning. Noen ganger ser vi dett e, 

og da har vi det godt. 

Slik som i Mukdahan for en liten stund tilbake. Da hadde prosjektet 

vi er tilknytt et, ”Kirkesenteret i Mukdahan”, sitt første seminar. Vi var 

spente. Seminarbygget ”luktet” nye stoler og bord, og nå skulle vi endelig 

sett e i gang. 4o lekledere, god stemning og fellesskap på tvers av 

menighetsgrensene kan oppsummere seminaret. Men fremst av alt var 

det vitnesbyrdene om at Gud hadde gjort noe iblant oss, som gjorde 

mest inntrykk. 

Hva sa de så i ett erkant? Her er noen utsagn: 

”Jeg bruker så mye tid på alle rundt meg at jeg ikke får tid til Gud. Disse 

dagene har jeg kommet nærmere Gud.” 

”Jeg har aldri kjent meg verdig til å tjene, før nå.” 

”Jeg har ikke opplevd Gud så sterkt før. Plutselig fi kk jeg gaven til å 

tale i tunger.” 

”Jeg har kjent meg så lett et ett er at jeg fi kk skrevet ned og brent syndene 

mine. Gud berørte meg sterkt.” 

Det er oppmuntrende å se at mennesker blir berørt i det arbeidet vi 

misjonærer står i. 

Vi hadde det mye gøy disse dagene. Mange av deltakerne var ikke vant 

til å være på seminar og fi kk nye opplevelser: Noen hadde aldri sovet i 

en seng før. Noen sov derfor to og to. Noen hadde ingen erfaring med 

innlagt dusj og vannklosett , men ble rutinerte på dett e ett er hvert. Og 

fl ere hadde liten erfaring med å bli regnet som like verdifulle medarbeidere 

i kirken som de med lang utdanning. 

Hovedtema for disse dagene var: ”Kan jeg være en leder?”. Vårt håp 

er at mange skal kunne svare et selvsikkert ja på dett e spørsmålet ett er 

som lekmannsprosjektet skrider framover. 

familiene sørheim og tveten

okomtaler 

men gud er 

ikke beseiret 

Den forfulgte 

kirkes historie 

Stig Magne 

Heitman 

Lunde 2008 

Hvis en ønsker 

mer informasjon 

om forfølgelse av kristne i vår tid, så 

er dett e en nytt ig bok. Den viser at 

forfølgelse av kristne er utbredt over 

hele verden. Boken omhandler både 

protestanter, katolikker og ortodokse. 

Diskriminering, trusler, fengsel, 

tortur og mord er langt mer utbredt 

enn vi liker å høre. Men slik kunnskap 

har en tendens til å forsvinne i 

den store informasjonsmengden vi 

daglig utsett es for. 

Antakelig er der fl ere martyrer i vår 

tid enn tidligere i kirkehistorien. 

Likevel er det forholdsvis få som 

er engasjert i medkristne som lider 

p.g.a. sin tro. Er det en form for likegyldighet 

som får oss til å tolerere 

overgrep når det ikke foregår i vårt 

eget land? Også når myndighetene 

i vårt eget land ønsker å overstyre 

kirken, er det lite reaksjoner blant 

kristne. Da er det kanskje ikke så underlig 

at det er lite engasjement for 

forfulgte kristne i andre land. Dett e 

på tross av at vi lever i en tid hvor 

internett og andre informasjonskanaler 

på kort tid kan skaff e oss god 

oversikt. 

For de som leser ”Åpne dører” eller 

lignende publikasjoner er en del 

av bokens alvor kjent fra før. Men 

for første gang har vi fått en samlet 

oversikt. Jeg tror likevel at første 

del av boken med fordel kunne vært 

utelatt . Boken presenterer seg som 

den forfulgte kirkes historie, men 

det meste av boken handler om vår 

egen tid. Dessuten står det lite om 

forfølgelse fra oldtiden og fram til 

vår egen tid. Hvis forfatt eren hadde 

konsentrert seg mer om vår egen tid 

og dokumentert forfølgelsen med 

tall, ville det i større grad kunne 

brukes i forhold til ansvarlige myn- 

digheter i de aktuelle land. Mange 

fl ere land enn dem som er nevnt i 

boken kunne vært omtalt, for eksempel 

de kristnes situasjon i staten 

Israel. 

Kanskje hadde det vært en fordel om 

forfatt eren også hadde skrevet noe 

om hvordan vi kan være til støtt e for 

de forfulgte. Hva gjør norske myndigheter 

i forhold til forfølgelsen 

av kristne i muslimske land? Hvordan 

kan Den norske kirke og andre 

kirkesamfunn hjelpe de forfulgte? 

Hvordan kan vi hindre at manglende 

respekt for religiøse verdier i vår del 

av verden blir til forfølgelse av kristne 

i for eksempel muslimske land. 

Handler det egentlig om manglende 

respekt for vår egen tro? 

geir thingnæs 

svar skyldig? 

Om nye ateister 

og New Age 

Bjørn Are 

Davidsen 

Lunde 2008 

I boken, Svar skyldig? 

utfordrer 

Bjørn Are Davidsen argumentene 

mot gudstro som er blitt fremstilt 

av ateister som Richard Dawkins, 

Christopher Hitchens og Sam Harris. 

Boken er et oppgjør med mange 

nye ateisters oppfatning av kristendommen 

som ”hatet mot fornuft en 

og intelligensen”, og forfatt eren viser 

at kristen tro slett ikke trenger å 

være anti-intellektuell. 

Boken gir en bredest behandling av 

Richard Dawkins og argumentet om 

at Jesus bare er en myte. Davidsen 

er fl ink til å vise to sider av samme 

sak; han tar for seg fl ere historiske 

innvendinger mot kristendommen, 

og kommer med nye og interessante 

perspektiver. Til tider krever forfatteren 

imidlertid svært mye av leseren. 

Flere ganger refereres det til 

fi losofi ske argument og teoretikere 

på en måte som nærmest forutsett er 

at leseren er kjent med dem. Har en 

derimot lest bøkene av forfatt erne 

som Davidsen kritiserer, vil en nok 

få mye mer utav boken enn om en 

leseopplevelser som venter 

er ukjent med argumentene på forhånd. 

”Svar skyldig” kan blant annet 

anbefales som utgangspunkt for 

videre samtale og debatt . Mange vil 

nok synes at den også egne seg til 

personlig oppbyggelse. Til tross for 

at den er litt tung, vil nok den som 

er interessert i temaene som Davidsen 

tar opp, kunne glede seg over en 

grundig bok med godt behandlede 

argumenter. 

christina swan milsom 

sett gjennom 

75 år 

Magne Bjørdal 

(red) 

KABB 2008 

Kristent Arbeid 

Blant Blinde og 

Svaksynte (KABB) 

har nett opp feira 75-årsjubileum. 

Rett før den store feiringa vart boka 

”Sett gjennom 75 år” gjeven ut. Både 

titt elen på boka og innhaldet i boka 

er tankevekkande. 

Gjennom 180 sider får lesaren innblikk 

i kor viktig det er å vere sett og 

samstundes sjå våre medmenneske 

slik Gud ser oss. Boka startar med å 

la oss møte tre fl ott e representantar 

for tre generasjonar. Så kjem eit kapitt 

el med sjølve historia til KABB, 

frå starten i 1933 og fram til i dag. I 

fylgje protokollane var tanken i 1933 

å samle blinde til kristent fellesskap. 

Dett e var i starten berre tenkt som 

eit supplement til arbeidet som Blindeforbundet 

dreiv, men utover 6o- 

og 70-talet vart det klarare og klarare 

at eit brot mått e kome. Og det 

kom i 1978. 

Elles handlar ein stor del av boka 

om diakoni, misjon og internasjonalt 

arbeid. Det er imponerande kva 

KABB har vore med på. Nå er KABB 

t.d. engasjert ei eit omfatt ande prosjekt 

for å gi blinde og svaksynte 

på Madagaskar hjelp til ein enklare 

kvardag. 

Ett er å ha lest boka er det møte med 

enkelpersonar som har gjort inntrykk. 

eivind hauglid 


nytt fra inn- og utland 

Barnegospelfestivalen - 2008 

På forhånd sto det i Stavanger Aft enblad ”La de små 

barn komme til Moi”, og det gjorde de. 281 små og store 

barn kom sammen på Barnegospelfestival siste helgen 

i april, fulgt av nesten 70 voksne. Sånt blir det liv 

og røre av, og et kjempekor! Alf Georg Østebrøt hadde 

laget mange nye sanger til festivalen, og barna sang av 

all kraft . Festivalsangen, som også var ny i år, blir nok 

en slager i mange år fremover. 

Moi fi kk også merke at vi var der. Mange ble litt overrasket, 

men smilte og vinket da et helt tog av barn 

marsjerte forbi med fl agg, banner, rop og sanger. 

Marsjen endte opp i sentrum, hvor barna ga en super 

minikonsert for alle som møtt e opp. Det ble bra reklame 

for den store konserten som ble holdt i Nor-Dan- 

hallen senere lørdags kveld. 

I løpet av festivalen fi kk også barn og voksne høre om 

et senter for barn i en fatt ig bydel i Kairo. Det ble også 

gitt anledning til å være med å støtt e, og det ble gitt 

rundt 24 000 kroner til prosjektet. 

region stavanger/nms-info 

Lys og skygge 

Boken som misjonsprest Sigurd Ernst 

Knudsen, misjonær i Kamerun 1954- 

63 og 1983-85, nylig har utgitt , kan bestilles 

ved å kontakte Knudsen på tlf. 

38343698 

Boken henter stoff fra store og små hendelser 

i livet som misjonær, fra evangelisering 

og kirkeliv og gir glimt inn i den lokale kulturen. 

Også fyldig omtale og dokumentasjon av slavesakene 

som Knudsen selv var sterkt involvert i årene 1955-58. 

Boken koster kr 180 inkl. porto. Overskuddet går til Det 

Norske Misjonsselskaps arbeid. 

nms-info 

32 


Misjonshøgskolen får 

universitetsstatus 

I midten av april ble det klart at Misjonshøgskolen 

får akkreditering som vitenskapelig høgskole. Dermed 

har Stavanger nå to utdanningsinstitusjoner 

med universitetsstatus. 

– Dett e er veldig, veldig kjekt. Dett e styrker universitetsbyen 

Stavanger, samtidig som det er en solid 

anerkjennelse for Misjonshøgskolen. Vedtaket bekreft 

er det som vi hele veien har visst, nemlig at 

Misjonshøgskolen holder et høyt faglig nivå, sier 

ordfører i Stavanger, Leif Johan Sevland. 

Styret i NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) 

vedtok 10. april at MHS tilfredsstiller 

kravene til akkreditering som vitenskapelig høyskole. 

Saken går nå til Kunnskapsdepartementet, 

som normalt følger innstillingene fra NOKUT. 

– NOKUTs vedtak anerkjenner MHS’ årelange fokus 

på faglig oppbygging, sier rektor ved MHS, 

Knut Holter. MHS tilbyr i dag utdanning på 

bachelor-, master- og doktorgradsnivå, og høster 

anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt for 

sin forskning. 

– Vedtaket er en illustrasjon på at det er nå kvalitet 

og ikke eierskap som avgjør status for en høgskole 

eller universitet, påpeker Holter. En akkreditering 

som vitenskapelig høgskole gir MHS de samme 

faglige rett igheter som universitetene har, innenfor 

høgskolens fagfelt. 

MHS tilbyr i dag studier innenfor to områder, dels 

teologi- og kristendomsfag, men dels også religions- 

og kulturfag. Felles for de to er et faglig fokus 

på det å krysse grenser, og en utdanning fra MHS 

gir kompetanse både inn i det fl erkulturelle Norge 

og ut i en stadig mer globalisert verden. 

nms-info

Misjonærmøte i Japan 

Trett en misjonærer fra Det Norske Misjonsselskap 

(NMS) og Frikirken var samlet til den årlige misjonærkonferansen 

9.-11. april i Mie. Valget hadde falt 

på Kawage Marinesenter. Det lokale vertskap hadde 

lagt til rett e for en fl ott samling ute ved sjøen. 

Misjonærkonferansen ble åpnet av Åshild Furukawa 

som er stedlig representant for NMS. Nora 

Margaret Gimse, frikirkens misjonssekretær for 

Kina og Japan, gav en inspirerende innføring om 

familiearbeid i Kina og muligheter for dett e arbeidet 

i Japan. Videre deltok Ole Johnny Møyholm, 

tidligere Japanmisjonær for NMS, – nå styremedlem 

i Frikirkens Israels- og Ytremisjon (FIY), med 

to bibeltimer med tema Brød og vann – ut av åndelig 

sult og tørst. 

Mye av konferansen gikk med til gjennomgang av 

og samtale ut fra misjonærenes arbeidsrapporter. 

Det var inspirerende å lytt e til. Japan er dessverre 

fremdeles blant topp ti av unådde folkeslag/land i 

verden. Det er derfor gledelig at misjonene ikke har 

gitt opp arbeidet med å vitne om Jesus Kristus, slik 

at om mulig enda fl ere japanere kan komme til tro 

og bli lagt til menighetene. 

Det er ekstra gledelig at to unge ektepar i løpet av 

2007 har kommet til Japan for å ta del i dett e arbeidet. 

Begge parene (ett fra NMS og ett fra Frikirken) 

er i full gang med å lære språket. Vær med å be om 

at de må lykkes i språklæringen og at de må utrustes 

enda mer til den oppgave de har tatt fatt på. 

tekst: ole johnny møyholm 

Verdien øker med alderen 

Nye regionledere 

i Stavanger og Trøndelag 


(NMS) har fått ny regionleder 

i to regioner. Lars Sigurd Tjelle 

(43) er ansatt som ny regionleder 

i Region Stavanger og Terje 

Bjørkås (51) i Region Trøndelag. 

Lars Sigurd Tjelle har lang 

og bred erfaring i Det Norske 

Misjonsselskap (NMS). Han 

har til nå vært områdeleder for 

Sandnes og Jæren områder i Region Stavanger, hvor 

han tidligere også har vært barne- og ungdomskonsulent. 

Videre har han 11 års erfaring som misjonsprest 

i Japan, hvor han også er født. 

– Jeg har en dyp respekt for det NMS er og står for, 

samtidig som jeg ønsker å være med på å forme organisasjonen 

og regionarbeidet inn i framtiden, sier 

han. Tjelle startet i stillingen 1. mai, og ett erfulgte 

Arne Sørås 

Terje Bjørkås har allsidig yrkeserfaring 

fra ulike områder 

innen norsk landbruk. Han var 

misjonær for NMS på Madagaskar 

fra 2002 til 2006, og arbeidet 

da i et jordbruksprosjekt 

i Morondava. Bjørkås kommer 

nå fra jobb som administrasjonsleder 

i Norsk Luthersk 

Misjonssamband, Trøndelag 

krets. Bjørkås er medlem av 

Trondheim frikirke og har hele livet vært aktiv i misjon 

og menighetsliv. 

– Jeg opplever å ha et kall til tjeneste i misjonen, og 

som regionleder vil jeg få anledning til å realisere det 

i samarbeid med misjonsfolket i Trøndelag, sier Terje 

Bjørkås. Han tiltrer som regionleder 1. september, og 

ett erfølger Kitt y Mæhre i stilingen. 

nms-info 

– Det er ikke alltid vi ser hensikten i dag, men senere kan det bli både viktig og interessant. 

Verdien av en referatbok for en misjonsforening/-gruppe øker med alderen, 

sier forenings- og gruppekonsulent Unni Holm Olsen. Hun er glad for å kunne tilby 

nye og oppdaterte referat- og kassabøker til foreninger og grupper tilslutt et Det Norske 

Misjonsselskap. Disse kan fåes ved henvendelse til NMS’ infosenter, 

E-post: infosenter@nms.no eller tlf 51 51 61 00. 

nms-info 


nettverk for unge voksne 

Mission Paris 

tekst: 

magnus stor aas vatne 

”Noksånært” 

Jeg ble født på ”misjonsmarken”, 

men selve begrepet 

misjon har alltid 

vært bare ”noksånært” 

for meg. Mange tenker 

fort mot Afrika og bistandsarbeidet 

som drives 

der når ordet misjon 

kommer opp. Men misjon 

er så veldig mye mer. Det 

har jeg innsett ett er en tur 

til Paris, hvor misjon drives 

på mange plan. Paris 

er en meget sekularisert by 

hvor det å drive misjon, og det å drive de protestantiske 

menighetene, er en daglig utfordring. Det er så mye vi ikke 

vet om hva som skjer i denne sammenhengen rundt om i 

verden. Vi fi kk en smakebit av det som skjer i Paris, og det 

fi kk meg til å tenke. 

MiJi 

Misjonsarbeidet i Paris er ikke stort, men ved hjelp av ildsjeler 

som arbeider rundt i de forskjellige menighetene, er 

den protestantiske kirken der for alle som vil. Vi var med 

på en kafékveld sammen med noen ungdommer og ledere 

fra ungdomsarbeidet MiJi (Mission Jeunesse). MiJi ble startet 

opp som en reaksjon på at det ikke fantes et felles sted 

hvor ungdom fra de forskjellige menighetene kunne møtes 

og treff e andre kristne ungdommer. Arbeidet går veldig i 

bølger, men de har 5-6 arrangementer i året hvor de prøver 

å dra sammen fl est mulig unge. 

Vi fi kk møte noen av dem som driver dett e arbeidet, og 

noen ungdommer. Vi fi kk i gang gode diskusjoner om 

tro. Det er veldig interessant å høre tanker om tro ifra 

noen som tilhører en ganske nær, men likevel fj ern kultur. 

Det sett er ting i perspektiv når man kommer fra et 

land hvor man har store treff for ungdom som Skjærgårds 

og Tenmisjonsfestivalen, hvor fl ere tusen kristne 

ungdommer samles. I Frankrike er det stort hvis de får 

ansvarlig for nettverksiden: 

organisasjonssjef i nms u 

merete heintz 

– Hvordan fungerer misjon i praksis? Dette spørsmålet skulle ti NMS U’ere få svar på 

i Paris. Men de skulle også se hva som gjør denne fantastiske byen til ett av verdens 

mest besøkte steder. 

34 


med seg 20-25 ungdommer 

til et møte. 

Håp 

Det er utrolig mye bra som 

drives i Paris, og vi fi kk 

besøke et veldig oppbyggelig 

sted, Håpets senter. 

Senteret drives daglig av 

frivillige, og er et prosjekt 

som støtt es av NMS. Det 

ble startet da norske misjonærer 

i Afrika så at studenter 

som kom tilbake 

fra Paris, nesten hadde falt 

bort fra troen. De manglet 

en menighet der de kunne 

samles. 

I dag har Håpets senter fem prosjekter: De selger klær til 

dem som ikke har så mye når de kommer, de driver et lese- 

og skrivekurs, de har en internett kafé, de driver leksehjelp 

og de har også trosopplæring. Menneskene som driver 

dett e arbeidet, er utrolig varme, og de gir mye av seg selv. 

De skulle absolutt gi oss mat og drikke, og de var glade for 

å fortelle om det de driver med. 

”Noksånært” allikevel 

Det er veldig inspirerende å treff e mennesker som har en 

sterk vilje og pågangsmot til å fortelle og lære andre om 

det de tror på. Det er å misjonere, rett og slett . Hver dag 

går med til å prøve å hjelpe dem som ikke har så mye, og 

prøve å involvere dem i menighetene. 

Ett er en langhelg, som gikk altfor fort, mått e vi reise hjem. 

Med oss hadde vi masse bilder, nye tanker, inspirasjon, 

inntrykk og såre føtt er. Turen har fått meg til å tenke at 

kanskje ikke misjonsarbeid trenger å være så langt unna, 

det lett este er å begynne med dem som er rundt deg, og så 

kan man ta det derfra.

sprell 

Kryssord 

Vitser: 

Mamma mygg til veslemygg som kom hjem fra 

trening: 

– Hvordan gikk fl ytreningen i dag, velsemygg? 

– Kjempebra, mamma! Alle menneskene klappet 

når de så oss. 

– Doktor, doktor. Jeg har begynt å huske så dårlig. 

– OK. Når startet det? 

– Når startet hva? 

Legen: Fulgte du den resepten jeg ga deg, Jensen. 

Jensen: Nei! 

Legen: Å, hvorfor ikke! 

Jensen: Nei, da ville jeg vært dø, nå. 

Legen: Hva mener du? 

Jensen: Den fl øy ut av vinduet i 7. etasje. 

for levende unger 

ansvarlig for sprellsiden: 

informasjonskoordinator i nms u 

ragnhild halle 

Send løsningsordet 

på mail til: post@nmsu.no. 

Merk mailen med ”kryssord” 

– eller med post til: NMS U, Postboks 226 Sentrum, 

4001 Stavanger. 

Innen 8. juli 2008. 

Vi trekker ut tre vinnere som får tilsendt en NMS U- 

gave i posten. Husk å oppgi navn, adresse og alder. 


Misjons“I 

tidende møter jeg mennesker som gjør 

Guds gjerninger nære og konkrete. Dette gir meg 

håp og inspirasjon, midt i en verden med mye 

smerte og mange grunner til fortvilelse. 

kjetil aano, generalsekretær i nms 

Klart vi skal på GF! 

q Jeg bestiller Misjonstidende i ett år for kr 320,- inkl. krus* 

Dersom du ønsker Misjonstidende på kassett i stedet, sett kryss her q 

Navn: ______________________________________________________________ 

Adresse: ____________________________________________________________ 

Postnr.:____________________Sted:_____________________________________ 

Tlf.: ___________________ 

Bladet gis som gave, send derfor regning til: 

Navn: ______________________________________________________________ 

Adresse: ____________________________________________________________ 

Postnr.:____________________Sted:_____________________________________ 

Tlf.: ___________________ 

Du kan også bestille på: www.nms.no E-post: infosenter@nms.no 

* Gjelder nye abonnenter. 

misjonstidende 

ditt vindu til en 

annerledes verden! 

For mer 

informasjon: 

51 51 61 00 

Jentene i 

kvinneforeningen ”Det gode 

liv” er alle rundt 30 år. 

Likevel er de veteraner! I ti år 

har de vært en av over 2000 

foreninger tilknyttet NMS 

som jevnlig samles for å sette 

misjon og fellesskap i fokus. 

foto fra brasil: georg tumyr 

B-POSTABONNEMENT 

B-BLAD 

Ettersendes ikke ved varig adresseendring, 

men sendes tilbake til senderen 

med opplysning om den nye adressen. 

Vennligst send melding til Misjonstidende, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. 

mt 10-04 

Kan sendes 

ufrankert i Norge. 

Adressaten vil 

betale portoen. 

Svarsending 

Avtalenr.: 413 000/511 

- Nå gleder vi oss til å møte andre, få påfyll og kjenne at vi er en del 

av av en en verdensvid verdensvid organisasjon, organisasjon, sier sier Fra Fra venstre venstre Catherine Catherine Ulvik, Ulvik, Kristin Kristin A. A. 

Hordnes, Hordnes, Yngvild Yngvild Danielsen Danielsen og og Maria Maria Wergeland. Wergeland. 

4099 STAVANGER 

Tid for påmelding: 

Over 1000 er 

allerede påmeldt! 

Mer om program, 

informasjon og 

påmelding fi nner du på 

Som et rom uten vindu 

– er en kirke uten misjon 

www.nms.no/gf 

(PS: 1. juni stiger 

prisen med 200 kr 

for voksne)

aktuelt om misjon og kirke - Det Norske Misjonsselskap

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?