Mortepumpen nr. 2 2005 - Stavanger kommune

og forstår ikke helt hva som gikk av henne.
Hun pleier ikke å gi seg over, ta til tårene,
gi opp. Hun har alltid vært den sterke, den
som gav omsorg, oppmuntring, hjelp. Nå
er verden snudd på hodet! Nå må hun ta
imot hele tiden, og det er ikke naturlig for
henne. Riktig unaturlig er det!
Tankene vandrer. For hva annet kan hun
gjøre? Tankene vandrer, alltid bakover,
aldri fremover. For hvilken fremtid har vel
en 80 åring? Livet hennes er noe som var
en gang, i en verden langt der ute. Men det
begynte her hjemme, – i det lille hvite huset
i den trange gaten, der alle kjente alle og
hjalp hverandre om det knep. Med gudsfrykt
og nøysomhet hadde de klart seg forholdsvis
bra med farens beskjedne lønn
som kontorist. Hun og storebroren hadde
visst aldri manglet noe viktig. De hadde til
og med fått både handelsskole og middelskole.
Hun husket hvordan ungene i gaten
hadde ertet henne for det lange navnet hennes.
De het Else, Marit, Tora og Rigmor.
Hennes navn var gammeldags og annerledes.
Men til tross for ertingen hadde hun
vært stolt av navnet sitt. Dronning-navn!
Hun hadde elsket historien om dronning
Esther i Bibelen, en sterk og modig kvinne
som reddet sitt folk. Det var henne hun var
oppkalt etter. Og så dronning Victoria av
England, da. Og pappa, naturligvis, som
hette Victor. Uff, nei, nå ville tårene komme
igjen! Hun fant frem lommetørklet og
snøt seg kraftig. Ingen måtte se at hun
hadde grått da hun kom inn til middag. Og
det var visst snart.
Søster Kirsten hadde informert bestefar
Lassen, forsiktig om frøken Stangs intressante
bakgrunn. Kanskje kunne han muntre
henne litt? Men han måtte ta det forsiktig.
Hun var så ny her enda.
Da han fikk høre at hun hadde oppholdt
seg i Afrika en menneskealder, ble han
straks interessert. Selv hadde han knapt
vært utenfor landets grenser, selv om hans
beskjedne vognmannsforretning nå hadde
utviklet seg til et stort transportfirma, dyktig
ledet av sønn og sønnesønner. Digre
trailere med logo «Lassen drar lasset» var
på veiene i hele Europa.
Esther Victoria torde nesten ikke se opp
da hun ble plassert ved det nye bordet ved
siden av bestefar Lassen. Ikke at han var
noen ruvende person, men han var en
fremmed, og bare det var vanskelig. Han
snakket først forsiktig om løst og fast. Hun
nikket eller ristet på hodet og forsøkte seg
med et skjevt smil av og til. Torde ikke
prøve på å snakke. Det var ikke alltid
ordene ville komme. Hun kunne bli sittende
å stamme hjelpeløst, og det føltes
forferdelig. Da var det bedre å tie stille.
Dagene gikk. Med frøken Stangs nikk,
hoderysten, beskjedne smil og et ord
iblandt, hadde bestefar Lassen fått vite en
god del om hennes barndom i byen. Han
fortalte mye om seg og sitt for å lokke
henne til å fortelle mer. Det var livet i
Afrika han ville høre om! Det må da ha
vært fullt av eventyrlige opplevelser? Han
nærmest tryglet henne om å fortelle!
Det var som om hun våknet av en dvale.
Her var en som ville høre, høre om hennes
liv, om livet der ute! Torde hun? Hun
begynte forsiktig, men ble etterhvert så
ivrig at selv om hun stotret og stammet, og
ordene gikk i stå, så fortsatte hun likevel.
Taletreningen som logopeden så ofte
hadde mast om, var ikke lenger noe problem.
Det gikk av seg selv foran en så
intressert tilhører som bestefar Lassen.
Hun begynte å glede seg til samtalene, som
etterhvert strakte seg lenger enn til målti-
28