NORVAR-rapport - Svenskt Vatten

inaktivering på hhv 51,2, 42,3 og 21,7 mg . min/l (inkl. sikkerhetsfaktor) for hhv 1 ºC, 3 ºC og
10 ºC.
Flere vannkvalitetsparametere påvirker inaktiveringseffektiviteten indirekte ved at de påvirker
ozonnedbrytingen. Denne nedbrytingen er en funksjon av temperatur, pH og konsentrasjonen
av organiske og uorganiske komponenter i vannet. Det foregår en betydelig forskning
omkring nødvendig Ct-verdi for inaktivering av Cryptosporidium. Det er imidlertid uansett
slik at man må opp i svært høye konsentrasjoner av ozon i deler av kontakttanken for at
ozonering skal være en fullverdig hygienisk barriere overfor Cryptosporidium.
3.3.4 Desinfeksjonsbiprodukter ved ozonering
Ozon reagerer blant annet med dobbeltbindingene i humusmolekyler, fjerner farge i vann og
splitter opp humusmolekyler i mindre enheter. Slike reaksjoner øker andelen lavmolekylære
organiske forbindelser som er lettere biologisk omsettbare. De viktigste identifiserte
produkter er aldehyder, ketoner, ketonsyrer og karboksylsyrer. Slike forbindelser kan finnes
fra svært lave konsentrasjoner og opp til noen hundre µg/l. I motsetning til
kloreringsbiprodukter er organiske ozoneringsbiprodukter stort sett biologisk omsettbare og
kan fjernes i biofiltre (Melin and Ødegaard, 2000). Ozonering etterfølges derfor normalt av et
biofilter for å bryte ned og fjerne det biologisk omsettbare stoffet som skapes av ozoneringen,
og for å gjøre vannet biologisk stabilt.
Dersom det finnes bromid i vann, kan ozon reagere med bromid og danne bromat (BrO 3- ).
Bromat er karsinogent og er derfor et uønsket produkt fra ozonering. Bromidkonsentrasjonene
i norsk drikkevann er vanligvis lave. Mange parametre påvirker bromatdannelsen.
Utenlandske studier har vist at bl.a. lav pH, alkalitet og temperatur reduserer
bromatdannelsen, mens høy bromidkonsentrasjon og ozondose øker den (Croue et al., 1996;
Song et al., 1996). Tilstedeværelse av organisk stoff og ammoniakk reduserer også
bromatdannelse. Dette skulle tyde på at typisk norsk vann (lav pH, alkalitet og temperatur og
relativt sett høyt innhold av organisk stoff) skulle ha en gunstig sammensetning mht å få lav
bromatdannelse.
Det vises til tilleggsrapporten for en mer utfyllende beskrivelse av tekniske og prosessmessige
forhold knyttet til ozonering.
3.4 Desinfeksjon med UV-bestråling
3.4.1 Generelt om UV-desinfeksjon
Selv om interessen for UV er stor, er metoden fortsatt ikke fullt ut akseptert overalt i verden.
Norge er ett av de land der metoden har fått best fotfeste (se kap. 5), noe som muligens
skyldes at metoden egner seg godt for små og mellomstore anlegg som vi har mange av her i
landet. Hovedårsaken til at interessen for UV-desinfeksjon nå har øket sterkt over hele verden
er dokumentasjonen på at metoden virker svært godt overfor parasitten Cryptosporidium - i
motsetning til klorering som ikke er effektiv i det hele tatt og ozonering som krever høye
doser for å være effektiv.
Det finnes flere omfattende bøker og veiledninger på området. En lett tilgjengelig, oppdatert
og ganske detaljert informasjon er utkastet til: USEPA Ultraviolet Disinfection Guidance
manual (USEPA, 2003). For informasjon om praktisk erfaring med UV-anlegg i Norge
henvises til NORVAR-rapport 139/2004 (Gøytil og Liane, 2004).
NORVAR-rapport 147/2006 31