GERIA-tema 4 05.pub - Helseetaten

Dersom den passive linje og/eller avledning ikke hjelper, kan det være nødvendig
å sette grenser for aggressiv atferd for å beskytte pasienten selv og andre i omgivelsene.
Grensesetting kan uttrykkes muntlig gjennom avtaler eller uttalte holdninger.
Den kommunikative tilnærmingen må være voksen-voksen kommunikasjon med
respekt for pasienten og dennes behov. Den demensrammede persons evne til å
benytte verbalt språk som kommunikasjonsmiddel er ofte svekket både i forhold
til å forstå og/eller kommunisere med ord. Det blir da et konkret tiltak for personalet
gjennom både holdning og handling å bruke enkle, klare og kjente ord. Det å
unngå setninger med flere delbeskjeder og gi god tid til svar er også sentrale kommunikasjonstilnærminger
på det verbale plan.
Kommunikasjonsferdigheter på det non-verbale plan med vekt på å lytte og å se
samt kjennskap til eget kommunikasjonsmønster og spesifikk kunnskap om den
enkelte pasient er også viktig.
Fysisk grensesetting i form av fysisk intervenering (inngripen), kan være nødvendig
når andre løsningsmuligheter er forsøkt. Skal denne grensesettingen virke terapeutisk
må den kunne differensieres fra f.eks regler, straff og kontroll og ha en
overordnet målsetting som f.eks omsorg, struktur, sikkerhet og/eller læring. Ro,
trygghet og sikkerhet er stikkord i fysisk grensesetting (11). Tilgjengelige ressurser
skal brukes og perioden hvor fysisk grensesetting i form av f.eks håndledning
til bad eller holding under nødvendig stell av annen art må være nøye planlagt og
så kort som mulig.
Videre bør en slik fysisk intervenering ha en definert leder. Dette bl.a for å unngå
at flere snakker samtidig og derved øker forvirringen hos pasienten. Et viktig prinsipp
er at jo tryggere personalet er på rammebetingelsene i møtet med den aggressive
demensrammede, jo tryggere vil de opptre i den konkrete situasjonen.
I bearbeidelsen av episoder med aggressiv atferd er det viktig at pasienten blir
møtt med respekt og forståelse for sin opplevelse av situasjonen. Det å bli støttet
på følelsene utfra f.eks. prinsipper i validering er viktig. Å avvise en uakseptabel
handling men ikke personen må være en grunnregel i møtet med aggressiv atferd
hos demensrammede. Overfor personalet er det også viktig med bearbeidelse av
episoder med aggressiv atferd. En slik ”debriefing” bør gjennomføres med hensyn
til å kunne fungere terapeutisk i videre samhandling. Tilbud om veiledning og
kompetanseutvikling er også viktig som ledd i en målrettet og effektiv ressursutnyttelse
av personalet som arbeider med denne gruppen mennesker.
Bomiljø
Det fysiske miljøets utforming er en faktor av stor betydning i forebyggingen av
aggressiv atferd.
Grunnleggende krav til miljøet er at det må være oversiktlig, trygt og forutsigbart.
Kvalitetene som begrepet ”skjermet enhet” er forventet å inneha, er derfor rammebetingelser
demensrammede personer er i behov av i et terapeutisk miljø. Skjermet
enhet er ut fra dette en modell for et optimalt miljø for all institusjonsbehandling
av demensrammede.
Uro og uoversiktlighet, mange og ukjente personer og sammensatte stimuli fra
omgivelsene kan lett føre til forvirring. Denne forvirringen kan føre til kommunikasjonsproblemer
og misforståelser som skaper angst og utagering. Dette kan ytterligere
forsterkes ved at pasienten føler seg invadert ved forsøk på oppklaring/
korrigering fra personalets side.
Enerom i små grupper og et to-personsforhold i form av et primærkontaktsystem
kan begrense stimuli, øke pasientens mulighet til å holde seg orientert og bli ”sett”
av personalet. Et primærkontaktsystem hvor god tid og tilpasset kommunikasjon
”skreddersyr” tiltakene virker realitetsorienterende ved at muligheten til å fungere
nært opp til den grense som hjerneskaden setter, blir større.
Skilting, orienteringstavler, tilstrekkelig lys, kontrastfarger og skjerming av miljøet
gjennom bl.a. møbler, skillevegger og bevisst støybegrensning er andre forebyggende
tiltak. Skjerming for inntrykk, urealistiske krav og provoserende situasjoner
kan hindre at uro sprer seg.
Pårørende
Et nært samarbeid med pårørende i form av samtaler, familie- og nettverksmøter
og/eller tilbud om pårørendegrupper er tiltak som bør vektlegges i arbeidet med
denne gruppen.
Oppsummering
Dette er retningsgivende idealer. Et terapeutisk
miljø er ikke noe en har, men nettopp et retningsgivende
ideal. Målet er ikke nødvendigvis å forhindre
all aggressiv atferd, men å forstå atferden
som et mer eller mindre klart uttrykk for et budskap.
Gjennom en målrettet bruk av strukturerte datainnsamlingsmetoder,
sammen med en kontinuerlig
kompetanseutvikling i form av opplæring og
veiledning av personalgruppen i forhold til målsetning
og behandlingsideologi, er det mulig å møte
utfordrende atferd terapeutisk.
LITTERATUR
1. Statens legemiddelkontroll. Behandling av psykiske
problemer hos pasienter med demenssykdom. Nytt fra
Statens legemiddelkontroll 1994; 7.
2. Rokstad AMM, m.fl. Kommunikasjon på kollisjonskurs.
INFO-banken Granli senter 1995.
3. Engedal K, Haugen PK. Aldersdemens – Fakta og utfordringer.
INFO-banken (Landsdekkende informasjonsbank
om aldersdemens og alderspsykiatri), Granli senter,
1991.
4. Bragason A. Skåringsskjema for aggressiv atferd hos
eldre. Dikemark Sykehus, 1995.
5. Gulmann NC. Praktisk gerontopsykiatri. København:
Hans Reitzels Forlag, 1992.
6. Engedal K, m.fl. Atferdsforstyrrelser ved aldersdemens.
INFO-banken, Granli senter, 1994.
7. Valland K. Aggresjonsproblematikk. Dikemark sykehus,
1995.
8. Sadavoy J. Psychodynamic perspectives on Alzheimer's
disease and related dementias. The American Journal of
Alzheimer's care and related disorders & research 1991;
May/June: 12-20.
9. Travelbee J. Interpersonal aspects of nursing. Philadelphia:
F.A. Davis Company, 1974.
10. Kirkevold Ø. Vanskelig atferd hos aldersdemente. Sykepleien
1989; 10: 21-24.
11. Rokstad AMM, m.fl. Hjelp, han slår! INFO-banken,
Granli senter 1991, rapport nr.9.
12. Solheim K. Miljøbehandling ved demens 2. Vestby:
KISO-konsult, 1995.
13. Kirkevold Ø. Utfordrende atferd – forståelse og behandling,
Lærebok demens Fakta og utfordringer, Nasjonalt
kompetansesenter for aldersdemens 2004 301-319
14. Cummings JL, Kaufer DI et al – NPI - Neuropsychiatric
Inventory, 2000
Oslo kommune
Helse- og velferdsetaten
GERIA (Ressurssenter for aldersdemens/alderspsykiatri)
Tema-heftet gis ut av GERIA (Ressurssenter for aldersdemens/alderspsykiatri)
Ansv. redaktør: Solfrid Rosenvold Lyngroth. Redaktør: Ellen Wasserfall
Internett: www.geria.no Opplag: 1.1000
Besøksadresse: Ullevål universitetssykehus, Geriatrisk avd. inng. B, rom 504. Postadresse: Ullevål universitetssykehus, Medisinsk divisjon,
0407 OSLO Tlf.: 22 11 77 52/23 01 61 57, fax: 23 01 61 56, e-post geria@radhuset.oslo.kommune.no www.geria.no