Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Barnefattigdom i Oslo 

En kartlegging av sentrale forhold rundt barnefattigdom og 

tiltak i aktiviseringsmeldingen fra 2007 

Oslo, desember 2011 

1

Forord 

Høsten 2010 fikk Helse- og velferdsetaten et oppdrag fra Byrådsavdeling for eldre og sosiale 

tjenester om kartlegging av sentrale forhold rundt barnefattigdom i Oslo. Kartleggingen skulle 

se på omfang av barnefattigdom og tiltak som kunne motvirke og redusere dette, i tillegg til å 

vurdere tiltakene i byrådets aktiviseringsmelding fra 2007. Målet for oppdraget var å gi 

beslutningstakere et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne fatte vedtak som kan redusere 

barnefattigdommen i Oslo kommune og kompensere for konsekvensene av den. 

Resultatene fra kartleggingen er presentert i denne rapporten. Informasjonen som rapporten er 

bygget på, er hentet fra en lang rekke kilder. Det er tidligere publisert forskning og statistikk, 

spesialbestilling av egen statistikk fra Statistikk sentralbyrå, data fra et kartleggingsskjema 

som ble sendt til bydelene, samtaler med ansatte i bydeler og interesseorganisasjoner, 

samtaler med ulike brukere av kommunale tjenester og dybdeintervjuer med ungdommer. Vi 

takker alle som har forsket på ulike sammenhenger rundt barn og fattigdom, og publisert sitt 

materiale slik at vi har et stort kunnskapsgrunnlag å basere vårt arbeid på. Vi ønsker å takke 

spesielt de som har delt av sin tid og erfaring med oss: først og fremst de ungdommene som 

velvillig stilte opp i vår intervjuundersøkelse om frafall fra videregående skole, og de 

brukerne av kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsprogrammet som snakket med oss om 

sine erfaringer med disse programmene. Videre vil vi takke våre kontaktpersoner i 

interesseorganisasjonene, som har gitt verdifulle innspill til arbeidet. Vi vil også takke for 

innspill fra Karl Blaasaas i arbeidet med vedlegg D. Fattigdom og innvirkning på barns helse. 

Sist, men ikke minst, vil vi takke de ansatte i ulike virksomheter i bydelene, som både har 

svart på en rekke spørsmål i kartleggingsskjemaet, og tatt seg tid til å møte oss for en mer 

inngående samtale om enkelte av temaene. 

Denne rapporten har blitt til gjennom et samarbeid mellom en rekke personer i ulike 

fagmiljøer i Helse- og velferdsetaten. Disse nevnes i alfabetisk rekkefølge: 

Linn Andenes, Gry Folge, Ole-Kristian Honerud, Heidi Kalkvik, Ruby Kollerud, Sandra Lien, 

Silje Cathrin Nygård, Lajla Juul Nystad, Karianne Orderdalen, Roswitha Rosner, Randi Ryen, 

Stein Morten Solvold, Siri Storøy, Finn Thorkildsen, Nenad Tomic, Kristin Sofie Waldum og 

Tone Øvergaard. 

Vi håper denne rapporten kan bidra med nyttig kunnskap i det videre arbeidet med 

bekjempelse av barnefattigdom i Oslo kommune. 

Oslo, desember 2011 

Tone Frønes 

direktør 

Forsidebildet er et illustrasjonsfoto. 

2

Innhold 

Forord......................................................................................................................................... 2 

Innhold ....................................................................................................................................... 3 

Sammendrag............................................................................................................................... 7 

1. Innledning............................................................................................................................... 8 

1.1 Helse- og velferdsetatens oppdrag ................................................................................... 8 

1.2 Barnefattigdom i styrende offentlige dokumenter ........................................................... 8 

1.3 Hva er fattigdom?............................................................................................................. 9 

1.4 Hvorfor fokusere på barnefattigdom? ............................................................................ 11 

1.5 Rapportens oppbygging.................................................................................................. 11 

2. Metode.................................................................................................................................. 13 

2.1 Måling av inntektsfattigdom .......................................................................................... 13 

2.1.1 Svakheter ved inntektsmål ...................................................................................... 14 

2.1.2 Tallmaterialet .......................................................................................................... 15 

2.2 Kvalitativ intervjuundersøkelse blant ungdommer ........................................................ 17 

2.3 Innhenting av øvrig kvalitativ informasjon.................................................................... 18 

2.3.1 Kartleggingsskjema til bydelene ............................................................................. 18 

2.3.2 Samtaler med bydeler, brukere og interesseorganisasjoner .................................... 18 

3. Forståelse av fattigdom ........................................................................................................ 20 

3.1 Levekårsfattigdom, inntektsfattigdom og subjektiv opplevelse av fattigdom ............... 20 

3.1.1 Levekårsfattigdom som mangler av goder.............................................................. 22 

3.1.2 Levekårsfattigdom som opphopning av levekårsproblemer ................................... 23 

3.1.3 Subjektivt opplevd fattigdom.................................................................................. 25 

3.2 Utdanning og fattigdom ................................................................................................. 25 

3.2.1 Frafall i videregående skole .................................................................................... 26 

3.2.2 Intervjuundersøkelse blant ungdom som har falt ut av skolen................................ 29 

3.3 Helse og fattigdom ......................................................................................................... 35 

3.3.1 Lavinntekt og dårlig helse....................................................................................... 35 

3.3.2 Sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester ................................................................ 38 

3.3.3 Beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer .................................................................... 39 

3.4 Bolig og fattigdom ......................................................................................................... 41 

3.4.1 Boligstandard og bomiljø........................................................................................ 41 

3.4.2 Bomiljø og barns helse............................................................................................ 43 

3.4.3 Bostøtte som ledd i arbeidet mot fattigdom ............................................................ 44 

3.5 Økonomisk belastning.................................................................................................... 46 

3.6 Materiell deprivasjon...................................................................................................... 49 

3.7 Sosial deltakelse og ekskludering .................................................................................. 51 

3.8 Ferie og fritidsaktiviteter................................................................................................ 54 

3.9 Kompetanse og kontroll ................................................................................................. 55 

3.10 Barnefamilienes mestringsstrategier ............................................................................ 56 

3.10.1 Foreldrenes strategier ............................................................................................ 56 

3.10.2 Barnas strategier.................................................................................................... 58 

3.11 Typiske eksempler på fattige familier.......................................................................... 60 

3.11.1 Bydelenes beskrivelser av fattige familier ............................................................ 60 

3.11.2 Organisasjonenes beskrivelser av fattige familier................................................. 62 

4. Omfanget av inntektsfattigdom blant barnefamilier i Oslo.................................................. 65 

4.1 Barnefamilier med lavinntekt i 2009.............................................................................. 65 

4.2 Barn i familier med vedvarende lavinntekt.................................................................... 70 

3

4.2.1 Kjennetegn ved barn i familier med vedvarende lavinntekt ................................... 72 

4.2.2 Inntektskilder for barn i familier med vedvarende lavinntekt................................. 74 

4.2.3 Kjennetegn ved barn av enslige forsørgere med vedvarende lavinntekt................. 75 

4.2.4 Inntektskilder for barn av enslige forsørgere med vedvarende lavinntekt .............. 77 

4.2.5 Bydelsvariasjoner.................................................................................................... 78 

5.1 Den norske velferdsmodellen......................................................................................... 80 

5.2 Typologi for fattigdomstiltak ......................................................................................... 81 

5.3 Regionale levekårssatsinger i Oslo ................................................................................ 82 

5.3.1 Handlingsprogram Oslo indre Øst........................................................................... 82 

5.3.2 Groruddalssatsingen................................................................................................ 83 

5.3.3 Oslo Sør satsingen................................................................................................... 83 

5.4 Tiltak for å hindre frafall i skolen .................................................................................. 84 

5.4.1 Oppfølgingstjenesten............................................................................................... 85 

5.4.2 Drop-out temaet – Bydel Søndre Nordstrand.......................................................... 86 

5.4.3 Kompetanse 16-24 – Bydel Grorud og Stovner...................................................... 87 

5.4.4 Øvrige tiltak i bydelene........................................................................................... 89 

5.4.5 Oppsummering........................................................................................................ 92 

5.5 Tiltak for å kvalifisere folk ut i arbeid ........................................................................... 93 

5.5.1 Ny arbeidsog velferdsforvaltning NAV................................................................ 93 

5.5.2 Kvalifiseringsprogrammet....................................................................................... 96 

5.6 Særskilt innsats rettet mot innvandrere ........................................................................ 105 

5.6.1 Introduksjonsprogrammet ..................................................................................... 105 

5.6.2 Ny sjanse ............................................................................................................... 118 

5.6.3 Quo Vadis.............................................................................................................. 122 

5.6.4 Enslige mindreårige flyktninger............................................................................ 124 

5.7 Tiltak for å få andre grupper ut i arbeidslivet............................................................... 129 

5.7.1 Aktiviseringstilbud og arbeidstiltak til personer med rus og/eller psykiske 

helseproblemer ............................................................................................................... 129 

5.7.2 Aktiviseringstilbud til personer med funksjonsnedsettelser.................................. 133 

5.7.3 Samarbeid mellom barnevern og sosialtjeneste om barnevernsbarn i overgangen fra 

barn til voksen ................................................................................................................ 135 

5.8 Foreldreveiledning for foreldre med minoritetsbakgrunn............................................ 136 

5.9 Sosialhjelp og økonomisk rådgivning.......................................................................... 138 

5.9.1 Sosialhjelp ............................................................................................................. 138 

5.9.2 Økonomisk rådgivning gjennom sosialtjenesten................................................... 139 

5.10 Tiltak for barna........................................................................................................... 141 

5.10.1 Gratis kjernetid i barnehage for minoritetsspråklige barn................................... 141 

5.10.2 Leksehjelp i og utenfor SFO ............................................................................... 143 

5.10.3 Fritidstiltak i nærmiljøene for barn og ungdom .................................................. 144 

5.10.4 Ferietiltak i bydelene........................................................................................... 145 

5.10.5 Hvordan kan ferie- og fritidstilbud i bydelene bli enda bedre?........................... 146 

5.11 Andre tiltak som kan motvirke fattigdom .................................................................. 147 

5.11.1 Tiltak for å fremme kvalifisering og få voksne ut i arbeid.................................. 147 

5.11.2 Tiltak for å gi ungdom arbeidserfaring ............................................................... 148 

5.11.3 Motivasjonstiltak, råd og veiledning og dialog................................................... 149 

5.11.4 Tiltak for barn og foreldre................................................................................... 149 

5.12 Hvilke målgrupper nås ikke av eksisterende tiltak?................................................... 150 

5.13 Organisasjonenes forslag til tiltak.............................................................................. 151 

6. Fattigdomstiltak framover.................................................................................................. 157 

6.1 Hva er viktig for å bekjempe barnefattigdom?............................................................. 157 

4

6.2 Gi mulighet for utdanning til alle................................................................................. 159 

6.3 Gi mulighet for arbeid.................................................................................................. 160 

6.4 Mer tilpasset norskopplæring....................................................................................... 161 

6.5 Hjelpe foreldre til å ivareta omsorgsrollen................................................................... 162 

6.6 Mer koordinering og samarbeid ................................................................................... 162 

6.7 Behov for gratis og generelle tiltak for barn ................................................................ 163 

6.8 Opprettholde tiltak i en skiftende ressurssituasjon....................................................... 164 

6.9 Avslutning .................................................................................................................... 164 

Referanser............................................................................................................................... 166 

Vedlegg A Intervjuguide brukt i samtaler med ungdom om frafall fra videregående skole.. 175 

Vedlegg B Skjema for kartlegging av tiltak som bidrar til å motvirke fattigdom i Oslo....... 177 

Vedlegg C Tabell for barn i familier med vedvarende lavinntekt.......................................... 199 

Vedlegg D Fattigdom og innvirkning på barns helse............................................................. 200 

Tabeller 

Tabell 2.1 Årlig medianinntekt etter skatt per forbruksenhet. 2007, 2008 og 2009. Alle 

personer bosatt i Oslo............................................................................................................... 16 

Tabell 3.1. Elever som starter i grunnkurs for første gang, etter status for oppnådd nivå i 

videregående opplæring etter fem år. Prosent.......................................................................... 28 

Tabell 4.1 Husholdninger med barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og 

bydeler. Antall og prosent. 2009 * ............................................................................................ 66 

Tabell 4.2 Barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og bydeler. Antall og 

prosent. 2009 * .......................................................................................................................... 67 

Tabell 4.3 Husholdninger med barn 0-17 år i Oslo etter familietype. Antall og prosent. 2009 * 

.................................................................................................................................................. 68 

Tabell 4.4 Husholdninger bestående av par med barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike 

lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og prosent. 2009 * ................................................... 68 

Tabell 4.5 Husholdninger bestående av enslige forsørgere med barn 0-17 år i Oslo fordelt på 

ulike lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og prosent. 2009 * .......................................... 69 


prosent. 2007-2009 * ................................................................................................................ 71 

Tabell 4.7 Barn 0-17 i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og 

prosent. 2007-2009 * ................................................................................................................ 72 

Tabell 4.8 Barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og to inntektskilder Antall 

og prosent. 2007-2009.............................................................................................................. 74 

Tabell 4.9 Barn 0-17 år av enslige forsørgere i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og 

kjennetegn. Antall og prosent. 2007-2009 * ............................................................................. 76 

Tabell 4.10 Barn 0-17 år av enslige forsørgere i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og to 

inntektskilder. Antall og prosent. 2007-2009........................................................................... 77 

Tabell 5.1 Bydelenes rangering av tiltak i introduksjonsprogrammet. Gjennomsnitt ........... 107 

Tabell C.1 Barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og bydeler. Antall og 

prosent. 2007-2009 * .............................................................................................................. 199 

Figurer 

Figur 3.1: Modell for å forstå fattigdom .................................................................................. 21 

Figur 3.2 Eksempler på beskyttelses- og risikofaktorer på ulike sosiale nivåer ...................... 40 

Figur 5.1 Typologi for fattigdomstiltak.................................................................................... 81 

Figur 5.2 Bydelenes vurdering av hvordan kvalifiseringsprogrammet fungerer for ulike 

brukergrupper. Gjennomsnitt ................................................................................................... 97 

5

Figur 5.3 Hva er gode virkemidler i kvalifiseringsprogrammet? Gjennomsnitt...................... 99 

Figur 5.4 Tiltak bydelene synes det er vanskelig å få tilgang til. Prosent.............................. 101 

Figur 5.5 Bydelenes syn på hva som kan gjøre kvalifiseringsprogrammet bedre enn det er i 

dag. Prosent ............................................................................................................................ 102 

Figur 5.6 Bydelenes syn på hvordan deltakerne kan knyttes tettere til arbeidslivet. Prosent 104 

Figur 5.7 Tiltak bydelene oppgir det er vanskelig å få tilgang til. Prosent ............................ 109 

Figur 5.8 Deltakergrupper det er vanskelig å finne tilrettelagte tiltak for. Prosent................ 111 

Figur 5.9 Tiltak og virkemidler som kan gjøre introduksjonsprogrammet bedre. Prosent .... 115 

6

Sammendrag 

Denne rapporten er en gjennomgang av en rekke sentrale forhold rundt barnefattigdom i Oslo. 

Helse- og velferdsetatens oppdrag har vært å gjennomføre en kartlegging og analyse knyttet 

til omfanget av barnefattigdom, tiltak som kan bidra til å motvirke fattigdom samt 

kompensere for konsekvensene av fattigdom blant barn og unge, og i tillegg gi en vurdering 

av virkemidlene i byrådets aktiviseringsmelding fra 2007. 

Informasjonen som er brukt i rapporten er innhentet fra en rekke ulike kilder, både tidligere 

forskning, tilgjengelig statistikk, spesialestilling av egen statistikk, gjennomføring av en 

kartlegging i bydelene, samtaler med ansatte i bydeler, representanter for 

interesseorganisasjoner og brukere, i tillegg til gjennomføring av en egen, kvalitativ 

intervjuundersøkelse med ungdom som står i fare for eller har falt ut av skolen. 

Begrepet fattigdom innebærer både en forståelse av inntekt, levekår og subjektiv opplevelse 

av fattigdom. Vi har i rapporten forsøkt å bidra til en større forståelse av fenomenet fattigdom, 

gjennom å belyse fattigdommens ”mange ansikter”. Vi har sett spesielt på sammenhengen 

mellom utdanning og fattigdom og mellom helse og fattigdom, men også tatt for oss andre 

levekårsområder som påvirker fattigdom, som bolig, økonomisk belastning, materiell 

deprivasjon, sosial deltakelse, ferie- og fritidsaktiviteter og opplevelse av kontroll. 

Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra Helse- og velferdsetaten beregnet omfanget av 

barnefattigdom i Oslo, ut fra en inntektsdefinisjon. Etter EUs målemetode for lavinntekt 

(inntekt lavere enn 60 prosent av medianinntekten) var det i 2009 rundt 7 500 fattige familier i 

Oslo, det vil si at 11 prosent av barnefamiliene i Oslo var fattige. Dersom man i stedet bruker 

OECDs målemetode (inntekt lavere enn 50 prosent av medianinntekten), reduseres antallet 

fattige familier til rundt 5 900, som tilsvarer i underkant av 9 prosent av barnefamiliene. 

Dersom vi ser på antall barn i familier med vedvarende lavinntekt (lavinntekt i alle tre årene 

2007-2009), var det rundt 13 000 barn i fattige familier etter EUs lavinntektsdefinisjon, 

tilsvarende litt i overkant av 14 prosent av alle barn i Oslo. De tilsvarende tallene for OECDs 

lavinntektsdefinisjon var rundt 11 200 barn og i overkant av 12 prosent av alle barn i Oslo. 

Bekjempelse av fattigdom foregår på en rekke ulike nivåer. Det inkluderer forebyggende 

tiltak, direkte reduserende tiltak og avhjelpende tiltak. Tiltakene spenner fra den generelle, 

norske velferdsmodellen, via landsomfattende tiltak som sosialhjelp og kvalifiseringsstøtte, til 

statlig fattigdomssatsing og kommunale og regionale program, og ned til lokale tiltak for 

enkeltgrupper i bydelene. Vi har presentert eksisterende tiltak i bydelene i dag, og drøftet dem 

med bakgrunn i våre informanters opplysninger om hva som fungerer bra, hva som eventuelt 

kan gjøres bedre, og hva det kan være behov for av nye tiltak. 

Ut fra en oppsummering av tiltakene, mener vi at hovedutfordringer i Oslo kommunes videre 

arbeid med fattigdomsbekjempelse er knyttet til følgende områder: 

• Gi mulighet for arbeid 

• Mer tilpasset norskopplæring 

• Hjelpe foreldre til å ivareta omsorgsrollen 

• Mer koordinering og samarbeid 

• Behov for gratis og generelle tiltak for barn 

• Opprettholde tiltak i en skiftende ressurssituasjon 

7

1. Innledning 

1.1 Helse- og velferdsetatens oppdrag 

Helse- og velferdsetaten (HEV) fikk i 2010 et oppdrag fra Byrådsavdeling for eldre og sosiale 

tjenester om kartlegging av sentrale forhold rundt barnefattigdom i Oslo. Det skulle 

gjennomføres en kartlegging og analyse av omfanget av barnefattigdom og tiltak som kan 

bidra til å motvirke og redusere fattigdom, samt kompensere for konsekvensene av fattigdom 

for barn og unge. Helse- og velferdsetaten skulle videre gi en vurdering av virkemidlene i 

byrådets aktiviseringsmelding fra 2007, se hvordan de virker sammen, samt peke på 

forbedringsmuligheter. 

1.2 Barnefattigdom i styrende offentlige dokumenter 

De Forente Nasjoners konvensjon om barnets rettigheter sier følgende om barns rett til en 

tilstrekkelig levestandard: 

”Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, 

eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de 

livsvilkårene som er nødvendige for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de 

foresatte.” (FN 2000) 

Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom har tre delmål for innsatsen mot fattigdom 

(Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2006-2007): 

• Alle skal gis mulighet til å komme i arbeid. 

• Alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg. 

• Bedre levekårene for de vankeligst stilte. 

Tilknytningen til arbeidsmarkedet er viktig for å sikre inntekt, for å føle seg verdsatt i 

samfunnet og for opplevelsen av inkludering og medvirkning. Den som faller utenfor 

arbeidsmarkedet, faller også lettere utenfor andre deler av velferdssamfunnet. For personer i 

yrkesaktiv alder er det en sterk sammenheng mellom svak og manglende tilknytning til 

arbeidsmarkedet og vedvarende lavinntekt. Regjeringens hovedstrategi mot fattigdom er 

derfor å gi flere tilgang til arbeidslivet. Mange har i tillegg behov for hjelp til bolig, helse- og 

rehabiliteringstjenester for at de skal kunne bli i stand til å delta i arbeid og 

arbeidsforberedende tiltak, og for å leve et verdig liv. 

Om barneperspektivet står det at: 

”Bekjempelse av barnefattigdom er viktig for å sikre barns velferds på kort sikt, og for 

å forebygge fattigdom på lengre sikt ved å hindre at barn og unge blir marginalisert i 

eget voksenliv. Regjeringens mål er at alle barn og unge skal ha de samme rettigheter 

og muligheter til utvikling uavhengig av foreldrenes økonomi, utdanning og etniske og 

geografiske tilhørighet.” (side 5) 

I videreføringen av handlingsplanen i budsjettet for 2009 står det videre (Arbeids- og 

inkluderingsdepartementet 2008-2009): 

8

”En viktig oppgave for regjeringen er å legge til rette for en trygg økonomisk og 

sosial situasjon for barn, ungdom og deres familier uavhengig av familienes inntekt. 

Økonomisk trygghet er en forutsetning for å motvirke at fattigdomsrelaterte problemer 

rammer barn og ungdom.”(side 13) 

Kommunene har ansvar for viktige fellesoppgaver knyttet til å sikre alle innbyggere gode 

levekår. De skal spille en aktiv rolle i arbeidet med å forebygge fattigdom og å bistå de som 

lever i en situasjon preget av fattigdom (Fløtten 2009b). 1 

Byrådet i Oslo fremmet i 2007 en bystyremelding om aktivisering (Bystyremelding nr. 

1/2007). Aktiviseringsmeldingen rettet oppmerksomheten mot: 

”… tiltak som fremmer en aktiv integrering og sysselsetting fordi dette er nøkkelen til 

å forbedre livsbetingelsene til spesielt utsatte grupper.” (side 5) 

Om barn og unges oppvekst sier meldingen: 

”Familien er den viktigste rammen om barns oppvekst, der foreldrene har 

hovedansvaret for oppdragelsen og for å gi sine barn en trygg og stimulerende 

oppvekst. I familien bygges det primære nettverket for barna som gir trygghet, 

kjærlighet og omsorg på en måte som offentlige tilbud aldri kan erstatte. Kommunen 

har likevel en forpliktelse til å sikre barn og unge nødvendig tilbud innenfor helse, 

omsorg, utdanning og aktiviteter. Koordinering og samarbeid mellom forskjellige 

tilbud og tjenester er viktig for å sette inn relevante tiltak og ha et mest mulig bredt 

tilbud.” (side 39) 

1.3 Hva er fattigdom? 

Den nordiske velferdsmodellen kjennetegnes av forholdsvis store omfordelinger gjennom 

skattesystemet, universelle velferdsordninger, et godt utbygd offentlig finansiert 

utdanningssystem, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og fleksibilitet på arbeidsmarkedet. 

Velferdsmodellen har bidratt til færre fattige og jevnere inntektsfordeling i Norge 

sammenlignet med andre land (Fløtten 2009b). Likevel er det noen som faller utenfor, som ut 

fra flere målemetoder er fattige, enten i perioder eller lever i vedvarende fattigdom. 

Fattigdomsbegrepet brukes i mange sammenhenger, men hva som legges i begrepet varierer 

(Fløtten 2009b). Etter hvert som velstandsnivået i Europa økte, ble det klart at det å definere 

fattigdom som mangel på ressurser til å opprettholde et eksistensminimum ikke lenger var 

relevant. Fattigdomsdefinisjonen ble derfor dreid mot hvilke ressurser som var nødvendig for 

å sikre at folk skulle fungere sosialt (Townsend 1979). Ifølge Townsends fattigdomsdefinisjon 

er en person fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter 

og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet. Selv om denne 

definisjonen har stor gjennomslagskraft, både forskningsmessig og politisk, er det ikke gitt at 

vi har en felles forståelse av hva som regnes som en vanlig levestandard, eller hva som er et 

rimelig aktivitetsnivå. Videre er det ikke klart hvor mye ressurser man trenger for å 

opprettholde dette. 

1 Tone Fløtten er redaktør for boka ”Barnefattigdom”, gitt ut i 2009 (Fløtten 2009a). Boka er en samling av 

artikler som gir en samlet kunnskapsstatus om ulike sider av barnefattigdom i Norge. 

9

Barnefattigdom dreier seg ikke bare om sosial nød eller om å mangle forbruksvarer. 

Fattigdom i norsk kontekst dreier seg heller ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men 

å mangle det andre barn har. I et samfunn hvor det i økende grad koster å vokse opp, vil lav 

inntekt få konsekvenser for barna, både på kort og lang sikt (Fløtten 2009b). 

Spørsmålene om hvilke livsvilkår eller hvilken levestandard som utgjør fattigdom, og hvordan 

fattigdom best kan måles, er gjenstand for omfattende diskusjoner i forskningsmiljøene. 

Helse- og velferdsetaten har i denne rapporten som hensikt å måle omfanget av 

barnefattigdom i Oslo, kunne peke på hvilke grupper som er særlig utsatt, se nærmere på 

konsekvensene av å vokse opp i familier med dårlig økonomi, og vurdere tiltak som kan 

motvirke fattigdom. Med et slikt utgangspunkt vil det være nyttig å anvende flere ulike 

fattigdomsmål. Mangfoldet av fattigdomsmål illustrerer hvordan barnefattigdom kan forstås 

på mange måter. Fattigdom kan forstås i lys av hva slags inntektssituasjon barn opplever, 

hvilke levekårsgoder de har, eller deres muligheter til sosial deltakelse. 

For å beskrive omfanget av barnefattigdom i Oslo er det et tradisjonelt inntektsfattigdomsmål 

som ligger til grunn for analysene. Lav inntekt blir brukt som en indikator på fattigdom. Det 

er den totale inntekten i barnets familie som avgjør om det blir karakterisert som fattig. Barn 

blir definert som fattige dersom familiens inntekt, justert for familiestørrelse, er lavere enn en 

gitt prosent (50 eller 60 prosent) av medianinntekten i Oslo. Omfanget av barnefattigdom i 

Oslo beskrives i kapittel 4. Her presenteres tall både for lavinntekt over ett år, og for 

vedvarende lavinntekt, det vil si lavinntekt over tre sammenhengende år. 

Alternativt til å benytte inntekt som indikator på fattigdom kan man forholde seg til 

indikatorer som sier noe direkte om levekårssituasjonen til folk. Denne tilnærmingen er 

bredere, og setter fokus på ulike problemer som har sammenheng med fattigdom. Man kan 

lage en indeks av vanlige levekårsgoder, som for eksempel det å ha en egen bolig av en viss 

standard, kunne delta i fritidsaktiviteter og lignende. Personer som mangler et visst antall av 

disse levekårsgodene eller har en opphopning av levekårsproblemer, kan kalles fattige. 

Målingen av levekår baserer seg både på objektiv informasjon og den enkeltes opplevelse av 

situasjonen. Kapittel 3 har denne tilnærmingen til fattigdom, og beskriver forholdet mellom 

inntektsfattigdom og levekårsfattigdom nærmere. 

I kapittel 3 har vi også benyttet et tredje fattigdomsmål, et subjektivt fattigdomsmål. Subjektiv 

opplevelse av fattigdom kan måles gjennom ulike former for egenrapportering, eller det 

utrykkes gjennom fortellinger om den enkeltes opplevelse. Formålet med det siste er å gi en 

beskrivelse av opplevelsen barnefamiliene har av det å være fattig. Hvordan opplever de sin 

hverdag, hvilke dilemmaer står de overfor, hvilke strategier velger de for å takle situasjonen 

som fattig? Subjektivt opplevd fattigdom er ikke en tilstrekkelig definisjon av fattigdom, men 

kan være et supplement for å få en bedre forståelse av levekårsproblemer (Ugreninov 2010). 

Ifølge Sandbæk (2010) har utforskningen av fattigdom som levd erfaring gitt ny innsikt i hva 

fattigdom betyr for barn og unge, og nyansert bildet av fattige barn og familier. Det er også 

mange studier som viser at det er en stor grad av overlapping mellom objektive og subjektive 

fattigdomsmål (Fløtten 2009b). 

I de øvrige kapitlene i rapporten blir fattigdomsbegrepet benyttet uten at det ligger en 

eksplisitt definisjon eller et bestemt fattigdomsmål til grunn. 

10

1.4 Hvorfor fokusere på barnefattigdom? 

Barnefattigdom er økende i Norge (Statistisk sentralbyrå 2011). Dette er et problem både for 

de som rammes og for samfunnet generelt. For samfunnet er det et moralsk problem at barn 

lever i fattigdom, fordi barn ikke kan klare å ta vare på seg selv, men er helt avhengige av 

foreldrene og i neste instans det offentlige for å kunne ha et godt liv. Samtidig er det norske 

samfunnet bygget på prinsipper om likhet og at alle skal ha like muligheter. Barn som vokser 

opp i fattigdom har imidlertid dårligere levekår og får færre muligheter i livet enn andre barn. 

Det å bekjempe barnefattigdom er viktig både for å sikre barnas velferd på kort sikt, og for å 

forebygge fattigdom på lengre sikt ved at barna begynner voksenlivet med færre muligheter 

og dårligere utsikter enn andre barn. Forskning har vist at fattigdom går i arv. Barn som 

vokser opp i familier som har mottatt sosialhjelp har langt større sannsynlighet for å motta 

sosialhjelp selv når de blir voksne, sammenliknet med andre barn. For å hindre framtidig 

fattigdom, er det derfor viktig å gjøre noe med fattigdommen blant barna mens de enda er 

små. Dette inkluderer både å hjelpe foreldrene ut i arbeid slik at de kan forsørge sine barn og 

ivareta sin foreldrerolle på en god måte, og det inkluderer tiltak for å sikre barn akseptable 

levekår selv om de bor i fattige familier (Fløtten 2010). 

Denne rapporten legger spesiell vekt på to levekårsområder med hensyn til barn og fattigdom: 

Utdanning og helse. Det å gjennomføre grunnskolen og videregående skole er for mange 

nøkkelen til å få en god jobb som voksen, som igjen er nøkkelen til å komme seg ut av 

fattigdom og unngå at fattigdommen går i arv. Vi har derfor sett spesielt på ungdom som 

faller ut av videregående skole. Det er gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse med 

ungdom som enten har falt ut eller som står i fare for å falle ut av videregående skole. 

Resultatene fra undersøkelsen presenteres i kapittel 3.2. 

Dårlig helse kan både være en årsak til fattigdom og en konsekvens av fattigdom. Forskning 

har vist at barns helse i tidlige leveår har stor påvirkning på deres helse som voksne, og 

derigjennom deres risiko for å havne i fattigdom. Vi har foretatt en gjennomgang av forskning 

som ytterligere belyser hvordan barns helse kan bli negativt påvirket av en oppvekst i 

fattigdom. Denne gjennomgangen finnes i vedlegg D. I kapittel 3.3 presenteres hovedfunnene 

sammen med noen hovedtrekk ved forskning om helse og fattigdom i andre sammenhenger. 

1.5 Rapportens oppbygging 

I arbeidet med rapporten er det brukt ulike metoder for innhenting av informasjon. Vi har dels 

hentet informasjon fra annen forskning, dels gjennomført egne undersøkelser, og dels bestilt 

særskilt statistikk om temaet. Metodene beskrives nærmere i kapittel 2. 

Kapittel 3 gjengir hovedlinjer fra fattigdomsforskningen om ulike dimensjoner ved fattigdom. 

Hva er fattigdom, hvordan oppleves den, hvilke konsekvenser har fattigdommen for de som 

blir berørt, hva er årsakene til fattigdom og hvordan kan man motvirke fattigdom? Vi ser 

spesielt på sammenhenger mellom utdanning, helse, bolig og fattigdom. 

Kapittel 4 ser på omfanget av barnefattigdom i Oslo ut fra en inntektsdefinisjon av fattigdom. 

11

Kapittel 5 ser på ulike tiltak mot fattigdom i Oslo. Tiltak på ulike områder og i ulike bydeler 

beskrives og drøftes, med spesiell vekt på barnefattigdom og tiltakene som ble trukket fram i 

aktiviseringsmeldingen. 

Kapittel 6 drøfter hovedtrekk ved gjennomgangen av tiltakene i kapittel 5, sett i lys av 

fattigdomsforskningen i kapittel 3, og kommer med forslag til viktige tiltak og 

satsingsområder framover. 

12

2. Metode 

Denne rapporten benytter ulike kilder for innhenting av informasjon. I tillegg til å bygge på 

eksiterende forskning på området, er det gjennomført en kartlegging i bydelene. Det er også 

foretatt intervjuer/samtaler med brukere av utvalgte tiltak, ansatte i tjenesteapparatet samt 

representanter fra enkelte interesseorganisasjoner som yter en innsats overfor fattige. 

Tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå er benyttet for å beskrive omfanget av barnefattigdom i 

Oslo. 

Innledningsvis i kapitlet gis noen betraktninger rundt måling av inntektsfattigdom og en 

beskrivelse av tallmaterialet som benyttes i kapittel 4. Deretter omtales blant annet 

innhentingen av kvalitativ informasjon. 

2.1 Måling av inntektsfattigdom 

Fattigdom måles sjelden som et absolutt fenomen, men ses i stedet som et relativt fenomen. 

Det å se fattigdom som relativ innebærer at fattigdom knyttes til opplevelsen av å ha mindre 

enn dem som lever rundt en. Ofte måles fattigdom ved å se på inntekter, ved at det benyttes en 

inntektsgrense for å beskrive fattigdom. Dette har den svakhet at man kun ser fattigdom som 

et materielt problem, og overser det multidimensjonale problemet som krever bredere 

strategier for å løses. Barnas velvære er ikke kun avhengig av materielle og 

markedsspesifikke goder, men faktorer som familie, sosial deltakelse, helse og utdanning vil 

også være betydningsfulle (Minujin et al. 2006). 

Det at inntektsfattigdommen er relativ innebærer at fattigdom ikke beregnes ved å se på hvor 

mye det koster å leve, men heller ved at man for eksempel benytter inntektsnivået i ett område 

som referansepunkt. En kan da enten benytte landsomfattende eller regionsspesifikke 

inntektsreferanser, også omtalt som fattigdomsgrenser. I vår analyse i kapittel 4 benyttes en 

Oslospesifikk inntektsreferanse for å bestemme fattigdomsgrenser. Dette øker 

sammenlignbarheten av økonomiske ressurser mellom individer ved indirekte å ta hensyn til 

regionale prisforskjeller som for eksempel boligutgifter. 

Det benyttes videre to ulike definisjoner av lavinntekt (ekvivalensskalaer) som også er mye 

brukt nasjonalt og internasjonalt. Den ene tar utgangspunkt i beløpet som utgjør 50 prosent av 

medianinntekten for alle personer i Oslo, etter at husholdningsinntektene er regnet om til 

forbruksenheter ved hjelp av OECD-skalaen. Alle personer med inntekter per forbruksenhet 

lavere enn dette, regnes da som tilhørende lavinntektsgrupper. Den andre definisjonen tar 

utgangspunkt i den som benyttes av EU, det vil si at lavinntektsgrensen settes til 60 prosent av 

medianinntekten for alle personer, etter å ha korrigert for ulikheter i husholdningsstørrelse 

ved hjelp av EU-skalaen. Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like 

store halvdeler, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like 

mange personer med inntekt over som under medianinntekten. 

13

Definisjon av lavinntektsgrense - ekvivalensvekt 

En ekvivalensskala gir uttrykk for hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire 

personer må ha for å ha samme økonomiske velferd som en person som bor alene. 

OECD-skalaen legger relativt liten vekt på stordriftsfordeler 2 . I denne skalaen har første 

voksne en vekt lik 1, andre voksne vekt lik 0,7 og hvert barn vekt lik 0,5. 

EU-skalaen er en modifisert versjon av OECD-skalaen, og legger større vekt på 

stordriftsfordeler. Her har også første voksne en vekt lik 1, andre voksne har vekt lik 0,5 og 

hvert av barna vekt lik 0,3. 

Forskjellene kan illustreres ved å ta utgangspunkt i en husholdning bestående av to voksne og 

to barn. Med OECD-skalaen vil denne husholdningen ha en vekt lik 2,7, og må dermed ha en 

inntekt som er 2,7 ganger høyere enn en enpersonhusholdning for å ha samme velferdsnivå. 

Tilsvarende vekt med EU-skalaen blir 2,1, altså må husholdningen ha en inntekt som er 2,1 

ganger høyere enn en enpersonhusholdning. 

2.1.1 Svakheter ved inntektsmål 

Inntektsmål som mål på fattigdom kan kritiseres. Det kan hevdes å være mer et mål på 

inntektsfordelingen i et samfunn enn velferdsnivået til de som faller under lavinntektsgrensen. 

Målet sier ikke noe om hvilke varer og tjenester man faktisk kan skaffe seg for den summen 

penger som lavinntektsgrensen utgjør, og hvorvidt dette er tilstrekkelig for å opprettholde et 

akseptabelt velferdsnivå for en husholdning. Inntektsmålet er dessuten følsomt for endringer 

både i lavinntektsgrense og ekvivalensskala. 

Inntektsmålet fanger heller ikke opp private overføringer eller såkalte ”svarte inntekter”. 

Andersen (2008) finner blant annet et misforhold mellom inntekt og forbruk blant personer 

med lav inntekt, og dette kan ikke forklares av studielån, reduksjon av formue eller private 

overføringer alene. Siden inntektsmålet er relatert til det man kaller kontante inntekter, fanger 

vi ikke opp inntektskilder som for eksempel eid bolig, som kan være en viktig kilde til 

sparing. Et annet viktig forhold gjelder behandling av renteutgifter. Renteutgifter en har på 

kjøp av egen bolig trekkes fra inntektene, men forutsetningen for å gjøre dette er at det 

samtidig beregnes en ”inntekt” av fordelen ved å bo i egen bolig. Tallmaterialet har imidlertid 

ingen gode opplysninger om den økonomiske fordelen husholdningene har av å bo i egen 

bolig. En står dermed i fare for å overvurdere de økonomiske ressursene til husholdninger 

med store renteutgifter, for eksempel nyetablerte barnefamilier med liten egenkapital og 

tilsvarende undervurdere ressursene til de husholdningene som har kommet lengre i 

etableringen ved at de har liten boliggjeld. 

Også andre faktorer kan forbedre husholdningenes økonomiske velferd. Datamaterialet tar 

ikke hensyn til verdien av mottatte offentlige tjenester man ikke betaler direkte for. 

Barnefamilier kan for eksempel motta tjenester som helsetjenester og barnehagetjenester. 

I beregningen av inntektsfattigdom tas det heller ikke med kommunal bostøtte eller andre 

kompensatoriske tiltak (som for eksempel inntektsgraderte foreldrebetalinger, gratis ferie eller 

fritidstilbud). Denne typen ”utvidet inntekt” blir ikke registrert i våre tall, men en slik støtte 

2 Stordriftsfordel er en økonomisk fordel ved at flere bor sammen og deler utgifter til for eksempel strøm, 

kommunale avgifter og husleie. 

14

vil åpenbart ha en positiv effekt på husholdningsøkonomien. Egenproduksjon av 

forbruksgoder kan også til en viss grad erstatte inntektsbehovet for å kjøpe samme varer eller 

tjenester. 

Det kan også innvendes at man bør ta hensyn til studenter og formuende, noe som omtales 

nedenfor. 

2.1.2 Tallmaterialet 

I kapittel 4 presenteres en kvantitativ analyse av omfanget av barnefattigdom i Oslo. Nedenfor 

følger en beskrivelse av tallmaterialet som benyttes. 

Analyseenhet og populasjon 

Datamaterialet beskriver forekomsten av årlig lavinntekt (2009) for de to analyseenhetene 1) 

husholdninger med barn 0-17 år i Oslo og 2) barn 0-17 år i familier med lavinntekt i Oslo. 

Individet, og ikke husholdningen, er den best egnede analyseenheten i studier over tid. En 

husholdning kan variere mye over tid både med hensyn til størrelse og sammensetning, i 

tillegg kan hovedinntektstaker i husholdningen skifte over den tidsperioden man studerer. I 

beskrivelsen av vedvarende lavinntekt i Oslo fokuseres det derfor bare på barn 0-17 år som 

tilhører familier som har hatt lavinntekt i en treårsperiode. 

Populasjonen i tabellene som beskriver vedvarende lavinntekt utgjør barn 0-17 år bosatt i 

Oslo gjennom hele treårsperioden 2007-2009 (inntekt basert på hele husholdningen barnet 

tilhører). Alderen til barna vil være 0-15 år ved inngangen til perioden og 2-17 år ved 

utgangen av perioden. 

Vedvarende lavinntekt 

Flere personer kan av ulike grunner ha lave husholdningsinntekter over en relativt kort 

periode, for siden å oppleve en klar forbedring i husholdningsinntektene. Det er derfor klart 

færre som opplever å ha vedvarende eller kronisk lavinntekt, enn årlig lavinntekt. Med andre 

ord kan det være forskjell på å være ”blakk” og inntektsfattig, derfor bør lavinntekt også 

måles over flere år. Vedvarende lavinntekt defineres her som barn som tilhører familier som 

har hatt lavinntekt i treårsperioden 2007-2009. 

Inntekt etter skatt 

Inntektsbegrepet som benyttes, omfatter alle registrerte kontante inntekter som 

husholdningene mottar. Dette betyr at inntekten ikke omfatter for eksempel verdien av ulike 

offentlige tjenester, ubetalte omsorgstjenester i hjemmet og verdien av boligtjenester. I 

inntektsbegrepet gjøres det heller ikke fratrekk fra husholdningenes renteutgifter. 

Lavinntektsgrensene – årlig og vedvarende 

Analysen ser både på årlig lavinntekt og vedvarende lavinntekt. Lavinntektsgrensene er 

utarbeidet på bakgrunn av medianinntekten i Oslo der beløpene er hentet fra Statistisk 

sentralbyrås inntektsstatistikk for husholdninger. Lavinntektsgrensene er beregnet etter de 

tradisjonelle målene OECD-50 og EU-60. 

Tabell 2.1 viser medianinntekten per forbruksenhet for befolkningen i Oslo for årene 2007, 

2008 og 2009 både etter EU- og OECD-skalaen. 

15

Tabell 2.1 Årlig medianinntekt etter skatt per forbruksenhet. 2007, 2008 og 2009. Alle 

personer bosatt i Oslo 

EU-skala 

OECD-skala 

Løpende 

priser 

2009- 

priser * 

Løpende 

priser 

2009- 

priser * 

2007 265 286 281 167 229 978 243 746 

2008 285 356 291 383 246 950 252 166 

2009 288 136 288 136 249 859 249 859 

Snitt for treårsperioden 286 895 248 590 

Lavinntektsgrense 2009 172 882 124 926 

Lavinntektsgrense for 

treårsperioden 172 137 124 295 

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger. Statistisk sentralbyrå 

* Omregnet ved hjelp av konsumprisindeksen. 

For 2009 viser tabellen at medianinntekten for Oslobefolkningen etter skatt per forbruksenhet 

er om lag 288 000 kroner etter EU-skalaen, og nesten 250 000 kroner etter OECD-skalaen i 

2009. Ifølge EUs lavinntektsdefinisjon vil lavinntektsgrensen være på nesten 173 000 kroner i 

2009, og nesten 125 000 kroner etter OECDs definisjon. Alle personer med så lave inntekter 

per forbruksenhet i 2009, vil etter disse definisjonene tilhøre lavinntektsgruppene. 

Mediangjennomsnittet (i faste priser) for treårsperioden 2007-2009 for inntekt etter skatt er 

per forbruksenhet (EU-skala) om lag 287 000 kroner for Oslobefolkningen. Dette betyr at 

etter EUs lavinntektsdefinisjon vil lavinntektsgrensen være på drøyt 172 000 kroner i 

treårsperioden. Alle personer som i gjennomsnitt hadde en så lav årlig inntekt per 

forbruksenhet i årene 2007-2009, vil etter denne definisjonen ha vedvarende lavinntekt. For 

OECDs definisjon vil tilsvarende lavinntektsgrense være drøyt 124 000 kroner. 

Husholdninger med studenter og formuende 

I Norge vil studenter bli overrepresentert i lavinntektsgruppen siden studielån ikke regnes som 

inntekt. Det finnes imidlertid gode grunner for å holde studenter/barn av studenter utenfor 

analyser av lavinntekt fordi studietilværelsen regnes som midlertidig, og det er en viss aksept 

for at studenter ikke har det samme forbrukspotensialet som andre. Dessuten kan studielån 

regnes som en investering i fremtidig inntekt. Barn som tilhører studenthusholdninger 

defineres i denne sammenheng som barn i husholdninger som har mottatt studielån i 2009 

eller gjennom alle årene 2007-2009. 

Det vil også være viktig å ta hensyn til formue, og i den sammenheng om formuen lett kan 

brukes til kjøp av varer og tjenester. I et lavinntektsperspektiv bør husholdninger med høye 

formuer holdes utenfor, men det er likevel ikke helt enkelt å avgjøre hvor grensen settes for å 

selektere ut formuende. I denne rapporten blir familier eller barn som tilhører husholdninger 

med en finansformue høyere enn to ganger grunnbeløpet i folketrygden per forbruksenhet i 

2009 (144 000 kroner per forbruksenhet) ekskludert, selv om de samtidig har en inntekt lavere 

enn lavinntektsgrensen. 

Det fremgår av tabellene der studenthusholdninger og/eller husholdninger med formue er 

holdt utenfor. 

16

2.2 Kvalitativ intervjuundersøkelse blant ungdommer 

For å vurdere hvordan utdanningssystemet i større grad kan inkludere utsatt ungdom som har 

falt ut, eller står i fare for å falle ut av videregående skole, ble det gjennomført en kvalitativ 

intervjuundersøkelse med ni ungdommer i alderen 16 til 21 år. 

En kvalitativ undersøkelse gir gode data for hvordan informanten forstår erfaringer og 

begivenheter i sitt eget liv. Metoden gir grunnlag for forståelse snarere enn forklaring av det 

fenomenet man studerer (Thagaard 2003). Det er vår vurdering at kvalitativ metode er best 

egnet for å skaffe innsikt i hva som ligger til grunn for at noen ungdommer faller ut av 

skolesystemet. Ettersom metoden fanger opp innholdet i det som blir sagt fremfor hvor mange 

som sier hva, kan en ikke generalisere våre funn til å gjelde alle ungdommer som har falt ut 

av videregående skole. Likevel kan den forståelsen vi har fått gjennom våre intervjuer brukes 

som en forklaringsmodell i lignende situasjoner. Informantene er fordelt etter geografisk 

bosetning på vest- og østkanten, samt fra sentrumsnære og mindre sentrumsnære bydeler i 

Oslo. 

Målsetningen med intervjuundersøkelsen 

I denne undersøkelsen er det ungdommens egne erfaringer og innspill vi har forsøkt å få fram. 

Vi har spurt om årsakene til hvorfor de har hatt problemer med videregående skole, og hva de 

mener kunne ha blitt gjort annerledes for at skolehverdagen skulle ha blitt lettere å håndtere. 

Vi har vært ute etter å høre hva de mener om den oppfølgingen og informasjonen de har fått 

av familie, venner, rådgivere, skolehelsetjenesten, oppfølgingstjenesten og NAV. Vi bør være 

oppmerksom på at det som kommer fram er ungdommenes egne subjektive oppfatninger, og 

ikke en objektiv kartlegging av forholdene. Ungdommenes egen forståelse er deres 

virkelighet, og det er den vi ønsker å formidle. 

Intervjuene ble gjennomført som samtaler, basert på en løs intervjuguide (se vedlegg A). 

Hvilke temaer og spørsmål som skulle inkluderes i intervjuguiden ble drøftet i samråd med 

fagpersoner med erfaring med intervju av ungdom. Vi fikk blant annet gode innspill fra Drop 

Out teamet Søndre Nordstrand og NAV Kompetanse 16-24 fra bydel Stovner og bydel 

Grorud. 

Deltakere i undersøkelsen ble rekruttert gjennom samarbeid med kontaktpersoner i bydelene 

som arbeider med ungdom og oppfølging. 

Intervjusituasjonen og etiske betraktninger 

Vi opplevde ungdommene som åpne og villige til å dele sine erfaringer. Samtlige mente det 

var viktig med en slik undersøkelse, hvor man tar ungdommen på alvor ved å snakke med 

dem. De ønsket å bidra, slik at arbeidet med å følge opp ungdom som sliter bedres. 

I planleggingen av undersøkelsen var det flere diskusjoner knyttet til hvorvidt ungdommene 

skulle rekrutteres på grunnlag av en undersøkelse om frafall i videregående skole, eller om det 

skulle gjøres kjent fra starten at de var en del av et større fattigdomsprosjekt. Vi ønsket å 

unngå at ungdommene ville føle seg stigmatisert om de kjente til forbindelsen mellom frafall i 

videregående og fattigdom. I etterkant kom det fram at de fleste ungdommene hadde fått 

informasjon om prosjektet fra bydelens oppfølgingsteam, og hadde ingen problemer med å se 

denne sammenhengen. Noen la ikke skjul på familiens økonomiske vanskeligheter, og mente 

den økonomiske faktoren var veldig viktig i samspillet med skolegang eller arbeid. 

17

I de tilfeller hvor ungdommene ikke var like godt informerte om prosjektet som helhet, 

stoppet vi opp underveis i samtalen og forklarte hvorfor vi spurte om familie og økonomiske 

forhold. Spørsmål om egen helsetilstand eller helseproblemer ble ikke tatt opp av intervjuer. 

Likevel kom ungdommen inn på disse temaene av seg selv. De fortalte om psykiske 

problemer og diagnoser som gjorde det utfordrende for dem i skolesammenheng. Når temaet 

dukket opp i samtalen var det naturlig å vinkle det opp mot skolehelsetjenesten. 

2.3 Innhenting av øvrig kvalitativ informasjon 

2.3.1 Kartleggingsskjema til bydelene 

Med bakgrunn i bystyrets aktiviseringsmelding (Bystyremelding nr. 1/2007) ble det utarbeidet 

et skjema for å kartlegge bydelenes tiltak som bidrar til å motvirke fattigdom i Oslo. Bydelene 

ble også bedt om å komme med vurderinger av de ulike tiltakene og forslag til forbedringer. 

Kartleggingsskjemaet, som ble besvart av alle bydelene, er presentert i vedlegg B. 

2.3.2 Samtaler med bydeler, brukere og interesseorganisasjoner 

Det er i tillegg innhentet supplerende informasjon gjennom samtaler med ansatte i utvalgte 

bydeler, brukere som deltar i kvalifiseringsprogrammet eller introduksjonsprogrammet samt 

representanter fra noen interesseorganisasjoner som yter innsats overfor fattige. 

Bydelene 

Det ble gjennomført samtaler med ansatte i syv bydeler. Nedenfor presenteres formålet med 

samtalene, kriterier for utvelgelse av bydeler og tema for samtalene. 

Med formål om å beskrive eksempler på typiske fattige familier i Oslo ble det gjennomført 

samtaler med representanter for relevante tjenester i de fire bydelene Sagene, Stovner, Ullern 

og Østensjø. Bydelene ble valgt ut på bakgrunn av ulike demografiske og sosioøkonomiske 

trekk, for i størst mulig grad kunne gi et representativt bilde av forholdene i Oslo. Bydelene 

ble også intervjuet i den hensikt å få deres vurdering av hvilke tiltak de mener er vesentlige 

for å bekjempe fattigdom blant barnefamilier i deres bydel. 

Tema for samtalene var hva som kjennetegner fattige familier som bydelene kommer i 

kontakt med: 

• Årsaker til fattigdommen. 

• Forløp/varighet av fattigdommen. 

• Minoritetsbakgrunn eller ikke. 

Med formål om å få supplerende informasjon om kvalifiseringsprogrammet, 

introduksjonsprogrammet og andre kvalifiseringstiltak ble det gjennomført samtaler med 

representanter for relevante tjenester i de tre bydelene Gamle Oslo, St. Hanshaugen og Søndre 

Nordstrand. Det var særlig viktig å gå i dybden på spørsmål som kartleggingsskjemaet ikke ga 

tilstrekkelig svar på. Bydelene ble valgt ut for å inkludere bydeler med store barnefamilier, 

høy andel barnefamilier med lav inntekt, egne fattigdomsprosjekter, geografisk spredning og 

deltakelse i regionale levekårssatsninger i Oslo. 

18

Tema for samtalene var som følger: 

• Hva er utfordringer for å få til et godt kvalifiseringsarbeid innenfor de ulike 

programmene? 

• Hvordan få til flere arbeidsrettede program for denne målgruppen? 

• Forslag til gode tiltak og grep 

• Tilpasning av program for deltakere med omsorgsansvar 

Det ble i tillegg foretatt en samtale med representanter fra Oslo kommunes Byomfattende 

senter for enslig mindreårige flyktninger (BYMIF). Formålet var å se om det er tiltak for 

enslige mindreårige flyktninger som Oslo kommune i større grad bør satse på, i lys av 

Oppedal et al. (2009) sin rapport Avhengig og selvstendig. 

Helse- og velferdsetaten gjennomførte også en samtale med lederen av Quo Vadis for å få 

informasjon om tiltaket og hvordan Quo Vadis bidrar til å redusere fattigdom. Det ble 

fokusert på deres metode og pedagogikk i undervisning og arbeidstrening, hovedsakelig for 

kvinner med lav utdannelse og omsorgsansvar. 

Brukerne 

Med formål om å få brukernes perspektiv på og erfaringer fra kvalifiseringsprogrammet og 

introduksjonsprogrammet, ble det gjennomført samtaler med brukere fra disse programmene. 

Det var også viktig å innhente deres forslag til forbedringer. Samtalene ble gjennomført som 

fire fokusgrupper med i alt fem deltakere fra introduksjonsprogrammet, og to deltakere fra 

kvalifiseringsprogrammet. Brukerne ble rekruttert fra bydelene Gamle Oslo, St. Hanshaugen 

og Søndre Nordstrand. 

Tema for samtalene var som følger: 

• Hvordan fungerer tiltakene i programmene? 

• Hvilke tiltak mente deltakerne de hadde hatt mest læringsutbytte av i forhold til norskog 

arbeidslivskunnskap? 

• Hva skal til for å få et godt utbytte av praksisplasser? 

• Hvordan kan programmene legges til rette for foreldre? 

Interesseorganisasjoner 

Det har blitt gjennomført samtaler med representanter fra interesseorganisasjoner som har 

innsats overfor fattige. Disse var Blå Kors (kontaktsenteret), Frelsesarmeens slumstasjon, Bibi 

Amka, Fattighuset, Mental helse Oslo og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO). 

Følgende tema ble drøftet i samtalene med organisasjonene: 

• Beskrivelse av tiltaksspekteret til organisasjonene. 

• Beskrivelse av hvordan de jobber med fattige familier. 

• Erfaringer og vurderinger rundt hvilke tiltak som fungerer bra og mindre bra. 

• Forslag til nye tiltak. 

• Beskrivelse av hvilke fattige familier de treffer, og hvilke grupper tiltakene ikke 

fanger opp. 

19

3. Forståelse av fattigdom 

Fokus på inntekt er én måte å se fattigdom på. Å vurdere levekår er en annen tilnærming. 

Denne tilnærmingen er bredere og vil omfatte flere forhold ved familienes livssituasjoner. 

Mangel på økonomiske ressurser medfører økt fare for levekårsproblemer og sosial 

eksklusjon, men slike problemer kan også ha andre røtter enn økonomiske problemer. 

Levekårsproblemer som ikke har økonomiske årsaker betegnes vanligvis ikke som fattigdom, 

selv om også disse problemene er samfunnsmessig relevante. I en levekårstilnærming er det 

kombinasjonen av økonomisk belastning og problemer på andre sentrale punkter ved levekår 

som er i fokus. 

En måte å beskrive levekår er som ytre observerbare forhold og objektive betingelser for 

velferd, som inntekt, helse og bolig. Med velferd sikter man til den subjektive opplevelsen av 

situasjonen med bakgrunn i levekårene (Sandbæk 2004). En slik beskrivelse av levekår viser 

at denne tilnærmingen er todelt, man er både opptatt av hvilke levekårsbetingelser de har til 

rådighet, og også hvordan enkeltindividene selv opplever situasjonen. 

En levekårstilnærming vil blant annet kunne være nyttig dersom man ønsker å se på hvor 

vanskelig situasjonen er for de som faller inn under en fattigdomsgrense (Sandbæk 2004). 

Med dette menes at et levekårsperspektiv vil kunne sette et ytterligere fokus på utfordringer 

mange fattige familier møter i hverdagen. Gjør den økonomiske situasjonen at de mister 

tilgangen til enkelte samfunnsarenaer, og hvordan er dette med å forme barnas hverdag? For 

barn vil levekår både berøre forhold ved omsorgspersonene og nærmiljøet, i tillegg til 

materielle ressurser familien har til rådighet. 

Bakgrunnen for å inkludere levekår som et eget tema i denne kartleggingen er at man ønsker å 

sette fokuset på den sammensatte fattigdomsproblematikken. Denne delen av kapitlet 

omhandler ulike problemer som har en sammenheng med fattigdom, men av varierende 

styrke. Det finnes flere måter å beskrive levekår på. I denne fremstillingen er det valgt ut 

enkelte levekårsområder som beskrives dypere. Det blir lagt vekt på den subjektive 

opplevelsen av fattigdom på de ulike levekårsområdene, hvordan familiene selv beskriver sin 

situasjon. 

Avslutningsvis beskrives noen typiske trekk ved fattige familier i Oslo, basert på samtaler 

med de bydelene og interesseorganisasjonene vi har vært i kontakt med. 

3.1 Levekårsfattigdom, inntektsfattigdom og subjektiv 

opplevelse av fattigdom 

En levekårstilnærming til fattigdom bygger på ideen om at inntekt kun er et indirekte mål på 

fattigdom, og at fattigdom egentlig er ufrivillig (uunngåelig) lavt forbruk som medfører at 

folk mister muligheten til et normalt liv. Bak tilnærmingen ligger det også en antakelse om at 

sosiale strukturer og individuelle forhold kan beskytte den enkelte mot å havne i fattigdom 

(Tomlinson, Walker og Williams 2008). Altså kan levekårene være en beskyttende faktor som 

medfører at lavinntekt ikke kan sidestilles med fattigdom. 

20

En mulig måte å se levekårsfattigdom på, er å ta utgangspunkt i en modell foreslått av 

Tomlinson et al. (2008). De har sett på hvordan ulike sosiale og økonomisk orienterte faktorer 

kan forklare fattigdom. Basert på forholdet mellom ulike faktorer utviklet de en modell for å 

forstå fattigdom, se figur 3.1. Som figuren viser har de inkludert faktorer som er relatert til 

økonomi (økonomisk belastning og materiell deprivasjon), men også faktorer som er relatert 

til sosiale, miljømessige og psykososiale forhold. I midten av modellen er det en ”sirkel” som 

er kalt Fattigdomsindeks. Denne er ikke målt direkte, men gjennom alle de andre faktorene, 

og er et resultat av korrelasjonen mellom de andre sirklene. Alle sirklene har et forhold til 

fattigdomsindeksen. 

I modellen har de ulike sirklene (levekårsområdene) varierende sammenheng med den 

uobserverbare fattigdomsindeksen. Det er de to målene på økonomi (økonomisk belastning 

og materiell deprivasjon) som sammen har den sterkeste sammenhengen, etterfulgt av 

området miljø. 

Figur 3.1: Modell for å forstå fattigdom 

Økonomisk 

belastning 

Materiell deprivasjon 

Økonomisk press 

Sosial isolasjon 

Miljø 

Fattigdoms 

indeks 

Sosial deltakelse 

Psyko-sosial 

belasatning 

Angst 

Depresjon 

Lav selvtillitt 

Sosialt 

dysfunksjonell 

Når man undersøker levekår er enkeltpersonenes subjektive opplevelse av situasjonen 

avgjørende. Måling av levekår vil derfor ofte være basert på egenrapporteringer der man både 

spør etter objektiv informasjon og den enkeltes opplevelse av situasjonen. 

Rapporten tar utgangspunkt i eksisterende forskning i tilnærmingen til levekårsfattigdom, og 

beskrivelse av forholdet mellom levekårsfattigdom og inntektsfattigdom. Nedenfor beskrives 

to studier som konstruerer fattigdomsindikatorer med bakgrunn i levekårsindekser som 

forteller om mangler på levekårsgoder eller opphopning av levekårsproblemer. Anvendelse av 

slike levekårsindekser kan imidlertid ha noen ulemper (Fløtten et al. 2001). Det er vanskelig å 

avgjøre hvilke levekårsfaktorer eller levekårsgoder som skal inngå når man vurdere om en 

21

familie, eller et barn skal regnes som fattig. Slike levekårsindekser kan kritiseres for at de i 

større grad er uttrykk for smak enn objektiv beskrivelse av hvilke levekårsgoder man må ha 

for ikke å være fattig. Det er vanskelig å avgjøre om et bestemt forbruksmønster eller en 

bestemt levestandard er resultat av valg eller om mennesker er ”påtvunget” sin livsstil. Videre 

er fattigdomsgrensen som fastsettes ved bruk av direkte fattigdomsindikatorer like normativ 

og ”tilfeldig” som den man fastsetter ved å benytte en inntektsdefinisjon. Avslutningsvis 

varierer samfunnets syn på hva som er nødvendige levekårs- eller forbruksgoder i betydelig 

grad over tid og mellom sted, noe som kan gjøre sammenligninger vanskelig. 

3.1.1 Levekårsfattigdom som mangler av goder 

Fløtten og West Pedersen (2009) har en levekårsorientert innfallsvinkel til fattigdom. De er i 

sin analyse ikke opptatt av hvor mye penger en familie har i og for seg, men om barna faktisk 

har tilfredsstillende levekår og tilgang til et sett med ”nødvendige” goder/aktiviteter. Ved å 

spørre helt konkret hva slags goder den norske befolkning mener er nødvendig for et barn, 

dannes et grunnlag for utvelgelse av det sett med velferdsgoder barn bør ha tilgang til for ikke 

å bli klassifisert som fattige. Med utgangspunkt i opplysningene om familienes tilgang på ni 

valgte goder/aktiviteter, lages to indekser på materielle avsavn blant barn for å konstruere en 

indikator for deprivasjon eller fattigdom (se nærmere beskrivelse i boks under). 

Levekårsdeprivasjonen blir til fattigdom dersom familien/barnet mangler minst to av de ni 

godene. 

Ni aktuelle goder/aktiviteter barn og unge 10-18 år bør ha tilgang til 

• Egen mobiltelefon 

• Heldagstur til fornøyelsespark en gang per år 

• Eget rom 

• Delta på arrangementer i regi av skolen 

• Nye klær (ikke bare brukte/arvede) 

• Egen sykkel 

• Delta i organiserte fritidsaktiviteter 

• Holde bursdagsselskap med venner 

• Gå i bursdager med gave 

Konstruksjon av to levekårsindekser 

Første trinn på veien mot en fattigdomsindikator er å konstruere en enkel additiv indeks for 

levekårsdeprivasjon. Indeksen teller opp hvor mange av de aktuelle ni godene en familie 

mangler. I analysen fremstilles to alternative indekser: Den første indeksen teller bare med de 

godene som familien mangler på grunn av dårlig økonomi, mens den andre teller alle goder 

barn mangler uten å ta hensyn til om foreldrene viser til dårlig økonomi eller de mener barna 

ikke trenger godet. 

Analysen undersøker graden av overlapp mellom ulike fattigdomsindikatorer. Det sentrale 

spørsmålet er om de barna som klassifiseres som fattige etter de to indikatorene på 

levekårsdeprivasjon, også er fattige etter et mer konvensjonelt mål på inntektsfattigdom og 

etter et rent subjektivt mål basert på respondentenes (foreldrenes) eget utsagn om hvorvidt de 

selv oppfatter seg som fattige (eller på grensen til fattigdom). Resultatene viser at subjektiv 

fattigdom i noe større grad enn objektiv inntektsfattigdom overlapper med de to indikatorene 

på levekårsdeprivasjon. En mulig forklaring på dette er at spesielt den første av de to 

levekårsindikatorene i seg selv trekker veksler på foreldrenes subjektive vurderinger. Det 

22

skillet som gjøres, mellom avsavn som har bakgrunn i familiens økonomiske situasjon, og 

avsavn som skyldes andre forhold, er baser på respondentenes egen subjektive oppfatning. 

Det er derfor ikke overraskende at foreldre som rapporterer at de oppfatter seg som fattige, 

også er spesielt tilbøyelige til å vise til dårlig økonomi når de skal forklare hvorfor barna 

deres mangler ett eller flere goder på listen. 

Selv om det viser seg langt fra å være et perfekt sammenfall mellom barnefattigdom målt ved 

hjelpe av et konvensjonelt inntektskriterium og levekårsdeprivasjon, viser analysen likevel at 

risikoen for å mangle ett eller flere ”nødvendige” goder er sterkt forhøyet blant barn som lever 

i familier med lave inntekter. Resultatene viser også at de samme kategoriene av 

barnefamilier som har høy risiko for inntektsfattigdom, også viser høye nivåer på 

levekårsdeprivasjon. Spesielt bemerkelsesverdig er det at barn av ikke-vestlige innvandrere 

skiller seg enda klarere ut som en risikogruppe når det gjelder mangel på sentrale 

levekårsgoder, enn som risikogruppe når det gjelder inntektsfattigdom som sådan. 

3.1.2 Levekårsfattigdom som opphopning av levekårsproblemer 

En alternativ måte å se på fattigdom og levekår er å se på opphopning av levekårsproblemer. 

Statistisk sentralbyrå har gjort dette i sin rapport om levekår og fattigdomsrisiko (Normann 

2009). Her ser man på seks ulike områder for levekårsproblemer og konstruerer en indikator 

for hvor mange av disse områdene man opplever problemer på (se boks under). De som 

opplevde minst fire eller fem problemer ble definert som levekårsfattige. Ser man på 

innholdet i indeksen, har den elementer fra de fleste av områdene som er beskrevet i figur 3.1. 

Det som gjør denne tilnærmingen spesiell er at den ikke fokuserer på inntekter, men i stedet 

definerer de med levekårsproblemer som fattige. 

Det er verdt å merke seg at denne indeksen er beregnet på voksne. Det vil likevel være mulig 

å trekke paralleller til hvordan dette kan påvirke barna. Beskrivelsen av de ulike områdene vil 

derfor kunne benyttes for å få en forståelse av hva levekårsproblemer innebærer. 

Ved en slik definisjon finner Normann (2009) at gruppene utsatt for levekårsfattigdom stort 

sett er de samme som er utsatt for inntektsfattigdom, men at levekårstilnærmingen gir et noe 

mer negativt bilde for høyere aldersgrupper. Det er også overrepresentasjon av 

levekårsfattigdom i de ulike lavinntektsgruppene. Imidlertid økte ikke overrepresentasjonen 

av levekårsfattige dersom lavinntekten måles over tid, litt i motsetning til hva som ble funnet 

for hvert enkelt levekårsområde. Ut fra dette kan det tolkes at svingninger i inntekt er mer 

kritisk for levekårsfattigdom enn stabilt lave inntekter. Forutsigbarhet kan gi et vern mot de 

levekårsproblemene som er undersøkt. Når vedvarende lavinntekt likevel gir noe 

overrepresentasjon for enkeltproblemer, kan dette skyldes at enkeltmål er mer følsomme for 

andre bakenforliggende faktorer enn det en samleindeks er. 

23

Indeks for levekårsproblemer 

Indeksen er en ren additiv indeks der andeler med problemer summeres på de ulike 

levekårsområdene. De nøyaktige definisjonene er som følger: 

Betalingsproblemer og subjektiv økonomi: Problem dersom minst en av to betingelser slår 

til: 1. Minst ett betalingsproblem, og/eller 2. ikke kunne betale en uforutsett regning på 10 000 

kroner samtidig som det er svært vanskelig, vanskelig eller forholdsvis vanskelig å få endene 

til å møtes. 

Mangel på goder: Problem dersom minst en av to betingelser slår til: 1. mangler minst ett av 

godene ferie, kjøtt/fisk og varme, og/eller 2. ikke disponerer enten PC eller bil av økonomiske 

årsaker. 

Helsedeprivasjon: Regnes som problem dersom man ikke har råd til å gå til enten lege 

og/eller tannlege. 

Sosial ekskludering: Problem dersom man mangler minst ett av tre goder: 1. ukentlig kontakt 

med venner, 2. ukentlig kontakt med familie og 3. mulighet til hjelpe fra naboer. 

Organisasjonsdeltakelse: Problem dersom man ikke har deltatt i noen form for 

organisasjonsaktivitet. 

Kronisk sykdom: Problem dersom man har langvarig/kronisk sykdom. 

Boligproblemer: Problemer dersom minst en av to betingelser slår til: 1. opplever 

trangboddhet, og/eller 2. har minst ett boligmiljøproblem (utsatt for støy, forurensning og 

kriminalitet). 

Summeringen av antall problemer viser at kun et fåtall opplever mange av disse problemene 

samtidig. Det er likevel interessant å se nærmere på hvilke grupper som er mest utsatt for å 

havne i den gruppen som opplever minst fire eller fem av disse problemene, og hvilke likheter 

eller ulikheter de har i forhold til inntektsfattige. 

Det er bare mindre forskjeller mellom hvem som er utsatt for levekårsfattigdom og 

inntektsfattigdom når man undersøker kjønn, alder og bosted. De små forskjellene mellom 

kvinner og menn gir omtrent de samme resultatene som for inntektsfattigdom. Også 

utsattheten for levekårsfattigdom ser ut til å øke med alderen for begge fattigdomsbegrepene, 

hvor de eldste er mest utsatt. I likhet med inntektsfattigdom kommer Oslo dårligst ut av 

bostedene når man ser på levekårsfattigdom. Det skyldes i stor grad at betalingsproblemer, 

mangel på goder, helsedeprivasjon og boligdeprivasjon forekommer oftere i Oslo enn andre 

steder. På områder som sosial ekskludering og organisasjonsdeltakelse er ikke utslagene så 

store, og Oslo kommer best ut når det gjelder kronisk sykdom. 

Sosiale grupper som kan betegnes som ”utsatte grupper” gir relativt sett et mer negativt bilde 

for alle gruppene samlet sett enn hva som er tilfellet for inntektsfattigdom. Betegnelsen 

”utsatte grupper” passer dermed noe bedre i denne sammenheng enn for inntektsfattigdom. I 

likhet med lavinntekt er sosialhjelpsmottakere og aleneboende minstepensjonister de mest 

utsatte gruppene når man ser på levekårsfattigdom. Også for aleneboende gir 

levekårsfattigdom et mer negativt bilde enn hva lavinntekt gjorde, mens bildet for leietakere 

og innvandrere fra ikke-vestlige land er ganske likt enten man ser på levekårsfattigdom eller 

inntektsfattigdom. Generelt kan man hevde at levekårsfattigdom gir omtrent samme inntrykk 

som lavinntektsdefinisjoner når man fokuserer på yrkesaktivitet. Hovedtendensen viser at jo 

høyere yrkesaktivitet, jo mindre fattigdomsproblemer har man. 

24

3.1.3 Subjektivt opplevd fattigdom 

Det er ikke en entydig sammenheng mellom inntektsnivå, levekårsfattigdom og subjektiv 

opplevelse fattigdom. Noen familier har lav inntekt uten at de selv opplever at de er fattige. 

Andre kan oppleve at pengene ikke strekker til, selv om de har en inntekt som er høyere enn 

fattigdomsgrensen. Det paradoksale med denne innvendingen er imidlertid den forutsetning 

om at det finnes en objektiv eller ekte fattigdom som er noe annet enn den følelsen av 

fattigdom som folk selv rapporterer (Fløtten 2009b). Et bedre argument mot et rent subjektivt 

fattigdomsmål er at det skaper problemer i forbindelse med den handlingsforpliktelsen som 

følger av fattigdomsbegrepet. Dersom fattigdomsgrensen skal være et uttrykk for en 

økonomisk situasjon der personer har krav på en eller annen form for tiltak fra det offentlige, 

er det problematisk å la det være opp til folk selv å definere en fattigdomsgrense, uavhengig 

av personlig økonomi og levekår. Subjektivt opplevd fattigdom er ikke en tilstrekkelig 

definisjon av fattigdom, men kan være et supplement for å få en bedre forståelse av 

levekårsproblemer (Ugreninov 2010). Ifølge Sandbæk (2010) har utforsking av fattigdom som 

levd erfaring gitt ny innsikt i hva fattigdom betyr for barn og unge, og nyansert bildet av 

fattige barn og familier. Det er også mange studier som viser at det er en stor grad av 

overlapping mellom objektive og subjektive fattigdomsmål (Fløtten 2009b). 

Vi mener familienes egne utsagn er best egnet til å illustrere konsekvensene av fattigdom for 

barnefamiliene og at de kan utfylle og ”levendegjøre” fattigdomsstatistikken. Det er gjort 

mange intervjuundersøkelser med fattige familier, og det finnes mye tilgjengelig informasjon 

om hvordan foreldre og barn opplever det å være fattig. Denne rapporten baserer seg på 

tilgjengelig forskning som illustrerer ulike sider ved det å være fattig. Det er gjort et selektivt 

utvalg av sitater, og rapporten viser derfor ikke helheten i andres forskning. 

Videre i kapitlet beskrives de ulike levekårsområdene som berøres av fattigdom, inkludert 

familienes egen opplevelse av fattigdom på disse områdene. Subjektiv opplevelse av 

fattigdom kan måles gjennom ulike former for egenrapportering, eller det uttrykkes gjennom 

intervjuer om den enkeltes opplevelse. Formålet med det siste er å gi en beskrivelse av 

opplevelsen barnefamiliene har av det å være fattig. Hvordan opplever de sin hverdag, hvilke 

dilemmaer står de overfor og hvilke strategier velger de for å takle situasjonen som fattig? 

Kritiske røster til reform 94 stiller imidlertid spørsmålstegn ved at alle har rett til 

videregående opplæring, når en mangler den kunnskapen på det nivået som er nødvendig for å 

oppnå kompetansebevis. 

3.2 Utdanning og fattigdom 

Utdanning er for de aller fleste inngangsporten til et produktivt voksenliv med trygge arbeidsog 

inntektsforhold. På mange måter fungerer utdanning som et sikkerhetsnett som reduserer 

sjansen for å havne i fattigdom. Derfor er utdanning et av det viktigste instrumentene for å 

bekjempe fattigdom, redusere økonomisk ulikhet og fremme sosial utjevning. Utdanning 

fungerer både forebyggende og avvergende. For særlig utsatte barn og unge som vokser opp i 

vanskeligstilte familier kan utdanning være deres beste mulighet til å komme ut av et liv 

preget av fattigdom. 

Utdanningssystemet i Norge er basert på en likhetstankegang om at alle har like muligheter, 

tilgang og rettigheter til læring. Vi har en felles obligatorisk grunnskole, og gjennom reform 

25

94 fikk alle som fullførte ungdomsskolen rett til videregående opplæring. Siktemålet med 

reformen var også å bidra til at flere tar høyere utdanning etter endt artium. Da mer enn 95 

prosent påbegynte videregående opplæring samme år som de avsluttet grunnskolen, indikerer 

det at reform 94 har hatt betydning. Videre er høyere utdanning gratis, og utdanningsstøtten 

bidrar til like muligheter for høyskole- eller universitetsgrad uavhengig av kjønn, alder, 

geografiske, økonomiske og sosiale forhold. Dette har resultert i en markant økning i andelen 

som tar høyere utdanning, og tydeligst er dette blant jenter. 

Et høyt utdanningsnivå har også ført til at kompetansebevis i stor grad etterspørres i 

jobbsammenheng. I samspill med økningen i befolkningens utdanningsnivå har det skjedd en 

forandring i arbeidslivet. Endringen har betydd en dramatisk nedgang i sysselsetting av 

ufaglært arbeidskraft. Statistisk sentralbyrå anslår at det i 2025 vil være behov for 100 000 

færre arbeidstakere som bare har grunnskoleutdanning, sammenlignet med 2004. Det betyr at 

ved å ikke skaffe seg utdanning stiller man seg utenfor mer enn 95 prosent av 

arbeidsmarkedet (Hernes 2010). 

3.2.1 Frafall i videregående skole 

Rapporten har et særskilt fokus på frafall i videregående skole. Mye tyder på at mange av de 

som faller ut av skolegangen, senere dukker opp i fattigdomsstatistikken. I tillegg til 

uvurderlige individuelle kostnader, er de samfunnsmessige kostnadene ved frafall i 

videregående skole beregnet til om lag fem milliarder norske kroner for hvert årskull (Hernes 

2010). 

Frafall i videregående skole er et stort problem, og omfatter en tredjedel av hvert elevkull 

(Hernes 2010). Det har heller ikke vært noen nedgang de senere årene. Etter at alle fikk rett til 

videregående opplæring, har frafallet blitt desto mer synlig. Hovedproblemet er likevel ikke at 

frafallet har økt, men at det er for stort – og at konsekvensene av frafall trolig har blitt mer 

alvorlige. En person som havner utenfor utdanningssystemet får det vanskeligere med å skaffe 

seg arbeid og sikker inntekt enn før. Jo svakere tilknytningen til arbeidslivet, desto større er 

sannsynligheten for å bli avhengig av offentlige stønader i hverdagen. Dette bekreftes i NAVs 

register som viser at et stadig større antall unge mottar uføretrygd. I 2000 gjaldt dette 11 250 

personer i aldersgruppen 18 til 29 år på landsbasis. Det er en økning på 36 prosent på ti år 

(Bragstad og Brage 2011). Videre øker frafall sjansen for dårlig helse og levekår gjennom 

hele livet. Undersøkelser fra flere land tyder på at frafall også øker sjansen for kriminalitet, 

for selvdestruktive handlinger og helseskadelig livsførsel. 

Mye tyder på at frafall i videregående skole starter i grunnskolen. Ferdigheter, erfaringer og 

vaner fra grunnskolen gir sterke føringer både om elever fortsetter til videregående opplæring, 

i hvilken grad de fullfører og hvilke resultater de oppnår. Flere norske studier dokumenterer at 

karakterer i 10. klasse er sterkt korrelert med fullføring av videregående skole (Falch et al. 

2010). Dårlige basiskunnskaper i skriving og lesing gjør overgangen til videregående skole 

svært vanskelig, og elever som kommer inn med kun ståkarakterer vil få store startvansker. 

Dels skal de ta igjen det de mistet i grunnskolen, og dels skal de følge med i fag som 

forutsetter at kunnskapsgrunnlaget er til stede. Kompetansegapet gjør at mange ungdommer 

kommer skjevt ut allerede fra starten, og hver dag føles som et nederlag. Dårlige karakterer 

fra grunnskolen betyr at sjansen for å komme inn på ens førstevalg også er mindre. Dette gjør 

at mange startet på en skole eller linje de egentlig ikke var motivert for. Et slikt utgangspunkt 

gjør at de som står i faresonen ikke bruker mange ukene på videregående skole før de kjenner 

at dette ikke kommer til å fungere, og slutter etter høstferien. For de som står i faresonen for å 

26

falle ut av skolesystemet, er slike ferieavbrudd kritiske. Det er ved disse overgangene de fleste 

faller ut. 

Årsaken til frafall i videregående er mange og sammensatte. Samtidig er dokumentasjon over 

hva som slår sterkt ut rimelig god. Sosial bakgrunn er en av de viktigste variablene i 

frafallproblematikken. Forskning viser at sannsynligheten for å bestå videregående skole øker 

jo høyere utdanning foreldrene har, når foreldrene er i jobb, når foreldrene synes utdanning er 

viktig, når de støtter opp om de unges skolearbeid, når foreldrene bor sammen og når 

foreldrene utøver en autoritativ foreldrestil (Markussen 2010). Analyser gjort av Bratsberg et 

al. (2010) viser at hvis begge foreldre er uten videregående utdanning, er det bare noe over 40 

prosent av barna deres som oppnår studie- eller yrkeskompetanse innen fem år etter avsluttet 

grunnskole. Dersom minst en av foreldrene har høy utdanning, snus bildet fullstendig. Da er 

det hele 87 prosent av ungdommene som fullfører videregående skole innen fem år (Bratsberg 

et al. 2010). Dette forklares med at foreldre med høy utdanning ofte har større forutsetninger 

for å følge opp og veilede sine barn enn foreldre med lavt utdanningsnivå. De kjenner 

utdanningssystemet fra egne erfaringer, vet hva som kreves og hvilke fag som er nødvendig 

for ulike utdanninger. Familier fra ulike sosiale lag formidler ulike verdier til barna (Bourdieu 

1977). Middelklassebarn har derfor tilegnet seg en forskjellig forståelse av hva utdanning er, 

og er mer fortrolig med de verdiene skolen formidler enn barn av arbeiderklassen. 

Foreldres prioritering av skolegang er kanskje likevel av større betydning enn deres 

utdanningsnivå. Om foreldrene ikke synes skole er særlig viktig, smitter dette gjerne over på 

ungdom. Mange lavt utdannende foreldre ser viktigheten av utdanning, og oppmuntrer derfor 

sine barn til å studere og ta høyere utdanning enn de selv har gjort. Samtidig ser vi 

betydningen av utdanningskapital når dagens videregående skole krever mer kunnskap hos 

foreldrene for å kunne gi god oppfølging i skolehverdagen. 

Elever med innvandrerbakgrunn faller oftere fra i videregående opplæring enn andre elever. 

Blant ikke-vestlige innvandrerungdom er det bare 50 prosent som oppnår studie- eller 

yrkeskompetanse i løpet av fem år. Blant ikke-vestlige etterkommere er andelen noe høyere 

(58,6 prosent), men den er likevel 11 prosentpoeng lavere enn for ungdom med norsk 

bakgrunn. Det å være ikke-vestlig innvandrer medfører 20,3 prosentpoeng høyere 

sannsynlighet for ikke å fullføre videregående skole enn det å ha norsk bakgrunn (Bratsberg et 

al. 2010). Tar vi hensyn til foreldres utdanning og/eller inntekt, blir forskjellen i fullføring 

mellom majoriteten og ikke-vestlige innvandrere borte for innvandrere. Elever med 

innvandrerbakgrunn har faktisk noe høyere sannsynlighet for å fullføre videregående 

opplæring sammenlignet med andre elever med like karakterer fra grunnskole og like høyt 

utdannende foreldre. Det tyder på at effekten av sosial bakgrunn i større grad kan forklare 

frafallsproblematikken enn etnisk bakgrunn. 

Jo sterkere meriokratisk kultur – en kultur med tro på skolegang og ytelser – innvandrere 

kommer fra, desto bedre gjør elever med innvandrerbakgrunn det i den norske skolen. Disse 

elevene har gjennomgående høye ambisjoner om universitetsutdanning, til tross for at 

utdanningsnivået hos foreldre gjerne er lavt. Dette gjenspeiles også ved universitet og 

høyskoler, hvor en like stor andel av etterkommere og førstegenerasjonsinnvandrere med 

ikke-vestlig bakgrunn som etnisk norske elever er å finne i høyere utdanning ett år etter 

fullført videregående skole. Det er dessuten flere minoritets enn majoritetselever som går 

direkte over i høyere utdanning, både blant førstegenerasjons innvandrere og etterkommere 

(Hernes 2010). 

27

I tillegg til sosial bakgrunn og etnisk minoritet er kjønn en betydningsfull variabel i 

frafallsproblematikken. Flertallet av ungdommene som faller fra i videregående skole er 

gutter. Kjønn henger sammen med valg av utdanning, og det er en markert forskjell mellom 

gutter og jenter i hvilken kompetanse som oppnås. Gutter har en større tendens enn jenter til å 

satse på rask overgang til arbeid fremfor ytterligere utdanning. Mens det blant jentene bare 

var en knapp fjerdedel av de som begynte på videregående skole som valgte yrkesfag, var 

denne andelen over 40 prosent blant guttene. Tre av fire av de som avbryter videregående 

skole kommer fra yrkesfag. 61 prosent av disse er gutter. 

En gjentagende bekymring er at gutter er blitt tapere på utdanningsfronten, og at enkelte 

gutter, særlig gutter med arbeiderklassebakgrunn, har utdaterte kjønnsroller som er i utakt 

med utdanningssystemet. Doktorgradstipendiat Kristoffer Chelsom Vogt (2008) mener 

debatten må nyanseres, og er skeptisk til å gjøre kjønn til en hovedforklaring bak frafall. I 

stedet bør man ta inn over seg når frafallet skjer, og henviser til at særlig mange på yrkesfag 

slutter mellom andre og tredje skoleår. Dette er kritisk fase hvor mange sliter med å skaffe seg 

læreplass. Vogt peker på hvordan læreplass er et begrenset gode, og at det rett og slett ikke er 

nok plasser til alle. Vogt mener at guttefrafall sannsynligvis vil synke om man kunne tilby 

læreplass til alle, men at dette ikke er realistisk fordi antall læreplasser henger sammen med 

den økonomiske situasjonen. Fordi gjennomstrømningen i de mannsdominerte linjene er 

svært konjunkturavhengige, mener Vogt at vi vil få en økning i statistikken når det gjelder 

gutters frafall i videregående skole. Dette tilsier at gutter har en høyere risiko for å ende opp 

uten verken jobb eller utdanning etter frafall i videregående skole. Samtidig viser forskning at 

når gutter først har havnet i denne situasjonen, har de imidlertid en sterkere tilbøyelighet til å 

vende tilbake til skolebenken igjen enn jenter i tilsvarende situasjon (Bratsberg et al. 2010). 

Derfor advarer Vogt mot at en ensformig kjønnsforklaring på frafallsproblematikken kan 

medføre en usynliggjøring av jenters frafall. Graviditet og fødselspermisjon kan være en 

faktor til hvorfor det er vanskeligere for jenter enn for gutter å vende tilbake til skolebenken 

etter et lengre fravær. 

Nedenfor gis en oversikt over elever i den videregående skolen i Oslo. Tabellen omfatter 

elever som var registrert i videregående opplæring første gang høsten det aktuelle året, og 

deres status målt etter fem år. Elevene kan ha fem forskjellige utfall: 

Tabell 3.1. Elever som starter i grunnkurs for første gang, etter status for oppnådd nivå 

i videregående opplæring etter fem år. Prosent 

Studie status 1994 1995 1998 2000 2002 2004 2005 

Fullført på normert tid 55 58 59 59 61 62 63 

Fullført på mer enn normert tid 9 12 11 9 9 10 10 

Fortsatt i videregående opplæring 4 3 4 4 3 3 3 

Gjennomført VKII eller gått opp til 7 7 6 9 10 10 10 

fagprøve, ikke bestått 

Sluttet underveis 24 21 20 19 17 15 14 

De to første kategoriene inkluderer personer som har bestått videregående opplæring 

(oppnådd vitnemål eller fagbrev), mens de tre siste kategoriene ikke har bestått. Forskjellen 

på de to siste kategoriene er at personer som har gjennomført VKII eller gått opp til fagprøve 

har gjennomført undervisningsopplegget uten å bestå, mens den siste gruppen har sluttet uten 

å ha gjennomført all undervisningen. 

28

Som vi ser i tabellen har prosentandelen som fullfører på normert tid økt kontinuerlig med 8 

prosent siden 1994 til 2005. Dette påvirker også prosentandelen som viser at elever som har 

sluttet underveis har gått ned med 10 prosent på samme tid. Likevel har prosentandelen som 

har gjennomført VK2 eller gått opp til fagprøve, men ikke bestått, økt de siste årene. 

Bak disse tallene skjuler det seg ungdom som står i faresonene for å havne i fattigdom senere 

i livet. Noen av disse har deltatt i vår intervjuundersøkelse blant ungdom som har problemer 

med å fullføre videregående opplæring. Neste kapittel presenterer hva som fremkommer av 

undersøkelsen. 

3.2.2 Intervjuundersøkelse blant ungdom som har falt ut av skolen 

Vår intervjuundersøkelse bygger på dybdeintervjuer av ungdom i Oslo som alle har opplevd 

vanskeligheter med å fullføre videregående skole. Alle ungdommene, bortsett fra én, har falt 

ut av videregående skole. Den ene som ikke falt ut, har ved to anledninger vært nær ved å 

slutte, men har til tross for store motivasjonsproblemer klart å fullføre. To av ungdommene 

startet aldri på videregående, men slutter allerede på grunnskolen. 

Ustabile familieforhold 

Hver historie er unik og sammensatt. Samtidig finner man flere fellestrekk i ungdommenes 

fortellinger. Den største fellesnevneren er ustabile familieforhold. Skolegang forutsetter støtte 

fra et stabilt hjemmemiljø som ikke alle nødvendigvis har. Et stabilt hjemmemiljø innebærer 

for det første stabile og trygge foreldre. Flere av ungdommene i vår undersøkelse har foreldre 

som sliter med psykiske lidelser og alkoholproblemer. 

Skilte foreldre er en gjennomgående trend for ungdommene i vårt datamateriale. Det at 

foreldre skiller lag er ikke nødvendigvis ensbetydende med et ustabilt hjemmemiljø. Likevel 

tyder barnevernets innblandning i foreldrenes skilsmisse på et opprivende familiebrudd. En 

ungdom forteller om en dramatisk skilsmisse som resulterte i at familien ble delt i to, hvor 

søsknene ikke får treffe hverandre. En annen forteller om en voldelig far som slo både han og 

moren. Ungdommens erfaring med barnevernet er noe delt. Noen mener barnevernet bare var 

ute etter å splitte familien, mens andre føler barnevernet trakk seg ut for tidlig og savner mer 

oppfølging. 

Et hjem hvor man har plass til å være sosial samtidig som der er rom for å være alene er viktig 

for barn og unges selvstendighet og utfoldelse. Det kan være vanskelig når man er fire 

personer i en ettroms leilighet. En ungdom forteller at han ikke har eget rom, og derfor gjør 

lekser på stua. Moren tar ikke hensyn til sønnens lekselesning, og spiller i stedet høy musikk. 

Hjemmesituasjonen er slitsom og han ønsker å bo for seg selv: ”Jeg trenger å få litt pusterom 

fra familien, og konsentrere meg om meg selv.” Når det er mye krangling hjemme, stikker han 

til sine eldre kompiser og overnatter der i stedet. Disse kompisene ”bare sløver og driver med 

dop”, noe som gjør at han selv havner i et dårlig miljø med lett tilgang til rusmidler. 

Tap og sorg 

Ungdommene i vår undersøkelse som ikke har skilte foreldre, har i stedet opplevd å miste 

enten mor eller far. Noen har mistet søsken. Familiebrudd eller dødsfall i familien er to 

livshendelser som setter dype spor. Det å miste en forelder medfører akutt krise i familien, og 

sorgstudier har vist en sammenheng mellom tap av foreldre og økt forekomst av psykiske 

plager, dårlige skoleprestasjoner og utvikling av sosial tilbaketrekning og adferdsproblemer, 

samt somatiske plager (Dyregrov 2011). Krisepsykolog Atle Dyregrov henviser til 

29

forskningsstudier (Coffino 2009) som viser en sammenheng mellom tap av foreldre i 

barndommen og økt risiko for depresjon i voksen alder. En ungdom forteller om faren som 

døde for 11 år siden. Tapet oppleves fremdeles som vanskelig. 

Tap av søsken ser ut til å gi lignende konsekvenser som tap av foreldre (Worden et al. 1999). 

Forskningsstuder viser en liten forskjell mellom gutter og jenter, hvor jenter reagerer mer med 

internaliseringsproblemer (angst, depresjoner, isolasjon) enn gutter (Reinherz et al. 1999). 

Hvordan foreldre evnet å skape et varmt familieklima med klare og tydelige grenser er vist å 

ha en beskyttende virkning for barn. Et kaldt familieklima blir da en risikofaktor for å utvikle 

psykologiske problemer: Dette kan være utfordrende for foreldre som selv går igjennom en 

sorgprosess. Kari Dyregrov (2003) tar i sin avhandling opp foreldres situasjon etter å ha 

mistet et barn brått og uventet. Slike uventede og voldsomme dødsfall medfører i stor grad 

posttraumatiske reaksjoner og kompliserte sorgforløp som kan påvirke psykiske, fysiske og 

sosial fungering hos nære etterlatte. Dette kan gi svekkende foreldrekapasitet, og foreldres 

sorgprosess kan gå ut over etterlatte barn. En ungdom forteller om søsteren som døde brått. I 

denne familien førte sorgprosessen dem nærmere hverandre, noe som igjen førte til at 

relasjonen mellom de gjenværende familiemedlemmene ble bedre. 

Opplevelse av tap og sorg setter store utfordringer til hele skoleapparatet. Funn fra vår 

undersøkelse tyder på at det å ha noen å snakke med utenfor familien, er uvurderlig. Samtidig 

henviser Atle Dyregrov (et al. 2006) til erfaring fra praksis ved Senter for Krisepsykologi i 

Bergen at mange unge vegrer seg for å ta i mot tilbud etter traumatiske opplever som ulykker, 

dramatiske dødsfall og overgrep. Det kan være vanskelig å både få motivert dem til å møte til 

en første samtale, og til å fortsette å komme. Måten de blir møtt på i første samtale slik at de 

blir motivert til å fortsette ser ut til å være svært viktig. Ofte kommer ungdom til behandling 

etter initiativ fra foreldre, lærere eller barnevernarbeidere. Årsaken til henvisningen er ofte at 

de har blitt et problem for andre, ikke at det selv opplever situasjonen som vanskelig. Dette 

kan være en utfordring for oppbyggingen av en tillitsfull allianse. Med sitt ønske om større 

autonomi vil unge mennesker stille andre krav til både etablering og vedlikehold av en god 

allianse enn voksne. For eksempel bør det legges vekt på motivering gjennom å vise at 

behandlingen vil gjøre den unge i stand til å hjelpe seg selv, informasjon om hva 

behandlingen skal bestå i, og hvorfor det er nødvendig med behandling. 

Dyregrov et al. (2006) forteller at også når ungdom selv oppsøker hjelp, er det en stor 

utfordring å gi et tilbud som denne aldersgruppen vil og kan nyttiggjøre seg av. Mange uteblir 

fra avtaler og trekker seg fra behandling. Derfor er det viktig at behandlingstilbudet 

organiseres på en annen måte og inneholde andre elementer enn behandlingstilbudet for 

voksne. Tilbudet bør for eksempel være mer fleksibelt når det gjelder tidsrammer og 

aktiviteter enn tradisjonelle tilbud. Det bør være anledning til å møtes utenfor behandlers 

kontor. For mange gutter kan det se ut til at det er viktig at behandlingen veksler mellom 

direkte samtale og ulike aktiviteter. 

I tillegg til at det er av betydning å kunne få profesjonelle hjelp og veiledning for de som 

trenger det, viser vår studie at hvordan skolen møter elever i sorg og krise er svært viktig. 

Ettersom skolen er en viktig arena for barn og unge, har lærere og skole en viktig støtterolle 

for unge som er i sorg. Mange av ungdommene hadde gode karakterer før de mistet 

søsken/forelder eller opplevde at foreldrene gikk fra hverandre. Ungdom i vår undersøkelse 

forteller at karakterene ble dårligere i tiden etterpå. Forskning viser at det er manglende 

forståelse for ungdoms sorg og krisereaksjoner i skolene. 

30

Økonomisk begrensninger 

Ved skilsmisse eller dødsfall, er det én forelder som står igjen som eneforsørger. Foruten 

andre innlysende reaksjoner, er dette tøft også fra et økonomisk perspektiv. Uføre eller 

foreldre med lav arbeidstilknytning tilsier et enda mindre økonomisk handlingsrom for 

familien. Dette får også konsekvenser for barns oppvekst og utfoldelse. 

En ungdom forteller det er vondt og vanskelig å ikke ha penger til å være med på aktiviteter 

og turer slik som andre ungdommer: 

”På ungdomsskolen er det nettopp på slike arrangementer man knytter kontakter og 

får venner. De økonomiske ulikhetene er mer synlig på ungdomsskolen. De blir veldig 

tydelig når hele klassen drar på klassetur til Island og bare to elever blir igjen fordi de 

ikke har råd til å betale 10 000 kroner for reisen. Det er pinlig. I tillegg går jeg jo 

glipp av den undervisningen de får de som er på tur. På videregående er det lettere å 

se forbi dette, men da har allerede vennegjenger og klikker etablert seg. Det er likevel 

en større frihet å gå på videregående. Da kan man i større grad være med på ting 

siden man er blitt eldre og kan tjene egne penger. Det er vanskelig å gjøre når du bare 

er 12-13 år gammel.” 

”Det er et paradoks at videregående skal være gratis når man må ut med så masse 

utgifter til bøker og skrivesaker. Alt utstyret kan fort komme opp i mange tusen kroner. 

Det har hendt at jeg må spørre mine besteforeldre eller andre slektninger om penger 

til å kjøpe alle bøkene.” 

Ungdommene føler ofte de er en økonomisk belastning, og at de må jobbe for å ikke belaste 

familien ytterligere. For å kunne være med på ting med venner, har mange hatt sommerjobb 

siden tidlig i tenårene. Hos ungdommer med innvandrerbakgrunn er de gjerne en forventing at 

de skal bidra økonomisk i hjemmet, gjerne så fort de er gamle til å jobbe. Samtidig forteller 

både etnisk norske og ungdommer med innvandrerbakgrunn at de betaler husleie for å bo 

hjemme. En forteller han pleier å betale 4 000 kroner til faren de månedene han jobber. I 

tillegg har mange ungdom med innvandrerbakgrunn familie i hjemlandet som de støtter 

økonomisk: 

”Vi pleier å sende penger til mammas familie i Pakistan. Mange andre kan dra kule 

steder, og bruke penger på kule ting, men vi må tenke på familien i Pakistan.” 

Press og psykiske problemer 

En annen viktig fellesnevner for ungdommene i vårt datamateriale er at samtlige sliter i en 

eller annen grad med psykiske vansker. Som oftest har disse problemene grobunn i familiære 

årsaker skissert tidligere. Flere har utviklet depresjoner etter foreldrenes skilsmisse. En 

ungdom forteller om en sårhet, at han ofte blir deppa fordi faren hele tiden skuffer han. Andre 

har slitt med rusmisbruk eller opplevd å bli mobbet. Psykiske vansker gjør det til tider 

vanskelig å komme seg på skolen og følge undervisningen. På grunn av høyt (syke)fravær går 

man glipp av mye av undervisningen, noe som gjenspeiles i at karakterene faller. ”Alt ble 

bare til sammen et skikkelig stort tiltak på å komme seg på skolen.” Ungdommene savner 

forståelse fra skolen om at de har en sykdom som ikke ses eller høres. Ofte fungerer depresjon 

som en vond sirkel: På grunn at man er syk, går det dårlig på prøver, og fordi man får dårlige 

karakterer blir man enda mer deprimert. 

31

Noen av ungdommene forteller at de har fått tilbud om psykolog gjennom 

skolehelsetjenesten. En ungdom forteller imidlertid at hun selv ringte til Barne- og 

ungdomspsykiatrien i en alder av 14 år og krevde psykolog: 

”De sa først jeg måtte vente i fire måneder før jeg fikk time, men jeg begynte og gråte 

og sa at det fant jeg meg ikke i.” 

Samtlige ungdommer har hatt gode erfaringer med å gå til psykolog. For en som tidligere var 

i mye trøbbel på grunn av sinne og frustrasjon, har det å ha en fast person å snakke med virket 

beroligende. For noen var det litt flaut i starten å fortelle venner at man gikk til psykolog. Nå 

er det ingen som synes det er noe rart, tvert i mot. De kjenner flere ungdommer som har hatt 

godt av å prate med noen profesjonelle, og forsøker også å overtale venner til å snakke med 

en psykolog. Ungdommene savner bedre skolehelsetjeneste, og mener at en egen 

skolepsykolog kanskje vil klare å fange opp de som står i fare for å falle ut av videregående 

skole. 

Vårt datamateriale viser at psykiske problemer også skyldes økt press og forventninger om 

gode karakterer og resultater. En ungdom forteller at hun har kjent et press helt siden 

ungdomsskolen om å få gode karakter slik at snittet blir godt nok for å komme inn på de 

videregående skolene man ønsker. I hennes miljø ble det siktet veldig høyt, og selv om hun 

var faglig sterk ble presset for mye for henne. Hun forteller om flere venner som har samme 

opplevelse som henne av tiden på ungdomsskolen. Samtidig er det er stort press knyttet til det 

å velge rett skole, og rett linje. Imidlertid er det bare en vei som synes å være den rette, og det 

er studiespesialiserende. Selv om denne ungdommen er kreativ og kunne tenkt seg å gå 

formgivningsfag, følte hun seg presset til å gå studiespesialiserende. Hun tror at mange flere 

med henne ville ha passet inn i ”enkle yrker”, men at de ikke tør velge yrkesfaglig på grunn 

av status. 

”Man kan faktisk være lykkelig som frisør også! (…) En bør høre med elevene 

hva de selv mener om dette, og kanskje arrangere ”praksisdager” på 

ungdomsskolen hvor elevene kunne fått prøve seg i ulike praktiske yrker.” 

Frykten for å mislykkes enda en gang gjør at mange vegrer seg for å vende tilbake til 

skolebenken: 

”Jeg prøver å finne meg en jobb. Jeg ser bort i fra utdanning nå. Jeg er redd 

for å feile igjen, og vil heller vente til jeg blir mer eldre og sikrere på hva jeg 

vil. Det er viktig at jeg får noe å gjøre om dagene. Det å ikke ha noe å gjøre 

gjør meg deprimert. ”Dødtiden” er veldig stressende.” 

Mangelfull oppfølging av skolen 

Mye tyder på at dagens skolesystem ikke kompenserer godt nok for barn og unge som har 

ulikt utgangspunkt med hensyn til ressurser og bakgrunn. Samtidig viser en norsk 

forskningsrapport at det er skolen, og ikke foreldrenes bakgrunn og status som avgjør om barn 

og unge lykkes i skolen. Rapporten viser at gode skoler kompenserer for elevenes 

familiebakgrunn, slik at de presterer på et nivå med elever med mer ressurssterke foreldre. 

Skoleforsker og pedagogikkprofessor Thomas Nordahl et al. (2009) som ledet dette 

forskningsarbeidet, sier det er en klar sammenheng mellom hvordan skolehverdagen 

organiseres og gjennomføres, og elevenes adferdsproblemer og skoleprestasjoner. Ifølge 

Nordahl er funnene langt på vei en slakt av moderne undervisningsformer med aldersblandede 

grupper, stasjonsundervisning og gruppeinndeling ut fra faglig nivå. Mangel på tilhørighet, 

struktur og stabile omgivelser gjør elevene urolige og utrygge. Konsekvensen er at elevene 

lærer mindre og får større sosiale problemer. 

32

I tillegg til faglige prestasjoner, avgjøres også omfanget av adferdsproblemer og ADHDdiagnoser 

i klasserommet, og hvorvidt elever går i en god eller dårlig skole. I de gode skolene 

har maksimalt fem prosent av elevene ADHD-diagnose eller adferdsproblemer. I de dårlige 

skolene er andelen det dobbelte – altså ti prosent. Tre ganger så mange elever får merkelappen 

”vanskelig” klistret på seg på de dårlige skolene, sammenlignet med de gode. Dette 

gjenspeiles i bruken av spesialundervisning. På dårlige skoler får 11 prosent av elevene 

spesialundervisning, mot bare fire prosent på gode skoler. 

Nordahl mener at mange elever stemples som vanskelige fordi kvaliteten på undervisningen 

og skolens organisering er dårlig. Effekten av spesialundervisning er størst for klassen som 

blir roligere fordi de blir kvitt en bråkmaker. Dette bidrar igjen til å forsterke ulikheten 

mellom elevene, og gjør at de flinke får et roligere og bedre læringsmiljø. 

Disse funnene finner vi igjen i vår intervjuundersøkelse hvor flere av ungdommene som har 

falt ut har diagnosen ADHD. Som Nordahl er inne på virker ofte spesialundervisningen som 

stigmatiserende, og en ungdom beskriver det som ”ekkelt og ydmykende” å bli tatt ut av 

klassen. Han mener det ville vært bedre om det var flere lærere per elev i klassen: 

”En lærer kan ikke forklare noe til 25-30 elever. Dersom det var flere lærere, kunne 

elevene som hadde vansker bli forklart ting grundigere, men fortsatt være inne i 

klasserommet. Det fungerer dårlig med grupper som samler de ”dårlige elevene” på 

ungdomsskolen.” 

På grunn av konsentrasjonsproblemer sliter mange med å følge med i undervisningen, spesielt 

om det er mye teori. Det gjør at mange velger seg over til yrkesfaglige linjer på videregående 

fordi de tror dette skal gi mer praktisk undervisning. Når de da begynner på yrkesfag og 

likevel må slite med teoretiske fag som matematikk, blir mange frustrerte. 

Av de som mottar spesialundervisning i den norske skolen er 70 prosent gutter. Relasjoner 

mellom lærer og elev trekkes frem som en av faktorene som kan forklare gutters 

problemadferd i skolen. Også Støen et al. (2008) ved forskningsinstitusjonen NIFU STEP 

påpeker hvor viktig læreren er i forhold til elevers trivsel og motivasjon, som igjen bidrar til 

gode læringsresultater. Lærerens relasjoner til elevene, tydelig klasseledelse, klare læringsmål 

og vurderingskriterier samt konkret og læringsstøttende vurdering og tilbakemelding, er det 

som påvirker elevenes læring mest. Et lengre sitat illustrerer dette: 

”På skolen får du ingen tilbakemeldinger bortsett fra en karakter. Jeg mener lærere 

skal være mer serviceinnstilte, av typen ”hva kan jeg hjelpe deg med for at 

skolehverdagen din skal bli bedre?” De fleste lærere går for dagen halv fire, og har 

ikke tid til elevene utenom undervisningen. Jeg savner detaljerte arbeidsplaner, 

ekstraundervisning og oppfølging i fag før tentamen/eksamen for å se hvor man ligger 

i løypa. Jeg var i en periode sykmeldt fra skolen, og gikk glipp av mye undervisning. 

Jeg spurte og fikk arbeidsplaner i norsk slik at jeg kunne komme tilbake igjen. 

Norsklæreren min er helt super. Hun svarer til og med på mail midt i påsken. Jeg fikk 

ikke slike ordninger i de andre fagene. Der ble det ikke lagt til rette for at jeg skulle 

hente meg inn igjen i undervisningen.” 

Mangelen på å bli sett av skolen og av læreren synes å gå igjen hos elevene. En ungdom sier 

hun får mer igjen fra jobben sin enn på skolen. Her blir hun sett og får respons og 

tilbakemeldinger fra kollegaer om hvordan ting skal gjøres, eller hvordan ting kan gjøres 

33

edre. Hun gleder seg til å dra på jobb. Her vet hun hva hun skal gjøre, og hun får beskjed 

dersom hun gjør noe feil. 

Til tross for at de ungdommene vi har snakket med ofte har ressurssvake foreldre med lav 

utdanning og inntekt, må det understrekes at det finnes mye vilje og handlekraft hos disse 

ungdommene selv om de fort kan bli stemplet som skolesvake. Som vi var inne på tidligere, 

har mange hatt gode karakter på grunnskolen og videregående, helt til det har skjedd noe som 

har satt dem i ubalanse. Deres deltakelse i ulike tiltak (se kapittel 5.4) viser at de har et ønske 

om å gjøre noe fornuftig i hverdagen. De vil lære, jobbe og tjene egne penger. Noen forteller 

at de drømmer om å bli flyger eller jobbe med musikk. En forteller at han ønsker å bli politi, 

og mener han kan dra veksel på sin egen fortid som trøblete tenåring til å komme i kontakt 

med utsatte ungdommer. 

Oppsummering og anbefalinger 

Kapitlet viser at det er de som kommer fra familier med få ressurser som taper mest når 

skolen svikter. Derfor må støttetiltak, på hvert trinn, særlig rettes inn mot dem. Se kapittel 5.4 

for bydelenes tiltak for å forhindre frafall i skolen. 

På bakgrunn av det som fremkommer i intervjuene med ungdommene, tyder det på at de ikke 

har blitt sett eller fulgt godt nok opp av skoleapparatet i etterkant av dramatiske livshendelser. 

I første omgang blir kanskje deres trøblete oppførsel og høye fravær tolket som om de er 

vrange og utagerende ungdommer, og ikke at oppførselen er en naturlig reaksjon på 

stressende livshendelser. Vår undersøkelse viser at det ofte er bakenforliggende årsaker til at 

ungdommen slutter på skolen. Det ungdommene savner mest i deres møte med videregående 

skole er å bli sett, hørt og tatt på alvor. Ungdommen forteller at de har henvendt seg til 

rådgivere på skolen og sagt at de vil slutte, først og fremst for å få oppmerksomhet. Når de 

opplever å bli avfeid, og rådgivere sier det er greit at de slutter, kreves det mye modenhet og 

selvdisiplin for at de fortsetter på skolen. Ungdommen ønsker flere å snakke med, både 

rådgivere ved skolen og andre de kan ta opp personlige ting med, ikke bare faglige. Mer 

tilgjengelig personell i skolehelsetjenesten og rådgivningstjenesten etterlyses av 

ungdommene. 

Videregående opplæring er nok ikke den rette veien å gå for alle ungdommer. Noen trenger 

andre aktiviteter før de tar valget om hvilke linje de vil gå. Disse ungdommene må ha tiltak 

som setter dem i aktivitet. Som en av ungdommene sier: ”Det verste er å ikke ha noe å gjøre, 

og bare loke rundt.” Det kan være nettopp denne tiden med andre aktiviteter som gjør at de 

senere vender tilbake til skolebenken, med mer modenhet og motivasjon enn ved første 

forsøk. 

Vår undersøkelse indikerer at skolens tilrettelegging og oppfølging av elever som er i sorg 

eller krise, kan bedres. 

34

3.3 Helse og fattigdom 

3.3.1 Lavinntekt og dårlig helse 

I Norge, som i andre rike land, er absolutt fattigdom med underernæring og dårlige boliger 

sjelden en årsak til dårlig helse. Forholdet mellom de økonomiske forholdene og dårlig helse 

er mer komplisert. Familiers økonomisk situasjon har sammenheng med faktorer som 

utdanning, yrke, familiesituasjon og jobbstatus. Disse faktorene kan også være årsak til dårlig 

helse og påvirke dødeligheten. Ifølge Spencer (2000) er sosioøkonomisk status blant de 

viktigste helsedeterminanter i hele livsløpet. Helse settes altså i sammenheng med fattigdom 

og lavinntekt, og kan, i likhet med sosial ekskludering og sosial deltakelse, ses både som 

årsak til og virkning av fattigdom. 

Egenvurdert helse, kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne benyttes for å vurdere om 

personer i lavinntektsgrupper har dårligere helse enn befolkningen generelt. Helseproblemer 

kan ikke tolkes uten å ta hensyn til alder, men likevel er det trekk som tyder på at lavinntekt 

og redusert helse henger sammen. Vedvarende lavinntekt ser ut til å være negativt for 

helseproblemene. 

Fattigdom og sosiale ulikheter i barndommen har stor betydning for barn og deres utvikling. 

Små barn synes å være spesielt sårbare for effektene av uønsket sosioøkonomisk status og 

fattigdom. Fattigdom og lav sosioøkonomisk status øker sannsynligheten for sykdom og 

psykiske problemer. 

Det kan være en ekstra belastning for barna dersom foreldrene ikke bare har dårlig økonomi, 

men også dårlig helse. Det er gjort en rekke undersøkelser av fattige familier, der både barn 

og foreldre er intervjuet. En av de store studiene i Norge er NOVA og Sanitetsforeningens 

studie: ”Barns levekår – betydningen av familiens inntekt” (heretter kalt NOVAundersøkelsen). 

3 Et interessant funn i NOVA-undersøkelsen er at jo bedre mødrene oppfatter 

sin egen allmennhelse, jo oftere vil barna rapportere at deres egen helse er veldig god. I 

NOVA-undersøkelsen finner de i 2009 at helsesituasjonen blant foreldre i lavinntektsutvalget 

er markert dårligere enn i kontrollutvalget, og at den har blitt dårligere i løpet av 

prosjektperioden. 

Innen lavinntektsutvalget rapporterer ikke-vestlige foreldre om dårligere helse enn de norske 

foreldrene. 40 prosent av foreldrene i kontrollutvalget mener at deres allmennhelsetilstand er 

god, mot 30 prosent blant norske foreldre i lavinntektsutvalget og bare 12 prosent blant ikkevestlige 

lavinntektsforeldre. De foreldrene i lavinntektsutvalget som i 2003 rapporterte om 

relativt god almenntilstand, hadde større inntektsvekst i årene etterpå enn foreldre med 

dårligere helse (Elstad 2010a). 

3 NOVA og Sanitetsforeningens studie: ”Barns levekår – betydningen av familiens inntekt” (i denne rapporten 

kalt NOVA-undersøkelsen) er en landsomfattende og representativ intervjuundersøkelse som studerer levekårene 

til barn i familier som i år 2000 hadde en inntekt under 60 prosent av medianinntekten. Både barn og foreldre er 

intervjuet i 2003, 2006 og 2009, det vil si at de samme familiene er fulgt over tid. Disse familiene blir 

sammenliknet med et kontrollutvalg av familier, som skal representere et tverrsnitt av norske barnefamilier. 

Prosjektet inneholder også en kvalitativ del hvor 26 foreldre og samme antall barn fra lavinntektsutvalget ble 

intervjuet i 2003 (Sandbæk og Pedersen 2010). Prosjektet har utgitt tre samlerapporter (etter hver 

datainnsamling) i tillegg til en rekke andre rapporter og artikler av ulike forfattere. 

35

Helle Suseg (2008) har skrevet en masteroppgave i psykologi med en kvalitativ studie av 

mestring og motstandsdyktighet i syv langvarig fattige barnefamilier. 4 Blant de enslige 

mødrene i hennes utvalg, er alle helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og årsaken er uten 

unntak dårlig psykisk helse. I de fleste tilfellene er det knyttet til problemer i mødrenes egen 

oppvekst. Suseg sier også at de fleste mødrene opplever psykosomatiske lidelser som en 

reaksjon på en belastende livssituasjon. 

I Moshuus` et al. (2010) undersøkelse forteller flere av informantene om at dårlig fysisk eller 

psykisk helse har gjort dem ute av stand til å jobbe og dermed vært en årsak til vedvarende 

lavinntekt. Mange har ”diffuse” plager som er vanskelige å diagnostisere, og det kan være en 

psykisk belastning å skulle rettferdiggjøre hvorfor man ikke er i arbeid. Linda, en av 

informantene i undersøkelsen, beskriver det slik: 

”Jeg ble uføretrygda når jeg gikk gravid med Thea pga psykiske problemer. Jeg hadde 

vært så dårlig året før. Jeg jobba når Carina gikk i første klasse. Da hadde jeg sliti 

meg gjennom tre år på skolebenken for å få nok utdannelse i voksen alder og begynte 

å jobbe. Jobba et halvt år og ble sjukemeldt (ler). Da røyk ryggen. Hun legen påsto at 

det var fordi jeg var så tjukk. Da veide jeg 30 kg mindre enn nå. Jeg hadde kontakt 

med psykolog heldigvis. Jeg var så glad for at det for første gang var noe fysisk som 

feilte meg, det var noe noen kunne se. ” (side 77) 

Det at sykdom og dårlig helse er årsak til fattigdommen, går igjen i flere av historiene som 

blir fortalt i boka Fattig talt (Flavik 2004). Dårlig helse bidrar også til at de ikke kommer seg 

ut av fattigdommen. Alenemoren Mona Renate beskriver det slik: 

”Jeg ser ikke egentlig noen ende på den økonomiske situasjonen. Jeg er alenemor og 

jeg er utføretrygdet, og det er ikke så fryktelig mye jeg kan gjøre med det. Jeg tenker 

mye på at jeg ikke hadde vært uføretrygdet hvis jeg ikke hadde vært utsatt for så mye 

vold. Det finnes fryktelig mange grunner til at man kommer i et sånt uføre. Jeg er ikke 

dum i hodet selv om jeg er fattig. Det er viktig å ikke stigmatisere folk. Jeg har aldri 

ønsket å bli alenemor, jeg har aldri ønsket å bli uføretrygdet og jeg har aldri ønsket å 

få så dårlig helse. Jeg føler at jeg har blitt utsatt for tre ting jeg ikke har hatt 

innflytelse over. Så det er klart at det ligger mye sorg i det. Jeg har jo ikke drevet med 

ekstremsport, for å si det sånn.” (side 49) 

Det å ha et funksjonshemmet barn kan også oppleves vanskelig i en økonomisk sammenheng: 

”Det er ikke kun min personlige fattigdom det er snakk om her. Det er den offentlige 

fattigdommen som gjør at vi må kjempe til vi nærmest ligger flatt for å få det vi 

absolutt trenger. … Nå er Einar snart ni, men fungerer vel mer som en femåring. I 

jobben min har jeg gått gradvis ned i arbeidstid og lønn. I ’94 tjeneste jeg 275.000, i 

fjor tjente jeg 251.000. Det er ti år etter, med prisstigning og alt som hører med. Ting 

blir ikke billigere. Det er et regnestykke som ikke er noe å lure på engang. Det er helt 

på trynet. I tillegg må jeg være saksbehandler for denne familien, som består av meg 

og ungen min. Det er helt vanvittig! Jeg drukner i arbeid!” (side 33) 

4 Den fulle tittelen til Helle Susegs masteroppgave i psykologi er: ”`Vi har jo hatt det fint selv om vi ikke har hatt 

så mye penger` – En kvalitativ studie av mestring og motstandsdyktighet i syv langvarig fattige barnefamilier.” 

Undersøkelsen hadde tre mål: 1) Identifisere hvilke faktorer som gjør barna ekstra sårbare og øker risikoen for 

deres psykologiske og sosiale fungering. 2) Se nærmere på hvilke faktorer som beskytter mot psykologiske og 

sosiale problemer. 3) Finne ut hvilke mestringsstrategier foreldre og barn tar i bruk for å håndtere problemene i 

sin hverdag. Masteroppgaven er tilknyttet NOVAs prosjekt ”Verdighetsforvaltning i liv på Grensen”. 

36

At det å ha et funksjonshemmet barn får konsekvenser for muligheten for arbeid og økonomi 

trekkes også fram av flere familier i Helse- og velferdsetatens intervjuundersøkelse blant 

familier med barn med nedsatt funksjonsevne i 2010 (Helse- og velferdsetaten 2010). Vi 

gjengir her et par av sitatene om dette fra rapporten: 

”Jeg har måttet forsørge oss på 80 prosent lønn. Du har ingen rettigheter når du er 

mor til slike barn. Du taper på arbeidsmarkedet når du får et funksjonshemmet barn 

og spesielt når man er alene. Det er aldri en helhetlig vurdering.” (side 26) 

”Jeg kommer ikke ut i jobb fordi oppfølging av sønnen min krever for mye tid og 

ressurser fra meg. Jeg har fortsatt en fot inne i forhold til jobben og håper at det skal 

være mulig å komme tilbake.”(side 26) 

Når det gjelder barnas helse, er en av hovedkonklusjonene i NOVA-undersøkelsen at 

oppvekst i lavinntektsfamilier henger sammen med noe dårligere helseressurser enn blant 

barn flest i Norge (Elstad 2010b). Både barna selv og foreldrene i lavinntektsutvalget oppgir 

barnas allmenne helsetilstand som dårligere enn i kontrollutvalget. En summering av de 

viktigste helseindikatorene viser også et mønster hvor det er mindre gunstig samlet 

helsetilstand i lavinntektsutvalget. Forskjellene er ikke alltid systematiske, og ofte heller ikke 

særlig store. Rapportering av diagnoser og sykdommer er for eksempel klart lavere i det ikkevestlige 

lavinntektsutvalget, selv om de generelt rapporterer om dårlig allmennhelse. Dette 

kan henge sammen med mangel på integrasjon i den norske helsekulturen, eller at lav 

familieinntekt blant ikke-vestlige innvandrere faktisk ikke er forbundet med dårligere helse, 

eller at de ikke-vestlige som har valgt å delta i undersøkelsen er de som er relativt godt stilt. 

I denne undersøkelsen er det ikke tydelig at det er lav familieinntekt som er årsak til svekket 

helse blant barna. De som fortsatt er fattige i 2009 hadde ikke vesentlig dårligere helse enn de 

som hadde bedret sin inntekt. Dette kan komme av at det finnes ”buffere” i det norske 

samfunnet som minsker sjansen for at lav inntekt virker negativt på barns helse, som 

skoletilgang, fritidstilbud og helsetjenester. Forskjellene i tilgang på materielle forbruksgoder 

er ikke nødvendigvis så store at manglene medfører svekket helse. Samtidig er det forskjeller 

mellom gruppene på flere helseaspekter. Skoletrivsel og familieforhold har stor betydning for 

hvordan barna opplever sin egen helse. Det er mulig at inntektsforhold over tid (lengre enn 

tidsperspektivet i prosjektet) ligger bak dette, og påvirker familiens muligheter til å bidra 

positivt til barnas helseutvikling gjennom foreldre-barn relasjoner, barnas integrasjon i 

nærmiljøet og skoletilpasning. Materialet i NOVA-undersøkelsen tyder også på at lav inntekt 

får større betydning for barnas helse i ungdomstiden, nettopp i den perioden der familiens 

ressurser særlig teller for skolevalg, framtidsplaner og selvtillit og optimisme med hensyn til 

framtidsmulighetene (Elstad 2010 b). 

Kristiansen og Skårberg (2009) viser til longitudinelle studier som viser at mange av de som 

mottar sosialhjelp som unge, ser ut til å bli gjengangere i hjelpeapparatet senere i livet, har 

dårligere helse og mindre yrkesaktivitet enn de som ikke har mottatt støtte fra sosialtjenesten 

som unge. 

Fattigdom og stressbelastning 

Stressende hendelser kan være skadelige, utholdelige, eller også fordelaktige, avhengig av 

hvor mye kroppslig stressrespons de provoserer og hvor lenge stressresponsen varer. Dette i 

sin tur avhenger igjen av om den stressende erfaringen er kontrollerbar, om hvor ofte og hvor 

lenge kroppens stressystem har blitt aktivert i det siste, og om det berørte barn/ungdom har 

37

trygge og pålitelige relasjoner å lene seg til for støtte. Et barns evne til å takle stress i de 

tidlige årene har konsekvenser for fysisk og mental helse gjennom hele livet. 

Langvarig lav sosioøkonomisk status kan fungere som en stressbelastende faktor som igjen 

kan føre til skam, samt kontinuerlig bekymring knyttet til det å ha begrenset tilgang til de 

samme muligheter som andre har. Forskning viser at ungdommer i lavinntektsfamilier 

rapporterer om opplevd økonomisk stress (Hagquist 1998, Leinonnen 2004). Det er en 

sammenheng mellom opplevd økonomisk stress og forekomst av følelsesmessige problemer, 

generell psykisk sykelighet og stoffmisbruk. Det er en tendens til at jenter rapporterer mer 

problemer enn gutter. Opplevelsen av en vanskelig økonomisk situasjon er ikke utelukkende 

knyttet til familiens reelle finansieringsproblemer, men reflekterer også den psykologiske 

meningen knyttet til situasjonen man befinner seg i. Økonomisk stress har en negativ effekt 

på opplevd livskvalitet og mestringsfølelse hos ungdommer. 

Det er en voksende vitenskapelig konsensus at opprinnelsen til sykdom i voksen alder i 

mange tilfeller er forårsaket av utviklingsforstyrrelser og biologiske forstyrrelser som oppstår 

i løpet av de tidlige årene i livet (Shonkoff et al. 2009, Miller et al. 20411). Shonkoff et al. 

(2011) har laget en oppsummering av disse mekanismene. Forfatterne forklarer at tidlige 

opplevelser kan påvirke helse i voksen alder på to måter: Enten ved kumulative skade over 

tid, eller ved at motgang under sensitive utviklingsmessige perioder kan gi strukturelle 

endringer i perioder der utviklingen av hjernen er mer mottakelig for en rekke miljømessige 

signaler, enten positiv eller negative, for eksempel dårlige levekår tidlig i livet. I begge 

tilfeller kan det være et etterslep på mange år, selv flere tiår, før tidlige bivirkninger uttrykkes 

i form av sykdom. 

For å forklare biologiske helsekonsekvenser av fattigdom har flere modeller blitt foreslått. En 

av modellene forklarer at denne type stressopplevelser i oppveksten kan gi opphav til 

overdreven trusselårvåkenhet, mistro til andre, dårlige sosiale relasjoner, nedsatt 

selvregulering, samt valg av usunn livsstil. Negativt stress kan påvirke hormonelle og 

endokrine systemer som kan bidra til sykdomsfremkallende mekanismer som til slutt fremme 

kronisk sykdom i voksen alder (Miller et al. 2011). 

De helsemessige konsekvensene av fattigdom er ytterlige belyst i vedlegg D. 

3.3.2 Sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester 

Andelen som benytter seg av ulike helsetjenester øker med stigende utdanning, inntekt 

og/eller sosioøkonomisk status i grupper med samme behov for helsetjenester (Jensen 2009). 

Denne ulikeheten i bruk av helsetjenester ser ikke ut til å gjelde tjenester med såkalt ”lav 

terskel” som Helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Helsestasjonstjenesten har nær 100 

prosent oppslutning. Rundt 50 prosent av elevene i ungdomsskolen og videregående skole 

benytter seg av tjenesten hvis den er regelmessig til stede over tid (Sitter og Andersson 2008). 

Funn i en studie gjennomført blant barn og unge, tyder på at bruken av disse tjenestene styres 

av behov og ikke av sosiale bakgrunnsfaktorer (Clench-Aas 2007). 

Denne studien støttes blant annet i en artikkel av Lars Lien, instituttleder ved Institutt for 

psykiatri, Universitet i Oslo (Lien 2011). Han har tolket resultatene fra HUBRO – 

38

undersøkelsen og funnet at innvandrerungdom benytter seg av skolehelsetjenesten i Oslo i 

større grad enn resten av befolkningen. Han skriver blant annet: 

”Man hører ofte at innvandrerungdom kan ha behov for andre psykiske helsetjenester 

på grunn av økt sykelighet eller mindre forbruk av tilgjengelige helsetjenester.” (side 

1) 

”Innvandrerungdom har ikke behov for egen psykiatritjeneste, men trenger trolig at 

skolehelsetjenesten opprettholdes, særlig på videregående skole.”(side 1) 

Ungdommens bystyre i Oslo har vært med å jobbe frem en kartlegging av skolehelsetjenesten 

i videregående skole og helsestasjon for ungdom (Kommunerevisjonen 2011, Byrådssak 

1/2011). Dette har ført til en økt bevilgning på 4 millioner kroner for å styrke 

skolehelsetjenesten i videregående skole, fordelt på bydelene etter elevtall. 

3.3.3 Beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer 

Det viser seg å være en nær sammenheng mellom spedbarnsdødelighet og fattigdom. 

Undersøkelser viser at barn av fattige foreldre har større sannsynlighet for å dø tidlig, og de 

har høyere dødelighet enn resten av befolkningen også etter spedbarnstadiet (Saugstad 1981, 

Mortensen et al. 2008). I Oslo blir det årlig født omkring 6 prosent barn med lav fødselsvekt 

(mindre enn 2 500 gram). Det tilsvarer rundt 500 barn årlig. Disse barna har en større 

hyppighet av funksjonshemming enn barn med normal fødselsvekt (Bjerkedahl et al. 1997). 

Sosiale risikofaktorer har en tendens til å hope seg opp. Mødre med lav sosioøkonomisk 

status har større risiko for å ha lavere utdanning og røyker også mer. Samtidig kan mye 

røyking hos mødre settes i sammenheng med psykologisk stress (Lynch et al. 2011). 

Spedbarn utsatt for røyk, som ikke blir ammet, og har stressede mødre kan bli sterkt påvirket 

av dette de første årene i livet. Tendensen til flere risikofaktorer samtidig er vedvarende også 

senere i livsløpet (Poortinga 2007). 

Fattige barn er mer utsatt for funksjonshemming og kronisk sykdom, og har større 

sannsynlighet for å bli innlagt på sykehus i løpet av barndommen enn resten av befolkningen. 

De er også mer utsatt for akutte sykdommer (Lindbæk et al. 2003). Fattige barn vil også ha 

økt sannsynlighet for å oppleve psykiske problemer og lide under konsekvensene av 

foreldrerollen assosiert med kronisk stress, gjeld og depresjon indusert av økonomisk ulempe 

(Hagquist 1998, Leinonen 2004). Utdanning kan fungere som en buffer mot fysisk og psykisk 

sykdom i barndommen, men fattige barns pedagogiske sjanser er negativt påvirket av deres 

sosiale omstendigheter (Goodman og Gregg 2010). 

Helserelatert atferd er vanligvis etablert i løpet av sen barndom og ungdomstid. Ungdommer 

som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk posisjon har vanligvis høyere 

forekomst av røyking og alkoholforbruk, og mindre fysisk aktivitet (Salonna et al. 2008). 

Røyking, risikabelt alkoholkonsum, stillesittende livsstil og dårlig kosthold er en svært 

uheldig kombinasjon som øker risikoen for sykdom og dødelighet. Å kombinere flere av disse 

faktorene er mer vanlig blant personer med lav utdanning (Drieskens et al. 2009). 

De negative helseutfallene øker trinnvis. Dette tyder på at effekten av sosiale forhold på barns 

helse ikke er begrenset til de fattigste gruppene i samfunnet, men er mønstret av sosiale og 

økonomiske faktorer på politisk nivå. Forbedringer i barns helse krever derfor sannsynligvis 

aktiv intervensjon på flere nivå. 

39

I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2010 om helsefremmende og forebyggende tiltak og 

anbefalinger for psykisk helse, presenterte de en modell for risikofaktorer og 

beskyttelsesfaktorer (Major et al. 2011). Modellen er presentert i figur 3.2. Modellen viser 

hvilke faktorer som gir økt risiko for eller beskytter mot dårlig helse på ulike nivåer, både 

miljørelaterte faktorer på samfunnsnivå, lokalnivå (bomiljø, skole med mer), gruppenivå og 

individnivå. Modellen kan gi en økt forståelse av hva det er viktig å legge vekt på i utvikling 

av tiltak for å utjevne sosiale helseforskjeller. 

Figur 3.2 Eksempler på beskyttelses- og risikofaktorer på ulike sosiale nivåer 

Figuren er hentet fra Major et al. 2011, side 18. 

40

3.4 Bolig og fattigdom 

For både regjeringen og byrådet er det viktigste tiltaket for å motvirke fattigdom å få flest 

mulig i arbeid. Det å komme i arbeid og kunne ivareta forpliktelsene i et arbeidsforhold 

forutsetter et trygt boforhold. Målet for boligpolitikken i Norge er at selv mennesker med lave 

inntekter skal kunne bo godt og trygt. 

Ikke alle bor godt og trygt i Norge. Ifølge regjeringens boligutvalg, som la fram sin innstilling 

i august 2011, er dette den største utfordringen i den sosiale boligpolitikken i dag. De mener 

at boligens betydning i velferdspolitikken er underkommunisert. Essensen i deres innstilling 

er at flere må få en bolig og et hjem å organisere sine liv ut fra. Bolig bør forankres som den 

fjerde av velferdspolitikkens pilarer, sammen med helse, utdanning og inntektssikring (NOU 

2011:15). Sammenhengen mellom lav inntekt og dårlige boforhold beskrives i neste avsnitt. I 

avsnitt 3.4.3 ser vi nærmere på hvordan et viktig boligvirkemiddel, bostøtten, kan bidra til at 

familier kan opprettholde et bedre botilbud enn deres inntekt alene skulle tilsi. 

3.4.1 Boligstandard og bomiljø 

Boligen er sentral i manges liv, og boligens fysiske kjennetegn som størrelse, beliggenhet og 

standard kan ses som en del av de materielle forholdene en familie lever under. Hvor godt 

tilpasset boligen er, hvilken standard den har og hvilket miljø den omgis av påvirker 

levekårene våre. Lav inntekt henger ofte sammen med dårlig boligstandard. Personer med 

lavinntekt bor trangere, boligene har oftere fukt eller råteskader og gruppen har jevnt over 

dårligere bomiljø (utsatt for støy, forurensning og kriminalitet) enn befolkningen generelt 

(Normann 2009). 

Regjeringens boligutvalg anslår at rundt 150 000 personer ikke får den hjelpen de trenger for 

å bo godt og trygt. Dette er husstander med lav inntekt og en utilfredsstillende bosituasjon. De 

fleste vanskeligstilte på boligmarkedet leier bolig, og de fleste bor i Oslo. Tre av fire har 

vedvarende lav inntekt. Aleneboende er overrepresentert. En av tre vanskeligstilte på 

boligmarkedet er ikke yrkesaktiv (NOU 2011:15). 

Barn fra lavinntektsfamilier bor oftere enn andre barn i mindre boliger (Epland et al. 2011). 

Det å bo trangt kan for barn medføre at de ikke har egne rom. Hvor viktig det er å ha eget rom 

vil selvfølgelig være avhengig av barnets alder og andre forhold ved familien. Likevel viser 

forskning at barn fra lavinntektsfamilier i mindre grad enn andre barn har goder knyttet til 

boligen (Skjevik, 2004). Dette kan påvirke barna ved at de for eksempel sjeldnere har besøk 

av venner, har liten mulighet for å være alene eller opplever utrygghet i nærmiljøet. Mye 

tyder på at problemer knyttet til boligen er spesielt store for barn som vokser opp i 

kommunale boliger. 

NOVA-undersøkelsen viser klare sammenhenger mellom husholdsinntekt og boforhold blant 

barnefamilier. Familiene i lavinntektsutvalget har i 2009 fortsatt dårligere boforhold og en 

klart lavere sjanse for å eie sin egen bolig enn kontrollutvalget. Det er ikke samsvar mellom 

objektive mål for trangboddhet og den subjektive opplevelsen av det. Kun 40 prosent av de 

som er trangbodde etter den objektive normen synes at boligen deres er for liten. Samtidig sier 

17 prosent av de som ikke er trangbodde etter den objektive normen at boligen deres er for 

liten. Imidlertid svarte bare 9 prosent av familiene i kontrollutvalget at boligen deres er for 

liten. En konklusjon er også at ganske mange barn i hushold med lav inntekt bor i boliger som 

er små i forhold til husholdsstørrelsen i store deler av sin oppvekst (Nordvik 2010). 

41

Blant familiene i NOVA-undersøkelsen var det særlig familier med ikke-vestlig 

innvandrerbakgrunn som bodde i kommunale boliger. Denne gruppen er også 

overrepresentert blant barn som lever i lavinntektsfamilier. 

Et annet forhold ved boligen som vil kunne påvirke barnas levekår er stabiliteten i 

boforholdet. Dette er noe som kan ses i sammenheng med om man leier eller eier boligen. Et 

leieforhold medfører at man bytter bolig oftere, og for barn kan dette bety at de bytter 

nærmiljø eller skole og gjennom dette må tilpasse seg et nytt miljø. Mye tyder på at barn fra 

lavinntektsfamilier sjeldnere bor i boliger familien eier, ettersom det å eie bolig er sterkt 

korrelert med inntekt (Skevik 2004). 

Datainnsamlingen i NOVA-undersøkelsen i 2006 viste også at familiene i lavinntektsutvalget 

flytter langt mer enn familiene i kontrollutvalget (Grødem 2008a). I hovedsak knyttes 

flyttinger til egenskaper ved boligen, mer enn til egenskaper ved familien. 22 prosent av 

lavinntektsutvalget bodde i leiebolig. 

NOVA-underøkelsen viser at i løpet av prosjektperioden har familiene jevnt over opplevd en 

forbedring i boligstandarden, men det er fortsatt signifikante forskjeller mellom familiene i 

lavinntektsutvalget og kontrollutvalget (Grødem 2008a, Nordvik 2010). De som er stabilt 

fattige eller har fått dårligere inntekt i prosjektperioden har flere problemer enn de andre 

gruppene. Blant disse er det mange som har opplevd økning i problemene eller ikke opplevd 

noen endring, som i seg selv er et problem, siden de hadde de største problemene ved første 

datainnsamling. 

I undersøkelsen til Moshuus et al. (2010) forteller Aina på elleve år om hvordan hun opplever 

boligen sin: 

”Av og til synes jeg det er litt dumt å ta med venner hjem, fordi noen har tegnet på 

veggene våre. Det er så flaut, fordi alle de andre har det så fint i husene sine. Her er 

det revet i tapetet og skrevet på veggen. (…) Når jeg våkner opp i helgene, har jeg 

bare lyst til å støvsuge sånn at det skal være fint hvis vi får besøk. Så da støvsuger jeg. 

Så koster jeg ute i hagen.” (side 63) 

”Pengeproffene” (2010) forteller også om hvor vanskelig det er å bo i en dårlig bolig: 

”Det er flaut når du ikke kan ta med vennene dine hjem. Hvis du ikke bor i noe bra 

hus, blir det sånn. Det er veldig viktig å få hjelp til hus. Den flaue følelsen gjør bare at 

du føler deg liten. Den må ikke sette seg fast.” (side 12) 

Helse- og velferdsetatens gjennomførte i 2008 en intervjuundersøkelse av barnefamilier i 

kommunale gårder i Oslo (Helse- og velferdsetaten 2009a). Utdraget under er noe redigert, 

men viser utfordringene en trebarnsmor som bodde i en kommunal bolig møtte i hverdagen. 

Det er tre områder som trekkes frem som betydningsfulle; boligens størrelse, naboer og 

generell trivsel. 

”Familien bor veldig trangbodd og for noen måneder siden tok mor konsekvensen av 

dette og flyttet sine to eldste barn til besteforeldrene et annet sted i Oslo. Mor kan 

fortelle at det etter hvert som barna ble eldre, ble helt umulig å bo sammen. De eldste 

barna følte de ikke hadde noen plass å leke eller gjøre lekser etc. 

Det er en del problemer med narkomane som bor i oppgangen. De bråker til 

tider mye om natten, og drar med seg mange utenforstående inn i oppgangen. Barna 

fikk problemer med søvne og konsentrasjonen og ble selv også redde. 

42

Det er ingen steder barna kan leke utenfor gården. Dette var en siste årsak til 

at barna flyttet. De trives ifølge mor mye bedre hos besteforeldrene. Der har de egne 

rom, stor hage og gode venner i et trygt nabolag.” (side 24) 

Når det gjelder standarden på selve boligen, viste Helse- og velferdsetatens undersøkelse at 

dette kan variere veldig. De følgende to sitatene fra intervjureferatene er eksempler på det: 

”Moren viser oss rundt i leiligheten. Fire barn sover på et lite rom, hun og babyen 

sover på et større soverom. Det står en seng i stuen også. Leiligheten er i veldig dårlig 

stand. Det er mange hull i veggene overalt i huset. Skapdørene henger ikke på plass, 

eller har falt ned. Dusjen er gammel og full av mugg. De har store problemer med 

insekter i leiligheten. Hun viser oss en krukke med vann som har stått på kjøkkenet, 

hvor det har falt flere insekter oppi. Det er hovedsakelig kakerlakker og en type maur. 

Når hun står opp om natten og slår på lyset er det alltid mye insekter på gulvet. Det er 

mest om sommeren, men også mye om vinteren.” (side 26) 

”Leiligheten har tre rom, en stue, to soverom, kjøkken og bad. De har vaskemaskin på 

badet. Mor og sønn har hvert sitt soverom. Leiligheten er romslig, og stor til to 

personer. Leiligheten er pent oppusset. Den var nyrenovert da familien flyttet inn for 

et år siden. Mor og sønn er veldig fornøyd med leiligheten.” (side 26) 

Samlet viser dette at bolig og nærmiljøet er faktorer ved levekårene som kan påvirke barns 

oppvekstsvilkår. Både valg av bolig og nærmiljø vil kunne være knyttet til økonomi på grunn 

av boligpriser. Som nevnt tidligere, er andelen barn som lever i familier med vedvarende lav 

inntekt svært ulik i de ulike bydelene. En opphopning av personer med lav sosioøkonomisk 

status i noen områder vil kunne bidra til å forsterke de sosiale forskjellene. Dette viser igjen 

betydningen av nærmiljøet. 

Ifølge Turner og Stefansen (2011) er det for lite kunnskap i norsk sammenheng om hvordan 

dårlige boforhold påvirker barns hverdagsliv og selvidentitet, og hvordan dårlige boforhold 

oppleves og håndteres av ulike grupper. Det vi vet om dette framkommer indirekte i studier 

som fokuserer på effekter av fattigdom mer generelt. 

3.4.2 Bomiljø og barns helse 

Det finnes omfattende forskning som viser en sammenheng mellom bomiljø og barns helse, 

ifølge Turner og Stefansen (2011). De viser blant annet til en britisk studie av Barnes, Butt og 

Tomaszevski i 2010. Studien baseres på en database over britiske barn i alderen 0-15 år i en 

5-års periode og handler om effekter av boforhold på barns livsvilkår, slik som helse, 

trygghet, glede, prestasjoner og økonomisk trygghet. Dårlige boforhold defineres som 

trangboddhet, manglende vedlikehold og utilstrekkelig oppvarming av boligen. Barnas 

helseproblemer knyttes opp mot fukt og mugg. Det vises også i rapporten at det kan være 

betydelige negative helseeffekter ved trangboddhet ved at det er større risiko forbundet med å 

få infeksjoner som lettere spres i trange omgivelser. Blant barn i trangbodde boliger var 

tilstedeværelsen av astma og mageproblemer høyere enn blant øvrige barn. Disse barna hadde 

også, uavhengig om de hadde bodd i disse boligene i kort eller lang tid, en høyere 

sannsynlighet for å røyke, drikke alkohol eller benytte narkotika. Studien fant også at dårlig 

helse hos barna samvarierte med dårlig helse hos foreldrene. De fant også at barn som savnet 

plass for studier og hjemmearbeid, fremfor alt bodde i leieleiligheter og i områder som 

kjennetegnes av en høy andel etniske minoriteter, fattige familier og mange 

husstandsmedlemmer. 

43

Barnes et al. (2010) peker også på at trangboddhet kan gi andre mer langsiktige effekter i 

form av at barnet utvikles langsommere. Andre studier har vist at det er en indirekte 

forbindelse mellom dårlige boforhold og barns utvikling. Dårlige boforhold skaper 

psykologisk stress og konflikter innen familien, noe som har en negativ virkning på barna. 

Trangboddhet kan også ha direkte effekter på barns skoleprestasjoner da trangboddhet ofte 

innebærer at barn ofte savner en rolig plass for sitt hjemmearbeide. En annen effekt som 

samvarierer med det å bo trangt er lavere fysisk aktivitet sammenliknet med barn som ikke 

bor trangt. 

3.4.3 Bostøtte som ledd i arbeidet mot fattigdom 

Bostøtte er først og fremst et sosialt boligvirkemiddel. I hvilken grad bidrar bostøtten til at 

mennesker med lave inntekter kan bo trygt og godt i Oslo? Vi skal se på noen eksempler som 

belyser dette. 

Den største og viktigste bostøtteordningen i Oslo er den statlige bostøtteordningen fra 

Husbanken. Husbankens bostøtteordning ble vesentlig utvidet og forenklet fra 1. juli 2009. 

Endringene skjedde blant annet som et ledd i arbeidet mot fattigdom. I Oslo har man også to 

kommunale bostøtteordninger, samt to mindre ordninger knyttet til byfornyelsen. Per juni 

2011 mottar 18 988, eller 6,3 prosent, av husstandene i Oslo statlig bostøtte. I 2011 ligger det 

an til å bli utbetalt omkring 700 millioner kroner i statlig bostøtte til husstander i Oslo. I 2008, 

siste hele år før utvidelsen, ble det til sammenligning utbetalt 455,1 millioner kroner til 

13 400 husstander. 

Etter endringene i den statlige bostøtteordningen kom barnefamiliene best ut. 

Inntektsgrensene ble høyere, man fikk mer i bostøtte, og mer desto større barnefamilien var. 

Til tross for dette er de øvre inntektsgrensene fortsatt svært lave, særlig for små husstander. 

Per juni 2011 (inntekstgrensene økte fra 1. juli) var øvre inntektsgrense for å få bostøtte kr 

207 000 for en enslig. For en husstand på tre personer kr 255 600, for en husstand på fem kr 

302 400, for en husstand på syv kr 345 600 og så videre. Det er brutto likningsinntekt som 

legges til grunn ved beregningen. Til tross for dette etterslepet ligger inntektsgrensene for 

barnefamiliene under fattigdomsgrensene. 

Bostøtte som virkemiddel 

En enslig forsørger med to barn og uføretrygd tilsvarende minstepensjonsnivå mottar samlede 

ytelser på kr 279 836 per år. (Summen av uføretrygd, barnetillegg, barnebidrag og utvidet 

barnetrygd). Med kun standardfradrag vil denne forsørgeren bli trukket kr 21 630 i skatt, slik 

at disponibel inntekt vil være kr 258 204. Dette er i utgangspunktet under lavinntektsgrensen 

for en enslig forsørger med to barn. I henhold til SIFO-normen 5 skal denne husstanden 

derimot sitte igjen med kr 14 387 per måned til livsopphold etter at boutgifter er betalt. SIFOnormen 

gir mer informasjon på individuelt nivå enn hva den disponible inntekten gjør, altså 

før man har begynt å forbruke så mye som én krone. Den enkeltes forbruk er basert på 

prioriteringer og individuelle behov, og ikke minst på hvor dyrt man bor. 

5 Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) standardbudsjett konstruerer en inntektsgrense som ulike 

husholdninger må komme over for å dekke nødvendig forbruk. Budsjettet omfatter både vanlige, løpende utgifter 

til mat, klær, hygieneutgifter og lignende og utgifter til sjeldnere innkjøp av varige forbruksgjenstander som 

møbler og elektronisk utstyr. 

44

Ved innvilgelse av startlån er det for eksempel SIFO-normen de fleste kommuner benytter når 

man skal vurdere søkerens tilbaketilbakebetalingsevne. Som regel er det hva en husstand 

sitter igjen med av disponible midler etter at boutgiftene er betalt man er mest opptatt av. 

Spørsmålet er da: Er det mulig for en enslig uføretrygdet forsørger med to barn å etablere et 

boforhold som selv i Norge anses som godt, akseptabelt og ønskelig? Er det mulig for en, per 

definisjon, fattig barnefamilie å bo som majoriteten av Oslos befolkning? Svaret er ja, det er 

mulig på grunn av de godt utbygde sosiale boligvirkemidlene som kanaliseres via Husbanken 

og som stilles til rådighet for kommunene. Husstanden i eksempelet ovenfor vil kunne motta 

en statlig bostøtte på kr 2 754 per måned, eller kr 33 048 per år. Etter bostøtten bringes 

husstanden over det definerte fattigdomsnivå. Legges SIFO-normen til grunn vil det også 

være mulig for husstanden å leie en bolig med en husleie på inntil kr 9 884 per måned, altså 

før SIFO-normen brytes. Å leie bolig kan være en aktuell løsning i mange tilfeller, i andre 

ikke. I en egen eid, lånefinansiert bolig derimot, kan de samlede boutgifter for denne 

husstanden komme opp i kr 11 687 pr måned. (Dette skyldes skattereduksjonen som følge av 

rentefradragene.) 6 Hvis vi antar at de månedlige felleskostnadene utgjør kr 3 000 vil de 

resterende kr 8 687 per måned (11 687-3 000) kunne betjene et startlån på over 1,8 millioner 

kroner, riktig nok med dagens svært lave rentenivå. Selv med en rente på det dobbelte av hva 

den er i dag, vil et startlån på over 1,3 millioner kroner kunne betjenes. Dette er sjelden 

tilstrekkelig til å kunne kjøpe egen bolig. Det resterende lånebehovet kan imidlertid dekkes 

opp med Husbankens tilskuddsordning, i de tilfeller kommunen anser det som en god og 

hensiktsmessig løsning. 

Eksempelet viser at selv lavinntektsgrupper, som kun lever på offentlige ytelser kan etablere 

seg i egen eid bolig i Oslo. Dette takket være andre, offentlig finansierte, målrettede sosiale 

boligvirkemidler. I Oslo ble det i 2010 innvilget 942 startlån med til sammen 901 millioner 

kroner. Det ble gitt 232 tilskudd for til sammen 103 millioner kroner. Det bør i praksis bety at 

minst 232 ”fattige” husstander ble hjulpet inn i egen eid bolig i fjor. 

Alle økonomisk vanskeligstilte kan ikke ta del i disse ordningene. Blant annet forutsetter det 

en inntekt av varig karakter. Overgangsstønad kvalifiserer derfor ikke til startlån, ikke 

nødvendigvis på grunn av ytelsens størrelse, men på grunn av dens midlertidige karakter. 

Varig uføretrygd derimot er ikke diskvalifiserende i utgangspunktet. 

Kommunal bostøtte 

Det er ikke alltid det er mulig eller ønskelig å etablere økonomisk svakstilte i egen eid bolig. 

Noen av disse kan prioriteres til kommunal bolig. Som på leiemarkedet for øvrig er det også i 

kommunalt disponerte boliger i Oslo gjengs leie som gjelder. For store barnefamilier i store 

boliger kan husleia bli svært høy i forhold til inntekten. Et femsifret husleiebeløp er ikke 

uvanlig. 

Oslo kommune har en egen kommunal bostøtteordning for leietakere i kommunalt disponerte 

boliger (BKB). I den er det ikke boutgiftstak overhodet. I Husbankens bostøtteordning er 

desidert øvre boutgift som det beregnes støtte av kr 7 750 per måned (juni 2011, økt fra og 

med juli). Boutgifter utover dette må betales av egen inntekt. Støtteprosenten er 90 prosent i 

kommunens ordning, mot 70/80 prosent i Husbankens bostøtteordning. (Støtten beregnes med 

en viss prosent av differansen mellom boutgiftene og egenandelen). Når husleia overstiger 

6 Det er en av svakhetene ved fastsettelsen av lavinntekt at rentefradrag tas ikke med. Dette er av praktiske og 

ikke teoretiske årsaker. I eksemplet vil rentekostnadene gi en skattereduksjon på kr 1 803 per måned. 

Skattereduksjonen alene betjener et startlån på kr 370 000 med dagens flytende rente og nedbetaling over 25 år. 

45

outgiftstakene i Husbankens bostøtteordning med en viss margin, gir ikke ordningen 

tilstrekkelig støtte. For store barnefamilier i store kommunale boliger er BKB ordningen helt 

avgjørende for at man skal kunne bli boende. 

En enslig forsørger på overgangsstønad med fire barn vil kunne motta en statlig bostøtte på kr 

4 015 per måned, eller kr 48 188 per år. De samlede ytelsene (overgangsstønaden, de 

kommunale tilleggsytelsene, minstebidrag, barnetrygd og bostøtten) utgjør til sammen kr 

349 428. Dette ligger under grensen for lavinntekt for denne husstanden. Dersom husstanden 

derimot leier en kommunal bolig til kr 13 500 per måned, vil den kommunale støtten utgjøre 

kr 8 702 per måned (mot altså kr 4 015 i Husbankens ordning). Netto (reell) husleie utgjør 

dermed kr 4 798 per måned. Til tross for den definerte lavinntekten gir dette et livsopphold et 

godt stykke over SIFO-normen. Denne husstanden er definert som ”fattig” når Husbankens 

bostøtteordning tas hensyn til, men ikke når den kommunale bostøtten trekkes inn. Ved 

beregning av lavinntektsgrensene tas det hensyn til den statlige bostøtten, men ikke den 

kommunale. Dette kan derfor gi et noe misvisende bilde av situasjonen for vanskeligstilte 

husstander i Oslo. Det ble for eksempel utbetalt over 241 millioner kroner i kommunal 

bostøtte (BKB) til omkring 4 400 kommunale leietakere i 2010. Svært mange av disse er 

nettopp store barnefamilier. Gjennomsnittlig støttebeløp i den kommunale ordningen utgjorde 

kr 54 700. I Husbankens ordning var snittet kr 36 000. I det samme eksemplet utgjør bostøtten 

og den skattbare inntekten (overgangsstønad og kommunale tilleggsytelser) til sammen kr 

281 232. (Barnetrygd og barnebidrag er holdt utenfor. Det kommer uansett til utbetaling). 

Ytelsene tilsvarer en brutto arbeidsinntekt i klasse 2 på kr 367 200. Det igjen tilsvarer en lønn 

i Oslo kommune i lønnstrinn 26. 

Disse eksemplene viser at den kommunale bostøtten i stor grad kompenserer for en 

manglende inntekt for de som kvalifiserer til mottak av bostøtte. 

Samtidig argumenteres det fra bydelene i Oslo Indre Øst at bostøtte har en viktig utjevnende 

funksjon for mottakere av trygd, introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram, men at 

bostøtte kan virke passiviserende og bidra til fattigdomsfeller i de tilfeller hvor mottakerne er 

friske yrkespassive (Bydel Sagene 2011). Etter deres mening bør det i stedet for passive 

overføringer utredes alternativer for å få den yrkespassive ektefellen eller aleneforsørgeren ut 

i arbeid. 

3.5 Økonomisk belastning 

Når man ser på økonomisk belastning i en levekårssammenheng er det vanlig å undersøke om 

husholdningen opplever betalingsproblemer. Forekomsten av betalingsproblemer viser seg å 

være høyere blant de med lave inntekter. Det kan være problemer med husleie, boliglån, 

elektrisitet og kommunale avgifter eller andre lån. Også evnen til å møte uforutsette utgifter er 

lavere, og mange med lav inntekt har problemer dersom en større uforutsett utgift dukker opp 

(Normann 2009). Det er videre en tendens til at betalingsproblemer har sammenheng med 

alder. Personer i alderen 18-44 år med lav inntekt er mer utsatt for å ha betalingsproblemer 

enn andre. Dette gjelder både i forhold til andre på samme alder og eldre personer med lave 

inntekter (Epland et al. 2011). 

Det å oppleve betalingsproblemer vil ikke kun henge sammen med inntekter. Generelt kan 

man si at selv om de med lav inntekt oppgir flere problemer, ser ikke vedvarende lavinntekt 

46

(lav inntekt over tid) ut til å gi merkbart flere betalingsproblemer. Det har heller ikke mye å si 

for oppfattelsen av hvor vanskelig det er å få endene til å møtes. Dette kan ha å gjøre med at 

man tilpasser forbruket etter inntektene, og gjennom dette prioriterer områder som viktige 

regninger. Det å ha lave inntekter en periode kan derfor oppleves som vel så vanskelig, fordi 

langsiktig planlegging av økonomien blir vanskeligere ettersom inntektene varierer. 

I vår intervjuundersøkelse med ungdom som har falt ut eller står i fare for å falle ut av 

videregående skole (se kapittel 3.2), finner vi også familier som sender penger til hjemlandet, 

selv om familiene har stønad som inntektskilde og økonomien oppgis som vanskelig. 

Når det gjelder kjennetegn ved personer som har problemer på dette levekårsområdet peker 

sosialklienter seg ut. De synes ofte det er vankelig å få endene til å møtes i tillegg til at de 

oftere oppgir å ha betalingsproblemer enn andre grupper. I lavinntektsgruppen generelt er det 

flere som oppgir at det en vanskelig å få endene til å møtes, enn det er som opplever 

betalingsproblemer (Epland et al. 2011). Dette kan tyde på at det å ha liten inntekt gjør at man 

i større grad må gjøre prioriteringer. Samme undersøkelse viste at andelen som opplever 

økonomiske vansker ikke ser ut til å ha endret seg nevneverdig i perioden 2007 til 2009. Det 

er omtrent like stor del av befolkningen som opplevde dette i 2007 som i 2009. 

I NOVA-undersøkelsen skiller tre undergrupper seg ut med hensyn til levekårsfattigdom 7 : 

ikke-vestlige innvandrere, stabilt inntektsfattige familier, og enslige forsørgere har en klart 

høyere risiko for levekårsfattigdom enn andre familier (Ugreninov 2010). Det er en sterk 

sammenheng mellom yrkesaktivitet og levekårsfattigdom. Ni prosent av de norske og 18 

prosent av de ikke-vestlige lavinntektsfamiliene svarer på undersøkelsen i 2009 at pengene 

ikke strekker til. Relativt sett har de norske lavinntektsfamiliene bedret sin økonomiske 

situasjon mer enn de ikke-vestlige familiene i løpet av prosjektperioden. 

Barna i lavinntektshusholdene i NOVA-undersøkelsen rapporterer i varierende grad om de 

selv opplever at familien har dårlig råd (Hansen 2010a). De rapporterer noe dårligere 

familieøkonomi enn andre barn, men forskjellene er mindre klare enn hva vi kunne forvente, 

og bare 6-7 prosent av barna i lavinntektsutvalget sier selv at familien har dårlig råd. Men 

langt flere barn oppgir at familien har dårlig råd dersom foreldrene også oppgir at de har en 

anstrengt økonomi (16 prosent av barna i lavinntektshushold). Dette kan ha å gjøre med at 

foreldre skjermer barna fra det økonomiske stresset familien opplever. Hvordan foreldrene 

håndterer det økonomiske presset vil derfor være av stor betydning for barnas opplevelse av 

situasjonen. 

Det er likevel viktig å se at betalingsproblemer vil kunne være en betydelig utfordring for 

foreldrene og det kan tappe dem for overskudd. I en undersøkelse fra Redd Barna fra 2004, 

presentert i rapporten ”Barn og unge i familier med langvarig økonomisk sosialhjelp” 

(heretter kalt Redd Barna undersøkelsen) 8 , kan situasjonen til de fleste foreldrene 

sammenfattes til ”underskudd på overskudd”. Foreldrene i undersøkelsen gir uttrykk for at de 

7 I NOVAs undersøkelse brukes begrepet ”forbruksfattigdom”. Av hensyn til lesbarheten og sammenhengen 

med resten av rapporten, bruker vi i vår rapport utrykket ”levekårsfattigdom” også når vi referer til NOVAs 

undersøkelse. 

8 Målet med Redd Barna undersøkelsen var å beskrive og analysere hva en oppvekst preget av knapphet kan bety 

for barn og unges levekår og livskvalitet. Prosjektet gjennomførte intervjuer med 17 barn i alderen 10-17 år, 20 

foreldre og 22 saksbehandlere i seks by- og forstedskommuner på Østlandet. 

47

er slitne, og de fleste gir uttrykk for at de tror de fortsatt vil ha knapp økonomi i mange år 

framover. 

Foreldrenes opplevelser beskrives videre som et vedvarende ”knapphetens tyranni”. Det gir 

følelse av tap av kontroll over livssituasjonen, og innebærer sosiale og psykiske 

tapsopplevelser. Noen sitater fra rapporten illustrerer dette: 

”Økonomien er også en belastning på det psykiske området, jeg føler liksom at jeg 

klarer det ikke, at det hoper seg opp, føler at ’de regningene der, får jeg ikke betalt 

dem nå, så…’” (side 8) 

”Nå bruker jeg 90 prosent av den våkne tida mi på å bekymre meg om jeg får penger 

til å betale regningene.” (side 8) 

En av foreldrene i Susegs (2008) undersøkelse oppsummerer sin økonomi slik: 

”Når man har så dårlig råd som jeg, vet man når det er salg i butikken.” (side 21) 

NOVA utga i 2010 rapporten ”Verdighetsforvaltning i liv på grensen” (Moshuus et al. 2010). 9 

En mor i undersøkelsen beskriver hvordan hun forvalter økonomien i forhold til barna slik: 

”Vi har alltid hatt dårlig økonomi, og de har vokst opp med det. Så jeg tror ikke de 

tenker så mye på det egentlig. Men egentlig er de vel litt for mye innblanda i mitt liv, 

fordi de er jo her hele tida. Jeg kan aldri holde noe skjult, det nytter jo ikke. Så de har 

vel egentlig fått litt mer voksen informasjon enn det de skulle hatt. Men ho eldste er jo 

også veldig voksen av seg. Er det en måned vi nesten ikke har penger, så må vi nesten 

le litt liksom. Skal vi stå på hodet i fryseren for å finne noe eller låne noe mel hos 

naboen for å bake noen rundstykker… så det blir litt humor i det au. Og vi går av og 

til med kalkulator på butikken. Sist gang hadde jeg blingsa med hundre kroner når vi 

kom til kassa, og dattera mi syntes det var så flaut. ” (side 59) 

Et av barna i Redd Barna undersøkelsen beskriver sin opplevelse av økonomisk knapphet slik: 

”Det hadde vært fint hvis du slapp dette med pengeproblemer; at penger ikke var et 

tema hver dag, liksom, at jeg slapp å høre `jeg har ikke råd, har ikke råd.” (Røde Kors 

2004 side 4) 

9 NOVA fikk i 2006 midler fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til en kvalitativ studie av barn 

og deres foresatte fra hushold med vedvarende lavinntekt. Den overordnede målsettingen var å få mer utfyllende 

kunnskap om hverdagen til barn og foreldre i hushold med vedvarende dårlig økonomi, til forskjell fra familier 

som opplever kortvarige perioder med lavinntekt. Prosjektet hadde tre problemstillinger: Hvilke strategier 

benytter barn og voksne for å håndtere virkningene av langvarig dårlig økonomi? På hvilke måter er de selv 

aktører i forhold til offentlige og private tilbud og hjelpeinstanser? I hvor stor grad treffer den pågående statlige 

satsningen mot barnefattigdom akkurat denne gruppen? Prosjektet har gjennomført kvalitative intervjuer med de 

voksne i 35 hushold, og 25 av barna i disse husholdene. Rapporten ”Verdighetsforvaltning i liv på grensen – En 

kvalitativ studie av barn og foreldre i familier med vedvarende lavinntekt” er skrevet av Geir Moshuus, Elisabeth 

Back-Hansen, Inger-Hege Kristiansen og Helle Suseg, og utgitt i NOVA Rapport 16/10. 

48

3.6 Materiell deprivasjon 

Nyttegjenstander og eiendeler er en annen del ved levekår, og har ofte sammenheng med 

økonomi. I en levekårssammenheng er det vanlig å se på hvilke forbruksgoder familiene har. 

Familier og personer med lav inntekt har oftere problemer med å skaffe seg forbruksgoder 

enn andre. Dette kan være goder som det å ha bil, vaskemaskin, råd til ferie, et variert 

kosthold (kjøtt eller fisk minst annen hver dag), klær eller PC. Ofte er det mange som mangler 

et gode, når man snakker om materiell deprivasjon sikter man til de som har problemer 

knyttet til flere av godene (Normann 2009). Materiell deprivasjon skiller seg fra økonomisk 

belastning ved at flere av indikatorene ofte er et resultat av langvarig trang økonomi. For 

eksempel vil det å ha vaskemaskin, PC og/eller klær kunne påvirkes av hvor lenge en har hatt 

lave inntekter. 

Oppfatninger av hvilke forbruksgoder som er nødvendig endrer seg over tid, og man må ta 

høyde for dette i diskusjoner om materiell deprivasjon. Det vil også være ulikt hvilke goder 

som er viktige for barn og ungdom, og hvilke som er mer betydningsfulle for voksne. Goder 

som mobiltelefon, PC og TV er forbruksgoder som stadig blir mer og mer vanlig blant norske 

husholdninger. Dette viser hvordan et slikt mål på fattigdom relaterer seg til det relative, en 

sammenligner seg med andre rundt en. 

I det norske samfunnet er det generelt høy velstand og problematikken knyttet til materielle 

goder blir kanskje spesielt synlig når en ser på kvalitet og mengde av godene. Det er likevel 

slik at husholdninger som mottar sosialhjelp er spesielt utsatt på dette området og rapporterer 

oftere enn andre å ha problemer knyttet til flere av godene (Epland et al. 2011). Generelt er 

det en tendens til at godene som er direkte knyttet mot den nærværende økonomiske 

situasjonen er de som oppleves som vanskelige. 

I NOVA-undersøkelsen var det små forskjeller mellom ungdommer fra lavinntektsfamilier og 

andre familier når det gjaldt slike goder (Hansen 2010a). De fleste barna, uansett familiens 

økonomiske situasjon, rapporterer om en relativt god materiell levestandard. Men det går ikke 

fram av materialet om kvaliteten på disse godene er forskjellig mellom lavinntektsutvalget og 

kontrollutvalget. Mens noen eier en flatskjerm til flere tusen kroner, kan andre ha arvet/fått 

naboens gamle TV. Lavinntektsfamilier har ofte en betydelig mindre standard på slike goder 

enn andre, noe som kan ha betydning for barnets selvrespekt og selvfølelse. Noen kan 

oppleve/føle skam når de sammenlikner egne goder med venn(inn)ers som er mye bedre, 

nyere og dyrere (Øia et al. 2006). 

Hansen (2010a) mener også at det er viktig ikke å avfeie sårbarheten de faktisk registrerer 

blant lavinntektsbarna. Selv om forskjellene er små, kommer lavinntektsfamiliene dårligst ut i 

alle tre datainnsamlingene i NOVA-undersøkelsen. 

Et utdrag fra et intervju med en jente på åtte år i NOVA-undersøkelsen (Moshuus et al. 2010) 

blant foreldre og barn i lavinntektsfamilier viser hvordan barn fra disse familiene har et annet 

forhold til forbruksgoder enn andre barn. 

”Jeg har tre ønsker til jul, men de er litt dyre. Det er tre ting fra G-sport, det er 

skøyter, rosa ski og en dress. Det er det jeg ikke har. Mamma sa jeg skal spare til det, 

men jeg har bare 93 kroner i sparebøssa. Hun skulle gjøre det, men hun gjør det aldri. 

Selv om jeg har så lyst på det. Jeg hadde egentlig 150, men mamma tok alle pengene. 

Mamma sa jeg skal kjøpe det til deg, men det skjer aldri. Jeg har en boblebukse som 

jeg hadde både i 1. og 2. klasse, og den tåler ikke vann og har gjort at de andre 

49

uksene mine som jeg har under, har blitt ødelagt. Pappa kan heller ikke kjøpe den til 

meg, for han har heller ikke penger. Mamma kjøper ikke alt jeg har lyst på, men den 

sengen har mamma kjøpt for 60 kroner av barnehagen. Det var greit, for den var 

billig.” (side 45) 

Redd Barna undersøkelsen (Redd Barna 2004) viser at deres intervjupersoner skiller seg lite 

ut fra andre barn i samme alder når deg gjelder å ha forbruksgoder som musikkanlegg, PC, 

mobiltelefon og lignende. Mange har imidlertid mindre adgang til å bruke dem enn andre de 

kjenner, blant annet på grunn av kostnader til tellerskritt, kjøp av CD-er og annet. Etter hvert 

som barna blir eldre, blir behovene ofte mer materialistisk orientert. På skolene og i 

vennemiljøer vil det kunne være press og snakk om merkeklær. Slike klær er ofte dyre, noe 

som skaper problemer for mange foreldre med lav inntekt. Barna gir uttrykk for at de 

opplever savn som følge av den økonomiske knappheten i familien: 

”Det merkes at vi har lite penger på slutten av måneden – da er det tomt kjøleskap.” 

(side 3) 

”Jeg merker at jeg ikke har råd til klær så ofte som mange andre” (side 3) 

”Skulle ønske det var skoleuniform”(side 3) 

Også foreldrene i Redd Barna undersøkelsen gir uttrykk for materielle savn: 

”Vi spiser flere ganger i uka nede hos min far, vi har ikke middag hver dag, for å si 

det sånn.” (side 8) 

”De klærne jeg har, de har jeg fått av venninner… jeg blir glad, men du kan jo tenke 

deg hvor nedverdigende det føles.” (side 8) 

”Pengeproffene” er 36 unge, i alderen 10-20 år, som ble invitert til å uttrykke sine erfaringer 

om hvordan det kjennes å ha dårlig råd i Norge. Deres utsagn er presentert i heftet 

”Pengeproffene – Råd til Norge om dårlig råd”, utgitt i 2010. 10 En av ungdommene i 

”Pengeproffene” (2010) beskriver materiell deprivasjon og hvordan fattigdom kjennes slik: 

”Jeg har kjøpt tingene mine selv siden jeg var 5 år. Har lite, men om jeg virkelig har 

lyst på noe, kan jeg få råd til det. Lærer meg i hvert fall å spare pengene mine. 

Egentlig må det vel bare gå som det går. 

Det er så vidt at vi klarer oss gjennom måneden. Vi har ikke penger til brød 

eller smør. Det er sånn ofte. Jeg bruker av stipendet mitt til mat. Hvis vi hadde klart 

oss greit gjennom en måned uten det, hadde det vært deilig. Da kunne jeg brukt det til 

andre ting. 

Hender vi ikke har noen ting i kjøleskapet, ikke brød, ikke smør, ikke middag. 

Vi blir ikke mette en gang. Vi kan leve uten penger i 5-7 dager i strekk. Da kan vi spise 

havregrøt, sånn som på Farmen. De som er uføre og har barn skulle fått litt mer 

penger. 

Få folk i Norge er fattige, tror jeg. Her burde det heller kalles dårlig råd. Da 

gjelder det en del folk. Men det snakkes lite om det på skolen og sånn. 

Folk tror at i Norge er alle så rike at du kan få hva du vil. Men sånn er det jo 

ikke.”(side 6) 

10 Prosjektet var et samarbeid mellom Redd Barna, Forandringsfabrikken og ExtraStiftelsen Helse og 

Rehabilitering. 

50

3.7 Sosial deltakelse og ekskludering 

Sosial deltakelse operasjonaliseres vanligvis i fattigdomsforskning som deltakelse i 

organisasjoner. For voksne henger organisasjonsdeltakelse ofte sammen med ressurser i form 

av utdanning og tilknytning til arbeidsmarkedet (Normann 2008). Dette er igjen forhold som 

henger sammen med lavinntekt (Statistisk sentralbyrå 2009). Organisasjonsdeltakelse kan 

videre ses i sammenheng med sosial kapital, noe som viser et mer sammensatt bilde på 

fattigdom. 

For barn vil sosial deltakelse kunne knyttes opp mot blant annet organiserte fritidsaktiviteter. 

De fleste barn i Norge deltar i organiserte aktiviteter, men det er ulikheter både knyttet til hvor 

stor del av barnas fritid som er fylt med aktiviteter og hvilke aktiviteter de er engasjert i. 

Fritidsaktiviteter kan ses som en viktig arena for barns sosialisering, noe som fremhever hvor 

viktig dette er (Stefansen 2004). Deltakelse i aktiviteter er ofte kostbart, i tillegg til 

deltakelsesavgifter kommer ofte utstyr og turer, noe som kan bidra til at deltakelsen blir 

betinget av foreldrenes økonomi. 

Bekjempelse av sosial ekskludering er et viktig trekk ved kampen mot fattigdom, og kan ses 

både som årsak til, og effekt av fattigdom. Foruten om man bor alene måles sosial 

ekskludering i forhold til mangel på ukentlig kontakt med henholdsvis familie og venner, og 

hvorvidt man har mulighet til å få praktisk hjelp fra slekt, venner eller naboer. Faren for sosial 

ekskludering er noe større i lavinntektsgruppene enn i befolkningen totalt. Personer med 

lavinntekt bor oftere alene, mangler oftere kontakt med familie og har færre muligheter til å få 

praktisk hjelp fra andre. Eldre mennesker er ofte mer sosialt isolert enn yngre. Det er ikke 

sterke indikasjoner på at problemene blir større dersom lavinntekten er vedvarende (Normann 

2009). 

For barn blir ikke sosial ekskludering sett på på samme måten, men i studier av barns levekår 

ser man ofte på uorganisert fritid og samvær med venner. Det er vanlig å berøre områder som 

vennerelasjoner, ensomhet, mangel på bestevenner, om de er sammen med faste venner og om 

de er blitt mobbet eller plaget av jevnaldrene minst en gang i uken. I en undersøkelse blant 

ungdomsskoleelever ble det funnet at elever som oppga at familien hadde dårlig råd også var 

mer sosialt isolert enn andre ungdommer. Det var likevel lite som kunne tyde på at dette bare 

kunne forklares av dårlig økonomi. Økonomi vil kunne brukes som forklaring i situasjoner og 

miljøer der tilgang på utstyr og ting er en del av barnekulturen (Sandbæk, 2004). 

Dette forsterker fremstillingen av fattigdom som et sammensatt problem. Familiene har ofte 

ulike levekårsproblemer i tillegg til dårlig økonomi. Arbeidsledighet, psykisk sykdom og 

sosial isolasjon blant foreldrene vil kunne være med å påvirke barnas situasjon, som igjen vil 

påvirke hvordan de opptrer og hva de søker til i sosiale situasjoner. 

NOVA-undersøkelsen har funnet at barn fra lavinntektshushold i noe mindre grad deltar i 

organiserte fritidsaktiviteter enn barn ellers, og særlig gjelder dette jenter med ikke-vestlig 

innvandrerbakgrunn. Blant de eldste barna finner de imidlertid i 2009 ikke disse forskjellene 

lenger. I gruppen stabilt fattige er det imidlertid langt flere som oppgir at de aldri deltar i slike 

aktiviteter (48 prosent) enn i gruppen som var stabilt ikke-fattig (36 prosent). 

51

Når det gjelder deltakelse i kor, korps, speideren og lignende finner de imidlertid at særlig 

ikke-vestlige innvandrere i lavinntektsutvalget deltar i mindre grad enn unge i 

kontrollutvalget. 

I 2006 fant de at de ikke-vestlige barna i lavinntektsutvalget i mindre grad tok med seg venner 

hjem. I 2009 var det liten forskjell mellom norske og ikke-vestlige i lavinntektsutvalget. De 

fant heller ikke forskjeller mellom lavinntekts- og kontrollutvalget med hensyn til om de unge 

opplever at de kan snakke med vennene sine om vanskelige temaer (Kristoffersen 2010b). 

NOVA-undersøkelsen så på ulike forhold knyttet til familieliv og sosiale nettverk for 

lavinntektsgruppen og kontrollgruppen. Kvalitative studier gir mange eksempler på at 

fattigdom og dårlige materielle levekår fører til sosial isolasjon og ensomhet, mens 

sammenhengene mellom inntektsfattigdom og sosial isolasjon/ensomhet ikke er veldig sterke 

i kvantitative studier. De forskjellene NOVA-undersøkelsen finner, er som regel mellom 

innvandrerfamilier og andre mer enn mellom familier i ulike inntektsgrupper. Sannsynligvis 

er det andre faktorer enn økonomi i seg selv som avgjør hvordan familiens sosiale liv blir. Det 

er imidlertid små, men systematiske forskjeller mellom norske familier i lavinntektsutvalget 

og familiene i kontrollutvalget med hensyn til feriereiser, restaurant/kinobesøk og 

vennekontakt. Særlig de langtidsfattige avstår ofte fra slike aktiviteter (Grødem 2008b). 

Fløtten og Kavli (2009) legger vekt på at det er flere indikasjoner på at det er sammenheng 

mellom fattigdom og liten sosial aktivitet, selv om forskningen ikke har entydige 

konklusjoner på dette. Fattigdom kan i seg selv begrense muligheten til deltakelse. Fattigdom 

kan også være negativt for familielivet og forholdet mellom foreldre og barn, og en 

problematisk familiesituasjon kan ha en negativ effekt på barnas sosiale liv. Fattigdom kan 

også påvirke barnas sosiale situasjon på en mer indirekte måte, for eksempel ved at en del 

fattige familier også mangler andre typer av ressurser eller har andre typer problemer (for 

eksempel rusmisbruk, eller psykisk stress på grunn av langvarig arbeidsløshet), og at 

foreldrenes livssituasjon og status i nærmiljøet kan påvirke barnas status og posisjon. 

I den kvalitative delen av NOVA-undersøkelsen har Thorød sett nærmere på barns opplevelse 

av sosial eksklusjon (Thorød 2008). Hun har strukturert materialet etter en omarbeidet versjon 

av Burchards fire områder for sosial eksklusjon: skole, fritid, venner og forbruk. Disse 

områdene griper inn i hverandre. Selv om det ikke er klare statistiske sammenhenger mellom 

fattigdom og sosial eksklusjon, er denne sammenhengen til stede for noen barn. Hvis også 

foreldrene opplever sosial eksklusjon, er barna dobbelt utsatte. Det er barna i den fattigste 

gruppen som i størst grad formidler erfaring med eksklusjonsprosesser. 

Thorød legger vekt på at sosial eksklusjon er en risikosituasjon for barn. Det er også 

kostnader ved mestringsstrategiene, som må tas i betraktning. Det svekker deres livskvalitet 

her og nå, men vil samtidig kunne prege deres liv og muligheter til å lykkes som voksne. 

Skolen er en nøkkelarena her. 

Thorød siterer en av informantene sine, Amir på 12 år, som gir følgende eksempel på 

omkostningene ved å holde seg innenfor i barneaktivitetene: 

”Jeg spiller fotball to dager i uka. Og så er det sånn – av og til har vi sånn turnering, 

kanskje reiser vi til Danmark eller Norway Cup. Det er jo i Oslo. Det koster mye 

penger, så jeg tror ikke far kan betale så mye. Jeg har veldig lyst til å gå på sånne 

ting, men jeg har nesten ikke gått på sånt. Vennene mine, de blir veldig lei seg når jeg 

ikke er med. For … jeg kan jo ikke – akkurat ikke si at jeg er så god sånn, men … men 

52

jeg har veldig mange mål og sånn. Av og til er jeg kaptein på laget. Faren min også 

blir lei seg for at jeg ikke går. Men dessverre, han har ikke penger. Jeg prøver å spare 

penger til … to uker til eller tre og betale for fotballen. Men jeg tviler på om jeg kan 

betale det sjøl. For … jeg har bare 100 eller 200 nå. For jeg får ikke så mye. Og jeg 

prøver ikke å si det rett til kameratene mine da. F. eks. det er det at jeg må si – når jeg 

ikke skal gå så sier jeg at – jeg må jo si at jeg skal en annen plass. For jeg kan ikke si 

akkurat at jeg ikke kan betale, jeg har ikke penger.” (Thorød 2008, side 226) 

Også Redd Barna rapporten (Redd Barna 2004) legger vekt på at materielle savn gir barna 

sosiale tapsopplevelser. Det å ikke ha råd til å kjøpe en ting eller gjøre en ting har samtidig en 

tilleggsdimensjon om sosial rangering. Noen sitater fra informanter i Redd Barna 

undersøkelsen illustrerer dette: 

”Det var litt kjipt å ikke ha penger, ikke kunne kjøpe ting og imponere venner.” (gutt, 

16 år) (side 4) 

”Det er mye venninnene mine kan gjøre som koster penger, det kunne jeg også ha lyst 

til, men jeg har jo ikke råd.” (jente, 14 år) (side 4) 

I Redd Barna undersøkelsen gir ungdommene uttrykk for at mangelen på penger også 

begrenser deres sosiale handlingsrom og vennenettverk. 

”Du blir utenfor hvis du ikke har noen penger, de andre tenker at `vi kan ikke drive og 

spandere på henne hele tiden, så vi får droppe å spørre henne om å være med på 

ting.`” (jente, 15 år) (side 5) 

”Jeg sier bare at `nei det gidder jeg ikke være med på`, men det har også gjort at jeg 

har mistet kontakten med mange.” (jente, 17 år) (side 5) 

Også foreldrene i Redd Barna undersøkelsen opplever at den økonomiske knappheten går ut 

over deres sosiale liv: 

”Jeg har ikke råd til å gjøre så mye som de har råd til – den økonomiske situasjonen 

min har nok betydd at jeg har sklidd ut av den vennekretsen jeg hadde.” (side 8) 

”Det blir for flaut å si `nei jeg har ikke penger `- da sier man heller at jeg orker ikke 

for jeg har så vondt i ryggen.” (side 8) 

Susegs undersøkelse viser at det å ha søsken kan virke beskyttende for de negative 

konsekvensene av familiens knappe økonomi: 

”Han minste broren min er i en alder hvor en er veldig opptatt av økonomi og sånn. 

Han sier hele tiden at andre har mer enn oss, og at vi har så lite penger og sånn. Han 

vokser nok av seg det. Han er den eneste. Vi andre søsknene er så tett at vi alltid har 

hatt det på samme måte. Jeg tror det at jeg har hatt søsken har gjort situasjonen 

lettere for meg. Vi har vært flere i samme situasjon og du føler deg ikke så annerledes 

for det er flere som er sånn.” (side 26) 

Noen av sitatene fra ”Pengeproffene” (2010) forteller om sosiale konsekvenser av dårlig råd: 

”Jeg er redd for at de er sammen med meg for å hjelpe meg. Siden jeg ikke har 

penger.” (side 8) 

”Det er kjipt å ikke ha penger. Du har ikke råd til de riktige klærne. Da blir det 

vanskelig å komme inn i gjengen.” (side 8) 

53

”Jeg kan si at jeg ikke har penger til kino, jeg er ærlig på sånne ting. Hvis folk vil 

være venn med meg får de ta meg for den jeg er. Jeg er grei nok, har ikke mye penger, 

bare når jeg får stipend.” (side 8) 

”Ved juletider merker jeg at det er utrolig slitsomt ikke å ha penger. Jeg nekter å ta i 

mot gaver fra venner, kan ikke kjøpe noe tilbake.” (side 11) 

”Du kan bli mobba hvis du ikke har penger til å kjøpe klær. Enda verre om du har på 

klær som er kopi av merkeklær.” (side 16) 

”Pengeproffene” uttykker også hvor vanskelig det kan være å være fattig på skolen: 

”Lite penger kan gjøre deg så flau at du ikke drar på skolen. Tror det er sånn på 

skolen vår. Tror mange føler litt vondt i magen.” (side 10) 

”Vi snakker aldri om å ha dårlig råd på skolen. Tror ikke de voksne tør å snakke med 

oss om sånn. Om temaet blir snakka om handler det om et annet sted i verden. Det 

gjelder jo mange på skolen. Forstår ikke hvorfor det ikke blir snakka om.” (side 10) 

3.8 Ferie og fritidsaktiviteter 

I en undersøkelse som omfattet materiell deprivasjon blant voksne kom det frem at de 

hyppigst forekommende problemene blant de med lavinntekt var at de ikke har råd til 

privatbil eller til en ukes ferie. Over halvparten av husholdningene som mottok sosialhjelp 

oppga at de ikke hadde råd til ferie (Epland et al. 2011). Dette er goder som ofte er betinget av 

familiens nåværende inntekter og det er kanskje sånn sett mange av de samme som opplever å 

ha problemer på dette området som innenfor økonomisk belastning. Når det gjelder de 

spesifikke godene er kanskje det å ikke ha privatbil mindre betydningsfullt i Oslo enn andre 

steder i landet der kollektivtilbudet er mindre. For ferie er det nok annerledes, og kanskje 

særlig for barnefamilier. For barn i skolealder er det veldig lang sommerferie, og det kan bli 

veldig kjedelig å sitte hjemme hele ferien uten å ha noen planer, kanskje er de andre barna i 

nabolaget på turer med familien. Det kan også være pinlig å ikke ha noe spesielt å fortelle de 

andre barna i klassen når man møtes igjen ved skolestart. 

Redd Barna undersøkelsen (Redd Barna 2004) viser til eksempler på at barna savner 

opplevelser og fritidsaktiviteter som følge av knapp økonomi: 

”Jeg kunne ikke være med på kino, bading og andre sånne ting.” (side 3) 

”Det koster jo penger å komme inn i skibakker og dra på fjellet og sånt, det har vi 

aldri gjort.” (side 4) 

Foreldrene i Redd Barna undersøkelsen savner også ferie og avbrekk i livet sitt: 

”Barna og jeg har ikke vært på ferie sammen på seks år.” (side 9) 

At ferie og fritidsaktiviteter er et savn, går også fram av Susegs undersøkelse: 

”Hadde jeg hatt bedre økonomi, hadde jeg reist på ferie med dem og sånne ting. Hver 

gang det er vinterferie eller påskeferie, spør de alltid – mamma, hvorfor kan ikke vi 

54

dra? De andre i klassen skal. Da får jeg vondt fordi jeg ikke kan gi dem det. Jeg har 

ikke penger.” (side 22) 

”Pengeproffene” (2010) beskriver noen opplevelser med fritidsaktiviteter og ferie: 

”Det er mange som ikke kan være med på for eksempel trening. Det har jo noe med 

penger å gjøre også.” (side 11) 

”På skolen vår er det gratis aktiviteter. Foreldre med dårlig råd kan sende ungene 

sine dit. Det er veldig bra, alle burde ha sånn.” (side 11) 

”Noen juger og sier at de har vært ute og reist. Alle som har lite, kan føle seg mindre 

verdt etter en ferie.” (side 11) 

At fritidsaktiviteter og besøk kan være vanskelig når man er fattig, går også igjen i boka 

”Fattig talt” (Flavik 2004): 

”Vi skulle besøke søsteren min i jula. Hun bor ved Jessheim. Det tar 25 minutter med 

bil. Med fem barn på bussen kom det på 482 kroner. En vei. (…) Så det er 960 kroner 

for å dra på besøk til tante, liksom. Det var andre juledag, og vi satt der helt blakke, 

så det ble ikke noe av.” (side 87) 

3.9 Kompetanse og kontroll 

NOVA-undersøkelsen viser at barn i lavinntektsutvalget gjennomgående skårer lavere på 

opplevelse av selvtillit og følelse av kontroll over livet sitt enn kontrollutvalget, selv om 

husholdets inntekt kun gir svake utslag på dette. Resultatene viser ikke klare skiller mellom 

lavinntektshushold med ulike inntektsutvikling. I løpet av prosjektperioden er tendensen at 

forskjellen mellom gruppene blir mindre, og at kontrasten blir mindre jo eldre barna blir. 

Dette kan henge sammen med selektivt frafall av deltakerne i undersøkelsen – at frafallet er 

størst blant de mest vanskeligstilte familiene. Det kan også henge sammen med at stadig flere 

lavinntektshushold har beveget seg ut av lavinntektssituasjonen. Selvoppfattet kompetanse og 

opplevelse av indre kontroll virker robuste for endringer i materielle levekår. Kjønn eller 

innvandrerstatus spiller liten rolle for selvopplevd kompetanse og kontroll, mens de barna 

som bor sammen med begge foreldrene skårer generelt høyere på disse indikatorene enn barn 

som ikke bor sammen med begge foreldrene (Hansen 2010b). 

I Redd Barna undersøkelsen (Redd Barna 2004) snakker en del foreldre om hvordan deres 

økonomiske situasjon påvirker deres utøvelse av foreldrerollen: 

”Det verste med situasjonen med dårlig økonomi er følelsen av å ikke klare å forsørge 

en familie selv, det er nedverdigende, du føler at du ikke er voksen, og når du sitter 

med den følelsen er det vanskelig å løfte seg, å komme seg ut av situasjonen.” (side 9) 

”Det plager meg at jeg av økonomiske grunner ikke kan gi ham støtte til aktiviteter 

der han kunne hevde seg og styrket selvtilliten. Det blir jo det motsatte når du ikke har 

penger, da kan jeg bygge ned selvtilliten hans i stedet for opp.” (side 9) 

I møtet med sosialkontoret forteller flere foreldre i Redd Barna undersøkelsen om følelser av 

ydmykelse og avmakt: 

55

”Jeg har sittet på sosialkontoret og sagt at vi ikke har mat… og da har de sagt til meg 

at du har sikkert litt knekkebrød og leverpostei… jeg har sagt nei, og de har sagt at 

selvfølgelig har du det.” (side 10) 

”Jeg føler at man blir sett veldig ned på og at `her er det jeg som bestemmer, så kom 

ikke her`”. (side 10) 

Foreldrene opplever også at sosialkontoret ikke ser på helhetssituasjonen: 

”Jeg synes de på et tidligere tidspunkt kunne ha gått inn og sett families situasjon på 

en annen måte enn bare økonomi… jeg mener at en sosialrådgiver ikke bare er en som 

skal dele ut penger, men også gi råd og prøve å sette folk i en situasjon hvor de kan bli 

selvhjulpne, og ikke bare dele ut småbeløp.” (side 10) 

Moshuus et al. (2010) viser til at det gikk igjen i fortellingene til deres informanter at de ikke 

fikk den offentlige støtten de hadde krav på. Disse foreldrene plasserte ansvaret hos de 

offentlige myndighetene, samtidig som de formidlet at de gjorde det beste ut av situasjonen. 

Det å håndtere fattigdommen ble dermed et verdighetsuttrykk for foreldrene. 

3.10 Barnefamilienes mestringsstrategier 

Sandbæk (2010) viser til at kvalitative undersøkelser ofte identifiserer tre undergrupper av 

familier med lav inntekt: De som har lav inntekt, men andre ressurser som gir dem en 

tilnærmet vanlig økonomisk standard; de som har en knapp økonomi, men disponerer den på 

en måte som ikke skaper store problemer for barna; og de som lever med en økonomisk 

knapphet som er svært merkbart for barna. 

3.10.1 Foreldrenes strategier 

I de fleste familier med lav inntekt, viser forskningen at foreldrene prioriterer barna sine. På 

bakgrunn av de kvalitative intervjuene i NOVA-undersøkelsen, deler Thorød (2006) 

foreldrenes strategier inn i handlingsorienterte og verdiorienterte strategier. I de 

handlingsorienterte strategiene legger foreldrene vekt på likhet mellom egne barn og barn 

flest, og gjør prioriteringer i egen økonomi for å frigjøre penger og ressurser til barna, i tillegg 

til å søke tilgang til ressurser fra andre kilder. De verdiorienterte strategiene går ut på å lære 

barna å verdsette ikke-materielle verdier og gi dem redskaper til å leve med og mestre 

ulikheten mellom dem selv og barn flest. 

Vi gjengir her noen av sitatene Thorøds informanter har gitt som eksempel på 

handlingsorienterte strategier: 

”Vi kan for eksempel ikke gå på besøk til andre i byen, eller spise på restaurant. Eller 

gå på kino eller pub – vi har ikke råd.” (side 26) 

”Ikke én gang har jeg sagt til sønnen min at du kan ikke dra på tur, for det har vi ikke 

råd til. Jeg kan ikke si til barna mine at de andre kan dra på tur, men dere må være 

hjemme – aldri.” (side 27) 

56

”Jeg prøver jo å la barna være så normale som mulig. ( -) Jeg prøver å kjøpe klær 

som er moderne til dem ( - ) men allikevel holde meg til den rimeligste delen av det.” 

(side 30) 

”Ungene får klær og ting fra besteforeldrene. ( - ) Når de ser dem og skjønner at det 

er behov – så dukker det opp. ” (side 33) 

”Jeg kan si til sønnen min at han ikke kan gå på kino eller McDonalds, men jeg kan 

aldri si nei til aktivitetene på skolen. ( - ) Så til sånne situasjoner har vi kredittkort 

som vi hele tiden kan ta ut penger av.” (side 34) 

Noen eksempler på verdiorienterte strategier er følgende sitater fra Thorøds informanter: 

”Vi har aldri prøvd å skjule hvorfor vi ikke har mer penger. Fordi de må jo få en 

grunn til hvorfor de ikke kan det eller det. Fordi det har vi ikke penger til nå. Så det 

har de alltid visst. – Ja, jeg synes man skal være åpen mot barna så de vet hvorfor det 

er sånn.” (side 39) 

”Når de er på feriebesøk hos besteforeldrene får de litt penger. Og det sparer de. Så 

de betaler en del selv da, når de for eksempel reiser på hyttetur med klassen.” (side 

40) 

”Vi satser på opplevelser som ikke koster noe.” (side 41) 

”Det er klart at hadde vi hatt mer penger kunne barna kanskje vært med på flere ting. 

Men om de hadde hatt det noe bedre av den grunn, det vet jeg ikke. Jeg tror ikke de 

hadde hatt det noe bedre om de hadde hatt tipp topp moderne tøy hele tiden.” (side 

43) 

Både norske og ikke-vestlige foreldre velger ganske like strategier når pengene ikke strekker 

til, ved først å skjære ned på daglige utgifter, deretter på personlig forbruk. Få vil bruke 

mindre penger på barna eller kredittkort (Ugreninov 2010). 

Sandbæk (2010) understreker at selv om de fleste foreldrene prioriterer barna, så gjelder dette 

ikke alle, og fattigdommen kan ha konsekvenser for barna selv om foreldrene prioriterer dem. 

Selv om foreldre prøver å beskytte barna sine, så kan de det bare til et visst punkt. 

Suseg (2008) identifiserer følgende mestringsstrategier blant foreldrene i hennes utvalg: 

• Praktiske løsninger 

o Få hjelp til sin psykiske og økonomiske situasjon 

o Prioritere barna først 

o Oppsøke gratis sosiale aktiviteter og ferietilbud 

• Emosjonelle strategier 

o Være åpen om situasjonen 

o Være sammen om å ta ansvar for situasjonen 

o Vektlegge betydningen av nær relasjon mellom mor og barn 

I Susegs (2008) undersøkelse forteller flere av mødrene at de hver måned lager et budsjett 

hvor de regner på hva de kan prioritere. At dette kan være vanskelig, illustreres av følgende 

sitat: 

”Jeg får jo sjokk når det kommer brev fra skolen som spør etter hundre kroner til 

klassekassa eller til blomst eller noe. Det er matpengene våre.” (side 20) 

57

Det at foreldre prioriterer barna går fram av følgende sitat fra en av Susegs informanter: 

”Jeg sa at dere skulle komme og snakke om åssen det var å vokse opp med dårlig 

økonomi, da skjønte ikke datteren min hva jeg mente. Hun hadde ikke tenkt på at hun 

var annerledes enn andre. Jeg har alltid jobba for at hun ikke skal føle seg annerledes. 

Om de skulle på skoletur når hun gikk på skolen og jeg hadde 23 kr i lommeboka, 

kjøpte jeg de billigste pølsene og levde uten penger resten av uka, Sånn er det bare. 

Hun har ikke merka det at vi har lite.” (side 23) 

Denne informanten hadde holdt de økonomiske problemene skjult for barnet sitt. Andre av 

foreldrene har valgt å være åpne: 

”Jeg snakker med ham om økonomi, jeg sier at jeg ikke har råd til ulike ting, Jeg har 

bestemt meg for å være åpen mot han. Jeg synes jeg skylder han en forklaring. Han 

forstår det og spør ikke mer. Det blir lettere for han om jeg er ærlig, synes jeg.” (side 

24) 

Suseg viser til at andre undersøkelser som viser at følelse av mestring hos fattige foreldre øker 

sannsynligheten for at de vil håndtere de økonomiske problemene og beskytte barna fra risiko. 

Noen av hennes informanter viser også at en positiv tankegang er deres mestringsstrategi: 

”Jeg har en god evne til å være her og nå. Ja, jeg kan jo tenke at skal jeg ha like 

dårlig økonomi gjennom hele livet som nå vil jeg ikke leve, men jeg tilpasser meg her 

og nå og da går det på et vis.” (side 29) 

Moshuus et al. (2010) identifiserer foreldres strategier for å håndtere virkningene av langvarig 

dårlig økonomi. Først og fremst kjennetegnes disse husholdene av at offentlige 

støtteordninger har stor betydning for økonomien over tid. Noen løste situasjonen ved å kutte 

i personlige behov. Saksbehandlers skjønnsanvendelse ble opplevd som sentral. Noen var 

heldige og hadde saksbehandlere som sympatiserte med dem, mens andre fikk ansatte i 

hjelpeorganisasjoner til å kontakte det offentlige på deres vegne. 

Også i boka ”Fattig talt” (Flaten 2004) forteller foreldre om sine mestringsstrategier: 

”Helgeaktiviteter som svømming og kino har vi ikke råd til. Vi må prøve å finne på 

ting som ikke koster all verden. Ungene har arvet ski og skøyter, så det går jo greit. 

Jeg må hele tiden tenke; hva kan jeg fylle mine barns dager med av positive ting som 

ikke koster penger? Sist lørdag gikk vi en lang tur, og tok bussen hjem. Det kostet 30 

kroner. På søndag var vi hos bestemor, som spanderte kaffe og mat. Så helgen klarte 

vi på 30 kroner. Det var bra.” (side 49) 

3.10.2 Barnas strategier 

NOVA-undersøkelsen viser at barna møter de ekskluderende prosessene på ulike måter. Noen 

kjemper daglig for å holde seg inne i sitt vennemiljø. Andre reduserer ønskene sine og 

tilpasser seg et liv med mindre handlingsrom enn andre. Andre igjen vender seg til andre 

nettverk med normer som er i opposisjon til det allment aksepterte i samfunnet (Thorød 

2008). 

Barn har også strategier for å hjelpe foreldrene sine. Dette kan være å la være å spørre om ting 

eller aktiviteter, eller bidra økonomisk gjennom arbeid (Sandbæk 2010). 

58

Redd Barna undersøkelsen (Redd Barna 2004) identifiserer tre hovedreaksjoner blant barn på 

det at de har mindre penger enn andre familier: 

• Bagatellisering – ”Vi klarer oss bra, vi sulter ikke.” 

• Bitterhet, frustrasjon – ”Det er dårlig gjort, alle burde hatt like mye penger, det burde 

ikke være noe skille.” 

• Resignasjon – ”Det er litt dumt å ikke ha råd, men jeg er vant til det, det er bare 

liksom sånn.” 

Den siste reaksjonstypen er den vanligste blant deres informanter. Rapporten viser også til at 

enkelte av ungdommene har utviklet bestemte mestringsstrategier, som for eksempel å skrive 

dikt og noveller for å få ut følelser og slippe unna problemene, jobbe på fritiden og spare 

penger med klare mål for framtiden, jobbe målbevisst for å få gode karakterer slik at han kan 

studere det han ønsker, m.m. 

Suseg (2008) viser også til eksempler på at barna utvikler egne strategier for å tilpasse seg den 

økonomiske knappheten: 

”Jeg har ikke spurt så mye etter ting for jeg er ikke så kravstor. Og det er ikke de 

andre søsknene mine heller.” (side 25) 

Moshuus et al. (2010) sier at barna i deres utvalg bekrefter det tidligere forskning har vist. 

Barn som lever i hushold med lave inntekter over lang tid, preges av strategiske handlemåter. 

Den viktigste strategiske handlemåten handler om å utligne eller omgjøre deres opplevelser av 

å skille seg ut i forhold til jevnaldrende. De konkrete strategiene de valgte for å få dette til 

kunne være problemorienterte, kognitive, emosjonelle og mer passive. Noen valgte også mer 

aktive og kanskje lite funksjonelle strategier. 

At barna forsøker å bidra til økonomien ved å nedjustere sine ønsker og ikke be om noe, 

illustreres av følgende sitat fra ”Pengeproffene” (2010): 

”Jeg valgte å ikke konfirmere meg. Mamma går på uføretrygd. Jeg visste at mamma 

ikke hadde råd til konfirmasjon.” (side 12) 

”Pengeproffene” forteller også om det å lyve for å unngå å måtte si at de ikke har råd: 

”Jeg sier at jeg skal på fest når jeg ikke har råd til å bli med på kino. Også blir jeg 

hjemme.” (side 16) 

”Om det er noe vi ikke har råd til, sier jeg heller at det er kjedelig. Det er bedre, i 

hvert fall mindre flaut.” (side 16) 

”Pengeproffene” forteller i tillegg at noen stjeler for å få status: 

”I en gjeng har mange penger til å kjøpe seg mat og klær. Da kan de som ikke har 

penger stjele for å passe inn.” (side 14) 

”Jeg hadde penger til mat, men stjal allikevel, ville være som de andre. Jeg fikk bare 

gamle klær etter brødrene mine og dårlige sko. Jeg hadde lyst på det vennene mine 

hadde, men hadde ikke råd.” (side 14) 

59

3.11 Typiske eksempler på fattige familier 

Gjennom intervjuer med enkelte bydeler og interesseorganisasjoner, har vi fått en beskrivelse 

av hva som kjennetegner fattige familier disse bydelene og organisasjonene er i kontakt med. 

3.11.1 Bydelenes beskrivelser av fattige familier 

For å kunne beskrive eksempler på typiske fattige familier i Oslo, valgte vi å intervjue 

representanter for relevante tjenester i fire bydeler med ulike demografiske og 

sosioøkonomiske trekk. De fire bydelene som ble valgt ut var Sagene, Stovner, Ullern og 

Østensjø. 

I den følgende framstillingen har vi valgt å trekke ut noen av hovedpunktene bydelene har 

beskrevet, uten å spesifisere bydelstilhørighet. Det er imidlertid viktig å påpeke at det 

fremkommer noen klare skiller mellom nord/øst – og vestkant, da særlig i forhold til andelen 

av befolkningen som beskrives som fattige. Dette bekrefter for øvrig det som ellers 

fremkommer i rapporter og statistikk om fattigdomsproblematikk i Oslo. 

Typiske eksempler på fattige familier 

• Det er et gjennomgående kjennetegn i bydelenes beskrivelser at majoriteten av fattige 

familier har annen etnisk bakgrunn enn norsk 

• De har ofte dårlige norskkunnskaper 

• Det er familier som over lengre tid har vært under fattigdomsgrensen 

• Familier med to voksne der de har en lavinntekt eller en trygdeinntekt 

• De voksne i familien har en manglende eller svak tilknytning til arbeidslivet 

• En stor gruppe er enslig kvinnelige forsørgere, med overgangsstønad som 

hovedinntekt 

• Mange av de enslige forsørgerne har innvandrerbakgrunn og har ofte mange barn 

• De norske familiene har foreldre som selv kommer fra et fattig hjem med store 

problemer 

• De fleste bor i enten leide eller kommunale boliger 

• De voksne kan ha ulike grader av helseproblemer, som gjør deres tilknytning til 

arbeidsmarkedet vanskelig. 

• Familiens økonomiske grunnlag er basert på trygd, i tillegg til offentlige tilskudd i 

form av bl.a. bostøtte, kontantstøtte og sosialhjelp 

• Fattigdom finnes også i de familier som har inntekter som overstiger grensen for å 

være berettiget sosialhjelp, men som sliter med å få rom til bl.a. barnas aktiviteter 

• Det finnes familier som disponerer sine inntekter på en uhensiktsmessig måte, med de 

konsekvenser at barna i familien ikke får dekket det de har behov for 

• For en stor prosentandel av barna som har tiltak i barnevernet, er fattigdom en 

medvirkende årsak til det 

• Familier som har fått avslag på opphold i Norge, men som fortsatt bor i landet, er 

meget svakt stilt, da de ikke har mulighet for noen form for inntekt. 

• Familiene har et svakt eller manglende sosialt nettverk 

• Barn i fattige familier utgjør majoriteten av barn med dårlig tannhelse 

60

Årsaker til fattigdom 

Intervjuene vi hadde med bydelene bekrefter de hovedfunn som er gjort gjennom 

fattigdomsforskning om årsaker til fattigdom: 

• Det er en majoritet av ikke-etnisk norske familier som har problemer med en stabil 

tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette skyldes bl.a. manglende norskkunnskaper, lav 

grad av kvalifisering, store omsorgsoppgaver i forhold til mange barn og lav grad av 

integrering i det norske samfunnet. 

• Manglende eller lav utdanning som vanskeliggjør innpass på arbeidsmarkedet 

• Helsemessige og/eller sosiale problemer som medfører at tilknytningen til arbeidslivet 

er dårlig 

• Oppvekst i familier med store sosiale problemer ser ut til å gå i arv 

Befolkningsgrupper blant de fattige 

Det er noe ulikt hvilke befolkningsgrupper som dominerer fattigdomsbildet i de ulike 

bydelene. De fleste nevner imidlertid at somaliske familier utgjør et stort innslag. Det ser 

videre ut til at andelen familier fra Pakistan ikke lenger utgjør en så stor andel av de fattige 

familiene, til tross for at disse representerer den største ikke etnisk norske populasjonen. Etter 

hvert som nye nasjonaliteter av flyktninger kommer til Norge, blir disse i utgangspunktet 

synlige blant de fattige familiene. Gjenforeningssaker blir også en del av dette bildet. 

Det følgende er eksempler på de befolkningsgrupper som bydelene vi intervjuet nevnte oftest. 

• Somalia 

• Afghanistan 

• Thailand 

• Marokko 

• Etiopia 

• Eritrea 

• Tyrkia 

• Pakistan 

• Filippinene 

• Vietnam 

• Etnisk norske 

Varighet av fattigdom 

Informasjonen fra bydelene tilsier at de fleste av de fattige familiene de har kontakt med er 

fattige over lengre tid. Det er vanskelig å få konkrete tidsangivelser på dette, men som en 

hovedregel dreier det seg om fattigdom over flere år, en del vedvarende gjennom barnas 

oppvekst. 

Opplevelser av fattigdom blant barn og unge 

Bydelene beskriver at det er sjelden de hører at barn og ungdom selv snakker om at de er 

fattige. Likevel fremstår det som at de selv er klar over at de tilhører familier som 

karakteriseres som fattige. Derimot opplever ansatte i et ungdomstiltak i en av bydelene at 

«de fattige ungdommene» blir snakket om av de som ikke tilhører gruppen, og således 

fremstår det en uttalt forskjell. Det påstås for øvrig at det generelt er vanskeligere å være fattig 

i dag enn det var tidligere, fordi forskjellene i befolkningen er blitt større. Egenopplevelsen 

kan være noe forskjellig avhengig av andelen fattige familier i bydelen, men likhetstrekkene 

vil i grunntrekkene være felles. Det er naturlig å sammenligne seg med klassekamerater, hva 

61

gjelder standarder for klær, ferier og fritidsaktiviteter. På denne måten kan det oppleves som 

vanskeligere å være fattig i vestlige bydeler enn i de østlige. Dette kan for eksempel komme 

til uttrykk ved at noen barn/ungdommer som går hjemme om sommeren, later som om de har 

vært på ferie når de skal fortelle om sommeren sin. Det er vanskeligere i en ”rik” bydel der 

mange har vært på store utenlandsferier, å være den ene som ikke har vært på ferie. Det 

hender at skoler opplever at noen blir «syke» akkurat i den uka som leirskoletur holdes. Høye 

standarder på bursdagsfeiringer i nærmiljøet er også et eksempel som kan føre til en 

ekskludering av barn/ungdom fra fattige familier, fordi de ikke på samme måte kan arrangere 

tilsvarende. 

Det opplyses også om at foreldre ofrer mye for at barna skal ha det samme av spill og utstyr 

som ”alle andre”, og ikke skille seg ut. Det kan være lettere for de foreldrene som har en viss 

inntekt å si ”nei, det har vi ikke råd til”, enn for de som har veldig lav inntekt. 

3.11.2 Organisasjonenes beskrivelser av fattige familier 

Vi har spurt representanter for Fattighuset, Blå Kors (kontaktsenteret), Frelsesarmeen 

(Slumstasjonen) og Bibi Amka om hva som kjennetegner fattige familier de kommer i kontakt 

med. 

Fattighuset 

Fattighuset er en selvhjelpsorganisasjon som ved hjelp av egen innsats og gjensidig hjelp har 

som formål å bedre livsgrunnlaget til for folk som står i et uønsket avhengighetsforhold til det 

offentlige. Stedet er brukerstyrt, med lavterskeltilbud om veiledning og råd, hjelp til søknader, 

tilgang til aviser, bøker, PC, telefon og lignende. Fattighuset har brukere fra hele Oslo, 

spesielt sentrum og østlige bydeler, samt noen kommuner utenfor Oslo. På fattighuset er en 

typisk barnefamilie en innvandrerfamilie eller en enslig norsk kvinne som er eneforsørger. 

Representanten fra Fattighuset opplyser at foreldrene prøver å skjule fattigdommen for barna, 

men barn er kloke og de skjønner at familien er fattig. Barn av fattige foreldre kan ikke delta 

på arenaer det er naturlig å delta på. De har ikke råd til kontingent og utstyr for å være med på 

aktiviteter. 

Unge som kjeder seg, og som ikke har råd til å være med på aktiviteter, kan utvikle seg til 

småkriminelle, kan komme inn i gjenger og falle ut av skolen. Barn i familier som er 

avhengig av sosialhjelp, vil ha større problemer med å skaffe seg utdannelse og jobb. De arver 

fattigdommen. Det man må gjøre for å få endret på dette, er å gjøre noe for foreldrene, slik at 

de kan komme seg ut av den onde sirkelen. 

Som et eksempel på hva barn kan oppleve i en kommunal bolig er følgende historie fortalt: 

”Jeg ser barn snuble i sprøytespisser. Barn som ikke tør invitere klassekamerater 

hjem. Jeg tør ikke invitere vennene mine hjem. Jeg gruer meg for å gå hjem, gå ut. Det 

er et søppelberg utenfor, bæsjebleier som ligger strødd utenfor og i oppgangen, knust 

glass fra vindusruter, blodige tørkefiller. Hvor skal ungene leke? Barn og eldre burde 

ikke bo i kommunale gårde. Bidrar ikke til at man får jobb når man bor slik. Uten 

bolig får man ikke fikset noen ting. De som skal følge opp, har ikke ressurser til å 

følge opp. Politiet er her stadig vekk. Den lengste loggen hos politiet tilhører denne 

adressen.” 

62

Blå Kors, kontaktsenteret 

Blå Kors har i omkring 30 år drevet et kontaktsenter med lavterskeltilbud for rusmisbrukere. 

Senteret får daglig besøk av 100-300 gjester. Målet er å gi mat og drikke til rusmisbrukere, og 

motivere og hjelpe dem til avrusing og rehabilitering. 

Det er et betydelig større antall menn enn kvinner blant gjestene, som de foretrekker å 

benevne sine brukere. Det foreligger ingen oversikt over hvor mange av dem som har egne 

barn, men de antar at det er en del. De fleste som har barn har sannsynligvis mistet omsorgen 

for barna. Nesten 70 prosent er etnisk norske, de resterende 30 prosent er i hovedsak fra land i 

Øst-Europa og Sverige. Blå Kors opplyser at det er en del barnefamilier som benytter seg av 

mattilbudet. De fleste av disse har ikke- vestlig bakgrunn. 

Frelsesarmeen, Slumstasjonen 

Frelsesarmeens slumstasjon har eksistert i 120 år, og møter jevnlig familier/ barn og unge som 

er økonomisk vanskeligstilte. Deres utfordringer i hverdagen er ofte sammensatt. Det handler 

om dårlig bolig, dårlig økonomi, mor eller far eller begge er utenfor arbeidslivet, lite eller 

ingen nettverk. I de fleste tilfellene er alle disse utfordringene til stede. Ofte har de 

vanskeligheter for å nå fram i det offentlige hjelpeapparatet. Sammen med brukerne forsøker 

de å finne ut av den enkeltes situasjon, og hva som kan gjøres for å bedre den. 

Representanten for Frelsesarmeen opplyser at det er flest innvandrere (60-70 prosent), fra land 

som Afghanistan, Etiopia, Marokko, Sri Lanka og Iran. De fleste brukerne kommer fra 

sentrumsbydeler og Groruddalen, men Frelsesarmeens slumstasjon har også kontakt med 

noen fra vestkanten. Eksempler på brukere er mennesker som har post-traumatiske lidelser 

eller er enslige kvinner som har gått fra mannen og må oppdra små barn alene. Flere av disse 

er ikke i det offentlige systemet – det er bare noen som har kontakt med NAV. Typiske 

kjennetegn på familiene er at de har dårlig økonomi, lite eller manglende nettverk og dårlig 

bolig. Slumstasjonen har også kontakt med personer som har hatt det veldig godt og blir utsatt 

for en hendelse eller ulykke som totalt har snudd livet deres opp ned. Det er i tillegg en del 

minstepensjonister som benytter slumstasjonens tilbud. 

Det er mange på slumstasjonen som har veldig dårlige nettverk. Det er derfor viktig å ha en 

støtteperson som hjelper asylsøkere og innvandrere med praktisk informasjon, 

Slumstasjonen har gitt noen eksempler på typiske familier som de er i kontakt med: 

• Familien består av 3 barn og 2 voksne. De er fra Afghanistan. Mor er analfabet og far 

er syk pga posttraumatiske lidelser. Ingen av dem kan jobbe. Husleien er på kr 12 000 

i måneden pluss strøm. I tillegg kommer utgifter til lege, medisiner med mer. Familien 

lever av arbeidsavklaringspenger. Barna er mye syke p.g.a. dårlig inneklima i 

leiligheten. Mor er flink med økonomi, men familien klarer så vidt de faste utgiftene, 

så det er ikke noe til overs for barna og de voksne. 

• Familien består av en enslig mor med to barn. Barna går henholdsvis på videregående 

skole og på barneskolen. Mor var med i en bilulykke for mange år siden. Hun har i 

alle disse årene, tross legeerklæringer og advokathjelp, ikke fått utbetalt det hun 

hevder å ha krav på gjennom NAV. Hun får heller ikke oppfølgingen hun trenger i 

forhold til helsebehandling. Hun fremstår som flink med økonomi, men har ikke noe 

ekstra til barna eller seg selv. Hun fikk vinterjakke av slumstasjonen i vinter da hun 

ikke hadde råd til å kjøpe en selv. 

• En familie fra Sri Lanka har bodd i Norge siden 2008. Paret har 2 barn på 10 og 4 år. 

Far har hatt skattekort og har jobbet som renholder. De fikk avslag på søknad om 

63

opphold, og stod dermed uten rettigheter og jobb. Ifølge NAV har de ingen rettigheter. 

De har ingen inntekter. Eneste kontakt de har er en distriktssykepleier og 

slumstasjonen. 

Bibi Amka 

Bibi Amka betyr ”kvinne våkn opp”. Dette er en organisasjon som i hovedsak retter seg mot 

afrikanske kvinner. De legger vekt på at dersom man løfter kvinnen, løfter man familien og 

dermed hele samfunnet. Filosofien er å sette bevisstgjøring og ”empowerment” i hovedsetet. 

Eksempel på typiske brukere som Bibi Amka møter er kvinner med dårlig utdanning og 

mange barn. De er vanligvis ikke i arbeid. Noen befinner seg i et arbeid de ikke trives i, men 

fortsetter fordi de opplever at de ikke har noe valg. Et annet eksempel er de med høy 

utdanning (utdanning fra Norge eller utlandet) som ikke får jobb, eller har dårlig betalte 

jobber. De arbeider svært mye, men får fremdeles ikke endene til å møtes. Brukerne befinner 

seg ofte i langvarig fattigdom. De får ikke den hjelpen de trenger og kommer seg derfor ikke 

ut av den. 

64

4. Omfanget av inntektsfattigdom blant barnefamilier 

i Oslo 

De fleste barnefamiliene i Norge har opplevd en betydelig inntektsøkning i de senere årene. 

Det er derimot ikke slik at denne inntektsutviklingen har kommet alle barnefamiliene til gode. 

Tidligere undersøkelser har vist at når inntektene øker, blir også forskjellene mellom de som 

har mye og de som har lite større (se Epland og Kirkeberg 2007). Denne inntektsutviklingen 

vil altså bidra til at fattigdomsproblematikken øker. 

Motivene for å forbedre de økonomiske levekårene til vanskeligstilte barnefamilier er mange 

og åpenbare (Epland og Kirkeberg 2007). For det første har ikke barn de samme muligheter 

som voksne i arbeidsfør alder til selv å påvirke sine levekår, men er avhengig av å bli 

forsørget av familien de tilhører. Barn som vokser opp i inntektsfattige familier vil også stå i 

fare for å ikke kunne delta i samme type aktiviteter eller kjøpe de samme forbruksgodene som 

sine venner. I verste fall vil dette føre til eksklusjon. Undersøkelser fra andre land har i tillegg 

vist at fattigdommen kan virke reproduserende, det vil si at den går i arv fra en generasjon til 

den neste. Barn som vokser opp i ressurssvake familier (det vil si foreldre med lave inntekter, 

lav utdanning og svak yrkestilknytning) har også større sannsynlighet for selv å ”arve” de 

samme karakteristika (Unicef 2000). Dette kan igjen ha en samfunnsøkonomisk konsekvens. 

Med fattigdom blant barn risikerer både individ og samfunn at både utdanningspotensial og 

fremtidig arbeidskraft går tapt. Dette er særlig bekymringsfullt all den tid at det om noen år er 

viktige samfunnsoppgaver som skal erstattes, når ”eldrebølgen” setter inn. 

Empiriske fattigdomsstudier har vist at Oslo er det stedet i Norge med høyest 

fattigdomsforekomst, samtidig som Oslo skiller seg fra resten av landet ved at det er store 

forskjeller knyttet til inntekt. Det er flere nærliggende forklaringer på hvorfor Oslo har en høy 

grad av inntektsulikhet. Blant annet har Oslo en høy konsentrasjon av innvandrere der mange 

har lave inntekter. I tillegg har Oslo en husholdningsstruktur der langt flere av 

husholdningene består av én person, sammenlignet med andre kommuner. Oslo har også 

mange kapitaleiere som er overrepresentert i toppen av inntektsfordelingen. 

Formålet med dette kapitlet er å beskrive barnefamilier i Oslo som har minst å rutte med, og 

dermed lever i relativ fattigdom. 

4.1 Barnefamilier med lavinntekt i 2009 

De følgende tabellene viser de relative andelene som har lavinntekt i 2009, det vil si 

sannsynligheten personer i de ulike gruppene har for å tilhøre lavinntektsgruppen. For noen 

grupper kan det å vise antall fremfor andel med lavinntekt gi et annet bilde, derfor er dette 

også tatt med i tabellene. 

65

Tabell 4.1 Husholdninger med barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og 

bydeler. Antall og 

Antall 

husholdninger Antall husholdninger med Andel husholdninger med 

barn 0-17 år 

barn 0-17 år 

prosent. 2009 * EU-60 OECD-50 EU-60 OECD-50 

med barn 

0-17 år 

Oslo i alt 68 459 7 526 5 926 11,0 8,7 

Gamle Oslo 4 471 989 784 22,1 17,5 

Grünerløkka 4 141 724 553 17,5 13,4 

Sagene 3 104 423 315 13,6 10,1 

St. Hanshaugen 2 509 273 214 10,9 8,5 

Frogner 3 695 388 308 10,5 8,3 

Ullern 3 798 173 135 4,6 3,6 

Vestre Aker 5 778 229 175 4,0 3,0 

Nordre Aker 6 115 306 225 5,0 3,7 

Bjerke 3 750 498 403 13,3 10,7 

Grorud 3 444 481 369 14,0 10,7 

Stovner 3 862 587 476 15,2 12,3 

Alna 5 835 829 649 14,2 11,1 

Østensjø 6 114 464 356 7,6 5,8 

Nordstrand 6 188 327 263 5,3 4,3 

Søndre Nordstrand 5 321 762 631 14,3 11,9 

Sentrum 23 8 7 34,8 30,4 

Marka 216 14 12 6,5 5,6 

Uoppgitt 95 51 51 53,7 53,7 


* Personer i studenthusholdninger er utelatt. Personer i husholdninger med brutto finanskapital per forbruksenhet 

over 2 ganger grunnbeløpet i folketrygden (144 000 kroner) er utelatt fra lavinntektsgruppene. 

I 2009 bodde det 68 459 familier med barn i alderen 0-17 år i Oslo. Etter EUs målemetode for 

lavinntekt har 7 526 av disse familiene så lave inntekter at de tilhører lavinntektsgruppen, og 

utgjør 11 prosent av barnefamiliene i Oslo. Antallet familier reduseres til 5 926 dersom vi 

legger OECDs målemetode til grunn, noe som tilsvarer 8,7 prosent av Oslos barnefamilier i 

2009. 

Tabellen gir også en oversikt over andelen barnefamilier med lavinntekt i de ulike bydelene 11 

i 2009. Forskjellen i lavinntekt mellom bydelene er meget stor. Vi ser at åtte bydeler har 

høyere andel barnefamilier med lavinntekt enn samlet for Oslo. De to bydelene i Oslo indre 

øst, Gamle Oslo og Grünerløkka, skiller seg ut med de klart høyeste lavinntektsandelene blant 

barnefamilier, uavhengig av målemetode. Også Søndre Nordstrand og de tre 

Groruddalsbydelene Stovner, Alna og Grorud har høye andeler. De laveste andelene med 

barnefamilier tilhørende lavinntektsgruppen finner vi i Oslo ytre vest med bydelene Vestre 

Aker, Ullern og Nordre Aker. Nordstrand har også en lav andel barnefamilier i 

lavinntektsgruppen. I Gamle Oslo tilhører nesten hver fjerde barnefamilie lavinntektsgruppen 

(22,1 prosent ifølge EUs målemetode), mens denne andelen bare er 4 prosent i Vestre Aker. 

Det er med andre ord nesten seks ganger mer sannsynlig for en barnefamilie i Gamle Oslo å 

tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet med en barnefamilie i Vestre Aker. 

Neste tabell gir en tilsvarende oversikt, men her ser vi nærmere på andelen barn som tilhører 

familier med lavinntekt. 

11 Siden det er så få observasjoner i Sentrum og Marka har vi valgt å ikke kommentere disse. 

66


Antall barn Antall barn 0-17 år Andel barn 0-17 år 

0-17 år 

EU-60 OECD-50 EU-60 OECD-50 

prosent. 2009 * 

Oslo i alt 116 704 16 767 14 410 14,4 12,3 

Gamle Oslo 7 483 2 250 1 961 30,1 26,2 

Grünerløkka 6 337 1 450 1 217 22,9 19,2 

Sagene 4 612 892 730 19,3 15,8 

St. Hanshaugen 3 748 532 468 14,2 12,5 

Frogner 5 478 669 568 12,2 10,4 

Ullern 6 432 301 252 4,7 3,9 

Vestre Aker 10 211 443 361 4,3 3,5 

Nordre Aker 10 461 549 439 5,2 4,2 

Bjerke 6 515 1 142 981 17,5 15,1 

Grorud 6 099 1 128 956 18,5 15,7 

Stovner 7 384 1 527 1 355 20,7 18,4 

Alna 10 560 2 034 1 749 19,3 16,6 

Østensjø 10 182 1 026 869 10,1 8,5 

Nordstrand 10 445 660 569 6,3 5,4 

Søndre Nordstrand 10 211 2 025 1 799 19,8 17,6 

Sentrum 28 10 9 35,7 32,1 

Marka 383 24 22 6,3 5,7 

Uoppgitt 135 105 105 77,8 77,8 




Forskjellen i lavinntekt mellom bydelene 12 er også meget stor når vi tar utgangspunkt i barna i 

lavinntektsgruppen. Det er de samme bydelene som skiller seg ut, men forskjellene er større. 

De to bydelene i Oslo indre øst, Gamle Oslo og Grünerløkka, skiller seg ut med de klart 

høyeste lavinntektsandelene, uansett målemetode. Også Søndre Nordstrand og Stovner har 

høye andeler. De laveste andelene med barn som tilhører lavinntektsgruppen finner vi i Oslo 

ytre vest med bydelene Vestre Aker, Ullern og Nordre Aker. I Gamle Oslo tilhører nesten 

hvert tredje barn lavinntektsgruppen (30,1 prosent ifølge EUs målemetode), mens i Vestre 

Aker er denne andelen 4,3 prosent. Det er med andre ord syv ganger mer sannsynlig for et 

barn i Gamle Oslo å tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet med et barn i Vestre Aker. 

Tidligere forskning har vist at noen grupper av barnefamilier har større sannsynlighet for å 

tilhøre lavinntektsgruppen, enn andre. Dette gjelder for eksempel familier som har én 

forsørger, innvandrerbakgrunn, mange barn, foreldre uten yrkestilknytning og lignende. 

Nedenfor ser vi på flere av de kjennetegnene vi forventer kan ha sammenheng med det å ha 

lavinntekt. 

12 Siden det er få barn bosatt i Sentrum og Marka har vi valgt å ikke kommentere disse tallene. 

67

Tabell 4.3 Husholdninger med barn 0-17 år i Oslo etter familietype. Antall og prosent. 

2009 * Antall Prosent 

Husholdninger med barn 0-17 år i alt 68 459 100,0 

Par med barn 50 829 74,2 

Enslige forsørgere 14 705 21,5 

Andre 2 925 4,3 




Vi ser av tabell 4.3 at hele tre av fire barnefamilier i Oslo har to forsørgere i 2009. Med en 

forventning om at barnefamilier med bare én forsørger har større sannsynlighet for å tilhøre 

lavinntektsgruppen, er det også av interesse å se nærmere på denne husholdningstypen. Vi har 

derfor valgt å presentere utvalgte kjennetegn fordelt på familietypene par med barn og enslige 

forsørgere. 

Tabell 4.4 Husholdninger bestående av par med barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike 

lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og prosent. 2009 * 

Antall par med 

Antall par med barn Andel par med barn 

barn 0-17 

0-17 år 

0-17 år 

år 


I alt 50 829 4 363 3 645 8,6 7,2 

Antall barn i husholdningen 

1 barn 22 108 1 376 964 6,2 4,4 

2 barn 20 801 1 277 1 051 6,1 5,1 

3 eller flere barn 7 920 1 710 1 630 21,6 20,6 

Hovedinntektstaker 

Innvandrer eller norskfødt med 15 890 3 741 3 190 23,5 20,1 

innvandrerforeldre 

herav med landbakgrunn fra 

Asia, Afrika, Latin-Amerika, 

Oseania utenom Australia 

og New Zealand, og Europa 

utenom EU/EFTA 

12 497 3 271 2 800 26,2 22,4 




68

Tabell 4.5 Husholdninger bestående av enslige forsørgere med barn 0-17 år i Oslo 

fordelt på ulike lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og prosent. 2009 * 

Antall enslige forsørgere 

med barn 0-17 år 

Antall enslige forsørgere 

med barn 0-17 år 

Antall enslige 

forsørgere med 

barn 0-17 år EU-60 OECD-50 EU-60 OECD-50 

I alt 14 705 2 827 1 994 19,2 13,6 

Antall barn i husholdningen 

1 barn 10 065 1 387 847 13,8 8,4 

2 barn 3 350 775 542 23,1 16,2 

3 eller flere barn 1 290 665 605 51,6 46,9 

Hovedinntektstaker 

Innvandrer eller norskfødt med 

5 245 1 904 1 426 36,3 27,2 




Oseania utenom Australia 

og New Zealand, og Europa 


4 428 1 661 1 238 37,5 28,0 




Barnefamilier med bare én forsørger har ifølge EUs lavinntektsdefinisjon drøyt dobbelt så stor 

sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen, som barnfamilier med to forsørgere. I 2009 

hadde disse familiene en lavinntektsandel på 19,2 prosent, mens andelen for barnefamilier 

med to foreldre var 8,6 prosent. Siden de fleste familiene har to forsørgere, er det likevel 

antallsmessig flest parfamilier som har lav inntekt. I 2009 gjaldt dette for nesten 4 400 

parfamilier med barn under 18 år, mens drøyt 2 800 var enslige forsørgerhusholdninger. 

Tabellen viser for øvrig samme tendens også for OECDs målemetode. 

Antall barn i familien 

Tabellene viser også at de mer barnerike familiene har større sannsynlighet for å havne i 

lavinntektsgruppen. Parfamilier med tre eller flere barn har en lavinntektsandel på 21,6 

prosent, ifølge EUs målemetode. Tilsvarende andel blant enslige forsørgere er langt høyere, 

51,6 prosent. Det er med andre ord omkring 2,5 ganger mer sannsynlig for både par og 

enslige forsørgere med tre eller flere barn å tilhøre lavinntektsgruppen enn for alle i 

tilsvarende familietyper. 

Par med kun ett eller to barn har en lavere andel i lavinntektsgruppen enn deres relative andel 

blant alle slike familier skulle tilsi. Blant enslige forsørgere er ikke sammenhengen like sterk, 

men også her kan vi se at de med bare ett barn har mindre sannsynlighet for å havne i 

lavinntektsgruppen. 

Benytter vi OECDs lavinntektsdefinisjon styrkes overrepresentasjonen av barn fra store 

barnefamilier i lavinntektsgruppen ytterligere. Det skyldes at denne målemetoden legger 

mindre vekt på stordriftsfordeler enn EUs metode. 

Innvandrerbakgrunn 

Husholdninger der hovedinntektstaker har innvandrerbakgrunn har også større sannsynlighet 

for å havne i lavinntektsgruppen. I 2009 finner vi igjen nær en av fire parfamilier med 

69

innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen ifølge EUs lavinntektsdefinisjon. Majoriteten av 

disse har landbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New 

Zealand, og Europa utenfor EU/EFTA 13 . Blant de ikke-vestlige innvandrerne tilhører 26,2 

prosent lavinntektsgruppen, en andel som er omkring tre ganger høyere enn for familier med 

to forsørgere generelt. 

Andelene for familier med én forsørger er en del høyere. 36,3 prosent av eneforsørgerne med 

innvandrerbakgrunn havner i lavinntektsgruppen, og blant de med ikke-vestlig bakgrunn er 

lavinntektsandelen på 37,5 prosent. Det er med andre ord dobbelt så stor sannsynlighet for 

enslige forsørgere med (ikke-vestlig) innvandrerbakgrunn å tilhøre lavinntektsgruppen 

sammenlignet med eneforsørgerhusholdninger generelt. 

Selv om OECDs målemetode viser et lavere tall når det gjelder hvor mange husholdninger 

som tilhører lavinntektsgruppen, er tendensen mer eller mindre den samme som for EUs 

målemetode. 

Det er imidlertid verdt å merke seg at majoriteten av de som tilhører lavinntektsgruppene har 

innvandrerbakgrunn, både husholdninger bestående av par med barn og enslige forsørgere. 

Eksempelvis har 3 741 av lavinntektsgruppens 4 363 parhusholdninger innvandrerbakgrunn, 

og utgjør hele 86 prosent av lavinntektsgruppen etter EUs målemetode. Tilsvarende andel 

etter OECDs målemetode er 88 prosent. Tendensen er den samme blant husholdninger 

bestående av enslige forsørgere, men innvandrerandelene er noe lavere. 

4.2 Barn i familier med vedvarende lavinntekt 

Frem til nå har vi fokusert på hvor mange familier og barn som hadde lavinntekt i et enkelt år 

(2009). I det følgende skal vi se nærmere på hvor mange barn som tilhører familier med så 

lave inntekter at de befinner seg under lavinntektsgrensen over en periode på tre år (2007- 

2009). 

13 Personer med denne type landbakgrunn omtales senere i rapporten å ha ”ikke-vestlig” landbakgrunn. 

70

OECD-50 OECD-50 


Antall barn 

Antall 

Prosent 

0-17 år EU-60 EU-60 

prosent. 2007-2009 * 

Alle barn 90 193 12 974 11 177 14,4 12,4 


Grünerløkka 4 102 1 052 898 25,6 21,9 

Sagene 2 906 727 612 25,0 21,1 

St. Hanshaugen 2 368 338 284 14,3 12,0 

Frogner 3 660 436 353 11,9 9,6 

Ullern 5 152 196 166 3,8 3,2 

Vestre Aker 8 393 306 279 3,6 3,3 

Nordre Aker 8 455 342 288 4,0 3,4 

Bjerke 4 969 907 790 18,3 15,9 

Grorud 4 920 973 806 19,8 16,4 

Stovner 6 111 1 255 1 113 20,5 18,2 

Alna 8 338 1 614 1 380 19,4 16,6 

Østensjø 8 249 812 695 9,8 8,4 

Nordstrand 8 619 478 411 5,5 4,8 


Sentrum 9 

Marka 332 

Uoppgitt 107 




*Barn under fattigdomsgrensene er ikke fordelt på kategoriene Sentrum, Marka og Uoppgitt på grunn av for få 

observasjoner til at tallene kan publiseres. 

90 193 barn i alderen 0-17 år 14 ,15 har vært bosatt i Oslo gjennom hele treårsperioden 2007- 

2009. Ut i fra EUs lavinntektsdefinisjon tilhører 12 974 av disse barna lavinntektsgruppen, og 

utgjør 14,4 prosent av alle barna i Oslo. Dette tallet reduseres til 11 177 barn dersom vi legger 

OECDs målemetode til grunn, noe som tilsvarer 12,4 prosent av Oslos barn i denne perioden. 

Dersom studenthusholdninger og husholdninger med formue inkluderes, hadde 

lavinntektsgruppen etter EUs målemetode inneholdt 1 908 flere barn, og 1 297 flere barn 

dersom OECDs målemetode hadde blitt lagt til grunn (se tabell presentert i vedlegg C). 

Også blant barn som bor i familier med vedvarende lavinntekt er forskjellen i lavinntekt 

mellom bydelene meget stor. 16 Oslo indre øst som består av bydelene Gamle Oslo, 

Grünerløkka og Sagene, skiller seg ut med de klart høyeste lavinntektsandelene. Også Søndre 

Nordstrand og de tre Groruddalsbydelene, Stovner, Grorud og Alna, har høye andeler, tett 

fulgt av Bjerke. De laveste andelene med barn som tilhører lavinntektsfamilier finner vi i Oslo 

ytre vest med bydelene Vestre Aker, Ullern og Nordre Aker. Også Nordstrand har en lav 

andel barn i lavinntektsgruppen. I Gamle Oslo tilhører over en tredjedel av barna (35,1 

prosent) i perioden 2007-2009 en familie med vedvarende lavinntekt, ifølge EUs 

lavinntektsmål. I Ullern er denne andelen 3,8 prosent. Det er med andre ord over ni ganger 

mer sannsynlig for et barn i Bydel Gamle Oslo å tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet 

med et barn i Ullern. Det er stor grad av samsvar mellom de to lavinntektsdefinisjonene. 

14 Alderen til barna var 0-15 år ved inngangen til perioden 2007-2009, og 2-17 år ved utgangen av perioden. 

15 Koblinger av ulike statistikkregistre har medført at totalt antall barn 0-17 år i Oslo varierer i noen av tabellene. 

16 Siden det er så få observasjoner i Sentrum og Marka har vi valgt å ikke kommentere disse. 

71

4.2.1 Kjennetegn ved barn i familier med vedvarende lavinntekt 

Vi vil også se nærmere på hva som kjennetegner de barna som har vokst opp i familier med så 

små økonomiske ressurser at de i perioden 2007-2009 levde under lavinntektsgrensene. 


Tabell 4.7 Barn 0-17 i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og kjennetegn. Antall og 

Antall 

Antall 

Prosent 

barn 

EU-60 EU-60 

prosent. 2007-2009 * 

Alle barn 90 193 12 974 11 177 14,4 12,4 

Barnas alder i 2009 

0- 5 år 27 095 3 626 3 029 13,4 11,2 

6-12 år 37 980 5 969 5 215 15,7 13,7 

13-15 år 15 220 2 159 1 905 14,2 12,5 

16-17 år 9 898 1 220 1 028 12,3 10,4 

Antall barn under 18 år i 

husholdningen i 2009 

1 barn 19 379 1 449 873 7,5 4,5 

2 barn 41 278 3 040 2 272 7,4 5,5 

3 barn 19 841 3 312 2 904 16,7 14,6 


Familietype i 2009 

Par 68 838 8 023 7 209 11,7 10,5 

Enslige forsørgere 17 358 4 228 3 291 24,4 19,0 

Andre 3 997 723 677 18,1 16,9 

Uten innvandrerbakgrunn 62 675 2 478 1 887 4,0 3,0 

Innvandrer eller norskfødt med 

27 518 10 496 9 290 38,1 33,8 




Oseania utenom Australia og 

New Zealand, og Europa 


25 758 10 076 8 935 39,1 34,7 




* Summen av barn under 18 år fordelt etter antall barn i husholdningen er noe lavere enn summen av alle barn. 

Dette skyldes at noen ”barn” under 20 år i parhusholdninger vil selv ha egne barn, og dermed bli regnet som 

”voksne” i denne grupperingen. 

Barnas alder 

Det er et hovedtrekk at andelen barn i lavinntektsfamilier faller med stigende alder, men de 

yngste barna avviker fra denne tendensen. Barna i aldersgruppen 6-12 år har den høyeste 

lavinntektsrisikoen. Når barna er eldre faller andelen med lavinntekt. Trolig er årsaken til 

dette at foreldre med større barn har en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet enn 

småbarnsforeldre. De yngste barna har den nest laveste andelen. Her kan blant annet 

kontantstøtten til 1- og 2-åringer forklare noe av den relativt lave andelen. Disse trekkene 

finner vi uavhengig av hvilken lavinntektsdefinisjon vi bruker. 

72


På samme måte som for årlig lavinntekt er det klare forskjeller i sannsynligheten for å ha 

vedvarende lavinntekt mellom barn som vokser opp i små familier og store familier. Mens 

andelen med lavinntekt ifølge EUs målemetode er omkring 7,5 prosent for barn i familier med 

ett eller to barn, øker andelen med lavinntekt til 16,7 prosent for barn som tilhører familier 

med tre barn. For familier med fire eller flere barn under 18 år var andelen på hele 53,8 

prosent, og utgjør nesten 40 prosent av alle barn i lavinntektsgruppen. Med andre ord er det 

for barn som kommer fra familier med minst fire barn nesten fire ganger større sannsynlighet 

for å tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet med alle barn. Overrepresentasjonen av barn 

fra store barnefamilier i lavinntektsgruppen blir som forventet ytterligere styrket dersom vi 

benytter OECDs målemetode, fordi denne legger mindre vekt på stordriftsfordeler enn EUs 

metode. 

Familietype 

Barn som bor i familier med en enslig forsørger har større sannsynlighet for å tilhøre gruppen 

med vedvarende lavinntekt. I perioden 2007-2009 har, ifølge EUs lavinntektsmål, 24,4 

prosent av barna i denne familietypen vedvarende lavinntekt, mens gjennomsnittet for alle 

barn er 14,4 prosent. Barn av enslige forsørgere har med dette halvannen gang så stor 

sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt enn alle barn under 18 år. Bare 11,7 prosent av 

barna som vokser opp i parfamilier har vedvarende lavinntekt, en andel som også er lavere 

enn alle barn under 18 år. Tabellen viser en tilnærmet lik tendens ved bruk av OECDs 

målemetode. 


Vi har allerede sett at innslaget av innvandrerhusholdninger er stor i gruppen med årlig 

lavinntekt. Dette gjelder også for innvandrerbarn i gruppen med vedvarende lavinntekt. I 

perioden 2007-2009 har godt over en tredjedel av barn med innvandrerbakgrunn vedvarende 

lavinntekt (10 496 barn) etter EUs målemetode. Nesten samtlige av disse er ikke-vestlige 

innvandrerbarn. Innvandrerbarn med ikke-vestlig bakgrunn har med dette en lavinntektsandel 

som er nærmere tre ganger høyere enn barn generelt. 

Selv om OECDs målemetode viser et lavere tall når det gjelder hvor mange innvandrerbarn 

som tilhører lavinntektsgruppen, er tendensen mer eller mindre den samme som for EUs 

målemetode. 

Det er imidlertid verdt å merke seg at majoriteten av de som tilhører lavinntektsgruppene har 

innvandrerbakgrunn. Eksempelvis har 10 496 av lavinntektsgruppens 12 974 barn 

innvandrerbakgrunn, og utgjør 81 prosent av lavinntektsgruppen etter EUs målemetode. 

Tilsvarende andel etter OECDs målemetode er 83 prosent. 

Selv om barn med innvandrerbakgrunn er betydelig overrepresentert i gruppen med 

vedvarende lavinntekt, er det imidlertid vesentlige variasjoner innen innvandrerbefolkningen. 

Vår analyse har ikke undersøkt dette nærmere, men Epland og Normann (2011) finner at den 

høyeste andelen med lavinntekt er blant barn med bakgrunn fra land som Irak, Afghanistan og 

Somalia der mellom seks og syv av ti barn bor i familier med vedvarende lavinntekt ifølge 

EUs lavinntektsdefinisjon. Også barn med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og 

Russland er kraftig overrepresentert i lavinntektsgruppen. Blant innvandrerbarn i 

husholdninger med relativt lav andel med vedvarende lavinntekt, finner de barn med 

73

akgrunn fra Bosnia, Sri Lanka, India, Filippinene og Thailand. De påpeker at det kan være 

flere forklaringer på hvorfor landbakgrunn betyr så mye for innvandrerbarnas sannsynlighet 

for å tilhøre lavinntektsgruppen. Ulik botid kan ha betydning for foreldrenes mulighet for å 

skaffe seg inntektsgivende arbeid. Barn med kort botid – for eksempel nyankomne flyktninger 

– vil trolig ha mindre sannsynlighet for å ha foreldre som er godt etablert på arbeidsmarkedet, 

enn barn med foreldre som har bodd lenge i landet. Det har i tillegg vist seg at barn som er 

overrepresentert i lavinntektsgruppen ofte kommer fra land der det er vanlig med store 

familier og svak yrkestilknytning blant mødrene. 

4.2.2 Inntektskilder for barn i familier med vedvarende lavinntekt 

Vi skal videre se på to inntektskilder som viser seg å ha stor betydning for forsørgelsen av 

barn i lavinntektsfamilier. Inntektskildene er yrkestilknytning og mottak av økonomisk 

sosialhjelp. 

Tabell 4.8 Barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og to inntektskilder 

Antall og prosent. 2007-2009 

Antall 

Antall 

Prosent 

barn 


Alle barn 90 193 12 974 11 177 14,4 12,4 

Yrkestilknyttede i husholdningen 

Ingen yrkestilknyttede i noen av årene 8 672 5870 5148 67,7 59,4 

Minst en yrkestilknyttet i noen av årene 7 154 3340 2921 46,7 40,8 

Minst en yrkestilknyttet i alle tre årene 74 367 3764 3108 5,1 4,2 

herav minst to yrkestilknyttede i alle tre årene 43 266 150 141 0,3 0,3 

Sosialhjelp 

Husholdningen mottar ikke sosialhjelp noen av årene 79 024 6 444 5 552 8,2 7,0 

Husholdningen mottar sosialhjelp ett av årene 4 165 1 997 1 700 47,9 40,8 

Husholdningen mottar sosialhjelp to av årene 2 998 1 756 1 475 58,6 49,2 

Husholdningen mottar sosialhjelp alle tre årene 4 006 2 777 2 450 69,3 61,2 

herav sosialhjelp utgjør minst 50% av samlet inntekt 557 484 432 86,9 77,6 


Yrkestilknytning 

Det er som forventet en klar sammenheng mellom foreldrenes yrkestilknytning og 

forekomsten av vedvarende lavinntekt blant barn. De fleste barnefamilier har en sterk 

tilknytning til arbeidslivet. I treårsperioden 2007-2009 hadde nesten halvparten av alle barna 

minst to yrkesinntekter i alle tre årene (43 266 barn). På den annen side er det få barn som er 

helt uten yrkesaktive familiemedlemmer i alle tre årene. Dette gjelder for bare 10 prosent av 

barna (8 672 barn). 

Barn i familier uten yrkestilknytning er kraftig overrepresentert i gruppen med vedvarende 

lavinntekt. Nesten 68 prosent av barna uten yrkestilknyttede familiemedlemmer hadde 

vedvarende lavinntekt, ifølge EUs målemetode. Dette er nesten fem ganger høyere andel enn 

for alle barn i denne perioden. Men også barn i familier der foreldre har en mer sporadisk 

tilknytning til arbeidslivet, er overrepresentert i gruppen av barn med vedvarende lavinntekt. 

Barn i familier der minst ett av familiemedlemmene var yrkestilknyttet i noen av årene (men 

ikke alle årene), hadde en andel med vedvarende lavinntekt som er over tre ganger høyere enn 

for barn generelt (henholdsvis 46,7 og 14,4 prosent). Svært få av barna med vedvarende 

lavinntekt kommer fra familier der minst én er yrkestilknyttet i alle tre årene (5,1 prosent). 

Selv om vi i stedet benytter OECDs målemetode for lavinntekt, endrer ikke dette noe på 

sammenhengen mellom lavinntekt og yrkestilknytning. 

74

Sosialhjelp 

Sosialhjelp er ment å være en midlertidig ytelse som skal kompensere for manglende inntekt 

når alt annet er prøvd. Ytelsen mottas hovedsakelig av den delen av befolkningen som 

befinner seg nederst i inntektsfordelingen, og stønaden er derfor langt mer utbredt i 

lavinntektsgruppene. Det er også forventet at de som mottar sosialhjelp over tid er i en ekstra 

utsatt situasjon. Tabellen viser også en sterk sammenheng mellom det å tilhøre familier som 

mottar sosialhjelp og det å tilhøre lavinntektsgruppen. 

I treårsperioden 2007-2009 bor 12 prosent av alle barna i familier som mottar sosialhjelp 

(11 169 barn). En høy andel av disse barna finner vi i lavinntektsgruppen, noe som kan 

indikere at sosialhjelpen ikke alltid er tilstrekkelig for å løfte økonomisk vanskeligstilte barn 

over lavinntektsgrensen. Nesten halvparten av barna fra familier som mottar sosialhjelp i ett 

av årene i perioden 2007-2009 har vedvarende lavinntekt, ifølge EUs målemetode. Dette er 

over tre ganger høyere andel enn for alle barn i denne perioden. Den økonomiske situasjonen 

ser også ut til å forverre seg når man mottar sosialhjelp over tid. Andelen barn med 

vedvarende lavinntekt øker til nesten 60 prosent dersom man mottar sosialhjelp i to av de tre 

årene, og så mye som nesten 70 prosent dersom stønaden mottas i alle tre år. Disse andelene 

er henholdsvis fire og nesten fem ganger høyere enn for alle barn i denne perioden. Blant 

barna som har sosialhjelp som største inntektskilde (familien mottar sosialhjelp i alle tre år 

hvorav sosialhjelpen utgjør minst 50 prosent av samlet inntekt), er andelen i 

lavinntektsgruppen svært høy (86,9 prosent). 

Selv om OECDs målemetode for lavinntekt viser et lavere tall når det gjelder antall barn som 

tilhører lavinntektsfamilier, er utviklingen mer eller mindre den samme som for EUs 

målemetode. 

4.2.3 Kjennetegn ved barn av enslige forsørgere med vedvarende 

lavinntekt 

Vi har tidligere sett at barn som bor i familier med en enslig forsørger har større sannsynlighet 

for å tilhøre gruppen med vedvarende lavinntekt. Selv om disse barna er tallmessig færre enn 

barn fra parfamilier, har vi valgt å se nærmere på kjennetegn ved barn i eneforsørgerfamilier 

med vedvarende lavinntekt. 

75

Tabell 4.9 Barn 0-17 år av enslige forsørgere i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser 

Antall 

Antall Prosent 

og kjennetegn. Antall og prosent. 2007-2009 * 

barn EU-60 OECD-50 EU-60 OECD-50 

Alle barn 17 358 4 228 3 291 24,4 19,0 

Barnas alder i 2009 

0- 5 år 3 424 1 072 800 31,3 23,4 

6-12 år 7 454 1 968 1 566 26,4 21,0 

13-15 år 3 774 758 603 20,1 16,0 

16-17 år 2 706 430 322 15,9 11,9 

Antall barn under 18 år i 

husholdningen i 2009 

1 barn 7 485 816 459 10,9 6,1 

2 barn 5 840 1 173 773 20,1 13,2 

3 barn 2 188 901 746 41,2 34,1 


Uten innvandrerbakgrunn 11 662 1 337 905 11,5 7,8 

Innvandrer eller norskfødt med 5 696 2 891 2 386 50,8 41,9 


herav med landbakgrunn fra 5 313 2 724 2 243 51,3 42,2 


Oseania utenom Australia og 

New Zealand, og Europa 





Barnas alder 

19 prosent av barna i alderen 0-17 år bor i familier med enslig forsørgere (17 358 barn). Også 

for disse er det et hovedtrekk at andelen barn med vedvarende lavinntekt faller med stigende 

alder, noe som også gjelder for de yngste barna. Barna i aldersgruppen 0-5 år har den høyeste 

lavinntektsrisikoen, deretter synker risikoen for hver aldersgruppe. Blant barn i alderen 16-17 

år tilhører 15,9 prosent lavinntektsgruppen etter EUs målemetode, og 11,9 prosent etter 

OECDs målemetode. Bare de to yngste aldersgruppene har høyere andeler i 

lavinntektsgruppen sammenlignet med alle barn av enslige forsørgere. 


Som tidligere beskrevet, har de mer barnerike familiene større sannsynlighet for å havne i 

lavinntektsgruppen. Tabellen viser at dette i særlig stor grad gjelder for barn i barnerike 

familier med én forsørger. Mens andelen med lavinntekt ifølge EUs målemetode er 10,9 

prosent for barn av enslige forsørgere med ett barn, dobles andelen med økende antall barn. 

For enslige forsørgere med 4 eller flere barn under 18 år er andelen på hele 72,5 prosent, og 

utgjør 32 prosent av alle barn av enslige forsørgere i lavinntektsgruppen. Overrepresentasjon 

av barn fra store barnefamilier i lavinntektsgruppen blir som forventet ytterligere styrket 

dersom vi benytter OECDs lavinntektsdefinisjon, fordi denne legger mindre vekt på 

stordriftsfordeler enn EUs metode. 

76


Innslaget av innvandrerbarn i lavinntektsgruppen er også stort blant barn av enslige 

forsørgere. I perioden 2007-2009 har halvparten av innvandrerbarna med én forsørger 

vedvarende lavinntekt (2 891 barn) etter EUs målemetode, en andel som er langt høyere enn 

for alle barn med vedvarende lavinntekt (14,4 prosent). Nesten samtlige av innvandrerbarna 

har ikke-vestlig bakgrunn, og utgjør nesten to av tre av alle barn av enslige forsørgere i 

lavinntektsgruppen. Innvandrerbarna har med dette en lavinntektsandel som er dobbelt så høy 

som for alle barn av enslige forsørgere. 

Innslaget av innvandrerbarn i lavinntektsgruppen øker ytterligere ved bruk av OECDs 

målemetode, blant annet fordi familiene til barn med (ikke-vestlig) innvandrerbakgrunn i 

gjennomsnittet er større enn barn uten slik bakgrunn. Siden OECD-skalaen legger mindre 

vekt på de økonomiske fordelene en oppnår ved at flere bor sammen (stordriftsfordeler), enn 

EU-skalaen, vil store barnefamilier komme noe dårligere ut økonomisk med denne metoden. 

Analysen har ikke undersøkt om det er variasjoner dersom den enslige forsørgeren er kvinne 

eller mann. Epland og Kirkeberg (2007) finner imidlertid at det er klare forskjeller når det 

gjelder forekomst av lavinntekt mellom barn som har enslig mor som forsørger, og barn av 

enslige fedre. Barn av enslige fedre har mindre sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt, 

sammenlignet med barn i alt, mens enslige mødre er klart overrepresentert i 

lavinntektsgruppen. Det bemerkes imidlertid at det fremdeles er få barn som bor sammen med 

en enslig far. 

4.2.4 Inntektskilder for barn av enslige forsørgere med vedvarende 

lavinntekt 

Tabell 4.10 Barn 0-17 år av enslige forsørgere i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser 

og to inntektskilder. Antall og prosent. 2007-2009 

Antall 

Antall 

Prosent 

barn 


Alle barn 17 358 4 228 3 291 24,4 19,0 

Yrkestilknyttede i husholdningen 

Ingen yrkestilknyttede i noen av årene 4 857 2 873 2 326 59,2 47,9 

Minst en yrkestilknyttet i noen av årene 2 846 989 743 34,8 26,1 

Minst en yrkestilknyttet i alle tre årene 9 655 366 222 3,8 2,3 

Sosialhjelp 

Husholdningen mottar ikke sosialhjelp noen av årene 12 554 1 796 1 410 14,3 11,2 

Husholdningen mottar sosialhjelp ett av årene 1 823 837 654 45,9 35,9 

Husholdningen mottar sosialhjelp to av årene 1 404 744 571 53,0 40,7 

Husholdningen mottar sosialhjelp alle tre årene 1 577 851 656 54,0 41,6 

herav sosialhjelp utgjør minst 50% av samlet inntekt 165 118 75 71,5 45,5 


Yrkestilknytning 

Det er også en klar sammenheng mellom enslige forsørgeres yrkestilknytning og forekomsten 

av vedvarende lavinntekt blant barn. De fleste familier med en enslig forsørger har en sterk 

tilknytning til arbeidslivet. I perioden 2007-2009 hadde over halvparten av alle barna en 

yrkestilknyttet eneforsørger i alle de tre årene (9 655 barn). Derimot er det en langt høyere 

andel barn som er helt uten yrkesaktive medlemmer i husholdningen sammenlignet med alle 

barn, henholdsvis 28 mot 10 prosent. Og følgelig er det mindre vanlig for barna at deres 

eneforsørger har mer sporadisk tilknytning til arbeidslivet, dette gjelder kun for 16 prosent.. 

77

Barn i familier med en enslig forsørger uten yrkestilknytning er kraftig overrepresentert i 

gruppen med vedvarende lavinntekt. 59,2 prosent av barna uten yrkestilknyttet eneforsørger 

hadde vedvarende lavinntekt, ifølge EUs målemetode. Andelen er nesten 2,5 ganger høyere 

enn for alle barn av enslige forsørgere. Men også barn i familier der eneforsørgeren har en 

mer sporadisk tilknytning til arbeidslivet, er overrepresentert i gruppen av barn med 

vedvarende lavinntekt. Barn i familier hvor eneforsørgeren er yrkestilknyttet i noe av perioden 

2007-2009 hadde en andel med vedvarende lavinntekt som er nesten halvannen gang høyere 

enn for alle barn av enslige forsørgere (henholdsvis 34,8 og 24,4 prosent). Svært få barn med 

vedvarende lavinntekt kommer fra familier der eneforsørgeren er tilknyttet arbeidslivet i alle 

tre årene (3,8 prosent). 

Selv om vi i stedet benytter OECDs målemetode for lavinntekt, endrer ikke dette noe på 

sammenhengen mellom lavinntekt og yrkestilknytning, selv om nivået er lavere.. 

Sosialhjelp 

Tabellen viser også en sterk sammenheng mellom det å tilhøre en familie der den enslige 

forsørgeren mottar sosialhjelp og forekomsten av vedvarende lavinntekt. I treårsperioden bor 

28 prosent av barna i eneforsørgerfamilier som mottar sosialhjelp (4 804 barn), en andel som 

er langt høyere enn for alle barn (12 prosent). Også blant disse barna finner vi en høy andel i 

lavinntektsgruppen. Nær halvparten av barna fra eneforsørgerfamilier som mottar sosialhjelp i 

ett av årene i perioden 2007-2009 hadde vedvarende lavinntekt (45,9 prosent), ifølge EUs 

lavinntektsdefinisjon. Andelen er nesten dobbelt så høy som for alle barn av enslige 

forsørgere. Den økonomiske situasjonen ser også ut til å forverre seg når man mottar 

sosialhjelp over tid, men ikke så mye som vist for alle barn med vedvarende lavinntekt. 

Andelen barn med vedvarende lavinntekt øker til 53 prosent dersom man mottar sosialhjelp i 

to av de tre årene, og 54 prosent dersom stønaden mottas i alle tre år. Blant barna som har 

sosialhjelp som største inntektskilde (familien mottar sosialhjelp i alle tre år hvorav 

sosialhjelp utgjør minst 50 prosent av samlet inntekt), er andelen i lavinntektsgruppen relativt 

høy (71,5 prosent). Det å benytte OECDs lavinntektsdefinisjon ville langt på vei vist den 

samme tendensen. 

4.2.5 Bydelsvariasjoner 

Barn som lever i familier med små økonomiske ressurser er ingen homogen gruppe, og 

årsakene til at mange befinner seg i lavinntektsgruppen vil variere mye. Vi har i denne 

analysen beskrevet ulike kjennetegn ved barnefamilier med lavinntekt i Oslo, men uten å se 

hvordan kjennetegnene varierer geografisk i Oslo. Funn fra Epland og Kirkeberg (2007) kan 

imidlertid supplere vår beskrivelse. De har sett nærmere på hvordan sentrale 

bakgrunnskjennemerker blant barn i familier med vedvarende lavinntekt varierer mellom 

bydelene. 

De finner at områder med en høy andel barn i lavinntektsgruppen også har høy andel barn 

med ikke-vestlig bakgrunn. Den største bokonsentrasjonen av ikke-vestlige barn i Oslo finner 

de i indre øst og i de gamle og nye drabantbyene, noe som samsvarer med de bydelene vi 

finner med de høyeste andelene med barn i lavinntektsfamilier. 

Videre finner de at mange bydeler med en høy andel barn under lavinntektsgrensen også har 

en høy andel barn i familier med dårlig tilknytning til yrkeslivet. Lav yrkestilknytning preger 

spesielt barnefamiliene i de tre bydelene i Oslo indre øst, men også i både nye og gamle 

78

drabantbyer er det en overrepresentasjon av barn uten yrkestilknyttede i familien. Dette er 

også de bydelene vi finner som har blant de høyeste andelene barn i lavinntektsfamilier. Dette 

henger igjen sammen med den høye bokonsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere i disse 

bydelene, og hvor mange grupper (for eksempel tyrkere, pakistanere og somaliere) som har en 

lav andel sysselsatte. I motsatt ende finner de bydelene i Oslo ytre vest – Ullern, Vestre Aker, 

Nordre Aker og Nordstrand 17 - hvor yrkestilknytningen i barnefamiliene er høyere enn på 

landsbasis. I disse fire bydelene er det også mer vanlig enn i landet totalt at to eller flere i 

familien er yrkestilknyttet. 

Vi har tidligere sett at de mer barnerike familiene ofte havnet i lavinntektsgruppen. Epland og 

Kirkeberg (2007) finner at bydelene med en høy andel økonomisk utsatte barn, også har 

mange barnerike familier. De forklarer dette med at mye skyldes den høye konsentrasjonen av 

ikke-vestlige familier hvor barnetallet gjennomsnittlig ligger høyere enn i barnefamilier uten 

innvandrerbakgrunn. Oslo indre øst og de nye drabantbyene har til dels langt høyere andel 

barn i familietypen ”par med fire eller flere barn”, enn tilsvarende andel på landsbasis. Også 

enslige forsørgere med flere barn er overrepresentert i bydelene med høye lavinntektsandeler. 

Deres funn viser også at mange barnefamilier mottar økonomisk sosialhjelp i de samme 

bydelene hvor yrkestilknytningen er lav, og hvor mange barn lever i familier med små 

økonomiske ressurser. Oslo indre øst og drabantbyene ”scorer” igjen høyest. Andelene faller 

imidlertid betraktelig dersom det settes som krav at barnefamilier skal ha mottatt sosialhjelp i 

hvert av årene i løpet av en treårsperiode. Dette tyder på at for mange familier er sosialhjelp 

en mer midlertidig og sporadisk økonomisk støtte, selv om de tilhører lavinntektsgruppen 

gjennom hele perioden. I Oslo ytre vest er bruk av sosialhjelp langt mindre vanlig. 

17 Nordstrand er ikke geografisk plassert i Oslo ytre vest, men i flere levekårsanalyser er det vanlig å legge 

bydelen sammen med bydelene på ytre vestkant da de er ”like” på en rekke levekårsvariabler. 

79

5. Tiltak mot fattigdom 

I dette kapitlet presenteres ulike tiltak for å forebygge og bekjempe fattigdom. De tiltakene 

som presenteres er i hovedsak hentet fra bydelenes svar på kartleggingsundersøkelsen som 

Helse- og velferdsetaten sendte ut, i tillegg til intervjuundersøkelsen blant ungdom og 

informasjon fra samtalene med bydelene, brukerne og organisasjonene. For å sette dette inn i 

en helhetlig kontekst, har vi i tillegg skrevet kort om den norske velferdsmodellen og ulike 

regionale satsinger i Oslo. 

Vi har lagt vekt på å få fram hvilke typer av tiltak som finnes i bydelene, hvordan disse 

fungerer som fattigdomsbekjempende tiltak, og hva som etter bydelenes og organisasjonenes 

mening burde vært gjort bedre eller annerledes. 

5.1 Den norske velferdsmodellen 

Dagens velferdsordninger omfatter et bredt spekter av tjenester, tiltak og stønadsordninger 

som sammen skal bidra til befolkningens velferd. Norge har i forhold til mange land et stort 

innslag av universelle stønadsordninger, eksempelvis de fleste av folketrygdens ytelser. 

Selektive stønadsordninger som økonomisk sosialhjelp og bostøtte har betydelig mindre 

omfang. De universelle stønadsordningene har vært et viktig fundament i velferdssamfunnet 

og bidratt til å forebygge fattigdom og sikre god velferd for de fleste. Samtidig er det en del 

enkeltpersoner med store og sammensatte behov som ikke alltid fanges opp og får hjelp 

gjennom disse ordningene. 

Folketrygden er den viktigste trygdeordningen i Norge og er et nasjonalt og sosialt 

forsikringssystem som omfatter alle som har lovlig opphold i Norge og har bodd i landet i 

minst et år. Dette sosiale forsikringssystemet dekker innbyggernes støttebehov ved 

arbeidsledighet, sykdom, dødsfall, fødsler, trygder og pensjoner. 

Ansvaret for velferdsordningene er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. 

Staten har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, folketrygden og høyere utdanning. Dette 

omfatter blant annet sykehus, psykisk helsevern, høyskoler og universiteter. Alle disse 

tjenestene er tilnærmet gratis for innbyggerne i landet, i motsetning til mange land utenom 

Norden/Europa. Staten finansierer også den statlige bostøtten som er en støtteordning for 

personer med lav inntekt og høye boutgifter. Fylkeskommunene dekker blant annet utgifter til 

drift av videregående opplæring, institusjoner i forbindelse med rusmisbruk og 

barnevernsinstitusjoner. 

Kommunene dekker utgifter til grunnskolen, sosialtjenesten, barnevernstjenesten, 

allmennhelsetjenesten, legevaktordning, fysioterapi og sykehjem. Den viktigste 

støtteordningen for personer med lav eller ingen inntekt er økonomisk sosialhjelp. Dette gis til 

de som ikke kan forsørge seg selv og skal sikre penger til mat, klær og andre nødvendige 

utgifter. Oslo kommune har også en kommunal bostøtteordning som omfatter svakstilte som 

leier kommunale boliger, i tillegg til at det finnes et kommunalt boligtilskudd for personer 

med lav alders-, uføre- eller etterlattepensjon. 

80

5.2 Typologi for fattigdomstiltak 

I en rapport om kommunale strategier i arbeidet mot å forebygge og bekjempe fattigdom 

(Hansen et al. 2008), deler forfatterne opp fattigdomstiltak i tre hovedgrupper: forebyggende 

tiltak, direkte reduserende tiltak og avhjelpende tiltak. Denne oppdelingen er presentert i 

følgende modell (side 14): 

Figur 5.1 Typologi for fattigdomstiltak 

Forebyggende tiltak 

Utdanningspolitikk, 

arbeidsmarkedspolitikk, økonomisk 

politikk 

Kvalifiseringsprogrammet 

arbeid og 

lønnsinntekt 

Direkte reduserende tiltak 

Skattepolitikk, trygdepolitikk 

Sosialhjelp, kvalifiseringsstønad 

samlet inntekt 

Avhjelpende tiltak 

Helsepolitikk, omsorgspolitikk, 

boligpolitikk 

Boligsosialt arbeid, gratis kultur- og 

fritidsaktiviteter for barn og eldre 

levekår 

Forebyggende tiltak er politiske inngrep som skal påvirke arbeidsog lønnsinntekt. I figuren 

står eksempler på kommunale tiltak innenfor de ulike kategoriene i kursiv. Direkte 

fattigdomsreduserende tiltak er tiltak som påvirker inntektsfordelingen direkte gjennom 

skatte- og overføringssystemet. Avhjelpende tiltak er tiltak som skal bidra til at personer som 

har lave inntekter likevel får tilgang på sentrale levekårsgoder og kan delta i sosiale aktiviteter 

med mer. 

En rekke av de tiltakene på bydelsnivå som presenteres i vår rapport, kan kategoriseres som 

avhjelpende tiltak. Oslo kommune har imidlertid også tiltak som er forebyggende og direkte 

reduserende, og de tiltakene som presenteres i vår rapport faller derfor innenfor alle tre 

kategorier. 

Vekten på arbeidslinja for å komme ut av fattigdom, viser at det er betydelig vekt på det 

forebyggende elementet i fattigdomssatsingen. I følge Hansen et al. (2008) finner de en viss 

tilbakeholdenhet mot prioritering av direkte reduserende tiltak, og knytter dette til at det er 

potensielle konflikter mellom sterkere satsing på direkte reduserende tiltak og større grad av 

arbeidsmarkedsintegrasjon. Avhjelpende tiltak er et viktig supplement til forebyggende og 

reduserende tiltak, spesielt med tanke på barnas situasjon. De avhjelpende tiltakene kan gi 

barna muligheter til å delta i aktiviteter og ta del i kulturelle opplevelser på lik linje med sine 

jevnaldrende, og gjennom dette styrke mestringsfølelse og forhindre sosial ekskludering. 

81

5.3 Regionale levekårssatsinger i Oslo 

Staten og Oslo kommune har de senere år samarbeidet om tre satsinger med mål om å bedre 

levekårene i ulike deler av Oslo. Flere av programområdene og tiltakene går dermed direkte 

eller indirekte inn for å motvirke fattigdom. Handlingsprogram Oslo indre øst er avsluttet, 

mens satsingene i Groruddalen og Oslo sør er inne i sine programperioder. Det gis nedenfor 

en omtale av de tre satsingene uten å nevne enkelttiltak rettet mot fattige personer eller 

barnefamilier. Satsingene finansierer imidlertid en rekke av bydelenes tiltak. 

5.3.1 Handlingsprogram Oslo indre Øst 

Handlingsprogram Oslo indre øst har vært en 10-årig felles satsing (1997-2006) mellom 

staten og Oslo kommune for å bedre levekårene i Oslo indre øst i bydelene Sagene, 

Grünerløkka og Gamle Oslo. Selv om programperioden er over, er noen av tiltakene 

videreført. Handlingsprogrammet har i perioden hatt nesten en milliard kroner til disposisjon, 

og det er iverksatt over 250 store og små tiltak i programmets regi. Arbeidet har blitt ledet av 

en felles statlig-kommunal styringsgruppe, mens midlene i hovedsak har vært fordelt lokalt til 

bydeler og etater. Handlingsprogrammet har arbeidet innenfor fem satsingsområder: 

1. styrking av oppvekstvilkår 

2. bedring av boforhold 

3. styrking av arbeidsmarkedstilbud for vanskeligstilte 

4. opprusting og trygging av byrom og miljø 

5. redusering av risikofaktorer for sykdom og rusbruk 

Evalueringer av satsingen peker på flere vellykkede resultater. Lund (2006) finner en rekke 

fellesnevnere på tvers av delmålene, prosjekttypene og bydelene hva gjelder tilnærminger og 

arbeidsmetoder som har vist seg fruktbare. Alle bydelene har erfart at samarbeid på tvers av 

etatsgrenser har vært gunstig, både for å gi deltagerne en mer helhetlig og tettere oppfølging, 

men også når det gjelder en riktigere og mer effektiv bruk av ressurser. De ulike målgruppene 

som inngår i dette satsingsområdet er alle grupper med behov for lavterskeltilbud som innbyr 

til trygghet, og kort avstand mellom tilbydere og brukere. Det å etablere ulike kombinasjoner 

av praktisk og teoretisk opplæring blir framhevet som en gunstig tilnærming for en stor andel 

brukere innenfor alle målgruppene. Å ha en stab med sammensatt kunnskapsbakgrunn synes å 

være gunstig med tanke på å nå ut til målgruppene. Personlig egnethet og entusiasme i forhold 

til de aktuelle problemstillingene og målgruppene blir framhevet som viktig i den daglige 

kontakten med brukerne. 

Det gjenstår likevel store utfordringer fremover. En av bydelenes utfordringer består i å 

beholde og videreføre den kompetanse som er opparbeidet. Det blir videre sentralt å klare å 

opprettholde et godt kvalifiseringsarbeid, også i perioder med knappe ressurser. Og når 

Handlingsprogrammets bevilgninger ikke lenger er til stede, vil mange tiltak stå overfor en 

mer usikker framtid. 

82

5.3.2 Groruddalssatsingen 

I 2007 inngikk staten og Oslo kommune en ny intensjonsavtale om en felles satsing i 

Groruddalen for 10-årsperioden 2007-2016. Satsingen i bydelene Alna, Bjerke, Grorud og 

Stovner er tematisk bred og delt i følgende fire programområder: 

1. Miljøvennlig transport i Groruddalen 

2. Alna, grønnstruktur, idrett og kulturmiljø 

3. Bolig-, by- og stedsutvikling 

4. Oppvekst, utdanning, levekår, kulturaktiviteter og inkludering 

Det langsiktige hovedmålet er bærekraftig byutvikling og synlig miljøopprustning i 

Groruddalen med vekt på bedre livskvalitet og levekår. Det utvikles et lokalt og inkluderende 

samarbeid med beboere, organisasjoner, borettslag, næringsliv, bydeler og offentlige 

institusjoner. Groruddalens identitet og stolthet skal styrkes. 

Programområde 4 ”Oppvekst, utdanning, levekår og inkludering” rommer de mer sosiale 

sidene ved satsingen. En overordnet målsetning for programområdet er å bedre levekår og 

livsmuligheter i Groruddalen for befolkningen generelt og oppvekstvilkår for barn og unge 

spesielt. Bydelene vil i samarbeid med NAV jobbe med å styrke arbeidsog 

kvalifiseringsområdet. NAV-kontorene og oppfølgingstjenestene på skolene og i bydelene 

skal samarbeide for bedre å følge opp ungdom som faller ut av videregående skole. 

Det er satt opp 6 delmål, hvorav to er spesielt aktuelle for denne rapporten: 

Delmål 3: Flere personer i utsatte grupper skal delta i arbeidslivet. Arbeidsledigheten og 

sysselsettingsgraden i Groruddalen skal ikke skille seg vesentlig fra Oslo-gjennomsnittet. 

Delmål 4: Helseforskjellene blant befolkningen i Groruddalen skal reduseres. Helsetilstanden 

for befolkningen i Groruddalen skal ikke skille seg vesentlig fra Oslo-gjennomsnittet. 

En del av de foreslåtte tiltakene vil være rettet mot befolkningsgrupper som kan ha særlige 

behov når det gjelder programområdets ulike temaområder. Ulike tiltak vil kunne være rettet 

mot ulike grupper, og handlingsprogrammet definerer barn/unge og kvinner med 

innvandrerbakgrunn som to hovedmålgrupper. Blant barn og unge vil følgende grupper særlig 

prioriteres: 

• Barn og unge som lever i en sårbar familiesituasjon 

• Barn og unge som har svake ferdigheter i norsk språk 

• Marginaliserte ungdomsgrupper 

• Barn og unge med svake læringsresultater og unge voksne med løs tilknytning til 

arbeidslivet 

Blant kvinner med innvandrerbakgrunn vil de med svake ferdigheter i norsk språk og de som 

står utenfor arbeidslivet særlig prioriteres. 

5.3.3 Oslo Sør satsingen 

Bydelsutvalget i Søndre Nordstrand tok initiativ til en særlig satsing i Oslo sør med bakgrunn 

i at bydelen hadde mange av de samme levekårsutfordringene som Oslo indre øst og 

Groruddalen. Byrådet vedtok å etablere en slik satsing i 2007 og la til grunn at prosjekter og 

tiltak i satsingen skulle rettes spesielt mot de deler av befolkningen som er utsatt for 

83

levekårsproblemer, og boområder med særlige belastinger. Videre la byrådet til grunn at 

befolkningen, herunder barn og unge, i størst mulig grad skulle trekkes med i forhold til 

utvikling og gjennomføring av tiltak. Handlingsprogram Oslo Sør er et 10-års samarbeid 

mellom staten og Oslo kommune. 

Hovedmålet med satsingen er å forsterke integrering og inkludering, samt å bedre 

folkehelsen og løse bomiljøutfordringer i bydelen. Satsingen skal tilpasses lokale forhold og 

utfordringer. Bydelsutvalget og befolkningen, herunder barn og unge og lokale 

organisasjoner, skal i størst mulig grad mobiliseres til å delta i utvikling og gjennomføring av 

tiltak. Det er også et mål å styrke beboerne i Søndre Nordstrand sin identitet og stolthet over å 

bo i bydelen. 

Formålet med satsingen er å: 

• styrke rollen til barnehage, skole og fritidsmiljø i språkopplæring, inkludering og 

oppvekst 

• arbeide for at alle barn, uavhengig av sosioøkonomisk og språklig bakgrunn, skal ha 

like muligheter til å oppnå et høyt læringsutbytte, og motvirke frafall i den 

videregående opplæringen 

• motvirke fattigdom og eksklusjon, blant annet gjennom tiltak for kvalifisering og 

inkludering i arbeidslivet for alle grupper 

• bedre jenter og kvinners muligheter for å delta i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv 

• mobilisere befolkningen, bydelsutvalg, borettslag og sameier, lokale og frivillige 

organisasjoner og næringslivet til samarbeid om stedsutvikling og styrking av 

lokalsamfunnet, og om å løse bomiljøutfordringer og forebygge kriminalitet 

• styrke folkehelsearbeidet i bydelen 

Flere av satsingens formål/mål går dermed direkte eller indirekte inn for å motvirke 

fattigdom. Enten ved tiltak for kvalifisering og inkludering i arbeidslivet, bedre jenters og 

kvinners mulighet for dette, bedre språkopplæringen eller motvirke frafall i den videregående 

opplæringen. 

Videre omtales tiltak som kan bidra til å motvirke eller kompensere for fattigdom. 

5.4 Tiltak for å hindre frafall i skolen 

Dette kapitlet bygger på bydelenes rapporteringer om tiltak for ungdom som har, eller er i ferd 

med å falle ut av skolen. I tillegg har prosjektarbeidere fra frafallstiltakene Drop-out temaet 

Søndre Nordstrand og Kompetanse 16-24 vært viktige informasjonskilder. Sitater fra ungdom 

vil supplere beskrivelser av ulike tiltak. 

Det frafallstiltaket som blir nevnt av flest bydeler er oppfølgingstjenesten. Det er derfor 

naturlig å starte med bydelens vurdering av dette tiltaket. Oppfølgingstjenesten er ment å ha 

en sentral rolle i arbeidet med å fange opp og veilede ungdommer som faller utenfor. Sentrale 

aktører i oppfølgingstjenestens arbeid er Utdanningsetaten og NAV. Deretter presenteres de to 

tiltakene Drop-out temaet Søndre Nordstrand og Kompetanse 16-24. Videre følger bydelenes 

andre eksisterende tiltak. 

84

5.4.1 Oppfølgingstjenesten 

I Opplæringsloven paragraf 3.6 står det at: ”Fylkeskommunen skal ha ei oppfølgingsteneste 

for ungdom som har rett til opplæring etter § 3-1, og som ikkje er i opplæring eller i arbeid. 

Tenesta gjeld til og med det året dei fyller 21 år.” 

Formålet med oppfølgingstjenesten (OT) er å sørge for at alle ungdommer som tilhører 

målgruppen får tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting (St.meld. nr 18 2010- 

2011). Tilbud som blir formidlet gjennom oppfølgingstjenesten skal først og fremst ta sikte på 

å føre frem til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå innenfor 

videregående opplæring. Dette innebærer veiledning i hvordan man går frem for å søke 

skoleplass, lærlingplass, arbeid eller arbeidspraksis i ordinær eller skjermet virksomhet. 

Oppfølgingstjenesten formidler også plass ved APO-skoler. APO står for Arbeid, Produksjon 

og Opplæring, og er et tilbud til elever som er i ferd med å falle ut av skole, eller ikke vil 

følge ordinært forløp på videregående. I Oslo er Bjørnholt, Hellerud, Holtet, Manglerud og 

Sogn videregående skole tilknyttet APO. 

Det er forskriftfestet at oppfølgingstjenesten skal sikre tverretatlig samarbeid mellom 

kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvaret for målgruppen, og 

formidle, eventuelt samordne, tilbud fra ulike tjenesteapparater. Oppfølgingstjenesten skal ha 

en koordinerende funksjon, men skal ikke overta oppgavene til andre instanser. 

Oppfølgingstjenesten er det tiltaket som flest bydeler henviser til på spørsmål om tiltak for å 

forhindre frafall i videregående skole. Bydelenes oppfatning av tjenesten er noe delt. Enkelte 

mener Oppfølgingstjenesten fungerer greit, mens andre mener tiltaket er organisert for dårlig. 

Ettersom det er opp til hver bydel hvordan tjenesten skal organiseres, fungerer tiltaket svært 

ulikt fra bydel til bydel. I noen bydeler er tjenesten innlemmet i et annet tiltak, men som oftest 

er ansvarsområdet lagt til en allerede eksisterende stilling. I disse bydelene etterlyses det flere 

ressurser og det uttrykkes et ønske om en mer ensrettet tjeneste. 

Som omtalt i avsnitt 3.2.2, mener også bydelene at organiseringen av oppfølgingen av 

ungdommer som faller ut av skolen er for dårlig. Ifølge bydelene oversendes lister med 

kontaktinformasjon på elever som har falt ut av skolen altfor sjelden, bare to ganger i året. 

Fordi listene ikke oppdateres jevnlig, går altfor mange unge uten noen form for aktivitet i lang 

tid før de blir fanget opp. En av ungdommene vi snakket med forteller at hun ble kontaktet av 

oppfølgingstjenesten først to år etter at hun hadde sluttet. Da de ringte henne hadde hun 

endelig fått noe å gjøre, men synes det var dumt at de ikke hadde kontaktet henne tidligere. 

Samtlige bydeler etterlyser et tettere samarbeid mellom oppfølgingstjenesten, 

Utdanningsetaten, bydelene og NAV. Flere bydeler mener Utdanningsetaten bør være den 

instansen som sitter med ansvaret for administrering av tiltaket. Dette kan også føre til en mer 

lik organisering av tjenesten i bydelene. Videre påpekes det at mangelen på samarbeid 

mellom partene fører til at ungdom som faller ut av skolesystemet havner mellom to stoler. 

Inntil de er 19 år er ungdom registrert under aldersgruppen som går på videregående skole, og 

betraktes dermed som Utdanningsetatens ansvarsområde. Videregående opplæring er 

imidlertid frivillig. Likevel regnes ikke ungdommer som slutter på skolen som arbeidsledige i 

møte med NAV. For ansatte som jobber med frafallsproblematikken er det frustrerende at 

systemet er organisert på en slik måte at ungdom som melder seg arbeidsledig hos NAV i en 

alder av 16 år ikke blir tilbud arbeidstrening og veiledning før de fyller 19 år. En av 

ungdommene forteller om sitt første møte med NAV: 

85

”De sa de skulle ta kontakt med meg om to uker, men det skjedde ingen ting. Det er 

bare mange forskjellige saksbehandlere. De hører på deg, men de gir egentlig blaffen. 

Jeg søkte om dagpenger, men det fikk jeg ikke. Søkte også om kurs, men fikk nei. Har 

nesten mistet håpet. Nå sitter jeg heller hjemme og søker på egen hånd.” 

En annen ungdom forteller om lignende erfaring: 

”Jeg blir bare flyttet mellom kontorer og saksbehandlere. Jeg vil ha hjelp til å få meg 

en vanlig jobb, men de tror ikke jeg klarer det. Jeg hadde skrevet en jobbsøknad som 

jeg var veldig fornøyd med, men så ville hun saksbehandleren se den. Det ville jeg 

ikke. Følte meg latterliggjort at hun skulle godkjenne søknaden min før jeg sendte 

den.” 

Én av ungdommene er likevel positivt i sin omtale av NAV og føler seg godt fulgt opp. Bare 

tre uker etter at han falt ut av skolen ble han oppringt av en ungdomsarbeider i NAV som lurte 

på hva han gjorde om dagene. Han fikk tilbud om forskjellige kurs og tiltak. Samtidig 

understreker han at han har vært mye mer heldig enn mange andre: 

”Det hjelper å gå på dette tiltaket, eller ville jeg bare sittet hjemme og ikke visst hva 

jeg skulle gjøre. En går på intervju, og de velger ut hvem som skal delta på tiltaket. 

Jeg kjenner flere som ikke har fått den samme oppfølgingen. En kompis som bor ved 

siden av satt hjemme over et år før han fikk noe å gjøre.” 

Kritikken av oppfølgingstjenesten og samarbeidet med Utdanningsetaten og NAV synes å 

være gjeldene også utenfor Oslo kommune. Årlige rapporteringer fra fylkeskommunen viser 

at oppfølgingstjenesten ikke klarer å komme i kontakt med, og mangler derfor oversikt over, 

om lag en tredjedel av de 30 000 ungdommene om utgjør målgruppen til 

oppfølgingstjenesten. Kunnskapsdepartementet inngikk derfor høsten 2010 et partnerskap 

med fylkeskommunene gjennom det treårige prosjektet Ny GIV. En del av Ny GIV har 

hovedvekt på tett oppfølging av de svakeste elevene i siste del av 10.trinn og over i 

videregående opplæring. Målet er å utvikle elevenes regne-, skrive- og leseferdigheter slik at 

de får bedre forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring. Den andre delen av Ny 

GIV har som mål å skape et bærekraftig, strukturert og målrettet system slik at flest mulig i 

målgruppen 15 til 21 år motiveres og kvalifiseres til deltakelse i opplæringsløp som fører til 

grunnkompetanse, yrkeskompetanse eller studiekompetanse. Dette krever et bedre og mer 

forpliktende samspill mellom de virkemidler som fylkeskommunene, kommunene og NAV 

har tilgang til. 

5.4.2 Drop-out temaet – Bydel Søndre Nordstrand 

I Bydel Søndre Nordstrand finner vi Drop-out teamet, et tiltak rettet mot fattigdom og 

marginalisering. Teamet ble etablert i 2008 som en del av Barne- og 

likestillingsdepartementets satsning ”Unge utenfor”. Frafallsproblematikken oppgis å være et 

satsningsområde for bydelen, og det er opprettet to fulltidsstillinger i to-års engasjement fram 

til 31.12.2011. De siste to årene har temaet fungert som bydelens oppfølgingstjeneste, i 

samarbeid med NAV og Utdanningsetaten. Bydelen ønsker en videreføring av satsningen. På 

en skala fra 1 til 6 hvor 1 er ikke egnet og 6 er svært godt egnet, vurderer bydelen tiltaket til 5. 

Drop-out teamet følger opp ungdom både på ungdomsskolen og i videregående skole, og 

arbeider både forebyggende, samt med ungdom som allerede har sluttet. Ved hjelp av en 

86

individuell samtale om ungdommenes kompetanse og hva de trives med, finner teamet 

praksisplass, sommerjobb eller lærekandidatplass. Dette gjøres i samarbeid med næringslivet, 

som oppleves som en positiv samarbeidsparter. 

I utgangspunktet er tiltaket byomfattende, men det er skolenes kjennskap til teamet som 

avgjør hvem som tar kontakt når en ungdom står i fare for å falle ut av skolen. Etterstad, 

Holtet og Sogn er videregående skoler teamet har jobbet mest med. En annen viktig 

samarbeidspartner er barnevernet, hvor de fleste henvendelser kommer fra. Andre 

henvendelser kommer fra politiet, men også fra urolige foreldre. 

Temaet er organisert i to arbeidsgrupper. Den ene jobber med psykisk helse, hvor Barne- og 

ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Distriktspsykiatrisk senter (DPS), VIA 

Kvalifiseringssenter og Kirkens Bymisjon er viktige samarbeidspartnere. Siktemålet er et 

dagtilbud til ungdom som også er kompetansehevende. Den andre gruppen jobber ut i fra 

kriminalitet og samarbeider tett med politiet. Formålet er å etablere arbeidskontakt for 

ungdommer med fengselsbakgrunn, gjerne før endt soning. Viktige samarbeidspartnere er 

Maritastiftelsen og WayBack – livet etter soning. 

De fleste ungdommene som teamet følger opp kommer fra mindre ressurssterke familier. Et 

flertall av disse har innvandrerbakgrunn. Fellesnevneren for dem alle er en varig opplevelse 

av lav mestringsfølelse. Derfor er Drop-out teamets hovedfokus å øke selvfølelsen med 

aktiviteter slik at veien tilbake til skolebenken synes mer overkommelig. 

På spørsmål om hva som kan gjøre eksisterende tiltak bedre, svarer teamet at det trengs 

midler til å iverksette tiltak for ungdom som ikke defineres som arbeidssøkere, det vil si 

ungdom som ikke kan motta individstønad fra NAV. Teamet har tidligere mottatt 

fattigdomsmidler fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og søker om slike 

midler også i år. Drop-out teamet foreslår at det bør være midler for å lønne ungdom som 

midlertidig er i arbeid, i påvente av å gjenoppta skolegangen. Det etterlyses også en større 

involvering fra Utdanningsetaten i forpliktende samarbeid med NAV om tilrettelegging i 

arbeidslivet. 

En av ungdommene vi snakket med i vår intervjuundersøkelse var tilknyttet Drop-out teamet. 

Hun forteller at teamet tok kontakt med henne mens hun gikk i 1.klasse på videregående 

skole. Fraværet hennes var høyt, og hun var generelt umotivert for skolegang. Siden hun 

hadde problemer med å komme tidsnok til skolen, pleide teamet å ringe og vekke henne om 

morgenen. De fulgte henne også til leksehjelp. Da hun likevel sluttet på skolen, var det Dropout 

teamet som hjalp henne med å skaffe jobb. Hun er veldig takknemlig overfor de som 

jobber i teamet og sier at ”om det ikke var for Drop-out teamet, ville jeg aldri klart å få 

jobb.” Det er også mye bedre å jobbe og tjene egne penger ”enn bare være hjemme og loke 

rundt.” Ettersom økonomien ikke er så bra hjemme, er det greit å tjene egne penger. Planene 

fremover er å begynne på videregående skole på nytt igjen til høsten. Hun føler seg mye mer 

voksen og motivert for skolegang nå enn før, mye takket være oppfølgingen hun har fått av 

Drop-out temaet Søndre Nordstrand. 

5.4.3 Kompetanse 16-24 – Bydel Grorud og Stovner 

Prosjektet Kompetanse 16-24 ble etablert i 2010 og skal bidra til at flere ungdommer fra 

bydelene Grorud og Stovner fullfører og består videregående opplæring. På den tidligere 

nevnte en skalaen fra 1 til 6, vurderer bydelene tiltaket til 5. Målsetningen er å fange opp 

87

ungdom som faller ut av videregående skole for å unngå at disse blir sosialklienter. 

Kompetanse 16-24 er en videreføring av NAVUng 16-24, som en del av Groruddalssatsingen. 

Prosjektet er forankret i NAV, med bydelene, Utdanningsetaten og fem videregående skoler 

som samarbeidspartnere. De fem samarbeidsskolene er de videregående skolene Stovner, 

Sogn, Sandaker, Hellerud og Etterstad. Dette er de videregående skolene flest ungdommer i 

bydel Grorud og Stovner går på. 

Tall viser at rundt 70 elever fra de to bydelene ble skrevet ut av videregående skole i løpet av 

skoleåret 2009/2010 (Kompetanse 16-24, prosjektplan 2010-11). Det er ukjent hvor mange av 

disse som er over i annen aktivitet. Skolene melder samtidig om en stor gruppe elever i 

risikosonen for frafall, ved at de har hatt fravær over en lang periode eller har et svært 

sporadisk frammøte. Andre elever fortsetter på skolen uten karakterer i ett eller flere fag. 

Kompetanse 16–24 er godt i gang med å fange opp ungdom som er på vei til å falle ut av 

skolen, eller som nylig har falt ut. Ca 50 ungdommer fikk ved årsskiftet 2010/2011 et tilbud 

om tett og helhetlig oppfølging, slik at de enten kommer seg tilbake til videregående 

opplæring eller ut i lønnet arbeid. 

Prosjektmedarbeiderne savner en refleksjon over forskjellen mellom bestått og fullført 

skolegang. De mener at ungdomsskolelever bør ha muligheten til å ta opp fag og forbedre 

snittet slik at de øker sine sjanser til å komme inn på den skolen de ønsker. Alternativt kunne 

de ha en pause fra utdanningen for å hente seg inn, men likevel kunne komme tilbake til 

skolen for å fullføre. Likeledes bør ungdom som faller ut av skolen bli gitt tilbud om å tette 

kunnskapshullene det året de er borte, slik at de har basiskunnskaper tilsvarende 10. klasse 

ved omvalg. Videre mener prosjektmedarbeiderne at ungdomsretten til videregående 

opplæring bør utvides. Slik det er nå kan skoleretten være oppbrukt allerede ved fylte 21 år. 

Etter oppbrukt skolerett er ungdommene Voksenopplæringens ansvar, og med mindre de tas 

inn på ny dispensasjon må ny skolestart vente til fylte 25 år, som er nedre aldersgrense for 

Voksenopplæringen. Prosjektet forteller om en jente som startet på videregående for fjerde 

gang og fullførte for første gang et semester med karakterer i alle fag, til og med en sekser. 

Ved oppstart på annet semester fikk hun beskjed av rådgiver at hun hadde brukt opp 

skoleretten, og at hun antagelig måtte vente med å fortsette skolegangen til hun blir 25 år. 

Mangel på trygge voksenrelasjoner er gjentagende for ungdommene tilknyttet Kompetanse 

16-24. Dette henger sammen med den familiesituasjonen ungdommene har. Stort sett alle 

etnisk norske ungdommer tilknyttet prosjektet kommer fra hjem hvor foreldrene er skilt. I 

innvandrerhjem er det gjerne kulturen som er til hinder for at foreldrene er skilt. Et 

fellesstrekk for alle guttene tilknyttet rus, er at de aller fleste av dem har en far i fengsel. 

Forskning og erfaring viser at tett oppfølging og relasjon til ungdommen er en forutsetning for 

deres mestring av utfordringer knyttet til skole og arbeid. Dette støttes av Tormod Øia ved 

NOVA (2007) som sier at noen som bryr seg langsiktig over tid, er en viktig faktor i 

oppfølgingsmetodikk. Tilretteleggerne forteller at de følger ungdom alt fra fire ganger i uken 

til noen ganger i måneden. Samtidig forteller prosjektmedarbeiderne om ungdom som er helt 

isolerte, og sitter hjemme alene uten noe kontakt med hjelpeapparatet. Spesielt en jente har 

gjort inntrykk. Hun har tidligere ikke villet treffe prosjektmedarbeiderne ansikt til ansikt, og 

all kontakt har foregått på mail. Plutselig sender hun en sms en dag i vinterferien og lurer på 

om de kan treffes. Prosjektmedarbeideren kommenterer dette som følger: 

”Da må man bare slippe alt man har i hendene. Det er synd å si det, men det er dette 

som faktisk er solskinnshistoriene. Mange ungdommer blir aldri fanget opp en gang.” 

88

Ifølge Kompetanse 16-24 er fattigdom og mangel på ressurser de viktigste årsakene til 

frafallsproblematikk. Kun én av ungdommene prosjektet er i kontakt med, kommer ikke fra 

en familie med dårlig økonomi. Fattigdommen er vanskelig å se utenfra. Ofte innrømmer ikke 

ungdommen at familien har økonomiske problemer, men om du spør etter hvilke aktiviteter 

de holder på med, så blir svaret avslørende. De mangler penger til skolelunsj, har ingen 

internett-tilgang hjemme og er ikke tilknyttet noen fritidsaktiviteter. Prosjektet forteller om et 

lovende idrettstalent i bydelen som ikke har penger til å delta, men som klarer seg bare fordi 

idrettslaget sponser ham. 

Selv om begge bydelene vurderer tiltaket som godt, pekes det på noen forbedringsmuligheter. 

Det savnes blant annet mer samsvarende rutiner i oppfølgingsarbeidet med tanke på 

oppdatering av listene med kontaktinformasjon på ungdommene som har falt ut av den 

videregående skolen, både på den enkelte skole og i den enkelte bydel. Den individuelle 

oppfølgingen fra prosjektmedarbeidere menes å ha god effekt, men til de ungdommene som 

har vært lenge utenfor skolesystemet, trengs det en annen type oppfølging som strekker seg 

over lengre tid. Forhåpentligvis vil prosjektets endelige sluttrapport gi en beskrivelse av noen 

vanskeligheter og foreslå løsninger som kan ha effekt. 

5.4.4 Øvrige tiltak i bydelene 

Ung Ressurs – Bydel Sagene 

Bydel Sagene viser til Ung Ressurs som er et tiltak som støttes av Barne- likestillings- og 

integreringsdepartementet. Tiltaket gir arbeidstrening til ungdom som står utenfor skole eller 

arbeidsliv. De arbeider da i bydelens fritidsklubb, ferietiltak eller andre arrangementer som 

skjer i regi av bydelen. Dette var også tilfelle for en av ungdommene vi snakket med som 

jobber på fritidsklubben UngMetro. Her er hun fire dager i uka, og trives mye bedre her enn 

hun gjorde på videregående. 

Skape egen framtid - Bydel Grünerløkka 

Skape egen framtid er et kvalifiser0ingstiltak for ungdom i alderen 16 til 20 år, som har falt ut 

av videregående skole. Prosjektet er et samarbeid mellom SaLTo, oppvekstavdelingen og 

NAV sosial i Bydel Grünerløkka. I tillegg er Oslo musikkråd involvert i prosjektet. Deltakere 

i tiltaket rekrutteres gjennom samarbeid med videregående skoler, Utdanningsetatens 

oppfølgingslister og henvisninger fra utekontakter eller barneverntjenesten. I prosjektperioden 

jobber deltakeren som arrangørteam på Sinsen kulturhus. Her får de erfaring fra planlegging 

og gjennomføring av kultur- og ungdomsarrangementer på kulturhuset. Deltakerne får også 

opplæring i konflikthåndtering og kommunikasjon, og ressursgrupper jobber med langsiktige 

målsetninger når det gjelder utdanning og arbeid. Målsetningen med prosjektet er at 

ungdommene skal få kvalifiserende opplæring og arbeidserfaring som gir muligheter i 

arbeidslivet, og motivasjon til å gå videre med skolegang eller alternative læringsarenaer. 

Skape egen framtid trekkes også frem som eksempel på samarbeidstiltak i nærmiljøet mellom 

fritidsansatte og hjelpeinstanser (se avsnitt 5.10.3) og samarbeid mellom barnevern og 

sosialtjenesten om barnevernsbarn i overgangen fra barn til voksen (se avsnitt 5.7.6). 

Ungdommene vi snakket med i vår intervjuundersøkelse som jobbet ved Sinsen 

kulturverksted var veldig positive til tiltaket, og mente det burde være flere slike for ungdom 

som sliter med skolen: 

89

”Det er mye lettere å stå opp morgenen og komme hit, enn å dra på skolen. Her får en 

både penger og ansvar. På skolen har du bare ansvar for deg selv, og det eneste du 

må gjøre er å være der”. 

De mener tiden på Sinsen kulturhus har vært nyttig, og de har blant annet lært å arrangere 

konserter og rigge til scener. For musikkinteresserte ungdom, er dette et spesielt godt tiltak. 

Riverside 

Riverside ungdomshus er et byomfattende tilbud for ungdom. Gjennom Ungdomshuset får 

ungdom tilbud om forskjellige kurstilbud og turer, og kan benytte River kafé og internettkafé. 

Ungdomshuset har også praksisplasser i IKT, web, film og video. Dette er tilbud til unge som 

ikke har skoleplass eller er i jobb. Ungdomsteamet på huset oppsøker ungdom i området 

enkelte kvelder i uken. Bydelene er godt fornøyd med tiltaket, og vurderer tiltaket 

gjennomsnittlig til 5 den tidligere nevnte skalaen fra 1 til 6. Samtidig etterlyses det er mer 

forutsigbar finansiering for at tiltaket skal fungere enda bedre. 

En av ungdommene vi snakket med hadde praksisplass på Riverside. Her får han jobbe med 

hobbyen sin, nemlig musikk. Han trives veldig godt på Riverside, og setter pris på å kunne 

snakke med de mange voksne som jobber der. 

Gateteamet – Bydel Grünerløkka 

Gateteamet er en utekontakt/ambulant tjeneste som har som mål å forebygge rus og 

kriminalitet hos ungdom i alderen 12 til 23 år. Utekontakter finnes i flere bydeler og driver 

forebyggende og oppsøkende arbeid for ungdom dag og kveldstid. 

Teamet jobber oppsøkende i gatemiljøene og på skoler, har stor gruppeaktivitet og gir 

individuell oppfølging av ungdom som ønsker det. Det arbeides aktivt for å forebygge frafall 

fra skolen. Samarbeidspartnere er NAV Sosial, barnevernet, skoler, rådgivere og 

kontaktlærere. Bydelen mener tiltaket er effektfullt og vurderer det til 5 på skalaen fra 1 til 6. 

Imidlertid etterlyses mer ressurser, flere oppsøkende ansatte og mer forpliktelse fra skolene. 

Ikke sjeldent kommer gateteamet i kontakt med ungdom som står utenfor all aktivitet, og har 

gjort det over lengre tid. Ettersom oppfølgingsarbeidet i skolen formidles for sent til bydelene, 

er det vanskelig å iverksette tiltak i tide. 

”Ungdom i fokus” – Bydel Stovner 

”Ungdom i fokus” i Bydel Stovner er en bredt sammensatt tverrfaglig gruppe som tar kontakt 

med alle ungdommer som står oppført på oppfølgingslistene. Hittil har de vært i kontakt med 

115 ungdommer. Dette kan dreie seg om ungdom som har begynt på skole i utlandet uten at 

det har blitt registrert, ungdom som har sluttet på grunn av høyt fravær, ikke bestått eller ikke 

fått seg lærlingplass. Noen ungdommer tar seg også et såkalt ”hvileår” og tror de lett skal få 

jobb, noe som vanligvis ikke er så enkelt. Tiltaket forsøker å vise vei tilbake til videregående 

utdanning, tilby jobbsøkerkurs og informere om trenings- og kulturtilbud i bydelen. 

STOLT – Bydel Alna og Grorud 

Bydel Alna henviser til STOLT som er et kriminalitetsforebyggende, sysselsettings- og 

integreringsprosjekt. STOLT står for Samarbeid, Trygghet, Omsorg, Likhet og Trivsel, og 

bydelen vurderer tiltaket til 5 på skalaen fra 1-6, og mener det bør nås til flere. Prosjektmålene 

for STOLT er: 

• Redusere uheldig utvikling hos ungdom i risikogrupper og negativ adferd 

• Reduksjon og forebygging av rus, vold og annen kriminalitet 

90

• Gi ungdom som er i risiko oppfølging med aktiviteter tilpasset deres behov 

• Hjelpe ungdom som står utenfor arbeidsmarkedet med kompetanseheving og arbeid 

I samarbeid med Alnaskolene har STOLT utviklet et seks måneders 

ungdomsarbeiderprogram. Programmet retter seg mot unge voksne i Bydel Alna og Bydel 

Grorud i alderen 18 til 30 år, som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet og som har behov 

for aktivisering, kompetansebygging og tett oppfølging. Deltakerne gjennomgår en solid 

kompetanseheving bestående av både teori og praksis, samt tett individuell oppfølging under 

hele undervisningsperioden. Målet er at deltakerne gjennom veiledning, opplæring og praksis 

får en kompetanse og et forankret grunnlag for sosial kontroll, et mandat til å påvirke og 

forebygge konflikter, samt motivere og aktivisere ungdom på en positiv måte. Rekruttering av 

kandidater skjer i samarbeid med NAV. Første kull med deltakere på STOLT og Alnaskolens 

ungdomsarbeiderprogram ble uteksaminert i mai 2010. Andre kull ble uteksaminert i mars 

2011. 

Etter endt gjennomføring av STOLT og Alnaskolens ungdomsarbeiderprogram vil noen av 

deltakerne i en periode få tilbud om praksisjobb som miljøarbeidere i STOLT. 

Miljøarbeiderne som ansettes i prosjektet skal jobbe oppsøkende og forebyggende mot 

ungdom i risiko som er i alderen 13 – 23 år i Bydel Alna og Bydel Grorud. Det oppsøkende 

teamet bygger på ung-til-ung-metoden der ungdom formidler budskapet til andre unge. 

Ungdom vil kunne identifisere seg med miljøarbeiderne gjennom deres lokale forankring og 

bakgrunn, og det vil bygges tydelige relasjonelle bånd gjennom miljøarbeidernes 

kontinuerlige nærvær på ungdommens arenaer. Styrken bak aktørenes lokale forankring og 

kontinuiteten av tilstedeværelsen i nærmiljøet, vil også synliggjøres gjennom 

nettverksbygging opp mot familie, venner og andre arenaer. 

”Jobbsjansen” – Bydel Bjerke 

Bydel Bjerke henviser til ”Jobbsjansen” som er et arbeidstreningstilbud for ungdom mellom 

17 og 25 år med Vålerenga Fotball som initiativtaker. Arbeidstrening i Jobbsjansen varer i 

fem måneder, og det er opptak to ganger i året. Målet er at ungdom skal få jobbkompetanse, 

og at aktivitetene skal forebygge mobbing, rasisme, kriminalitet og hærverk. Jobbsjansen 

hjelper også ungdom til å ta opp fag fra videregående skole som de mangler for å få et 

fullstedig vitnemål. Underveis i programmet kan deltakerne også få karriereveiledning. 

Daglig leder for prosjektet sier at 70 prosent av kandidatene i Jobbsjansen har fått jobb, eller 

er blitt motiverte for å begynne på skole i etterkant. 

Karusellen – Bydel Bjerke 

Våren 2010 utarbeidet SaLTo, Uteteam og Unge utenfor en frafallsforebyggende modell for 

Bydel Bjerke, kalt Karusellen. Gjennom forebyggende tjenester i samarbeid med 

ungdomskolen skal bydelen jobbe for å motivere og bevisstgjøre de enkelte ungdommer som 

står i fare for å falle ut av skolen. Prosjektet har valgt en gruppe umotiverte 9. klassinger som 

skal følges tett opp i fem år. Sammen med en ekstern ungdomsarbeider har prosjektleder 

gjennomført fire økter på to timer, og resultatet er mindre fravær, økt refleksjon samt 

produserte personlige mål. Totalt har det vært en enorm utvikling og bratt læringskurve, tre av 

fire ønsker med dette å gjennomføre ungdomsskolen. Bydelen mener tiltaket er svært nyttig 

og gir det 6 i sin vurdering. Likevel etterlyses det faste rammer og forutsigbarhet i 

økonomien. 

91

Arbeidstreningstiltak – Bydel Østensjø 

Bydel Østensjø mener arbeidstreningstiltaket i deres bydel fungerer svært godt. Tiltaket nås 

av ca. 30 ungdommer i året og viser til gode resultater i form av at ungdom vender tilbake til 

skolebenken, kommer ut i ordinært arbeid eller avdekker tyngre problematikk som ligger til 

grunn for frafallet. Dette gjør det mulig å raskere videreformidle ungdommene til andre i det 

kommunale hjelpeapparatet. 

Los-prosjektet – Bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og St.Hanshaugen 

Los-prosjektet har oppstart høsten 2011, og er et samarbeid mellom bydelene Gamle Oslo, 

Grünerløkka, Sagene og St.Hanshaugen. Gjennom Los-prosjektet skal ungdom få én person å 

forholde seg til som sørger for tett individuell oppfølging og som bistår i kontakt med andre 

hjelpetjenester. Oppfølgingen skal særlig bidra til å styrke tilknytning til skole og bidra til at 

ungdom står bedre rustet for arbeidslivet. Los-prosjektet inngår i Regjeringens innsats for at 

flere kan fullføre videregående opplæring og være godt rustet for arbeidslivet. Oslo kommune 

har fått tildelt to millioner kroner fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet for å 

ansette personer som skal arbeide som loser. Losene vil ha base på Riverside ungdomshus. 

5.4.5 Oppsummering 

Bydelene har en rekke tiltak for å forhindre at ungdom faller ut av skolen. 

Oppfølgingstjenesten nevnes av de fleste bydelene som et viktig tiltak. Drop-out teamet i 

Søndre Nordstrand er et byomfattende tiltak rettet mot fattigdom og marginalisering. 

Kompetanse 16-24 er et prosjekt som skal bidra til at flere ungdom i Bydel Grorud og Bydel 

Stovner fullfører videregående opplæring. En rekke andre tiltak i enkeltbydeler er rettet mot 

aktivisering, kvalifisiering, arbeidstrening og motivering av ungdom, og jobber på ulike måter 

med dette. 

Av behov og tiltak som nevnes for å nå flere ungdommer og hindre større frafall i skolen, kan 

vi oppsummere: 

• Tett oppfølging og relasjon til ungdommen er viktig for å lykkes med arbeidet 

• Oppdatere listene med kontaktinformasjon på ungdom som har falt ut av skolen oftere 

• Tettere samarbeid mellom oppfølgingstjenesten, Utdanningsetaten, bydelene og NAV 

• Iverksette tiltak for ungdom som ikke defineres som arbeidssøkere, det vil si ungdom 

som ikke kan motta individstønad fra NAV 

• Midler til å lønne ungdom som midlertidig er i arbeid i påvente av å gjenoppta 

skolegangen 

• Ungdomsskoleelever bør få tilbud om å tette kunnskapshullene sine og bør ha 

mulighet til å ta opp fag og forbedre snittet slik at de øker sine sjanser til å komme inn 

på den skolen de ønsker 

• Ungdomsretten til videregående opplæring bør utvides, slik at ungdom ikke blir 

gående i flere år etter at de har miste retten til videregående opplæring før de får rett til 

voksenopplæring. 

• Mer forutsigbar finansiering kan gjøre tiltakene bedre 

92

5.5 Tiltak for å kvalifisere folk ut i arbeid 

Regjeringens handlingsplan mot fattigdom understreker at tilknytningen til arbeidsmarkedet 

er viktig for å sikre inntekt, for å føle seg verdsatt i samfunnet og for opplevelsen av 

inkludering og medvirkning (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2008-2009). Den som 

faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lettere utenfor andre deler av velferdssamfunnet. 

For personer i yrkesaktiv alder er det en sterk sammenheng mellom svak og manglende 

tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lavinntekt. Regjeringens hovedstrategi mot 

fattigdom er derfor å gi flere tilgang til arbeidslivet. Vi vil her se nærmere på om NAVreformen 

og opprettelsen av kvalifiseringsprogrammet bidrar til å hjelpe flere ut i arbeid og ut 

av fattigdom. 

5.5.1 Ny arbeidsog velferdsforvaltning NAV 

En ny samordnet arbeidsog velferdsforvaltning forventes å kunne bidra til å få flere i arbeid 

og færre på stønad, og gi et bedre utgangspunkt for bistand til personer som er i utkanten av 

arbeidsmarkedet og som har behov for et bredt spekter av statlige og kommunale tjenester. 

Opprettelsen av NAV-kontorene skulle viske ut tradisjonelle skillelinjer mellom 

inntektssikring og tjenesteyting. Modellen gir store muligheter for lokale løsninger og store 

muligheter i møtet med bruker. I St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeidsog 

velferdsforvaltning legges partnerskapet mellom stat og kommune som en sentral premiss. 

Videre pekes det på at stat og kommune skal ta felles ansvar med brukernes behov som det 

styrende elementet. Stor lokal handlefrihet skal gjøre det mulig å finne gode løsninger og å 

bryte ned barrierer mellom stat og kommune i et likeverdig partnerskap. 

Lov om sosiale tjenester i arbeidsog velferdsforvaltningen trådte i kraft 01.01.2010 og 

handler om de kommunale tjenester som er obligatoriske for NAV-kontorene. 

”Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og 

økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, 

og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. 

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetig og 

samordnet tjenestetilbud. Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge 

sosiale problemer.” 

I brev om Nasjonale mål, hovedprioriteringer og tilskudd i de kommunale sosiale tjenester i 

2011 fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til landets kommuner heter det: 

”En hovedoppgave for det kommunale tjenesteområdet i NAV i 2011 er å styrke og 

videreutvikle arbeidet på fattigdomsområdet. Dette gjelder særlig 

kvalifiseringsprogrammet som fortsatt er et av regjeringens viktigste tiltak for å 

bekjempe fattigdom.” 

For å belyse hvorvidt NAV-reformen har bidratt til et tettere og bedre samarbeid for å hjelpe 

flere ut i arbeid og ut av fattigdom, refereres noen synspunkter fra bydelene, NAV-ansatte og 

NAV-brukere. 

Bydelene har ulike oppfatninger av hvorvidt NAV-reformen har ført til bedre samarbeid. På 

spørsmål om opprettelsen av NAV har bidratt til bedre økonomisk situasjon for brukere 

generelt og barnefamilier spesielt, svarer seks bydeler ”ja” og to ”nei”. De øvrige bydelene 

har unnlatt å svare på spørsmålene, eller svart ”vet ikke”. 

93

Flere bydeler kommenterer at det har blitt et tettere samarbeid. Samarbeidet mellom stat og 

kommune har medført at flere brukere har kommet i jobb eller annen aktivitet, og at flere har 

fått statlige ytelser. Det gis uttrykk for at man har fått en mer helhetlig tilnærming, og at det er 

lettere og raskere å få kartlagt personer til riktig type ytelser. Både kvalifiserings- og 

introduksjonsprogrammet har for mange gitt bedre økonomi i form av egen inntekt. 

Noen anfører at NAV har lykkes med å gi noen brukergrupper inntektssikring, men at svake 

grupper med svært spesielle behov blir værende på sosialhjelp. Det finnes også de som mener 

at opprettelsen av NAV ikke har bedret den økonomiske situasjonen, at det ikke er noen 

endring i praksis med hensyn til arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd. Bydelene 

melder at samarbeidet kan oppleves som vanskelig. NAV stat er lite tilgjengelige for å drøfte 

enkeltsaker. 

På spørsmålet om hvilke konsekvenser opprettelsen av NAV har hatt for barnefamilier svarer 

flere bydeler at familiens rett på statlige ytelser også gir barna en forbedret økonomisk 

situasjon. I tillegg er foreldrenes aktivitet og muligheten for en jobb viktig som forbilde for 

barna. Det fremheves at innføringen av kvalifiseringsprogrammet har bidratt til at langt flere 

nå får tilbud om aktivitet med tilhørende stønad. Deltar foreldrene i programmet får de en 

bedre og mer stabil økonomisk situasjon. Deltakelse i tiltak hindrer også marginalisering. 

En undersøkelse blant NAV-ansatte, kursinstruktører og kursleverandører om deres erfaringer 

med praksisplass for innvandrere (Djuve og Tronstad 2011), peker også på noen utfordringer 

som NAV står overfor. Blant de to hyppigst brukte arbeidsmarkedstiltakene, individuell 

praksisplass og AMO-kurs, er innvandrerandelen blant deltakerne høy. Henholdsvis 40 og 51 

prosent. Disse har, i likhet med andre, ulike behov og kompetanse, men flere av deltakerne 

trenger mer målrettet kvalifisering før de er klare for det norske arbeidsmarkedet. Fire av ti 

spurte saksbehandlere på NAV-kontor svarer at det er langt vanskeligere å finne egnede 

AMO-kurs for de med dårlige norskkunnskaper enn for dem uten innvandrerbakgrunn. 

Undersøkelsen viser at det er et Oslo-problem at antall brukere per saksbehandler og andelen 

med ikke vestlig bakgrunn er veldig høy, hvilket fører til mindre kapasitet til oppfølging av 

den enkelte enn saksbehandlere selv ønsker. Ønske om tett oppfølging, grundig kartlegging 

og arbeidsavklaring står høyt på prioriteringslisten til de NAV-ansatte, og de peker selv på det 

store forbedringspotensialet som NAV-kontorene har. 

Djuve og Tronstad (2011) finner også klare indikasjoner på at tilbudet til ikke-vestlige 

innvandrere, så som kurs, praksisplasser og oppfølging, er både smalere og dårligere enn for 

etnisk norske brukere. I tillegg ble det funnet forskjeller i forhold til kjønn. Det er bare en 

tredel av saksbehandlere som er av den oppfatning at tilbudene er like gode for kvinner som 

for menn med ikke-vestlig bakgrunn. De øvrige mener at det er vanskeligere å finne gode 

praksisplasser for innvandrerkvinner. 

I valg av tiltak legger saksehandler størst vekt på deltakernes egne ønsker og i mindre grad på 

norskferdigheter, utdanningsbakgrunn, eller tidligere arbeidserfaringer. Dette bekreftes av én 

bydel som også peker på at det fremdeles kjøpes inn AMO-kurs som er lite relevante og hvor 

det ikke finnes jobber/behov. Djuve og Tronstad (2011) stiller spørsmål om dette kan få 

negative konsekvenser for brukeren, og heller kan virke mot sin hensikt, nemlig å komme i 

ordinært arbeid. På den måten skapes fort urealistiske forventninger hos den arbeidssøkende 

med fare for oppgitthet og frustrasjon. 

94

Noen bydeler har i intervju fremhevet at de ønsker seg oppgavedifferensiering 18 tilbake, og 

mener tilbudet er svekket etter opprettelsen av NAV. Ansvaret ligger i dag på den statlige 

siden, og bydelene mener at tilbudet ikke er tilpasset godt nok eller mangler tilbud for de aller 

svakeste kommunale brukerne. En av bydelene beskriver situasjonen slik: 

”Vi fikk til bedre resultater da vi hadde oppgavedifferensiering. Bydelene har gode 

erfaringer og kan dette. Vi har god kontakt med arbeidsgivere, har egen 

arbeidsgiverdatabase, har opparbeidet tillit og troverdighet. Vi har hatt god effekt av 

å stille vilkår og tett oppfølging har gitt gode resultater.” 

Gjennom vår kartlegging og samtaler med bydelene ser vi tydelig at tilknytning til 

arbeidslivet er hovedmål for bydelene overfor brukerne. De ønsker seg en større offensiv når 

det gjelder private bedrifter og noen mener at Oslo kommune bør inngå sentrale avtaler og 

bidra til å ansvarliggjøre arbeidsgivere og næringslivet generelt. I følgende avsnitt om 

kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsprogrammet blir disse synspunktene ytterligere 

kommentert. 

En brukerundersøkelse gjennomført i 2009 på fire NAV-kontor i Oslo, avdekker lav 

tilfredshet med NAV-kontorenes bistand og samordning av tjenester (NAV 2009). Av alle 

spørsmålene som stilles, gir brukerne særlig uttrykk for lav tilfredshet med NAV-kontorets 

bistand til å hjelpe dem med å beholde arbeid, skaffe arbeid eller øke brukernes aktivitet, og 

NAV-kontorets evne til å samordne brukernes tjenester (sosial, trygd og arbeid). 

Undersøkelsen viser også at brukerne legger mest vekt på hvordan samordningen av tjenester 

fungerer når de vurderer totalinntrykket av NAV-kontoret. 

Noen av brukerne uttrykker sine synspunkter på NAV-kontorenes samordning som følger: 

”Det som trengs mest er en tilfredsstillende samordning av forskjellige tjenester. Folk 

bak skrankene er flinke på sitt gamle område, men vet ingenting om de andre 

tjenestene. Da var det lettere før, da man gikk til riktig adresse med en gang. Dersom 

man vil beholde NAV-konseptet, blir det aller viktigste å ha en 100 prosent fungerende 

internkommunikasjon. Dette har dere ikke klart på flere år.” 

”Jeg har mange ganger opplevd at NAV sosial og NAV stat ikke snakker sammen, selv 

om det fysisk ikke er mer enn 4 meter mellom dem. De kjenner heller ikke hverandres 

lover. 1. bud bør derfor være økt internkommunikasjon.” 

”Dårlig kontakt mellom NAV og arbeidsgivere.” 

”Fantastisk at arbeid, trygd og sosial er i samme bygning. Det gjør det mye lettere. 

Men disse kontorene burde samarbeidet. Når de ikke gjør det blir det vanskelig.” 

”Som arbeidssøkende er oppbacking det man ofte trenger, og hjelp til å komme i jobb. 

Jeg opplever at de som jobber i NAV er vennlige og greie, men personlig oppfølging 

er det som trengs for å komme i jobb når man er arbeidsledig og troen på seg selv 

svikter helt. Derfor opplever jeg NAV som upersonlig og maskinelt.” 

Ungdommene vi snakket med i intervjuundersøkelsen i forbindelse med frafall i videregående 

skole formidler også noen dårlige erfaringer de har med NAV. Dette er beskrevet nærmere i 

avsnitt 5.4.1. 

18 Forsøksmidler tildelt til Oslo kommune for gjennomføring av kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak fra 

2004-2009. 

95

5.5.2 Kvalifiseringsprogrammet 

Kvalifiseringsprogrammet (KVP) er regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom og skal 

gjennom en mer forpliktende oppfølging av målgruppen bidra til at færre blir avhengig av 

sosialstønad og til at flere kommer i arbeid. Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønad 

ble innført 1. november 2007, og gjelder for personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt 

arbeidsog inntektsevne og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter 

folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven. Deltakelse i kvalifiseringsprogrammet gir rett til 

kvalifiseringsstønad som utgjør 2 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G) (2/3 av 2G til 

personer under 25 år). Kvalifiseringsprogrammet reguleres av lov om sosiale tjenester i NAV. 

Hvem er deltakerne? 

Ved utgangen av 2010 var antall deltakere i kvalifiseringsprogrammet i Oslo 2 428. Av disse 

hadde 45 prosent barn under 18 år (1 089 deltakere). Antall deltakere per bydel varierer fra 

knapt 50 til nesten 400. Blant de 14 bydelene som har rapportert tall for barn er det totale 

antallet 2 487 barn. Vi kan derfor anslå at omkring 3 000 er barn av foreldre i 

kvalifiseringsprogrammet. Blant deltakere med barn er snittet for flest barn per deltaker 

høyest i Bydel Stovner med 2,8 barn per deltaker. Laveste snitt finner vi i Bydel Grünerløkka 

med 1,6 barn per deltaker. 

Hvordan fungerer kvalifiseringsprogrammet for målgruppen? 

Kartleggingen viser at alle bydeler mener kvalifiseringsprogrammet i høy grad bidrar til at 

deltakere og deres familier forbedrer sin økonomiske situasjon, og at deltakerne knyttes til 

arbeidslivet. På spørsmålene ”I hvilken grad bidrar kvalifiseringsprogrammet, i sin helhet, til 

at deltakere og deres familier forbedrer sin økonomiske situasjon?” og ”I hvilken grad bidrar 

kvalifiseringsprogrammet til at deltakerne knyttes til arbeidslivet?” oppgir bydelene at 

kvalifiseringsprogrammet i betydelig grad bidrar til å forbedre deltakernes økonomi og 

tilknytning til arbeidslivet. På en skala fra 1-6 (1 = i svært liten grad og 6 = i svært høy grad) 

oppnår begge spørsmålene en gjennomsnittsscore på 4,6. Arbeids- og velferdsdirektoratet 

(2011) viser i fylkesprosjektets sluttrapport for Oslo at omkring en tredjedel går over i 

ordinært arbeid etter endt kvalifiseringsprogram (2010), og dersom utdanning og annen 

arbeidsrettet aktivitet medregnes utgjør andelen nær 40 prosent. Deltakere som Helse- og 

velferdsetaten har intervjuet har også tro på at kvalifiseringsprogrammet vil bidra til at de 

kommer i jobb, og forteller at deres økonomiske situasjon har bedret seg noe etter overgangen 

fra sosialstønad til kvalifiseringsstønad. 

Figuren nedenfor viser hvordan bydelene synes kvalifiseringsprogrammet egner seg for ulike 

brukergrupper (14 bydeler har svart). 

96

Figur 5.2 Bydelenes vurdering av hvordan kvalifiseringsprogrammet fungerer for ulike 

brukergrupper. Gjennomsnitt 

6,00 

5,00 

1 = ikke egnet, 

6 = svært godt egnet 

4,00 

3,00 

2,00 

1,00 

Rusmisbrukere 

Psykisk syke 

Fysisk funksjonsh. 

Ungdom (drop out) 

Flyktninger/innvandere 

Flyktninger og innvandrere er den gruppen bydelene mener drar best nytte av 

kvalifiseringsprogrammet. Bydelene mener likevel kvalifiseringsprogrammet bør forbedres, 

også i forhold til denne gruppen, særlig når det gjelder yrkesrettet norskopplæring og tettere 

tilknytning til arbeidslivet. Noen forbedringsforslag ble formidlet: 

”Det er tilsynelatende stor avstand i oppfatning blant Oslo Voksenopplæring, 

bydelene og NAV Oslo om hvem som er ansvarlig for å kvalifisere innvandrere med 

manglende integrering og språkferdigheter. Ofte faller denne gruppen mellom 2 – 3 

stoler. Alternativt kunne det vært et mer sømløst samarbeid om ordninger som 

rendyrket kombinasjonsløsninger bestående av arbeidstrening, språkopplæring og 

integreringsfaglige virkemidler. Dette er per tidspunkt en til dels uoverkommelig 

oppgave for bydelene selv å løse. Bydelene i Groruddalen jobber aktivt for å selge inn 

forslag til kvalifiseringskonsepter til NAV Oslo og Oslo Voksenopplæring.” 

”Norskundervisning som legges inn i programmet bør være svært arbeidsrettet, og 

gjøres på selve arbeidsplassen.” 

”Tettere individuell oppfølging. Mer jobbfokus. Yrkesrettet språkopplæring” 

Når det gjelder rusmisbrukere rapporteres det at kvalifiseringsprogrammet kan være egnet, 

men at det i dag er vanskelig å lage et tilbud som dekker gruppas sammensatte behov. 

Følgende sitat oppsummerer på en god måte bydelenes tilbakemeldinger: 

”Bydelen trenger et mer omfattende tilbud for målgruppen, slik at det kan bli mulig 

for misbrukere å gå trappetrinn fra avrusing/institusjon til kvalifiseringsprogrammet. 

Dette er et svært ressurskrevende arbeid som det ikke er rammer for i dag.” 

Tilsvarende gjelder for psykisk syke. Kvalifiseringsprogrammet har i dag ikke tilstrekkelig 

lavterskeltilbud som dekker behovet til brukere med tyngre psykiske lidelser. 

De store variasjonene i graden både av psykiske lidelser og av rusmisbruk har selvsagt stor 

innvirkning på hvordan deltakerne kan nyttiggjøre seg kvalifiseringsprogrammet. Flere 

bydeler opplever at deltakere med lettere rus- og psykiske problemer kan komme ”over 

97

kneika” med tett oppfølging. For disse kan derfor kvalifiseringsprogrammet være et svært 

godt egnet tilbud, nettopp på grunn av de ansattes mulighet til å drive tett oppfølging. 

Likeledes viser det seg at aktivitet og de sosiale effektene av å være i kvalifiseringsprogram 

har en helende effekt på mange deltakere. Reicborn-Kjennerud (2009) fremhever i rapporten 

”En ny mulighet – brukernes opplevelse av kvalifiseringsprogrammet i NAV” nettopp dette at 

kvalifiseringsprogrammet har en positiv effekt på deltakernes helse, livsstil og omgang med 

andre mennesker. 

Aktiviseringstilbud og arbeidstiltak for personer med rus og/eller psykiske helseproblemer 

omtales ytterligere i avsnitt 5.7.1. 

For fysisk funksjonshemmede brukes kvalifiseringsprogrammet i liten grad. Noen bydeler 

mener derimot at kvalifiseringsprogrammet er godt egnet for ungdom med drop-out 

problematikk, mens andre utvikler egne tilbud for ungdom. Ungdom under 19 år er ikke i 

målgruppa for kvalifiseringsprogrammet (ungdom i kvalifiseringsprogram-sammenheng er 

aldersgruppen 19-24 år). Flere bydeler påpeker at tilbudet til ungdom, mellom 16 og 19 år, 

som faller ut av videregående skole ikke er godt nok. Her etterlyses det mer samarbeid 

mellom NAV, oppfølgingstjenesten og de videregående skolene. Sitatene under illustrerer 

hvorfor mange bydeler velger å ikke bruke kvalifiseringsprogram for ungdom: 

”Bør være egne tiltak for disse utenfor der hvor langvarige sosialklienter befinner seg. 

Bør ha tiltak der de kan fullføre videregående skole og utdanning, gjerne i 

kombinasjon med praksis med tett oppfølging.” 

”Bydelen utvikler egne tilbud til ungdom som i hovedsak ikke omfatter KVPordningen. 

Dropout-ungdom er en svært sammensatt gruppe, og for de 

arbeidsmotiverte kan det være tilstrekkelig med oppretting av praksisplass og moderat 

oppfølging. For det tyngre segmentet, er det ofte lite positiv respons på å tilby 

”programpakker”. Det er dessuten få tilrettelagte statlige tilbud for personer med 

”ungdomsproblematikk”. Lokale tiltak som gir rom for utvikling av tillitsrelasjoner og 

tilpasning er ofte det eneste som bidrar til jevnlig oppmøte og progresjon…” 

Hva er gode virkemidler i kvalifiseringsprogrammet? 

Innholdet i kvalifiseringsprogrammet skal tilpasses den enkelte brukers behov og 

forutsetninger. Ifølge lov om sosiale tjenester i NAV, § 30, skal programmet inneholde 

arbeidsrettede tiltak og kan inneholde andre tiltak som letter overgangen til arbeid. 

Bydelene ble bedt om vurdere virkemidler/tiltak de har til rådighet i 

kvalifiseringsprogrammet. Figur 5.3 viser en samlet vurdering fra alle bydelene (ikke alle 

bydeler benytter alle tiltakene, i disse tilfellene er bydelene ikke med i tallgrunnlaget). 

98

Figur 5.3 Hva er gode virkemidler i kvalifiseringsprogrammet? Gjennomsnitt 

6,00 

1 = ikke egnet, 

6 = svært godt 

egnet 

5,00 

4,00 

3,00 

2,00 

1,00 

Arbeidspraksis 

Stønad/stønadsnivå 

Økonomisk rådgivning 

AMO-kurs 

Motivasjonstillegg 

(økonomisk) 

Norskopplæring 

Mulighet for å tjene noe 

utenom KVP 

Motivasjonstrening 

Arbeidsmarkedsbedrifter 

Individuell plan 

Behandling/fysisk 

aktivitet 

Figuren viser at bydelene generelt vurderer virkemidlene i kvalifiseringsprogrammet som 

effektive. Arbeidspraksis vurderes som det mest effektive virkemidlet, fulgt av 

stønaden/stønadsnivået og den økonomiske rådgivningen. Minst effektive mener bydelene at 

virkemidlene individuell plan og behandling/fysisk aktivitet er. Under gjengis sitater fra 

bydelens innspill på hva som skal til for at hvert enkelt virkemiddel skal bli bedre: 

AMO-kurs: 

”Må bli bedre på formidling til arbeidsliv, men er et godt prekvalifiserende tiltak.” 

Arbeidspraksis: 

”Økonomiske incentiver trolig nødvendig for å kunne skaffe reelle arbeidsplasser. 

Betalt fadderordning er også et godt tiltak.” 

”Tettere oppfølging ute på arbeidsstedet, kortere tiltaksløp – mer fokus på forpliktelse 

om ansettelse.” 

Arbeidsmarkedsbedrifter: 

”Bra på avklaring, men får ikke brukerne ut i arbeid.” 

”Bør bruke flere ordinære arbeidspraksiser og relevant opplæring i yrker der det er 

mulighet for jobb. Større mulighet for å fullføre videregående skole i bedriften/finne 

lærlingeplass. Flere læringsnettverksplasser.” 

Norskopplæring: 

”Norskopplæring kan for noen være en nødvendig del av kvalifiseringsprogrammet, 

dessverre er det lite tilbud på yrkesrettede kurs med norskopplæring som en integrert 

del.” 

99

”I noen grad anses norskopplæring å være et hinder. Kanskje burde 

norskopplæringsarenaene også bli målt på formidling til arbeid. Viktig at opplæringen 

blir sett på som et middel, og at dette formidles deltagerne.” 

Behandling/fysisk aktivitet: 

”Bedre samarbeid med fastleger og andre behandlere slik at alle er informert om at 

IP = arbeid som mål.” 

Individuell plan (iht. § 28 i lov om sosiale tjenester i NAV): 

”Alle deltakere får en tiltaksplan for KVP, det er for de fleste tilstrekkelig.” 

”Bør forenkles i datasystemet og legges i systemet Arena i stedet for Oskar.” 

”Vanskelig å forklare hensikten overfor bruker – det blir for mange planer som ligner 

på hverandre.” 

Motivasjonstrening: 

”Kan være veldig bra hvis det er arbeidsrettet nok.” 

”Holde flere ”Klart jeg kan”-kurs og gjøre det til vårt eget.” 

Motivasjonstillegg (økonomisk): 

”Brukes ikke. Deltakere får kvalifiseringsstønad. Uaktuelt med motivasjonstillegg i 

tillegg.” 

”For innvandrerkvinner som mister overgangsstønad/kontantstøtte og for ungdom kan 

det være viktig.” 

Stønad/stønadsnivå: 

”Stønadsnivået er realistisk i forhold til at deltakerne skal ha mulighet for et ”løft” 

når han/hun kommer i arbeid. Over 50 prosent blir selvhjulpne på kvalifiseringsstønad 

og andre stønader (for eksempel bostøtte).” 

Mulighet for å tjene noe utenom kvalifiseringsprogrammet uten å trekkes i stønad: 

”Kvalifiseringsprogrammet forutsetter nedsatt arbeidsevne. 100 % aktivitet er derfor 

tilstrekkelig.” 

Økonomisk rådgivning: 

”Økt fokus på privat økonomi.” 

”Mange trenger bistand for å rydde opp i økonomien.” 

Det er flere tiltak i kvalifiseringsprogrammet det er vanskelig for bydelene å kunne tilby. 

Først og fremst gjelder det tiltak med direkte tilknytning til arbeidslivet. Som figur 5.4 viser, 

gjelder dette praksis med muligheter for jobb, AMO-kurs som leder til jobb i etterkant og en 

mer sømløs forbindelse mellom norskundervisning og arbeidsliv. 

100

Figur 5.4 Tiltak bydelene synes det er vanskelig å få tilgang til. Prosent 

Jobbrettede tiltak for 

deltakere med 

rusproblematikk 

7 % 

Tiltak i 

arbeidsmarkedsbedrifter 

7 % 

Tiltak rettet spesifikt 

mot ungdom 

7 % 

Praksis med 

mulighet for jobb 

22 % 

Norskundervisning 

for de som ikke har 

rettigheter til gratis 

undervisning 

14 % Norsk og 

praksiskurs, 

mulighet for å drive 

norskopplæring på 

arbeidsplassen 

21 % 

Fagrettet AMO-kurs 

22 % 

Prosentene er beregnet 

av antall tiltak og ikke 

antall bydeler. 

Bydelene påpeker også at det for noen grupper er utfordrende å finne gode tilrettelagte tiltak. 

Vanskeligst er det å få tilgang til arbeidsrettede tiltak tilpasset innvandrere med lave 

ferdigheter i norsk og store omsorgsoppgaver, deltakere med rusproblemer, deltakere med 

adferdsproblemer og deltakere med diffuse helsemessige begrensninger som ikke kvalifiserer 

for Arbeidsavklaringspenger (AAP), men likevel er svært hemmende for deltakelse i 

arbeidslivet. 

Hvordan legger bydelene til rette for deltakelse i kvalifiseringsprogrammet for de med 

barn? 

Bydelene rapporterer om ulik grad av tilrettelegging for deltakere i kvalifiseringsprogrammet 

for de som har barn. Seks bydeler har gratis kjernetid i barnehage, mens én bydel har pass av 

deltakernes barn i egen regi. Over halvparten av bydelene oppgir at de forsøker å prioritere 

deltakernes barn i ordinært barnehagetilbud, men at dette ikke lar seg gjøre i henhold til 

barnehageforskriften. Noen bydeler rapporterer at de avventer oppstart i 

kvalifiseringsprogram til bydelen har klart å skaffe barnehageplass for deltakerne. I tillegg til 

dette har et fåtall bydeler tilbud utenom de ordinære. Et eksempel er ”Språkstigen” i Bydel 

Grünerløkka – et språkstimuleringstilbud til barn over fire år uten tilbud om barnehageplass. 

Flere bydeler kommer med forslag til hvordan det kan tilrettelegges bedre for at foreldre skal 

kunne delta i kvalifiseringsprogram: 

• økonomisk støtte til utgifter knyttet til barnehage og aktivitetsskole 

• øke deltakernes ferdigheter på det å kombinere omsorgsarbeid og arbeidsrettet 

aktivitet 

• arrangere tiltak med barnepass 

• åpne for kortere dager i programmet 

• fokus på begge foreldrene 

101

Bydelene poengterer imidlertid at fleksibilitet og tilrettelegging kan slå feil ut siden dette ikke 

i like stor grad kan forventes i arbeidslivet. Det er i så måte viktig å ikke skape feil 

forventninger til hva det vil si å være arbeidstaker. For deltakere med behov for store 

tilpasninger i starten blir det derfor ekstra viktig å tydeliggjøre at de er i et program med 

progresjon som leder frem mot et aktivitetsnivå tilsvarende arbeidslivet sitt. Bydelene forteller 

videre at det lar seg gjøre å få de aller fleste inn i kvalifiseringsprogrammet selv om de har 

barn. Unntaket er de som har mange barn i barnehagealder eller barn med spesielle behov. 

Forslag til nye tiltak eller endring av eksisterende tiltak for å imøtekomme utfordringer 

Neste figur viser at bydelene ønsker seg tettere kontakt med arbeidslivet. Dette innbefatter 

bedre muligheter for praksisplasser som kan føre til arbeid, ordninger for å belønne 

arbeidsgivere som gir deltakerne reelle muligheter for jobb, åpning for å forplikte 

arbeidsgivere i større grad enn i dag samt øke de ansattes ressurser til å fokusere på 

markedsarbeid. En bydel forteller i intervju at de har best erfaring med å skaffe deltakerne 

jobb i private bedrifter, men at dette var enklere før da de hadde oppgavedifferensiering og 

kontroll med bruk av lønnstilskuddsmidler. 

Gjennom kartleggingsskjemaet og intervjuer i bydelene ser vi at bydelene har en ulik 

vurdering av om veilederne i kvalifiseringsprogrammet har nok kunnskap om arbeidsmarked 

og bedrifter. Noen bydeler har egne spesialister på dette området, mens andre opplever at de 

har mye å vinne på å lære mer. Arbeidsforskningsinstituttets evaluering av 

kvalifiseringsprogrammet, på landsbasis, viser at det er nettopp på dette området veilederne 

vurderer sin egen kunnskap som mest mangelfull (Legard, Schafft og Spjelkavik 2011). 

Også i forbindelse med norskundervisning er bydelene opptatt av arbeidslivet. Flere bydeler 

ønsker seg en mer arbeidsrettet norskundervisning hvor det i større grad tas hensyn til 

arbeidslivets krav. Deltakere i kvalifiseringsprogrammet som vi har intervjuet, støtter også 

dette synet. De ønsker tettere oppfølging på arbeidsplassen og norskundervisning som tar for 

seg språklige utfordringer som melder seg i arbeidspraksisperioden. 

Figur 5.5 Bydelenes syn på hva som kan gjøre kvalifiseringsprogrammet bedre enn det 

er i dag. Prosent 

Annet 

21 % 

Mer arbeidsrettet 

norsk 

14 % 


av antall forslag og 

ikke antall bydeler. 

Tettere samarbeid 

mellom stat og 

kommune 

14 % 

Øke tilknytningen til 

arbeidslivet 

51 % 

102

Ved å oppnå tettere samarbeid mellom stat og kommune ønsker de ansatte å få bedre 

kjennskap - og tilgang til statlige virkemidler. Dette kan også, som både Legard, Schafft og 

Spjelkavik (2011) samt Arbeids- og velferdsdirektoratet (2011) sier i sine sluttrapporter, bidra 

til å øke den samlede arbeidsmarkedskompetansen i kvalifiseringsprogrammet. 

Av andre innspill nevnes at bedre utnyttelse av lønnstilskuddsordningen, færre deltakere per 

veileder og økte ressurser til lokalkontorene kan bidra til at kvalifiseringsprogrammet blir 

bedre enn det er i dag. 

Bydelenes ”gode grep” 

På oppfordring har bydelene formidlet noen av sine gode tiltak og gode grep som kan være av 

interesse for andre: 

• ”Klart jeg kan”-kurs eller andre former for felles oppstart for avklaring av brukere som 

har søkt kvalifiseringsprogram. ”Klart jeg kan”-kurs har en målsetning om å øke 

mestringsnivå, hente brukernes egne ressurser og derav komme ut i arbeid eller tiltak. 

Målgruppen for kurset er alle brukergrupper i NAV. 

• Veiledere som jobber to og to i team ved avklaringssamtaler 

• Økonomirådgivning i gruppe som eget tiltak 

• Arbeidspraksis i ordinær virksomhet, prioritere egne tjenestesteder som praksissted 

med tett oppfølging ute hos arbeidsgiver 

• Kommunale kontroller som holder oversikt over deltakerne inkludert meldekort, 

rapporterer internt og eksternt, forbereder lønn/ oversikt timelister m.m. 

• Motivasjonsgruppe for innvandrerkvinner der temaer knyttet til jobb diskuteres. 

Gruppen blir drevet av en gestaltterapeut med mange års erfaring som personalsjef i 

næringslivet. Alle temaer er knyttet til hvordan kombinere eget liv med jobb i Norge 

• Samarbeid med nabobydeler for felles bruk av ressurser som programrådgivere til 

undervisning, datarom og annen kunnskap samt godt samarbeid med andre satsinger 

som Introduksjonsprogram, Ny sjanse og resten av NAV-kontoret 

• Aktivt bygge ned barrierer mellom stat og kommune 

• Tilgjengelige veiledere og åpen resepsjon 

For å knytte deltakerne i kvalifiseringsprogrammet enda sterkere til arbeidslivet mener 

bydelene det er viktig å øke fokus på markedsarbeid, noe vi ser tydelig av figuren under. 

Markedsarbeid omfatter bedre arbeidsmarkedskompetanse blant de ansatte, knytte gode 

kontakter med potensielle arbeidsgivere og bedre oppfølging av arbeidsgivere som har 

deltakere i praksis. 

103

Figur 5.6 Bydelenes syn på hvordan deltakerne kan knyttes tettere til arbeidslivet. 

Prosent 

Lønnet fadder 

(ansatt i bedrift) 

på arbeidsplassen 

6 % 

Belønne bedrifter 

6 % Mer 

lønnstillskuddsmidler 

6 % 

Tettere oppfølging 

av deltakere i 

praksis og jobb 

12 % 

Økt fokus på 

markedsarbeid 

40 % 

Place and train 

12 % 

Forplikte bedrifter 

18 % 




Bydelene sier også at det er ønskelig at man i fremtiden både skal kunne forplikte bedrifter til 

samarbeid, og belønne de som gir reelle jobbmuligheter. I tråd med Legard, Schafft og 

Spjelkaviks (2011) evaluering av kvalifiseringsprogrammet mener bydelene også at det er 

lønnsomt å plassere deltakerne tidligere ute i bedriftene (”place and train”) istedenfor å drive 

langvarig opplæring i et skjermet miljø. ”Place and train”, også kjent som integrert 

tilnærming”, forutsetter en forflytning av innsats, midler og NAV-ansatte (eventuelt frikjøp av 

faddere på arbeidsplassen) fra interne læringsmiljø og ut på arbeidsplassene. Det er altså helt 

avgjørende at deltakere som skal få opplæring i bedrift i en tidlig fase får tett nok oppfølging. 

I motsatt fall vil det kreve for mye av arbeidsgiver, og vedkommende vil vegre seg for å ta inn 

deltakere i fremtiden. Arbeidsforskningsinstituttet viser til at denne metoden har gitt gode 

resultater i flere europeiske land. 


Våre undersøkelser viser at det fortsatt er et potensial for forbedringer i 

kvalifiseringsprogrammet. Så godt som alle bydeler mener det må tettere koblinger til mellom 

deltakerne i kvalifiseringsprogrammet og arbeidslivet. Hvordan skal vi få til dette? En ansatt 

sier: ”Noen langt oppe i systemet må informere og forplikte arbeidsgivere slik at de forstår at 

dette er et felles ansvar – arbeidsgivere som er flinke bør belønnes økonomisk”. 

Godt samarbeid med lokale bedrifter er sentralt. Noen bydeler er i ferd med å prøve ut en 

ordning hvor ansatt i bedrift fungerer som en lønnet fadder for deltaker i praksis, noe det blir 

spennende å følge effektene av. Legard, Schafft og Spjelkaviks (2011) evaluering av 

kvalifiseringsprogrammet støtter opp om dette. Rapporten fremhever nytten av en mer 

integrert tilnærming der en større del av deltakernes opplæring finner sted ute på ordinære 

arbeidsplasser til forskjell fra lengre perioder bestående av opplæring i skjermede miljø før 

deltakeren mot slutten av programmet kan ansees som klar for utprøving i det virkelige 

104

arbeidslivet. Det er av stor betydning at NAV-kontoret kan forsikre arbeidsgiver om at 

deltakerne får tilstrekkelig oppfølging i arbeidspraksis og i overgangen til ordinært arbeid. 

For mange av deltakerne i kvalifiseringsprogrammet er språket den største utfordringen på 

veien inn i arbeidslivet. For disse viser tilbakemeldingene at det er nødvendig at 

norskundervisningen i større grad tar utgangspunkt i språkkrav i arbeidslivet og på denne 

måten blir mer arbeidsrettet. 

Kommunalt ansatte som jobber med kvalifiseringsprogrammet etterlyser et tettere samarbeid 

med de statlig ansatte på NAV-kontoret. Mange sliter med å få oversikt over statlige tiltak. 

Dette tyder på at den interne kompetanse på NAV-kontorene enda ikke utnyttes fullt ut i 

arbeidet med kvalifiseringsprogrammet. 

5.6 Særskilt innsats rettet mot innvandrere 

Selv om mange innvandrergrupper deltar i arbeidslivet på lik linje med befolkningen for 

øvrig, er ledigheten blant innvandrere totalt over tre ganger så høy som for resten av 

befolkningen. Vi så også i kapittel 4 at innslaget av innvandrere er stor i lavinntektsgruppen. 

Nedenfor omtales noen tiltak som er satt inn for å styrke deltakelsen i arbeidslivet for ulike 

grupper i innvandrerbefolkningen. Disse skjer både gjennom individuell kvalifisering av 

nyankomne innvandrere og gjennom målrettende tiltak mot grupper som er utenfor 

arbeidslivet. 

5.6.1 Introduksjonsprogrammet 

Introduksjonsprogrammet er en ordning for nyankomne flyktninger og innvandrere og 

reguleres av Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne flyktninger og 

innvandrere (Introduksjonsloven). Programmet tilbys av kommunene til alle som etter 

regelverket har rett og plikt til å delta. Kommunen har en frist til å tilby program innen tre 

måneder etter bosetting, eller etter at krav om deltakelse blir framsatt. Forhold som avgjør 

hvorvidt en person har rett eller kan tilbys program, er oppholdsstatus. I tillegg må botid i 

Norge være under 2 år ved oppstart i program, og vedkommende må ha behov for 

grunnleggende kvalifisering. 

Formålet med loven er ”å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og 

samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet” (Introduksjonsloven § 1). Introduksjonsloven 

regulerer både introduksjonsprogrammet og norskopplæringen som kommunen tilbyr. 

Et introduksjonsprogram er 2-årig, og er på 30 til 37,5 timer i uken. Programmet skal 

minimum inneholde norskopplæring, samfunnskunnskap og tiltak som forbereder til 

yrkeslivet. Innholdet i programmet er ment å være individuelt tilrettelagt for den enkelte 

deltakeren. Det utbetales stønad for deltakelse. Ved ubegrunnet fravær trekkes deltakerne i 

stønad. Stønaden samordnes med andre offentlige ytelser. 

Introduksjonsprogrammet til den enkelte deltaker settes sammen av ulike tiltak. Tiltakene er 

kurs eller andre aktiviteter som skal bidra til at målet om økonomisk selvstendighet nås. 

Utforming av introduksjonsprogrammet skjer i samarbeid mellom bydeler, Oslo 

Voksenopplæring og NAV stat. Den enkelte bydel har ansvar for å utforme programmet til 

den enkelte deltaker. Tiltakene som legges inn i programmet skal være opplæring som tilbys 

105

ved Oslo Voksenopplæring eller kurs som tilbys av den statlige delen av NAV. I tillegg 

supplerer flere bydeler med egne kurs der tiltakstilbudet ikke er tilfredsstillende. 

Kommunen har ansvar for å tilrettelegge program og utbetale stønad til nyankomne 

innvandrere som har rett på program. Tilrettelegging av program og utbetaling av stønad 

forutsetter samordning av tiltak og tjenester både mellom statlige aktører, som NAV stat, og 

ulike kommunale og fylkeskommunale etater. Regelverket tillegger kommunen ansvaret for 

koordineringen mellom de ulike aktørene. Dette innebærer i hovedsak å samordne og målrette 

gjeldende ordninger og tiltak for kvalifisering av målgruppen. Loven regulerer ikke hvordan 

kommunen skal organisere arbeidet, men den gir en rekke anbefalinger av hvordan 

kommunen kan organisere programmet. Det er også utgitt temahefter 19 om dette. 

I Oslo deltok 937 personer i introduksjonsprogrammet i 2010 20 . Nesten halvparten av 

deltakerne hadde barn (45 prosent), og rundt halvparten er i barnehagealder 21 . Omkring 900 

barn i Oslo har foreldre som deltar i introduksjonsprogrammet. 

Resultater i introduksjonsprogrammet 

”Mye tyder på at introduksjonsordningen bidrar til at flere nyankomne flyktninger og 

innvandrere raskt kommer i lønnet arbeid” skriver Djuve (et al. 2011: 5) i en rapport om 

Introduksjonsprogrammet. Alle bydeler rapporterer at introduksjonsprogrammet i høy grad 

bidrar til at deltakere og deres familier forbedrer sin økonomiske situasjon, og at deltakerne 

knyttes til arbeidslivet. I 2010 kom 43 prosent av introduksjonsdeltakere 22 i Oslo ut i ordinært 

arbeid eller utdanning. På nasjonalt nivå var resultatet 42 prosent (Inytt nr. 6, 2011). 

For å vurdere resultater av introduksjonsprogrammet er det også viktig å se på resultater ett år 

etter endt program. Statistisk sentralbyrå utgir statistikk over hvilken status 

introduksjonsdeltakere har på arbeidsmarkedet året etter de går ut fra 

introduksjonsprogrammet. Det som karakteriserer den nyeste statistikken for Oslo er 

kjønnsforskjellene, spesielt blant de yngste deltakerne. 74 prosent av de mannlige deltakerne i 

Oslo var i arbeid eller utdanning året etter, på nasjonalt nivå var resultatet 67 prosent. 

Tilsvarende tall for kvinner i Oslo bare var 48 prosent, mot 49 prosent på nasjonalt nivå (Enes 

og Kraakenes 2011). 

Tallene viser at Oslo ligger nær det nasjonale gjennomsnittet i resultatoppnåelse i 

introduksjonsprogrammet. Resultatoppnåelsen har de siste tre årene gått ned. Både på 

landsbasis og i Oslo har andelen som gikk ut i arbeid eller utdanning etter endt program 

sunket med omkring 10 prosent fra 2008 til 2010. 23 I tillegg viser tallene at det er viktig å ha 

fokus på kvinner. Om kvinners resultater skriver Djuve (et al. 2011: 5): 

”Samtidig er ikke resultatene like gode for alle grupper. Kvinner har 

gjennomgående lavere overgangsprosent fra kurs til arbeid enn menn, og dette 

gjelder spesielt kvinner med bakgrunn fra Afghanistan, Irak og Somalia.” 

19 Introduksjonsordningens temahefte 12, 13 og 14 omhandler kommunal organisering. De ligger på 

http://www.imdi.no/no/Kunnskapsbasen/Innholdstyper/Brosjyrer/20051/22-ulike-temahefter-omintroduksjonsordningen/ 

20 www.ssb.no. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2010. KOSTRA-rapportering 2010. 

21 Tall hentet ut fra Oslos fagsystem for flyktningarbeid 13.7.2011 

22 Deltakere registrert i det Nasjonale introduksjonsregister. 

23 Resultater har fra 2008 til 2010 på landsbasis gått fra 53 til 42 prosent, og i Oslo fra 55 til 43 prosent. 

106

Det kommer også frem at lav utdanning og høyt omsorgsansvar er andre særtrekk ved den 

gruppen som har lavere overgang til arbeid eller utdanning. Dette underbygges av 

bydelskartleggingen. 

Å gå inn i resultatene av introduksjonsprogrammet krever redegjørelse for mange faktorer 

som utdanningsbakgrunn, familiesituasjon, arbeidsbakgrunn og landbakgrunn, i tillegg til 

arbeidsmarkedet i Norge. Gode kilder for dette er Statistisk sentralbyrå sin monitor for 

introduksjonsprogrammet (Enes og Kraakenes 2011) og Fafo sine rapporter (Kavli et al. 2007, 

Djuve et al. 2011). Dette er faktorer som ikke kommunen kan påvirke for å bedre resultatene. 

Dersom kommunen skal bedre programmet må vi se på innholdet i programmet, om det er 

godt nok tilpasset målgruppen, og om det finnes forbedringsmuligheter. I denne rapporten har 

vi derfor valgt å fokusere på innholdet i programmet, hvilke tiltak som fungerer og hvor det 

ligger muligheter for forbedringer. Vi fokuserer også på utfordringer knyttet til at ikke alle 

deltakergruppene har like godt tilbud. 

Gode tiltak i introduksjonsprogrammet 

Tiltakene deles inn i fire kategorier ut fra hva hovedmålet med tiltakene er: 1) Tiltak rettet 

mot deltakelse i arbeidsliv, 2) Grunnleggende norsk og samfunnsfag, 3) Utdanning/kurs og 

godkjenning av kompetanse og 4) Tiltak rettet mot deltakelse i samfunnsliv. Dette er 

inndelingen som Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) benytter i sin kategorisering 

av tiltak i det Nasjonale introduksjonsregisteret (NIR). 

Oslo Voksenopplæring tilbyr norskopplæring, basiskurs, grunnskolefag, videregående fag, 

realkompetansevurdering og 50 timer samfunnskunnskap på et språk deltakeren forstår. NAV 

stat tilbyr yrkesrettede kurs, sertifiseringskurs, AMO-kurs, jobbsøkerkurs eller plass i 

arbeidsmarkedsbedrift. Bydelene skaffer til veie og følger opp språkpraksisplasser og 

arbeidsplasser. Mange bydeler supplerer med egne kurs, dette er ofte ulike temakurs. I tillegg 

kan godkjenning av utdanning fra hjemlandet, behandling/fysisk aktivitet eller råd og 

veiledning være en del av introduksjonsprogrammet for den enkelte. Hvilke tiltak som legges 

inn i programmet er avhengig av den enkelte deltakerens individuelle behov og 

forutsetninger. 

Tabell 5.1 Bydelenes rangering av tiltak i introduksjonsprogrammet. Gjennomsnitt 

Arbeidspraksis 5,5 

Økonomisk rådgivning 5,2 

Realkompetansevurdering 5,2 

Godkjenning av utdanning fra hjemlandet 4,8 

Yrkesrettet kurs 4,8 

Språkpraksis 4,8 

Norskopplæring 4,8 

Videregående fag 4,8 

Arbeidstrening 4,4 

Sertifiseringskurs 4,4 

Quo Vadis 4,3 

Behandling/fysisk aktivitet 4,1 

Grunnskolefag 4,1 

AMO-kurs 3,9 

Basiskurs 3,7 

Motivasjonskurs 3,2 

Jobbsøkerkurs 3,0 

Arbeidsmarkedsbedrifter 2,7 

Tabellen viser bydelenes vurdering av 

tiltak som benyttes i introduksjonsprogrammet 

ut fra hva som er gode 

virkemidler for å oppnå økonomisk 

selvstendighet. 

Benyttet en skala fra 1 til 6, hvor: 

1 = ikke egnet 

6 = svært effektivt 

107

Tabell 5.1 viser at bydelene vurderer arbeidspraksis som det mest effektive virkemiddelet, og 

det er gjennom praksis mange av deltakerne får jobb. I tillegg er det en god læringsarena både 

for å tilegne seg norsk arbeidslivskunnskap og for å få praktisert norsk. Bydelene rapporterer 

at det er arbeidskrevende å skaffe til veie gode praksisplasser som kan gi mulighet for 

fremtidig jobb. Det er også utfordrende å få praksisplassen til å fungere godt for deltakeren. 

God veiledning på praksisplass er viktig, og det er behov for et system som sikrer god 

veiledning på praksisplassen. 

Yrkesrettede kurs som gir fagkompetanse innen et aktuelt yrke vurderes som et godt tiltak i 

introduksjonsprogrammet. Ved kombinasjon av opplæring i arbeidsnorsk og relevant praksis 

fungerer kursene enda bedre. Videre er det hensiktsmessig at kursene er utformet slik at de 

kan fungere som forberedende kurs på veien til fagbrev. Imidlertid er det vanskelig å få 

tilgang til yrkesrettede kurs for introduksjonsdeltakerne; det er få kurs som er tilpasset 

deltakernes norsknivå, og det er få deltidskurs som kan kombineres med norskundervisning. I 

tillegg er det få kurs tilpasset denne målgruppen innen yrkesfag hvor det er mulighet for jobb, 

som innen omsorgsarbeid og barne- og ungdomsarbeid. 

Norskopplæring er en viktig del av programmet, men burde kombineres med arbeidspraksis 

dersom målet med introduksjonsprogrammet skal nås. Kartleggingen viser at norskopplæring 

bør være mer yrkesrettet og at deltakerne må komme raskere ut i kombinasjonsløp der 

norskopplæringen suppleres med språkpraksis, og etter hvert arbeidspraksis og yrkesrettede 

kurs. Dette forutsetter at timeplanene hos voksenopplæringen legges opp slik at de i praksis 

lar seg kombinere med andre tiltak. I tillegg er det anbefalt at norskopplæringen blir mer 

arbeidsrettet. Bydelsansatte tror det hadde vært fruktbart om praksisplass hadde vært 

utgangspunkt for norskopplæringen, at arbeidet burde være utgangspunktet, og så legge opp 

norskundervisning ut fra erfaringer fra praksisplass. 

Språkpraksis er et viktig tiltak for at deltakerne får arenaer til å praktisere språket, også for 

personer med liten skolebakgrunn. Djuve et al. (2011 side 97) skriver: 

”De store utfordringene i arbeidet med kvinnene i vår målgruppe framover vil 

være særlig knyttet til å gjøre programmet mer arbeidsrettet gjennom (enda) 

mer bruk av praksisorientert opplæring.” 

Bydelene peker også på at språkpraksis bør inn tidlig i programmet, men det er utfordrende å 

finne språkpraksisplasser for deltakere som ikke er gode i norsk. En bydelsansatt forteller: 

”I introprogrammet er det en utfordring å sende folk på språkpraksisplass. Det 

gjør at de første 6 månedene av programtiden er det et hull i tilbudet slik det er 

i dag.” 

Et annet tilbud hos voksenopplæringen er basiskurs, som er en kombinasjon av opplæring i 

norsk, samfunnskunnskap og grunnskolefag 1.- 7. trinn. Bydelene vurderer basiskurs svært 

ulikt. Noen mener det er svært effektivt, mens flertallet mener det er mindre egnet for å hjelpe 

deltakerne til å bli økonomisk selvstendige. Tilbudet i basiskurs er vanskelig å kombinere 

med andre tiltak, og det blir spesielt vanskelig å tilrettelegge gode program for de svakeste 

deltakerne med store behov for språkpraksis og andre tiltak. 

Jobbsøkerkurs anses ikke som et godt tiltak. Delvis fordi det er vanskelig for introduksjonsdeltakerne 

å få jobb gjennom å søke jobber, og det er større sjanse for å få jobb gjennom 

108

praksisplass. Delvis benyttes det ikke fordi jobbsøkerkursene ikke er tilpasset målgruppen 

med for lite individuell bistand, og de er ikke tilrettelagt for å legges inn i 

introduksjonsprogrammet. 

Figur 5.7 Tiltak bydelene oppgir det er vanskelig å få tilgang til. Prosent 

Arbeidsrettet 

norskopplæring 

8 % 

Gode 

praksisplasser 

12 % 

Annet 

15 % 

Deltidskurs 

15 % 

AMO-kurs tilpasset 

målgruppen 

27 % 

Yrkesrettede kurs 

tilpasset 

målgruppen 

23 % 


av antall tiltak og ikke 

antall bydeler. 

Figuren viser tiltak som bydelen oppgir det er vanskelig å få tilgang til for deltakere i 

introduksjonsprogram. Kategoriene yrkesrettede kurs og AMO-kurs går litt over i hverandre, da 

AMO-kurs kan være yrkesrettede kurs. Kategorien annet omfatter bl.a. tilrettelagte ungdomstiltak 

for ressurssvake, lønnstilskudd og alternative opplæringstiltak for språksvake som ikke klarer å 

nyttiggjøre seg klasseromsundervisning. 

Hva mener deltakerne om tiltakene 

Det ble gjennomført tre fokusgruppeintervjuer med i alt fem deltakere. De hadde deltatt over 

ett år i programmet og kommuniserte greit på norsk. Tiltakene i programmet var tema for 

intervjuene. Mye av det deltakerne fortalte underbygger i stor grad funn i kartlegging fra 

bydelene: 

1) Introduksjonsprogrammet kan bli mer arbeidsrettet. Introduksjonsdeltakere ser ut til å 

bli tatt med på langt flere museumsbesøk enn arbeidsplassbesøk 

2) Praksisplasser og arbeidssteder er en like viktig arena for å lære norsk som det 

skolebenken er 

3) Oppfølgingen på praksisplassene burde vært bedre 

4) Opplæringen i norske regler og forhold fremheves som viktige ting de har lært 

gjennom introduksjonsprogrammet 

De fleste vi snakket med hadde bare vært på arbeidsplasser der de hadde hatt praksis, eller der 

de hadde jobbet. Følgende sitater indikerer at det ligger store potensialer i å arbeidsrette 

undervisningen i større grad: 

”Jeg har besøkt nobels fredssenter, rådhuset og museum på Bygdøy. Men jeg 

har ikke besøkt arbeidsplasser i løpet av introduksjonsprogrammet, bare 

praksisplass. Og så jeg skal besøke Akershus festning i morgen. Hvis du spør 

meg hva de gjør på arbeidsplasser, jeg vet ikke.” 

”Jeg har bare sett Rema og Nille av arbeidsplasser. Neste tirsdag vi skal 

besøke en arbeidsplass. Det er et sted de lager nye ting av søppel. Men før har 

vi ikke vært på besøk på arbeidsplasser. Jeg har ikke vært på norsk barnehage, 

fabrikker, aldershjem.” (Deltaker hadde hatt praksis på Rema og Nille) 

109

”I stedet for å betale lærere for å undervise på sommeren kan dere betale noen 

andre som kan gi oss helsekurs, førerkortkurs, datakurs.” (Deltaker snakker 

om sommerundervisningen de tilbys hos Oslo Voksenopplæring.) 

Det er individuelle forskjeller i hvilke læringsarenaer som er best for å lære språk, men 

deltakernes erfaringer tilsier at språkpraksis og arbeidspraksis er like gode språklæringsarenaer 

som skolebenken, noe følgende sitater viser: 

“Jeg lærte mest norsk når jeg jobbet med Aftenposten, mer enn på skole og 

praksis.” 

”Skole ikke nok for meg. Skole bare lære grammatikk, lære å lese, men jeg må 

lære å prate.” 

”På praksis de snakker norsk hele tida, på skole snakker de ikke norsk hele 

tida. Vi hører mange norske mennesker på praksis, de snakker vanskelig 

norsk.” 

”Jeg har lært mest norsk på skolen, mer enn på praksisplass.” 

En deltaker påpekte at det er mange utfordringer knyttet til det å være på en praksisplass. 

Følgende sitater indikerer at oppfølgingen på praksisplassen burde vært bedre, både fra 

norsklærers side og fra veileder på praksisplass: 

”Første praksis jeg kunne ikke snakke mye norsk. Men vi vet ikke hva tingene 

het, vi spurte sjefen mer og mer ”hva heter det”. Noen sjefer kan dårlig norsk, 

og det er ikke bra. Sjefen bør snakke sakte. De må forklare til oss hvis vi ikke 

forstår. Vi kan jobbe på kassa når vi kan mer norsk. Det bør stå en bak meg 

når jeg står på kassa, og hvis vi ikke forstår, så kan de svare til kunde.” 

”Sjefen lo av og til av en annen fordi han kunne ikke godt norsk. Det var veldig 

dumt. Det var ikke stor sjef, men assistent-sjefen.” 

”Jeg var 2 måneder på praksisplass, læreren kom en gang, det var nok tror 

jeg. Hun spurte hva jeg gjorde der, hun skriver, hun tar bilde av meg 

forskjellige steder i butikk. En dag fortalte jeg til klassen hva jeg gjorde på 

butikk … Vi skrev ikke noe selv, fikk ikke oppgaver. Hadde ikke glosebok på 

praksisplass. Det hadde vært bra hvis vi måtte ha skrevet ned ord, og vi ville 

husket bedre hvis vi skrev ned når vi kom hjem.” 

Ulikt tilbud for ulike deltakergrupper 

Djuve (et al. 2011: 95) skriver at det er “mye som tyder på at programmet kan forløpe ulikt og 

ha ulikt innhold for kvinner og menn”. I en rapport bestilt fra IMDi konkluderte Rambøll 

(2005) med at introduksjonsprogrammet er for mainstream flyktninger. Dette bekreftes av 

bydelene, som rapporterer at det vanskelig å finne tilrettelagte tiltak for deltakergrupper med 

(jf. figur 5.8): 

1. Liten skolebakgrunn 

2. Helseutfordringer 

3. Lave norskkunnskaper 

4. Stort omsorgsansvar 

5. Fødsler og permisjoner i løpet av programtiden 

110

6. Liten arbeidserfaring 

7. Høy utdannelse 

Figur 5.8 Deltakergrupper det er vanskelig å finne tilrettelagte tiltak for. Prosent 

Liten 

arbeidserfaring 

7 % 

Fødsler i 

programmet 

11 % 

Høy utdannelse 

7 % 

Liten 

skolebakgrunn 

39 % 

Figuren viser 

deltakergrupper bydelene 

rapporterer at det er 

vanskelig å finne 

tilrettelagte tiltak for. 

Stort 

omsorgsansvar 

11 % 

Lave 

norskkunnskaper 

11 % 

Helseutfordringer 

14 % 




Djuve (et al. 2011: 97) presenterer i sin rapport mønsteret som avtegner seg i hva som 

kjennetegner introduksjonstilbudet til kvinner med lav utdanning og stort omsorgsansvar. De 

viste samtidig til at: 

”Forskjellene i kvalifiseringstilbud ser ut til å være mer landgruppeavhengig 

enn kjønnsspesifikke: Blant menn fra Somalia og Afghanistan er det også en 

lav andel som har deltatt på språkpraksis.” 

Følgende mønster avtegner seg i tilbudet til kvinner i introduksjonsprogrammet med lav 

utdanning og store omsorgsoppgaver: (Djuve et al. 2011: 95-97) 

• Det tyder på at deltakerne i introduksjonsprogram i liten grad får oppfylt retten til tiltak 

som forbereder til arbeid 

• Kvinner med lav eller ingen utdanning og store omsorgsoppgaver får kun unntaksvis plass 

på AMO-kurs eller ordinære (arbeids)praksisplasser i løpet av programperioden. 

Kommunale tilbud har også et begrenset og varierende omfang 

• Det store flertallet av kvinnene får ikke språkpraksis i det hele tatt i løpet av 

programperioden. Bruken av språkpraksis er generelt lav, men enda lavere i vår 

målgruppe 

• Innholdet i introduksjonsordningen domineres av klasseromsbasert norskopplæring 

• Det er en betydelig andel av kvinnene i vår målgruppe som mangler grunnskoleopplæring. 

Bare 3-14 prosent har hatt fag i grunnskoleopplæring som del av opplæringen i 

introduksjonsprogrammet 

• Kvinner med lav utdanning og mange barn får i mange tilfeller ikke reelle heltidsprogram 

Oslos bydeler oppgir at de i varierende grad kjenner igjen mønsteret som Djuve (et al. 2011) 

avtegner. I Oslo får de fleste kvinnene i introduksjonsprogrammet språkpraksis og 

fulltidsprogram. Grunnen er at bydelene velger å bruke mye ressurser på å det. 

Flertallet av bydelene bekrefter derimot at følgende mønster også er en utfordring i Oslo: 

• Innholdet domineres av klasseromsbasert norskopplæring 

• Kvinner med lav utdanning får kun unntaksvis plass på AMO-kurs 

111

• Kvinner med lav utdanning får kun unntaksvis plass på ordinære (arbeids)praksisplasser 

• Kvinner med lav utdanning får i liten grad oppfylt retten til tiltak som forbereder til arbeid 

Tilrettelegging for foreldre i introduksjonsprogrammet 

Nærmere halvparten av introduksjonsdeltakerne har barn, og rundt halvparten av disse barna 

er i barnehagealder 24 . Et særtrekk ved mange introduksjonsdeltakere er at de stifter familie når 

de kommer til Norge, og får barn i løpet av programtiden. Dette gjelder spesielt de 

familiegjenforente kvinnene i programmet, og mange av dem er ute i permisjon flere ganger i 

løpet av programtiden. 

I kapitel 4.2 i denne rapporten så vi at husholdninger der hovedinntektstaker har 

innvandrerbakgrunn har større sannsynlighet for havne i lavinntektsgruppen. Spesielt er 

aleneforsørgere spesielt utsatt. Det er dobbelt så stor sannsynlighet for enslige forsørgere med 

(ikke-vestlig) innvandrerbakgrunn å tilhøre lavinntektsgruppen sammenlignet med 

eneforsørgerhusholdninger generelt. Dette viser at introduksjonsprogrammet er et viktig 

virkemiddel for å forebygge barnefattigdom. Vi skal videre se nærmere på hvordan 

introduksjonsprogrammet fungerer for foreldre. Hva de store utfordringene er, og hvordan 

Oslo kommune kan tilrettelegge for at tilbudet for foreldre blir bedre og bidrar til at flere blir 

økonomisk selvstendige. 

Kartleggingen blant bydelene viste at den største utfordringen for deltakere med 

foreldreansvar er mangel på barnehageplass, høyt fravær og utfordringer med å kombinere 

fulltidsprogram med store omsorgsoppgaver. Det er spesielt utfordrende for følgende grupper 

å delta i introduksjonsprogrammet: 

1. Deltakere med omsorg for alvorlig/kronisk syk ektefelle, barn, foreldre 

2. Deltakere med omsorg for mange barn 

3. Enslige foreldre 

4. Deltakere som ikke har tilbud om barnepass/barnehageplass 

5. Deltakere som får barn flere ganger i løpet av programtiden 

Introduksjonsprogrammet kan tilrettelegges for disse gruppene ved å legge inn 

omsorgsoppgaver som en del av programmet. Ulempen er at det gjør overgangen til jobb 

vanskeligere fordi programmet ikke ligner realiteten de møter i arbeidslivet. Eneste 

forskjellen mellom enslig forsørgere og andre deltakere med omsorgsansvar er at de har rett 

til flere fraværsdager på grunn av sykt barn. Ut over det er det ingen spesiell tilrettelegging 

for enslig foreldre. Enkeltfunn viser tvert i mot at de kan risikere å bli en nedprioritert gruppe 

fordi sjansene for å klare å stå i jobb som enslig forsørgere er så små. En bydel uttalte: 

”Å fungere i fulltidsprogram er spesielt vanskelig for eneforsørgere. Hvis vi 

må prioritere, så prioriterer vi de som har størst sjanse for å komme i jobb.” 

Det er tydelig et behov for å øke fokus på enslig forsørgere. En helhetlig satsing, på tvers av 

ulike tiltak og programmer, kan hjelpe flere enslige forsørgere inn i 

introduksjonsprogrammet. Noen bydeler oppgir å ikke ha enslig forsørgere i programmet. 

Barnehageplass 

Raskt tilbud om barnehageplass er avgjørende for at kommunen kan imøtekomme sin plikt til 

å tilby program innen tre måneder fra søknad er framsatt. Lovpålagt rett til barnehageplass 

24 Tall hentet ut fra Oslos fagsystem for flyktningarbeid 13.7.2011 

112

innebærer ikke nødvendigvis at deltakerne tilbys barnehageplass i løpet av tre måneder. 

Regelverket om barnetilsyn sier følgende: 

”Personer med rett og plikt til introduksjonsordningen bør være en prioritert 

gruppe både for å få barnehageplass til sine barn og for å ha mulighet til 

redusert foreldrebetaling. Disse representerer en stor gruppe innvandrere som 

staten og kommunene har et særskilt integreringsansvar for. Dersom 

intensjonen med loven skal nås, forutsetter dette at kommunene sikrer 

barnehageplass til barna i disse familiene.” (Rundskriv H-20/05 side 34) 

Bare i to bydeler er introduksjonsdeltakere en prioritert gruppe for barnehageplass. Dette 

medfører at mange bydeler ikke klarer å oppfylle sin plikt til å tilrettelegge og tilby 

introduksjonsprogram innen tre måneder. Ved manglende barnetilsyn starter deltakerne i 

mangelfulle program eller programmet starter vesentlig forsinket i forhold til loven. Mangel 

på barnehageplass medfører i mange tilfeller et dårligere program og lange avbrekk fra 

programmet som gjør at progresjonen blir lavere. 

En annen utfordring er lang reisevei til barnehageplassen. For denne gruppen byr det på ekstra 

utfordringer fordi de ikke kan språket og er dårlig kjent, i tillegg til at de som 

lavinntektsfamilie er avhengig av offentlig transport. Barrieren for å ta seg fram til steder er 

større, og lang reisevei gjør at de mister verdifull tid i program og motivasjon til å kombinere 

full deltakelse med familieliv. Det er også viktig at søsken får barnehageplass i samme 

barnehage. 

Høyere fravær 

Deltakere med barn har mer fravær, og da særlig kvinner og deltakere med aleneomsorgen for 

barn. Dette er også et funn Djuve (et al. 2011) har gjort. 

”Kvinner har hyppigere fravær grunnet sykdom hos barn, egne helseplager og 

særlig på grunn av graviditet og barnefødsler. Dette gir dårligere kontinuitet 

og progresjon i kvalifiseringen. En del rykker rett og slett tilbake til start etter 

å ha vært ute i permisjon.” 

De anbefaler at kommunene jobber målrettet med å redusere behov for sykefravær gjennom 

tilrettelegging med behandling som del av programmet. Noe som krever ekstra ressurser og 

forutsetter involvering av fastleger og andre aktører i helsevesenet. For kvinner i permisjon 

anbefales det å holde kontinuiteten i kvalifiseringen gjennom oppfølging under permisjon og 

tilbud som mødrene kan delta i mens de er i permisjon. 

Anbefalinger for å tilrettelegge bedre for foreldre 

Bydelene har kommet med følgende forslag til hva Oslo kan gjøre for å tilrettelegge 

introduksjonsprogrammet bedre for foreldre. Forslagene er satt opp i en slik rekkefølge at de 

som er foreslått av flest bydeler står først. 

1. Gi prioritet til barnehageplass for barn av introduksjonsdeltakere. Gi plass til søsken i 

samme barnehage. Etterstrebe å tilby barnehageplass lokalt 

2. Kurstilbud for foreldre 

3. Bruke programtid til å følge opp barna 

Det viktigste tiltaket er at introduksjonsdeltakere blir prioritert til barnehageplass. For det 

første med hensyn til at rask innvilgelse av barnehageplass så deltakerne kan starte raskt i 

program. For det andre med hensyn til at introduksjonsdeltakere får barnehageplass nær hjem 

og skole, slik at det reelt vil være mulig for dem å stå i jobb. 

113

Det andre forslaget er å utvikle kurstilbud for foreldre. Hensikten med kurset bør være å gjøre 

foreldrene kjent med og trygg på tilbud for barn: Hvordan fungerer norsk barnehage, skole og 

lokale fritidstilbud, og hva forventes av foreldre på de ulike arenaene. Hvordan 

omsorgsoppgaver kan kombineres med arbeid og med introduksjonsprogram bør også være et 

kurstema. Oslo tilbyr i dag foreldreveiledningsprogrammet ICDP, men blir anbefalt som en 

del av introduksjonsprogrammet for foreldre. Det kan derfor være hensiktsmessig for 

kommune å tilrettelegge ICDP-kursene slik at de i større grad kan integreres som en del av 

introduksjonsprogrammet. 

Et tredje forslag er å bruke programtid til å følge opp barna. Det er imidlertid delte meninger 

om hvorvidt det er god tilrettelegging. Ansatte i en bydel som ble intervjuet sa: 

”Det er uproblematisk med individuell tilrettelegging for foreldre i 

introduksjonsprogrammet. Men det som er vanskelig er overgangen til arbeid. 

For den dagen vedkommende skal ha jobb må hun faktisk komme kl. 08:00. I 

arbeidslivet stilles det oftere høyere krav til innvandrere om å komme presis 

enn for andre arbeidstakere. På et sykehjem vi samarbeider med er det ansatte 

som har barn som får komme 15 min. for sent til jobb, men de kan stille opp 

bra på alle andre områder. Men for våre deltakere, som ikke er sterk i språk og 

mangler annen relevant kompetanse, så kan de ikke i tillegg komme for sent. 

Da blir andre søkere foretrukket. Derfor er det urealistisk å lage program som 

har en veldig tilrettelegging for foreldre”. 

Rådgivere i introduksjonsprogrammet står overfor et dilemma. Skal de tilpasse programmet til 

omsorgsrollen og dermed risikere at overgangen til arbeid blir for vanskelig, eller skal de 

tilpasse programmet til virkeligheten, og dermed risikere at deltakerne får større problemer 

med å følge opp programmet? Tilrettelegges det for at introduksjonsdeltakere prioriteres i 

forhold til barnehager, fortrinnsvis nær hjemmet, kan det hjelpe deltakerne til å delta i 

fulltidsprogram og kunne stå i jobb den dagen det blir aktuelt. 

Forbedringsforslag til introduksjonsprogrammet i Oslo 

Figur 5.9 viser forslag fra bydelene til tiltak og virkemidler som kan gjøre 

introduksjonsprogrammet bedre. Det er spesielt det å ”utvikle gode praksisplasser” som 

nevnes av mange bydeler. ”Yrkesopprettet norskopplæring” og ”yrkesrettede kurs” nevnes 

også av flere. 

114

Figur 5.9 Tiltak og virkemidler som kan gjøre introduksjonsprogrammet bedre. Prosent 

Figuren viser forslag fra bydelene på hva som kan gjøre introduksjonsprogrammet bedre. 

Temakurs 

5 % 

Utvikle gode praksisplasser: 

Samarbeid med næringslivet, flere 

praksisplasser med mulighet for jobb, 

bedre veiledning på praksisplasser. 

Mer flexible 

timeplaner 

7 % 

Bedre samarbeid 

7 % 

Tettere oppfølging 

av deltakere 

11 % 

Yrkesrettede kurs 

16 % 

Annet 

5 % 

Utvikle gode 

praksisplasser 

31 % 

Yrkesrettet 


18 % 

Yrkesrettet norskopplæring: 

Må kombineres med praksis. 

Yrkesrettede kurs tilpasset målgruppen 

og arbeidsmarkedet. Deltidskurs som 

kan kombineres med andre tiltak. 

Tettere oppfølging av deltakere 

Bedre samarbeid mellom NAV, Oslo VO 

og bydelene. Og regionale samarbeid om 

utvikling av tiltak. 




Mer fleksible timeplaner som gjør det 

mulig å lage gode 

kombinasjonsprogrammer. 

Temakurs i økonomi og foreldrerollen 

Annet: Større fokus på elever med svak 

progresjon, kompetanseheving i 

karriereveiledning hos ansatte, bedre 

oppfølging ifht. barn. 

Tilbakemeldingene fra bydelene kan sorteres i fem forbedringsområder: 

1. Yrkesrettede kurs tilpasset målgruppens norsknivå 

Bydelene ønsker fagkurs for deltakere med lavt norsknivå innen fag som helse- og omsorg, 

barne- og ungdomsarbeid og kantinekurs. Dette er yrker der det er mulighet for jobb, og 

områder som mange deltakere ønsker å jobbe med. Fagkurs vil gi viktig kunnskap om yrket 

som deltakeren ønsker å jobbe med. I tillegg kan slike fagkurs være en god forberedelse til å 

ta fagbrev. Mange introduksjonsdeltakerne kommer ofte ut i jobb før de oppfyller 

forutsetningene til å ta fagbrev. Dersom kursene er deltidskurs kan de kombineres med 

norskundervisning, arbeidspraksis eller andre tiltak i programmet. Språkopplæring og 

oppfølging på relevant praksis bør også inngå. 

2. Faste avtaler om språkpraksisplasser der deltakere kan få språktrening tidlig i 

introduksjonsløpet 

Hensikten med språkpraksis er både å lære norsk språk samt få kjennskap til grunnleggende 

regler i norsk arbeidsliv. Språkpraksisplassene trenger derfor ikke være på en arbeidsplass 

deltakeren ønsker å jobbe i fremtiden, noe som gjør det mulig å lage avtaler om språkpraksis 

på faste arbeidssteder. Bydelene melder om et stort behov for bedre språkpraksisplasser, 

spesielt for kvinner med lav norskprogresjon. Det er imidlertid vanskelig å finne 

praksisplasser til denne gruppen fordi mange arbeidsplasser er skeptiske til å ta inn folk med 

dårlige norskkunnskaper. 

Per i dag bruker bydelene mye ressurser på å skaffe til veie språkpraksisplasser, likevel er det 

mange som ikke kommer tidlig nok ut i språkpraksis eller mister plassen av ulike grunner. 

115

Mangel på koordinering medfører dobbeltarbeid i Oslo. Ved å koordinere og lage faste avtaler 

kan Oslo spare ressurser samtidig som praksisplassene kan bli bedre. 

For å utvikle gode språkpraksisplasser har det kommet to forslag: 

1. Etablere faste avtaler med ulike bedrifter og arbeidsplasser om språkpraksisplasser til 

et bestemt antall personer, gjerne 10-20 personer 

2. Interne arbeidsplasser i bydelene bør forpliktes til å ha personer på språkpraksis 

gjennom et politisk vedtak som pålegger alle bydeler å ha et bestemt antall 

språkpraksisplasser 

Bydelene mener det vil være en fordel dersom avtaler med eksterne bedrifter er by- eller 

regionomfattende, og at avtaler med arbeidsplasser internt i bydelen er bydelsomfattende. 

Felles for begge forslagene er at: 

1. Det ansettes en veileder som daglig følger opp deltakerne i praksis 

2. Deltakere må kunne starte i språkpraksis tidlig i introduksjonsløpet, og praksisplassen 

må være inneforstått med at deltakerne ikke er gode i norsk 

3. Det må være mulighet for å snakke / ha gode språktreningsarenaer 

Tett veiledning av praksisdeltaker er særdeles viktig for vellykkede språkpraksisplasser. 

”Det som ofte skjer er at folk bare blir gående. Det kreves et viss oppfølging” forteller en 

bydelsansatt. For å få til dette er det viktig med tett og hyppig veiledning på 

språkpraksisplass, men dette kan kreve mer enn hva ansatte på arbeidsstedet eller 

programrådgivere i introduksjonsprogrammet har kapasitet til. En løsning kan være å ha egne 

ansatte som veileder deltakere på språkpraksisplasser, med veiledningsansvar for 10-20 

personer. Dette kan enten være en ambulerende veileder som reiser mellom de ulike 

språkpraksisplassene, alternativt at man kjøper fri en ansatte på en språktreningsplass til å 

være veileder. 

Samarbeidsavtalene bør inngås med større arbeidsplasser hvor det vil være mulig å ha 10-20 

språkpraksisplasser. Det vil også være en fordel om de inngås med arbeidssteder hvor det er 

mange varierende arbeidsoppgaver. Noen i kommunen må ha ansvaret for å inngå avtalen, 

koordinere og gi opplæring til praksisplassen. 

3. Tilby introduksjonsdeltakerne mer arbeidsrettet norsk 

På grunnlag av Djuve (et al. 2011) sin rapport og tilbakemeldinger fra bydelene anbefales det 

å tilby yrkesrettet mer arbeidsrettet norsk. ”Arbeidet burde vært det man starter med i 

norskopplæringen: Start ute på arbeidsplassen, og så ha norskundervisning ut fra det”. 

Arbeidsrettet norskopplæring vil også være i tråd med formålsparagrafen for norskopplæringen 

for nyankomne innvandrere, som er ”å styrke nyankomne innvandreres mulighet 

for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet” (Lov om 

introduksjonsprogram og norskopplæring for nyankomne innvandrere § 1). 

4. Bedre koordinering av tiltak og kurs 

Kommunen skal samarbeide med den statlige delen av NAV om introduksjonsprogrammet. I 

Oslo er arbeid med introduksjonsprogrammet fordelt mellom 15 bydeler og tre 

voksenopplæringssentra som sorterer under to ulike byrådsavdelinger. Dette byr på mange 

utfordringer og uklarheter knyttet til organiseringen av introduksjonsprogrammet. Dette gir 

også en stor distanse mellom de som har ansvar for å lage et godt program og de som sitter 

med myndighet og midler til å utforme tilbudene som skal benyttes i programmet. Djuve (et 

al. 2011: 102) peker på at en av utfordringene med å få til et godt introduksjonsprogram er at 

116

de som sitter med ansvar for å utvikle et program ikke har noen innflytelse over hvilke tiltak 

som tilbys: 

”Innsatsen for deltakere i introduksjonsprogram er spredt på ulike kommunale 

etater. Programrådgivere har ingen direkte innflytelse over prioriteringer og 

tiltak i andre etater.” 

De som kjenner deltakerne og behovet for kvalifisering hos den enkelte har ikke innflytelse på 

hvilke tiltak deltakerne kan få. Det ble påpekt under intervjuer at tilbudet til deltakerne var 

bedre før, når de hadde oppgavedifferensiering og bydelene hadde direkte innflytelse over 

tiltakstilbudet. 

Det er behov for yrkesrettede kurs tilpasset deltakernes norsknivå. Kurs og tiltak fra ulike 

aktører bør også la seg kombinere bedre. En bydel kommenterte: 

”Jeg savner reelle deltidskurs. Deltakerne går glipp av undervisning 3 dager i 

uken fordi kursene ikke er deltid.” 

5. Utvikle gode arbeidspraksisplasser og ansvarliggjøring av arbeidsgivere 

De fleste introduksjonsdeltakere som kommer i jobb, får jobb gjennom sin praksisplass. Det 

er mye å vinne på å rette fokus på utvikling av gode arbeidspraksisplasser. Det beste er 

samarbeid med store bedrifter om praksisplasser, spesielt i privat sektor hvor tilgangen på 

arbeidsplasser er stor. 

”Det er viktig at deltakerne får vist ferdighetene sine i det private”. ”A la 

Stormberg! Vi trenger flere Stormberg!” 

Et annet viktig virkemiddel knyttet til dette er ansvarliggjøring av arbeidsgivere fra sentralt 

hold. Djuve (2011) påpeker at arbeidsgivere er risikoaverse og ser ut til å oppfatte innvandrere 

som mer risikobærende enn andre arbeidssøkere. Arbeidsgivere bør derfor oppfordres til å ta i 

mot innvandrere på praksis, og fokusere på å benytte og kurse personer som allerede bor i 

Norge ved mangel på arbeidskraft. 

Oppsummering 

Oslos tilbud til introduksjonsprogram har forbedringspotensialer. Som en bydel understreket: 

”Det er avgjørende å få et tydeligere element av arbeidstrening og arbeidsforberedende kurs 

inn i introduksjonsprogrammet”. Dette synet støttes av Djuve (et al. 2011) og Enes og 

Kraakenes (2011). 

Det er spesielt viktig å sikre et bedre tilbud til deltakere med lav utdanning slik at de tilbys et 

like godt program som de med høyere utdanning. Flere yrkesrettede kurs tilpasset 

målgruppens norsknivå og målgruppens yrkesmuligheter, arbeidsrettet norsk og tidlig 

språkpraksis med tett veiledning er viktige tiltak for å gjøre introduksjonsprogrammet mer 

arbeidsrettet for denne gruppen. I tillegg er det en forutsetning at Oslo koordinerer kurs og 

tiltak bedre, slik at det er mulig å lage gode kombinasjonsprogrammer for deltakerne. 

Tilbudet som gis av Oslo Voksenopplæring, NAV stat og bydelene må planlegges under ett. 

For å sikre gode programmer for foreldre er det viktig å gi prioritet i barnehager. Målet er å 

kunne oppfylle kommunenes plikt til å tilrettelegge for introduksjonsprogram innen tre 

måneder, og tilrettelegge slik at deltakerne kan stå i en reell fulltidsjobb den dagen målet med 

introduksjonsprogrammet oppnås. 

117

5.6.2 Ny sjanse 

Ny sjanse er en forsøksordning i et utvalg kommuner og bydeler hvor formålet er å prøve ut 

ulike metoder for å få innvandrere over i arbeid eller utdanning (Integrerings- og 

mangfoldsdirektoratet 2011). Dette er et kvalifiseringsprogram for innvandrere mellom 18 og 

55 år uten fast tilknytning til arbeidslivet. Programmet er utarbeidet etter modell for 

introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere med hensikt i å kvalifisere 

innvandrere til arbeid eller utdanning. Deltakere får tilbud om et individuelt tilrettelagt 

program, en fast kontaktperson, tett oppfølging og må følge de samme reglene som i 

arbeidslivet for øvrig. I tillegg til norskopplæring og arbeidspraksis, setter mange 

kvalifiseringstiltak fokus på arbeid med motivasjon, helsefremmende tiltak, religion og 

uskrevne koder i arbeidslivet. 

Forsøksordningen startet opp i 2005 og retter seg spesielt mot deltakere fra utvalgte 

landgrupper med særlig høy arbeidsledighet eller lav sysselsetting; Pakistan, Marokko, 

Tyrkia, Somalia, Afghanistan og Irak. I 2009/2010 fikk man to nye målgrupper: 

hjemmeværende kvinner som ikke er avhengig av offentlige ytelser til livsopphold og 

ungdom som er mottakere av sosialhjelp. Det siste året har det også blitt et større fokus på å 

utvikle og dokumentere metoder, og det er blitt satt av 750 000 kroner spesielt til dette 

formålet. 

På oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) gjorde Rambøll i 2010 en 

undersøkelse om arbeidsgiveres erfaringer med ansettelse av tidligere deltakere i Ny sjanse 

(Rambøll 2010). Undersøkelsen viser at flertallet av arbeidsgiverne har positive erfaringer 

med tidligere Ny sjanse-deltakere. I sammenligning med øvrige ansatte erfarer arbeidsgiverne 

minimale forskjeller når det kommer til gjennomføring av arbeidsoppgaver, kvalifisering og 

integrering i arbeidsmiljøet. Videre indikerer undersøkelsen at tidligere Ny sjanse-deltakere 

møter like ofte til rett tid som øvrige ansatte, og det fremheves at de er spesielt arbeidsomme 

og pliktoppfyllende. Deres språk- og kulturkompetanse vurderes av arbeidsgiverne som en 

fordel og spesielt nyttig i yrker hvor arbeidsoppgavene omfatter kontakt med 

minoritetsspråklige. Samtidig er mindre gode ferdigheter i norsk en av to utfordringer som 

trekkes frem. I noen tilfeller har ansettelsen av tidligere Ny sjanse-deltakere krevd flere 

ressurser enn antatt i forkant. I tillegg fremkommer det at noen mangler kjennskap til normer 

og regler på arbeidsplassen og tar mindre initiativ enn øvrige ansatte. Likevel gir 

undersøkelsen indikasjoner på at utfordringer knyttet til språk og bruk av flere ressurser enn 

antatt er mulig å imøtekomme, og flertallet av arbeidsgiverne har iverksatt tiltak for å møte 

disse utfordringene. Ved språkutfordringer tilrettelegges arbeidsoppgavene slik at den ansatte 

unngår situasjoner der norsk er en forutsetning, eller at arbeidsgiverne har gitt uformell 

norskopplæring. Når det gjelder ressurser, har de fleste arbeidsgivere omdisponert interne 

ressurser, som for eksempel kan innebære omfordeling av arbeidsoppgaver, eller de har bedt 

om forlengelse av lønnstilskudd. Samlet viser undersøkelsen at mange potensielle 

arbeidsgivere kan ha utbytte av å ansette tidligere Ny sjanse-deltakere. 

I 2011 har Ny sjanse 26 prosjekter i 23 kommuner/bydeler. I Oslo kommune er følgende 

bydeler med i forsøket: Bjerke, Frogner, Gamle Oslo, Grorud, Grünerløkka, Sagene, Stovner, 

Søndre Nordstrand, Vestre Aker og Østensjø. Den største målgruppen til Ny sjanse i bydelene 

er hjemmeværende innvandrerkvinner, fortrinnsvis somaliske. Deltakerne er både 

langtidsmottakere, og kvinner som ikke mottar offentlige stønader. I bydelene Gamle Oslo og 

Grorud er ungdom i alderen 18 til 25 år den viktigste målgruppen. 

118

Bydelene oppgir at målet med Ny sjanse er økt deltakelse i lokalsamfunn, arbeidsliv og 

utdanning. Ved å få deltakere ut i ordinært arbeid eller høyere utdanning blir de samtidig 

økonomisk selvhjulpne. En bydel utdyper: 

”Målet med Ny sjanse er å utvikle og forbedre metoder for å hjelpe kvinner med 

minoritetsbakgrunn, som er enslige forsørgere og har store omsorgsforpliktelser, 

ingen/lite skolegang og ingen/lite arbeidserfaring til å kvalifisere seg mot ordinært 

arbeid. Hypotesen vår er at tett, individuell oppfølging og individuelt tilpasset 

kvalifiseringsløp bedrer kvinnenes muligheter til å komme ut i ordinært arbeid.” 

Antall deltakere i Ny sjanse 

Åtte av ti bydeler med Ny sjanse har rapportert inn antall deltakere. I 2010 har disse åtte 

bydelene 166 deltakere, men tilbudet i to av bydelene gis kun til ungdom i alderen 18-25 år. 

Rapporteringen av hvor mange av deltakerne som har barn er mangelfull, og det er derfor 

vanskelig å estimere hvor mange barn som omfattes av ordningen. Tallene fra noen av 

bydelene indikerer imidlertid at et flertall av deltakerne har barn. 

Hvordan legges det til rette for deltakelse for foreldre med mange barn? 

Rapporteringen fra bydelene viser at tilretteleggingen for deltakere med mange barn varierer 

noe. Bydel Grünerløkka oppgir å ha barnepass i regi av Ny sjanse. Barnepassen er i 

tilstøtende lokaler til kurset, og fungerer som en tilpasning til barnehage for både mor og 

barn. Bydel Bjerke har gratis barnepass for mødre som deltar i norskundervisning gjennom 

Groruddalssatsingen. Bydel Vestre Aker er den eneste bydelen som oppgir at foreldre med 

mange barn tilknyttet Ny sjanse prioriteres i ordinært barnehagetilbud. Bydelene Frogner og 

Grünerløkka svarer at dette prioriteres hvis mulig, eller at alle som har rett til plass får det. 

De bydeler som ikke har dette som prioritering oppgir å ha god barnehagedekning. Prosjektet 

bistår dessuten kvinnene med å søke barnehageplass, og det prioriteres å gi enslige forsørgere 

barnehageplass. Som midlertidig ordning benyttes bydelens overgangsbarnehage i påvente av 

plass i ordinær barnehage. 

Som forslag til hvordan Ny sjanse bedre kan tilrettelegges for foreldre kommer bydelene med 

følgende forslag: 

• Rimelige og fleksible barnepassordninger. Barnepass i sammenheng med 

kvalifiseringen kan spare inn mye tid på levering og henting av barn til slektninger, 

dagmamma eller liknende 

• Individuelt tilpasset program til alle deltakerne 

• Prioritering av barn i barnehager 

• Anledning til å ta med barn på norskundervisning til de har fått barnehageplass 

• Norskundervisning i nærmiljøet, i bydelen eller sammen med annen bydel. Felles 

undervisningsfri fra norskopplæringen, slik at man kan danne grupper en – to dager 

ute i bydelen for annen type opplæring 

• Fokusere på hele familien, og ikke bare kvinnene. Involvere ektemennene 

• Bedre tilbud til barna i skoleferier 

Fire bydeler forteller at det legges spesielt til rette for deltakelse i Ny sjanse blant enslige 

forsørgere. Det legges blant annet opp til noe kortere dager for kvinner som har 

forsørgeransvar, slik at de har mulighet til å levere og hente barn i barnehage/dagmamma uten 

at det fratar dem muligheten til å delta i programmet. For de av mødrene som må være 

119

hjemme når barnehage/aktivitetsskole er stengt, lages ”hjemmeoppgaver”. De som venter på 

barnehageplass har dessuten anledning til å ta med barna på norskundervisningen. 

I utgangspunktet er det ingen som ekskluderes fra deltakelse i Ny sjanse på grunn av mange 

barn eller stort omsorgsansvar. Tvert imot går programmet bevisst inn for å legge til rette for 

at personer med stort omsorgsansvar ikke skal ekskluderes fra å delta. Dette gjøres ved å 

tilrettelegge best mulig for den enkelte. Det jobbes også med nettverksbygging slik at enslige 

foreldre kan avlaste eller hjelpe hverandre. Likevel rapporteres det at enslige mødre med store 

omsorgsoppgaver kan ha problemer med deltakelse med tanke på begrensninger i kapasitet og 

fravær knyttet til sykdom og oppfølging av barna. Enkelte deltakere har også brukt 

forholdsvis lang tid på å få ordnet barnepass. Dette kan gi dårlig progresjon og begrense 

mulighetene til innhold i programmet. 

Fordi overgangsstønaden ikke krever at kvinnene er i aktivitet utenfor hjemmet, mener en 

bydel at den kan være til hinder for oppstart i prosjektet. Manglende deltakelse får ikke 

økonomiske konsekvenser. Likeledes kan kontantstøtteordningen være til hinder for oppstart i 

barnehage og deltakelse i prosjektet. Kvinnene kommer nemlig dårligere ut økonomisk ved å 

delta i prosjektet og ha barna i barnehage, enn ved å motta kontantstøtte som hjemmeværende. 

De viktigste virkemidlene i Ny sjanse 

Mange bydeler trekker frem norskopplæring og arbeidspraksis som viktige virkemidler for å 

få brukere ut av fattigdom. Norskopplæring er et middel for å komme i arbeid, og det er viktig 

at dette formidles til deltakerne. Det savnes imidlertid mer forutsigbarhet i språktilbud fra 

semester til semester. Undervisningen kan også bli mer temabasert, hvor deltakerne selv er 

med på å finne aktuelle temaer. Arbeidspraksis forutsetter en tydelig definert hensikt med 

praksisen samt tett oppfølging av både deltaker og arbeidsgiver. Styrket veiledning av 

arbeidsgivere ble foreslått med tanke på å sikre praksiskandidatene gode og konstruktive 

tilbakemeldinger på deres utvikling og innsats. En annen bydel påpeker at bruk av 

økonomiske incentiver overfor arbeidsgivere trolig kan skaffe flere praksisplasser med reelle 

jobbmuligheter i enden. En betalt fadderordning som kan sikre tett nok oppfølging blir også 

foreslått. 

Et annet viktig virkemiddel som nevnes av bydelene er tett individuell oppfølging. Med tanke 

på hver enkelt deltakers forutsetninger bør det være individuelt tilpassede løp. Utvidet bruk av 

individuell plan er ønskelig for 2011. Det er ønskelig at planen evalueres fortløpende, og at 

den justeres ofte slik at tiltak som i liten grad bidrar til ønsket måloppnåelse raskt byttes ut. 

Det bør heller ikke være for mange deltakere per veileder/saksbehandler. 

Videre nevnes lønn og økonomisk motivasjonstillegg som viktige virkemidler. Bydelene sier 

dette er viktigst i begynnelsen, som motivasjon til å starte på programmet. Etter hvert ønsker 

kvinnene å delta av andre årsaker. Motivasjonstillegget er viktigst for de kvinner som mister 

kontantstøtten. 

Nettverksbygging vurderes som svært viktig, og dette gjelder for begge målgruppene – 

innvandrerkvinner og ungdom i alderen 18 til 25 år. Mange av kvinnene har fått utvidet sitt 

nettverk. Dette har vært positivt med tanke på avlastning, støtte og en utvidet sosial arena. 

Som et ledd i dette er det opprettet et felles forum hvor flere diskusjonstemaer står på 

plakaten, for eksempel skilsmisse, arbeidslivet, forventninger og lignende. Det blir også 

arrangert work-shops med utgangspunkt i blant annet jobbsøkerkurs, helse og ernæring. Dette 

120

har nytteverdi for hele gruppa. Det rapporteres om økt kunnskap, innsikt og styrket samhold i 

gruppa. Flere deltakere har dessuten lært å støtte seg på hverandre. 

Helseforebyggende tiltak og fysisk aktivitet trekkes også frem som viktige forutsetninger for å 

delta og fungere godt i arbeidslivet. 

Bydelenes vurdering av Ny sjanse 

Bydelene ble bedt om å vurdere hvordan Ny sjanse bidrar til å få deltakere ut av fattigdom, 

samt hvordan deltakerne knyttes til arbeidslivet. Dette ble gjort ved å benytte en skala fra 1 til 

6, hvor verdi 1 er ikke egnet og verdi 6 er svært effektfullt. Begge forholdene vurderes av 

bydelene å være effektfulle. Mest effektfullt mener bydelene Ny sjanse er for å hjelpe 

deltakerne til å få en arbeidslivstilknytning, med en gjennomsnittsscore på 4,3. På spørsmål 

om hvordan Ny sjanse bidrar i sin helhet til at deltakerne og deres familier kommer seg ut av 

fattigdom gir bydelene i gjennomsnitt en score på 4. 

Tre av bydelene mener programmet er svært effektfullt for å få deltakerne ut av fattigdom og 

gir det høyest score. Bydelene sier at samtlige har en bedre økonomi under deltakelse, og at 

deltakelsen hjelper familier ut av fattigdom i vid forstand. ”Det handler om økt inntekt og økt 

kompetanse på samfunnet.” 

Bydelen som har Ny sjanse for både kvinner og for ungdom, mener tiltaket er desto mer 

effektivt for ungdom. Lang fartstid i sosialhjelpssystemet gjør veien ut i arbeidslivet lang for 

flere av kvinnene, og passivitet gjør at noen personer heller vil bli værende med en (liten) fast 

stønad, i stedet for å utfordre seg selv. Andre bydeler kommenterer at deltakerne får lite på 

kort sikt, og etterlyser økt motivasjonsstønad. Samtidig øker Ny sjanse på lengre sikt 

deltakerens muligheter for å komme ut i ordinær jobb, og kan gjennom det øke sin inntekt. 

En bydel mener Ny sjanse i liten grad bidrar til at deltakeren og deres familie kommer seg ut 

av fattigdom. Bydelen begrunner dette med at mange deltakere har en lang vei å gå før de 

kommer ut av fattigdom. 

Bydelene mener deltakelse i Ny sjanse gir deltakerne arbeidserfaring og innsikt i hvordan 

man følger rutiner, regler og skrive timelister. I tilegg får deltakerne referansepersoner de kan 

benytte ved fremtidig jobbsøking til ordinær jobb. Dette resulterer i en høyere 

gjennomsnittsscore. 

Hva kan gjøres for å knytte deltakerne enda sterkere til arbeidslivet? 

På spørsmål om hva som kan gjøres for at Ny sjanse knytter deltakerne enda sterkere til 

arbeidslivet svarer bydelene at det viktigste er å skape et bedre og et mer forpliktende 

samarbeid med arbeidsgiverne. Det er viktig å knytte kontakter med større aktører i bransjen 

som trenger arbeidskraft. Ved et tett samarbeid med næringslivet kan man sammen finne 

arbeidsplasser der deltakeren kan oppleve vekst, utvikling og fellesskap med kollegaer. Dette 

vil gjøre deltakeren i stand til å se gleden ved å arbeide og bidra i samfunnet. Tett oppfølging 

er viktig, både før, under og etter deltakeren har kommet seg ut i praksis/arbeid. Dette kan 

gjøres gjennom en fadderordning. 

Norskundervisning er en forutsetning for arbeidsdeltakelse, og mange bydeler sier det er 

viktig med mer undervisning, i tillegg til et større fokus på samfunnskunnskap. En annen 

bydel mener derimot det er for mye fokus på ren norskopplæring, og oppfordrer til 

intensivering av praksisrettet opplæring og undervisning utenfor klasserommet. 

121

Gode ideer og tiltak som kan formidles til andre bydeler 

• Bruk av rollemodeller. De som har kommet langt i prosessen er de som er best egnet 

til å motivere andre 

• Motivasjonsgruppe for innvandrerkvinner med hovedfokus på jobb. Veiledningen skal 

bidra til å bevisstgjøre deltakerne om egne kvalifikasjoner, se muligheter og gjøre 

bevisste valg 

• Tilbud om grunnleggende norskopplæring og samfunnskunnskap for kvinner. Tilbudet 

inkluderer barnepass i tilstøtende lokaler 

• Se deltakeren som del av et større nettverk, og inkludér hele familien 

• Gode samarbeidsavtaler og kontakt med ulike bedrifter for å få deltakere ut i arbeid 

gjennom rekrutteringspraksis 

• Holde fokus på arbeidsliv og rekruttering. Realitetsorientering og arbeidsgivers 

perspektiv 

5.6.3 Quo Vadis 

Quo Vadis er et byomfattende heldagstilbud for innvandrerkvinner, som har som mål å 

kvalifisere ufaglært arbeidskraft for det norske arbeidsliv. Quo Vadis kombinerer 

arbeidspraksis med norskundervisning og jobbsøkerkurs. Arbeidstrening og kvalifisering skal 

få deltakerne ut i ordinært arbeid. Quo Vadis oppgir at de: 

”bygger på et helhetssyn, der tverrfaglig samarbeid og tro på utvikling står sentralt. 

Dette innbærer en pedagogisk tilrettelegging av undervisning og arbeid. 

Resultatorientering i form av egenutvikling, samfunnsmessing bevisstgjøring og 

økonomisk selvstendighet er andre viktige faktorer.” 

Brukergrupper 

I dag deltar 550 personer i språkundervisning spor 1, som er en grunnleggende lese- og 

skriveopplæring for personer med mangelfull skoleerfaring. Av disse er omkring 100 menn. 

Rundt 130 kvinner kommer fra introduksjons- eller kvalifiseringsprogrammet som i hovedsak 

har kun norskundervisning. 40 kvinner deltar både i norskundervisning og arbeidstrening. En 

stor andel av deltakerne er analfabeter. 

Utfordringer 

I Bystyremelding nr 1/2007 om aktivisering foreslår Byrådet at prosjektet forsterkes og 

utvides, samt at det opprettes et tilsvarende tiltak for menn i flere bydeler. Gjennom en 

samtale med lederen av tiltaket pekes det på ulike problemområder som kan forklare hvorfor 

nevnte forslag ikke er iverksatt. 

Det oppgis at lokalene ikke er gode og store nok for den type drift som er ønskelig. I flere år 

har nye lokaler blitt diskutert, men det går bare sakte fremover. Nye lokaler i 

Trondheimsveien kan være aktuelle fra 2013. På samme tidspunkt kan Quo Vadis for menn 

med lokaler i Osterhaugsgate muliggjøres. Quo Vadis har ikke lenger godkjent kjøkken, 

hvilket medfører at de ikke lenger kan drive catering. Dette er et savn fordi det innskrenker 

aktivitetsmulighetene for mange kvinner. I tillegg mistet Quo Vadis butikken i Markveien, og 

dermed en inntekt på ca kr 800 000 i året. Før kunne Quo Vadis tilby deltakernes barn egen 

gratis barnehage, men tilbudet ble tatt bort for 2 år siden. Dette gjør det svært vanskelig å 

kvalifisere kvinner med barn fra 1-6 år. 

Fordi Oslo kommune krever at ansatte for eksempel på sykehjem eller renholdere må ha 

bestått norskprøve 2, gjør dette det ekstra vanskelig å få analfabeter ut i jobb. Det mangler 

122

generelt differensierte tilbud til denne gruppen, og langt færre går ut i jobb nå enn tidligere. I 

dag konkurrerer de i større grad med arbeidstakere fra Sverige og Polen. 

Noen av kvinnene har høyt (syke)fravær og mange permisjoner. Et høyt (syke)fravær 

oppleves som problematisk for progresjonen i opplæringen og kvalifiseringen. Inntrykket er 

også at fastlegene sykmelder for fort uten å vurdere om det er mulig å tilrettelegge 

undervisningen eller arbeidspraksisen. Det fremheves viktigheten av å fortsette med rene 

kvinneklasser. Mange kvinner vil ikke få lov av sine menn å delta i blandet undervisning. 

Lederen for Quo Vadis mener fattigdom ikke bare er et spørsmål om økonomi, men det er vel 

så viktig å forstå samt delta i samfunnet. Lederens inntrykk er at deltakerne ikke selv opplever 

at de har dårlig råd. De lever billig og bruker ikke penger på aviser, klær, kino eller 

fritidstilbud til barna. Flere sender til og med penger til hjemlandet, og oppnår på den måten 

en viss status. 

Vedrørende brukermedvirkning er Quo Vadis enig i aspektene som kommer frem i Faforapporten 

”Kvinner i kvalifisering” (Djuve et al. 2011). Saksbehandlere ved NAV-kontor 

legger stor vekt på deltakernes egne ønsker, og det vurderes i mindre grad individuelle 

forutsetninger, norskferdigheter eller arbeidsmarkedsbehov. Ønskene om hva man skal jobbe 

med i fremtiden kan være urealistiske både hva angår arbeidets art og lønnsbetingelser. 

Kvinner som kommer ut i arbeid kan møte et arbeidsliv som er mye tøffere enn forventet. 

Ønsket utvikling 

For å kunne gi et godt tilbud fremover, uttrykket det behov for nye, hensiktsmessige lokaler. 

Her bør man unngå å spre virksomheten for mye, men det er nødvendig å spesialisere seg. 

Videre fremmes følgende ønsker: For det første ønskes en utvidelse av norskundervisning 

med spor 2. Videre et lengre kvalifiseringsløp for deltakerne, enten i introduksjons- eller 

kvalifiseringsprogrammet i tre år. To år er for kort for gruppen med liten eller ingen 

skolebakgrunn fra hjemlandet. Det foreslås også at det settes strengere vilkår for mottak av 

sosialhjelp for å få deltakerne til å fullføre et kvalifiseringsløp. Dette kunne ført til at 

deltakerne kunne ha klart andre typer jobber enn renhold. Videre er det ønskelig å starte et 

samarbeid med Ullevål sykehus for å tilby gratis legesjekk (livmorhalskreft) og gratis spiral i 

tillegg til samtaler om prevensjon. Mange kvinner i målgruppen besøker ikke lege. Under 

samme ordning kunne barn (under 5 år) blitt undersøkt. Sterkere føringer overfor deltakere 

om aktivitet, både fra NAV stat og kommune (kan ikke bare selv få bestemme eget løp, færre 

hjemreiser) nevnes også som et forslag. Det samme gjelder tilbud om gratis barnehage. Det 

etterlyses også samordning på et høyere plan mellom byrådsavdelingene. 

Bydelenes vurdering 

Når bydelene blir bedt om å gi en vurdering av hvor effektive tiltakene som benyttes i 

introduksjonsprogrammet er ut fra hva som er gode virkemidler for å oppnå økonomisk 

selvstendighet, gir de Quo Vadis en gjennomsnittsscore på 4,3. På en skalaen fra 1–6, hvor 1 

er ikke egnet og 6 er svært effektivt, oppgir bydelene at tiltaket til en viss grad er effektivt. 

Ser vi nærmere på bydelenes supplerende kommentarer om Quo Vadis, nyanseres bildet 

ytterligere. 

Det er kun to bydeler som oppgir å bruke Quo Vadis i kvalifiseringsøyemed, og disse oppgir 

til sammen 51 deltakere i 2010. I tillegg bruker ni andre bydeler Quo Vadis i forbindelse med 

introduksjonsprogrammet. Flere av bydelene har ikke rapportert antall brukere av tiltaket, det 

er derfor vanskelig å si noe om omfanget og antall barn som er berørt. Én bydel oppgir at seks 

123

deltakere gikk ut i lønnet arbeid og fire deltakere har blitt vikarer det siste året. En annen 

bydel har ikke registrert eksakte tall, men oppgir at det er få som går ut i jobb etter endt tiltak 

og at det er ønskelig med flere lavterskeljobber til formidling. Videre synes bydelen at ensidig 

rekruttering til renholdsbransjen gir dårlig effekt, og at det er for liten kontakt med andre 

arbeidsgivere. Bydelen ønsker seg et bedre utvalg av bedrifter for utfasing til praksis/jobb, 

eksempelvis barnehage og kantine. En tredje bydel synes at Quo Vadis gir en realistisk øvelse 

i arbeidslivets krav og forventninger, men ønsker seg større variasjonsbredde i 

arbeidsoppgaver. En bydel som bruker tilbudet lite, begrunner det med lang reisevei for 

brukerne, og at det for småbarnsmødre kan være vanskelig å følge Quo Vadis siden det er et 

fulltidsprogram fra kl. 08.00 til 15.30. 

5.6.4 Enslige mindreårige flyktninger 

Som tidligere nevnt er et av delmålene i regjeringens handlingsplan mot fattigdom å sikre 

inkludering og deltakelse av utsatte barn og unge. Enslig mindreårige barn og unge utgjør 

den mest sårbare gruppen av flyktninger og innvandrere. Overgangen til voksen alder og til å 

bli økonomisk selvstendig er en kritisk fase for denne gruppen. For å forebygge fattigdom er 

det viktig å styrke forhold som kan fremme tilhørighet, mestring og trivsel for enslig 

mindreårige. 

De siste årene har antall enslig mindreårige under 20 år i Oslo økt fra 98 i 2008 til 148 i 

2011. 25 Økt antall og økt fokus på rask bosetting av enslig mindreårige hos Integrerings- og 

mangfoldsdirektoratet (IMDi), er grunner til det økte antallet. 14 av Oslos bydeler har bosatt 

enslig mindreårige. 

Bydelene bosetter de enslig mindreårige etter avtale med IMDi og Barne-, ungdoms- og 

familieetaten (Bufetat). Bydelene kan organisere bosettingen på ulike måter. Etter 

barnevernloven skal det alltid foretas en vurdering av den enkeltes behov ved bosetting og 

tilbys egnet botiltak. 26 Botiltak som brukes er fosterhjem, bokollektiv eller gruppefosterhjem, 

men det finnes også andre typer botiltak, som for eksempel bofellesskap med ansatte i turnus 

og hybel med oppfølging. Mange av fosterhjemmene som benyttes er slekt og familie, men 

de siste årene har det blitt bosatt flere uten slektstilknytning i Oslo. 

Hvilket tilbud som gis til den enkelte enslig mindreårige besluttes av barnevernet i den 

enkelte bydel, og vil avhenge av den enkeltes behov. Noen bydeler kjøper tjenester hos Oslo 

kommunes Byomfattende senter for enslig mindreårige flyktninger (BYMIF), mens andre 

bydeler kjøper tjenester av andre private leverandører. Det er ingen fast aldersgrense for 

oppfølging av enslig mindreårige i kommunen, og barnevernet kan ha tiltak til fylte 23 år 

som for andre barn. 

Det er ingen felles standard i Oslo for tilbudet som gis til enslig mindreårige flyktninger. Det 

er i midlertidig satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra etater og bydeler for å 

etablere et nettverk for ansatte som arbeider med disse. 

25 Dette er antall enslig mindreårige som Oslo krevde enslig-mindreårigtilskudd for i 2008 og 2011. Dette 

tilskuddet mottar kommunen for enslig mindreårige under 20 år som kommunen følger opp. Det betyr at 

vedkommende kan bo i en annen kommune, men at en bydel i Oslo har oppfølgingsansvar. 

26 Jfr. Lov om barneverntjenester § 3-4 

124

Folkehelseinstituttets rapport om enslig mindreårige 

En viktig rapport som beskriver enslige mindreårige flyktningers situasjon er Oppedal et al. 

(2009) sin rapport ”Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall 

og tale”. Rapporten utgår fra prosjektet ”Ungdom Kultur og Mestring” (UngKuls) 

delprosjekt ”Sosiale nettverk, mestring og psykisk helse blant ungdom som har kommet til 

Norge som enslige mindreårige asylsøkere”. Det er den første undersøkelsen av både 

depresjon, posttraumatiske stressplager og andre utfordringer som enslige mindreårige 

flyktninger møter i hverdagen sin i Norge. Rapporten har hovedfokus på belastninger hos 

enslige mindreårige og utfasing fra det offentlige omsorgsapparatet. 

Oppedal et al. (2009) peker på viktige innsatsområder for at enslig mindreårige skal få en så 

god start som mulig på sin voksne tilværelse, og mestre overgangen til utdanning, arbeid og 

økonomisk selvstendighet. I et fattigdomsperspektiv er dette en gruppe det er særdeles viktig 

å ha fokus på, for å hindre at de blir en lavinntektsgruppe. Oppedal et al. (2009) anbefaler å 

rette fokus på tiltak for forebygging og mestring av psykiske belastninger, for etablering av 

relasjoner til voksne utenom hjelpeapparatet og tiltak i overgang til myndighetsalderen. 

Helse- og velferdsetaten har i sin kartlegging av barnefattigdom samlet inn informasjon om 

tiltak på områder det anbefales økt innsats på, og drøftet med bydelsansatte hvordan Oslo kan 

jobbe videre med disse anbefalingene. 

Forebygging og mestring av psykiske belastninger 

Enslig mindreårige er en sårbar gruppe. De er utsatt for depresjon og psykiske plager i 

vesentlig høyere grad enn lavrisikoungdom. Over halvparten av enslig mindreårige har så 

mange symptomer på depresjon at det bør tilbys hjelpe- og støttetiltak. Enslige mindreårige er 

utsatt for betydelig flere belastninger i hverdagen sin enn lavrisikoungdommer med etnisk 

minoritetsbakgrunn. Disse belastningene utgjør en risiko for deres psykiske helse i tillegg til 

de posttraumatiske stressplagene de sliter med. Oppedal et al. (2009) mener det kan være 

kombinasjonen av tidligere krigsopplevelser og nåværende belastninger som bidrar til at en så 

stor andel av dem sliter med psykiske plager. Ved å sette inn tiltak som kan forebygge og 

avhjelpe belastninger i hverdagen minskes sjansen for psykiske plager. 

I et folkehelseperspektiv vektlegger man å fremme god psykisk helse og forebygge psykiske 

plager ved å redusere risikofaktorene i befolkningen, og øke beskyttelsesfaktorene. Det rettes 

fokus mot hvilke belastninger enslige mindreårige har slik at det er bedre grunnlag for å 

vurdere hvilke tiltak som bør settes inn. Rapporten presenterer forhold som påvirker psykiske 

helse og psykososiale tilpasning hos enslig mindreårige. 

Oppedal et al. (2009) anbefaler kartlegging av psykiske plager med objektive kartleggingsredskaper, 

i mottaksfasen og etter bosetting, samt at tiltak settes inn på grunnlag av denne 

kartleggingen. Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) støtter 

denne anbefalingen fullt ut. Per i dag er det ikke noe systematisk kartlegging når enslig 

mindreårige kommer til kommunen, men bydelene har mulighet til å be om en utvidet 

helseundersøkelse. De som bor hos slektninger flytter inn til slekt uten at de nødvendigvis 

blir kartlagt. Kartlegging av psykiske plager kan eventuelt gjøres til rutine i hver bydel ved 

bosetting av enslig mindreårige. Kartleggingen bør bygge på informasjon fra 

omsorgssenteret/mottaket de bor på, samtidig som det bør tas høyde for at kartlegging fra 

mottak ikke alltid stemmer. Kartleggingen bør skje i tett samarbeid med barnevern, skole, 

fosterhjem og andre involverte for å få fanget opp belastninger som er vanskelig å få tak i og 

ikke minst for å unngå at barna må fortelle gjentatte ganger hva de strever med. En slik 

125

kartlegging bør gå over lengre tid, minst et halvt år, for det kommer fram etter hvert hva de 

har i bagasjen. 

Tiltak for å forebygge og mestre psykiske problemer i Oslo 

Bydelene ble bedt om å oppgi tiltak de benytter for å forebygge og mestre psykiske 

problemer. Fem bydeler oppgir ingen tiltak. Oppfølging av Barne- og ungdomspsykiatrisk 

poliklinikk (BUP) og behandling hos psykolog tilbys i flest bydeler. 2-3 bydeler ser 

fritidsaktiviteter som fysisk trening, leksehjelp og ferieturer, og ansettelse av miljøarbeider for 

å skape trygge rammer i bofellesskap, som forebyggende tiltak. Én bydel har startet FlexIdkurs. 

Det er et bevisstgjørings- og mestringskurs spesielt lagt til rette for ungdom med 

flerkulturell oppvekst og identitet. Det er startet på bakgrunn av Oppedal et al. (2009) 

anbefaling om å tilby mestringstiltak. 

Bydelene har varierende erfaring med BUP. Det kan oppleves som stigmatiserende å bli 

henvist til BUP. Det er vanskelig å motivere ungdommene til å takke ja til tilbudet, noe som 

ofte gjelder dem som trenger det mest. Men ved alvorlige psykiske problemer trengs BUP. En 

bydel foreslår at BUP får større ansvar for de som trenger behandling, og at det organiseres 

ansvarsgrupper rundt personene. 

En ansatt påpeker at det bør finnes alternativer til samtaleterapi, da dette ikke fungerer for 

alle. En idé kan være å trekke inn psykologer i fritidsaktiviteter, for eksempel gjennom 

grupper der man gjør noe sammen. ”Det vi ser er at det er på våre turer og aktiviteter de 

gode samtalene kommer”. Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) 

har hatt noen slike prosjekter. De hadde for eksempel med to psykologer i et prosjekt der 

ungdommene laget film og malte. ”Det fungerte bra! I slike prosjekter fokuserer du på 

ressursene.” 

Mange av belastningene enslig mindreårige møter er ikke psykisk sykdom, men reaksjoner på 

normale forhold. Belastningene ungdommene møter i sin hverdag er økonomiske 

bekymringer, ensomhet, press for å gjøre det bra på skolen, bekymringer for venner som har 

det vanskelig, akkulturasjonsproblemer (kommunikasjonsproblemer fordi man ikke kjenner 

kulturen), i tillegg til bekymring for familien i utlandet. Oppedal et al. (2009) sin rapport viser 

at enslig mindreårige opplever belastninger som er vanlige for alle ungdommer, oftere enn 

lavrisikoungdommer. Når det skjer en opphopning av belastninger som varer over tid, øker 

risikoen for psykiske plager. Det kan derfor være like viktig for bydelene å sette inn tiltak 

som gjør det lettere for ungdommen å mestre disse forholdene. I tillegg handler det også om å 

alminneliggjøre ting, som én bydel understreket. 

Enslig mindreårige har ingen foreldre å falle tilbake på når de trenger penger, de har heller 

ingen foreldre med kontakter til sommerjobber. Et viktig tiltak vil være å bistå ungdommene 

så de kan få innpass på arbeidsmarkedet og få en deltidsjobb. En deltidsjobb vil være viktig 

både for språkutvikling og for sosial inkludering, den vil gi kontakt med andre utenom 

hjelpeapparatet, og gi en arena hvor de treffer voksne. En ansatt påpeker: ”Det er masse flotte 

tiltak for de som allerede har falt ut, men lite tiltak for ungdom som det allerede går bra 

med!”. Prosjekter med fokus på å finne deltidsjobb trenger ikke nødvendigvis bare være rettet 

mot enslig mindreårige, men et bredere spekter av ungdom som hadde hatt nytte av bistand 

før de ender på NAV-kontoret, mens de fortsatt går på skolen. Ansatte mener også dette er 

noe de enslig mindreårige ønsker: ”De er veldig opptatt av å få jobb disse ungdommene, de 

vil ha jobb!”. Økonomikurs er også et tiltak kommunen kan tilby enslig mindreårige, og kan 

kanskje være en inkludert del av jobbtiltakene. 

126

”Å kunne jobbe med bekymring for familie, økonomi osv. handler om å ha gode 

voksenrelasjoner og noen å snakke med” uttalte en ansatt. Voksenkontakt er også en av de 

viktige faktorene for å takle belastninger og overgang til voksenlivet. 

Etablering av relasjoner til voksne utenom hjelpeapparatet 

Å bli selvstendig og mindre avhengig av voksne omsorgspersoner, er en sentral 

utviklingsoppgave i løpet av ungdomsårene. For store grupper av enslige mindreårige har 

selvstendigheten en dato. Når de fyller 18 år (i noen kommuner 20), fases de ut av 

barnevernets omsorg. Dette er i kontrast til lavrisikoungdommer der denne prosessen går 

over lang tid, og man kan prøve og feile med foreldre som en trygg base og støtte. Oppedal et 

al. (2009) har derfor hatt fokus på utfasing fra det offentlige omsorgsapparatet i sin 

undersøkelse. De peker på at en forutsetning for at denne prosessen skal lykkes, er at barna 

har god tilknytning til voksne som står dem nær. Rapporten har sett på i hvilken grad enslige 

mindreårige opplever offentlige omsorgspersoner som en trygg base de kan vende tilbake til 

og støtte seg på, når de skal utvikle seg til selvstendige voksne. 

De finner at 43 prosent av ungdommene som oppgir offentlig ansatte som sine fortrolige, er 

engstelige for at vedkommende egentlig ikke bryr seg så mye og de frykter deres fortrolige i 

det offentlige hjelpeapparatet vil forlate dem. Dette er betydelig flere enn ungdommer som 

har familiemedlemmer eller støttekontakt som fortrolig. Oppedal et al. (2009 side 23) 

konkluderer med: 

”Et viktig innsatsområde for de tjenestene som yter hjelp og omsorg til enslige 

mindreårige, bør være å bidra til at de etablerer nære relasjoner til voksne som vil 

fortsette utover den perioden ungdommene er knyttet til barnevern- og 

flyktningtjenesten”. 

Bydelene mener også det er viktig å ha dette fokuset, men de har i liten grad tiltak der målet 

er å etablere voksenkontakt utenom hjelpeapparatet. Ansatte i bokollektiv og 

gruppefosterhjem er viktige fortrolige voksenrelasjoner i ungdommenes liv, men ansatte 

erkjenner at det er behov for denne typen tiltak: ”Vi ser jo noen trenger en voksenperson. Vi 

som jobber her kan jo ikke ta med gutta ut å spise pizza på grunn av den profesjonelle rollen 

vi har”. Ansatte peker også på at behovet for et godt nettverk og voksenkontakt er klart størst 

hos de som ikke har noe naturlig nettverk fra før, men også de som bor hos slekt kan ha behov 

for et utvidet nettverk. 

Noe av årsaken til de få tiltakene skyldes at de er vanskelige å få til å fungere. Byomfattende 

senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) har hatt besøksfamilier, men de ble ikke 

mye brukt. Dette kan komme av at det som skapes naturlig fungerer best. For at tiltak som 

skal bidra til at enslig mindreårige etablerer relasjoner til voksne skal fungere, må møtene skje 

i en naturlig sammenheng. Det er viktig å ha fokus på å lage felles arenaer som danner 

naturlige møteplasser for ungdom og voksne. Det er også en forutsetning at de samme 

personene møtes gjentatte ganger. Relasjoner bygges over tid. 

Forslag til tiltak 

På bakgrunn av samtaler med ansatte som jobber med enslig mindreårige i Oslo foreslås det å 

utvide tilbudet om støttekontakt, utvide vergenes rolle og trekke inn frivillige i de aktivitetene 

de enslig mindreårige allerede deltar på. En ansatt begrunner forslaget om å utvide tilbudet 

om støttekontakt som følger: 

127

”Noen har støttekontakt, og den fungerer veldig bra. Nettopp i forhold til overgang til 

myndighetsalder kan støttekontakt være en viktig person”. 

Vergene kan få en utvidet rolle som også innebærer sosial samvær med ungdommene. Da må 

verger rekrutteres ut fra interesse og kapasitet til å engasjere seg, i tillegg til den juridiske 

kompetansen. Per i dag anses vergerollen først og fremst som en jobb for advokater i Oslo. En 

ansatt peker på at: 

”Noen kommuner rekrutterer verger som er spesielt interessert i de enslig 

mindreårige, og de får en relasjon til barna. Oslo kan endre sin rekruttering i retning 

av dette.” 

Både verger og støttekontakter er voksne som har ulike former for ansettelsesforhold. I tillegg 

foreslås det å skape arenaer der frivillige som er interessert i kontakt med enslig mindreårige 

kan trekkes inn. Frivillige fra for eksempel lokalmiljøet kan trekkes inn i kveldstilbudet de 

enslig mindreårige deltar på, og frivillige kan bistå enslig mindreårige når de trenger enkel 

bistand. Fritidstilbudene for enslig mindreårige drives stort sett av ansatte i kommunen, her 

kan også frivillige være til stede. Ved at frivillige deltar i leksehjelp eller på ulike 

fritidsaktiviteter skapes en arena der relasjoner kan bygges. De enslig mindreårige vil på 

denne måten får mulighet til å bli kjent med voksne i nærmiljøet. Frivillige kan også trekkes 

inn for å bistå enslig mindreårige når de trenger enkel bistand. Det er mange småting 

ungdommene trenger hjelp til, som å fylle ut skjema i banken eller lignende. Dette er ting 

ungdommene ønsker hjelp til, og det kan danne en naturlig arena for å bygge relasjoner. Mye 

av dette er oppgaver som frivillige kan utføre like gjerne som saksbehandlere i det offentlige. 

En ansatt poengterer: 

”Det kan være lurt å bruke frivillige til dette, for dette er noe ungdommene vil ha hjelp 

til”. 

Dersom frivillige skal trekkes inn må de forplikte seg til en viss grad. ”De må ikke forsvinne!! 

- det er ikke nok med 3 måneder.. ” uttalte en ansatt. Det vil være viktig at frivillige er en del 

av miljøet til de enslig mindreårige. 


Det er viktig å koordinere arbeidet med enslig mindreårige i Oslo, og det er viktig å etablere 

en felles standard for tilbudet som gis enslig mindreårige. En del av dette bør være 

systematisk kartlegging av psykiske plager med objektive kartleggingsredskaper, også etter 

bosetting. Oslo må sikre at det er en planmessig samhandling mellom representanter for 

skole, medisinske og psykiske helsetjenester, omsorgstjenestene, og politiske myndigheter i 

arbeidet rundt enslig mindreårige. Det er viktig for effektiv oppfølging. 

Det er behov for økt fokus på tiltak som bidrar til at enslig mindreårige etablerer 

voksenkontakt utenom hjelpeapparatet, og på tiltak rettet mot forebygging og mestring av 

psykiske belastninger. Oppedal (et al. 2009) har særlig tro på gruppebaserte tiltak for disse 

ungdommene. Videre er jobbtiltak, mestringskurs som for eksempel Flex-id, økt bruk av 

støttekontakt samt å trekke inn voksne frivillige i aktiviteter og tilbud som ungdommene 

allerede bruker, forslag man kan vurdere å prøve ut. 

Gjennomføres forskningsbaserte evaluering av tiltakene for enslig mindreårige har man 

mulighet for å undersøke om tiltakene har den ønskede effekt. Det er også viktig å se på om 

de i tilstrekkelig grad imøtekommer behov for å forebygge belastninger og etablere 

voksenkontakt utenfor hjelpeapparatet. Videre bør det evalueres hvordan skoletilbudet 

128

fungerer, hvordan man kan gjøre det bedre og få til fleksibilitet for å møte individuelle behov 

i grunnskoleopplæringen. 

Til slutt er det viktig å ha fokus på ettervernet for denne gruppen. Kommunen bør utnytte 

muligheten til å systematisk nedtrappe tiltakene overfor enslig mindreårige opp til 23 år, som 

Lov om barnevernstjenester muliggjør. Forhold som må vurderes nøye før den offentlige 

omsorgstjenesten avslutter kontakten med ungdommene er en trygg base, psykisk helse, 

mestring av belastninger og økonomi. Særlig ovenfor ungdommer med symptomer på 

posttraumatisk stress og depresjon er dette viktig. En god overgang til myndighetsalder er 

avgjørende for hvordan enslig mindreårige klarer seg som voksne. For å sikre kvalitet på 

ettervernet, er det også å anbefale en ekstern evaluering av ettervernet i Oslo. 

5.7 Tiltak for å få andre grupper ut i arbeidslivet 

5.7.1 Aktiviseringstilbud og arbeidstiltak til personer med rus og/eller 

psykiske helseproblemer 

De fleste med psykiske lidelser er både villige til og motiverte for å arbeide. Likevel kan det 

være vanskelig for dem å få arbeid på egenhånd. Det er vel dokumentert at mennesker med 

psykiske sykdommer som for eksempel schizofreni og andre alvorlige mentale lidelser, oftere 

sliter med angst og har generelt en dårligere funksjon enn andre. Gjennom media og øvrig 

stigmatisering har denne gruppen mennesker ofte blitt fremstilt som aggressive og 

voldsutøvende, noe som har ført til skeptiske arbeidsgivere. Det er derfor viktig å spre mer 

informasjon og kunnskap om psykiske lidelser/sykdommer, og bevisstgjøre arbeidsgiver om 

at en slik fremstilling kun gjelder et mindretall. Litt oppfølging og tilrettelegging har vist seg 

å være svært effektivt for at også mennesker med alvorlige psykiske lidelser kan jobbe 

(www.psykiskelidelser.no). 

Fordi det relativt nylig er blitt bevissthet rundt at lettere psykiske lidelser står for en stor andel 

av sykmeldingene og uføretrygdutgiftene, er det lite evidensbasert kunnskap omkring hvilke 

arbeidsmarkedstiltak som kan bistå denne målgruppen. Gruppen med lettere psykiske lidelser 

lider under mangel på tiltak også på mange andre områder enn arbeidsmarkedstiltak, fordi 

innsatsen i stor grad har vært satt inn mot de sykeste. Det er sannsynlig at man må satse på et 

mangfold av tiltak for å holde flest mulig i arbeidslivet, og det er nødvendig at det foretas en 

evidensbasert evaluering av slike tiltak for å finne ut hvordan de fungerer. Blant mange med 

lettere psykisk sykdom kan det være slik at de i lengre eller kortere perioder vil være for syke 

til å arbeide i ordinære tilpassede jobber. Skjermede tilpassede ordninger og tiltak kan derfor 

være en aktuell måte å tenke på for disse arbeidstakerne i disse periodene (Ose et al 2008). 

Det nevnes videre fra flere bydeler at det ikke finnes tilbud utover det de kan tilby de sykeste, 

men at det er et stort behov for mer hjelp til mange med psykiske lidelser. 

For å kunne skape et enda bedre tilbud for mennesker med psykiske helseproblemer trekker 

bydelene frem at et bredere tilbud vil kunne fange opp de som ikke finner seg til rette i de 

tiltakene som eksisterer per i dag. Behov for flere støttekontakter og veiledning på feltet er 

ønskelig, da dette kunne gitt flere mennesker bedre tjenester. Økt bemanning ville også gitt 

mulighet for et åpent tilbud også på kveldstid, noe det ikke er kapasitet til alle steder i dag. En 

bydel nevner at det å få til et mer forpliktende samarbeid med ordinært arbeidsliv som er 

innstilt på tilrettelegging, ville vært bra. Å skape et bedre tilbud gjennom et nærmere 

129

samarbeid med blant annet NAV, nevnes som et ønske. Stat og kommune arbeider med 

samme målgruppe og det ville derfor vært nyttig for alle dersom et bedre samarbeid kom på 

plass. 

Når det gjelder personer med dobbeldiagnose (rusmisbruk og psykiske lidelser) ser det ut til at 

arbeidslivstilknytningen reduseres med alvorlighetsgrad, både når det gjelder 

sykdomsforløpet og rusmisbruket. For mange polikliniske pasienter er tilknytningen til 

arbeidslivet viktig, og det er en positiv helsegevinst å ha en jobb å gå til. I og med at 

forskningen på feltet preges av skillet mellom rus og psykiatri, er det dermed lite 

forskningsbasert kunnskap om arbeidsmarkedstiltak for mennesker med samtidige 

rusproblemer og psykiske lidelser (Ose et al 2008). 

Bydelene har etablert flere ulike aktivitets-, fritids og sysselsettingstilbud til mennesker med 

psykiske helseproblemer og/eller rusproblematikk. Aktivitetshus/-senter er et tilbud som 

finnes i mange bydeler, det samme gjør tilbud om støttekontakter og fritidskonsulenter i 

stillinger knyttet til psykisk helse. Det gis også i enkelte bydeler ulike gruppetilbud, hvor man 

kan delta i samtalegrupper, aktivitetsgrupper, arbeidstrening og arbeidspraksis. NAVkontorene 

har egne ruskonsulenter og egne ungdomskonsulenter (se kapittel 5.4.1). 

Flere av tilbudene som er knyttet til aktivitetshus og ulike aktivitetsgrupper oppgis å være 

lavterskeltilbud som er åpent for alle som ønsker det. Alle bydelene har aktivitetshus, men 

innholdet i disse varierer. Noen av aktivitetshusene har begrenset åpningstid og stort sett bare 

kafédrift, mens andre aktivitetshus har mange og gode aktivitetstilbud og åpningstid utover 

ettermiddag, kveld, enkelte helger og andre fridager. Vanlige tilbud i mange av bydelene 

utover kafé er ulike former for kreative grupper (maling, kunst, håndarbeid, keramikk, 

skriving med mer), matlagingsgrupper, tur- og trimgrupper, kultur-, musikk-, data- og 

dugnadsgrupper samt husmøter/brukermøter. Aktivitetshusene er i liten grad en arena for mer 

arbeidsforberedende tiltak (Helse- og velferdsetaten 2011). 

Flere av aktivitetstilbudene og de arbeidsforberedende tiltakene i bydelene er også for 

mennesker med dobbeldiagnoseproblematikk (kombinasjonen rus og psykisk helse). 

Imidlertid har bydelene tidligere meldt at de med rusproblemer ikke bruker tilbudene like 

aktivt som de med psykiske lidelser (Helse- og velferdsetaten 2009b). Flere tiltak, som blant 

annet Aktivitetshuset Prindsen, er et tilbud til denne kombinerte målgruppen. 

Det er iverksatt ulike tiltak i mange bydeler knyttet til rusproblematikk. Flere bydeler 

opplyser at et mål er å gi mennesker med rusproblemer et sted å være i tillegg til at flere 

bydeler gir tilbud om ulike aktivitetskurs, tilbud om arbeidspraksis og bogrupper. Felles for 

flere av prosjektene rundt om i bydelene er at det legges vekt på å tilby individuell oppfølging 

knyttet til fysisk- og sosial trening, samt noen arbeidsrelaterte aktiviteter og opplæring knyttet 

til det å skaffe jobb. Videre sier flere av bydelene at de legger vekt på bistand i forbindelse 

med det å sette seg inn i ulike trygdeordninger, samt hjelp til å kontakte fastlege og 

spesialisthelsetjeneste. Som for psykisk helseproblematikk er det også slik at de med lettere 

og mer skjulte former for rusmisbruk er vanskeligere å identifisere og få gitt et tilbud enn de 

med tyngre misbruk. 

Denne problemstillingen synliggjøres også i bydelenes ruspolitiske handlingsplaner. Tiltakene 

rettet mot barn og unge er i stor grad forebyggingstiltak, mens tiltak rettet mot voksne i stor 

grad ser ut til å gjelde de som har store problemer med å fungere i hverdagen på grunn av sitt 

rusmisbruk. Særlig med hensyn til arbeids- eller kvalifiseringstiltak er planene lite konkrete. 

130

Planene varierer også som følge av demografiske befolkningsforskjeller og utbredelse av 

problematikk knyttet til rus. Det er viktig å påpeke at ruspolitisk handlingsplan må ses i 

sammenheng med bydelenes øvrige planverk, og at de til en viss grad overlapper hverandre. 

I tillegg til bydelenes egne tilbud, finnes mange byomfattende tilbud til personer med 

rusproblematikk og dobbeldiagnoser. Disse tilbudene er fra kommunens side hovedsaklig 

organisert under Rusmiddeletaten, men også flere ideelle organisasjoner som Kirkens 

Bymisjon, Frelsesarmeen m.fl. har tilbud til denne gruppen samt til andre personer, som for 

eksempel personer med psykiske problemer. Rusmiddeletaten har et byomfattende ansvar for 

drift og utvikling av rehabiliterings- og omsorgsinstitusjoner og skadereduserende tiltak for 

rusmiddelmisbrukere over 18 år. 

Da flere av de nevnte tilbudene er relativt nyetablerte, er det foreløpig vanskelig å si noe om 

hvor vellykkede disse prosjektene har vært. Imidlertid gir flere bydeler uttrykk for at de ser 

resultater av fysisk og sosial trening og en økning i antall brukere av tilbudene. Det trekkes 

frem at slike tilbud for mange er en viktig sosial møteplass og et første skritt på veien til mer 

deltakelse i det sosiale liv. Det er også et sted hvor arbeidstrening kan være hjelp på veien til, 

eller tilbake til, arbeidslivet. Flere bydeler opplyser imidlertid at tilbudene de har etablert 

fungerer bra, og at de har som mål å etablere større nettverk på sikt. 

Bydel Grorud trekker blant annet frem prosjektet ”Skjer`a”, som har som mål å forebygge og 

hjelpe ungdom i alderen 18-23 år ut av rusavhengighet. I forbindelse med dette er arbeid ute i 

bydelen, oppsøkende virksomhet og etablering av et ungdomstilbud gjennom Cafe Romsås, 

flere ulike tiltak de arbeider med. 

Vilje viser vei 

Vilje viser vei er et arbeidstreningstiltak for personer med psykiske lidelser, eventuelt også for 

personer med dobbeltdiagnose rus/psykiatri. Blant personer med psykiske helseplager er det 

mange som faller utenfor arbeidslivet. For noen varer arbeidsledigheten kun over en kortere 

perioder, mens andre befinner seg i en situasjon som langtidsledige. Det finnes også personer 

som rett og slett aldri har kommet seg inn i arbeidslivet som følge av slike plager. 

Målet med Vilje viser vei er å få deltakerne helt eller delvis inn i/tilbake i arbeid gjennom et 

attføringsopplegg. Dette kan gjøres både gjennom arbeidstrening ved praksisplasser eller 

gjennom et utdanningsløp. Dersom arbeidstrening anses som et nyttig tiltak for den enkelte, 

skal dette kun foregå i ordinære bedrifter. På denne måten er sannsynligheten for at 

vedkommende kommer seg i jobb etter avsluttet praksisperiode større, enn om man jobber et 

sted uten mulighet for å bli værende. 

Tett individuell oppfølging etter behov er helt nødvendig for at tiltaket skal være 

hensiktsmessig. Personer som er ansatt for slik oppfølging skal ha spesialkompetanse på feltet 

psykisk helsearbeid og skal i tillegg ha kompetanse innenfor karriereveiledning. Det er viktig 

at brukerne opplever arbeidsoppgavene de utfører som meningsfylte, dette kan føre til økt 

motivasjon for å gjennomføre opplegget. Arbeidsplassen burde dessuten også være mest 

mulig tilrettelagt for den enkelte slik at vedkommende får best mulig utbytte. 

Tilretteleggingen kan for eksempel innebære kortere arbeidsdager og kortere arbeidsuker, 

men også annen mer konkret tilrettelegging som gjør at vedkommende føler seg komfortabel 

på arbeidsstedet. 

131

Det er viktig å ta stilling til om personer med psykiske lidelser er i stand til å jobbe, tross sine 

problemer. Dette var blant annet Mental Helse Oslo opptatt av i samtalen vi hadde med en 

representant derfra, se avsnitt 5.11.2. Data fra nasjonale spørreundersøkelser i USA viser at 

omtrent halvparten av de som sliter med psykiske lidelser er ute i arbeid. Mennesker med 

psykiske plager har arbeidsevne på rundt 2/3 av den gjennomsnittlige befolkningen, noe som 

burde bli utnyttet. Mer enn 1/3 av de med alvorlige psykiske lidelser er også i arbeid og 

mange er ansatt i høye stillinger med stort ansvar. Gjennom sysselsetting av mennesker med 

psykiske problemer kan også de være med å bidra i samfunnet. Det å kunne bidra vil for 

mange være av stor betydning. Det å være i stand til å forsørge seg selv gjennom egen inntekt 

kan føre til større selvrespekt og selvfølelse, og være av betydning for menneskeverdet. 

Bydelene ble i kartleggingsskjemaet bedt om å redegjøre for hvordan de legger til rette for 

deltakelse i Vilje viser vei for foreldre med mange barn. Bydelene rapporterer om 460 

deltakere i programmet i 2010. Antall deltakere varierer noe mellom bydelene, fra 17 til 49 

deltakere. De fleste bydelene har likevel 26 deltakere eller flere. Ikke alle bydelene har 

registrert hvor mange deltakere som har barn, men et anslag indikerer at omkring 150 

deltakere har barn (totalt omkring 200 barn). 

Kun fire bydeler oppgir at de tilrettelegger ett eller flere tilbud for deltakere med store barn. 

Tilbud som nevnes er gratis kjernetid i barnehage, barnepass i regi av NAV lokalt/Vilje viser 

vei og prioritert i ordinært barnehagetilbud. Nesten ingen oppgir å ha spesifikke tilbud som 

gjelder tilrettelegging for enslige forsørgere, men noen bydeler tar hensyn i forhold til 

arbeidspraksis og arbeidstid ved kontraktsinngåelser og lignende. Selv om ingen ekskluderes 

fra deltakelse i programmet på grunn av stort omsorgsansvar/mange barn, opplever bydelene 

at enkelte deltakere kan ha problemer med å fullføre opplegget på grunn av mangel på 

barnetilsyn. Det etterlyses styrking av tilbudene nevnt over, slik at også de med mange barn 

får mulighet til å komme ut i arbeid. 

Bydelene trekker frem følgende virkemidler som sine viktigste med tanke på å hjelpe 

deltakerne i Vilje viser vei og deres familier til å komme seg ut av fattigdom: 

• Karriereveiledning (det virkemidlet som oftest nevnes å fungere bra ifølge bydelene som 

har dette som virkemiddel). 

• Arbeidspraksis/praksisplass 

• Motivasjonsarbeid/samtaler 

• Kvalifiserende kurs 

• Tett oppfølging og tilrettelegging 

• Individuell plan 

• Kompetansehevning 

• Økonomisk bistand (forutsigbarhet, opprydning, rådgivning) 

• Støttesamtaler 

• Samarbeid med NAV/DPS (Distriktspsykiatrisk senter) tverrfaglig samarbeid mellom 

behandlere osv. 

• Tilskudd 

• Kompetansekartlegging 

• Gjeldsrådgivning 

• Tilrettelegging av arbeidsplass 

• Bistand til å søke bostøtte 

• Kurs 

• Hospitering 

132

Bydelene peker også på hva som kan forbedres. Mange mener det er viktig å få flere 

arbeidsgivere som tør å satse på personer med redusert arbeidsevne; få til en holdningsendring 

hos arbeidsgiverne. Dersom arbeidsgiverne har negative holdninger overfor mennesker med 

psykiske lidelser, vil de sannsynligvis ikke være åpne for å ansette dem. For at det skal være 

mulig å endre disse holdningene, er det viktig å formidle informasjon og kunnskap for at 

arbeidsgivere skal få en større forståelse for hva det innebærer å ha psykiske problemer. I 

tillegg etterspørres flere bedrifter tilknyttet avtale om inkluderende arbeidsliv og 

praksisplasser. Mange ønsker også et bedre og mer smidig samarbeid med NAV. NAV må 

være mer tilgjengelig og fungere bedre i forhold til sine forpliktelser overfor deltakerne i 

programmet. 

Alt i alt vurderer bydelene Vilje viser vei til å være et tiltak som fungerer relativt bra. 

Bydelene ble bedt om å vurdere om tiltaket bidro til å få deltakerne ut av fattigdom, og om det 

bidrar til å knytte deltakerne til arbeidslivet. På spørsmål om i hvilken grad Vilje viser vei, i 

sin helhet bidrar til at deltakerne kommer seg ut av fattigdom, gir bydelene en 

gjennomsnittsscore på 4 på den tidligere nevnte skalaen 1-6 (verdi 1 er ikke egnet og verdi 6 

er svært effektivt). I hvilken grad tiltaket bidrar til å knytte deltakerne til arbeidslivet vurderes 

noe høyere, med en gjennomsnittsscore på 5. Det ble her poengtert at deltakere som får jobb 

gjennom Vilje viser vei i stor grad ble værende i arbeidslivet. 

Andre lokale arbeidstiltak for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusmisbruk 

I tillegg til Vilje viser vei, finnes det andre lokale arbeidstiltak for de aktuelle målgruppene i 

enkelte bydeler. Dette er for eksempel bydelsrusken i Bydel Grünerløkka. Rusken er ikke bare 

renhold, men også snekkerverksted, miljøstasjon og annet vedlikehold i bydelen. Rusken skal 

utvikles til å bli bydelens kvalifiseringsprogram. I tillegg til Rusken har bydelen 

arbeidstreningsbedrifter med varige vernede arbeidsplasser, som i især er for folk som er 

uføre. 

Bydel St. Hanshaugen har også bydelsrusken, i tillegg til at de har arbeidshospitering f.eks. 

ved ungdomsklubben og i bydelsadministrasjonen. 

Bydel Gamle Oslo har tiltakskonsulenter for psykisk helse, hvor tilbudet er samtaler for å 

avklare behov, motivere for tiltak, finne egnet tiltak, motiveringssamtaler, støtte under 

arbeidstrening, praksisplass og midlertidig jobb. Konsulentene bistår også brukerne på andre 

måter, som å følge brukere på aktiviserings- eller treningstilbud. 

Ulike vedlikeholdsgrupper som tar på seg forskjellig forefallende arbeid finnes i bydelene 

Bjerke, Frogner, Grorud, Østensjø og Gamle Oslo. I Bydel Alna jobber noen brukere på 

aktivitetshuset én dag i uka for ”støttekontaktlønn”. 

5.7.2 Aktiviseringstilbud til personer med funksjonsnedsettelser 

Det europeiske året 2010 for bekjempelse av fattigdom og sosial ekskludering satte fokus på 

utfordringer for utsatte grupper. I forbindelse med den europeiske satsningen har 

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) pekt på at funksjonshemmede er blant de 

gruppene som er mest utsatte for å bli fattige, sammen med eldre, store familier, familier med 

en forsørger, innvandrere og etniske minoriteter. 

133

Dersom man sammenligner funksjonshemmede med gjennomsnittseuropeeren, ser man at 

funksjonshemmede i større grad opplever dårlige boforhold, arbeidsledighet, lav utdanning, 

høy gjeld, samt utestegning fra lånemarkedet. Innenfor disse gruppene igjen er kvinner mer 

utsatt enn menn. De nevnte faktorene påvirker igjen hverandre, noe som er med på å forsterke 

problemene. Lav utdanning fører til lav inntekt og usikre jobber, som igjen fører til problemer 

med å få eller betjene lån (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon 2010). Ifølge FFO er denne 

situasjonen gjenkjennelig; mennesker med funksjonshemning og kronisk sykdom i Norge er 

mer utsatt for fattigdom og sosial ekskludering. Det påpekes at en av de viktigste løsningene 

for å bekjempe dette problemet er å gi flere funksjonshemmede muligheten til å delta i 

arbeidslivet og dermed få en fast inntekt. 

Utestegning av funksjonshemmede fra arbeidslivet er listet opp som en av de ti største 

humanitære utfordringene i det norske samfunnet (Fløtten et. al. 2009). Siden arbeidsledighet 

er en av hovedårsakene til fattigdom, er det nødvendig å rette fokus mot nettopp dette 

området. Det å få folk ut i arbeid forebygger fattigdom, men for mange grupper er 

arbeidsmarkedet vanskelig å få tilgang til, blant annet for funksjonshemmede. Ifølge 

Stortingsproposisjon nr. 130 L om endringer i folketrygdloven (2010-2011 s. 61), er 

sysselsettingsandelen blant personer med nedsatt funksjonsevne betydelig lavere enn for 

resten av befolkningen. For funksjonshemmede er sysselsettingsandelen 43 prosent, mens den 

for befolkningen forøvrig er på 75 prosent. Andelen har ikke økt siden 2002. I 2009 oppga 16 

prosent av befolkningen i alderen 15-66 år at de hadde en form for funksjonshemning, og om 

lag 70 000 ikke-yrkesaktive funksjonshemmede oppga at de ønsket seg arbeid gitt at det ble 

tilrettelagt, eksempelvis i form av deltidsarbeid. 13 000 av disse igjen var klassifisert som 

arbeidsledige ut fra kriteriene om aktiv jobbsøking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet. 

Andelen som ønsker å komme ut i arbeid har ligget på om lag samme nivå de siste tre årene. 

Muligheten for å delta i arbeidslivet begrenses da det ofte er for dårlig tilgjengelighet og 

tilrettelegging på arbeidsplassen, noe som skaper hindringer for funksjonshemmede som 

ønsker å være i arbeid. Videre har funksjonshemmede også dårligere muligheter når det 

gjelder å ta utdannelse enn andre. Dette vanskeliggjør konkurransen om de ledige stillingene 

(Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon 2010). For funksjonshemmede er tilrettelegging for 

fysisk og sosialt opplæringsmiljø viktig for at de skal ha samme mulighet som andre til å 

tilegne seg kunnskap og føle seg inkludert i utdanningssystemet. Det er i denne forbindelse 

viktig med kunnskap og informasjon blant de som er opplæringsansvarlige, både når det 

gjelder hjelpemidler og teknisk tilrettelegging, samt skape generelt gode læringsbetingelser ut 

fra de behov den enkelte elev måtte ha (Anvik 2006). 

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) arbeider regjeringen 

og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte 

arbeidstaker, arbeidsplass og samfunnet. IA-avtalens delmål nummer to går ut på å inkludere 

flere funksjonshemmede i arbeidslivet, men etter første avtaleperiode mellom partene i IAavtalen 

var det ingen effekter å se i forhold til antall nytilsatte personer med 

funksjonshemming (Anvik 2006). 

Det vil være behov for flere ulike virkemidler for å inkludere funksjonshemmede bedre i 

arbeidslivet, da det er snakk om mennesker som krever ulike former for tilrettelegging 

(Stortingsproposisjon 130 L, 2010-2011, s. 61). Av protokollen til ny IA-avtale for 2010-2013 

framgår det at det fremover skal samarbeides om utvikling og gjennomføring av en 

sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Ifølge FFO er det behov for 

konkrete målsettinger, som blant annet at fem prosent av alle nytilsettinger skal være personer 

134

med nedsatt funksjonsevne. Videre var det tidligere statlige trainee-programmet for 

funksjonshemmede en suksess, noe som er foreslått gjenopptatt. Dette er et tiltak som 

synliggjør funksjonshemmedes arbeidskraft og gir en konkret sysselsettingseffekt. 

I flere av bydelene i Oslo arbeides det med å gi funksjonshemmede arbeidstrening og 

arbeidspraksis, slik at de skal være bedre rustet for arbeidslivet. Dette er imidlertid et tilbud 

som mangler i en del av bydelene, og mange funksjonshemmede går dermed glipp av 

muligheten til å få nødvendig praksis og arbeidsforberedende trening, som senere kunne ha 

bedret deres muligheter på arbeidsmarkedet. 

For at funksjonshemmede skal oppnå selvhjulpenhet og bedre deltakelse i samfunnet, er det 

viktig med tett og målrettet oppfølging. Videre er det viktig at hver enkelt får anledning til å 

medvirke i beslutninger slik at egne ønsker og valg blir ivaretatt. Ved å tilrettelegge bedre for 

funksjonshemmede både i forhold til utdanning og arbeid, vil man kunne integrere denne 

gruppen bedre i samfunnet, og man vil kunne utnytte arbeidskraft man i dag ikke i stor nok 

grad benytter seg av. Ifølge FFO er verken de private eller den offentlige sektor flinke nok til 

å ansette funksjonshemmede jobbsøkere. Ved å etablere flere målrettede tiltak knyttet til 

utdanning og arbeid for denne gruppen, vil man med dette kunne øke sysselsettingen av 

funksjonshemmede. 

5.7.3 Samarbeid mellom barnevern og sosialtjeneste om barnevernsbarn 

i overgangen fra barn til voksen 

Det er iverksatt utviklingsarbeid som skal styrke samarbeidet og samhandlingen mellom 

barnevernstjenesten og sosialtjenesten lokalt. Utviklingsarbeidet omfatter oppfølging av den 

eldre delen av ungdomsgruppa 17 til 23 år, med hjelp og støtte i overgangen fra barnevern til 

et selvstendig voksenliv. 

Fire bydeler skiller seg ut i kartleggingsskjemaet med grundige og informative beskrivelser av 

aktuelle samarbeidstiltak. Disse presenteres derfor ytterligere. De resterende spørsmålene 

bygger på alle bydelers besvarelser. 

Bydel Gamle Oslo har et tverrfaglig team for ungdom fra 16 år og oppover, ”Samarbeidsteam 

16+”. I teamet sitter representanter fra barneverntjenesten, NAV, de videregående skolene i 

bydelen, skolehelsetjenesten, SaLTo-koordinator og politiet. BUP og PP-tjenesten kan 

innkalles ved behov. Teamet kan drøfte og avtale samarbeid både i forhold til generelle 

problemstillinger og utfordringer vedrørende denne aldersgruppen, og i enkeltsaker. 

Bydel Grünerløkka henviser til flere aktuelle samarbeidstiltak. Prosjektet ”Skape egen 

fremtid” skal motivere til skole og/eller arbeidstrening for ungdom. ”STYRK” er et 

sysselsettingsprosjekt rettet mot ungdom i risikogruppen for rusavhengighet. ”Familie plan” 

er et tverrfaglig prosjekt basert på samarbeid mellom sosial- og barnevernstjenesten, 

Fagsenter for barn og unge samt Bestillerenheten. Det lages en felles plan for hele familien og 

målet er å bekjempe fattigdom. ”Drømmeuka” er rettet mot ungdom i alderen 16 til 24 år. 

Prosjektet holder motivasjonskurs med fokus på å bli kjent med egne ressurser og ønsker. 

Film/drama er nyttige virkemidler, og prosjektarbeidet har modulbasert undervisning i 

økonomi, helse, bolig og arbeidsliv. ”Skjulte talenter” er et kurs hvor ungdom kan bli mer 

kjent med egne ressurser og der de lærer å presentere seg på en kreativ måte ovenfor 

arbeidsgivere. 

135

Bydel Sagene henviser til bosettingsteamet som har et overordnet perspektiv på helhetlig 

tiltakskjede for ungdom som har/har hatt kontakt med barnevernet. Teamet skal ta initiativ til 

å utforme overordnet prosedyre for arbeidet med målgruppen. Et spesielt fokus er bosetting av 

ungdom og enslige mindreårige asylsøkere. 

I bydel Østensjø har barneverntjenesten en egen avdeling (Ofot) som ivaretar ansvaret for 

ettervern. Det gjelder både saksbehandling og oppfølging av tiltak. Samarbeidet er utviklet 

ved hjelp av en samarbeidsavtale som tydeliggjør ansvarsfordeling i samarbeidet. Selv om 

ettervernsungdom mottar tjenester fra sosialtjenesten fortsetter gjerne barneverntjenesten sin 

oppfølging av ungdommen. Dette sikrer at ungdom best mulig får ivaretatt sine behov. Ofot 

har en fast kontaktperson å henvende seg til i mottak i sosialtjenesten. Leder for Ofot sitter i 

samme ledergruppe som leder for tiltakssenteret og leder for NAV sosial. Dette bidrar også til 

å fremme samarbeid. 

Bydelene legger til rette for samarbeid mellom barnevern og sosialtjeneste om barnevernsbarn 

i overgangen fra barn til voksen, ved faste tverrfaglige fagmøter. På disse møtene deltar 

gjerne fagpersoner fra barnevern, sosialtjenesten, boligkontor, utviklingssenter, 

ungdomstiltakene og prosjektleder for enslige mindreårige flyktninger. Flere bydeler mener 

samarbeidet fungerer bra for å komme i kontakt med særlig utsatte barn og unge. Det er et 

viktig tilbud til en risikogruppe, og gir opplevelse av mestring gjennom aktivisering og 

arbeidstrening. De fleste deltakerne går over i arbeid eller skolegang, og de færreste blir 

langtidsbrukere av sosiale tjenester hos NAV. Erfaringen tilsier at ved tett samarbeid henvises 

ungdom direkte til tiltakskonsulent ved utviklingssenteret som følger opp med tilbud om tiltak 

eventuelt i kombinasjon med booppfølging. I noen tilfeller får ungdommen praksisplass og 

individstønad i andre kvalifiseringsprogram eller sosialhjelp som inntektssikring. Dette 

forutsetter som sagt tett oppfølging, og jo tidligere det forebyggende arbeidet startes, jo bedre 

utfall. Barnevernsbarna trenger hjelp og støtte for å kunne ”navigere” i NAV-systemet, og de 

trenger bistand for å kunne lære å forvalte egen økonomi. De ungdommene som ikke har for 

store problemer knyttet til rus og/eller psykiatri nyttiggjør seg dette samarbeidet. Samtidig er 

det bydeler som sier de overfører svært få barnevernsbarn til sosialtjenesten, og de som 

overføres er ikke selvhjulpne. 

Samarbeidet mellom barnevern og sosialtjenesten om barnevernsbarn i overgangsfasen kan 

bedres ved utvidet satsing på opplæring i forhold til hverandres tjenester. Det trengs større 

kapasitet og oppfølging i sosialtjenesten, samt sterkere fokus på bruk av individuell plan (IP). 

Forebyggende arbeid kan gjøres ved overgangsløsninger for barnevernsbarn i etableringsfase 

som ikke er i målgruppen til NAV. Flere bydeler sier det er behov for flere arbeidsgivere som 

tar imot ungdom med lite utdanning og yrkeserfaring. 

5.8 Foreldreveiledning for foreldre med minoritetsbakgrunn 

ICDP (International child development programme) er et veilednings- og 

sensitiviseringsprogram for foreldre og omsorgsgivere, og fremheves som et ledd i tiltak mot 

fattigdom over hele verden. 

Målsetningene med foreldreveiledningsprogrammet er å øke foreldrenes livskvalitet, bidra til 

bedre prioriteringer og en sterkere bevissthet rundt egen rolle som rollemodell og 

omsorgsperson. Dette stimulerer foreldre på en indirekte måte til å styrke sin innsats for å 

136

skaffe seg arbeid av andre motiver enn rent økonomiske. Manglende språkferdigheter kan ofte 

hindre muligheten til arbeid, og foreldreveiledningen bidrar til økt motivasjon for 

språklæring. Siktemålet er å kunne delta i større grad i barnas utvikling. Arbeidsløshet kan 

ofte bidra til umyndiggjøring og ydmykelse. Programmet innholder derfor i stor grad 

myndiggjørende aktiviteter som skal trekke foreldrene ut av isolasjon. 

Gjennom sensitiviseringsprogrammet vil foreldre oppdage at det viktige i samspillet med 

barna ikke nødvendigvis er tilfredsstillelse av barns materielle behov. Fokuset endres til mer 

nærhet og nærvær i barnas utvikling på andre arenaer enn det økonomiske. Dette bidrar til en 

bedre selvfølelse hos den voksne og trekker frem andre ressurser hos dem. Programmet bidrar 

også til å bedre kjenneskap til det norske samfunn og norske verdier, lover og regler som 

gjelder barns rettigheter og utvikling. 

Seks bydeler i Oslo kommune tilbyr foreldreveiledning for familier med minoritetsbakgrunn; 

bydelene Alna, Bjerke, Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og Stovner. 

Bydel Alna rapporterer om 75 deltakere i 12 grupper som berører til sammen 117 barn i 2010. 

Bydel Bjerke hadde i 2010 to foreldreveiledningsgrupper på morsmål - en på urdu med fem 

deltakere og en på arabisk med fire deltakere. Bydel Gamle Oslo hadde ingen rene ICDP 

grupper i 2010. Derimot fikk 180 familier veiledning gjennom familiekonsulentene på 

helsestasjonene. Bydel Grünerløkka hadde 8-10 grupper på foreldreveiledning i 2010. Ingen 

av disse var spesifikt for familier med minoritetsbakgrunn, men NAV sosial hadde 1-2 

grupper for minoritetsspråklige. I bydel Sagene fikk 25 deltakere foreldreveiledning, mens i 

bydel Stovner var det en gruppe med åtte deltakere i 2010. 

Det er et omfattende arbeid i bydelene for å legge til rette for deltakelse. Det gis informasjon 

om tiltaket blant annet av helsestasjon, skolehelsetjeneste, barnehager og barneverntjenesten. 

Foreldrene kan henvende seg direkte eller via andre tjenestesteder i bydelen. Det brukes tolk 

for å legge til rette for den enkelte familie. Familiesenteret arrangerer foreldregrupper, og 

barnevakt skaffes gjennom veilederne. En bydel fortellet at det jobbes med å utdanne flere 

minoritetsspråklige ICDP-veiledere. Det er en viktig forutsetning for å få flere ICDP-grupper 

opp å stå. Målet er at disse er ferdig utdannet høsten 2011. 

De fleste bydelene vurderer tiltaket til å fungere bra. En bydel svarer at behovet er stort, og 

med mer ressurser ville flere utsatte familier kunnet få et tilbud på et tidligere tidspunkt. 

Samtidig er det bydeler som sier at noen grupper har hatt mye frafall, og at det tidvis har vært 

vanskelig å rekruttere. Familiene på sin side oppgir i spørreundersøkelser å være fornøyde 

med tilbudet. Deltakerne mener de er mer reflektert i foreldrerollen og at de har skaffet seg en 

større trygghet i forhold til utfordrende oppgaver med egne barn. Noen opplever også en 

større nærhet og kontakt med egne barn. 

Tilbudet kunne ha vært enda bedre dersom man drev/hadde mer fokus på veiledningsgrupper 

for denne brukergruppen. Det trengs flere utdannende ICDP-veiledere, og det tverrfaglige 

samarbeidet i bydelen må videreutvikles. Tettere oppfølging og samarbeid rundt den enkelte 

familie trekkes også frem som måter å forbedre tiltaket på. Ettersom språk og kulturbarrierer 

gjør det vanskelig å nå ut til de som trenger det mest, kan samarbeid og dialog med 

ressurspersoner i minoritetsmiljøet være aktuelle innfallsvinkler. Tilbud om barnepass vil 

være en stor fordel. 

137

5.9 Sosialhjelp og økonomisk rådgivning 

5.9.1 Sosialhjelp 

Økonomisk sosialhjelp er en kommunal ytelse som forvaltes av NAV sosialtjeneste etter Lov 

om sosiale tjenester i arbeidsog velferdsforvaltningen. Økonomisk stønad (sosialhjelp) er en 

del av samfunnets økonomiske sikkerhetsnett og skal sikre at alle har nok midler til 

livsopphold. Hjelpen er ment å være midlertidig og skal bidra til at man blir økonomisk 

selvhjulpen. Før sosialhjelp kan gis, må den enkelte først utnytte alle andre muligheter, for 

eksempel gjennom arbeid, trygd, arv, bankinnskudd eller annen formue. Størrelsen på 

sosialhjelpen, samt hvilken annen hjelp og oppfølging du kan få, skal vurderes individuelt og 

skjønnsmessig ut fra hvilke behov man har. 

I 2010 mottok 18 163 personer økonomisk sosialhjelp i Oslo. Det er store variasjoner mellom 

bydelene i antall sosialhjelpsmottakere. Mens kun 373 mottar økonomisk sosialhjelp i Bydel 

Ullern, mottar hele 2 676 sosialhjelp i Bydel Gamle Oslo. Av de over 18 000 

sosialhjelpsmottakerne i Oslo, har 10 019 personer sosialhjelp som viktigste inntektskilde. 

4 977 personer har trygd/pensjon, og 1 067 personer har arbeidsinntekt som viktigste 

inntektskilde. Enslige sosialhjelpsmottakere utgjør 64 prosent av alle mottakere, mens seksten 

prosent er enslige forsørgere. 

Summerer man antall mottakere av sosialhjelp, ektefeller/partnere og barn, er 32 305 personer 

i Oslo berørt av sosialhjelp i 2010. Av disse er 10 446 barn. I Bydel Gamle Oslo er 4 980 

personer berørt av sosialhjelp mens tilsvarende bare gjelder 573 i Bydel Ullern. 

Ifølge kommuneregnskapet utgjør bruttoutgiftene til sosialhjelp (bidrag + lån) i Oslo 996,7 

millioner kroner i 2010. Mer enn halvparten av kommunens sosialhjelpsutgifter går med til å 

dekke husleie (56 prosent). 

Å vokse opp i en familie som mottar sosialhjelp kan være et mål på fattigdom (Nadim og 

Nielsen 2009). Sosialhjelpen skal sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold, og den 

skal i utgangspunktet kun gis hvis en husholdning ikke har annen mulighet til å forsørge seg 

selv, noe som helt klart kan ses som et uttrykk for at husholdningen er fattig. Kapittel 4.2 viste 

at det er en sammenheng mellom det å tilhøre en familie som mottar økonomisk sosialhjelp 

og forekomsten av vedvarende lavinntekt. 

Én bydel opplyste imidlertid at de fleste fattige familier ikke mottar sosialhjelp, men at 

familiene lever av en inntekt i form av overgangsstønad eller en arbeidsinntekt/ trygdeinntekt. 

Dette bekreftes av tall fra Statistisk sentralbyrå der det fremkommer at under halvparten av 

barnefamiliene med vedvarende lavinntekt uavhengig av inntektsskala mottar sosialhjelp. 

Denne inntekten gis i kombinasjon med redusert skatt, en eller annen form for bostøtte, 

kontantstøtte, ektefelletillegg eller barnetillegg. Bydelen mener at familiene i stedet burde ha 

rett til kvalifiseringsprogram, og at det burde stilles aktivitetskrav til overgangsstønaden. 

I Norge er det ikke fastsatt nasjonal sats for livsoppholdsytelsen, og selv om det finnes 

veiledende satser, er det opp til kommunene å fastsette stønadsbeløpet. Oslo har i mange år 

valgt å fastsette egne, veiledende satser for økonomisk sosialhjelp til livsopphold. Individuelle 

helhetsvurderinger av klientenes livssituasjon og familiestørrelse er da viktige momenter i 

vurderingen, og om enkelte stønader skal beregnes som inntekter eller ikke. Når det gjelder 

138

store barnefamilier blir følgende presisert i bystyremelding om aktivisering (Bystyremelding 

nr. 1/2007): 

”Byrådet vil at Oslo beholder regelen om å yte tre barnetillegg til familier med flere 

enn 3 barn. Det er ønskelig at sosialtjenesten aktivt må vurdere situasjonen til 

barnefamilier med flere enn tre barn. Sosialtjenesten er særskilt pålagt å gi familier 

med flere enn tre barn en individuell behandling i forhold til livsopphold og 

tilleggsytelser. Vurderingen må også sikre motivasjon for egen forsørgelse.” 

Praksisen i bydelene varierer noe med hensyn til hvordan barnetillegget utmåles, og det 

knytter seg noen utfordringer til de vurderingene som gjøres. Én bydel opplyser at de gir 

økonomisk sosialhjelp til alle barn i familien, mens en annen sier at de følger opp med 

tilleggsytelser ved behov. En undersøkelse av 50 kommuner og bydeler (tre bydeler i Oslo) 

peker imidlertid på utfordringer knyttet til å sikre at individuelle behov blir tilstrekkelig 

ivaretatt ved utmåling av stønad (Helsetilsynet 2011 side 12): 

”Fylkesmennene fant at søknadene om økonomisk stønad i liten grad inneholder 

opplysninger ut over personalia og i beste fall enkelte økonomiopplysninger. Det 

mangler ofte opplysninger om helse, sosiale forhold, familie og barn og spesielle 

behov knyttet til dette. Barns situasjon i familier med marginal inntekt synliggjøres 

ofte ikke gjennom den kartleggingen og utredningen som er foretatt.” 

5.9.2 Økonomisk rådgivning gjennom sosialtjenesten 

I bystyremeldingen om aktivisering står det: 

”Byrådet ønsker å styrke kompetansen på området økonomisk rådgivning, blant annet 

gjennom effektiv bruk av de kompetansehevingstiltak som finnes i statlig regi, og 

gjennom kompetanseutviklingsprogrammer.” (Bystyremelding nr. 1/2007) 

Økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning er blant kjerneoppgavene i NAV sosialtjenesten, 

og er et av flere tiltak som er avgjørende for å forebygge sosiale og/eller økonomiske 

problemer. For å sikre kompetansen innen økonomi- og gjeldsrådgivning tilbyr Fylkesmannen 

i Oslo og Akershus både grunnkurs og videregående kurs for økonomiske 

rådgivere/saksbehandlere. Det har vist seg at ved å bruke ressurser til å prioritere økonomisk 

rådgivning kan kommunen/bydelene redusere sine utgifter til sosialhjelp. Det er derfor et 

viktig tiltak for å gi den enkelte mulighet til å forsørge seg selv. 

I 2010 tok flere kontakt med kommunen for å få hjelp til å løse økonomiske problemer enn 

året før. Fylkesmannens statistikk for 2010 viser en økning i behandlede saker. Flere saker ble 

avsluttet med en løsning på brukernes økonomiske problemer, samtidig er likevel flere saker 

oversendt til namsmannen. 

I fjor registrerte bydelene i Oslo 3 135 ferdigbehandlede saker, noe som er 10 prosent flere 

enn året før. 3 468 nye saker ble registrert i samme tidsrom. Samtidig ventet 1 177 brukere på 

bistand ved utgangen av året. Fylkesmannen i Oslo og Akershus konkluderer med at 

kapasiteten i bydelene i Oslo ikke er stor nok til å hjelpe alle som trenger hjelp. 27 

Det drives omfattende råd og veiledning på det enkelte NAV kontor. De fleste bydelene 

skiller mellom enkel råd og veiledning og mer omfattende gjeldsproblemer. Enkel økonomisk 

rådgivning utføres i vesentlig grad av saksbehandlere i NAV, mens mer omfattende og 

1 http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=4770&amid=3513549 

139

kompliserte saker eller saker med større gjeldsproblematikk henvises til bydelens gjelds- eller 

økonomirådgivere. Gjeldsrådgivernes bistand skal bidra til at færrest mulig blir avhengig av 

økonomisk sosialhjelp. Utenomrettslig økonomisk rådgivning er det viktigste tiltaket i 

arbeidet med å motvirke økonomiske problemer blant bydelens innbyggere. 

Noen bydeler gjennomfører egne økonomikurs for brukere, spesielt for deltakere i 

introduksjonsprogrammet, ny sjanse, kvalifiseringsprogrammet og for ungdom. 

På spørsmål om hvor godt den økonomiske rådgivningen fungerer for å oppnå økonomisk 

selvhjulpenhet svarer bydelene at de funger tilfredsstillende. Raske endringer bidrar til å bedre 

den økonomiske situasjonen og selvhjulpenhet oppnås enten på kort eller lang sikt. En bydel 

skriver følgende: 

”Gjeldsrådgiverstillinger sammen med et godt effektivt mottakssystem er 

sosialtjenestens suksessfaktor. Tilbudet fungerer svært godt.” 

I bydelenes vurdering av hvor effektive tiltakene som benyttes i introduksjonsprogrammet er 

ut fra hva som er gode virkemidler for å oppnå økonomisk selvstendighet, fikk økonomisk 

rådgivning en svært høy score (5,2 hvor 6 er høyeste oppnåelige verdi). Som vi så i tabell 5.1 

rangeres økonomisk rådgivning som det nest beste tiltaket etter arbeidspraksis. Det viser at 

bydelene opplever økonomisk rådgivning som viktig og svært effektivt. 

På spørsmålet om hva som er gode virkemidler i kvalifiseringsprogrammet for å oppnå 

økonomisk selvhjulpenhet, rangerte bydelene økonomisk rådgivning på 3. plass (score lik 4,7 

i tabell 5.2). Bydelene ser nødvendigheten av å ha økt fokus på privat økonomi, da mange 

trenger bistand til å rydde opp i egen økonomi. 

Også i kartleggingen av arbeidstreningstiltaket Vilje viser vei blir gjeldsrådgivning nevnt som 

et virkemiddel i tillegg til økonomisk bistand og rådgivning. For denne gruppen er 

forutsigbarhet av stor betydning og mange har behov for hjelp til å ”rydde opp” i egen 

økonomi. 

Hvordan kunne tiltaket vært enda bedre? 

Flere bydeler nevner at knapphet på ressurser fører til ekstra lang ventetid på timeavtale hos 

gjeldsrådgivere. Det pekes på at økt bemanning og bedre tid i enkeltsaker ville ha gitt et bedre 

resultat. En bydel skriver: 

”En utfordring er at mange brukere mottar flere ulike trygder/stønader på ulike 

tidspunkt (AAP, KVP, bostøtte, sosialhjelp). Det gjør det vanskelig for bruker å holde 

tilstrekkelig oversikt over sin personlige økonomi.” 

En annen bydel foreslår månedlige utbetalinger av arbeidsavklaringspengene (AAP) 

istedenfor hver 14. dag: 

”AAP er så komplisert at svært mange kommer over på forvaltning fordi de ikke klarer 

å disponere når utbetalingen skal skje så uregelmessig” 

140

5.10 Tiltak for barna 

Trivsel, trygghet og utvikling er forutsetninger for et godt og stabilt oppvekstmiljø. Barn og 

unge som er berørt av fattigdomsproblematikken opplever i særlig grad utestegning fra felles 

sosiale arenaer, som får følger senere i livet i skole- og arbeidssammenheng. I Regjeringens 

handlingsplan mot fattigdom (2008) er en viktig målsetning at alle barn og unge skal ha de 

samme rettigheter og muligheter til utvikling uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, 

etniske- eller geografiske tilhørighet. 

Ifølge Tone Fløtten (2010) er det viktig med tiltak som bedrer barn og unges muligheter til å 

delta i de samme aktivitetene som jevnaldrende og få de samme kulturelle opplevelsene. Det 

gir mulighet for positive og lærende opplevelser i oppveksten, det bidrar til sosial utjevning 

ved at vanskeligstilte barn får muligheter de ellers ikke ville hatt, og slike tiltak kan på sikt 

redusere sannsynligheten for at fattigdom går i arv. 

I dette kapitlet vil vi presentere tiltak som bydelene har for å sikre barn og unge en mulighet 

til å delta og utvikle seg. 

5.10.1 Gratis kjernetid i barnehage for minoritetsspråklige barn 

Perioden før skolestart og det språklige fundamentet som legges i småbarnsalderen er av 

vesentlig betydning for barns mestring og læring i skolen. Barnehagen er en viktig arena for 

sosial utjevning. Ifølge Schjølberg et al. (2008) har 3-åringer som ikke går i barnehage, 

dobbelt så ofte forsinket språkutvikling som jevnaldrende i barnehage. Derfor er det viktig å 

øke barnehagedeltakelsen blant utsatte grupper. 

I 2006 ble det satt i gang et prøveprosjekt med gratis kjernetid i barnehager i Bydel Stovner, 

en bydel med høy andel barn med innvandrerbakgrunn (Barne-, likestillings- og 

integreringsdepartementet 2008). Ordningen har blitt videreført og utvidet, og gjelder i dag 

seks bydeler i Oslo kommune. Bydelene Alna, Bjerke, Grorud, Stovner og Søndre Nordstrand 

tilbyr inntil 20 timer per uke i barnehage for alle fire- og femåringer, mens i Bydel Gamle 

Oslo gjelder tilbudet alle fireåringer. 

Gratis kjernetid i barnehage for minoritetsspråklige er et tiltak for å bedre integrering og 

inkludering av innvandrerbefolkningen. Formålet med tiltaket er å forberede barna på 

skolestart, å bidra til sosialisering generelt og bedre norskkunnskapene for barn med annet 

morsmål. Gode ferdigheter i norsk er en forutsetning for å lykkes i skolearbeidet, og deretter i 

videre utdanning og i arbeidslivet. Minoritetsspråklige barns deltakelse i barnehage får også 

positive følger for resten av familien. Mens barna er i barnehage får foreldrene, og særlig 

mødrene, språk- og arbeidstrening gjennom motivasjons- og arbeidstiltak. Det er viktig å 

involvere foreldrene i utviklingen av barnas språkferdigheter. Ved å informere foreldrene om 

viktigheten av språkutviklingen vil man øke deres bevissthet rundt dette temaet, noe som 

igjen kan føre til at barna får mer støtte hjemmefra til å lære seg norsk før skolestart. 

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har igangsatt en evaluering av tilbudet om 

gratis kjernetid i barnehage for å vurdere hvorvidt tilbudet har hatt ønsket effekt. 

Evalueringen er satt ut til Statistisk Sentralbyrå, og vil være sluttført i 2014 (Barne-, 

likestillings-, og integreringsdepartementet 2011a). 

141

I kartleggingsskjemaet som Helse- og velferdsetaten sendte til bydelene, fikk de spørsmål om 

hvor mange barn som benyttet seg av tilbudet gratis kjernetid i barnehage i 2010, hvordan 

bydelene legger til rette for deltakelse, hvor godt tiltaket fungerer for å oppnå selvhjulpenhet 

og hvordan tiltaket kan bli enda bedre. I det følgende vil bydelenes svar presenteres. 

Antall barn som har benyttet tilbudet om gratis kjernetid i barnehage i 2010 

I 2010 var det totalt 4 523 barn i disse bydelene som hadde gratis kjernetid i barnehage. 28 

Noen bydeler har også oppgitt hvor mange av barna i dette tilbudet som hadde 

minoritetsbakgrunn. I bydel Alna hadde for eksempel 625 av 1 175 barn minoritetsbakgrunn, 

mens det var 280 av 748 i Bydel Bjerke. 

Selv om de resterende ni bydelene i Oslo kommune ikke tilbyr gratis kjernetid i barnehage, 

oppgir flere alternative tiltak med fokus på integrering og språkmestring. Bydel Grünerløkka 

hadde i 2010 korttidsbarneplass for 18 barn av mødre som deltok i Quo Vadis. Bydel Vestre 

Aker tilbyr åpen barnehage for minoritetsspråklige barn, og ble i 2010 benyttet av mellom 15 

og 20 familier. Bydel Østensjø oppgir å ha 24 barn som deltar i tilsvarende tiltak til gratis 

kjernetid. Bydel Sagene har gjennom Familiens hus – Vannvokterboligen, et lavterskeltilbud 

som gir norskopplæring til barn i alderen fire til fem år. Gjennom prosjektet ”Bedre 

skolestart” ønsker bydelen å utvide samarbeidet med bydelens barnehager i forkant av 

skolestart for å skape en god overgang mellom førskole og skolestart. Tilbudet fokuserer på 

språk, sosial kompetanse og familiearbeid. I 2010 hadde prosjektet 14 deltakere, med tre på 

venteliste for 2011-2012. 

Hvordan legger bydelene til rette for deltakelse? 

Tilbudet om gratis kjernetid for minoritetsspråklige barn markedsføres av bydelene i første 

rekke gjennom aktiv oppsøkende tjeneste på helsestasjoner, åpne barnehager, norsktiltak og 

skoler. Foruten helsesøstre, nevnes Barnevernet, Familiesentralen og NAV som viktige 

samarbeidspartnere. I tillegg informeres det om tilbudet ved direkte kontakt på telefon eller 

hjemmebesøk. Omtale på bydelens hjemmeside eller profilering gjennom lokalavisen er andre 

metoder for å gjøre tilbudet kjent. Dessuten utarbeides det informasjonsbrosjyrer på flere 

språk som er tilgjengelig på bibliotek i bydelen. 

Enkelte bydeler har korttidstilbud som en tilvenning til barnehage i områder hvor det bor 

mange minoritetsspråklige. Likevel er det ”jungeltelegrafen” som flere bydeler trekker fram 

som den viktigste informasjonskanalen til gratis kjernetid i barnehage. God omtale blant 

andre foreldre gir mange henvendelser. 

Hvor godt fungerer tiltaket for å oppnå selvhjulpenhet? 

Bydelene oppgir at tilbudet om gratis kjernetid i barnehage for minoritetsspråklige er viktig 

for å oppnå selvhjulpenhet. Tiltaket bidrar til at flere foreldre søker barnehageplass og dermed 

øker sin egen deltakelse i arbeid og aktivitet. Gratis kjernetid i barnehage oppgis også å føre 

til en raskere deltakelse for mor på norskkurs. 

Ifølge Bydel Østensjø viser erfaringene at omtrent halvparten av barna med gratis kjernetid 

søkes overflyttet til et ordinært heldagstilbud. Bydel Søndre Nordstrand sier at siden 

minitilbudet er etablert i vanlig barnehage har foreldre en større mulighet til å få kjennskap til 

hva en barnehageplass av større omfang innebærer. Dersom det er behov for utvidet 

28 Av disse har bydel Grorud har oppgitt at 91 prosent av alle 4-åringer og 87 prosent av alle 5 åringer hadde et 

tilbud i gratis barnehage. Vi har regnet dette om til antall barn ut fra folkemengden i bydelen i disse 

aldersgruppene per 01.01.11. 

142

arnehageplass, grunnet skole eller jobb, kan det være lettere å søke dette fordi foreldrene vet 

hva det innebærer og fordi barna ikke må skifte miljø og venner. 

Tilbakemeldinger fra bydelenes skoler er også positive; de rapporterer at barna er bedre i 

norsk etter gratis kjernetid i barnehage. I tillegg til at mange har en bedre språkforståelse når 

de begynner på skolen, har de også økt sosial kompetanse og selvhjulpenhet. Bydelene mener 

at de barna som har benyttet seg av tilbudet blir bedre sosialisert, nettopp på grunn av bedre 

norskkunnskap og samvær med andre barn. Samtidig avhenger graden av selvhjulpenhet av 

hvor lenge barna har vært i tiltaket. 

Hvordan kunne tiltaket vært enda bedre? 

Selv om de fleste bydelene er av den oppfatning at tiltaket fungerer bra, pekes det likevel på 

noen forbedringspotensialer. For det første mener bydelene det ville vært lettere å planlegge 

fremover dersom tiltaket var et ordinært tilbud, og ikke prosjektbasert. I tråd med at graden av 

selvhjulpenhet og språkforståelse øker jo lengre barnet er i tiltaket, bør tilbudet utvides til å 

gjelde barn fra tre år. Samtidig bør tilgangen på språkressurser i barnehagen bedres, for 

eksempel ved ansetting av flere språkpedagoger. Det etterlyses også et bedre samarbeid 

mellom barnehager, helsestasjoner, voksenopplæring og NAV. 

Ut i fra de tilbakemeldingene som kommer fra bydelene, tyder det på at gratis kjernetid i 

barnehage er et vesentlig tiltak i bekjempelse av barnefattigdom i Oslo kommune, og det er 

gode grunner for å videreføre og styrke tiltaket ytterligere. 

5.10.2 Leksehjelp i og utenfor SFO 

Bydelene fikk spørsmål om leksehjelp i og utenfor SFO på kartleggingsskjemaet. 

Spørsmålene handlet om hvem tilbudet var for, hvem som benyttet seg av det, hvordan det var 

organisert, hvordan bydelen legger til rette for deltakelse, hvor godt tilbudet fanger opp 

ressurssvake elever, og hvordan tilbudet kunne vært enda bedre. 

Bydelene har ulike ordninger for leksehjelpstilbudet. I noen bydeler er tilbudet rettet mot alle 

på mellom- og ungdomstrinnet. I andre bydeler er leksehjelpen for elever på barnetrinnet. 

Flere bydeler benytter fritids- og ungdomsklubber som arena for leksehjelpstilbudet. 

Leksehjelpstilbudet profileres gjennom brosjyrer og skriftlig informasjon ved skoler og på 

juniorklubber. Deltakerne blir også rekruttert i samarbeid med sosiallærere på skolen. 

Bydelene hjelper til med tilgang på lokaler, søknader om midler og mobilisering. 

De fleste bydelene mener leksehjelpstilbudet fanger godt opp ressurssvake elever. Tiltakene 

er populære og basert på et ønske fra de respektive miljøene selv. En bydel svarer derimot at 

det er få som benytter seg av tilbudet i deres bydel. Så lenge tilbudet er frivillig, er det 

vanskelig å rekruttere de som trenger det aller mest. En annen bydel sier at deres tilbud ikke 

er spesielt rettet mot ressurssvake barn og unge. Derfor etableres det til høsten et tilbud for 

barn med innvandrerbakgrunn i samarbeid med Redd Barna. 

Flere bydeler mener leksehjelpstilbudet kan bli enda bedre ved styrket bemanning. Bruk av 

flere faglærere i tilbudet kan øke kvaliteten på leksehjelpen. Tilbudet bør også legges til 

skolens kjernetid for å fange opp alle barn. For ungdomstrinnet kan det være et 

leksehjelpstilbud senere på kvelden. Tilbudet kan også intensiveres i forkant av tentamen og 

eksamen. 

143

5.10.3 Fritidstiltak i nærmiljøene for barn og ungdom 

En god barndom handler blant annet om å ha mulighet til å delta på aktiviteter på lik linje med 

andre på samme alder. Velferdsnivået i Norge er høyt, og i stadig større grad er forbruk en 

naturlig del av den moderne oppveksten. Dette fører til at skillet mellom barn og unge som 

kan delta og de som ikke kan, blir tydeligere. 

En måte å sikre et inkluderende oppvekstmiljø på er å skape åpne og tilgjengelige møteplasser 

for barn og unge med samvær, utfoldelse og aktivitet. Fritidstilbud kan også bidra til å 

skjerme og motvirke negative konsekvenser av det å vokse opp i en økonomisk vanskeligstilt 

familie. Gratis eller rimelige tur- og fritidsaktiviteter er viktig for å sikre inkludering av 

utsatte barn og unge. En bydel nevner også at det er essensielt at barn og unge blir gitt 

muligheten til å lære de ferdighetene som de ikke kan, for at de skal kunne kjenne 

opplevelsen av mestring, få en sosial utvikling og lykkes bedre i livet. 

Bydelene viser til en lang rekke tiltak som kan fungere som levekårsutjevnende for barn og 

unge i vanskeligstilte familier. Samtidig peker bydelene på forbedringsmuligheter ved de 

eksisterende tiltakene. Hver bydel organiserer sine tiltak på ulike måter, og bruker ulike 

betegnelser på sine tiltak, Hvilke typer av tiltak som tilbys varierer fra bydel til bydel, selv om 

mange av tiltakene går igjen i de fleste bydelene. 

Fritidstiltak 

En form for fritidsklubb eller aktivitetshus er noe som de aller fleste bydelene rapporterer at 

de har. Disse har en rekke forskjellige tilbud, for eksempel musikkundervisning, 

teateropplæring medieopplæring, sirkus, dans, øvingslokaler, kafé med mer. Mange tilbyr 

også organiserte turer. En bydel sier de har en psykologitjeneste tilknyttet sitt fritidshus. 

Noen steder er fritidstiltakene organisert gjennom skolen, med tilbud om ulike innendørs- og 

utendørsaktiviteter etter skoletid. 

Bydelene har en rekke ulike idretts- og friluftsaktiviteter. Dette inkluderer åpen idrettshall, 

svømmeundervisning, idretts- og utfordringsgrupper, aktivitetspark, motorsenter og 

bondegård. 

Utlånssentraler for utlån av sportsutstyr finnes også flere steder. En bydel sier at deres 

skøytebu for utlån av skøyter samtidig gir arbeidsoppgaver til unge arbeidstakere under 18 år.. 

Flere bydeler nevner at de har tilbud om aktivitetsgrupper som møtes en gang i uka, eller egne 

aktivitetskvelder for eksempel på lørdager. Noen av tilbudene er forbeholdt enkelte grupper, 

som funksjonshemmede. Mange av bydelene har også egne jentegrupper. 

Andre tiltak som nevnes er blant annet helsestasjon for ungdom og samarbeid med ulike 

idrettsklubber. 

Samarbeid mellom ansatte i fritidstilbud og hjelpeinstanser 

De fleste bydelene rapporterer om en rekke ulike samarbeidstiltak for å komme i kontakt med 

utsatte barn og unge og kunne tilby dem gode og tilpassede fritidsaktiviteter. Samarbeidet 

organiseres og gjennomføres på ulike måter. Det kan blant annet være faste tverrfaglige 

forum, nettverksteam for ansatte som jobber med barn og unge, samarbeidsavtaler mellom 

144

primærkontakter ved fritidsklubber/aktivitetsgrupper og skolene, utekontakter, SaLTokoordinator, 

områdeteam, kartleggingsteam, tilretteleggertjeneste, samarbeid om prosjekter, 

og øvrig møtevirksomhet og samarbeid rundt enkeltpersoner. 

En bydel nevner også at fattige familier får økonomisk tilskudd ved behov for 

fritidsaktiviteter. Tiltaket er ubyråkratisk med et samarbeid på tvers av tjenestesteder. 

Familiene får stor tilgang på råd og veiledning, og bistand i dagliglivet. 

SaLTo 

Flere bydeler trekker fram SaLTo som et fritidstiltak i nærmiljø for barn og ungdom. SaLTo 

er et samarbeidsprosjekt mellom flere bydeler, politi og barneverntjenesten. Målet med 

prosjektet er å forebygge og redusere barne- og ungdomskriminalitet. Målgruppene er barn og 

unge i alderen 10 til 23 år. 

Én bydel mener SaLTo-prosjektet bare fanger opp noen få ungdommer hver år, og at det er 

behov for flere lignende tiltak og midler for å drifte disse. De begrensende midlene medfører 

streng prioritering. 

En annen bydel mener prosjektet fungerer svært godt, og mener at antall unge gjengangere er 

redusert betraktelig de siste årene. Fritidssektoren har også fått mer kompetanse på å kjenne 

igjen barn og unge som trenger hjelp. For å nå frem med samarbeidet er det viktig at 

informasjon om enkeltungdommer deles mellom samarbeidspartnerne. 

5.10.4 Ferietiltak i bydelene 

Flere av bydelene viser til egne ferietiltak for barn, unge og familier med dårlig råd. Mange av 

disse støttes av tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn. 

Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn omfatter 23 større 

bysamfunn og syv prioriterte bydeler i Oslo kommune (Barne-, likestillings-, og 

integreringsdepartementet 2011b). Formålet med ordningen er å bidra til gode oppvekst- og 

levekår for barn og unge i vanskeligstilte familier. Tilskuddet benyttes blant annet til ferie- og 

fritidstiltak rettet mot barn, unge og familier berørt av fattigdomsproblemer. Målsetningen 

med tilskuddsordningen er at barn og unge i områder med store levekårsulemper kan delta på 

lik linje med andre, motvirke marginalisering, sosial isolasjon og reproduksjon av fattigdom. 

Oslo kommune har tidligere år fått 15,97 millioner kroner i fattigdomstiltak fra 

tilskuddsordningen. I revidert nasjonalt budsjett i år ble tilskuddet styrket med nesten 2, 7 

millioner kroner. Disse pengene skal gi barn, unge og familier med dårlig råd økonomi 

mulighet til å delta i ferieaktiviteter i sommer: 

”Sommerferien starter nå, men ikke alle barn har råd til et godt og trygt ferietilbud. 

Økt støtte til ferieaktiviteter gjør at flere fattige barn, unge og deres familier kan få 

minnerike sommeropplevelser.” Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun 

Lysbakken. 

Mange av bydelene arrangerer turer og aktiviteter i skolens ferier. Det er ferietilbud som er 

rettet direkte mot barna, og tilbud som er rettet mot hele familien. Noen bydeler målretter 

tilbudene til de som trenger det mest, og ”plukker” ut deltakere gjennom sin kjenneskap til 

familiene. Andre informerer åpent om tilbudet via skolene eller ungdomsklubbene. Flere 

bydeler rapporterer at tilbudene er veldig populære, og at det i enkelte tilfelle er lange 

145

ventelister for å få delta. Bedre økonomiske rammen og mulighet for å kunne tilby flere 

aktiviteter er derfor noe som flere ønsker seg. 

I en bydel har de aktivitetsgrupper for mødre, barn og unge. Mødrene kommer seg ut og får 

egentid, mens barna er med på andre aktiviteter. Bydelen mener tiltaket kunne vært bedre og 

gitt bedre kontinuitet hvis økonomien hadde tillatt ukentlig drift. Flere bydeler har også 

ferietiltak rettet mot ulike grupper, som enkelte klassetrinn, alenemødre eller barn og unge 

med nedsatt funksjonsevne. 

En bydel trekker fram at deres ferie- og fritidstilbud er et samarbeid mellom bydelen, skoler, 

idrettslag og lokalmiljø. 

I sommerferien har en bydel sommerklubb, som tilbyr aktivitet i fire-seks uker. Tilbudet skal 

være åpent for alle barn og unge i bydelen, men med barn og unge fra kommunale bygårder 

som hovedmålgruppe. Tiltaket er et lavterskeltilbud som har åpent i ca. fire timer per dag med 

varierte aktiviteter og turer i nærmiljøet. Tiltaket gir samtidig en mulighet for sommerjobb fra 

bydelens ungdommer som bor i bokollektiv eller deltar på andre tiltak. 

Det finnes også eksempel på egne ferietiltak for barn i kommunale boliger. Dette tiltaket er 

delvis finansiert gjennom Groruddalssatsingen. Det ble arrangert ferieaktiviteter basert på 

dagsprogram der foresatte måtte delta. Dette gav mulighet for at familiene selv kunne ta 

turer/utflukter på egen hånd 

Mange av tilbudene er gratis eller har lav egenandel. En bydel utrykker bekymring for hvor 

godt tiltaket fungerer for å komme i kontakt med særlig utsatte barn og unge, da de fleste 

tiltakene har en prislapp. Selv om tilbudene er sterkt subsidierte, kan egenandelen fortsatt 

være til hinder for deltakelse for de mest utsatte. 

For å finne ut hvordan ferie- og fritidstiltakene rettet mot barn og unge oppleves av 

målgruppen, kan det være en idé å gjøre en vurdering av de eksisterende tilbudene. Dette kan 

for eksempel gjøres gjennom intervju eller spørreundersøkelse blant barn og unge som deltar 

på ferie- og fritidstidstiltaket. Helse- og velferdsetaten kjenner til at i hvert fall én bydel deler 

ut spørreskjema til deltakerne i etterkant av turen for å få deres mening om hvordan de har 

hatt det. 

5.10.5 Hvordan kan ferie- og fritidstilbud i bydelene bli enda bedre? 

Rapporteringen fra bydelene gir i hovedsak inntrykk av at de ulike ferie- og fritidstilbudene 

fungerer godt, men at det er rom for å kunne gjøre dem enda bedre. 

Det at tilbudene er gratis eller har en lav egenandel, er noe flere trekker fram som viktig. En 

bydel trekker fram at det er en avveiing mellom det å ha målrettede tiltak samtidig som man 

ønsker å nå alle. Systematisk rekruttering av både brukere av tiltaket og ansatte som skal 

jobbe der blir også trukket fram. Sentral beliggenhet og god markedsføring blir nevnt som 

viktig i rekrutteringssammenheng. Det som går igjen flest steder er et ønske om mer ressurser. 

Med mer ressurser kunne man ansatt flere, hatt større lokaler, lengre åpningstid og tilbudt 

flere aktiviteter, og gjennom dette nådd flere utsatte barn og unge. Mange steder er tilbudene 

sprengt i dag. Noen trekker også fram bedre organisering og forbedring av rutiner og 

prosedyrer som viktig. 

146

Enkelte bydeler etterlyser også mer samarbeid på tvers av bydelsgrenser. Dette vil gi større 

mulighet for å nå enda flere barn og unge. Dette nevnes spesielt av en bydel med få fattige 

familier. Det er lite grunnlag for å bygge opp mange av disse aktivitetstilbudene i bydelen, 

men det medfører samtidig at de familiene som er fattige i bydelen ikke har noe tilbud. 

Enkelte bydeler nevner at det kan være en utfordring å arrangere attraktive tiltak, slik at barn 

og ungdom generelt finner disse interessante. Dette nevnes som en spesiell utfordring for 

bydeler der det økonomiske nivået blant barnefamilier generelt er høyt og der muligheten for 

å kjøpe plass i private fritids- og ferietiltak, som tilbyr ettertraktede tilbud, er tilstede. 

Bydelene nevner også at det er en spesiell utfordring å nå jenter fra innvandrerfamilier. Det er 

lettere å nå jenter dersom aktiviteten blir lagt til rett etter skoletid. 

Enkelte bydeler er opptatt av å ha tiltak som henvender seg til hele familien. Da får alle barna 

i familiene anledning til å være med, og det oppleves trygt for alle. Dette kan bl.a. gjelde 

dagsturer i og utenfor nærmiljøet, svømmeundervisning med mer 

5.11 Andre tiltak som kan motvirke fattigdom 

I tillegg til de tiltakene som er nevnt tidligere i kapittel 5, oppgir bydelene en rekke andre 

tiltak/prosjekt som kan motvirke fattigdom. Noen tiltak er byomfattende, andre tiltak finnes i 

flere bydeler, og noen tiltak finnes bare i én bydel. Mange av tiltakene er finansiert av den 

statlige tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, og av midler fra 

Groruddalssatsingen og Oslo Sør satsingen. 

De fleste tiltakene kan grovt sett kategoriseres i disse kategoriene: 

• Tiltak for å fremme kvalifisiering og få voksne ut i arbeid 

• Tiltak for å gi ungdom arbeidserfaring 

• Motivasjonstiltak, råd og veiledning og dialog 

• Tiltak for barn og foreldre 

Vi nevner noen eksempler på tiltak hver av kategoriene her. Dette må ikke leses som en 

fullstendig liste over tiltak. 

5.11.1 Tiltak for å fremme kvalifisering og få voksne ut i arbeid 

Et eksempel på tiltak for å fremme mestringsfølelse og få voksne ut i arbeid, er Bydel Alnas 

Jobbstartklubb. Klubben har som hensikt å gi tett, individuell oppfølging av jobbsøkere som 

faller utenfor ordinære kurs. Et annet eksempel er kurset Klart jeg kan i samme bydel, som 

har en målsetning om å øke mestringsnivå, hente brukernes egne ressurser og derav komme ut 

i arbeid eller tiltak. Målgruppen for kurset er alle brukergrupper i NAV. 

Bydel Alna har også ulike språktiltak. Smarte mødre er et lavterskeltilbud for alle som vil 

lære seg norsk språk og samfunn. Tiltaket tiltrekker seg eldre innbyggere med 

minoritetsbakgrunn, ofte analfabeter. Språk & Integrering er et annet av Bydel Alnas tiltak 

som fokuserer på økt norskforståelse blant kvinner. Tiltaket er modulbasert på 

samfunnsfaglige temaer, og søker å lære gjennom flere ferdigheter og sanser. Det legges vekt 

147

på trygghet og nettverk, i tillegg til forståelse og veiledet støtte. Tilbudet tiltrekker ofte unge 

mødre. 

Bydelene i Oslo indre øst har laget et forslag til hvordan de kan bli i bedre stand til å løse 

fattigdomsutfordringen blant barnefamilier, og beskrevet dette i et brev til 

Arbeidsdepartementet. Fra dette brevet siterer vi: 

”Mange, kanskje de fleste barnefamilier som lever under fattigdomsgrensen har 

inntekter over norm og mottar ikke sosialhjelp. De fleste av disse lever av en lavlønn, 

eller en dagpenge- eller trygdeinntekt og subsidieres i tillegg av ektefelletillegg, 

barnetillegg, bostøtte, skatteklasse 2, og/eller kontantstøtte. … Bostøtte til 

barnefamilier, kontantstøtte, skatteklasse 2, og ektefelletillegget motvirker arbeidslinja 

samtidig som de er potensielle fattigdomsfeller. Bostøtten tjener en viktig utjevnende 

funksjon for mottakere av trygd, introduksjonsprogram og kvalifiseringsprogram. De 

samme ytelsene kan være fattigdomsfeller i de tilfeller det hvor mottakerne er friske 

yrkespassive. Myndighetene bør utrede alternativer der den yrkespassive ektefelle i 

stedet for disse subsidiene kan få rett til ytelser/barselpenger tilsvarende 

minstepensjon i for eksempel 10 mnd., deretter rett til arbeidsmarkedstiltak/ 

kvalifiseringsprogram samt barnehageplass/SFO. Tilsvarende bør det vurderes om 

ektefelletillegget til alders- og uføretrygd bør erstattes med tilsvarende rett til 

arbeidsmarkedstiltak/kvalifiseringsprogram der ektefelle er under 60 år. ” (Bydel 

Sagene 2011) 

5.11.2 Tiltak for å gi ungdom arbeidserfaring 

Flere bydeler har spesielle tiltak for ungdom. Disse går i hovedsak ut på å gi dem tilgang til 

aktiviteter, som vi omtalte i avsnitt 5.10.3 og 5.10.5. I tillegg er det flere tiltak som skal hjelpe 

ungdom til å få arbeidserfaring. 

Bydel Bjerke har for eksempel Sommerjobb til ungdom. Gjennom fattigdomsmidler har 

bydelen kunnet betale lønn til utsatte ungdommer ca. tre uker i sommerferien. Bydel Grorud 

har tiltaket Fritid som kvalifisering/Ung i arbeid, hvor målgruppen er ungdomsskoleelever 

med mye fravær og lav skolemotivasjon. Det gis individuell oppfølging med fokus på 

skolemestring og yrkesvalg. Viktig motivasjonsfaktor er lønnet arbeid ved siden av skole. 

Bydel Søndre Nordstrand har Sommerjobb for ungdom, der ungdom i bydelen får tilbud om 

sommerjobb. Ungdommene får trening i jobbsøking/intervju og jobberfaring og noe de kan 

putte på egen CV. De får også lønn etter kommunale satser. Bydel Grünerløkka har 

Ungdomsjobben, som er et tiltak rettet mot utsatt ungdom, og gir opplæring og mulighet til å 

arbeide 4-6 timer i uka. Ungdommene tjener egne penger og får arbeidserfaring. 

Bydel Østensjø trekker fram tiltak spesielt rettet mot rusavhengig ungdom, blant annet 

prosjektet JA – du kan, som er et treårig prosjekt for risikoutsatte ungdom i alderen 12-24 år. 

Ut av tåka er et gratis hasjavvenningsprosjekt hvor Uteseksjonen er hovedansvarlig og tre 

bydeler deltar. 

148

5.11.3 Motivasjonstiltak, råd og veiledning og dialog 

Det finnes flere eksempler på motivasjonstiltak eller tiltak som har råd og veiledning til 

fattige familier som sin hovedoppgave. Dette gjelder for eksempel Familiekonsulentene i 

Bydel Frogner og Bydel Gamle Oslo. 

Bydel Stovner har et prosjekt kalt Innsikt. Innsikt holder dialogkonferanser om aktuelle 

temaer som arbeid, utdanning, helse, ekteskap, barneoppdragelse og kultur. De gir også 

rådgivning om arbeid og utdanning, og det tilbys jobbsøkerkurs. 

Bydel Søndre Nordstrand har tiltaket Medvirkning og deltakelse. Dette er et tiltak med midler 

fra Oslo Sør-satsingen og tiltaket har som mål å fremme integrering og inkludering ved hjelp 

av medvirkning og deltakelse av bydelens befolkning. Ulike foreninger, lavterskeltilbud og 

nettverk har fått flere midler slik at befolkningen gis muligheter til medvirkning og deltakelse. 

Ved å være mer deltagende vil man oppnå høyere kompetanse, erfaring og nettverk som igjen 

kan komme til nytte under jobbsøking. 

Bydel Østensjø trekker fram Utviklingsfremmende samtaler i videregående skoler Dette er 

samarbeidsprosjekt mellom Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og flere 

bydeler, der psykolog eller klinisk pedagog jobber i skolehelsetjenesten sammen med 

helsesøster. 

Bydel Gamle Oslo har et prosjekt kalt Somaliske linkarbeidere, som har som målsetting å 

bidra til bedre tilpasning av offentlige tjenester til innbyggere med somalisk bakgrunn, 

gjennom etablering av en kommunal rådgivningstjeneste. 

5.11.4 Tiltak for barn og foreldre 

Det er Åpen barnehage for barn og foreldre i flere bydeler. Dit kommer barn sammen med 

sine foreldre. Barna får mulighet til å leke med andre barn og kanskje lære seg litt norsk språk 

gjennom dette, mens foreldre får mulighet til å treffe andre i samme situasjon, ha det hyggelig 

sammen og utveksle erfaringer. 

Familiesenter er et lavterskeltilbud for barnefamilier i enkelte bydeler, der det kan gis tidlig 

hjelp både i grupper og individuelt. I noen bydeler inneholder tiltaket også åpen barnehage. 

Tiltaket legger til rette for nettverksbygging mellom familier. 

Flere bydeler etterlyser et kulturkort med tilgang til svømmehall, kino, muséer etc. Det kan 

være et kulturkort som Ålesund har, som er gratis, som også kan brukes av yngre 

aldersgrupper, og gir mulighet til å ha med en ledsager. Frelsesarmeen i Oslo har nå i 

september lansert sitt opplevelseskort, se kapittel 6.7. 

Flere bydeler har et godt samarbeid med idrettslag, noe som kan og bør videreutvikles. 

Idrettsorganisasjonene på sin side har også satt problemstillingen på dagsorden. Et eksempel 

fra en av bydelene er et samarbeid de har med Vålerenga forball. Noen barn er ”adoptert” av 

Vålerenga på grunn av at de har et fotballtalent. Vålerenga driver leksehjelp, henter ungene til 

trening og så videre. Mange av barna får en framtid på grunn av Vålerenga. 

Det ligger også muligheter til styrket samarbeid mellom bydeler og organisasjoner om andre 

aktiviteter enn idrett. Dette kan være tiltak som blant annet leksehjelp, aktiviteter og 

ferietiltak. 

149

I mange av Oslos bydeler finnes tilbud om Home-Start. Dette er et lavterskeltiltak for støtte 

og hjelp til barnefamilier, med barn under skolealder. Det er frivillige som er kontaktpersoner. 

Organiseringen av tilbudet er et samarbeid mellom bydelene og organisasjoner, som 

Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Sanitetsforeningen og Betanien. 

Paraplyorganisasjonen er Home-start, Norge. Home- Start kontaktene har kontakt med mange 

av de fattige familiene, som sliter på flere områder. 

Enkelte bydeler har miljøarbeidere i områder med mange kommunale boliger: Miljøarbeidere 

er et tiltak for å styrke det sosiale bomiljøet og skape et hyggeligere miljø. De kan for 

eksempel arrangere dugnad, felles grilling og bidra til at beboerne selv tar ansvar for sitt eget 

bomiljø. I en rapport om barn i kommunale boliger (Helse – og velferdsetaten 2009) vises det 

til eksempler på slike tiltak. 

Bydel Stovner trekker fram det avsluttede prosjektet Store barnefamilier som et tiltak som ga 

gode resultater. To prosjektmedarbeidere fulgte opp store barnefamilier med fire eller flere 

barn. 

Bydel Bjerke nevner sitt boligsosiale utviklingsprogram, hvor et av målene er å sikre barns 

levekår og hindre utkastelse. Barn skal sikres bolig, og barns behov skal vurderes ved søknad 

om økonomisk støtte til familien. 

5.12 Hvilke målgrupper nås ikke av eksisterende tiltak? 

Samtlige bydeler ble i kartleggingsskjemaet spurt om hvilke grupper som ikke nås av 

eksisterende tiltak. Bydelene skulle beskrive utfordringer og komme med forslag til hvordan 

de utsatte gruppene kunne fanges opp. Seks bydeler har gitt tilbakemelding på spørsmålet. De 

bydelene vi hadde samtaler med ble også spurt om dette. Under kommer en oppsummering av 

bydelenes svar. 

Flere bydeler trekker fram språksvake brukere som en målgruppe som ikke nås av 

eksisterende. Språksvake brukere, spesielt i kombinasjon med språk og helseproblematikk 

faller ofte utenfor alle tiltak i NAV og blir gående på sosial stønad. For å nå denne gruppen 

foreslås det satsning på språk og mestring ved prosjekter eller opprettelse av tiltak som er 

tilpasset svake brukergrupper. 

Språkvansker er også årsaken til at mange sosialt isolerte familier med innvandrerbakgrunn 

ikke fanges opp. Enkelte bydeler mener at treffsteder med oppsøkende miljøarbeid kan være 

et virkemiddel for å komme i kontakt med isolerte familier. Oppsøkende virksomhet er også 

nødvendig tiltak for å komme i kontakt med de barn og ungdom i vanskelige livssituasjoner 

hvor foreldre ikke vil ta i mot tilbud. 

Videre nevnes enslige forsørgere med barn som ikke mottar treffsikkert opplæringstilbud og 

ikke har stimulerende treffsteder som en gruppe som faller utenfor tiltak. Her er muntlig 

motivasjonsarbeid svært viktig i tillegg til eventuelt barnepass. 

150

Kvinner med liten eller ingen utdanning, uavklarte helseplager, store omsorgsoppgaver og 

som ikke våger å gå i store klasser oppgis å være en vanskelig gruppe å nå gjennom 

eksisterende tiltak. Som en del av et multilateralt EU-prosjekt hvor fokuset er mer praktisk 

rettet på språklæring utenfor klasserommet, forsøker Bydel Alna å nå denne gruppen med 

tiltak i nærmiljøet. Ettersom målgruppen kommer fra erfaringsbaserte samfunn med muntlige 

tradisjoner, bør den møtes med samme innfallsvinkel på vei til det norske språket. Bydelen 

mener norskopplæring kombinert med arbeidstrening i kantine/kafédrift og designutvikling av 

klær og tekstiler til salgsutstillinger gir følelse av mestring, glede og likeverd. Dette gir en 

god plattform for videre vekst og bidrar til at deltakerne kommer i gode læringsprosesser og 

videre til andre kurs eller jobb. 

Kvinner som sent i livet har oppdaget behovet for å lære norsk, og dermed mistet sine 

rettigheter, er også en målgruppe som faller utenfor eksisterende tiltak. For disse foreslås det 

et enkelt kortidstilbud med krav til egentrening og teori gjennom morsmålet. 

Språkvansker er også gjeldende for de østeuropeiske minoritetene som faller utenfor 

eksisterende tiltak. Noen av disse har solid erfaring eller utdannelse fra hjemlandet som raskt 

kan omsettes til aktivt arbeidsliv om det gis tilbud på kveldstid i norsk språk. Det foreslås et 

intensivkurs i henhold til arbeidsrelatert norsk språk, gjerne rettet mot ulike arbeidsgrupper. 

Kombinert med språkvansker er også ungdom som ikke behersker tilstrekkelig norsk en 

målgruppe som ikke nås av eksisterende tiltak. Denne gruppen kan falle ut av skolesystemet 

og dermed utestenge seg selv fra arbeidsmarkedet. For å nå denne gruppen foreslås det å 

bruke skolene som arena for norskopplæring gjennom ulike kulturaktiviteter som idrett, dans, 

sang og film/media. 

Barn og unge som ikke har råd til å betale medlemskap/spilleavgift i sportsklubb eller andre 

aktiviteter rapporteres som en stor utfordring. De som ikke har penger til medlemskap eller 

utstyr som trengs, kan bli stående på utsiden av fellesskapet. En bydel foreslår gratis 

fritidstilbud gjennom dekning av kontingenter til frivillig organisasjoner. Det foreslås også 

flere øremerkede tiltak rettet mot jenter gjennom aktiviteter i forlengelse av skolehverdagen. 

En annen gruppe som ikke nås av eksisterende tiltak, er brukere med store rusproblemer og 

psykiatriske problemer samtidig. Det er vanskelig med frivillige tiltak, da mange brukere ikke 

møter opp til for eksempel timeavtaler eller legebesøk. Det er heller ikke lett å få tilstrekkelig 

behandling i psykiatrien, fordi brukerne ofte ikke vil gå med på en frivillig behandling. 

5.13 Organisasjonenes forslag til tiltak 

Helse- og velferdsetaten har snakket med enkelte interesseorganisasjoner om hvilke tiltak de 

har overfor fattige familier, hva deres erfaringer med disse tiltakene er, og hva de eventuelt 

kunne ønske seg eller ville foreslå av nye tiltak. De organisasjonene vi har snakket med er 

Fattighuset, Blå Kors ved kontaktsenteret, Frelsesarmeens Slumstasjon, Bibi Amka, Mental 

Helse Oslo og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon. 

Fattighuset 

Fattighuset sier de bare kan lindre et problem der det offentlige hjelpeapparatet ikke strekker 

til. Fattighuset deler ut klær, sko, bøker og diverse på mandager og torsdager. Fredag er den 

151

store matutdelingen. De deler ut mat til 500-600 personer hver uke. På fredager får alle to 

matposer hver. Fattighuset får mat fra Kiwi, som nettopp er gått ut på dato eller som går ut på 

dato om 1- 3 dager. Hver uke er mer enn 1000 personer innom fattighuset. Noen trenger 

juridisk rådgivning, hårklipp eller medisinsk behandling. 

Fattighuset er også et sted å være sosial, der man kan ta en kopp kaffe og snakke med andre 

som skjønner sin egen situasjon. Fattighuset forsøker å få til et opplevelseskort, men mener at 

det bør være kommunens ansvar å få til dette. 

Forslag til nye tiltak 

• Fattighuset ønsker å øke minsteinntekten opp til SIFO nivå, kr 7 200 kr per måned. 

Sosialsatsen er i dag kr 5 300. Det er viktig å ha nok penger til å klare seg, det fører til 

at man beholder verdigheten. Det gir folk en sjanse til å puste. 

• Fattighuset mener arbeid og utdanning er de beste måtene å løse fattigdommen på. Å 

lære folk praktisk håndverk kan være en mulighet til å få folk i arbeid. 

Blå Kors, kontaktsenteret 

Det er en del barnefamilier som benytter mattilbudet til kontaktsenteret ved Blå Kors. 

Kontaktsenteret oppfordrer foreldrene til ikke å ta med barna på disse matutdelingene. Det er 

flere rusmisbrukere som står i køen, og det anses derfor ikke som et egnet sted for barn. 

Ansatte har opplevd konflikter med barn inne i bildet. Det kan også bli en ubehagelig 

situasjon dersom klassekamerater og andre kjente ser at vedkommende står i køen, det er lett å 

føle skam ved å stå i matkø. 

Kafeen er et tilbud til målgruppen. Der serveres det frokost og middag hver dag mellom 8:00- 

12:00. Det vurderes til å være et godt mattilbud. Det møter opp ca. 200 personer hver dag. 

Staben snakker med gjestene og forsøker å motivere dem til et rusfritt liv. 

Kontaktsenteret får tildelt gratis mat og drikke fra 30 ulike sponsorer. Maten de får blir 

tilberedt av de ansatte/frivillige selv. 

Tre sosionomer hjelper gjestene til å komme i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. De 

gir dem en veiledning i ”kaoset” av de ulike hjelpetiltakene og forsøker å bidra til å finne ut 

av hva som er best for den enkelte. Dette er et viktig førsteledd i arbeidet mot å bli rusfri. 

Kontaktsenteret erfarer at de har lykkes godt med dette. De fleste har 3-4 hjelpetiltak. Totalt 

har antall hjelpetiltak økt fra ca. 800 for 3-4 år siden til 5500 i dag. Oppgaven betegnes som å 

være en ”kaospilot”. 

Organisasjonen Blå Kors er også engasjert i Home-Start arbeidet. De har ansvaret for tilbud 

til barnefamilier der en eller begge foreldrene har et rusproblem. Tilbudet skal være 

byomfattende. 

Forlag til nye tiltak/ opprettholdelse av gamle 

• Steg for steg er et brukerstyrt aktivitetstilbud i form av turer/ferieturer, kunstgruppe, 

båtgruppe med mer.. Tiltaket er rusfritt. De som viser framgang får tilbud om å bli 

aktivitetsleder. Tiltaket er veldig positivt mottatt. Det gir mestringsopplevelser, og er 

et tiltak som bidrar til å hjelpe folk til å bli rusfrie. På grunn av nedskjæringer fra 

staten, står tiltaket i fare for å bli nedlagt. 

152

• Steg for steg junior står også i fare for å bli nedlagt på grunn av nedskjæringer fra 

staten. Dette er et tiltak for foreldre og barn. Det arrangeres helgeturer, klatring, 

bowling, bading, i tillegg til ferieturer. Barna virker veldig takknemlig for å få være 

med. I etterkant har de også noen opplevelser å fortelle om. 

• På Barnas Stasjon i Hamar gir fagpersoner råd og veiledning i forhold til oppdragelse. 

De har helsefremmende og forebyggende tiltak rettet mot barn med foreldre med 

rusproblemer, psykiske problemer og dobbeltdiagnoser. De har også veiledning med 

hensyn til rusavhengighet. Blå Kors vurderer tiltaket som meget vellykket og ønsker å 

etablere et slikt tilbud i Oslo. 

• TUBA er et tiltak i Danmark der hovedmålet å nå ungdom fra 16 år og oppover som 

kommer fra familier med rusproblemer. Det er et viktig forebyggende tiltak. 

Hovedelementer i tiltaket er å gi råd og veiledning, samtaler, behandling av erfaringer 

og traumer. Det er viktig at unge får snakket ut om sin situasjon. Blå Kors ønsker å 

opprette et slikt tilbud i Oslo. 

• Motivasjonssamtaler bygger på LØFT-modellen. Det er utviklet en spesiell 

veiledningsteknikk som samtalene bygger på.. Blå Kors ønsker å lære opp frivillige 

som selv forteller om sin suksess. Organisasjonen vil søke om støtte for å få i gang 

slike motivasjonssamtaler. 

Frelsesarmeen, Slumstasjonen 

Frelsesarmeen opplyser at det de ser i møtene med de fattige familiene, er at de lever i utrolig 

pressede livssituasjoner. Etter en tid blir de psykisk utslitt av å leve fra hånd til munn uten 

noen gode opplevelser og aktiviteter å være med på. 

Det er nødvendig med flere behovsprøvde ytelser til barnefamilier. Man må ta utgangspunkt i 

de enkelte familienes utgifter, husleie man har, spesielle behov som må dekkes, for eksempel 

gjeld, og ikke kun se på en fattigdomsgrense. Ligningsattester for tidligere år er dårlig løsning 

da situasjonen kan ha endret seg drastisk. 


• Oslo kommune bør tilby en gratis aktivitet, et behovsprøvd tilbud, til barn som har 

vanskeligstilte foreldre. Fra september i år har Frelsesarmeen lansert et 

opplevelseskort, der utsatte barn og unge kan delta på ulike fritids- og kulturaktiviteter 

uten å måtte betale for det. Det bør imidlertid være kommunens ansvar å drifte et slikt 

kort. 

• Transport for å komme seg til ulike steder er dyrt for fattige familier. Et tiltak er 

behovsprøving av gratis månedskort. Man kunne også øke voksenbilletten fra 16 år til 

18 år, når man faktisk blir ansett som voksen. 

• Et tiltak for barn i ungdomsskolealder kan være skolestipend til kjøp av PC til bruk i 

skolearbeidet. 

• Frelsesarmeen har et samarbeid med flere bydeler om Home-Start. I tillegg arrangeres 

det ferie og fritidstiltak i regi av Frelsesarmeen. Etter hvert som de blir kjent med 

brukerne, vil de også være i stand til å se hva familiene trenger, og vurderer det som 

en styrke at de kan «spille» på flere ulike tiltak som organisasjonen driver. 

153

Bibi Amka 

”Bibi Amka” har fokus på å hjelpe enkeltmennesket, slik at de videre kan hjelpe andre.. 

Organisasjonen informerer kvinner om rettigheter og plikter som gjelder her i Norge. Målet er 

at kvinnene integreres i samfunnet, blir selvhjulpne og får økt selvtillit. 


• Alle barn bør få en gratis fritidsaktivitet, slik at ingen blir stigmatisert. Bibi Amka 

mener at foreldre kan miste selvrespekt ved at barna får ski, sykler med mer som de 

selv ikke har kjøpt. 

• Barnehage og skole må brukes for å bekjempe fattigdom. Mange sliter på skolen, noe 

som igjen fører til at de ender opp i fattigdom. 

• Det bør settes i gang praktisk yrkesrettede tiltak og utdanning slik at man kan få jobb 

som snekker, bussjåfør, lastebilsjåfør etc. Det offentlige bør ansette personer i 

midlertidig praktiske jobber slik at de kan få arbeidserfaring og ha en CV å vise til. 

• Det er nødvendig med god oppfølging så tidlig som mulig, slik at familiene forstår 

hvordan det norske samfunnet fungerer. De trenger informasjon om rent praktiske ting 

som å lage mat, fylle ut nødvendige papirer/forsikringer, hvordan vaskemaskinen 

fungerer og lignende. Det norske hjelpeapparatet bør få opplæring i å forstå 

innvandrernes situasjon bedre. Det kan være en god idé å få innvandrere som har 

”knekt den norske koden” til å hjelpe andre innvandre som sliter med å tilpasse seg det 

norske samfunnet. 

Mental Helse, Oslo 

Mental Helse Oslo er ett av fylkeslagene til den landsdekkende medlemsorganisasjonen 

Mental helse. De er en sosialpolitisk interesseorganisasjon som jobber for at alle skal ha en 

best mulig psykisk helse. 

Det eksisterer lokallag i Mental Helse i syv av bydelene. Lokallagene har egne væresteder for 

brukerne, som er bemannet med psykisk helsepersonell fra bydelene. Det er ingen 

arbeidsrettede aktiviteter på værestedet, men det gis tilbud om kurs, data og turer – først og 

fremst sosialt samvær. 

De to Fontenehusene i Oslo har et mer arbeidsrettet fokus, hvor brukere tilbys ulike 

arbeidskurs. Fontenehuset i Oslo er et profesjonelt selvhjelpsprogram. Programmet driftes av 

personer som selv er i rehabilitering etter psykisk sykdom, sammen med folk som er ansatt. 

Medlemmene jobber først og fremst på klubbhuset, men Fontenehuset hjelper også 

medlemmene videre ut i arbeid eller studier. Fontenehuset har Overgangsarbeid, som er et 

samarbeid mellom en bedrift og Fontenehuset i Oslo. Fontenehuset stiller med gratis vikar 

hvis medlemmet blir borte. I tillegg sørger Fontenehuset for opplæringen, noe som kan være 

svært ressurskrevende for bedriften. Fontenehuset kan fungere som jobbreferanse, 

praksisplass og ellers tilby nødvendig støtte. Fontenehuset hjelper også med søknader, CV og 

forberedelser til intervju. 


• Mental Helse ønsker et bedre samarbeid med ulike idrettslag, og mener helheten 

mellom fysisk og psykisk helse er viktig. 

154

• Det er også viktig at medlemmene av Mental helse kommer inn på arenaer der de ennå 

står utenfor. Dette vil føre til større integrering av mennesker med psykiske plager i 

nærmiljøet. Den største fattigdommen blant medlemmer av Mental Helse er 

ressursfattigdom, det å stå utenfor og ikke få utnyttet sine ressurser. Mental Helse 

mener det er en feil strategi å beskytte personer med psykiske lidelser mot omverden. 

• Mental Helse ønsker at Oslo kommune skal sysselsette personer med psykiske lidelser 

i sin drift. Et tiltak er å øremerke noen stillinger til personer med psykiske plager. 

• Kommunale boliger er et godt tilbud, men bomiljøet kan forbedres. Mange som er i en 

allerede sårbar situasjon opplever å bo i et utrygt miljø med personer som sliter med 

ulike problemer. Dette er spesielt et utrygt miljø for barn. Det er også problemer med 

å få psykisk syke ut av omsorgsboliger. De blir sittende fast i slike boliger da 

boligmarkedet er tøft. Hvis man ikke får hjelp av familie eller har kapital, er det 

vanskelig å kjøpe bolig selv med startlån og boligtilskudd. 

• Representanten for Mental Helse mener det er viktig å tenke videre etter videregående 

skole, siden mange opplever psykiske problemer i nettopp studietiden. Mange flytter 

hjemmefra, skal klare seg selv, føler seg ensom, opplever lav mestringsfølelse i 

studiene, eksamensangst og så videre. 

Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) 

RIO er en landsdekkende organisasjon som ble stiftet i 1996. Alle aktive medarbeidere i RIO 

er tidligere rusavhengige som på forskjellige måter har kommet ut av avhengigheten. 

RIO er en organisasjon som ser på rusavhengige som en mulig ressurs for små og store 

samfunn. Deres viktigste oppgave er å ha et kritisk blikk mot alle tjenester som angår 

rusavhengige. Hovedmålet er å påvirke fagfolk, byråkrater og politikere i det som etter deres 

mening er riktig retning. RIO mener at noe av det viktigste man kan gjøre for en rusmisbruker 

er å vise motstand, stille krav, og vise at man tror på dem. Man bør myndiggjøre brukerne, 

fremfor å fremheve sykerollen. 


• RIO mener aktivitet er nøkkelen til suksess for rusmisbrukere. Aktivitet skaper 

holdepunkter, rutiner og møtepunkter som gir en lettere overgang til jobb og 

utdanning. Samtidig må aktiviteten bli bedre tilpasset. Unge bør for eksempel få være 

med på å forme tiltakene de deltar i. 

• RIO mener det er veldig viktig at barn av rusmisbrukere blir sosialt inkludert - at det 

blir lagt til rette for at de kan være med på skoleturer, fritidsarrangementer og 

sportsaktiviteter på lik linje med andre barn. 

• Det er en stor mangel på kunnskap om rusmisbruk i samfunnet generelt. Man bør 

sørge for å øke kompetansen for de som driver aktivitetene. Man bør øke kompetansen 

til de som driver idrettsaktiviteter også. Rusmisbrukere har masse ressurser som ikke 

blir brukt i samfunnet. 

• Kvalifiseringsprogrammet må begynne før man kommer ut av fengsel. Tjenestene må 

inn i fengselet i mye større grad. Skole/arbeid og behandling må gå hånd i hånd. 

155

• Barnevernet må se familien som en helhet. Barnevernet bør ikke bare gjøre tiltak som 

kun er rettet mot barnet, men også inkludere foreldrene i prosessen. 

• Prosjektet Kafé X i Tromsø har vært en stor suksess med arbeidstrening, gratis 

kulturaktiviteter etc. Det bør opprettes noe tilsvarende i Oslo. 

156

6. Fattigdomstiltak framover 

I kapittel 5 har vi presentert en rekke av dagens tiltak for å forebygge, bekjempe og avhjelpe 

fattigdom, både generelt og blant barn og unge spesielt. Vi har også presentert bydelens 

vurderinger av de tiltakene de har i dag, og hvilke forslag de og interesseorganisasjonene har 

til nye tiltak eller forbedring av eksisterende tiltak. 

I dette kapitlet vil vi trekke fram viktige funn i diskusjonen om fattigdomstiltak, og peke på 

noen hovedutfordringer som Oslo kommune står overfor i utformingen av fattigdomstiltak 

framover. 

6.1 Hva er viktig for å bekjempe barnefattigdom? 

Det er bred enighet på statlig og kommunalt hold om at lønnet arbeid er den viktigste 

nøkkelen til å komme seg ut av fattigdom. Det å bekjempe fattigdom handler derfor i stor 

grad om å gi mennesker mulighet til å komme ut i arbeid og sette dem i stand til å mestre et 

arbeidsliv. Også for barna er dette det viktigste tiltaket for å bedre deres levekår – at 

foreldrene settes i stand til å forsørge dem på en god måte. Samtidig er det noen som av ulike 

årsaker ikke har mulighet til å få lønnet arbeid. Her må samfunnet ha andre ordninger for å 

sikre at disse familiene har en akseptabel levestandard, slik den norske velferdsmodellen 

legger opp til. 

I tillegg er det nødvendig å se på avhjelpende tiltak, spesielt tiltak som gjør at barn kan få en 

god oppvekst og tilsvarende muligheter som andre barn, selv om foreldrene deres er fattige. 

Dette er viktige tiltak, fordi barn har bare én oppvekst, og det som preger livet deres i 

oppveksten vil fortsette å prege livet deres som voksne. Disse tiltakene må komme i tillegg til 

det arbeidet som gjøres for å redusere fattigdommen. Tone Fløtten sier det slik: 

”Samtidig er det viktig å huske at tiltakene kun er et supplement til den generelle 

fattigdomsreduserende politikken. Det at fattige barn og unge får mulighet til å delta i 

en fritidsaktivitet eller til å gå på en konsert kan aldri erstatte den langsiktige kampen 

mot fattigdom. Denne kampen må utrettelig føres i den generelle politikken for en 

jevnere fordeling i samfunnet.” (Fløtten 2010, side 2) 

I en evaluering av fattigdomstiltakene innenfor tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i 

større bysamfunn (Nuland et al. 2010), legges det også vekt på at disse tiltakene må ses i 

sammenheng med den generelle arbeids-, velferds- og skattepolitikken. Det presiseres at skal 

barn og unges situasjon forbedres varig, kreves det til dels ganske omfattende og langvarige 

tiltak som enten sikrer at foreldrene er i arbeid, eller som sikrer god nok inntekt også for dem 

som forblir utenfor arbeidslivet. 

Et annet moment som kan trekkes inn i diskusjonen er om det skal gis familiebasert støtte 

eller støtte direkte til barn/ungdommer. Selv om forskning har vist at de fleste foreldre i 

fattige familier prioriterer å bruke ressurser på barna (se kapittel 3.10), er det noen familier 

hvor familiens inntekt i mindre grad kommer barna til gode. Dette finner vi blant annet 

eksempel på i vår intervjuundersøkelse med ungdom som faller ut av skolen (kapittel 3.2). 

157

Det kan være at deler av familiens inntekt sendes til familie i hjemlandet, eller at pengene 

brukes av foreldrene til for eksempel alkohol eller rusmidler. I slike tilfelle vil det være ekstra 

viktig med tiltak rettet direkte mot barn og unge, slik at de kan delta på sosiale arenaer 

sammen med andre. De andre slutter etter hvert å spørre dersom noen aldri kan bli med på 

ting. Dette kan føre til sosial ekskludering og isolasjon, som blant annet er risikofaktorer for 

dårlig helse (se kapittel 3.3). Tiltak som fører til at barn kan delta i aktiviteter og opplevelser 

sammen med sine jevnaldrende, vil kunne føre til større sosial deltakelse og følelse av 

mestring, som er viktige beskyttelsesfaktorer mot dårlig helse. I en evaluering av to statlige 

tilskuddsordninger for å forebygge og redusere fattigdom blant barn og unge (Nuland et al. 

2009), blir det på spørsmål om noen tiltak er mer funksjonelle enn andre, sagt: 

”Det viktigste er igjen at tiltakene målrettes mot å gi barn og unge fra fattige 

familier anledning til å delta, og anledning til å øke sin mestringskompetanse.” 

(side 11) 

At tiltak rettes direkte mot barn og unge er kanskje spesielt viktig i ungdomsskolealder, i 

følge noen av våre informanter i intervjuundersøkelsen med ungdom som faller ut av skolen. I 

ungdomsskolealder begynner ungdommene å orientere seg mer utad, og det å kunne gjøre ting 

sammen med jevnaldrende utenfor familien blir mer og mer viktig. Samtidig er de fortsatt så 

unge at de færreste selv har mulighet til å jobbe og tjene penger til å finansiere dette. På 

videregående står de mer fritt til å jobbe, men ungdom i ungdomsskolealder er fortsatt helt 

avhengige av foreldrenes inntekt. 

I evalueringen av fattigdomstiltakene i den statlige tilskuddsordningen Barne- og 

ungdomstiltak i større bysamfunn, som Nuland et al. (2010) har gjennomført, kommer de 

fram til ni faktorer som er viktige for at de avhjelpende fattigdomstiltakene som er rettet mot 

barn skal nå fram til målgruppen og utgjøre en positiv forskjell: 

1. Ildsjeler og ansatte som har et brennende engasjement for arbeidet sitt er en viktig 

forklaring på at noen tiltak lykkes godt. 

2. Kontinuitet i staben som drifter tiltaket er vesentlig for å kunne møte barn og unge 

som trenger stabilitet, forutsigbarhet og trygge rammer. 

3. Det er positivt å ta utgangspunkt i de eksisterende tjenestene i kommunene. 

4. Det er positivt å utvikle samarbeidsrelasjoner slik at tjenestene åpner for å inkludere 

barn og unge som opplever fattigdom. 

5. Systematisk rekruttering av deltakere med klare avgrensninger av risikogrupper er god 

praksis for å sikre at tiltakene når dem som trenger det mest. 

6. Det er hensiktsmessig med integrerende tiltak og hindre at deltakelse i tiltakene 

stigmatiserer en allerede utsatt målgruppe. 

7. Samarbeid med foreldrene er en suksessfaktor. 

8. Det er viktig med tiltak der man har mulighet til å komme tidlig på banen, og systemer 

for å se skole, hjem og fritid i sammenheng. 

9. Det er viktig med involvering og samarbeid med arbeidsgivere og det private 

næringslivet for å sikre muligheter for praksis og innpass på arbeidsmarkedet for 

ungdom som står utenfor opplæring og utdanning. 

Vi vil nevne ytterligere et forhold som går igjen i mye av det brukerne og 

interesseorganisasjonene sier i rapporten: Fattigdomstiltak må ivareta verdigheten til de som 

blir berørt. Dette er blant annet et viktig perspektiv i rapporten Verdighetsforvatning i liv på 

grensen (Moshuus et al. 2010): 

”Det betyr mye for både voksne og barn å oppleve seg som verdige, som lik 

andre samfunnsborgere, selv om de har lite penger. Vi vurderer det som svært 

158

viktig å ha med et perspektiv som er sensitivt for den underliggende 

forvaltningen av verdighet, som ligger til grunn for mye av hverdagslivet til 

både voksne og barn som lever med lave inntekter over lang tid.” (side 11) 

Opplevelseskortet i Ålesund har vært evaluert med tanke på om det oppleves stigmatiserende 

for barn som bruker et slikt kort. Opplevelseskortet gir barn fra familier med dårlig råd fri 

tilgang til aktiviteter og kulturtilbud. Evalueringen har imidlertid gitt bare positive 

tilbakemeldinger. Ann Kristin Bekkevoll, som hadde ideen til kortet, sier: 

”Tilbakemeldingene fra brukerne og fra dem som tilbyr opplevelser er gode. 

Ingen føler seg stigmatisert. Barna er stolte over å ha et kort, de føler at det 

har vært med på ting og kan snakke om det de har opplevd. Barna føler seg 

sett.” (Romerikes Blad 2011). 

Med dette som bakteppe, vil vi se nærmere på noen av hovedfunnene rundt tiltakene som er 

presentert tidligere i rapporten, og hva som er viktig for Oslo kommune å ta fatt på i arbeidet 

mot barnefattigdom videre framover. 

6.2 Gi mulighet for utdanning til alle 

For barn og unge som vokser opp i vanskeligstilte familier, kan utdanning være deres beste 

mulighet til å komme seg ut av et liv preget av fattigdom. Utdanning er for de fleste nøkkelen 

til arbeid og et produktivt voksenliv, og kan på mange måter fungere som et sikkerhetsnett for 

å forhindre fattigdom. 

I regjeringens handlingsplan mot fattigdom er ett av hovedmålene at alle barn og unge skal 

kunne delta og utvikle seg. Skolen er en vesentlig arena for dette. Ulikheter i prestasjoner 

mellom elever er systematisk knyttet til elevenes sosiale bakgrunn, og skolen må i større grad 

bidra til å redusere disse ulikhetene (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2006-2007). 

Det blir derfor viktig at alle barn og unge får reelle muligheter til å gjennomføre grunnskolen 

og videre utdanning. Tiltak for å forhindre frafall i den videregående skolen er sentralt her. 

Bydelene etterlyster et tettere samarbeid mellom oppfølgingstjenesten, Utdanningsetaten, 

bydelene og NAV i dette arbeidet, se mer om dette i kapittel 6.6. Prosjektet Ny GIV er en 

viktig satsing, som krever forpliktende samarbeid mellom de virkemidler som 

fylkeskommunen, kommunene og NAV har tilgang til. 

Andre viktige tiltak som bydelene nevner er blant annet: 

• Tettere oppfølging og bygging av relasjon til ungdommene 

• Gi ungdomsskoleelever mulighet til å ta opp fag og forbedre karaktersnittet sitt, slik at 

de får større sjanse til å komme inn på den videregående skolen de ønsker 

• Utvide ungdomsretten til videregående opplæring 

• Ha midler til å lønne ungdom som midlertidig er i arbeid i påvente av å gjenoppta 

skolegang 

Mange av ungdommen som står i fare for å falle ut av videregående skole, har opplevd tap og 

sorg i livet sitt, noe som også bekreftes i vår intervjuundersøkelse (se kapittel 3.2). 

Opplevelser av tap og sorg har sammenheng med helseplager, dårlige skoleprestasjoner, 

sosial tilbaketrekning og adferdsproblemer. Det er derfor vesentlig at skolen følger opp disse 

159

elevene tett, og at behandlingsapparatet og skolen samarbeider om å legge til rette for at disse 

elevene skal klare å gjennomføre skolen på en god måte. 

I kapittel 3.2 viser vi til en undersøkelse av Nordahl et al. (2009), som finner at det er skolen, 

og ikke foreldrenes bakgrunn og status som avgjør om unge lykkes i skolen. Gode skoler kan 

kompensere for elevenes familiebakgrunn, slik at de presenterer på likt nivå som elever med 

mer ressurssterke foreldre. Dette gjør dermed skolen til en unik arena for å gi barn og unge en 

mulighet til å klare seg godt i voksenlivet og forhindre at fattigdom går i arv. 

6.3 Gi mulighet for arbeid 

Hvordan kan kommunen på best mulig måte gi mennesker mulighet til arbeid og sette dem i 

stand til å mestre et arbeidsliv? Tilbakemeldingene fra bydelene og brukerne i denne 

rapporten er ganske entydige på at arbeidspraksis er et av de viktigste virkemidlene for å få 

folk ut i arbeid. Dette nevnes både som tiltak i kvalifiseringsprogrammet, 

introduksjonsprogrammet og tiltak for å få andre grupper ut i arbeidslivet. Spesielt legges det 

vekt på behovet for at kommunen og NAV har en tettere kontakt med det ordinære 

arbeidslivet. Dette er viktig for å sikre flere praksisplasser og lærlingplasser med varierte 

oppgaver. Det å inngå samarbeidsavtaler med større bedrifter blir nevnt som et tiltak, mer 

markedsføring, holdningsarbeid og økonomiske incentiver er andre mulige tiltak. 

I tillegg er det viktig at deltakerne i ulike program får en mer direkte kvalifisering til 

arbeidslivet. Det å plassere deltakerne tidlig ute i bedriftene og gi dem tett oppfølging og 

trening der, er ett tiltak. Det å tydeliggjøre arbeidstrening og arbeidsforberedende kurs i 

introduksjonsprogrammet er et annet tiltak. Det nevnes også at AMO-kursene må bli bedre på 

formidling til arbeidsliv, og at de må være relevante med hensyn til hvor det finnes behov for 

arbeidskraft. Det er viktig at det finnes et bredt utvalg av bedrifter med ulike typer av 

oppgaver som deltakere i ulike program kan sluses over i. 

Det å gi realkompetanse og ikke bare kurs, er også noe som flere er opptatt av. Spesielt 

enkelte interesseorganisasjoner legger vekt på behovet for formell utdanning og praktisk 

yrkesrettede tiltak. 

Djuve og Tronstad (2011) har påpekt at tilbudet til ikke-vestlige innvandrere med hensyn til 

kurs, praksisplasser og oppfølging, er dårligere enn for etnisk norske brukere. Tilbudet for 

kvinner med ikke-vestlig bakgrunn er også dårligere enn for menn. Det kan for eksempel 

være vanskelig å finne egnede AMO-kurs for de med dårlige norskkunnskaper. Her står NAV 

overfor en stor utfordring. Ønske om tett oppfølging, grundig kartlegging og arbeidsavklaring 

står høyt på prioriteringslisten til NAV-ansatte. 

Introduksjonsprogrammet har en stor utfordring med hensyn til kvinner med lav utdanning og 

stort omsorgsansvar, ifølge Djuve et al. (2011) og bydelene. Disse kvinnene får kun 

unntaksvis plass på AMO-kurs og i ordinære praksisplasser. Innholdet i 

introduksjonsordningen domineres av klasseromsbasert norskopplæring, og kvinnene får i 

liten grad oppfylt retten til tiltak som forbereder til arbeid. Introduksjonsprogrammet kan 

tilrettelegges bedre for disse gruppene ved å legge omsorgsoppgaver inn som en del av 

programmet, se også kapittel 6.5. 

160

Det er et spesielt behov for å øke fokus på enslige forsørgere med ikke-vestlig 

innvandrerbakgrunn. De risikerer å bli en nedprioritert gruppe i ulike program for å få folk ut 

i arbeid, fordi sjansene for at de skal klare å gjennomføre programmet og stå i jobb er små. 

Det er behov for en styrket innsats og mer helhetlig satsing på denne målgruppen, på tvers av 

ulike tiltak og programmer. 

Mer fleksibilitet og bedre individuell tilrettelegging for de som deltar i ulike 

kvalifiseringsprogram etterlyses av flere. I dette ligger det blant annet å sørge for muligheter 

til barnepass og større grad av deltidsprogram, slik vi omtaler i kapittel 6.5. Noen grupper kan 

i tillegg ha behov for lengre kvalifiseringsløp og tettere oppfølging. Dette kan for eksempel 

være personer med psykiske lidelser, nedsatt funksjonsevne, eller innvandrere som nettopp 

har kommet til landet og ikke har noen referansepunkter til verken norsk språk eller kultur. 

Det bør være flere lavterskeltilbud i bydelene som fanger opp disse gruppene og setter dem i 

stand til å kunne starte på et kvalifiseringsløp. 

6.4 Mer tilpasset norskopplæring 

Personer med dårlige norskkunnskaper har vanskeligheter med å få innpass i arbeidslivet og 

klare seg i det norske samfunnet. Norskopplæring er en viktig del av både 

kvalifiseringsprogrammet, introduksjonsprogrammet og en rekke andre programmer og tiltak 

i bydelene. Når bydelene skal beskrive hvilke målgrupper som ikke nås av eksisterende tiltak, 

blir grupper der dårlige norskkunnskaper er et vesentlig problem trukket fram. 

I likhet ved viktigheten av arbeidspraksis i avsnittet over, er tilbakemeldingene fra bydelene 

ganske entydige på at den beste måten å lære norsk, er å kombinere norskopplæring med 

praksis. Norskundervisningen bør være arbeidsrettet, og i stor grad gjøres på selve 

arbeidsplassen. Dette forutsetter imidlertid at det gis tett oppfølging og veiledning av 

arbeidstaker underveis. 

Norskundervisningen bør omfatte mer enn bare språk – kunnskap om det norske samfunnet 

og norske lover og regler er også viktig å formidle. 

Praktisk språkopplæring nevnes som et mulig tiltak for enkelte grupper, som kommer fra 

erfaringsbaserte samfunn med muntlige tradisjoner. Disse bør møtes med den samme 

innfallsvinkelen når de skal lære det norske språket. 

Det er viktig å fange opp og gi tilbud til grupper, spesielt kvinner, som har vært lenge i landet, 

men fortsatt ikke behersker norsk godt nok. Motivasjonsarbeid og praktisk tilrettelegging av 

opplæringen etter deres behov er viktig her. 

Også for barn og unge er norskopplæring viktig. Det å gi ungdom ”ekstranorsk” – å bruke 

skolen som arena for at ungdom som ikke behersker tilstrekkelig norsk skal kunne lære det, 

nevnes som et tiltak. Det å få flere barn med dårlige norskkunnskaper inn i barnehagene anses 

også som viktig for at barna skal lære norsk. Gratis kjernetid eller annen reduksjon av betaling 

i barnehagen, bedre tilgang på språkressurser i barnehagen, intensiv språktrening og 

sosialisering for førskolebarn nevnes som tiltak for dette. 

161

6.5 Hjelpe foreldre til å ivareta omsorgsrollen 

Mange av våre informanter nevner at det kan være vanskelig for personer med store 

omsorgsbyrder å delta fullt ut i kvalifiseringsprogram, introduksjonsprogram eller andre 

heltidsprogram og samtidig ivareta sin omsorgsrolle. Det er viktig å se deltakeren som en del 

av et større nettverk, og tenke på hele familien. Flere etterlyser reelle deltidsprogram, kortere 

dager i programmene eller mulighet for mer individuell tilrettelegging. Samtidig er noen 

skeptiske til for mye tilrettelegging, fordi det kan gjøre overgangen til arbeidslivets krav 

vanskeligere. 

Det er imidlertid stor enighet om behov for barnepass for å rekruttere foreldrene inn i ulike 

tiltak eller i jobb. Et forslag er å gi prioritet til barnehageplass for deltakere i ulike tiltak. 

Andre forslag er å tilby gratis barnehageplass, arrangere tiltak med barnepass inkludert, gi 

plass til søsken i samme barnehage og tilby barnehageplass lokalt. 

Veiledning i foreldrerollen er en annen måte å styrke foreldrene på. Det er viktig å gi 

foreldrene tro på egne ressurser i foreldrerollen. Mer bruk av ICDP (International Child 

Development Programme) og utdanning av flere ICDP-veiledere nevnes spesielt. Et annet 

tiltak som nevnes er kurs for foreldrene for å gjøre dem kjent med og trygge på de tilbudene 

som finnes for barn i vårt samfunn. 

Sosiale treffsteder og bygging av nettverk mellom barnefamilier er også viktig for å hjelpe 

foreldrene til å ivareta sin omsorgsrolle. Åpen barnehage, familiesentra og tiltak knyttet til 

helsestasjonen kan være gode tiltak. 

6.6 Mer koordinering og samarbeid 

Informasjonen vi har samlet inn i denne rapporten viser at enkelte strukturelle og praktiske 

hindringer står i veien for at de ulike tiltakene skal nå målgruppene og gi brukerne best mulig 

hjelp. En rekke av tiltakene forutsetter samarbeid mellom ulike virksomheter både internt i 

kommunen, og mellom kommunen og andre offentlige og private virksomheter. 

Innenfor NAV etterlyser brukerne mer samarbeid og kommunikasjon mellom ansatte som 

jobber med arbeid, trygd og sosiale tjenester. 

Det er også ønskelig med et bedre samarbeid om kombinasjonsløsninger for deltakere i 

kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsprogrammet, med hensyn til arbeidstrening, 

språkopplæring og integrering. Det er mange aktører i dette arbeidet, og de som kjenner 

deltakerne og deres behov for kvalifisering har ikke alltid innflytelse på hvilke tiltak de 

faktisk kan få. Tiltak og kurs bør koordineres bedre for den enkelte. 

Mangel på samarbeid gjør blant annet at ungdom som slutter før fullført videregående skole 

faller mellom to stoler. Inntil de fyller 19 år betraktes ungdom i aldersgruppen som går på 

videregående skole som Utdanningsetatens ansvarsområde. Dersom en ungdom faller ut av 

skolen som 16-åring, regnes han ikke som arbeidsledig i møte med NAV før han har fylt 19, 

og får dermed ikke arbeidstrening og veiledning før dette. Dette er en viktig utfordring å ta 

fatt i for kommunen. 

162

Tilsvarende kan ungdom som har brukt opp sin skolerett til videregående skole, måtte vente i 

flere år før de kan begynne på voksenopplæring som 25 åring. Dette er en strukturell hindring 

som bør vurderes. 

Enkelte nevner også behov for samarbeid på tvers av bydelsgrenser. Dette gjelder spesielt i 

forhold til ferie- og fritidstiltak for barn. Noen bydeler har mange fattige barn, og har kanskje 

fått midler fra regjeringens fattigdomssatsing eller en av de regionale satsingene i Oslo for å 

kunne tilby en rekke tiltak på dette området. Andre bydeler, med færre fattige barn, har ikke 

fått tilgang på fattigdomsmidler, og har kanskje for få barn i målgruppen til at de kan lage 

egne tiltak for disse. Tiltak som er åpne for alle ville kanskje bli uforholdsmessig dyre fordi 

de ville inkludere mange som ikke er i målgruppen, for å nå fram til den ene eller de få som 

virkelig trenger det. Dette betyr at de fattige barna i ”rike” bydeler kan stå helt uten tilbud. 

Mer samarbeid mellom bydelene, hvor barn i enkelte bydeler kunne få tilgang til tiltak i andre 

bydeler, kunne avhjelpe dette. 

6.7 Behov for gratis og generelle tiltak for barn 

Det er stor enighet om at det er viktig at barn deltar i organiserte aktiviteter, både for å 

fremme mestringsfølelse og sikre sosial deltakelse. 

Mange av våre informanter snakker om behovet for at tiltak for barn må være gratis, eller ha 

en veldig lav egenandel. Flere har erfart at rekrutteringen til et tiltak faller merkbart når det 

innføres en egenandel. For å sikre at tiltakene når de fattige, må derfor egenandelen være så 

lav at ingen blir ekskludert fordi de ikke har råd til å betale det tiltaket koster. 

Samtidig legger mange vekt på at tiltak overfor barn må være generelle, de må være et tilbud 

til alle barn innen for eksempel en aldersgruppe. Dersom tiltak begrenses til bare de fattige 

eller andre vanskeligstilte, kan de oppleves som stigmatiserende. For mange barn og unge er 

det viktig at de ikke blir mer stigmatisert enn de allerede er, gjennom at de ikke har like 

mange forbruksgoder eller like fine klær som de andre barna. 

Et tiltak som nevnes av flere er å la alle barn få delta på en gratis fritidsaktivitet. Et annet 

tiltak er å gi barn som har behov for det, et kulturkort som gir gratis adgang til en rekke 

aktiviteter og kulturelle opplevelser, slik som ”Ålesundkortet”. Her i Oslo har Frelsesarmeen 

nå i september lansert sitt opplevelseskort. Kortet gir gratis adgang for unge i aldersgruppen 

2-20 år til forskjellige kultur- og fritidsaktiviteter i Oslo. De positive erfaringene med 

”Ålesundkortet” har blant annet ført til at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun 

Lysbakken har foreslått et nasjonalt aktivitetskort (NTB-info 2011). Inntil et slikt nasjonalt 

kort eventuelt er på plass, bør Oslo kommune legge til rette for at Frelsesarmeens kort blir 

gjort tilgjengelig for de som trenger det i Oslo. 

163

6.8 Opprettholde tiltak i en skiftende ressurssituasjon 

Mange av bydelene nevner ressurssituasjonen som et problem når det gjelder bekjempelse av 

fattigdom. De er opptatt av at de kunne nådd flere brukere, tilbudt flere tiltak og hatt bedre 

kvalitet på tiltakene dersom de hadde hatt mer ressurser og mer bemanning. Flere opplever at 

de har ventelister på tiltak i dag, eller de ser at det er mange ”trengende” de ikke når, fordi de 

ikke har ressurser til å hjelpe alle, eller være tilgjengelige på tidspunkter som passer for alle. 

Spesielt bekymringsfullt er kanskje det at såpass mange av dagens tiltak er finansiert av 

særskilte prosjektmidler, gjerne midler som kommer fra statlige satsinger. Hva skjer med 

tiltaket den dagen disse midlene ikke lenger er tilgjengelige? I en evaluering som Nuland et 

al. (2009) har gjort av to statlige tilskuddsordninger, svarte kommunene og bydelene at det 

var aktuelt å videreføre 80-90 prosent av tiltakene. Andelen sank imidlertid til 35 prosent 

dersom de statlige tilskuddene opphører. 

Enkelte bydeler nevner eksempler på at tiltak har blitt avviklet eller sterkt redusert som følge 

av at tidligere bevilgninger ikke lenger eksisterer. Usikkerheten knyttet til ressurssituasjonen 

fører ikke bare til bekymring for framtiden, men får også konsekvenser for hvordan tiltaket 

utformes i dag. Systematisk arbeid og langsiktig planlegging er noe som få opplever at de har 

rom for. 

Samtidig er det nettopp systematisk arbeid og langsiktig planlegging som er nødvendig for å 

mange av de mest ressurssvake til å gjennomføre utdanning eller komme ut i arbeid. Også for 

barn som deltar i ulike tilbud er det viktig med forutsigbarhet. En viktig utfordring framover 

er derfor å utforme tiltak som kan bestå over tid, og i mindre grad er knyttet til tidsbegrensede 

prosjektmidler. 

6.9 Avslutning 

I denne rapporten har vi gjennomgått en rekke sentrale forhold rundt barnefattigdom i Oslo. 

Vårt oppdrag har vært å gjennomføre en kartlegging og analyse knyttet til omfanget av 

barnefattigdom, tiltak som kan bidra til å motvirke og kompensere for fattigdom blant barn og 

unge, samt gi en vurdering av virkemidlene i byrådets aktiviseringsmelding fra 2007. 

Vi har gjort dette gjennom å innhente informasjon fra en rekke ulike kilder, både tidligere 

forskning, tilgjengelig statistikk, spesialbestilling av egen statistikk, gjennomføring av en 

kartlegging i bydelene, samtaler med ansatte i bydeler, representanter for 

interesseorganisasjoner og brukere, i tillegg til gjennomføring av en egen, kvalitativ 

intervjuundersøkelse med ungdom som står i fare for eller allerede har falt ut av videregående 

skole. 

Fattigdom er et stort begrep, som rommer en rekke ulike forhold og kan studeres fra mange 

ulike vinkler. I kapittel 3 har vi forsøkt å bidra til en større forståelse av fenomenet fattigdom, 

gjennom å belyse fattigdommens ”mange ansikter”. I kapittel 4 har vi presentert tallmateriale 

om omfanget av barnefattigdom i Oslo, ut fra en inntektsdefinisjon av fattigdom. 

164

I kapittel 5 har vi presentert tiltak som skal forebygge, bekjempe og avhjelpe fattigdom. 

Fattigdomsbekjempelse foregår på en rekke ulike nivåer, alt fra den norske velferdsmodellen, 

via statlige fattigdomssatsinger og kommunale program, til lokale tiltak for enkelte grupper i 

en bydel. Tiltakene er drøftet med bakgrunn i våre informanters opplysninger om hva som 

fungerer bra, hva som eventuelt kan gjøres bedre, og hva det kan være behov for av nye tiltak. 

I kapittel 6 har vi oppsummert hovedpunkter i drøftingen av tiltakene, og pekt på viktige 

utfordringer som Oslo kommune har i det videre arbeidet med å bekjempe barnefattigdom. 

165

Referanser 

Andersen, Arne Støttrup 2008. Yrkesaktivitet blant lavinntektshusholdninger. Rapporter 

2008/46, Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger 

Anvik, Cecilie Høj 2006. Mellom drøm og virkelighet? : unge funksjonshemmede i 

overganger mellom utdanning og arbeidsliv. NF-rapport nr. 17/2006. Bodø 

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2006-2007). Handlingsplan mot fattigdom. Vedlegg 

til St.prp. n. 1 (2006-2007) – Statsbudsjettet 2007 

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2008-2009). Handlingsplan mot fattigdom. Status 

2008 og styrket innsats 2009. Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2008-2009) – Statsbudsjettet 2009 

Arbeids- og velferdsdirektoratet (2011). Implementering av kvalifiseringsprogrammet 2007– 

2010, sluttrapport. 

Barne-, likestillings-, og integreringsdepartementet (2008). Gratis kjernetid i barnehage for 

fire- og femåringer 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/integrering/barn_med_innvandrerbakgrunn/gratis 

kjernetid.html?id=476978 04.07.2011 

Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet (2011a). Evaluering av tilbud om gratis 

kjernetid i barnehage. Pressemelding. 28.6.2011 

Barne-, likestillings-, og integreringsdepartementet (2011b). Mer penger til ferieaktiviteter for 

barn og unge i sommer. Pressemelding 23.6.2011 

Bjerkedal, T., K. Osnes, P.H. Finne og L.M. Irgens 1997. Overlevelse og sykelighet blant 

barn med lav fødselsvekt. Tidsskrift Norsk Lægeforening 1997; 117: 3922-9 

Bourdieu, Pierre (1977). ”Cultural Reproduction and Social Reproduction” i J. Karabel og 

A.H. Halsey (red.) Power and Ideology in Education. New York: Oxford University Press. 

Bragstad, Torunn og Søren Brage 2011. Unge på arbeidsog helserelaterte ordninger. NAV- 

Rapport 2/2011. Arbeids- og velferdsdirektoratet, Oslo 

Bratsberg, Bernt, Oddbjørn Raaum, Knut Røed og Hege Marie Gjefsen 2010. Utdannings- og 

arbeidskarrierene hos unge voksne: Hvor havner ungdom som slutter skolen i ung alder? 

Rapport 3/2010, Stiftelsen Frichsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, Oslo 

Bydel Sagene 2011. Forslag til fattigdomssatsing i Oslo indre Øst. Utkast til brev fra 

bydelene i Oslo indre Øst til Arbeidsdepartementet i 2010, oversendt til Helse- og 

velferdsetaten i mail av 27.05.2011 

Byrådssak 1/2011. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten i Oslo 

Bystyremelding nr. 1/2007. Bystyremelding om aktivisering. Byrådssak 68/07 

166

Clench-Aas, Jocelyne 2007. Sosidemografiske forskjeller i bruk og adgang til helsetjeneste i 

Norge – en kunnskapsoppsummering. Notat fra Kunnskapsdepartementet, januar 2007. 

Coffino, Brianna (2009). “The role of childhood parent figure loss in the etiology af adult 

depression: findings from a prospective longitudinal study.” Attachment & Human 

Development, 11, 445-470. 

Drieskens S, H. Van Oyen H, et al. 2010. Multiple risk behaviour: increasing socio-economic 

gap over time? Eur J Public Health. 2010 Dec;20(6):634-9. Epub 2009 Nov 23. 

Djuve, Anne Britt 2011. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere. Et 

integreringspolitisk paradigmeskifte? Doktoravhandling, Fafo-rapport 2011:19, Oslo 

Djuve, Anne Britt og Kristian Rose Tronstad 2011. Innvandrer i praksis. Om likeverdig 

tjenestetilbud i NAV. Fafo-rapport 2011:07, Oslo 

Djuve, Anne Britt, Hanne C. Kavli og Anniken Hagelund 2011. Kvinner i kvalifisering. 

Introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger med lite utdanning og store 

omsorgsoppgaver. Fafo-rapport 2011:2, Oslo 

Dyregrov, Atle (2010). Komplisert sorg hos barn. Impuls, 64, 14-25. 

Dyregrov, Atle, Unni G. Heltne og Magne Raundalen (2006). Ungdommers erfaringer med 

hjelpeapparatet. Rapport. Senter for norsk krisepsykologi, Bergen. 

Dyregrov, Kari (2003). The loss of a child by suicide, SIDS, and accidents: Consequences, 

needs and provisions of help. Doktoravhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. 

Elstad, Jon Ivar 2010a. ”Foreldrenes helse.” I Sandbæk, Mona og Axel West Pedersen (red.) 

2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 

10/10, Oslo 

Elstad, Jon Ivar 2010b. ”Helse blant barn og unge i lavinntektsfamilier.” I Sandbæk, Mona og 

Axel West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 

2000-2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Enes, Anette W. og Kari Kraakenes 2011. Monitor for introduksjonsordningen 2010. 

Rapporter 10/2011, Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger 

Epland, Jon og Mads Ivar Kirkeberg 2007. Barn i lavinntektsfamilier 1996-2004. Rapporter 


Epland, Jon og Tor Morten Normann 2011. ”Vedvarende lavinntekt.” I Epland, Jon, Mona F. 

Gladhaug, Mads Ivar Kirkeberg, Tor Morten Normann og Frøydis Strøm 2011. Økonomi og 

levekår for ulike inntektsgrupper 2010. Rapporter 5/2011, Statistisk sentralbyrå, 

Oslo/Kongsvinger 

Falch, Torberg, Lars-Eirik Borge, Päivi Lujala, Ole Henning Nyhus og Bjarne Strøm 2010. 

Årsaker til og konsekvenser av manglende fullføring av videregående opplæring. Rapport 

2010/03, Senter for økonomisk forskning, Trondheim 

167

Flavik, Anne-Lise (red.) 2004. Fattig talt. Stølen Media/Studio A7 

Fløtten, Tone (red) 2009a. Barnefattigdom. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 

Fløtten, Tone 2009b. ”Barnefattigdom.” I Fløtten, Tone (red) 2009. Barnefattigdom. 

Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 

Fløtten, Tone, Inger Lise Skog Hansen og Hanne Cecilie Kavli 2009. De ti største 

humanitære utfordringene i Norge. Fafo-notat 2009:5. 

Fløtten, Tone 2010. Fattige barn skal også kunne delta. Gjesteblogg nr 5/2010 i Fritid for 

alle. http://www.fritidforalle.no/gjesteblogg/gjesteblogg-nr-52010.aspx, 28.08.2011 

Fløtten, Tone, Espen Dahl og Arne Grønningsæter 2001. Den norske fattigdommen: Hvordan 

arter den seg, hvor lenge varer den og hva kan vi gjøre med den? Fafo-notat 2001:16, Oslo 

Fløtten, Tone og Hanne Cecilie Kavli 2009. ”Barnefattigdom og sosial deltakelse.” I Fløtten, 

Tone (red) 2009. Barnefattigdom. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 

Fløtten, Tone og Axel West Pedersen 2009. ”Når kan barn kalles fattige? En opinionsbasert 

tilnærming.” I Fløtten, Tone (red.) 2009. Barnefattigdom. Gyldendal Akademisk, Oslo 

FN (De Forente Nasjoner) 2000. De Forente Nasjoners konvensjon om barns rettigheter. 

www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2000/barnekonvensjonenkortversjon-norsk.html?id=87582, 

02.09.2011 

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (2010): Funksjonshemmede er mer utsatt for 

fattigdom. http://www.ffo.no/no/Sidemeny/Aktuelt/Internasjonalt/EUarbeid/Funksjonshemmede-mer-utsatt-for-fattigdom/. 

05.09.2011 

Goodman A, P. Gregg 2010. Poorer children’s educational attainment: how important are 

attitudes and behaviour? March 2010 

http://www.jrf.org.uk/sites/files/jrf/poorer-children-education-full.pdf 

Grødem, Anne Skevik 2008a. ”Flytting, boligforhold og boligproblemer”. I Sandbæk, Mona 

(red) 2008. Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. NOVA Rapport 07/08 

Grødem, Anne Skevik 2008b. ”Familieliv og sosiale nettverk.” I Sandbæk, Mona (red) 2008. 

Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. NOVA Rapport 07/08 

Hagquist, C. E. 1998. Economic stress and perceived health among adolescents in Sweden. J 

Adol Health 1998;22:250–57 

Hansen, Inger Lise Skog, Hanne Bogen, Tone Fløtten, Axel West Pedersen og Jardar Sørvoll 

2008. Det er jo ingen som sulter her, men…Kommunale strategier i arbeidet med å forebygge 

og bekjempe fattigdom. Fafo-rapport 2008:18, Oslo 

168

Hansen, Thomas 2010a. ”Barns opplevelse av familieøkonomien og egne materielle 

ressurser.” I Sandbæk, Mona og Axel West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i 

lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Hansen, Thomas 2010b. ”Selvoppfattet kompetanse og følelse av kontroll.” I Sandbæk, Mona 

og Axel West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En 

panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Hatland, Aksel og Axel West Pedersen 2006. Er sosialhjelpen et effektivt virkemiddel i 

fattigdomsbekjempelsen? Tidsskrift for Velferdsforskning, Nr. 2, Fagbokforlaget 

Helse- og velferdsetaten 2009a. Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger i Oslo. Rapport fra 

en intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder. Mars 2009 

Helse- og velferdsetaten 2009b. Rapport psykisk helsearbeid i Oslo kommune 2004-2008. 

Helse- og velferdsetaten 2010. Familier med barn med nedsatt funksjonsevne i Oslo. 

Kartlegging og brukerundersøkelse. Oktober 2010 

Helse- og velferdsetaten 2011. Kvalitativ årsrapportering psykisk helsearbeid 2010. 

Helsetilsynet 2011. Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad. 

Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2010 med sosiale tjenester i NAV. Rapporter fra 

Helsetilsynet 4/2011, Oslo 

Hernes, Gudmund 2010. Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående 

opplæring. Fafo Rapport 2010:3, Oslo 

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 2011. Nyhetsbrev om integrering, mangfold og 

innvandring. Inytt nr 6, 2011 

Integrering- og mangfoldsdirekoratet (2011). Ny sjanse. Lokalisert på internett 4.7.2011: 

http://www.imdi.no/no/Kvalifisering/Ny-sjanse/ 

Jensen, Arne 2009. Sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester. En analyse av data fra Statistisk 

sentralbyrås levekårsundersøkelse om helse, omsorg og sosial kontakt. Rapporter 2009/6, 

Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger 

Kavli, Hanne C. 2010. Hva er det med Oslo? Fra måling av resultater til måling av kvalitet. 

Fafo-notat 2010:02, Oslo 

Kavli, Hanne C., Anniken Hagelund og Magne Bråthen 2007. Med rett til å lære og plikt til å 

delta. En evaluering av introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere. 

Fafo-rapport 2007:34, Oslo 

Kristiansen, Inger-Hege og Anna Skårberg 2009. Sluttevaluering av utviklingsarbeidet. 

Utsatte unge 17-23 år i overgangsfaser. NOVA rapport 14/10, Oslo 

169

Kristoffersen, Lars B. 2010a. ”Trivsel og prestasjoner i skolen.” I Sandbæk, Mona og Axel 

West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000- 

2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Kristoffersen, Lars B. 2010b. ”Fritid og sosial deltakelse.” I Sandbæk, Mona og Axel West 

Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. 

NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Kommunerevisjonen 2011. Skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom – en undersøkelse 

av bydelenes tilbud til elever i videregående skole. Rapport 03/2011. Oslo 

Kompetanse 16- 24. Prosjektplan 2010-2011. NAV 

Kunnskapsdepartementet (2011). Ny GIV – gjennomføring i videregående opplæring. 

Lokalisert på internett 8.7.2011: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/kampanjer/nygiv.html?id=632025 

Leinonen, J. 2004. Families in Struggle. Child mental health and family wellbeing in Finland 

during the economic recession of the 1990s: The importance of parenting. Stakes Research 

Report 143, 2004 

Lien, Lars 2011. Trenger noen som lytter. http://forebygging.no/en/kronikker/2010- 

2008/Trenger-noen-som-lytter/ 06.09.2011 

Lindbæk M, K. Wefring, et al. 2003. Sosioøkonomiske forhold og astma hos 4 - 5-åringer - en 

kohortstudie i Vestfold Nr. 9 – 30. april 2003, Tidsskrift Norsk Lægeforening 2003; 123:1187- 

90 

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr 61 

Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere 

(introduksjonsloven) av 4. juli 2003 nr 80 

Lov om sosiale tjenester i arbeidsog velferdsforvaltningen (Lov om sosiale tjenester i NAV) 

av 18. desember 2009 nr 131 

Lund, Monica 2006. Satsningen på arbeid og kvalifisering. Evaluering av Handlingsprogram 

Oslo indre øst. Fafo-rapport 524, Oslo 

Lynch, M. E., K. C. Johnson, et al. 2011. Smoking in pregnancy and parenting stress: 

maternal psychological symptoms and socioeconomic status as potential mediating variables. 

Nicotine Tob Res. 2011 Jul;13(7):532-9. Epub 2011 Mar 24 

Major, Ellinor F., Odd Steffen Dalgard, Erik Nord, Solveig Ose, Marit Rognerud, Leif Edvard 

Aarø 2011. Bedre føre var … Psykisk helse: Helsefremmede og forebyggende tiltak og 

anbefalinger. Folkehelseinstituttet Rapport 2011:1. Oslo 

Markussen, Eifred (red.) (2010). Frafall i utdanning for 16-20 åringer i Norden. Nordisk 

ministerråd, København. 

170

Miller, G. E., E. Chen, et al. 2006. Psychological stress in childhood and susceptibility to the 

chronic diseases of aging: Moving toward a model of behavioral and biological mechanisms. 

Psychol Bull, 2011 Jul 25. 

Minujin, Alberto, Enrique Delamonica, Alejandra Davidziuk og Edward D. Gonzalez 2006. 

Children living in poverty: Overview of definitions, measurements and policy. Working paper 

June 2006, Division of policy and planning, UNICEF, New York 

Mortensen, L. H., F. Diderichsen, et al. 2008. Social inequality in fetal growth: a comparative 

study of Denmark, Finland, Norway and Sweden in the period 1981-2000. J Epidemiol 

Community Health. 2008 Apr;62(4):325-31 

Moshuus, Geir, Elisabeth Backe-Hansen, Inger-Helene Kristiansen og Helle Suseg 2010. 

Verdighetsforvatning i liv på grensen. En kvalitativ studie av barn og foreldre i familier med 

vedvarende lavinntekt. NOVA Rapport 16/10, Oslo 

Nadim, Marjan og Roy A. Nielsen (2009). Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og 

geografisk variasjon. Fafo-rapport 2009:38, Oslo 

NAV 2009. Brukerundersøkelse ved fire NAV-kontor i Oslo 2009. En pilotundersøkelse i 

bydelene Frogner, Nordre Aker, Sagene og Vestre Aker. November 2009 

http://www.byradsavdeling-for-eldre-og-sosiale-tjenester.oslo.kommune.no/article156071- 

4918.html 

Nordahl, Thomas, Sølvi Mausethagen og Anne Kostøl (2009). Skoler med liten og stor 

forekomst av adferdproblemer. Høgskolen i Hedmark. 

Normann, Tor Morten 2008. Sosial og politisk deltaking. En som kommer når det virkelig 

trengs. Samfunnsspeilet 5-6, 2008, Statistisk sentralbyrå 

Normann, Tor Morten 2009. Fattigdomsrisiko. En levekårstilnærming. Rapporter 2009/11, 

Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger 

Nordvik, Viggo 2010. ”Bolig og boforhold.” I Sandbæk, Mona og Axel West Pedersen (red.) 

2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 

10/10 

NOU (2011:15). Rom for alle. En sosial boligpolitikk for framtiden 

NTB-info 2011. Frelsesarmeen lanserer opplevelseskort. 

http://www.ntbinfo.no/Frelsesarmeen/Frelsesarmeen-lanserer- 

opplevelseskort.17788/?type=quicksearch&pageIndex=1&searchKey=ec14dced-d86d-11e0- 

946b-4d03383dd13c&languageId=NO. 06.09.2011 

Nuland, Bjørn Richard, Jens Lunnan Hjort, Tone Fløtten og Elisabeth Backe-Hansen 2009. 

Aktivitet og deltakelse for fattige barn og unge. En evaluering av to statlige 

tilskuddsordninger. Fafo-rapport 2009:50. Oslo 

171

Nuland, Bjørn Richerd, Kaja Reegård og Hans Øistein Sandlie 2010. Tiltak for barn og unge. 

Evaluering av fattigdomstiltak innenfor tilskuddsordningen Barn- og ungdomstiltak i større 

bysamfunn. Fafo-rapport 2010:19, Oslo 

Næss, Ø., M. Rognerud, et al. 2007. Sosial ulikhet i helse. En faktarapport. Rapport 2007:1 

Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo 

Oppedal, Brit, Karoline B. Seglem og Laila Jensen 2009. Avhengig og Selvstendig. Enslige 

mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale. Rapport 2009:11, Nasjonalt 

folkehelseinstitutt, Oslo 

Ose, Solveig Osborg, Heidi jensberg, Silje Lill Kaspersen, Birgitte Kalseth, Solfrid Lilleengen 

2008. Kunnskapsstatus: Arbeid, psykisk helse og rus. SINTEF helse 2008. 

Pengeproffene 2010. Råd til Norge om dårlig råd. Forandringsfabrikken, Redd Barna og 

ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering 

Poortinga, W. 2007. The prevalence and clustering of four major lifestyle risk factors in an 

English adult population. Prev Med. 2007 Feb;44(2):124-8. Epub 2006 Dec 8 

Psykiskelidelser.no: http://www.psykiskelidelser.no/psykiskhelsejobb.htm, mai 2011 

Rambøll 2005. Introduksjonsprogrammet er for mainstream flyktninger – undersøkelsen av 

introduksjonsprogrammet overfor målgrupper med særskilte behov. Rambøll-notat 2005 

Rambøll 2010. Undersøkelse om arbeidsgiveres erfaringer med ansettelse av tidligere Ny 

sjanse deltakere, Rapport, Rambøll Management Consulting 

Redd Barna 2004. Barn og unge i familier med langvarig økonomisk sosialhjelp. 

Sammendragsrapport. Rapportnummer 43-04, 16.11.2004 

Reicborn-Kjennerud, Kristin 2009. En ny mulighet – brukernes opplevelse av 

Kvalifiseringsprogrammet i NAV. Notat 11/2009, Arbeidsforskningsinstituttet, Oslo 

Reinherz, Helen Z., Rose M. Giaconia, Amy M Carmola Hauf, Michelle S. Wasserman og 

Amy B. Silverman (1999). Major depression in the transition to adulthood. Risk and 

impairments. Journal of Adnormal Psycology, 108, 500-510. 

Regjeringen (2008). Handlingsplan mot fattigdom – status 2008 og styrket innsats 2009. 

Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2008-2009) – statsbudsjettet 2009 

Romerikes Blad 2011. Vil gi unge gratis kultur. 

http://ww.rb.no/lokal_kultur/article4809430.ece?service=print. 28.08.2011 

Salonna F, J. P. van Dijk JP, et al. 2008. Social inequalities in changes in health-related 

behaviour among Slovak adolescents aged between 15 and 19: a longitudinal study. BMC 

Public Health. 2008 Feb 12;8:57 

Sandbæk, Mona (red.) 2004. Barns levekår. Hva betyr familiens inntekt? NOVA Rapport 

11/04, Oslo 

172

Sandbæk, Mona 2010. ”Barn i inntektsfattige familier – tredje datainnsamling.” I Sandbæk, 

Mona og Axel West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En 

panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Sandbæk, Mona og Axel West Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i 

lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Saugstad, L. F 1981. Weight of all births and infant mortality. J Epidemiol Community 

Health. 1981 Sep;35(3):185-91 

Schjølberg, Synnve, Ratib Lekhal, Mari Vaage Wang, Imac Maria Zambrana, Kristin S. 

Mathiesen, Per Magnus og Christine Roth 2008. Forsinket språkutvikling. En foreløpig 

oversikt basert på data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen. Rapport 2008:10, 

Folkehelseinstituttet, Oslo 

Shonkoff, J., T. Boyce, et al. 2009. Neuroscience, Molecular Biology, and the Childhood 

Roots of Health Disparities Building a New Framework for Health Promotion and Disease 

Prevention. JAMA. 2009;301(21):2252-2259 

Sitter, Marit og Helle Wessel Andersson 2008. Brukerbasert evaluering av det kommunale 

tjenestetilbudet for barn og unge med psykiske vansker 2004-2007. Evaluering av 

opptrappingsplanen for psykisk helse. SINTEF-rapport A5204, Trondheim/Oslo 

Skjevik, Anne 2004. ”Lavinntekt og levekårsproblemer – to sider av samme sak?” I Sandbæk, 

Mona (red.) 2004. Barns levekår. Hva betyr familiens inntekt? NOVA Rapport 11/04, Oslo 

Spencer, N.J. 2000. Poverty and Child Health. 2nd ed. Abingdon, United Kingdom: Radcliffe 

Medical 

Statistisk sentralbyrå 2009. Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper, 2008. Rapporter 


Statistisk sentralbyrå 2011. Flere økonomisk utsatte barn. Inntektsstatistikk for 

husholdninger. Ulike grupper, 2009 

http://www.ssb.no/inntind/, frigitt 28.04.2011 

Stefansen, Kari 2004 ”Fritid og sosial deltakelse”. I Sandbæk, Mona (red.) Barns levekår. 

Hva betyr familiens inntekt? NOVA rapport 11/04, Oslo 

St.meld. nr. 18 (2010-2011). Læring og fellesskap. Kunnskapsdepartementet, Oslo 

St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeidsog velferdsforvaltning. Arbeids- og 

sosialdepartementet, Oslo 

St.prp. nr. 130 L (2010-2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til 

uføre). Arbeidsdepartementet, Oslo 

173

Støen, Janne, Torunn Tinnesand og Kirsti Tveitereid (2008). Tre år etter videregående 

opplæring. NIFU-STEP Rapport nr 46/2008 

Suseg, Helle 2008. Vi har jo hatt det fint selv om vi ikke har så mye penger” En kvalitativ 

studie av mestring og motstandsdyktighet i syv langvarig fattige barnefamilier. Materoppgave 

i Psykologi, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Mai 2008 

Thagaard, Tove 2003. Systematikk og innlevelse. Fagbokforlaget, Bergen 

Thorød, Anne Brita 2006. En normal barndom? Foreldrestrategier for å skjerme barn fra 

konsekvenser av å leve med lav inntekt. NOVA Rapport 02/06, Oslo 

Thorød, Anne Brita 2008. ”Sosial eksklusjon.” I Sandbæk, Mona (red) 2008. Barns levekår. 

Familiens inntekt og barns levekår over tid. NOVA Rapport 07/08, Oslo 

Tomlinson, Mark, Robert Walker and Glenn Williams 2008. Measuring Poverty in Britain as 

a Multi-Dimentional Consept, 1991 to 2003. Journal of Social Policy, 37:597-620 

Townsend, Peter [1979] (1983). Poverty in United Kingdom. A survey of household resources 

and standards of living. Penguin Books, Harmondsworth 

Turner, Lena Magnusson og Kari Stefansen 2011. Boforhold blant lavinntektsfamiler. En 

gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. NOVA. Utredning for Boligutvalget. Oslo 

Ugreninov, Elisabeth 2010. “Materiell levestandard.” I Sandbæk, Mona og Axel West 

Pedersen (red.) 2010. Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. 

NOVA Rapport 10/10, Oslo 

Unicef 2000. A Table League of Child Poverty in Rich Nations. Innocenti Report Card No. 1, 

June 2000. Innocenti Research Centre, Firenze; Italia 

Vogt, Kristoffer Chelsom (2008). ”Er frafall i videregående et kjønnsproblem?” i Tidskrift for 

samfunnsforskning, nr 4. 

Worden, J. Williams, Betty Davies og Darlene McCown (1999). Comparing parent loss with 

sibling loss. Death Studies, 23, 1-15. 

Øia, Tormod 2007. Ung i Oslo. Levekår og sosiale forskjeller. NOVA Rapport 06/07 

Øia, Tormod, Anne Skevik Grødem og Olve Krange 2006. Fattige innvandrerbarn. NOVA 

Rapport 16/06, Oslo 

174

Vedlegg A Intervjuguide brukt i samtaler med 

ungdom om frafall fra videregående skole 

1. Bakgrunnsspørsmål: 

- Kjønn 

- Alder 

- Yrkesfaglig eller studierettet videregående skole 

- Født i Norge/utlandet. Foreldre født i Norge/utlandet. 

2. Fra ungdomsskole til videregående til…? 

- Hvordan opplevde du overgangen fra ungdomsskolen til videregående? 

- Hvordan vil du beskrive deg selv på ungdomsskolen? (Karakterprestasjoner?) 

- Hvilke tanker hadde du om å begynne på videregående? 

- Hva gjorde at du valgte den studieretningen du valgte? (Interesse, venner, snitt?) 

- Dersom du skulle valgt på nytt igjen, ville du valgt det samme? 

- I hvilket klassetrinn gikk du i da du sluttet på skolen? 

- Hva fikk deg til å slutte på skolen? (Hvorfor høyt fravær?) 

- Hva gjør du i stedet for å gå på skole? (Jobb utløsende faktor?) 

- Mottar du noen form for trygd eller sosialhjelp per i dag? 

- Hva med stipend og lån? 

- Hva er fordelen/mest positive med å ikke lengre gå på skole? 

- Hva er ulempen/mest negative med å ikke lengre gå på skole? 

4. Sosial bakgrunn og nettverk: 

- På hvilken måte har din familie fulgt opp din skolegang? (F.eks. hjelp med lekser) 

- Hvordan har familien din reagert på at du sluttet på skolen? 

- Hva gjør dine foreldre? Hvilken utdanning har de? Bor de sammen? 

- Er du nært knyttet til din familie/dine foreldre? 

- Har du søsken som går/har gått på videregående? 

- Hvordan har vennene dine reagert på at du sluttet på skolen? 

- Er det mange i din omgangskrets som har sluttet på skolen? 

- Har du flest venner på eller utenfor skolen? 

- Hva liker du å gjøre på fritiden? Hvor ofte gjør du dette? 

175

- Er du medlem i noe idrettslag eller lignende? 

5. Oppfølging 

- Hva kunne ha blitt gjort annerledes for å forhindre deg i slutte på skolen? 

- Er det noe skolen, familien eller du selv kunne gjort? 

- Hva synes du om måten skolehverdagen er lagt opp på? 

- Hva skulle det vært mer av? Hva skulle det vært mindre av? 

- Var du i kontakt med lærer/veileder/helsesøster i før du sluttet på skolen? 

- Hvilke råd eller anbefalinger fikk du? 

- På hvilken måte tror du samtale med veileder eller skolehelsesøster kan være med på å 

fange opp elever som sliter og står i fare for å slutte på skolen? 

- Hvordan har du blitt fulgt opp etter at du sluttet på skolen? (OT, tiltak, kurs?) 

- Hvordan synes du de ulike tiltakene fungerer for deg? 

- Har du forslag til forbedringer/nye tiltak for å hjelpe de som har sluttet på skolen? 

- Kunne du tenke deg å begynne på skolen igjen? (Hvorfor, hvorfor ikke?) 

- Hva skal i så fall til for at du setter deg på skolebenken igjen? 

- Hvilke tanker har du om fremtiden og muligheter for jobb? 

176

Vedlegg B Skjema for kartlegging av tiltak som 

bidrar til å motvirke fattigdom i Oslo 

Helse- og velferdsetaten har fått i oppdrag å gjennomføre en kartlegging og analyse knyttet til 

fattigdom i Oslo, med spesielt fokus på barnefamilier. Til oppdraget hører også å vurdere 

tiltak som kan bidra til å motvirke, redusere samt kompensere for konsekvensene av fattigdom 

blant barn og unge. Helse- og velferdsetaten er blitt bedt om å gi en vurdering av de ulike 

virkemidlene i aktiviseringsmeldingen fra 2007. 

I tilnærmingen til oppdraget vil Helse- og velferdsetaten se på tiltak som styrker 

arbeidstilknytningen, tiltak som sikrer inkludering og deltakelse av utsatte barn og unge, samt 

tiltak som bedrer levekårene til de vanskeligst stilte. 

I den forbindelse har vi utarbeidet et kartleggingsskjema som vi, for å løse oppdraget, er helt 

avhengige av at den enkelte bydel svarer på. Skjemaet er inndelt tematisk som følger: 

a) Kvalifiseringsprogrammet 

b) Introduksjonsprogrammet 

c) Ny sjanse 

d) Vilje viser vei 

e) Andre tiltak innenfor kvalifisering og sysselsetting 

f) Tiltak innenfor helse og rus 

g) Tiltak innenfor oppvekst 

h) Hvilke ikke nevnte tiltak/prosjekter har bydelene som kan motvirke fattigdom? 

i) Hvilke målgrupper nås ikke av eksisterende tiltak? 

j) Har opprettelsen av NAV bidratt til bedre økonomisk situasjon? 

k) Hvilke tiltak kjenner bydelen til for ungdom som har eller er i ferd med å droppe ut 

av skolen? 

l) Har bydelen andre tiltak for vedvarende fattige barnefamilier? 

m) Har bydelen andre tiltak for barn i vedvarende fattige familier? 

n) Annet 

Vi ønsker at svaret sendes tilbake elektronisk og som et samlet skjema. Det er anledning 

til å utvide feltene dersom det er ønskelig å skrive mer enn det er satt av plass til. Har dere 

informasjon som ikke passer direkte inn i skjemaet kan dette skrives inn i kommentarfeltene 

eller helt til sist under annet. 

Spørsmål vedrørende skjemaet kan rettes til: 

Ole-Kristian Honerud; ole.kristian.honerud@hev.oslo.kommune.no, telefon 95 26 66 68 

Sandra Lien; sandra.lien@hev.oslo.kommune.no, telefon 95 26 67 01 

Frist for rapportering til Helse- og velferdsetaten er fredag 20. mai 2011. 

På forhånd takk for samarbeidet! 

177

A) Kvalifiseringsprogrammet (KVP): 

1) Antall deltakere i programmet i 2010 

2) Hvor mange av deltakerne hadde barn under 18 år i 2010? 

3) Hvor mange barn har deltakerne totalt? 

4) Hvordan legger bydelen til rette for deltakelse i KVP for foreldre med barn? 

Gratis kjernetid i barnehage Ja: Nei: 

Barnepass i regi av Nav lokalt/KVP Ja: Nei: 

Prioritert i ordinært barnehagetilbud? Ja: Nei: 

Annet: 

Hvordan kan 

KVP 

tilrettelegges 

bedre for 

foreldre? 

Legges det 

spesielt til rette 

for enslige 

forsørgere? 

Spesifiser: 

Er det noen som 

har vanskelig 

for å delta i 

KVP pga 

omsorgsansvar? 

Spesifiser: 

5) Hvordan egner KVP seg i forhold til nevnte grupper (se under): 


6 = svært godt 

egnet 

1 2 3 4 5 6 

Brukes 

ikke 

Hvordan kan KVP bedre tilpasses 

målgruppen? 

Rusmisbrukere 

Psykisk syke 

Fysisk 

funksjonshemmede 

178

Ungdom (dropout 

fra VGS) 

Flyktninger/ 

innvandrere 

6) Hva er gode virkemidler i KVP for å oppnå mål om økonomisk selvhjulpenhet? 

Virkemiddel (hovedsakelig 

fra aktiviseringsmeldingen) 



AMO -kurs 


1 2 3 4 5 6 

Brukes 

ikke 

Kommentar/Hvordan 

kan virkemiddelet bli 

bedre? 



Behandling/fysisk aktivitet 

Individuell plan (iht. § 28 i 

Lov om sosiale tjenester i 

NAV) 

Motivasjonstrening 

Motivasjonstillegg 

(økonomisk) 

Stønad/stønadsnivå 


utenom KVP uten å trekkes i 

stønad 


Annet 

7) Hvilke tiltak/virkemidler 

kan gjøre KVP enda bedre? 

179

8) Nevn en god ide/tiltak 

som dere vil formidle til 

andre bydeler 

9) Er det noen typer tiltak 

som det er vanskelig å få 

tilgang til. (Vi tenker da på 

tiltak som kan bidra til at 

flere blir økonomisk 

selvstendig) 

10) Er det noen grupper av 

KVP-deltakerne det er 

vanskelig å finne godt 

tilrettelagte tiltak til? 

Spesifiser hvilke grupper og 

hva som er viktig å fokusere 

på i eventuelle nye tiltak? 

1 = i liten grad 

6 = i svært høy grad 

11) I hvilken grad bidrar 

KVP, i sin helhet, til at 

deltakere og deres familier 

forbedrer sin økonomiske 

situasjon? 


KVP til at deltakerne 

knyttes til arbeidslivet? 

13) Hva kan gjøres for at 

KVP knytter deltakere 

enda sterkere til 

arbeidslivet? 

1 2 3 4 5 6 Kommentar 

180

B) Introduksjonsprogrammet: 

1) Antall deltakere i introduksjonsprogrammet i 2010 

2) Hvor mange av deltakerne hadde barn under 18 år i 2010? 


4) Hvordan legger bydelen til rette for deltakelse i intro for foreldre med barn? 


Barnepass i regi av Nav lokalt Ja: Nei: 


Annet: 

Hvordan kan 

intro 


bedre for 

foreldre? 

Legges det 


for enslige 

forsørgere? 

Spesifiser: 

Er det noen som 

har vanskelig 

for å delta i 

intro pga 


Spesifiser: 

5) Hva er gode virkemidler i intro for å oppnå mål om økonomisk selvhjulpenhet? 

Virkemiddel (hovedsakelig 

fra aktiviseringsmeldingen) 



1 2 3 4 5 6 

Brukes 

ikke 

Kommentar/Hvordan 

kan virkemiddelet bli 

bedre? 

Jobbsøkerkurs 


Språkpraksis 

Arbeidstrening 

181


Quo Vadis 

Yrkesrettet kurs 

Sertifiseringskurs 

AMO–kurs 


Basiskurs 

Grunnskolefag 

Videregåendefag 

Realkompetansevurdering 

Godkjenning av utdanning 

fra hjemland 

Behandling/fysisk aktivitet 

Motivasjonskurs 


utenom intro uten å trekkes i 

stønad 


Annet 


kan gjøre intro enda bedre? 

7) Nevn god ide/tiltak som 

dere vil formidle til andre 

bydeler 

8) Er det noen typer tiltak 

som det er vanskelig å få 

tilgang til. (Vi tenker da på 

tiltak som kan bidra til at 

flere blir økonomisk 

selvstendig) 

182

9) Er det noen grupper av 

introdeltakerne det er 

vanskelig å finne godt 

tilrettelagte tiltak til? 

Spesifiser hvilke grupper og 

hva som er viktig å fokusere 

på i eventuelle nye tiltak? 


6 = i svært høy grad 


intro til at deltakere og 

deres familier forbedrer sin 

økonomiske situasjon? 


intro til at deltakerne 



intro knytter deltakere 


arbeidslivet? 


Fafo-rapport 2011:02, Kvinner i Introduksjonsprogram 

Fafo har sett på programinnholdet til kvinner i Introduksjonsprogram med liten utdanning og store 

omsorgsoppgaver. Deres konklusjon er at det er mye som tyder på at programmet kan forløpe ulikt og ha 

ulikt innhold for kvinner og menn. Utdrag fra Fafos oppsummering: (s. 96) 

- Innholdet i introduksjonsordningen domineres av klasseromsbasert norskopplæring: flertallet av 

deltakere får verken språkpraksis eller arbeidspraksis. 

- Det store flertallet av kvinnene får ikke språkpraksis i det hele tatt i løpet av programperioden. 

- Kvinner med lav eller ingen utdanning og store omsorgsoppgaver får kun unntaksvis plass på AMOkurs 

eller ordinære (arbeids)praksisplasser 

- Deltakerne i introduksjonsprogram får i liten grad oppfylt retten til tiltak som forbereder til arbeid… 

34 prosent av kvinnene i program, har i følge NIR-registreringene deltatt i minst ett arbeidsretta tiltak. 

- Kvinner med lav utdanning og mange barn får i mange tilfeller ikke reelle heltidsprogram. 


6 = i høy grad 

Innholdet 

domineres av 

klasseromsbasert 

13) I hvor stor grad er utfordringene 

Fafo skisserer også en utfordring i 

utviklingen av program for kvinner 

med liten utdanning og store 

omsorgsoppgaver i deres bydel? 

1 2 3 4 5 6 

14) Hva bør Oslo kommune gjøre 

for å imøtekomme disse 

utfordringene? 

183


Får ikke 

språkpraksis i løpet 

av intro 

Får kun unntaksvis 

plass på AMO-kurs 

Får kun unntaksvis 

plass på ordinære 

(arbeids)praksisplas 

ser 

Får i liten grad 

oppfylt retten til 

tiltak som 

forbereder til arbeid 

Får i mange tilfeller 

ikke reelle 

heltidsprogram 

184

C) Ny sjanse: 

Har bydelen Ny Sjanse? Ja: Nei: 

Målgruppe: 

Mål: 

1) Antall deltakere i programmet i 2010 

2) Hvor mange av deltakerne har barn under 18 år i 2010? 


4) Legger bydelen til rette for deltakelse i Ny sjanse for foreldre med mange barn? 


Barnepass i regi av Nav lokalt/Ny sjanse Ja: Nei: 

Prioritert i ordinært barnehagetilbud? Ja: Nei 

Annet: 

Hvordan kan 

Ny sjanse 


bedre for 

foreldre? 

Legges det 


for enslige 

forsørgere? 

Spesifiser: 

Er de noen som 

ekskluderes fra 

deltakelse i Ny 

sjanse pga 

mange 

barn/stort 


5) Nevn de 5 viktigste virkemidlene i Ny sjanse i din bydel og sett kryss for i hvilken grad 

virkemiddelet bidrar til at brukere og deres familier kommer seg ut av fattigdom 

Navn på virkemiddel 



1 2 3 4 5 6 Kommentar/ 

Hvordan kan virkemiddelet 

bli bedre? 

185


ønsker dere for at Ny sjanse 

skal virke enda bedre? 



andre bydeler 

8) I hvilken grad bidrar Ny 

sjanse, i sin helhet, til at 


kommer seg ut av fattigdom 

9) I hvilken grad bidrar Ny 

sjanse til at deltakerne 



Ny sjanse knytter deltakere 


arbeidslivet? 


186

D) Vilje viser vei (VVV): 

1) Antall deltakere i VVV i 2010 

2) Hvor mange av deltakerne har barn under 18 år i 2010? 


4) Legger bydelen til rette for deltakelse i VVV for foreldre med mange barn? 


Barnepass i regi av Nav lokalt/VVV Ja: Nei: 


Annet: 

Hvordan kan 

VVV 


bedre for 

foreldre? 

Legges det 


for enslige 

forsørgere? 

Spesifiser: 

Er de noen som 

ekskluderes fra 

deltakelse i 

VVV pga 

mange 

barn/stort 


5) Nevn de 5 viktigste virkemidlene i VVV i din bydel og sett kryss for i hvilken grad 

virkemiddelet bidrar til at brukere og deres familier kommer seg ut av fattigdom 

Navn på virkemiddel 



1 2 3 4 5 6 Kommentar/ 

Hvordan kan virkemiddelet 

bli bedre? 

187

6) Er det mangler ved noen 

av tiltakene? 


ønsker dere for at VVV skal 

virke enda bedre? 



andre bydeler 


VVV, i sin helhet, til at 


kommer seg ut av 

fattigdom 


VVV til at deltakerne 



VVV knytter deltakere 


arbeidslivet? 


188

E) Andre tiltak innenfor kvalifisering og sysselsetting 

Quo Vadis 

Byomfattende tiltak som tilbyr arbeidstrening og kvalifisering av innvandrerkvinner 

Antall deltakere i 2010 

Antall deltakere med barn 

under 18 år i 2010 

Hvor godt fungerer tiltaket 

for å oppnå økonomisk 

selvhjulpenhet? 

Hvordan kunne tiltaket 

vært enda bedre? 

Aktiviseringstilbud til personer med rusproblematikk 

Konkrete tilbud som letter muligheten for deltakelse i arbeidsliv, boligmarked, vanlig sosial 

omgang og samfunnet for øvrig. 

Beskriv aktuelle tilbud 

Hvordan legger 

bydelen til rette for 

deltakelse? 

Hvor godt fungerer 

tilbudene for å oppnå 

selvhjulpenhet og 

deltakelse i 

samfunnet? 

Hvordan kunne 

tilbudene vært enda 

bedre? 

Aktiviseringstilbud til personer med psykiske helseproblemer 

Konkrete tilbud som letter muligheten for deltakelse i arbeidsliv og boligmarked. 




deltakelse? 




deltakelse i 

samfunnet? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Aktiviseringstilbud til personer med funksjonshemning 

Konkrete tilbud som letter muligheten for deltakelse i arbeidsliv, boligmarked, vanlig sosial 

omgang og samfunnet for øvrig. 




deltakelse? 




deltakelse i 

samfunnet? 

Hvordan kunne 


bedre? 

189

Økonomisk rådgivning gjennom sosialtjenesten 

Gi en kort beskrivelse av 

innholdet i den 

økonomiske rådgivningen 


for å oppnå økonomisk 

selvhjulpenhet? 

Hvordan kunne tiltaket 

vært enda bedre? 

190

F) Tiltak innenfor helse og rus 

Tilbud tilpasset innvandrere med psykiske lidelser 

Tilbud som motvirker sosial utstøting av innvandrere med psykiske lidelser, gjennom bl.a. å 

skape forståelse mellom den som skal ta imot et tilbud og den som tilbyr. Slike lidelser blant 

mennesker med annen kulturell bakgrunn representerer store utfordringer; bl.a. kan de ha 

opplevd hendelser forbundet med krig og nød, de kan mestre det norske språket dårlig, de 

kan ha ulike måter å forstå sosiale og kulturelle normer og uttrykksformer på, sykdommen 

kan være forbundet med skam og tap av ære. 




deltakelse? 




deltakelse i 

samfunnet? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Tilbud til personer med kombinasjon av rusmisbruk og psykiske lidelser 

Tilbud med tanke på mennesker med alvorlige individuelle og sosiale problemer som ikke 

nyttiggjør seg tilbud, og derfor tidvis er i drift i sentrumsområdene. 




deltakelse? 




deltakelse i 

samfunnet? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Tiltak for å redusere helseforskjeller i Oslo 

Konkrete tiltak for å redusere helseforskjeller. 

Beskriv aktuelle tiltak 



deltakelse? 



reduserte 

helseforskjeller? 

Hvordan kunne 


bedre? 

191

Sosial ulikhet i helse 

Konkrete tiltak for å bedre levekårene blant de mest utsatte. 




deltakelse? 



bedre levekår? 

Hvordan kunne 


bedre? 

192

G) Tiltak innenfor oppvekst 

Gratis kjernetid i barnehage for minoritetsspråklige barn 

Tiltak for å bedre integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen; barn får 

språkstimulering i norsk samtidig som det muliggjør deltakelse i aktiviseringstilbud for 

innvandrerkvinner. 

Antall barn som har benyttet 

tilbudet i 2010 

Hvordan legger bydelen til 

rette for deltakelse? 


for å oppnå selvhjulpenhet? 

Hvordan kunne tiltaket vært 

enda bedre? 

Foreldreveiledning for familier med minoritetsbakgrunn, ICDP 

Tiltak med tanke på å understøtte foreldrenes omsorgsevne og selvtillit, og bygge bro 

mellom deres tradisjonelle omsorgsverdier og de verdier og rettigheter de møter i det 

norske samfunnet. 

Antall deltakere i 2010 

Hvordan legger bydelen til 

rette for deltakelse? 

Hvor godt fungerer tiltaket? 

Hvordan kunne tiltaket vært 

enda bedre? 

Leksehjelp i og utenfor SFO 

Tilbud som skal sikre barn leksehjelp og legge til rette for utjevning av sosiale forskjeller. 

Hvem er tilbudet for? 

Hvem benytter seg av 

tilbudet? 

Hvordan er leksehjelpen 

organisert? 

Hvordan legger bydelen/ 

skolen til rette for 

deltakelse? 

Hvor godt fanger hjelpen 

opp ressurssvake elever/de 

som ikke får oppfølging 

hjemmefra? 

Hvordan kunne tilbudet vært 

enda bedre? 

193

Fritidstiltak i nærmiljøene for barn og ungdom 

Tiltak som for eksempel fritidsklubber, tilgang til utstyr og aktiviteter som mange ellers ikke 

ville hatt økonomiske midler til. 




deltakelse? 


tiltakene som 

levekårsutjevnende 

for særlig utsatte barn 

og unge? 

Hvordan kunne 

tiltakene vært enda 

bedre? 

Samarbeid mellom ansatte i fritidstilbud og hjelpeinstanser 

Konkret samarbeid mellom ansatte i fritidstilbud, som ofte er de som først fanger opp 

signaler om barn og ungdoms behov for hjelp, og andre hjelpeinstanser som barnevern og 

ungdomshelsestasjoner. 

Beskriv aktuelle 

samarbeidstiltak 



samarbeidet? 


tiltakene for å komme 

i kontakt med særlig 

utsatte barn og unge? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Andre nærmiljøtiltak for barn og unge 

Konkrete tiltak som letter muligheten for deltakelse i sosiale aktiviteter for barn og unge; 

for eksempel Sammen lager vi et trygt Oslo (SaLTo). 




deltakelse? 


tiltakene som 

levekårsutjevnende 

for barn og unge? 

Hvordan kunne 


bedre? 

194

Samarbeid mellom barnevern og sosialtjeneste om barnevernsbarn i overgangen fra 

barn til voksen 




samarbeidet? 


tiltakene for å oppnå 

selvhjulpenhet hos 

ungdommene? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Tiltak for enslige mindreårige flyktninger for å sikre etablering av voksenkontakt 

utenom hjelpeapparatet 

Konkrete tiltak for å bistå enslige mindreårige flyktninger med å etablere langvarige og 

stabile relasjoner med personer i lokalmiljøet med tanke på at offentlige omsorgspersoner 

skal overflødiggjøre seg selv som tilknytningspersoner. 




dette? 



etablering av stabil 

voksenkontakt 

utenom 

hjelpeapparatet? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Tiltak for forebygging og mestring av psykiske plager hos enslige mindreårige 

flyktninger 

Konkrete tiltak for å redusere nivået av belastning for ungdommene. Kan for eksempel 

være terapi for depresjon og posttraumatisk stress, kurs for å lære å mestre hverdagslivets 

belastninger bedre. 


som imøtekommer 

dette behovet 


tiltakene for å 

redusere nivået av 

belastninger hos 

ungdommene? 

Hvordan kunne 


bedre? 

Er det gjennomført 

en forskningsbasert 

evaluering av 

tiltaket? (vennligst 

legg ved ev. evaluering) 

195

Tiltak til oppfølging av enslige mindreårige flyktninger i alderen 18-23 år 

Konkrete tiltak som letter enslige mindreåriges overgangen til myndig alder. Tiltakene kan 

for eksempel fokusere på forhold som å få en trygg base, god psykisk helse, mestring av 

belastninger og opplevelse av å ha økonomien under kontroll. 


som benyttes for 

enslige mindreårige i 

alderen 18-23 år 



deltakelse? 



god psykisk helse og 

mestring av 

belastninger, trygg 

base og trygg 

økonomi? 

Hvordan kunne 


bedre? 

H) Hvilke ikke nevnte tiltak/prosjekter har bydelene som kan motvirke fattigdom? 

Navn på 

tiltaket: 

Beskrivelse/vurdering av tiltaket: 

Hva er bra ved tiltaket? 

Antall deltakere i 

tiltaket i 2010 

I) Hvilke målgrupper nås ikke av eksisterende tiltak? 

Grupper Kommentar Forslag til nye tiltak 

196

J) Har opprettelsen av NAV bidratt til bedret økonomisk situasjon for: 

Brukere 

generelt 

Barnefamilier 

Ja Nei Vet ikke Begrunnelse 

K) Hvilke tiltak kjenner bydelen til for ungdom som har eller er i ferd med å droppe ut 

av skolen? (Skriv navn på tiltak, ranger tiltaket fra 1 – 6 og beskriv mangler/gi forslag til 

hvordan tiltaket kan bli bedre) 

Navn på tiltak 



1 2 3 4 5 6 Mangler ved tiltaket/ 

Hvordan kan tiltaket bli bedre? 

197

L) Har bydelen andre tiltak for vedvarende fattige barnefamilier? 

M) Har bydelen andre tiltak for barn i vedvarende fattige familier (beskriv)? 

N) Annet: 

198

Vedlegg C Tabell for barn i familier med vedvarende 

lavinntekt 

Tabell C.1 Barn 0-17 år i Oslo fordelt på ulike lavinntektsgrenser og bydeler. Antall og 


Antall barn 

Antall 

Prosent 

0-17 år EU-60 EU-60 

prosent. 2007-2009 * 

Alle barn 92 155 14 882 12 474 16,1 13,5 


Grünerløkka 4 237 1 136 934 26,8 22,0 

Sagene 2 990 782 651 26,2 21,8 

St. Hanshaugen 2 444 423 334 17,3 13,7 

Frogner 3 733 590 468 15,8 12,5 

Ullern 5 209 299 251 5,7 4,8 

Vestre Aker 8 502 581 508 6,8 6,0 

Nordre Aker 8 677 501 400 5,8 4,6 

Bjerke 5 078 990 835 19,5 16,4 

Grorud 5 021 1 029 845 20,5 16,8 

Stovner 6 265 1 391 1 201 22,2 19,2 

Alna 8 509 1 740 1 441 20,4 16,9 

Østensjø 8 399 907 746 10,8 8,9 

Nordstrand 8 770 616 517 7,0 5,9 


Sentrum 9 

Marka 334 

Uoppgitt 108 


* Personer i studenthusholdninger og husholdninger med formue er inkludert i tabellen. 

199

Vedlegg D Fattigdom og innvirkning på barns helse 

200

Fattigdom og innvirkning på barns helse 

”Den virkelige målestokken for et lands posisjon, er hvordan 

landet tar seg av sine barn – deres helse, sikkerhet, materielle 

levekår, utdannelse og sosialisering, og om barna føler seg 

elsket, verdsatt og inkludert i sin familie og sitt fødeland”. 

UNICEF 

The United Nations Children’s Fund 

Oslo, September, 2011 

201

1. Innledning 

Globalt og historisk, er sosioøkonomisk status blant de viktigste helsedeterminanter gjennom 

hele livsløpet 1 . Fattigdom og sosiale ulikheter i barndommen har dyptgripende virkninger på 

barns helse, og disse faktorenes innvirkning på helsen fortsetter gjennom hele livsløpet til sen 

voksenalder. Små barn synes å være spesielt sårbare for effektene av lav sosioøkonomisk 

status og fattigdom. Fattigdom og lav sosioøkonomisk status er forbundet med høyere risiko 

for tidlig død, kroniske sykdommer allerede i barndommen, og mange akutte sykdommer. Det 

er også økt risiko for psykiske problemer. 

I Norge, som i andre rike land, er absolutt fattigdom med underernæring og dårlige boliger 

sjelden årsak til dårlig helse. Sammenhengen mellom økonomiske forhold og dårlig helse er 

mer komplisert. Den økonomiske situasjonen som norske familier befinner seg i henger ofte 

sammen med faktorer som utdanning, yrke, familiesituasjon og jobbstatus, faktorer som også 

kan være knyttet til dårlig helse og dødelighet 1 . 

Denne rapporten presenterer et kort sammendrag av dagens kunnskap om fysiske, 

følelsesmessige og psykologiske konsekvenser av fattigdom for barn. 

2. Barnefattigdom i tall 

Hvor fattigdomsgrensen skal settes er gjenstand for stadig diskusjon. Fattigdom i vår del av 

verden er gjerne definert relativt til inntektsfordelingen i samfunnet, vanligvis målt ut fra 

gjennomsnitts- eller medianinntekt. De som har inntekt som faller under et visst nivå av 

gjennomsnitts- eller medianinntekt (vanligvis 40, 50 eller 60 prosent) er definert som fattige 2 . 

I Norge og resten av Europa er det vanlig å bruke OECDs eller EUs skala. OECD definerer 

fattigdomsgrensen ved 50 prosent av medianinntekten. Medianinntekten er det inntektsbeløpet 

som deler befolkningen i to like store halvdeler, etter at inntekten er sortert stigende. Det vil 

altså være like mange personer med inntekter over inntektsgrensen som personer med 

inntekter under inntektsgrensen. 

Figur 1 viser fordeling i prosent av antall barn mellom 0-17 år i familier med vedvarende 

lavinntekt i bydeler i Oslo. Vedvarende lavinntekt viser fattige over en sammenhengende 

treårsperiode. 

Bildet og design av forsiden til rapporten, er tatt og designet av forfatteren. Sitatet i forsiden er hentet fra 

UNICEF- rapporten ” Child poverty in perspective: An overview of child well-being in rich countries”, 

Innocenti Report Card 7, 2007. UNICEF Innocenti Research Centre, Florence. Oversettelsen til sitatet er hentet 

fra en nettside fra Folkehelseinstituttet 3 . 

202

Figur 1. Andel barn 0-17 år i familier med vedvarende lavinntekt i Oslo, etter bydel. 

OECD-skala 2007-2009 

Gamle Oslo 

30,5 

Grünerløkka 

Sagene 

21,9 

21,1 

Stovner 

Søndre Nordstrand 

Alna 

Grorud 

Bjerke 

18,2 

17,5 

16,6 

16,4 

15,9 

Hele Oslo 

St. Hanshaugen 

Frogner 

Østensjø 

8,4 

9,6 

12,4 

12 

Nordstrand 

4,8 

Nordre Aker 

Vestre Aker 

Ullern 

3,4 

3,3 

3,2 

0 5 10 15 20 25 30 35 

Prosent 

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdinger. Statistisk sentralbyrå. 

Personer i studenthusholdninger er utelatt. Personer i husholdninger med brutto finanskapital per forbruksenhet 


Oslo skiller seg ut som den storbyen i Norge som har høyest andel fattige målt etter 

inntektsgrense 4 , 5 . I Oslo lever rundt 12,4 prosent av barn i alderen 0-17 år i familier med 

vedvarende lav inntekt (207-2009) i følge OECDs målemetode. Det er en stor andel fattige 

barn i de bydelene som har dårligst levekår i byen. Bydelene i Oslo indre øst har den største 

andelen barn under fattigdomsgrensen. I Gamle Oslo i 2009 bodde over 30 prosent av barna i 

familier med en inntekt under 50 prosent av medianinntekten for Oslo. Bydeler i Oslo ytre 

vest har den laveste andelen. 

Hvis vi ser på tall for lavinntekt bare i 2009, var det 8,7 prosent av barnefamiliene i Oslo som 

hadde en inntekt under fattigdomsgrensen etter OECDs skala. 

3. Fattigdom, mødrehelse og fødselsvekt 

Mors helse har stor effekt på helsen til barn. Effekten er mest merkbar i løpet av 

svangerskapet, men vedvarer gjennom hele barnets liv. Under svangerskapet har faktorer som 

vektøkning under graviditet, inntak av mikronæringsstoffer og røyking effekt på 

svangerskapsutfallet. Fattige kvinner har en tendens til å ha lavere vektøkning i 

svangerskapet, ha lavere inntak av mikronæringsstoffer, ofte lide genitale infeksjoner og ha 

203

større sannsynlighet for røyking. Røyking i svangerskapet har sammenheng med mors 

psykiske helse og økt nivå av stress 6 . 

Mors høyde og blodtrykk kan ha en direkte effekt på barnets fødselsvekt. Bortsett fra 

genetiske påvirkninger av mors høyde, har fattigdom og lav sosioøkonomisk status en kraftig 

effekt på barnets fødselsvekt gjennom tidlig ernæring i mors barndom 7 . Verdens 

Helseorganisasjons (WHO) definisjon av lav fødselsvekt er fødsler som er under 2,5 kg. Lav 

fødselsvekt har to hovedkomponenter: preterm fødsel (

Forskning viser at premature barn, særlig de som er født før uke 32, oftere lider av 

luftveisplager og andre problemer forbundet med for tidlig fødsel. Fattige barn opplever disse 

problemene oftere, også med medfølgende sykehusinnleggelse, noe som gir ytterligere 

belastning for allerede utsatte familier 17 . 

En undersøkelse 18 som fulgte opp personer i Norge mellom 1967 og 1983, fant en klar 

sammenheng mellom avtagende svangerskapslengde og forekomst av cerebral parese, psykisk 

utviklingshemming og andre funksjonshemminger. Flere av dem ble uføre som voksne. For 

de som var født for tidlig, men som vokste opp uten registrerte funksjonshemminger, var det 

færre som hadde høyere utdanning, høy inntekt, levde i parforhold og hadde barn. Flere hadde 

også behov for sosialhjelp, men forskjellene var her mer beskjedne. 

Flere studier viser også at barn med lav fødselsvekt har mindre robust psykisk helse. En 

betydelig andel unge med svært lav fødselsvekt opplever mer emosjonelle og atferdsmessige 

problemer og mindre sosial kompetanse enn annen ungdom. Jenter rapporterer mer 

emosjonelle og atferdsmessige problemer sammenlignet med sine foreldre enn det gutter 

gjør 19 . Barn med svært lav fødselsvekt har også en høy risiko for å utvikle psykiske 

symptomer og lidelser senere, særlig konsentrasjonsvansker, angstsymptomer og relasjonelle 

problemer 20 . 

4. Fattigdom og dødelighet i barndommen 

Barnedødeligheten regnes som en sensitiv markør av et lands eller regions helse. 

Barnedød etter det første året av livet er sjelden i industrialiserte land. Barn av fattige foreldre 

har større risiko for å dø enn barn som kommer fra mer velstående familier. Denne økte 

risikoen skyldes økt eksponering for en rekke risikofaktorer i de første årene. Et eksempel er 

at risikoen for plutselig uventet spedbarnsdød øker med mors røyking og depresjon 21 . 

Plutselige uventede dødsfall i spedbarnsalder (første leveår) i Norge har gått ned de siste 

årene, delvis som respons på kampanjer som anbefaler spedbarn å sove på ryggen. 

Barn fra familier med lav sosioøkonomisk status har også en økt risiko for død på grunn av 

skade 22 , 23 . Det er større sannsynlighet for at det er de fattige barna som bor i utrygge boliger, 

leker i utrygge områder og bor nærme hovedveiene. 

205

Figur 3. Spedbarndødelighet (dødelighet i det første året) per 1000 barn i Oslo. 1966- 

2010 

Kilde: Statistisk sentralbyrå 

Spedbarnsdødeligheten i Norge har blitt vesentlig redusert i alle sosioøkonomiske grupper de 

siste årene. Det finnes fortsatt sosiale forskjeller i dødeligheten når det gjelder foreldres 

utdanning. I verdenssammenheng ligger spedbarnsdødeligheten i Norge på samme nivå som 

Spania og Italia 24 , med 6 dødsfall per 1000 barn. I Oslo har spedbarnsdødeligheten hatt en 

markant nedgang fra 13,1 i 1966 til 2,7 i 2010. 

I en nordisk populasjonsbasert langtidsstudie 25 av sammenhengen mellom utdanning og 

spedbarnsdødelighet, fant de sosiale ulikheter selv i populasjoner med et svært lavt nivå av 

neonatal og postneonatal dødelighet. Risikoen for spedbarnsdød ble redusert betydelig i alle 

utdanningsgruppene i de nordiske landene i perioden 1981-2000. Likevel ser man en negativ 

sammenheng mellom mors utdanning og spedbarnsdød gjennom hele observasjonsperioden. 

Andre studier i Norge bekrefter også disse forskjellene mellom dødelighet blant barn som 

kommer fra familier med lav utdanning i forhold til familier som har høyere utdanning, særlig 

i postneonatal dødelighet (28 - 364 dager) 26 (Figur 4). 

206

Figur 4. Antall postneonatalt døde og postneonatale dødelighetsrater (per 1 000 

levendefødte) etter mors utdanning i tre fødselskohorter: 1967–79, 1980–89 og 1990–98. 

Norge. 

6 

Antall døde per 1 000 levendefødte 

5 

4 

3 

2 

1 

< 10 år 

10–12 år 

> 12 år 

0 

1967–79 1980–89 1990–98 

Fødselskohorter 

Kilde: Arntzen A, Samuelsen S, et al. Foreldres utdanning og spedbarnsdødelighet 1967 - 98 Nr. 22 – 

18. november 2004. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124:2904-6 

Dødsfall blant nyfødte har vært knyttet til kvaliteten på obstetrikk og neonatal omsorg, 

herunder tilgjengeligheten av erfarne medarbeidere i tiden rundt fødselen. Neonatale dødsfall 

skyldes for tidlig fødsel, medfødte misdannelser og andre sykdommer og tilstander hos den 

nyfødte. Helt eller nesten gratis svangerskapskontroll, fødselshjelp og spedbarnshelsetjenester 

er tilgjengelig for alle, og det er utstrakt bruk av disse tjenestene i Norge og de andre nordiske 

landene. Forfattere av denne undersøkelsen påpeker også at forskjellene i neonatal dødelighet 

og mors utdanning ikke bare kan forklares med forskjeller i kvalitet på pleien. Andre sosiale 

forskjeller, herunder risiko for tidlig fødsel og risikofaktorer for preterm fødsel og neonatal 

dødelighet, som røyking og genitale infeksjoner, kan være alternative forklaringer. I Norge 

har den sosiale ulikheten økt for postneonatale dødsfall forårsaket av krybbedød og 

infeksjoner fra 1970 til 1990 27 . 

Sen barndom og ungdomsår anses å være den sunneste perioden av livet. Studier av 

dødelighet i nordiske land 28 viser at 10 til 12 prosent av alle dødsfall i alderen 0-20 år skyldes 

ytre årsaker, og Norge er blant landene med høyest dødsrater i Norden. Disse ratene har vært 

stabile over tid. Gutter hadde høyere dødelighet enn jenter i alle aldersgrupper. Høyest 

dødelighet finner man blant barn som bor sammen med bare en forelder, foreldre med lav 

utdanning eller lavtlønte foreldre. Den mest sårbare perioden i denne sammenheng var tidlig 

barndom (1-4 år) 29 . 

207

5. Fattigdom, funksjonshemming og fysisk helse 

Selv om perinatal dødelighet, spedbarnsdødelighet og dødsfall i barndommen har 

sammenheng med sosial ulikhet, er disse hendelsene relativt sjeldne, selv blant de fattigste 

familiene i Oslo. Derimot er fysisk funksjonshemming og dårlig helse mer vanlig. Barn med 

funksjonshemming har økt risiko for uførhet og dårlig helse 30 , 31 . 

Cerebral parese er den vanligste årsaken til varige motoriske funksjonsvansker hos barn. 

Årsaken er en skade i den umodne hjernen. Cerebral parese har vært knyttet til sosial ulikhet. 

I en britisk studie av barn født mellom 1982 og 1997 fant de at 30 til 51 prosent av tilfellene 

av cerebral parese skyldes sosioøkonomisk ulikhet 32 . Selv om lav fødselsvekt og for tidlig 

fødsel forklarer noe av sammenhengen mellom cerebral parese og sosial ulikhet, er det flere 

faktorer, blant annet mors ernæringsstatus og generelle helse, som kan forklare noe av 

forskjellene mellom sosiale grupper. 

I perioden 1996 til 1998 ble det registrert 374 barn med cerebral parese i Norge. Dette 

tilsvarer en prevalens på 2,1 per 1000 levendefødte. Nesten 50 prosent av barna hadde lav 

fødselsvekt, og rundt 12 prosent av barna var født før uke 28. Fem prosent av barna hadde 

alvorlig svekket syn og fire prosent av dem hadde alvorlig svekket hørsel. Aktiv epilepsi var 

til stede hos 28 prosent, mental retardasjon hos 31 prosent, og sterkt nedsatt eller ingen tale 

hos 28 prosent av barna 33 . 

Sosioøkonomiske faktorer synes også å være assosiert med en rekke andre kroniske tilstander 

som astma 34 , 35 kronisk otitis media med forbigående hørselstap (langvarig infeksjon av 

mellomøret som forårsaker døvhet). Videre har karies (tannråte) en økt forekomst blant fattige 

barn 36 . Disse barna har ikke bare en høyere forekomst av kroniske tilstander, men virkningen 

av kroniske sykdommer på deres liv synes å være større. Forsinket utvikling i tidlig barndom, 

særlig forsinkelse i tale og språk, er også assosiert med sosioøkonomisk status. 

Det er en høyere forekomst av akutte sykdommer blant fattige barn. Fattigdom i barneårene 

gir økt risiko for akutt lungebetennelse. Fattige barn har også større risiko for 

sykehusinnleggelse og for å oppleve flere innleggelser før fylte tre år 37 . 

Vekt og høyde er også viktig faktorer i forhold til barns helse. Voksen høyde ser ut til å være 

delvis bestemt av veksten i tidlig barndom. En undersøkelse om vekt og høyde blant barn i 

Oslo 38 viser store variasjoner mellom bydelene. Bydeler fra Oslo indre og ytre øst hadde 

nesten dobbelt så stor andel overvektig barn som bydelene i Oslo ytre vest (Figur 5). De to 

geografiske områdene har markante sosioøkonomiske forskjeller, særlig når det gjelder 

inntekt og utdanning. 

Andre undersøkelser viser også forskjeller i kroppsmasseindeks mellom sosiale grupper. En 

norsk undersøkelse viser at blant innvandrergruppen i et lavinntektsutvalg er andelen 

overvektige høyere enn i kontrollutvalget 39 . 

Helseproblemer og funksjonshemming i barndommen kan føre til at sosial ulikhet vedvarer 

over tid. Personer med helseproblemer i barndommen har økt risiko for ikke å oppnå den 

utdanningen, det arbeidet og den inntekten de burde ha vært i stand til vurdert ut fra sine 

generelle evner 40 . 

208

Figur 5. Andel barn med overvekt blant 3.- og 7.-klassinger i Oslo skolene. 2004 

Bydel Gamle Oslo deltok ikke i undersøkelsen. 

Kilde: Skolebarns vekt i Oslo 2004 41 

6. Fattigdom og den psykiske helsen til barn og unge 

Psykiske problemer i barndommen er anerkjent som den viktigste årsak til funksjonshemming 

blant barn i alle aldre. En vet at fattige barn oftere lider av atferdsmessige og emosjonelle 

problemer gjennom hele barndommen 42 , 43 . 

I en rapport fra Folkehelseinstituttet ”Sosiale risikofaktorer, psykisk helse og forebyggende 

arbeid” 44 oppsummerer de flere risikofaktorer for psykisk helse. Fattigdom er blant de 

viktigste risikofaktorene. Listen med risikofaktorer presenteres under. I de siste årene har det 

vært mye fokus nasjonalt og internasjonalt på effekter av flere risikofaktorer som slår ut 

samtidig og effekter av faktorer som har innvirkninger på lengre perioder av livsløpet 45 . Det 

finnes også flere individuelle risikofaktorer som kan ha innvirkning på barns psykiske helse. 

For eksempel er det store individuelle forskjeller i sårbarhet for enhver risikoeksponering. 

Barn kan reagere forskjellig på like påvirkninger fra omgivelsene. 

De viktigste sosiale risikofaktorer for barns psykiske helse kan sammenfattes på følgende 

måte: 

209

Samfunnsnivå: 

• Fattigdom 

• Arbeidsledighet 

• Dårlige skole- og boforhold 

• Etnisk diskriminering 

• Migrasjon og flukt 

• Sosial ulikhet 

Familien: 

• Dysfunksjonell/ inkonsistent oppdragelse 

• Negativ familiekommunikasjon 

• Samboer-/ektefellekonflikt 

• Skilsmisse, familiemedlems død 

• Foreldreegenskaper (for eksempel psykisk forstyrrelse) 

• Kriminalitet 

• Lav utdanning 

• Utilstrekkelige boforhold 

• Manglende sosiale relasjoner utenfor familien 

• Lav sosioøkonomisk status 

• Vold i familien 

The United Nations Children’s Fund (UNICEF) har gitt ut en omfattende rapport om barns 

helse og levekår i rike land 46 . I rapporten “An overview of child well-being in rich countries” 

sammenlignes 21 land. Landene er rangert etter gjennomsnittet på seks dimensjoner: materiell 

trivsel, helse og sikkerhet, trivsel i forhold til utdanning, atferd og risiko, subjektiv velvære og 

unges familie og relasjoner med jevnaldrende. Totalt sett er Norge på sjuende plass. Norge er 

fortsatt på topp når det gjelder materielle levekår. Derimot er Norge blant de landene som er 

middels plassert når det gjelder husholdinger hvor en av foreldrene er arbeidsledig. 

Sammenlignet med de andre landene, skårer Norge middels også når det gjelder 

familierelasjoner. Når det gjelder prosentvis andel av unge mennesker som bor med en 

forelder og prosentvis andel unge som bor i fosterhjem, er andelene henholdsvis 15 og 12 

prosent. Norge havner med dette på henholdsvis 16. og 17. plass på listen. I Oslo er det over 

21,5 prosent av barn mellom 0-17 år som bor i en familie med bare en forelder (Figur 6). 

Indeksen for barns relasjoner i UNICEF- rapporten ble konstruert med flere indikatorer. 

Rapporten inkluderer barn på 11, 13 og 15 år. Tre indikatorer ble brukt. Den første 

indikatoren, ”familiestruktur”, inkluderer prosentandel barn som lever i familier med bare en 

forelder og barn som vokser opp i fosterfamilier. Indikatoren ”familierelasjoner” handler om 

prosentandel barn som rapporterer at de spiser det viktigste måltidet på dagen sammen med 

foreldrene mer enn én gang i uken og barn som rapporterer at foreldrene bruker tid sammen 

med dem. Den siste indikatoren er prosent av ungdom som finner sine jevnaldrende "snille og 

hjelpsomme”. 

Ekteskapskonflikter og splid i familien er forbundet med dårligere mental helse blant barn, 

også i voksen alder, og er høyere blant familier med økonomiske vanskeligheter 47 . Disse 

familiene er mer sårbare for ekteskapsbrudd og skilsmisse, som resulterer i at mange barn 

vokser opp med enslige foreldre 48 . Enslige forsørgere er sterkt representert blant de fattige 

familiene 49 . 

210

Sykelighet og dødelighet blant barn av enslige forsørgere viser seg å være høyere enn i 

familier med to foreldre. En analyse av svensk data 50 viste at barn av enslige forsørgere 

hadde cirka 20 prosent høyere risiko for å dø i løpet av en åtte års periode (1987-1994), enn 

barn av samboende foreldre. Barn av enslige forsørgere hadde en cirka 30 prosent høyere 

risiko for ulykker og dobbelt så stor risiko for å dø av selvmord i den studerte perioden. 

Analysene dekket omtrent 150.000 barn i husholdninger med enslige forsørgere og 1,3 

millioner barn med to voksne i husholdningene. 

Mødre med lav inntekt, fedre utenfor arbeidsmarket, enker/enkemenn eller skilte foreldre 

opplever oftere depresjoner eller depressive symptomer 51 . Funnene er i hovedsak knyttet til 

mødre snarere enn til fedre. Depresjon er signifikant assosiert med mer, negativt innstilte 

foreldre, og med mer tilbaketrukkede foreldre. 

Barn som opplever mors depresjon tidlig i livet kan få en varig effekt på hjernens aktivitet og 

det kan gi vedvarende forstyrrelser i hjernens stressresponssystemer 52 . Mødres depresjon 

rammer et stort antall familier og kan ha potensielt vidtrekkende, negative effekter på 

foreldrerollen og barns utvikling. Disse konsekvensene har følger for samfunnet som helhet, 

da barn som er rammet negativt blir neste generasjon av foreldre og arbeidstakere. Personer 

med depresjon har også ofte andre psykiske helseproblemer 53 , 54 . 

Figur 6. Husholdninger med barn 0-17 år i Oslo etter familietype. 2009 

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdinger. Statistisk sentralbyrå. 

Personer i studenthusholdninger er utelatt. Personer i husholdninger med brutto finanskapital per forbruksenhet 


Familie og familierelasjoner er en viktig del av barns oppvekst. Hvert barn trenger trygge, 

stabile og pleiende forhold. Først og fremst gjelder dette med sine foreldre eller andre 

primære omsorgspersoner i hjemmet, men også med andre som barnet tilbringer betydelige 

mengder tid med, spesielt når de er veldig unge. I Oslo finner vi en signifikant andel barn 

som er under barnevernstiltak. I løpet av 2010 var 4,8 prosent av barn mellom 0-17 år i Oslo 

registrert som mottakere av barneverntiltak. Omfanget av barnevernstiltak kan være en 

indikator for sosiale problemer i barnefamiliene og uheldige trekk ved barnas 

oppvekstsituasjon. Stressende belastninger kan opptre i form av negative livshendelser og 

endringer i de sosiale omgivelsene eller i form av vedvarende, negative oppvekstvilkår. Slike 

211

faktorer kan føre til at det ikke legges til rette for utvikling av ferdigheter som er nødvendige 

for god mestring av dagliglivets utfordringer. Depresjon hos mødre, konflikter mellom 

foreldrene, negative livshendelser knyttet til sykdom, død og tap, og levekårsrelaterte 

familiebelastninger er eksterne risikofaktorer som har vist seg å henge sammen med utvikling 

og opprettholdelse av problematferd hos barn 55 . Andel barn med barnevernstiltak kan også til 

en viss grad være en indikator på hvor godt hjelpeapparatet fungerer. 

Figur 7. Barn med barnevernstiltak i Oslo etter bydel 2010. Prosent 

Kilde: Statistisk sentralbyrå 

Det er geografiske forskjeller blant andel barn med barneverntiltak i Oslo. Bydeler med 

dårligere levekår er overrepresentert blant bydelene med høyest andel barn med 

barneverntiltak. Bydelene i Oslo indre øst og Bydel Søndre Nordstrand er de bydelene som 

har høyest andel barn med barneverntiltak (Figur 7). 

Barn som vokser opp i familier med lavinntekt har også ofte andre type levekårsproblemer. 

Forskning om levekår blant barn i Norge 56 viser at lavinntektsbarna med norsk bakgrunn i 

gjennomsnitt hadde lavere høyde og litt flere overvektige enn kontrollutvalget. I tillegg hadde 

de dessuten økt psykosomatisk besvær, litt dårligere egenvurdert helse og lavere trivsel. I 

forhold til kontrollutvalget likte de seg dårligere på skolen og hadde høyere skolefravær. Flere 

rapporterte også om ADHD, daglig røyking og kontakter med instanser som politi, PPT/BUP, 

eller barnevern/sosialkontor. 

Resultatene av undersøkelsen tyder på at en varig situasjon med dårlig familieøkonomi er 

relatert til flere problemer med barns helse. Det var ingen påtakelige forskjeller i kroppslig 

utvikling eller i langvarig sykdom. Derimot var det et klart mønster ved at de som vokste opp 

i familier med svak økonomi over lengre tid, hadde en dårligere subjektiv oppfatning av sin 

212

helsetilstand, mer psykosomatikk, mer skolerelaterte problemer, oftere kontakt med 

hjelpeinstanser, og mer uheldig stoffbruk (tobakk, alkohol, narkotiske stoffer) 57 . 

Opplevelse av dårlig økonomi i familien er en faktor som har vært knyttet til emosjonelle 

problemer. Forskning viser at økonomisk stress er en faktor som er til stede hos 

ungdommer 58 , 59 . Ungdom som opplever økonomisk stress i familien har oftere 

følelsesmessige problemer, generell psykiatrisk sykelighet og stoffbruk. Det viser seg en 

tendens til at jenter rapporterer mer problemer enn gutter. Dette kan indikere at opplevde 

finansielle vanskeligheter ikke bare er et mål på den økonomiske situasjonen hos familien, 

men også en refleksjon av den psykologiske meningen knyttet til denne situasjonen. 

Opplevde økonomiske vanskeligheter er også et mål på den relative økonomiske 

deprivasjonen til familien. Ungdom kan ha materialistiske verdier, og ønske å eie dyre 

eiendeler. Økonomisk stress kan ha en ødeleggende effekt på tilfredshet og følelse av 

mestring for ungdommer. Ungdoms oppfatning av familiens motgang reduserer deres følelse 

av kontroll og er en betydelig årsak til bekymring. Med andre ord, økonomisk motgang kan 

føre til stress på to måter. De unge er klar over at foreldrene er plaget av økonomiske 

bekymringer. Dette reduserer muligheten for sosial integrasjon av den unge selv og gir lavere 

grad av mestringsfølelse. 

Blant eldre barn og ungdom er sammenhengen mellom sosial ulikhet og psykiske problemer, 

særlig atferdsforstyrrelser, fortsatt sterk. En av de mest ubehagelige konsekvensene av dårlig 

psykisk helse hos unge mennesker er selvmord. Selvmord er vanligst blant menn, og det er 

blant unge menn at de sosiale forskjellene er mest markerte. Ungdom fra sosialt vanskeligstilt 

bakgrunn kan ha større risiko for selvmordsforsøk enn unge folk fra andre sosioøkonomiske 

grupper 60 . De som har størst risiko for suicidal atferd er ofte unge personer som har vokst opp 

i et familiemiljø preget av sosioøkonomisk motgang, ekteskapsbrudd, manglende tilknytning 

mellom foreldre og barn og eksponering for seksuelle overgrep 61 . I Oslo viser forekomsten av 

psykiske problemer også sosial ulikhet. En studie om akutt forgifting gjennomfort i Oslo 62 , i 

2003-2004, viser at det var betydelig flere suicidale forgiftninger, appellpregede forgiftninger 

og rusrelaterte forgiftninger per innbygger i bydelene med de dårligste levekårene, 

sammenliknet med bydelene med best levekår. Av totalt 947 pasienter innlagt med akutt 

forgiftning som hoveddiagnose i studieperioden, ble 691 inkludert i studien, hvorav 660 

hadde selvpåførte forgiftninger. 

7. Mobbing 

Mobbing er en sterk risikofaktor for psykiske problemer hos barn og unge, derfor vil dette 

temaet bli drøftet for seg selv. 

Kjennetegn ved mobbing er aggressiv eller ondsinnet atferd over tid rettet mot ett eller flere 

individer, og der det er et skjevt styrkeforhold mellom partene. Undersøkelser har vist at det å 

være utsatt for mobbing kan føre til betydelige psykiske problemer hos offeret, i form av lav 

selvfølelse, usikkerhet, angst, depresjon og utrygghet i forhold til andre. Ofte bærer barnet 

påkjenningene alene, fordi det ikke våger å fortelle om mobbingen til foreldre eller lærere. 

Barn som er aktive mobbere har en betydelig risiko for å fortsette med antisosial atferd i 

voksen alder 63 . 

213

Olweus (1992) har utviklet en av de mest anvendte definisjoner av begrepet mobbing: ”En 

person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt 

for negative handlinger fra en eller flere andre personer” 64 . 

Fra 2007 finner vi tilgjengelig statistikk om mobbing i norske skoler. I Norge gjennomføres 

Elevundersøkelsen hvert år og skolene er pålagt å gjennomføre undersøkelsen på 7. trinn, 10. 

trinn og første klasse på videregående skole. Hvert år deltar omtrent 300 000 elever. 

Undersøkelsen skal gi elevene mulighet til å si sin mening om læring og trivsel på skolen. 

Definisjonen på mobbing som er brukt i undersøkelsen er ”gjentatt negativ eller ”ondsinnet” 

atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting 

på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing.” 

I Elevundersøkelsen stilles det følgende spørsmål til elevene: Er du blitt mobbet på skolen de siste 

månedene? Spørsmålet har følgende svaralternativer: Ikke i det hele tatt – En sjelden gang - 2 

eller 3 ganger i måneden - Omtrent 1 gang i uken – Flere ganger i uken. 

Rapporten fra Elevundersøkelsen for 2011 for hele landet presenterer flere resultater 65 . 

Forekomsten av elever som føler seg mobbet to til tre ganger i måneden eller mer, varierer 

mellom 8,0 til 8,6 prosent. Andel som opplever mobbing ukentlig eller mer, varierer fra 5,0 til 

5,4 prosent. Rundt 15 prosent av elevene opplever at de har vært mobbet en sjelden gang. 

Trender har vært stabile i alle årene. 

Figur 8. Prosentandelen elever som har oppgitt å ha blitt mobbet på skolen i Norge. 

2007-2011 

Kilde: Wendelborg C. Mobbing, diskriminering og uro i klasserommet. Analyse av Elevundersøkelsen 2011. 

Rapport 2011. NTNU Samfunnsforskning AS. 

I Elevundersøkelsen stilles det også spørsmål til elever på ungdomstrinnet og i videregående 

skole om de opplever at de har blitt utsatt for urettferdig behandling/diskriminering på fem 

ulike områder. Disse områdene er kjønn, funksjonshemming, nasjonalitet, religion eller 

livssyn, samt seksuell orientering. 

214

For urettferdig behandling/diskriminering på skolen på bakgrunn av funksjonshemming er det 

i 2011 3,9 prosent av elevene som har oppgitt at dette har skjedd to til tre ganger i måneden 

eller oftere. 2,4 prosent av elevene oppgir at dette skjer ukentlig eller oftere. 4,9 prosent av 

elevene oppgir at de har blitt usatt for diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet to til tre 

ganger i uken eller oftere. Dersom vi kun inkluderer elever som oppgir at de er utsatt for 

diskriminering en gang i uka eller oftere er det 2,8 prosent av elevene på de aktuelle trinnene 

som oppgir dette. 

Figur 9. Prosentandelen elever i Norge som har oppgitt å ha blitt diskriminert på skolen 

på grunn av nasjonalitet. 2007-2011. 

Kilde: Wendelborg C. Mobbing, diskriminering og uro i klasserommet Analyse av Elevundersøkelsen 2011. 


Barn fra innvandrerfamilier er en annen gruppe som kan være utsatt for psykiske problemer. 

Kulturelt sett vil barn fra innvandrerfamilier vokse opp mellom to kulturer. Utvikling av 

kulturkompetanse innebærer sosial samhandling og at barnet blir kompetent i et nytt land. At 

barn opplever tilhørighet og kompetanse kan føre til at barnet lykkes innenfor de to kulturer. 

Oslo er blant kommunene som har flest innvandrere i forhold til befolkning. Ved inngangen 

til 2011 var det bosatt 170 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo. Det 

er 28,4 prosent av folketallet i hovedstaden 66 . Bydelene med høyest andel innvandrere og 

norskfødte med innvandrerforeldre var Søndre Nordstrand, Stovner og Alna. 

Innvandrergrupper i disse bydelene utgjort neste halvparten av deres befolkning. 

Barn fra etniske minoritetssamfunn har økt risiko både for fattigdom og noen av de negative 

helseutfallene knyttet til fattigdom. Dette er sannsynligvis et resultat av dobbel fare forbundet 

med fattigdom og i tillegg en opplevelse av rasisme 67 . 

I det norske samfunnet er diskriminering blant innvandrerbarn et reelt problem. En 

undersøkelse blant barn gjennomført i Oslo, Akershus og Bergen bekrefter dette 68 . Rapporten 

er basert på informasjon fra til sammen 18 794 barn eller foreldre, hvorav 7 prosent hadde 

innvandrerbakgrunn. I undersøkelsen bruker de begrepet ”etniske minoriteter” om 

innvandrerbefolkningen, i dette tilfellet barn som har to utenlandsfødte foreldre. ”Ungdom 

215

med majoritetsbakgrunn” eller etnisk norske omfatter barn som har to norskfødte foreldre. Til 

sammen 10 prosent av barn i innvandrerfamilier i Oslo oppgir at de har opplevd vold og 

trusler på grunn av sin kulturelle bakgrunn. 

Figur 10. Prosentandel barn 8-13 år i Oslo som er enige i påstandene om diskriminering. 

Kilde: Brit Oppedal B, Azam G, et al. Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i 

innvandrerfamilier. Rapport 2008:14. Nasjonalt folkehelseinstitutt 

Figur 10 viser at barn med fremmed etnisk minoritetsbakgrunn i større grad enn etnisk norske 

barn er enige om at andre har oppført seg urettferdig eller negativt overfor folk fra deres 

kultur, og at de er blitt fornærmet på grunn av sin kulturelle bakgrunn. Blant barn med 

minoritetsbakgrunn var det 22 prosent som hadde blitt ertet og fornærmet på grunn av sin 

kulturelle bakgrunn sammenliknet med 9 prosent av etnisk norske barn. 

Figur 11. Prosentandel barn 0-13 år i hele populasjon i studie som er enig i at ”andre 

barn eller unge plager eller mobber meg”. 

Kilde: Brit Oppedal B, Azam G, et al. Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i 

innvandrerfamilier. Rapport 2008:14. Nasjonalt folkehelseinstitutt 

216

Barn med innvandrerbakgrunn opplever også mer mobbing i skolen enn etnisk norske barn. I 

undersøkelsen fant de at gutter med minoritetsbakgrunn er den gruppen som tilsynelatende 

har størst problemer med dette. 28 prosent av dem sier at de opplever å bli mobbet eller plaget 

av andre. Både gutter og jenter med minoritetsbakgrunn rapporterte mer mobbing enn etnisk 

norske gutter og jenter (Figur 11). 

Forfatterne i undersøkelsen påpeker at diskriminering og opplevelse av hat/vold allerede i så 

ung alder er urovekkende, særlig i denne aldergruppen, 10–13 år. De anbefaler at mobbing på 

grunn av etnisitet og kulturell bakgrunn bør inkluderes i øvrige mobbestudier som skoler og 

andre institusjoner gjennomfører. 

Mobbing og diskriminering er velkjent som risikofaktorer for å utvikle dårlig psykisk helse, 

og det har store konsekvenser for offerets selvbilde, opplevelse av mestring og emosjonelle 

problemer. 

8. Fattigdom og helserelatert atferd i barndom og oppvekst 

Sosiale atferdsmønstre er kjent for å påvirke helsen til barn og unge. For fattige barn starter 

ulempene allerede ved fødselen med redusert ammefrekvensen i sosialt vanskeligstilte 

familier. 69 . Risikoen for passiv røyking øker også i vanskeligstilte familier, særlig hos mødre 

med lavt utdanningsnivå 70 . 

Sosiale risikofaktorer har en tendens til å opptre samtidig. Mødre som kommer fra familier 

med lav sosioøkonomisk status har lavere utdanning og røyker mer. Røyking hos mødre kan 

også være knyttet til psykologisk stress 71 . Risikoen for passiv røyking hos spedbarn og 

mangel på amming, kombinert med stressede mødre, kan påvirke barna sterkt de første årene i 

livet. Denne tendensen til at flere risikofaktorer opptrer samtidig forekommer gjennom hele 

livsløpet 72 . 

Helserelatert atferd er vanligvis etablert i løpet av sen barndom og ungdomstid. Ungdommer 

som har vokset opp i familier med lavere sosioøkonomisk status har vanligvis høyere 

forekomst av røyking og alkoholforbruk og lavere nivå av fysisk aktivitet 73 . 

Ungdomstiden er preget av en sterk tendens til å eksperimentere med risikoatferd. Ønske om 

noe nytt og mot til å eksperimentere er mye større i ungdomsårene enn senere i livet Mange 

unge har erfaring med alkohol eller narkotika før de har fylt 18 år. De fleste voksne røykere 

begynte å røyke regelmessig i løpet av ungdomstiden. Helserelatert atferd som er etablert i 

denne perioden har en tendens til å bli opprettholdt i voksenlivet. 

Røyking, risikabel alkoholdrikking, stillesittende livsstil og dårlig kosthold er risikoatferd 

som kan bidra til økt sykelighet og dødelighet. Disse usunne vanene kan ha stor innvirkning 

på menneskers helse. Kombineres flere typer risikoatferd, øker risikoen for å utvikle sykdom. 

Kombinasjon av flere typer risikoatferd er mer vanlig blant personer med lavere utdanning 74 . 

217

Bruk av illegal narkotika blant ungdom viser også sammenheng med sosial ulikhet 75 . Blant 

norske ungdommer i alderen 15-20 år, sier 8 prosent av guttene og 7 prosent av jentene at de 

har brukt minst ett narkotisk stoff de siste 6 måneder. Hasj, amfetamin, ecstasy og kokain var 

blant de vanligste stoffene 76 , 77 . 

Ernæringsmessige ulikheter knyttet til fattigdom opptrer i hele barndommen. Inntak av 

vitaminer, mineraler, kostfiber, grønnsaker og frukt mye lavere og forbruket av hvitt brød, 

bearbeidet kjøtt og sukker er høyere i fattige husholdninger sammenlignet med de som er mer 

velstående 78 , 79 . 

Norske studier tyder på at de vanskeligstilte gruppene kommer dårligere ut i forhold til 

kostholdsanbefalingene. De mest markante sosiale forskjellene gjelder inntak av frukt, 

grønnsaker og sukker- og fettrike produkter 80 . I Oslo som helhet kan vi også finne disse 

sosiale forskjeller i inntakt av frukt og grønnsaker (Figur 12). 

Figur 12. Andel personer over 16 år som spiser grønnsaker, frukt, og bær daglig. Oslo 

2005 og 2008 

Kilde: Statistikksentralbyrå, Levekårsundersøkelser 

9. Fattigdom, utdanningsnivå og barns helse 

Utdanningsnivået til et barns foreldre, særlig mor, er anerkjent som en av de viktigste 

indikatorene for barnets helse, både i industriland og utviklingsland. Utdanning ser ut til å 

styrke praksis og atferd som bidrar til barns helse. 

Forskning tyder på at fattige barn har lavere utdanning som voksne og at grunnlaget for denne 

forskjellen legges tidlig i barnas liv, og at forskjellen øker gjennom hele barndommen 81 . Selv 

i en alder av tre år er det et betydelig gap i kognitive testresultater mellom barn i den fattigste 

del av befolkningen og andre. Dette gapet utvides, spesielt i grunnskoleårene. Denne studien 

218

fant at ambisjoner og forventninger om høyere utdanning var sterkt assosiert med høyere 

utdanningsnivå hos foreldrene. 

Foreldrenes kognitive evner og andre omstendigheter i barndommen spiller en svært viktig 

rolle i å forklare gapet mellom skoleprestasjoner til rike og fattige barn i dag. Nesten en 

femtedel av forskjellen i testresultater mellom de rikeste og fattigste barna kunne forklares 

ved en tilsynelatende "direkte" kobling mellom kognitive evner hos foreldrene og deres barn. 

Figur 13. Andel elever i Oslo som fullførte videregående opplæring på normert tid, etter 

foreldres utdanning. Prosent 

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Seksjon for utdanningsstatistikk 

Indikatoren omfatter elever som var registrert i videregående opplæring første gang høsten i det aktuelle året, 

og er deres status målt etter 5 år. 

Figur 14. Andel elever i Oslo som sluttet videregående opplæring underveis, etter 

foreldres utdanning. Prosent 

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Seksjon for utdanningsstatistikk 

Indikatoren omfatter elever som var registrert i videregående opplæring første gang høsten i det aktuelle året, 

og er deres status målt etter 5 år. 

219

Studier av utdanning i den norske befolkningen tyder på at den norske skolen har mislykkes i 

sitt mål om å utjevne forskjeller mellom elever med ulik sosial bakgrunn 82 . Det er en tendens i 

skolesystemet til at barn med ressurssterke foreldre i gjennomsnitt lykkes bedre, enten i form 

av utdanning eller økonomi, enn barn fra ressurssvake familier. 

I Oslo kan vi observere denne trenden når det gjelder foreldres utdanning. Elever med 

foreldre med høyere utdanning er de som i størst grad fullfører videregående opplæring på 

normal tid (Figur 13). Elever som kommer fra lavt utdannede familier har behov for å bruke 

mer tid for å gjennomføre utdanningen. Den høyeste andelen elever som ikke fullfører 

videregående opplæring, er blant barn av foreldre med utdanning kun på grunnskolenivå. 

10. Mulige forklaringsmekanismer for sammenhengen 

mellom sosiale ulikheter og helserisiko 

Selv om fattigdom og sosiale ulikheter er allment akseptert som viktige determinanter for 

barns helse 83 , 84 , 85 , er mekanismene som påvirker barnets helse gjennom barndommen og 

senere i livet fortsatt uklare, spesielt i rike land med relativt godt utviklede sosiale 

beskyttelsessystemer. 

Forståelse av fattigdom og sosial ulikhet i forhold til helse har vært en opphetet debatt i 

forskningslitteraturen. Det har vært debatt både om betydningen av inntekt og 

inntektsforskjeller som helsedeterminanter, og om betydningen av mulige 

virkningsmekanismer. Dette kapittelet er basert på Mackenbachs’ (2003 86 ) oppsummering. 

Livsløpsperspektivet: 

Her postuleres det at ulikheter i samfunnsstrukturen påvirker et individs muligheter. En 

vesentlig ulempe i en fase av livet kan slå ut i en helseulempe i neste fase, noe som igjen føre 

til en vesentlig ulempe flere år senere. 

Grunnlaget skal kunne sees allerede i livmoren, fordi lav sosioøkonomisk status hos mor er 

assosiert med lavere fødselsvekt hos barnet. Lav fødselsvekt er igjen assosiert med helsen 

også i voksen alder. 

Barnets erfaringer, i form av psykososialt stress og kognitive stimuli, synes også kunne gi 

varige forskjeller i både mestringsevne, kompetansenivå og helse. 

Biologiske perspektiver 

Forklaringer på ulikheter i helse har også et biologisk perspektiv, siden sykdom er et 

biologisk fenomen. 

Den menneskelige organismen reagerer på stress ved å frigjøre adrenalin og kortisol til blodet. 

Hvis disse responsene aktiveres for lenge eller for ofte kan det ha skadelige helseeffekter. 

Siden folk fra lavere sosioøkonomiske lag er mer utsatt for psykososiale stressfaktorer, kan de 

påvirkes mer av disse skadelige helseeffektene. Både adrenalin og kortisol har et bredt spekter 

av effekter på metabolisme, homeostase og hjerte- og sirkulasjonssystemet, immunsystemet, 

og kognitive funksjoner. 

220

Dette er dokumentert i dyrestudier, og til en viss grad i humane studier, men det er ennå ikke 

klart hva det kvantitative bidraget av slike mekanismer er som kan forklare ulikheter i helse. 

Det ser ut til at å eksponere fosteret for høye nivåer av mors kortisol gjør at barnet også 

reagerer på stress med høyere nivåer av kortisol enn andre barn. Det er også mulig at 

foreldrenes omsorg, spesielt under stressende episoder, påvirker barnets tidlige 

nevroendoktrine utvikling på en tilsvarende måte. Andre biologiske teorier er relatert til 

genetiske faktorer. 

Makrososialt perspektiv 

Dette perspektivet handler om ”sosial kapital”. Her settes fokus på effekten av det brede 

sosiale, økonomiske og politiske miljø. Faktorer som inntekt, nabolag og deprivasjon er 

uavhengige determinanter av helse og kan også spille en rolle i å generere helseulikheter. 

Dette perspektivet har vært debattert, særlig når det gjelder effekter av inntekt på helsen. Det 

er mye som tyder på at den viktigste faktoren er rollen til medisinsk teknologi og dens 

utbredelse i samfunnet. 

Områder med lavt inntektsnivå har ofte dårligere infrastruktur, særlig innen områdene bolig, 

skole og primærhelsetjeneste. Dette kan både skyldes pengemangel eller manglende kollektiv 

vilje til investeringer i lokalmiljøene. Fremmedfrykt og kriminalitet kan også hemme 

samholdet blant befolkningen i lokalmiljøet. 

Det politiske perspektivet 

Her fokuseres det på den økonomiske fremgangen og utviklingen av velferdsstaten i et land 

og dens effekter på helsen. Velferdspolitikken i Norden er gitt som eksempel på hvordan 

velferdspolitikk har bidratt til å redusere noen av effektene av sosial ulikhet og at sosiale 

ulikheter kan bli reduser med bevisste handlinger. 

En annen viktig diskusjon her er behovet for å bygge opp et kunnskapsgrunnlag for tiltak som 

kan redusere ulikheter i helse. 

11. Intervensjon mot barnefattigdom 

Ifølge Verdens helseorganisasjon er investering i barns helse en sunn økonomisk beslutning 

for regjeringer å ta. Større investeringer i barns helse resulterer i bedre utdannede og mer 

produktive voksne og setter i gang gunstige demografiske endringer. Sikring av helse i løpet 

av barndommen er viktigere enn i andre aldersgrupper fordi dårlig helse i løpet av barnas 

tidlige år kan påvirke resten av livet deres. Barn født inn i fattige familier har dårligere helse 

som barn, får lavere investeringer i menneskelig kapital, og har dårligere helse som voksne. 

Som et resultat, kan de ha lavere inntekt som voksne. Dette vil igjen påvirke neste generasjon 

som således vil fødes inn i en fattig familie 87 . 

Figur 15 beskriver de kanaler som kobler forbedringer i helse med bedre økonomiske 

resultater. Disse mellomliggende kanalene inkluderer forbedringer i kognitive evner, økning i 

deltakelse på skolen og økt utdanningsnivå, reduksjoner i kostnadene ved medisinsk 

behandling, økning i deltakelse av foreldre i arbeidsmarkedet, økning i barns deltakelse i 

aktiviteter (økonomisk eller annet) som er nyttig for husholdningen, og økning i 

husholdningens tilbøyelighet til å investere i sine barn og deres fremtid. Figur 15 viser også 

221

det sirkulære forholdet mellom helse og vekst. Ved investeringer i barns helse genereres en 

positiv økonomisk effekt, som har en effekt på underliggende helsedeterminanter, og dermed 

fører til ytterligere forbedringer i helsenivå.. 

Oslo kommune har ansvaret for å overvåke barnas helsesituasjon, og det skal planlegges og 

gjennomføre tiltak som fremmer en best mulig fysisk og psykisk helse blant gravide, barn og 

unge 88 . Tjenesteapparatet på lokalt plan skal gjenspeile de nasjonale satsningsområdene for 

barn og unge. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal inngå i en helhetlig tiltakskjede for 

aldersgruppene mellom 0 og 20 år, der ansvarsområdet spenner fra svangerskap og 

spedbarnstid til barndom og ungdomstid. Formålet med helsestasjons- og skolehelsetjenesten 

er å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold og 

forebygge sykdommer og skader gjennom. 

Barnefattigdom er et komplekst problem som kan påvirke barns helse på flere nivåer. 

Overvåking av risikofaktorer for utsatte grupper i befolkningen er essensielt for å bekjempe 

effektene av fattigdom. 

Figur 15. Kanaler der intervensjoner vedrørende barnets helse påvirker økonomien 

Kognitiv utvikling; 

skoleoppnåelse; 

skoledeltakelse 

Investeringer 

i barns helse 

helse 

utfall 

induserte demografiske 

endringer 

økt tilbøyelighet av 

foreldre til å investere 

hos barn 

Redusert kostnad på 

medisinsk behandling 

Forbedret 

økonomisk ytelse, 

sterkere 

økonomisk vekst, 

redusert ulikhet 

økt deltakelse av 

foreldre i 

arbeidsmarkedet; 

økt deltakelse av barn i 

nyttige aktiviteter 

(økonomiske eller 

andre) for husholdet 

Kilde: Belli PC, Bustreo F, et al. Investing in children's health: what are the economic benefits? Bull World 

Health Organ. 2005 Oct;83(10):777-84. 

Intervensjon mot barnefattigdom i kommunen fra helsesiden bør inkludere en tverrfaglig 

faggruppe hvor helsestasjon og skolehelsetjeneste har en viktig rolle. Flere av de aktuelle 

tiltak mot barnefattigdom og utsatte grupper i befolkningen involverer denne tjeneste. En 

kartlegging av dagens situasjon, som inkluderer ressurser og praksis, er et nødvendig 

grunnlag. Videre er det behov for en utredning om implementering og evaluering av tiltak kan 

gi svar på mange av problemene. Dette gjelder mødre som er plaget av fødselsdepresjon, barn 

222

med flere risikofaktorer, mobbing på skolen, frafall fra videregående skole, osv. Det er mye 

litteratur om forebyggende tiltak som har vist effekt og er godt dokumentert, blant annet 

programmer og tiltak rettet mot å styrke foreldreferdigheter, grupper, kurs og programmer for 

mestring av angst og depresjon, hjemmebesøk til førskolebarn, høykvalitetsbarnehager og 

helsefremmende skoler. 

Det å utarbeide en handlingsplan mot barnefattigdom med en god utredning, systematisk 

intervensjon og nødvendige evalueringsmetoder, kan være en viktig vei å gå for å hjelpe 

Oslos fattige barn i fremtiden. 

12. Konklusjon 

Forskning viser at fattigdom i barneårene kan være skadelig og ha langvarige virkninger. 

Videre kan utviklingsmessige problemer skapt av barnefattigdom bli forverret av påfølgende 

fattigdom senere i livet. Effektene av fattigdom kan derfor sies å være kumulative. 

Fattigdom og lav sosioøkonomisk status har en stor effekt på barns helse. Barn av fattige 

kvinner har en ulempe allerede før de blir født og er oftere dødfødte, født for tidlig eller har 

lav fødselsvekt. Fattige barn er mer utsatt for funksjonshemminger og kroniske sykdommer, 

og har større sannsynlighet for å bli innlagt på sykehus i løpet av barndommen. De er også 

mer utsatt for akutte sykdommer. Fattige barn har større sannsynlighet for å oppleve psykiske 

problemer og konsekvensene av en foreldrerolle assosiert med kronisk stress, gjeld og 

depresjon forårsaket av økonomiske problemer. Foreldrenes utdanning kan fungere som en 

buffer mot fysisk og psykisk sykdom. Fattige barns muligheter for utdanning er negativt 

påvirket av de sosiale omstendighetene. 

For å forklare biologiske effekter av fattigdom på helsen har flere modeller blitt foreslått. En 

av forklaringsmodellene går ut på at stresset i barndommen gir opphav til overdreven 

årvåkenhet, mistro til andre, dårlige sosiale relasjoner, nedsatt selvregulering, og ugunstig 

valg av livsstil. Stress kan påvirke endokrine systemer som igjen kan bidra til 

sykdomsfremkallende mekanismer som til slutt fremmer kronisk sykdom. 

Litteraturen viser at det å gjøre større investeringer i barns helse resulterer i bedre utdannede 

og mer produktive voksne. Investering i barn kan gi forbedringer i kognitive evner, øke 

deltakelse på skolen og forbedre skoleprestasjonene, redusere kostnadene ved medisinsk 

behandling, øke deltakelse av foreldre i arbeidsmarkedet, øke barns deltakelse i aktiviteter 

som er nyttig for husholdningen, og øke tilbøyelighet av husholdningen til å investere i sine 

barn og deres fremtid. 

Barn født inn i fattige familier har dårligere helse som barn, får lavere investeringer i 

menneskelig kapital, og har dårligere helse som voksne. Som et resultat, vil de tjene mindre 

som voksne. Dette vil igjen påvirke neste generasjon av barn som således fødes inn i en 

fattige familie. 

223

1 Næss Ø, Rognerud M med flere. Sosial ulikhet i helse. En faktarapport. Rapport 2007:1 

Nasjonalt folkehelseinstitutt 

2 Fløtten T. Poverty and social exclusion – two sides of the same coin? A comparative study of Norway and 

Estonia. Doctoral dissertation. Fafo- report. 2006 

3 Oversettelse sitat fra rapporten “Child poverty in perspective: An overview of child well-being in rich 

countries” hentet fra nettsiden hos Folkehelseinstituttet. 

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,2687:1:0:0::: 

0:0&MainLeft_5565=5544:64276::1:5569:2:::0:0 

4 Kirkeberg M. Oslo –Flest fattige og størst ulikhet. Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/ssp/utg/200302/08/ 

5 Nadim M. Nielsen R. Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Fafo rapport 

2009:38.Side 10. 

6 Kramer MS, Séguin L, et al. Socio-economic disparities in pregnancy outcome: why do the poor fare so 

poorly? Paediatr Perinat Epidemiol. 2000 Jul;14(3):194-210. 

7 D Kuh and M Wadsworth, ‘Parental Height: childhood environment and subsequent adult height in a national 

birth cohort’, International Journal of Epidemiology 18, 1989, pp663-68. 

8 Rutter DR, Quine L. Inequalities in pregnancy outcome: a review of psychosocial and behavioural mediators. 

Soc Sci Med. 1990;30(5):553-68. 

9 Hoffman S, Hatch MC. Stress, social support and pregnancy outcome: a reassessment based on recent 

research. Paediatr Perinat Epidemiol. 1996 Oct;10(4):380-405. 

10 Petersen CB, Mortensen LH, et al. Socio-economic inequality in preterm birth: a comparative study of the 

Nordic countries from 1981 to 2000. Paediatr Perinat Epidemiol. 2009 Jan;23(1):66-75. 

11 Saugstad LF.Weight of all births and infant mortality. J Epidemiol Community Health. 1981 Sep;35(3):185- 

91. 

12 Mortensen LH, Diderichsen F, et al. Social inequality in fetal growth: a comparative study of Denmark, 

Finland, Norway and Sweden in the period 1981-2000. J Epidemiol Community Health. 2008 Apr;62(4):325-31. 

13 Dahl LB, Kaaresen PI et al. Emotional, behavioral, social, and academic outcomes in adolescents born with 

very low birth weight. Pediatrics. 2006 Aug;118(2):e449-59. 

14 Petersen CB, Mortensen LH, et al. Socio-economic inequality in preterm birth: a comparative study of the 

Nordic countries from 1981 to 2000. Paediatr Perinat Epidemiol. 2009 Jan;23(1):66-75. 

15 Folkehelseinstituttet. Fødselsvekt - andel med lav og høy fødselsvekt http://www.fhi.no/artikler/?id=70826. 

Publisert 27.08.2008 , Oppdatert: 16.02.2011, 

16 Bjerkedal T. Osnes K. Finne PH. Irgens LM. Overlevelse og sykelighet blant barn med lav fødselsvekt. 

Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 3922-9. 

17 Manning D, Brewster P, et al. Social deprivation and admission for neonatal care. Archives of Disease in 

Childhood Fetal and Neonatal Edition 2005;90:F337-8 

18 Moster D, Lie RT, et al. Long-term medical and social consequences of preterm birth. N Engl J Med. 2008 

Jul 17;359(3):262-73. 

224

19 Dahl LB, Kaaresen PI et al. Emotional, behavioral, social, and academic outcomes in adolescents born with 

very low birth weight. Pediatrics. 2006 Aug;118(2):e449-59. 

20 Indredavik MS, Vik T, et al. Psychiatric symptoms and disorders in adolescents with low birth weight. Arch 

Dis Child Fetal Neonatal Ed. 2004 Sep;89(5):F445-50. 

21 Risk factors for sudden intrauterine unexplained death: epidemiologic characteristics of singleton cases in 

Oslo, Norway, 1986-1995. 

22 Hjern A, Bremberg S. Social aetiology of violent deaths in Swedish children and youth. J Epidemiol 

Community Health. 2002 Sep;56(9):688-92. 

23 Birken CS, Macarthur C. Socioeconomic status and injury risk in children. Paediatr Child Health. 2004 

May;9(5):323-5. 

24 Ahmad OB, Lopez AD, et al. The decline in child mortality: a reappraisal. Bull World Health Organ. 

2000;78(10):1175-91. 

25 Arntzen A, Mortensen L, et al. Neonatal and postneonatal mortality by maternal education--a populationbased 

study of trends in the Nordic countries, 1981-2000. Eur J Public Health. 2008 Jun;18(3):245-51. Epub 

2007 Dec 26. 

26 Arntzen A, Samuelsen S, et al. Foreldres utdanning og spedbarnsdødelighet 1967 - 98 Nr. 22 – 


27 Arntzen A, Samuelsen S, et al. Foreldres utdanning og spedbarnsdødelighet 1967 - 98 Nr. 22 – 


28 Gissler M, Rahkonen O, et al. Sex differences in child and adolescent mortality in the Nordic countries, 1981- 

-2000. Scand J Public Health. 2009 Jun;37(4):340-6. 

29 Remes H, Martikainen P, et al. The effects of family type on child mortality. Eur J Public Health. 2010 Nov 4. 

30 Eide MG, Skjaerven R, et al. Associations of birth defects with adult intellectual performance, disability and 

mortality: population-based cohort study. Pediatr Res. 2006 Jun;59(6):848-53. Epub 2006 Apr 26. 

31 Peek L, Stough LM. Children with disabilities in the context of disaster: a social vulnerability perspective. 

Child Dev. 2010 Jul-Aug;81(4):1260-70. 

32 R Sundrum, S Logan et al. Cerebral palsy and socioeconomic status: a retrospective cohort study. Arch Dis 

Child 2005;90:15–18. 

33 Andersen GL, Irgens LM, et al. Cerebral palsy in Norway: prevalence, subtypes and severity. Eur J Paediatr 

Neurol. 2008 Jan;12(1):4-13. Epub 2007 Jun 15. 

34 Lindbæk M, Wefring K, et al. Sosioøkonomiske forhold og astma hos 4 - 5-åringer - en kohortstudie i 

Vestfold Nr. 9 – 30. april 2003, Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123:1187-90 

35 Ruijsbroek A, Wijga AH. The development of socio-economic health differences in childhood: results of the 

Dutch longitudinal PIAMA birth cohort. BMC Public Health. 2011 Apr 12;11:225. 

36 Wigen TI, Espelid I, et al. Family characteristics and caries experience in preschool children. A longitudinal 

study from pregnancy to 5 years of age. Community Dent Oral Epidemiol. 2011 Aug;39(4):311-7. 

37 Thrane N, Søndergaard C, et al. Socioeconomic factors and risk of hospitalization with infectious diseases in 

0- to 2-year-old Danish children. Eur J Epidemiol. 2005;20(5):467-74. 

225

38 Helse- og velferdsetaten, Oslo kommune. Sluttrapport. Skolebarns vekt i Oslo. 2004 

39 Sandbæk M. med flere. Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Norsk institutt for 

forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 7/2008. Side 183 

40 Bjerkedal T, Kristensen P, et al. A follow up of persons who received basic and/or supplemental benefits in 

childhood. Tidsskr Nor Laegeforen. 2006 Feb 9;126(4):436-9 

41 Helse- og velferdsetaten, Oslo kommune. Sluttrapport. Skolebarns vekt i Oslo. 2004 

42 Hagquist CE. Economic stress and perceived health among adolescents in Sweden. J Adol Health 

1998;22:250–57. 

43 Leinonen J. Families in Struggle. Child mental health and family wellbeing in Finland during the economic 

recession of the 1990s: The importance of parenting. Stakes Research Report 143, 2004. 

44 Odd Steffen Dalgard med flere. Sosiale risikofaktorer, psykisk helse og forebyggende arbeid 

Rapport 2006:2. Nasjonalt folkehelseinstitutt. ISSN: 1503-1403 

45 Ezpeleta L, Granero R, et al. Risk factor clustering for psychopathology in socially at-risk Spanish children. 

Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol. 2008 Jul;43(7):559-68. Epub 2008 Mar 22. 

46 UNICEF” Child poverty in perspective: An overview of child well-being in rich countries”, Innocenti Report 

Card 7, 2007. UNICEF Innocenti Research Centre, Florence. 

47 O Lundberg, ‘Childhood Conditions, Sense of Coherence, Social Class and Adult Ill Health: exploring their 

theoretical and empirical relations’, Social Science and Medicine 44, 

1997, pp821-31 

48 B Lindstrom and L Köhler, ‘Children and Families in Distress’ in B Lindstrom and N J Spencer (eds), Social 

Paediatrics, Oxford University Press, 1995. 

49 See note 8 M Howard, A Garnham, G Fimister and J Veit-Wilson, Poverty: the facts, CPAG, 2001. 

50 Ringbäck-Weitoft G. Chapter 9. Social differences, vulnerability and ill-health. Health in Sweden: The 

National Public Health Report 2001. Scand J Public Health Suppl. 2001;58:199-218. 

51 National Research Council, IOM. Depression in parents, parenting, and children: opportunities to improve 

identifıcation, treatment, and prevention. Washington DC: Committee on Depression, Parenting Practices, and 

the Healthy Development of Children; Board on Children, Youth, and Families, National Academies Press, 

2009. 

52 Center on the Developing Child at Harvard University (2009). Maternal Depression Can Undermine the 

Development of Young Children: Working Paper No. 8. http://www.developingchild.harvard.edu 

53 Aschbrenner KA, Cai S, et al. Medical comorbidity and functional status among adults with major mental 

illness newly admitted to nursing homes. Psychiatr Serv. 2011 Sep;62(9):1098-100. 

54 de Kloet L, Starling J, et al. Risk factors for self-harm in children and adolescents admitted to a mental 

health inpatient unit. Aust N Z J Psychiatry. 2011 Aug 10. 

55 Rapport 2006:2 ”Sosiale risikofaktorer, psykisk helse og forebyggende arbeid” Folkehelseinstituttet. Side 13 


forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 7/2008. Side 183 


forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 7/2008. Sider 183 og 186. 

226

58 Hagquist CE. Economic stress and perceived health among adolescents in Sweden. J Adol Health 

1998;22:250–57. 

59 Leinonen J. Families in Struggle. Child mental health and family wellbeing in Finland during the economic 

recession of the 1990s: The importance of parenting. Stakes Research Report 143, 2004. 

60 Fergusson DM, Woodward LJ., et al. Risk factors and life processes associated with the onset of suicidal 

behaviour during adolescence and early adulthood. Psychol Med. 2000 Jan;30(1):23-39. 

61 Tick NT, van der Ende J. et al. Ten-year trends in self-reported emotional and behavioral problems of Dutch 

adolescents. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol. 2008 

62 Kolvik HM, Heyerdahl F, et al. Living conditions and pattern of acute poisonings in Oslo, Norway. Tidsskr 

Nor Laegeforen. 2011 Aug 9;131(15):1424-8. 

63 Odd Steffen Dalgard med flere. Sosiale risikofaktorer, psykisk helse og forebyggende arbeid 

Rapport 2006:2. Nasjonalt folkehelseinstitutt. ISSN: 1503-1403 

64 Olweus D. Mobbing i skolen. Hva vet vi og hva kan vi gjøre? Oslo: Universitetsforlaget, 1992 

65 Kilde: Wendelborg C. Mobbing, diskriminering og uro i klasserommetAnalyse av Elevundersøkelsen 2011. 


66 Statistisk sentralbyrå. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 1. januar 2011 

Mange nye innvandrere fra Europa. http://www.ssb.no/innvbef/ 

67 Krieger N, Rowley DL et al. Racism, sexism, and social class: implications for studies of health, disease, and 

well-being. Am J Prev Med. 1993 Nov-Dec;9(6 Suppl):82-122. 

68 Brit Oppedal B, Azam G, et al. Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i innvandrerfamilier. 

Rapport 2008:14. Nasjonalt folkehelseinstitutt 

69 van Rossem L, Oenema A, et al. Are starting and continuing breastfeeding related to educational background? 

The generation R study. Pediatrics. 2009 Jun;123(6):e1017-27. 

70 Crone MR, Nagelhout GE, et al. Passive smoking in young children in the Netherlands sharply decreased 

since 1996. Ned Tijdschr Geneeskd. 2010;154:A1658. 

71 Lynch ME, Johnson KC, et al. Smoking in pregnancy and parenting stress: maternal psychological symptoms 

and socioeconomic status as potential mediating variables. Nicotine Tob Res. 2011 Jul;13(7):532-9. Epub 2011 

Mar 24. 

72 Poortinga W. The prevalence and clustering of four major lifestyle risk factors in an English adult 

population. Prev Med. 2007 Feb;44(2):124-8. Epub 2006 Dec 8. 

73 Salonna F, van Dijk JP, et al. Social inequalities in changes in health-related behaviour among Slovak 

adolescents aged between 15 and 19: a longitudinal study. BMC Public Health. 2008 Feb 12;8:57. 

74 Drieskens S, Van Oyen H, et al. Multiple risk behaviour: increasing socio-economic gap over time? Eur J 

Public Health. 2010 Dec;20(6):634-9. Epub 2009 Nov 23. 

75 Pejnović Franelic I, Kuzman M,et al. Impact of environmental factors on marijuana use in 11 European 

countries. Croat Med J. 2011 Aug 15;52(4):446-57. 

76 Statens institutt for rusmiddelforskning. Hvor mange bruker eller misbruker narkotika i Norge? 

November 2010. http://www.sirus.no/Hvor+mange+bruker+eller+misbruker+narkotika+i+Norge%3F.d25- 

SMRbM4x.ips 

227

77 Tord Finne Vedøy, Astrid Skretting. Ungdom og rusmidler. Resultater fra spørreskjemaundersøkelser 1968- 

2008. SIRUS-Rapport 5/2009 

78 Dubois L, Farmer A,et al. Demographic and socio-economic factors related to food intake and adherence to 

nutritional recommendations in a cohort of pre-school children. Public Health Nutr. 2011 Jun;14(6):1096-104. 

Epub 2011 Feb 10. 

79 Leganger A, Kraft P. Control constructs: Do they mediate the relation between educational attainment and 

health behaviour? J Health Psychol. 2003 May;8(3):361-72. 

80 Holmboe-Ottesen G, Wandel M, et al. Social inequality and diet. Tidsskr Nor Laegeforen. 2004 Jun 

3;124(11):1526-8. 

81 Goodman A, Gregg P. Poorer children’s educational attainment: how important are attitudes and 

behaviour? March 2010. 

http://www.jrf.org.uk/sites/files/jrf/poorer-children-education-full.pdf 

82 Oddbjørn Raaum. Familiebakgrunn, oppvekstmiljø og utdanningskarrierer. Stiftelsen Frischsenteret for 

samfunnsøkonomisk forskning Utdanning 2003 

83 Phipps S. The Impact of Poverty on Health. Ottawa, Ontario, Canada: Canadian Population Health Initiative 

and Canadian Institute for Health Information; 2003 

84 Spencer N. Poverty and Child Health. 2nd ed. Oxon, United Kingdom: Radcliffe Medical Press; 2000 

85 Wood D. Effect of child and family poverty on child health in the United States. Pediatrics. 

2003;112(3 pt 2):707–711 

86 Mackenbach JP, Howden-Chapman P. New perspectives on socioeconomic inequalities in health. Perspect 

Biol Med. 2003 Summer;46(3):428-44. 

87 Belli PC, Bustreo F, et al. Investing in children's health: what are the economic benefits? Bull World Health 

Organ. 2005 Oct;83(10):777-84. 

8888 Sosial- og helsedirektoratet. Kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og 

skolehelsetjenesten. Veileder til forskrift av 3.april 2003 nr. 450 

228

Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?