Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Blant familiene i NOVA-undersøkelsen var det særlig familier med ikke-vestlig
innvandrerbakgrunn som bodde i kommunale boliger. Denne gruppen er også
overrepresentert blant barn som lever i lavinntektsfamilier.
Et annet forhold ved boligen som vil kunne påvirke barnas levekår er stabiliteten i
boforholdet. Dette er noe som kan ses i sammenheng med om man leier eller eier boligen. Et
leieforhold medfører at man bytter bolig oftere, og for barn kan dette bety at de bytter
nærmiljø eller skole og gjennom dette må tilpasse seg et nytt miljø. Mye tyder på at barn fra
lavinntektsfamilier sjeldnere bor i boliger familien eier, ettersom det å eie bolig er sterkt
korrelert med inntekt (Skevik 2004).
Datainnsamlingen i NOVA-undersøkelsen i 2006 viste også at familiene i lavinntektsutvalget
flytter langt mer enn familiene i kontrollutvalget (Grødem 2008a). I hovedsak knyttes
flyttinger til egenskaper ved boligen, mer enn til egenskaper ved familien. 22 prosent av
lavinntektsutvalget bodde i leiebolig.
NOVA-underøkelsen viser at i løpet av prosjektperioden har familiene jevnt over opplevd en
forbedring i boligstandarden, men det er fortsatt signifikante forskjeller mellom familiene i
lavinntektsutvalget og kontrollutvalget (Grødem 2008a, Nordvik 2010). De som er stabilt
fattige eller har fått dårligere inntekt i prosjektperioden har flere problemer enn de andre
gruppene. Blant disse er det mange som har opplevd økning i problemene eller ikke opplevd
noen endring, som i seg selv er et problem, siden de hadde de største problemene ved første
datainnsamling.
I undersøkelsen til Moshuus et al. (2010) forteller Aina på elleve år om hvordan hun opplever
boligen sin:
”Av og til synes jeg det er litt dumt å ta med venner hjem, fordi noen har tegnet på
veggene våre. Det er så flaut, fordi alle de andre har det så fint i husene sine. Her er
det revet i tapetet og skrevet på veggen. (…) Når jeg våkner opp i helgene, har jeg
bare lyst til å støvsuge sånn at det skal være fint hvis vi får besøk. Så da støvsuger jeg.
Så koster jeg ute i hagen.” (side 63)
”Pengeproffene” (2010) forteller også om hvor vanskelig det er å bo i en dårlig bolig:
”Det er flaut når du ikke kan ta med vennene dine hjem. Hvis du ikke bor i noe bra
hus, blir det sånn. Det er veldig viktig å få hjelp til hus. Den flaue følelsen gjør bare at
du føler deg liten. Den må ikke sette seg fast.” (side 12)
Helse- og velferdsetatens gjennomførte i 2008 en intervjuundersøkelse av barnefamilier i
kommunale gårder i Oslo (Helse- og velferdsetaten 2009a). Utdraget under er noe redigert,
men viser utfordringene en trebarnsmor som bodde i en kommunal bolig møtte i hverdagen.
Det er tre områder som trekkes frem som betydningsfulle; boligens størrelse, naboer og
generell trivsel.
”Familien bor veldig trangbodd og for noen måneder siden tok mor konsekvensen av
dette og flyttet sine to eldste barn til besteforeldrene et annet sted i Oslo. Mor kan
fortelle at det etter hvert som barna ble eldre, ble helt umulig å bo sammen. De eldste
barna følte de ikke hadde noen plass å leke eller gjøre lekser etc.
Det er en del problemer med narkomane som bor i oppgangen. De bråker til
tider mye om natten, og drar med seg mange utenforstående inn i oppgangen. Barna
fikk problemer med søvne og konsentrasjonen og ble selv også redde.
42