Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

falle ut av skolesystemet, er slike ferieavbrudd kritiske. Det er ved disse overgangene de fleste
faller ut.
Årsaken til frafall i videregående er mange og sammensatte. Samtidig er dokumentasjon over
hva som slår sterkt ut rimelig god. Sosial bakgrunn er en av de viktigste variablene i
frafallproblematikken. Forskning viser at sannsynligheten for å bestå videregående skole øker
jo høyere utdanning foreldrene har, når foreldrene er i jobb, når foreldrene synes utdanning er
viktig, når de støtter opp om de unges skolearbeid, når foreldrene bor sammen og når
foreldrene utøver en autoritativ foreldrestil (Markussen 2010). Analyser gjort av Bratsberg et
al. (2010) viser at hvis begge foreldre er uten videregående utdanning, er det bare noe over 40
prosent av barna deres som oppnår studie- eller yrkeskompetanse innen fem år etter avsluttet
grunnskole. Dersom minst en av foreldrene har høy utdanning, snus bildet fullstendig. Da er
det hele 87 prosent av ungdommene som fullfører videregående skole innen fem år (Bratsberg
et al. 2010). Dette forklares med at foreldre med høy utdanning ofte har større forutsetninger
for å følge opp og veilede sine barn enn foreldre med lavt utdanningsnivå. De kjenner
utdanningssystemet fra egne erfaringer, vet hva som kreves og hvilke fag som er nødvendig
for ulike utdanninger. Familier fra ulike sosiale lag formidler ulike verdier til barna (Bourdieu
1977). Middelklassebarn har derfor tilegnet seg en forskjellig forståelse av hva utdanning er,
og er mer fortrolig med de verdiene skolen formidler enn barn av arbeiderklassen.
Foreldres prioritering av skolegang er kanskje likevel av større betydning enn deres
utdanningsnivå. Om foreldrene ikke synes skole er særlig viktig, smitter dette gjerne over på
ungdom. Mange lavt utdannende foreldre ser viktigheten av utdanning, og oppmuntrer derfor
sine barn til å studere og ta høyere utdanning enn de selv har gjort. Samtidig ser vi
betydningen av utdanningskapital når dagens videregående skole krever mer kunnskap hos
foreldrene for å kunne gi god oppfølging i skolehverdagen.
Elever med innvandrerbakgrunn faller oftere fra i videregående opplæring enn andre elever.
Blant ikke-vestlige innvandrerungdom er det bare 50 prosent som oppnår studie- eller
yrkeskompetanse i løpet av fem år. Blant ikke-vestlige etterkommere er andelen noe høyere
(58,6 prosent), men den er likevel 11 prosentpoeng lavere enn for ungdom med norsk
bakgrunn. Det å være ikke-vestlig innvandrer medfører 20,3 prosentpoeng høyere
sannsynlighet for ikke å fullføre videregående skole enn det å ha norsk bakgrunn (Bratsberg et
al. 2010). Tar vi hensyn til foreldres utdanning og/eller inntekt, blir forskjellen i fullføring
mellom majoriteten og ikke-vestlige innvandrere borte for innvandrere. Elever med
innvandrerbakgrunn har faktisk noe høyere sannsynlighet for å fullføre videregående
opplæring sammenlignet med andre elever med like karakterer fra grunnskole og like høyt
utdannende foreldre. Det tyder på at effekten av sosial bakgrunn i større grad kan forklare
frafallsproblematikken enn etnisk bakgrunn.
Jo sterkere meriokratisk kultur – en kultur med tro på skolegang og ytelser – innvandrere
kommer fra, desto bedre gjør elever med innvandrerbakgrunn det i den norske skolen. Disse
elevene har gjennomgående høye ambisjoner om universitetsutdanning, til tross for at
utdanningsnivået hos foreldre gjerne er lavt. Dette gjenspeiles også ved universitet og
høyskoler, hvor en like stor andel av etterkommere og førstegenerasjonsinnvandrere med
ikke-vestlig bakgrunn som etnisk norske elever er å finne i høyere utdanning ett år etter
fullført videregående skole. Det er dessuten flere minoritets enn majoritetselever som går
direkte over i høyere utdanning, både blant førstegenerasjons innvandrere og etterkommere
(Hernes 2010).
27