Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Det er et spesielt behov for å øke fokus på enslige forsørgere med ikke-vestlig
innvandrerbakgrunn. De risikerer å bli en nedprioritert gruppe i ulike program for å få folk ut
i arbeid, fordi sjansene for at de skal klare å gjennomføre programmet og stå i jobb er små.
Det er behov for en styrket innsats og mer helhetlig satsing på denne målgruppen, på tvers av
ulike tiltak og programmer.
Mer fleksibilitet og bedre individuell tilrettelegging for de som deltar i ulike
kvalifiseringsprogram etterlyses av flere. I dette ligger det blant annet å sørge for muligheter
til barnepass og større grad av deltidsprogram, slik vi omtaler i kapittel 6.5. Noen grupper kan
i tillegg ha behov for lengre kvalifiseringsløp og tettere oppfølging. Dette kan for eksempel
være personer med psykiske lidelser, nedsatt funksjonsevne, eller innvandrere som nettopp
har kommet til landet og ikke har noen referansepunkter til verken norsk språk eller kultur.
Det bør være flere lavterskeltilbud i bydelene som fanger opp disse gruppene og setter dem i
stand til å kunne starte på et kvalifiseringsløp.
6.4 Mer tilpasset norskopplæring
Personer med dårlige norskkunnskaper har vanskeligheter med å få innpass i arbeidslivet og
klare seg i det norske samfunnet. Norskopplæring er en viktig del av både
kvalifiseringsprogrammet, introduksjonsprogrammet og en rekke andre programmer og tiltak
i bydelene. Når bydelene skal beskrive hvilke målgrupper som ikke nås av eksisterende tiltak,
blir grupper der dårlige norskkunnskaper er et vesentlig problem trukket fram.
I likhet ved viktigheten av arbeidspraksis i avsnittet over, er tilbakemeldingene fra bydelene
ganske entydige på at den beste måten å lære norsk, er å kombinere norskopplæring med
praksis. Norskundervisningen bør være arbeidsrettet, og i stor grad gjøres på selve
arbeidsplassen. Dette forutsetter imidlertid at det gis tett oppfølging og veiledning av
arbeidstaker underveis.
Norskundervisningen bør omfatte mer enn bare språk – kunnskap om det norske samfunnet
og norske lover og regler er også viktig å formidle.
Praktisk språkopplæring nevnes som et mulig tiltak for enkelte grupper, som kommer fra
erfaringsbaserte samfunn med muntlige tradisjoner. Disse bør møtes med den samme
innfallsvinkelen når de skal lære det norske språket.
Det er viktig å fange opp og gi tilbud til grupper, spesielt kvinner, som har vært lenge i landet,
men fortsatt ikke behersker norsk godt nok. Motivasjonsarbeid og praktisk tilrettelegging av
opplæringen etter deres behov er viktig her.
Også for barn og unge er norskopplæring viktig. Det å gi ungdom ”ekstranorsk” – å bruke
skolen som arena for at ungdom som ikke behersker tilstrekkelig norsk skal kunne lære det,
nevnes som et tiltak. Det å få flere barn med dårlige norskkunnskaper inn i barnehagene anses
også som viktig for at barna skal lære norsk. Gratis kjernetid eller annen reduksjon av betaling
i barnehagen, bedre tilgang på språkressurser i barnehagen, intensiv språktrening og
sosialisering for førskolebarn nevnes som tiltak for dette.
161