Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

”Å kunne jobbe med bekymring for familie, økonomi osv. handler om å ha gode
voksenrelasjoner og noen å snakke med” uttalte en ansatt. Voksenkontakt er også en av de
viktige faktorene for å takle belastninger og overgang til voksenlivet.
Etablering av relasjoner til voksne utenom hjelpeapparatet
Å bli selvstendig og mindre avhengig av voksne omsorgspersoner, er en sentral
utviklingsoppgave i løpet av ungdomsårene. For store grupper av enslige mindreårige har
selvstendigheten en dato. Når de fyller 18 år (i noen kommuner 20), fases de ut av
barnevernets omsorg. Dette er i kontrast til lavrisikoungdommer der denne prosessen går
over lang tid, og man kan prøve og feile med foreldre som en trygg base og støtte. Oppedal et
al. (2009) har derfor hatt fokus på utfasing fra det offentlige omsorgsapparatet i sin
undersøkelse. De peker på at en forutsetning for at denne prosessen skal lykkes, er at barna
har god tilknytning til voksne som står dem nær. Rapporten har sett på i hvilken grad enslige
mindreårige opplever offentlige omsorgspersoner som en trygg base de kan vende tilbake til
og støtte seg på, når de skal utvikle seg til selvstendige voksne.
De finner at 43 prosent av ungdommene som oppgir offentlig ansatte som sine fortrolige, er
engstelige for at vedkommende egentlig ikke bryr seg så mye og de frykter deres fortrolige i
det offentlige hjelpeapparatet vil forlate dem. Dette er betydelig flere enn ungdommer som
har familiemedlemmer eller støttekontakt som fortrolig. Oppedal et al. (2009 side 23)
konkluderer med:
”Et viktig innsatsområde for de tjenestene som yter hjelp og omsorg til enslige
mindreårige, bør være å bidra til at de etablerer nære relasjoner til voksne som vil
fortsette utover den perioden ungdommene er knyttet til barnevern- og
flyktningtjenesten”.
Bydelene mener også det er viktig å ha dette fokuset, men de har i liten grad tiltak der målet
er å etablere voksenkontakt utenom hjelpeapparatet. Ansatte i bokollektiv og
gruppefosterhjem er viktige fortrolige voksenrelasjoner i ungdommenes liv, men ansatte
erkjenner at det er behov for denne typen tiltak: ”Vi ser jo noen trenger en voksenperson. Vi
som jobber her kan jo ikke ta med gutta ut å spise pizza på grunn av den profesjonelle rollen
vi har”. Ansatte peker også på at behovet for et godt nettverk og voksenkontakt er klart størst
hos de som ikke har noe naturlig nettverk fra før, men også de som bor hos slekt kan ha behov
for et utvidet nettverk.
Noe av årsaken til de få tiltakene skyldes at de er vanskelige å få til å fungere. Byomfattende
senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) har hatt besøksfamilier, men de ble ikke
mye brukt. Dette kan komme av at det som skapes naturlig fungerer best. For at tiltak som
skal bidra til at enslig mindreårige etablerer relasjoner til voksne skal fungere, må møtene skje
i en naturlig sammenheng. Det er viktig å ha fokus på å lage felles arenaer som danner
naturlige møteplasser for ungdom og voksne. Det er også en forutsetning at de samme
personene møtes gjentatte ganger. Relasjoner bygges over tid.
Forslag til tiltak
På bakgrunn av samtaler med ansatte som jobber med enslig mindreårige i Oslo foreslås det å
utvide tilbudet om støttekontakt, utvide vergenes rolle og trekke inn frivillige i de aktivitetene
de enslig mindreårige allerede deltar på. En ansatt begrunner forslaget om å utvide tilbudet
om støttekontakt som følger:
127