Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

3.4 Bolig og fattigdom
For både regjeringen og byrådet er det viktigste tiltaket for å motvirke fattigdom å få flest
mulig i arbeid. Det å komme i arbeid og kunne ivareta forpliktelsene i et arbeidsforhold
forutsetter et trygt boforhold. Målet for boligpolitikken i Norge er at selv mennesker med lave
inntekter skal kunne bo godt og trygt.
Ikke alle bor godt og trygt i Norge. Ifølge regjeringens boligutvalg, som la fram sin innstilling
i august 2011, er dette den største utfordringen i den sosiale boligpolitikken i dag. De mener
at boligens betydning i velferdspolitikken er underkommunisert. Essensen i deres innstilling
er at flere må få en bolig og et hjem å organisere sine liv ut fra. Bolig bør forankres som den
fjerde av velferdspolitikkens pilarer, sammen med helse, utdanning og inntektssikring (NOU
2011:15). Sammenhengen mellom lav inntekt og dårlige boforhold beskrives i neste avsnitt. I
avsnitt 3.4.3 ser vi nærmere på hvordan et viktig boligvirkemiddel, bostøtten, kan bidra til at
familier kan opprettholde et bedre botilbud enn deres inntekt alene skulle tilsi.
3.4.1 Boligstandard og bomiljø
Boligen er sentral i manges liv, og boligens fysiske kjennetegn som størrelse, beliggenhet og
standard kan ses som en del av de materielle forholdene en familie lever under. Hvor godt
tilpasset boligen er, hvilken standard den har og hvilket miljø den omgis av påvirker
levekårene våre. Lav inntekt henger ofte sammen med dårlig boligstandard. Personer med
lavinntekt bor trangere, boligene har oftere fukt eller råteskader og gruppen har jevnt over
dårligere bomiljø (utsatt for støy, forurensning og kriminalitet) enn befolkningen generelt
(Normann 2009).
Regjeringens boligutvalg anslår at rundt 150 000 personer ikke får den hjelpen de trenger for
å bo godt og trygt. Dette er husstander med lav inntekt og en utilfredsstillende bosituasjon. De
fleste vanskeligstilte på boligmarkedet leier bolig, og de fleste bor i Oslo. Tre av fire har
vedvarende lav inntekt. Aleneboende er overrepresentert. En av tre vanskeligstilte på
boligmarkedet er ikke yrkesaktiv (NOU 2011:15).
Barn fra lavinntektsfamilier bor oftere enn andre barn i mindre boliger (Epland et al. 2011).
Det å bo trangt kan for barn medføre at de ikke har egne rom. Hvor viktig det er å ha eget rom
vil selvfølgelig være avhengig av barnets alder og andre forhold ved familien. Likevel viser
forskning at barn fra lavinntektsfamilier i mindre grad enn andre barn har goder knyttet til
boligen (Skjevik, 2004). Dette kan påvirke barna ved at de for eksempel sjeldnere har besøk
av venner, har liten mulighet for å være alene eller opplever utrygghet i nærmiljøet. Mye
tyder på at problemer knyttet til boligen er spesielt store for barn som vokser opp i
kommunale boliger.
NOVA-undersøkelsen viser klare sammenhenger mellom husholdsinntekt og boforhold blant
barnefamilier. Familiene i lavinntektsutvalget har i 2009 fortsatt dårligere boforhold og en
klart lavere sjanse for å eie sin egen bolig enn kontrollutvalget. Det er ikke samsvar mellom
objektive mål for trangboddhet og den subjektive opplevelsen av det. Kun 40 prosent av de
som er trangbodde etter den objektive normen synes at boligen deres er for liten. Samtidig sier
17 prosent av de som ikke er trangbodde etter den objektive normen at boligen deres er for
liten. Imidlertid svarte bare 9 prosent av familiene i kontrollutvalget at boligen deres er for
liten. En konklusjon er også at ganske mange barn i hushold med lav inntekt bor i boliger som
er små i forhold til husholdsstørrelsen i store deler av sin oppvekst (Nordvik 2010).
41