Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

3.6 Materiell deprivasjon
Nyttegjenstander og eiendeler er en annen del ved levekår, og har ofte sammenheng med
økonomi. I en levekårssammenheng er det vanlig å se på hvilke forbruksgoder familiene har.
Familier og personer med lav inntekt har oftere problemer med å skaffe seg forbruksgoder
enn andre. Dette kan være goder som det å ha bil, vaskemaskin, råd til ferie, et variert
kosthold (kjøtt eller fisk minst annen hver dag), klær eller PC. Ofte er det mange som mangler
et gode, når man snakker om materiell deprivasjon sikter man til de som har problemer
knyttet til flere av godene (Normann 2009). Materiell deprivasjon skiller seg fra økonomisk
belastning ved at flere av indikatorene ofte er et resultat av langvarig trang økonomi. For
eksempel vil det å ha vaskemaskin, PC og/eller klær kunne påvirkes av hvor lenge en har hatt
lave inntekter.
Oppfatninger av hvilke forbruksgoder som er nødvendig endrer seg over tid, og man må ta
høyde for dette i diskusjoner om materiell deprivasjon. Det vil også være ulikt hvilke goder
som er viktige for barn og ungdom, og hvilke som er mer betydningsfulle for voksne. Goder
som mobiltelefon, PC og TV er forbruksgoder som stadig blir mer og mer vanlig blant norske
husholdninger. Dette viser hvordan et slikt mål på fattigdom relaterer seg til det relative, en
sammenligner seg med andre rundt en.
I det norske samfunnet er det generelt høy velstand og problematikken knyttet til materielle
goder blir kanskje spesielt synlig når en ser på kvalitet og mengde av godene. Det er likevel
slik at husholdninger som mottar sosialhjelp er spesielt utsatt på dette området og rapporterer
oftere enn andre å ha problemer knyttet til flere av godene (Epland et al. 2011). Generelt er
det en tendens til at godene som er direkte knyttet mot den nærværende økonomiske
situasjonen er de som oppleves som vanskelige.
I NOVA-undersøkelsen var det små forskjeller mellom ungdommer fra lavinntektsfamilier og
andre familier når det gjaldt slike goder (Hansen 2010a). De fleste barna, uansett familiens
økonomiske situasjon, rapporterer om en relativt god materiell levestandard. Men det går ikke
fram av materialet om kvaliteten på disse godene er forskjellig mellom lavinntektsutvalget og
kontrollutvalget. Mens noen eier en flatskjerm til flere tusen kroner, kan andre ha arvet/fått
naboens gamle TV. Lavinntektsfamilier har ofte en betydelig mindre standard på slike goder
enn andre, noe som kan ha betydning for barnets selvrespekt og selvfølelse. Noen kan
oppleve/føle skam når de sammenlikner egne goder med venn(inn)ers som er mye bedre,
nyere og dyrere (Øia et al. 2006).
Hansen (2010a) mener også at det er viktig ikke å avfeie sårbarheten de faktisk registrerer
blant lavinntektsbarna. Selv om forskjellene er små, kommer lavinntektsfamiliene dårligst ut i
alle tre datainnsamlingene i NOVA-undersøkelsen.
Et utdrag fra et intervju med en jente på åtte år i NOVA-undersøkelsen (Moshuus et al. 2010)
blant foreldre og barn i lavinntektsfamilier viser hvordan barn fra disse familiene har et annet
forhold til forbruksgoder enn andre barn.
”Jeg har tre ønsker til jul, men de er litt dyre. Det er tre ting fra G-sport, det er
skøyter, rosa ski og en dress. Det er det jeg ikke har. Mamma sa jeg skal spare til det,
men jeg har bare 93 kroner i sparebøssa. Hun skulle gjøre det, men hun gjør det aldri.
Selv om jeg har så lyst på det. Jeg hadde egentlig 150, men mamma tok alle pengene.
Mamma sa jeg skal kjøpe det til deg, men det skjer aldri. Jeg har en boblebukse som
jeg hadde både i 1. og 2. klasse, og den tåler ikke vann og har gjort at de andre
49