Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Folkehelseinstituttets rapport om enslig mindreårige
En viktig rapport som beskriver enslige mindreårige flyktningers situasjon er Oppedal et al.
(2009) sin rapport ”Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall
og tale”. Rapporten utgår fra prosjektet ”Ungdom Kultur og Mestring” (UngKuls)
delprosjekt ”Sosiale nettverk, mestring og psykisk helse blant ungdom som har kommet til
Norge som enslige mindreårige asylsøkere”. Det er den første undersøkelsen av både
depresjon, posttraumatiske stressplager og andre utfordringer som enslige mindreårige
flyktninger møter i hverdagen sin i Norge. Rapporten har hovedfokus på belastninger hos
enslige mindreårige og utfasing fra det offentlige omsorgsapparatet.
Oppedal et al. (2009) peker på viktige innsatsområder for at enslig mindreårige skal få en så
god start som mulig på sin voksne tilværelse, og mestre overgangen til utdanning, arbeid og
økonomisk selvstendighet. I et fattigdomsperspektiv er dette en gruppe det er særdeles viktig
å ha fokus på, for å hindre at de blir en lavinntektsgruppe. Oppedal et al. (2009) anbefaler å
rette fokus på tiltak for forebygging og mestring av psykiske belastninger, for etablering av
relasjoner til voksne utenom hjelpeapparatet og tiltak i overgang til myndighetsalderen.
Helse- og velferdsetaten har i sin kartlegging av barnefattigdom samlet inn informasjon om
tiltak på områder det anbefales økt innsats på, og drøftet med bydelsansatte hvordan Oslo kan
jobbe videre med disse anbefalingene.
Forebygging og mestring av psykiske belastninger
Enslig mindreårige er en sårbar gruppe. De er utsatt for depresjon og psykiske plager i
vesentlig høyere grad enn lavrisikoungdom. Over halvparten av enslig mindreårige har så
mange symptomer på depresjon at det bør tilbys hjelpe- og støttetiltak. Enslige mindreårige er
utsatt for betydelig flere belastninger i hverdagen sin enn lavrisikoungdommer med etnisk
minoritetsbakgrunn. Disse belastningene utgjør en risiko for deres psykiske helse i tillegg til
de posttraumatiske stressplagene de sliter med. Oppedal et al. (2009) mener det kan være
kombinasjonen av tidligere krigsopplevelser og nåværende belastninger som bidrar til at en så
stor andel av dem sliter med psykiske plager. Ved å sette inn tiltak som kan forebygge og
avhjelpe belastninger i hverdagen minskes sjansen for psykiske plager.
I et folkehelseperspektiv vektlegger man å fremme god psykisk helse og forebygge psykiske
plager ved å redusere risikofaktorene i befolkningen, og øke beskyttelsesfaktorene. Det rettes
fokus mot hvilke belastninger enslige mindreårige har slik at det er bedre grunnlag for å
vurdere hvilke tiltak som bør settes inn. Rapporten presenterer forhold som påvirker psykiske
helse og psykososiale tilpasning hos enslig mindreårige.
Oppedal et al. (2009) anbefaler kartlegging av psykiske plager med objektive kartleggingsredskaper,
i mottaksfasen og etter bosetting, samt at tiltak settes inn på grunnlag av denne
kartleggingen. Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) støtter
denne anbefalingen fullt ut. Per i dag er det ikke noe systematisk kartlegging når enslig
mindreårige kommer til kommunen, men bydelene har mulighet til å be om en utvidet
helseundersøkelse. De som bor hos slektninger flytter inn til slekt uten at de nødvendigvis
blir kartlagt. Kartlegging av psykiske plager kan eventuelt gjøres til rutine i hver bydel ved
bosetting av enslig mindreårige. Kartleggingen bør bygge på informasjon fra
omsorgssenteret/mottaket de bor på, samtidig som det bør tas høyde for at kartlegging fra
mottak ikke alltid stemmer. Kartleggingen bør skje i tett samarbeid med barnevern, skole,
fosterhjem og andre involverte for å få fanget opp belastninger som er vanskelig å få tak i og
ikke minst for å unngå at barna må fortelle gjentatte ganger hva de strever med. En slik
125