Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

elevene tett, og at behandlingsapparatet og skolen samarbeider om å legge til rette for at disse
elevene skal klare å gjennomføre skolen på en god måte.
I kapittel 3.2 viser vi til en undersøkelse av Nordahl et al. (2009), som finner at det er skolen,
og ikke foreldrenes bakgrunn og status som avgjør om unge lykkes i skolen. Gode skoler kan
kompensere for elevenes familiebakgrunn, slik at de presenterer på likt nivå som elever med
mer ressurssterke foreldre. Dette gjør dermed skolen til en unik arena for å gi barn og unge en
mulighet til å klare seg godt i voksenlivet og forhindre at fattigdom går i arv.
6.3 Gi mulighet for arbeid
Hvordan kan kommunen på best mulig måte gi mennesker mulighet til arbeid og sette dem i
stand til å mestre et arbeidsliv? Tilbakemeldingene fra bydelene og brukerne i denne
rapporten er ganske entydige på at arbeidspraksis er et av de viktigste virkemidlene for å få
folk ut i arbeid. Dette nevnes både som tiltak i kvalifiseringsprogrammet,
introduksjonsprogrammet og tiltak for å få andre grupper ut i arbeidslivet. Spesielt legges det
vekt på behovet for at kommunen og NAV har en tettere kontakt med det ordinære
arbeidslivet. Dette er viktig for å sikre flere praksisplasser og lærlingplasser med varierte
oppgaver. Det å inngå samarbeidsavtaler med større bedrifter blir nevnt som et tiltak, mer
markedsføring, holdningsarbeid og økonomiske incentiver er andre mulige tiltak.
I tillegg er det viktig at deltakerne i ulike program får en mer direkte kvalifisering til
arbeidslivet. Det å plassere deltakerne tidlig ute i bedriftene og gi dem tett oppfølging og
trening der, er ett tiltak. Det å tydeliggjøre arbeidstrening og arbeidsforberedende kurs i
introduksjonsprogrammet er et annet tiltak. Det nevnes også at AMO-kursene må bli bedre på
formidling til arbeidsliv, og at de må være relevante med hensyn til hvor det finnes behov for
arbeidskraft. Det er viktig at det finnes et bredt utvalg av bedrifter med ulike typer av
oppgaver som deltakere i ulike program kan sluses over i.
Det å gi realkompetanse og ikke bare kurs, er også noe som flere er opptatt av. Spesielt
enkelte interesseorganisasjoner legger vekt på behovet for formell utdanning og praktisk
yrkesrettede tiltak.
Djuve og Tronstad (2011) har påpekt at tilbudet til ikke-vestlige innvandrere med hensyn til
kurs, praksisplasser og oppfølging, er dårligere enn for etnisk norske brukere. Tilbudet for
kvinner med ikke-vestlig bakgrunn er også dårligere enn for menn. Det kan for eksempel
være vanskelig å finne egnede AMO-kurs for de med dårlige norskkunnskaper. Her står NAV
overfor en stor utfordring. Ønske om tett oppfølging, grundig kartlegging og arbeidsavklaring
står høyt på prioriteringslisten til NAV-ansatte.
Introduksjonsprogrammet har en stor utfordring med hensyn til kvinner med lav utdanning og
stort omsorgsansvar, ifølge Djuve et al. (2011) og bydelene. Disse kvinnene får kun
unntaksvis plass på AMO-kurs og i ordinære praksisplasser. Innholdet i
introduksjonsordningen domineres av klasseromsbasert norskopplæring, og kvinnene får i
liten grad oppfylt retten til tiltak som forbereder til arbeid. Introduksjonsprogrammet kan
tilrettelegges bedre for disse gruppene ved å legge omsorgsoppgaver inn som en del av
programmet, se også kapittel 6.5.
160