Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

5.4.1 Oppfølgingstjenesten
I Opplæringsloven paragraf 3.6 står det at: ”Fylkeskommunen skal ha ei oppfølgingsteneste
for ungdom som har rett til opplæring etter § 3-1, og som ikkje er i opplæring eller i arbeid.
Tenesta gjeld til og med det året dei fyller 21 år.”
Formålet med oppfølgingstjenesten (OT) er å sørge for at alle ungdommer som tilhører
målgruppen får tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting (St.meld. nr 18 2010-
2011). Tilbud som blir formidlet gjennom oppfølgingstjenesten skal først og fremst ta sikte på
å føre frem til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå innenfor
videregående opplæring. Dette innebærer veiledning i hvordan man går frem for å søke
skoleplass, lærlingplass, arbeid eller arbeidspraksis i ordinær eller skjermet virksomhet.
Oppfølgingstjenesten formidler også plass ved APO-skoler. APO står for Arbeid, Produksjon
og Opplæring, og er et tilbud til elever som er i ferd med å falle ut av skole, eller ikke vil
følge ordinært forløp på videregående. I Oslo er Bjørnholt, Hellerud, Holtet, Manglerud og
Sogn videregående skole tilknyttet APO.
Det er forskriftfestet at oppfølgingstjenesten skal sikre tverretatlig samarbeid mellom
kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvaret for målgruppen, og
formidle, eventuelt samordne, tilbud fra ulike tjenesteapparater. Oppfølgingstjenesten skal ha
en koordinerende funksjon, men skal ikke overta oppgavene til andre instanser.
Oppfølgingstjenesten er det tiltaket som flest bydeler henviser til på spørsmål om tiltak for å
forhindre frafall i videregående skole. Bydelenes oppfatning av tjenesten er noe delt. Enkelte
mener Oppfølgingstjenesten fungerer greit, mens andre mener tiltaket er organisert for dårlig.
Ettersom det er opp til hver bydel hvordan tjenesten skal organiseres, fungerer tiltaket svært
ulikt fra bydel til bydel. I noen bydeler er tjenesten innlemmet i et annet tiltak, men som oftest
er ansvarsområdet lagt til en allerede eksisterende stilling. I disse bydelene etterlyses det flere
ressurser og det uttrykkes et ønske om en mer ensrettet tjeneste.
Som omtalt i avsnitt 3.2.2, mener også bydelene at organiseringen av oppfølgingen av
ungdommer som faller ut av skolen er for dårlig. Ifølge bydelene oversendes lister med
kontaktinformasjon på elever som har falt ut av skolen altfor sjelden, bare to ganger i året.
Fordi listene ikke oppdateres jevnlig, går altfor mange unge uten noen form for aktivitet i lang
tid før de blir fanget opp. En av ungdommene vi snakket med forteller at hun ble kontaktet av
oppfølgingstjenesten først to år etter at hun hadde sluttet. Da de ringte henne hadde hun
endelig fått noe å gjøre, men synes det var dumt at de ikke hadde kontaktet henne tidligere.
Samtlige bydeler etterlyser et tettere samarbeid mellom oppfølgingstjenesten,
Utdanningsetaten, bydelene og NAV. Flere bydeler mener Utdanningsetaten bør være den
instansen som sitter med ansvaret for administrering av tiltaket. Dette kan også føre til en mer
lik organisering av tjenesten i bydelene. Videre påpekes det at mangelen på samarbeid
mellom partene fører til at ungdom som faller ut av skolesystemet havner mellom to stoler.
Inntil de er 19 år er ungdom registrert under aldersgruppen som går på videregående skole, og
betraktes dermed som Utdanningsetatens ansvarsområde. Videregående opplæring er
imidlertid frivillig. Likevel regnes ikke ungdommer som slutter på skolen som arbeidsledige i
møte med NAV. For ansatte som jobber med frafallsproblematikken er det frustrerende at
systemet er organisert på en slik måte at ungdom som melder seg arbeidsledig hos NAV i en
alder av 16 år ikke blir tilbud arbeidstrening og veiledning før de fyller 19 år. En av
ungdommene forteller om sitt første møte med NAV:
85