Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

undersøkelsen og funnet at innvandrerungdom benytter seg av skolehelsetjenesten i Oslo i
større grad enn resten av befolkningen. Han skriver blant annet:
”Man hører ofte at innvandrerungdom kan ha behov for andre psykiske helsetjenester
på grunn av økt sykelighet eller mindre forbruk av tilgjengelige helsetjenester.” (side
1)
”Innvandrerungdom har ikke behov for egen psykiatritjeneste, men trenger trolig at
skolehelsetjenesten opprettholdes, særlig på videregående skole.”(side 1)
Ungdommens bystyre i Oslo har vært med å jobbe frem en kartlegging av skolehelsetjenesten
i videregående skole og helsestasjon for ungdom (Kommunerevisjonen 2011, Byrådssak
1/2011). Dette har ført til en økt bevilgning på 4 millioner kroner for å styrke
skolehelsetjenesten i videregående skole, fordelt på bydelene etter elevtall.
3.3.3 Beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer
Det viser seg å være en nær sammenheng mellom spedbarnsdødelighet og fattigdom.
Undersøkelser viser at barn av fattige foreldre har større sannsynlighet for å dø tidlig, og de
har høyere dødelighet enn resten av befolkningen også etter spedbarnstadiet (Saugstad 1981,
Mortensen et al. 2008). I Oslo blir det årlig født omkring 6 prosent barn med lav fødselsvekt
(mindre enn 2 500 gram). Det tilsvarer rundt 500 barn årlig. Disse barna har en større
hyppighet av funksjonshemming enn barn med normal fødselsvekt (Bjerkedahl et al. 1997).
Sosiale risikofaktorer har en tendens til å hope seg opp. Mødre med lav sosioøkonomisk
status har større risiko for å ha lavere utdanning og røyker også mer. Samtidig kan mye
røyking hos mødre settes i sammenheng med psykologisk stress (Lynch et al. 2011).
Spedbarn utsatt for røyk, som ikke blir ammet, og har stressede mødre kan bli sterkt påvirket
av dette de første årene i livet. Tendensen til flere risikofaktorer samtidig er vedvarende også
senere i livsløpet (Poortinga 2007).
Fattige barn er mer utsatt for funksjonshemming og kronisk sykdom, og har større
sannsynlighet for å bli innlagt på sykehus i løpet av barndommen enn resten av befolkningen.
De er også mer utsatt for akutte sykdommer (Lindbæk et al. 2003). Fattige barn vil også ha
økt sannsynlighet for å oppleve psykiske problemer og lide under konsekvensene av
foreldrerollen assosiert med kronisk stress, gjeld og depresjon indusert av økonomisk ulempe
(Hagquist 1998, Leinonen 2004). Utdanning kan fungere som en buffer mot fysisk og psykisk
sykdom i barndommen, men fattige barns pedagogiske sjanser er negativt påvirket av deres
sosiale omstendigheter (Goodman og Gregg 2010).
Helserelatert atferd er vanligvis etablert i løpet av sen barndom og ungdomstid. Ungdommer
som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk posisjon har vanligvis høyere
forekomst av røyking og alkoholforbruk, og mindre fysisk aktivitet (Salonna et al. 2008).
Røyking, risikabelt alkoholkonsum, stillesittende livsstil og dårlig kosthold er en svært
uheldig kombinasjon som øker risikoen for sykdom og dødelighet. Å kombinere flere av disse
faktorene er mer vanlig blant personer med lav utdanning (Drieskens et al. 2009).
De negative helseutfallene øker trinnvis. Dette tyder på at effekten av sosiale forhold på barns
helse ikke er begrenset til de fattigste gruppene i samfunnet, men er mønstret av sosiale og
økonomiske faktorer på politisk nivå. Forbedringer i barns helse krever derfor sannsynligvis
aktiv intervensjon på flere nivå.
39