Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

gjelder standarder for klær, ferier og fritidsaktiviteter. På denne måten kan det oppleves som
vanskeligere å være fattig i vestlige bydeler enn i de østlige. Dette kan for eksempel komme
til uttrykk ved at noen barn/ungdommer som går hjemme om sommeren, later som om de har
vært på ferie når de skal fortelle om sommeren sin. Det er vanskeligere i en ”rik” bydel der
mange har vært på store utenlandsferier, å være den ene som ikke har vært på ferie. Det
hender at skoler opplever at noen blir «syke» akkurat i den uka som leirskoletur holdes. Høye
standarder på bursdagsfeiringer i nærmiljøet er også et eksempel som kan føre til en
ekskludering av barn/ungdom fra fattige familier, fordi de ikke på samme måte kan arrangere
tilsvarende.
Det opplyses også om at foreldre ofrer mye for at barna skal ha det samme av spill og utstyr
som ”alle andre”, og ikke skille seg ut. Det kan være lettere for de foreldrene som har en viss
inntekt å si ”nei, det har vi ikke råd til”, enn for de som har veldig lav inntekt.
3.11.2 Organisasjonenes beskrivelser av fattige familier
Vi har spurt representanter for Fattighuset, Blå Kors (kontaktsenteret), Frelsesarmeen
(Slumstasjonen) og Bibi Amka om hva som kjennetegner fattige familier de kommer i kontakt
med.
Fattighuset
Fattighuset er en selvhjelpsorganisasjon som ved hjelp av egen innsats og gjensidig hjelp har
som formål å bedre livsgrunnlaget til for folk som står i et uønsket avhengighetsforhold til det
offentlige. Stedet er brukerstyrt, med lavterskeltilbud om veiledning og råd, hjelp til søknader,
tilgang til aviser, bøker, PC, telefon og lignende. Fattighuset har brukere fra hele Oslo,
spesielt sentrum og østlige bydeler, samt noen kommuner utenfor Oslo. På fattighuset er en
typisk barnefamilie en innvandrerfamilie eller en enslig norsk kvinne som er eneforsørger.
Representanten fra Fattighuset opplyser at foreldrene prøver å skjule fattigdommen for barna,
men barn er kloke og de skjønner at familien er fattig. Barn av fattige foreldre kan ikke delta
på arenaer det er naturlig å delta på. De har ikke råd til kontingent og utstyr for å være med på
aktiviteter.
Unge som kjeder seg, og som ikke har råd til å være med på aktiviteter, kan utvikle seg til
småkriminelle, kan komme inn i gjenger og falle ut av skolen. Barn i familier som er
avhengig av sosialhjelp, vil ha større problemer med å skaffe seg utdannelse og jobb. De arver
fattigdommen. Det man må gjøre for å få endret på dette, er å gjøre noe for foreldrene, slik at
de kan komme seg ut av den onde sirkelen.
Som et eksempel på hva barn kan oppleve i en kommunal bolig er følgende historie fortalt:
”Jeg ser barn snuble i sprøytespisser. Barn som ikke tør invitere klassekamerater
hjem. Jeg tør ikke invitere vennene mine hjem. Jeg gruer meg for å gå hjem, gå ut. Det
er et søppelberg utenfor, bæsjebleier som ligger strødd utenfor og i oppgangen, knust
glass fra vindusruter, blodige tørkefiller. Hvor skal ungene leke? Barn og eldre burde
ikke bo i kommunale gårde. Bidrar ikke til at man får jobb når man bor slik. Uten
bolig får man ikke fikset noen ting. De som skal følge opp, har ikke ressurser til å
følge opp. Politiet er her stadig vekk. Den lengste loggen hos politiet tilhører denne
adressen.”
62